Tredjestanden

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Tredjestanden var en av Frankrikes tre stender under det gamle regimet. Geistligheten og adelen utgjorde de to andre. Inndelinga av samfunnet i tre stender skriver seg tilbake til middelalderen. Under den franske revolusjon ble standssamfunnet avløst av prinsippet om likhet mellom alle borgere.

Tredjestanden utgjorde den overveldende majoriteten av befolkninga, og besto av borgere, bønder, arbeidere og handverkere. De livegne ble ikke regna å tilhøre noen stand under føydalismen; det samme gjaldt tjenerskapet helt fram til revolusjonen.

Stemmeretten ved valg til stenderforsamlinger lå til familieoverhodet; under bestemte omstendigheter hadde enker og ugifte menn stemmerett og var valgbare. Valgordning og sedvane gjorde visse deler av tredjestanden sterkt overrepresentert ved representative forsamlinger; av de 187 deputerte fra tredjestanden i 1614 var 30 advokater, 56 dommere og 58 offiserer, mens det var bare tre andre borgere, to kjøpmenn og én arbeider. Ved stenderforsamlingen i 1789 var det nesten 200 advokater blant de 578 deputerte fra tredjestanden.

Tredjestanden spilte en viss politisk rolle ved distriktsforsamlinger og stenderforsamlinger, særlig i perioder da kongen søkte støtte hos den for å tukte de privilegerte stendene. Den kunne da fungere som en skanse mot «det føydale anarkiet».

Med den franske revolusjon og avviklinga av det gamle regimet fikk også begrepet tredjestanden et nytt innhold. Formelt opphørte alle stender å eksistere med nasjonalforsamlingas vedtak av 11. august 1789 om «den fullstendige tilintetgjørelsen av det føydale regimet». Men begrepet levde videre som et synonym for «folket». Abbé Sieyès brukte tredjestanden i denne nye betydninga av ordet i sin pamflett «Qu'est-ce que le Tiers-état? (... Tout. Qu'a t'il été ? Rien») i januar 1789. På 1800-tallet spilte anarkisten Proudhon videre på dette med sitt «Qu'est ce que le Tiers état? Rien. Que doit il être? Tout.»