Eugène Delacroix

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Eugène Delacroix
Eugène Delacroix - Portrait de l'artiste (ca.1837).jpg
Født26. april 1798[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Saint-MauriceRediger på Wikidata
Død13. august 1863[1][2][3][5]Rediger på Wikidata (65 år)
ParisRediger på Wikidata
Gravlagt Père Lachaise[6]Rediger på Wikidata
Far Charles-François DelacroixRediger på Wikidata
Søsken Charles-Henri Delacroix, Henriette de VerninacRediger på Wikidata
Utdannet ved École nationale supérieure des Beaux-Arts, Lycée Louis-le-Grand, Lycée Pierre-CorneilleRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Kunstner, kunstmaler,[7] dagbokskriver, litograf, fotograf
Nasjonalitet FrankrikeRediger på Wikidata
Medlem av Académie des beaux-arts, Société nationale des beaux-artsRediger på Wikidata
Utmerkelser Ridder av Æreslegionen (1831–), offiser av Æreslegionen (1846–), kommandør av Æreslegionen (1855–)Rediger på Wikidata
FeltMalerkunst
Elev avPierre-Narcisse Guérin
PeriodeRomantikken
Kjente verkLa Liberté guidant le peuple
Signatur
Eugène Delacroixʼ signatur

Ferdinand Victor Eugène Delacroix (født 26. april 1798 i Saint-Maurice-en-Chalencon i Frankrike, død 13. august 1863 i Paris, Frankrike) var en fransk maler. Han blir sett på som en av de største kunstnerne fra den romantiske perioden.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Delacroix ble født i Saint-Maurice-en-Chalencon i Ardèche. Han var sønn av embedsmannen og senere borgermesteren Charles Delacroix, på tidspunktet for sønnens fødsel Frankrikes sendemann til Den bataviske republikk. Moren Victoire Œben var datter til finsnekkeren Jean-Francois Œben og brordatter til Jean-Henri Riesener.[8]

Den som utnevnte faren til posten i Haag, var biskopen og diplomaten Charles-Maurice de Talleyrand, og etter farens død i 1805 oppstod spekulasjoner om at Talleyrand var Eugènes virkelige far og at han hadde beskikket Charles Delacroix til oppdrag utenlands for å holde ham atskilt fra hustruen Victoire, som Talleyrand sto i med.[9] På grunn av den økonomisk svekkede situasjonen som oppstod etter Charles Delacroix' død, måtte familien noen måneder senere flytte til Paris.

Oppmuntret av morens farbror Jean-Henri Riesener ble Delacroix innskrevet ved École des Beaux-Arts i 1816, to år etter morens bortgang. Han ble der elev av Pierre-Narcisse Guérin, men fjernet seg snart fra sin læremesters stil og tok i stedet inntrykk fra Peter Paul Rubens og Paolo Veronese.[10] I 1818 ble han nærmere kjent med Théodore Géricault, og stod modell for denne da han malte Medusas flåte.

Kunstner[rediger | rediger kilde]

Han gikk først i lære hos Jacques-Louis David, men ble senere i større grad inspirert av den mer fargerike stilen til den flamske barokkmaleren Peter Paul Rubens og sin samtidige franske kollega Théodore Géricault. Delacroix' bruk av farger påvirket også de senere impresjonistene.

I 1822 ble hans første maleri, «Dantes bark», stilt ut på den viktige utstillingen Salongen i Paris, og to år senere oppnådde han suksess med sitt maleri «Massakren i Chios» (Scènes des massacres de Scio). Delacroix malte sitt mest betydelige verk i 1830, maleriet «Friheten leder folket» (La Liberté guidant le peuple). Dette maleriet viser tydelig forskjellene mellom den romantiske stilen, og den nyklassiske stilen til kunstnere som David og Jean Auguste Dominique Ingres. De franske myndighetene kjøpte maleriet, men offentligheten fordømte måten det fremmet frihetstanken. Delacroix fortsatte likevel å motta oppdrag fra myndighetene i form av store vegg- og takmalerier.

Eugene Delacroix illustrerte også diverse arbeider av William Shakespeare, Walter Scott og Johann Wolfgang von Goethe.

I 1832 reiste Delacroix til Spania og Nord-Afrika, en tur som i stor grad skulle påvirke innholdet i mange av hans fremtidige malerier. Etter revolusjonen i 1848 ble Delacroix' maleri La liberté guidant le peuple endelig stilt ut av den nyvalgte presidenten, Louis-Napoléon Bonaparte.

Delacroixs kunst var hele livet forankret i den romantiske stilen. Han var i løpet av sitt liv sterkt påvirket av Michelangelo og Rubens. Han malte blant annet det berømte portrettet av komponisten Frédéric Chopin.

Eugène Delacroix døde i Paris, og ligger gravlagt på Père Lachaise.

Galleri[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, besøksdato 9. oktober 2017, oppført som Eugene Delacroix, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Eugene-Delacroix
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøksdato 9. april 2014
  3. ^ a b Benezit Dictionary of Artists, «Ferdinand Victor Eugène Delacroix», Benezit-ID B00048307
  4. ^ Léonore database, «Ferdinand Victor Eugène Delacroix», Léonore LH/695/18
  5. ^ RKDartists, «Eugène Delacroix», RKD kunstner-ID 21569
  6. ^ «l'essentiel», utgivelsesdato 9. april 1998, publisert i L'Humanité
  7. ^ Union List of Artist Names, https://www.getty.edu/research/tools/vocabularies/ulan/ Wikidata Q2494649
  8. ^ Nyman 1949, s. 15
  9. ^ Nyman 1949, s. 16
  10. ^ Svensk uppslagsbok, Malmö 1931

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Ausstellungskatalog: Géricault, Delacroix, Daumier und Zeitgenossen. Französische Lithographien und Zeichnungen, hg. von Michael Brunner u. a., bearb. von Karin Althaus, Michael Mohr und Götz J. Pfeiffer. Imhof-Verlag, Petersberg 2009, ISBN 978-3-86568-403-5.
  • Philippe Burty (Hrsg.): Lettres de Eugène Delacroix: 1815 à 1863 (1878). Erstausgabe 1878; Neuausgabe Kessinger Publishing, Whitefish (Montana) 2010, ISBN 978-1-16018-331-4.
  • Gilles Néret: Eugène Delacroix. 1798–1863. Der König der Romantiker. Taschen, Köln, London, Los Angeles, Madrid, Paris und Tokyo 2004, ISBN 3-8228-1393-1.
  • Robert Floetemeyer: Delacroix' Bild des Menschen - Erkundungen vor dem Hintergrund der Kunst des Rubens. Zabern, Mainz 1998, ISBN 3-8053-2329-8.
  • Sabine Maria Schmidt / Marie-Christine Torre-Schäfer / Günter Busch: Eugène Delacroix. Ausstellungskatalog Kunsthalle Bremen. Hauschild, Bremen 1998, ISBN 978-3-931785-85-7.
  • Daguerre de Hureau Delacroix. Das Gesamtwerk. Belser Verlag, Stuttgart & Zürich 1994, ISBN 3-7630-2305-4.
  • Paul-Henri Michel Delacroix. Das Gemetzel von Chios. Saar-Verlag, Saarbrücken, und Editions d’art Vendôme, Paris 1947.