Østerrikes historie (1804–1867)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kaiserthum Österreich
Keiserdømmet Østerrike
Keiserdømme
Banner of the Holy Roman Emperor (after 1400).svg
1804 – 1867 Flag of Austria-Hungary (1869-1918).svg
Flagg Våpen
Flagg Våpen
Nasjonalsang
Volkshymne
Plasseringa til Østerrike
Keiserdømmet Østerrike
Hovedstad Wien
Språk Tysk, Ungarsk, Rumensk, Tsjekkisk, Slovakisk, Slovensk, Kroatisk, Serbisk, Italiensk, Polsk, Ruthensk
Religion Den romersk-katolske kirke
Styreform Eneveldig monarki
Historie
 - Grunnlagt 1804
 - Opphørte 1867
I dag en del av Østerrike, Ungarn, Tsjekkia, Slovakia, Slovenia, Kroatia, Serbia Ukraina, Romania, Italia

I perioden fra 1804 til 1917 var Østerrike et keiserdømme. Denne artikkelen vil ta for seg den første halvdelen av denne perioden, nærmere bestemt tidsrommet fra 1804 fram til keiserriket blei en del av dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn i 1867.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Franz 2. grunnla i 1804 keiserriket Østerrike og tilegna seg som Franz 1. tittelen som keiser av Østerrike. I 1806 nedla han imidlertid keiserkrona for det hellige tysk-romerske riket etter press fra Napoleon og med det opphørte dette riket også de jure å eksistere. Han var dermed i to år den eneste dobbeltkeiseren i historia.

Napoleon og Wienerkongressen[rediger | rediger kilde]

Med oppløsninga av det tysk-romerske riket grunnla ei rekke tyske fyrstedømmer Rhinforbundet etter press fra Napoleon. Østerrikes utenriksminister, Klemens von Metternich, fikk i stand et ekteskap mellom Frans 2.'s datter Marie Louise og Napoleon.[1] Ved Wienerkongressen fikk Østerrike mange områder tilbake og fikk dessuten kontroll over erkebispedømmet Salzburg. Gjennom familiebånd herska habsburgerne nå også over store deler av Mellom-Italia.

I 1815 blei det tyske forbund stifta som en slags avløser for det tysk-romerske riket. Den nye forbundsdagen under ledelse av Østerrike blei lagt til Frankfurt. Samtidig gikk Preussen, Østerrike og Russland sammen i den hellige allianse, som skulle sikre den politiske stabiliteten i Europa.[2]

Nasjonalisme, liberalisme og revolusjon[rediger | rediger kilde]

I løpet av den første halvdelen av 1800-tallet blei de nasjonalistiske bevegelsene forsterka. De forskjellige nasjonalitetene i Østerrike, som jo var et land med mange forskjellige folkeslag, motarbeida hverandre kompromissløst. Samtidig hadde industrialiseringa skapt en arbeiderklasse som var i en elendig sosial situasjon. Borgerskapet søkte på si side politisk innflytelse, men blei undertrykt av fyrst Metternichs absolutisme.[3] Den 13. mars i revolusjonsåret 1848 samla flere stender seg ved Niederösterreichs landdagshus i Wien. Det blei stilt krav om ei rekke frihetsrettigheter, samt ei forfatning. Erkehertug Albert beordra ild mot demonstrasjonen, og revolusjonen fikk sine første martyrer. Revolusjonære tilstander bredte seg i Wiens forsteder, hvor fabrikker blei besatt og forretninger plyndra. Samme kveld trådte Metternich tilbake og flykta til England.[4] Det blei raskt gitt innrømmelser til demonstrantene og keiser Ferdinand oppheva sensuren.[5] Det blei gitt løfter om ei ny forfatning etter belgisk forbilde, og det blei utnevnt ei ny regjering. Den nye forfatninga blei forkynt den 25. april 1848.[4] Men forfatninga støtte på motstand, først og fremst på grunn av uklarheter om parlamentet og forholdet mellom kronlanda og sentralregjeringa. Det kom til nye uroligheter i mai, noe som førte til at forfatninga blei endra igjen. På dette grunnlaget trådte Riksdagen sammen den 22. juli 1848 i Wien.[6] Dette var Østerrikes første parlament i moderne betydning.

