Idéhistorie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Idéhistorie er det historiske studiet av europeisk tenkning.

Faget utforsker de store og viktige verkene innen religion, filosofi og vitenskap som har skapt vår kultur, og som har bidratt til å forme våre oppfatninger om mennesket, om Gud og naturen, om samfunnet og historien. Dernest dreier idéhistorie seg om de gruppespesifikke verdisystemene og virkelighetsbildene til bestemte partier, stender, klasser, sekter og kjønn, både deres opphav og deres historiske virkninger. Og endelig utforsker idéhistorie også de kollektive og delvis ubevisste tankemønstrene som er felles for epoker og nasjonale kulturer, og som bestemmer atferdsformer og preferanser, følelsesliv og mer bevisst tenkning.

Typiske arbeidsmetoder innen idéhistoriefaget er flittig bruk av kildehenvisning, retorikk og hermeneutikk. Gjennom slike metoder ønsker faget å beskrive den bestemte «idé» eller kulturelle stemning som ytrer seg i tid og rom gjennom bøker, kunstverk, bygninger og andre kulturelle uttrykk.

Idéhistorie ble et eget universitetsfag i Sverige på 1930-tallet, da Johan Nordström ble utnevnt til professor i faget ved Uppsala universitet. Faget har senere blitt etablert som eget universitetsfag i flere land, og kan i andre land være et forskningsområde innenfor andre fag.

Idéhistorikere[rediger | rediger kilde]

Norske idéhistorikere[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]