Riksakten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Det svensk-norske unionsvåpenet med en krone for hvert rike.

Riksakten (tidligere Rigsakten) er den lov som bestemte konstitusjonelle forhold mellom Norge og Sverige. Unionen ble til da Norges Grunnlov med de endringer Stortinget gjorde 4. november 1814 (Novembergrunnloven) ble godtatt fra svensk side med de «förbehåll af Sveriges rikes ständers konstitutionella rätt i de delar, som medföra ändring eller jämkningar i Sveriges rikes regeringsform». Resultatet av dette ble at en proposisjon ble sendt til Sveriges riksdags konstitusjonsomité. Denne ble videre sendt til Riksdagen og Stortinget for godkjennelse, og fikk kongelig sanksjon 6. august 1815.

Riksaktens innhold[rediger | rediger kilde]

Riksakten inneholdt 12 paragrafer[1]:

  • § 1 handlet om at Norge skulle være fritt, selvstendig, udelelig og uavhendelig.
  • § 2 handlet om at arvefølgen skulle være nedstigende og agnatisk, det vil si at sønnen til regjerende konge ville ta over, underforstått den eldste sønnen.
  • § 3 handlet om fremgangsmåten i tilfelle det manglet en tronfølger.
  • § 4 handlet om kongens rett til å sammenkalle tropper og gå til krig. Kongen hadde disse rettighetene med svært store innrømmelser til regjering, så effektivt var det svært vanskelig for kongen å faktisk erklære krig.
  • § 5 handlet om at dersom saker som angikk Norge ble tatt opp i Riksdagen, hadde den norske statsminister og hans to statsråder i Stockholm sete og stemme i Riksdagen.
  • § 6 hanldet om at dersom tronfølger er umyndig ved kongens død, skal de to regjeringene sammenkalle sine respektive parlament.
  • § 7 handlet om fremgangsmåten dersom monarken er umyndig.
  • § 8 handlet om fremgangsmåten til valg av formyndere hvis monarken er umyndig.
  • § 9 handlet om eden som måtte avlegges av formyndere i Stortinget
  • §10 handlet om oppdragelsen av den umyndige konge, og vektleggelse av tilfredsstillende opplæring i norsk.
  • §11 handlet om fremgangsmåten dersom kongeslekten døde ut. Den gikk i hovedsak ut på å finne en ny slekt i samme prinsipp som i §3.
  • §12 handlet om at Riksakten i Norge fikk samme status som Grunnloven, og dermed ikke kunne oppheves av et enkelt storting.

I Norge hadde Riksakten samme krav som en grunnlov i forhold til opphevelse, mens den i Sverige kunne endres eller oppheves som en vanlig lov. Riksakten var ikke presis på alle punkter, og det var en rekke unionsforhold som måtte tas opp som ikke ble fanget opp av Riksakten. Riksaktens hovedfunksjon var å fokusere på kongevalg og formynderregjering.[2]

Riksaktens betydning i unionstiden[rediger | rediger kilde]

Da unionen i større grad ble utfordret fra norsk side, utviklet den svenske historie- og rettsprofessor Oscar Alin ved Uppsala universitet den såkalte Lydrikesläran som både oppsummerte, og videre påvirket, Sveriges syn på Novembergrunnloven og Riksakten. [3] Alin anså Kieltraktaten som det eneste konstituerende og rettslig gjeldende dokumenet for etableringen av unionen, og at Norge var å betrakte som en del av Sverige. Mot dette synet mente Uppsala-professoren Herman Ludvig Rydin, professor Hans Forssell og de norske rettslærde Torkel Halvorsen Aschehoug, Ludvig Mariboe Benjamin Aubert, og Bredo von Munthe af Morgenstierne med Jamlikhetsteorin at Norge ikke ble avhendet til Sverige, bare til den svenske kongen og hans etterkommere som et fortsatt selvstendig kongedømme. [4] Rydin og Aubert mente at Kieltraktaten ikke forpliktet Norge til å gå i union med Sverige - bare til å bryte foreningen med Danmark, og anerkjenne svenskekongen som Norges konge. Riksaktens forspill er Novembergrunnloven. Høsten 1814 ville Stortinget vedta en ny grunnlov først, og deretter ta stilling til kongevalget. Det kom i november til kompromiss: «Norge skulle, såsom ett självständigt rike, under vissa villkor förenas med Sverige under en konung», og videre at «Konungavalet icke skulle företagas, innan man blivit enig om de förändringar, som rikets Grundlag skulle undergå».[5]