Imens grep revolusjonen om seg i andre landsdeler (Ungarn, Milano, Venezia og Praha). Oppstanden i Milano blei slått ned av feltmarskalk Radetzky, mens oppstanden i Praha blei slått ned av feltmarskalk Windischgrätz.[7] I september overtok Lajos Kossuth makta i Ungarn og erklærte republikk. Da de keiserlige troppene i Wien motsatte seg å marsjere mot Ungarn og blei støtta av borgerne, utbrøt det heftige kamper. Hoffet flykta til Olomouc i Tsjekkia og la Riksdagen til nabobyen Kromeríž. Wien blei erobra av keiserlige tropper under ledelse av Windischgrätz den 1. november. Det fulgte et massivt rettsoppgjør med mer enn 100 henrettelser og tusener av kortere eller lenge frihetsstraffer.[8] Ungarn blei tilbakeerobra ved hjelp fra Russland, som grep inn på grunn av den hellige allianse. Revolusjonen var slått ned.[9]

Etter 1848[rediger | rediger kilde]

I Olomouc abdiserte keiser Ferdinand til fordel for nevøen, Frans Josef Karl, som besteg trona som Frans Josef I av Østerrike-Ungarn. Han var på dette tidspunktet kun 18 år gammel. Riksdagen i Kromeríž hadde utarbeida ei ny forfatning, som blant annet bygde på keiserens og riksdagens suverenitet, samt en føderal stat som bygde på absolutt likeberettigelse mellom alle befolkningsgruppene innafor riket.[10] Men den nye keiseren oppløste den 4. mars 1849 parlamentet, og den samme dagen trumfa han gjennom ei ny, sterkt sentralistisk forfatning. Da oppstandene i Italia og Ungarn var fullstendig slått ned, oppheva Frans Josef den 31. desember 1851 forfatninga og innleda dermed en fase av nyabsolutisme.[11][12]

I 1853 led den hellige allianse stor skade, da verken Preussen eller Østerrike ville gripe inn i Krimkrigen. Årsaken var motsatte interesser, og Russland blei nå plutselig Østerrike og Preussens motstander.[13] Også Preussen og Østerrike blei motstandere i diskusjonen om lederskapet i det tyske forbund. Det førte til den østerriksk-prøyssiske krig i 1866 med slaget ved Königgrätz, som Preussen med Otto von Bismarck vant. Det tyske forbund blei oppløst, og Bismark oppretta det nordtyske forbund mot Østerrikes vilje.[14] Året etter blei Ungarn et sjølstendig monarki, i personalunion med Østerrike. Vest for elva Leitha var keiserdømmet Østerrike, på østsida kongedømmet Ungarn.

Forent gjennom monarken

Da keiser Frans Josef kronet seg til konge av Ungarn i 8. juni 1867. Var Østerrike og Ungarn forent bare gjennom keiseren av Østerrike. De to landene hadde også felles forsvarsdepartement, utenriksdepartement og finansdepartement.

Böhmen ønsket mer selvstendighet. Innenfor Habsburg monarkiets grenser var en stor del av befolkningen slavere. Disse ønsket også mer og mer selvstendighet.

I 1880 årene ble Tsjekkisk hovedspråket i Böhmen. I 1882 ble Tsjekkisk innført som undervisningsspråk. Tidligere var hovedspråket og undervisningsspråket tysk.


Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Görlich, s. 184
  2. ^ Vocelka, s. 178
  3. ^ Vocelka, s. 198
  4. ^ a b Vocelka, s. 199
  5. ^ Görlich, s. 201
  6. ^ Vocelka, s. 200
  7. ^ Vocelka, s. 203-206
  8. ^ Görlich, s. 210-211
  9. ^ Vocelka, s. 205
  10. ^ Görlich, s. 211
  11. ^ Vocelka, s. 206
  12. ^ Görlich, s. 212
  13. ^ Görlich,, s. 220
  14. ^ Vocelka, s. 213-215

Se også[rediger | rediger kilde]


historiestubbDenne historierelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.