Marie François Sadi Carnot

Marie François Sadi Carnot
Født		Marie François Sadi Carnot 11. aug. 1837 Limoges
Død		25. juni 1894 (56 år) Lyon
Beskjeftigelse		Politiker, sivilingeniør, ingeniør, funksjonær
Embete		Frankrikes president (1887–1894) parlamentsmedlem i Frankrike fransk samfyrste av Andorra (1887–1894) Prefect of Seine-Maritime (1871–1871)
Utdannet ved		Lycée Condorcet, École polytechnique, École nationale des ponts et chaussées
Ektefelle		Cécile Carnot
Far		Hippolyte Carnot
Søsken		Marie-Adolphe Carnot
Barn		Lazare-Hippolyte-Sadi Carnot, Ernest Carnot, François Carnot
Parti		Gauche républicaine
Nasjonalitet		Frankrike
Gravlagt		Panthéon
Utmerkelser		7 oppføringer Storkors av Æreslegionen, Andreasordenen, Æreslegionens stormester, Kambodsjas orden, Annams drageorden, storkors av Den nederlandske løves orden (1892), ridder av Elefantordenen (1891)
Marie François Sadi Carnot på Commons

Marie François Sadi Carnot (født 11. august 1837 i Limoges i Frankrike, død 25. juni 1894) var en fransk statsmann og den fjerde presidenten for den tredje franske republikk. Han fungerte som president i Frankrike fra 1887 og frem til han ble myrdet i 1894.

Liv og virke

Bakgrunn

Han var sønn av statsmannen Hippolyte Carnot og ble født i Limoges, Haute-Vienne. Han utdannet seg som sivilingeniør, og etter å ha utmerket seg ved skolene École polytechnique og École des ponts et chaussées fikk han en stilling i offentlig tjeneste.

Sadi Carnot ble ansatt i 1863 som ingeniør i Annecy, der han utførte flere viktige arbeider, blant annet broen over elven Rhône ved Collonge. I januar 1871 ble han prefekt i departementet Seine-Inférieure og fikk i oppdrag å organisere nasjonalforsvaret i Normandie.

Politiker

I februar samme år (1871) ble han innvalgt i nasjonalforsamlingen, der han sluttet seg til partigruppen «Union républicaine», som var en gruppe på venstresiden, og etter den nye forfatningens innføring i 1876 ble han valgt fra valgkretsen Beaune som representant til deputertkammeret, og han ble gjenvalgt sammesteds etter kammerets ekstraordinære oppløsning i 1877.

Minister

I august 1878 ble han understatssekretær i ministeriet for offentlige arbeider, og fra 23. september 1880 overtok han ledelsen for dette ministerium i Jules Ferrys kabinett. Han fratrådte den 10. november 1881, samtidig med regjeringssjefen.

Han stemte som moderat republikaner i kammeret (dit han ble gjenvalgt i 1881 og 1885) mot forslagene om religionsundervisningens utelukkelse fra skolene og om dommernes avsettelighet. Han ble i 1883 og 1884 en av kammerets visepresidenter.

Han overtok 6. april 1885, i Henri Brissons ministerium, atter departementet for offentlige arbeider, men skiftet etter bare noen dager til finansdepartementet. Der var han sjef også i Charles de Freycinets derpå følgende kabinett til 11. desember 1886.

President

Etter president Jules Grévys avgang ble Carnot, Ferry og Freycinet oppstilt som kandidater til presidentembedet. Ved første stemmerunde, 3. desember 1887, fikk han høyeste stemmetall, skjønt ikke det bestemte minimumstall; ved den andre fikk han 616 stemmer av 827. Han ble mottatt med tiltro av alle republikanske partier og søkte etter beste evne å være denne verdig. Ved sin plettfrie karakter ble han en støtte for republikken, særlig mot Georges Boulangers kullkastningsplaner. Hans ytre opptreden var alt som franskmennene forventet av statssjefen, og ved sine mange reiser i landet gjorde han seg vel kjent med de forskjellige landsdelenes behov og ønsker, og han vant samtidig en stadig større popularitet. Særlig godt mottatt ble den utmerkede måte som han representerte statsmakten ved republikkens hundreårsfest i 1889 og ved de fester som stod i sammenheng med den av ham da åpnede store verdensutstilling i Paris.

Som regent var han vel meget passiv, overlot til ministeriene å utføre de tiltak som de fant passende, men en datidens fransk president turde knapt være i posisjon til å handle annerledes. Selv den tilnærning til Russland som under hans regjering fant sted og som fikk et uttrykk i en fransk flåteavdelings besøk i St. Petersburg i 1891 og ett russisk gjenbesøk ved flåtebasen i Toulon i 1893, bidro til at folkets sympatier for Carnot økte.

Drap

Under et besøk i Lyon ble han på kvelden 24. juni 1894 i sin vogn dødelig såret med et dolkehugg av en italiensk anarkist, Sante Caserio, og døde den påfølgende natt. Den sorg og forbitrelse som mordet vakte ikke bare i Frankrike, men også i utlandet, viser hvilken allmen aktelse han nøt.

I byen Nolay ble det den 8. september 1895 avduket et minnesmonument fremstillende Frankrike som tar den døende Carnot i sin favn, og i Nancy den 28. juni 1896 en 10 meter høy obelisk (med Carnots portrettmedaljong i bronse og to allegoriske kvinnefigurer i bronse) til minne om hans besøk i Nancy i 1892 og møte der med storfyrst Konstantin fra Russland. Også i blant annet Fontainebleau, Angoulême, Annecy og Limoges ble det reist minnesmerker over ham.

Litteratur

• Patrick Harismendy: Sadi Carnot : L'Ingénieur de la République, Perrin, 1995, 435 p.

Eksterne lenker

• (en) Marie François Sadi Carnot – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• d001266 hos Structurae