Østerrikes historie (1804–1867)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kaiserthum Österreich
Keiserdømmet Østerrike
Medlem av Det tyske forbund
Flag of Austria.svg
 
Flag of Bohemia.svg
 
Flag of the Kingdom of Croatia (Habsburg).svg
 
Flag of the Habsburg Monarchy.svg
1804 – 1867 Flag of Austria-Hungary (1869-1918).svg
 
Flag of Italy (1861-1946).svg
Flagg Våpen
Østerrikes flagg Østerrikes riksvåpen
Motto
Alles Erdreich ist Österreich untertan
«Hele verden er underlagt Østerrike»
Nasjonalsang
Gott erhalte Franz den Kaiser
«Gud sign Keiser Franz»
Plasseringa til Østerrike
Keiserdømmet Østerrike i 1815
Hovedstad Wien
Språk Tysk, ungarsk, rumensk, tsjekkisk, slovakisk, slovensk, kroatisk, serbisk, italiensk, polsk, ruthensk
Religion Den romersk-katolske kirke
Styreform Eneveldig monarki
Keiser
 - 1804-1835 Franz I
 - 1835-1848 Ferdinand I
 - 1848-1867 Frans Josef I
President
 - 1821-1848 Klemens von Metternich (første)
 - 1867 Friedrich Ferdinand (siste)
Lovgivende forsamling Reischrat
 - Overhus Herrenhaus
 - Underhus Abgeordnetenhaus
Historie
 - Erklært 11. august 1804
 - Wienerkongressen 8. juni 1815
 - Grunnlov 20. oktober 1860
 - Den østerriksk-prøyssiske krig 14. juni 1866
 - Freden i Praha 23. august 1866
 - Ausgleich 30. mars 1867
Areal
 - 1804 698 700 km²
Innbyggere
 - 1804 est. 21 200 000 
     Befolkningstetthet 30,3 /km² 
Valuta Daler (1804–1857)
Vereinsthaler (1857–1867)
I dag en del av Bosnia-HercegovinaBosnia-Hercegovina
KroatiaKroatia
ItaliaItalia
MontenegroMontenegro
PolenPolen
RomaniaRomania
SerbiaSerbia
SlovakiaSlovakia
SloveniaSlovenia
TsjekkiaTsjekkia
UkrainaUkraina
UngarnUngarn
ØsterrikeØsterrike

I perioden fra 1804 til 1918 var Østerrike et keiserdømme. Denne artikkelen vil ta for seg den første halvdelen av denne perioden, fra etableringen av keiserdømmet til det såkalte Ausgleich «kompromisset» i 1867 som etablerte dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Det tysk-romerske rike falt sammen i 1806 i forbindelse med at Napoleon Bonaparte erobret det meste av området i Tyskland. Keiser Frans II av Det tysk-romerske rike hadde i 1804 grunnlagt keiserriket Østerrike og med seg selv som keiser av Østerrike med regentnavnet Frans I. Han var dermed i to år den eneste dobbeltkeiseren i historia.

Napoleon og Wienerkongressen[rediger | rediger kilde]

Da det tysk-romerske riket ble oppløst, ble Rhinforbundet grunnlagt av en rekke tyske fyrstedømmer etter press fra Napoleon. Østerrikes utenriksminister, Klemens von Metternich, fikk i stand et ekteskap mellom Frans II's datter Marie Louise og Napoleon.[1] Ved Wienerkongressen fikk Østerrike mange områder tilbake og fikk dessuten kontroll over erkebispedømmet Salzburg. Gjennom familiebånd hadde habsburgerne etter dette også kontroll over store deler av Mellom-Italia.

Statene i Rhinforbundet gikk samlet inn i krigen mot Napoleon 1812-1814, som ledet fram til Paris-traktaten av 1814, og førte til Wienerkongressen og etableringen av Det tyske forbundet i kjølvannet av dette, 8. juni 1815. Den nye forbundsdagen under ledelse av Østerrike ble etablert i Frankfurt. Samtidig gikk Preussen, Østerrike og Russland sammen i den hellige allianse, som skulle sikre den politiske stabiliteten i Europa.[2]

Utviklingen videre[rediger | rediger kilde]

1848: Nasjonalisme, liberalisme og revolusjon[rediger | rediger kilde]

De nasjonalistiske bevegelsene hadde en framvekst i løpet av første halvdel av 1800-tallet. I det etnisk sammensatte Østerrike motarbeidet de forskjellige nasjonalitetene hverandre kompromissløst. En omfattende industrialisering skapte en arbeiderklasse som var i en elendig sosial situasjon. Borgerskapet søkte politisk innflytelse, men ble undertrykt av fyrst Metternichs absolutisme.[3] Den 13. mars i revolusjonsåret 1848 ble det en samling av flere stender ved Niederösterreichs landdagshus i Wien. De stilte krav om flere reformer og at det ble utarbeidet en forfatning. Under ledelse av Erkehertug Albert ble det åpnet ild mot demonstrasjonen, og revolusjonen fikk sine første martyrer. Revolusjonære tilstander bredte seg til Wiens forsteder, med okkupasjon av fabrikker og plyndring av forretninger. Metternich trakk seg sammen kveld og reiste til England.[4] Demonstrantene fikk umiddelbart innrømmelser og keiser Ferdinand fjernet sensuren.[5] Det ble etablert en ny regjering med løfter om en ny forfatning etter belgisk forbilde. Denne ble kunngjort 25. april 1848,[4] men støtte på motstand, først og fremst på grunn av uklarheter om parlamentet og forholdet mellom kronland og sentralregjering. Det kom til nye uroligheter i mai, noe som førte til at nye forfatningsendringer. På dette grunnlaget trådte Riksdagen sammen den 22. juli 1848 i Wien.[6] Dette var Østerrikes første parlament i moderne betydning.