Tilhengerne av Alin-skolens lydrikelære mente den svenske kongen gjennom Mossekonvensjonen etter sin suverene vurdering lot det rebelske Stortinget få sanksjonere de bestemmelser som Kieltraktaten allerede slo fast. De anså ikke Mossekonvensjonen som en ny traktat, men en svensk bemyndigelse av deres norske undersåtter til å få lov til å sette ut i livet sine plikter etter Kieltraktatens bestemmelser. Først med den svenske kongens bifall av Novembergrunnloven mener Alin-skolen at Grunnloven ble gyldig, og at unionen ble etablert i henhold til Kieltraktaten. [6] Etter dette synet var Riksakten bare en lov-kodifisering av den Novembergrunnloven og unionstraktaten som den svenske kongen suverent hadde tillatt nordmennene å vedta. De anså Riksakten som bare en samling og ordning av alle endringene i ett aktstykke slik at man slapp å måtte endre en rekke grunnlovsbestemmelser samtidig. [7]

Herman Rydin og Aubert, derimot, anså Stortingets kongevalg i november som unionens etableringspunkt fra norsk side.[8] Novembergrunnloven var utelukkende en norsk konstitusjon, som ble sanksjonert av Kongen i egenskap av å være norsk monark. Først med Riksakten ble unionen etter dette synet endelig etablert fra begge sider, gjennom godkjennelse i begge landenes nasjonalforsamlinger. De to parlamentene inngikk en ny, folkerettslig bindende avtale som alene regulerte hvordan unionens fellesanliggender skulle avgjøres. [9] Riksaktens innledning fastslo at den var «ej av vapnen, men av den fria övertygelsen tillvagabragt», og Aubert mente disse formuleringer måtte betraktes som «med Flid Indsatte i statsrelslige Dokumenter for at fastslaa den nye Forenings Retsgrundlag».[10]

Den 7. juni 1905 ble Riksakten opphevet fra norsk side, men ettersom Riksakten stipulerer at den må oppheves fra begge hold, godkjente ikke Sverige dette. Først i oktober samme år ble Riksakten offisielt oppløst.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Side 191, Grunnloven vår : 1814 til 1993 : tekstutgave - Tønnes Andenæs, Mads Andenæs, Oslo : Universitetsforlaget, 1993
  2. ^ Riksakten - Store norske leksikon, hentet 27. august 2013
  3. ^ Evert Vedung, «Lydrikesläran och jämlikhetsteorin - Två uppfattningar om Norges ställning i unionen med Sverige», Lunds universitet, Scandia nr 2 1974, side 245-247.
  4. ^ Hans Forssell, Gustaf af Wetterstedt. Minnesteckning författad för Svenska Akademien, 1889, side 253-254.
  5. ^ Nils Edén, Kielerfreden och unionen, side 84-90.
  6. ^ Nils Edén, Kielerfreden och unionen, s. 94-129, særlig side 125-127.
  7. ^ Oscar Alin, Den svensk-norska unionen, side 130. Nils Edén, Kielerfreden och unionen, side 132 f. Nils Edén, Den svensk-norska unionsforfattningens tillkomst, side 22.
  8. ^ Ludvig Aubert, Kieler-Traktatens Opgivelse, side 31.
  9. ^ Torkel Aschehoug, Norges nuværende Statsforfatning, side 35ff. Herman Rydin, Föreningen emellan Sverige och Norge från historisk och statsrättslig synpunkt betraktad, 1863, side 193ff og 199-215.
  10. ^ Ludvig Aubert, Kieler-Traktatens Opgivelse, side 40.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]