Imens grep revolusjonen om seg i andre regioner i riket, som Ungarn, Milano, Venezia og Praha. Feltmarskalk Radetzky slo ned oppstanden i Milano, mens feltmarskalk Windisch-Graetz slo ned oppstanden i Praha.[7] I september overtok Lajos Kossuth makten i Ungarn og erklærte republikk. Det brøt ut heftige kamper da de keiserlige troppene i Wien, med støtte fra innbyggerne, motsatte seg å marsjere mot Ungarn. Hoffet flyktet til Olomouc i Mähren og la Riksdagen til nabobyen Kromeríž. Wien ble gjeninntatt av keiserlige tropper under ledelse av Windisch-Graetz 1. november. Dette ble etterfulgt av et massivt rettsoppgjør med mer enn 100 henrettelser og tusener av kortere eller lenge frihetsstraffer.[8] Ungarn ble gjeninntatt med hjelp fra Russland, som grep inn som følge av den hellige allianse. Revolusjonen var slått ned.[9]

Etter 1848[rediger | rediger kilde]

I Olomouc abdiserte keiser Ferdinand til fordel for nevøen, Frans Josef Karl, som besteg trona som Frans Josef I av Østerrike-Ungarn. Han var på dette tidspunktet kun 18 år gammel. Riksdagen i Kromeríž vedtok ny forfatning, som blant annet bygde på keiserens og riksdagens suverenitet, samt en føderal stat som bygde på absolutt likeberettigelse mellom alle befolkningsgruppene.[10] Men den nye keiseren oppløste den 4. mars 1849 parlamentet, og fikk igjennom samtidig en ny, sterkt sentralistisk forfatning. Da oppstandene i Italia og Ungarn var fullstendig slått ned, satte Frans Josef den 31. desember 1851 forfatningen til stede og innførte en periode med nyabsolutisme.[11][12]

I 1853 led den hellige allianse stor skade, da verken Preussen eller Østerrike ville gripe inn i Krimkrigen. Årsaken var motsatte interesser, og dette førte til at Russland var blitt Østerrike og Preussens motstander.[13] Også Preussen og Østerrike var motstandere i diskusjonen om lederskapet i det tyske forbund. Det førte til den østerriksk-prøyssiske krig i 1866 med slaget ved Königgrätz, som Preussen med Otto von Bismarck vant. Dette førte til oppløsnning av Det tyske forbund og det nordtyske forbund ble etablert av Bismarck mot Østerrikes vilje.[14]

Etablering av Østerrike-Ungarn i 1867[rediger | rediger kilde]

Det østerrikske nederlaget i den østerriksk-prøyssiske krig førte til at det vokste det fram en større intern uro og problemer i det østerrikske keiserrike. I et forsøk på å styrke monarkiet, innledet keiser Frans Josef av Østerrike forhandlinger med den ungarske adelen for å oppnå et kompromiss for å sikre seg deres støtte. Sammtidig ble keiseren rådet til, blant annet av statsminister Richard Belcredi om å innføre støtte reformer som skapte en mer føderal stuktur i det store, og svært sammensatte landet, slik at det på denne måten skulle bli bedre å håndtere de ulike nasjonalitetene innen landet. Belcredi fryktet at de andre nasjonalitetene ville bli fremmedgjort dersom det ble tatt for stort hensyn til bare den ungarske adelen, som forlangte å bli likestilt med den tradisjonelle østerrikske eliten.

Denne prosessen førte fram til det såkalte Ausgleich «kompromisset» i februar 1867 som etablerte dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn, og som ble signert av Frans Josef av Østerrike og en ungarsk delegasjon ledet av Ferenc Deák. Vest for elva Leitha var keiserdømmet Østerrike, på østsida kongedømmet Ungarn.

Da keiser Frans Josef kronet seg til konge av Ungarn i 8. juni 1867, var Østerrike og Ungarn forent bare gjennom keiseren av Østerrike. De to landene hadde også felles forsvarsdepartement, utenriksdepartement og finansdepartement.

Selv om de polske og tsjekkiske planene for å få en egen plass innen den nye føderale strukturen mslykket, førte dette til en jevn prosess mot større liberalisering av det østerriskske styret.

Böhmen ønsket mer selvstendighet. Innenfor Habsburg monarkiets grenser var en stor del av befolkningen slavere. Disse ønsket også mer og mer selvstendighet.

I 1880 årene ble tsjekkisk hovedspråket i Böhmen. I 1882 ble tsjekkisk innført som undervisningsspråk. Tidligere var hovedspråket og undervisningsspråket tysk.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Görlich, s. 184
  2. ^ Vocelka, s. 178
  3. ^ Vocelka, s. 198
  4. ^ a b Vocelka, s. 199
  5. ^ Görlich, s. 201
  6. ^ Vocelka, s. 200
  7. ^ Vocelka, s. 203-206
  8. ^ Görlich, s. 210-211
  9. ^ Vocelka, s. 205
  10. ^ Görlich, s. 211
  11. ^ Vocelka, s. 206
  12. ^ Görlich, s. 212
  13. ^ Görlich,, s. 220
  14. ^ Vocelka, s. 213-215

Se også[rediger | rediger kilde]


historiestubbDenne historierelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.