Pierre Savorgnan de Brazza

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Pierre Savorgnan de Brazza
Pierre Savorgnan de Brazza by Paul Nadar.jpg
FødtPietro Paolo Savorgnan di Brazzà
25. januar 1852
Roma
Død14. september 1905 (53 år)
Dakar
Gravlagt Brazzaville (2006–), Père Lachaise (19051907), Alger (19072006)
Utdannet ved École navale (18681870), Roman College, Lycée privé Sainte-Geneviève
Beskjeftigelse Oppdagelsesreisende
Nasjonalitet Frankrike (1874–), Kongedømmet Italia (18611905)
Utmerkelse Kommandør av Æreslegionen (1895), offiser av Æreslegionen (1885), ridder av Æreslegionen (1879), Grande Médaille d'Or des Explorations (1879)
Signatur
Pierre Savorgnan de Brazzas signatur

Pierre Savorgnan de Brazza med «innfødte» klær, fotografert av Félix Nadar.

Pierre Paul François Camille Savorgnan de Brazza (født 25. januar 1852 i Castel Gandolfo nær Roma i Pavestaten, død 14. september 1905 i Dakar i Senegal, Fransk Vest-Afrika), født Pietro Paolo Savorgnan di Brazzà, var en fransk-italiensk oppdager og koloniadministrator, født i Italia i en adelig familie og senere naturalisert franskmann. Med støtte fra La Société de Géographique de Paris la han grunnlaget for den franske kolonialiseringa på Kongos nordbredd, det som senere ble de franske koloniene i Sentral-Afrika, Kongo-Brazzaville, Gabon og Den sentralafrikanske republikk.

De Brazzas enkle væremåte og store fysiske sjarm, samt hans fredsomme atferd ovenfor afrikanerne var hans kjennetegn. De Brazza ledet flere ekspedisjoner langs elvene i Sentral-Afrika. Fra 1886 til 1898 var han også generalguvernør for Fransk Kongo, som under de Brazzas ledelse ble styrt på en human måte sammenlignet med det grusomme regimet på den andre siden av Kongo. De Brazza døde i Dakar i 1905, og det gikk rykter om at han var blitt forgiftet. Under den franske administrasjonen ble den senere hovedstaden Brazzaville oppkalt etter de Brazza, som sammen med kong Makoko hadde vært med på å grunnlegge byen. I Republikken Kongo i dag er han en kontroversiell person med hensyn til om han burde regnes som en av republikkens grunnleggere.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Brazza nedstammet fra en gammel italiensk adelsslekt. Afrikaforskeren Giacomo di Brazzà var hans bror. Pierre var syvende sønn av greve Ascanio Savorgnan di Brazzà, en adelsmann fra Udine med mange franske forbindelser, og hans hustru Giacinta Simonetti.

Brazza ble oppfostret og utdannet på et kollegium ledet av jesuittene i Paris, og der fikk han som 16-åring fransk statsborgerskap. Etter en god skoleavslutning gikk Brazza på militærakademiet i Brest.

Karrière[rediger | rediger kilde]

Skildring av Brazza og hans roere, 1887

I 1870 gikk han inn i den franske marinen. Allerede to år etter ble han kalt til ordonnansoffiser i admiral Du Quilios stab. Denne stillingen hadde Brazza til 1874, og i denne tiden gjorde han tjeneste både ved Amerikas kyst og i de franske koloniene ved Senegal og Gabon. Brazzas første møte med Afrika var i 1872 da han seilte på et anti-slaveri-oppdrag nær Gabon.[1]

Brazza vant berømmelse på sin første ekspedisjon til Guinea. Mellom 1876 og 1878 utforsket han – til dels sammen med legen dr. Noel Ballay – området rundt elven Ogooués øvre løp. Etter mange vanskeligheter klarte Brazza mot slutten av 1877 å trenge frem så langt opp som Ogooué kunne seiles. Frem til regntiden satte inn vendte Brazza og Ballay seg øst- og nordover, og krysset gjennom kildeområdene til elvene Alima og Likona, som begge rant ned mot og inn i den mektige Kongo, helt til Okanga (12° 45' østlig lengde).

Kort etter sin tilbakekomst til Frankrike fikk Brazza oppfordring fra den franske regjeringen under Patrice de Mac-Mahon om en ny forskningsreise fulgt av en storslagen finansiell støtte for prosjektet (100 000 Francs). Han skulle opprette handelsstasjoner for å manifestere Frankrikes politiske krav og for å åpne Kongofloden som transportåre for franskmennene.

I slutten av desember 1879 ankom Brazza på nytt de afrikanske kystene; han trengte på nytt opp til Ogooués øvre løp, opprettet en første stasjon ved Maschogo, der elven Mpassa rant sammen med Ogoué (2° sørlig bredde). Denne første stasjonen kalte han Franceville. Den 7. september 1880 nådde han Stanley Pool, den store sjøen der Kongofloden roet seg ned før den fortsatte frådende ned fossefall og stryk mot havet. Her inngikk han en traktat med kong (Makoko) av batékéfolket, og ervervet med den et område på innsjøens nordlige bredd. Her anla han sin andre handelsstasjon, som er blitt kjent som Brazzaville. Denne ble utgangspunktet for fransk dampskipstrafikk opp Kongofloden - og tok den aktuelle delen av elven i besittelse på Frankrikes regning. Han gikk deretter nedover langs Kongo og dro i desember 1880 mot Gabon igjen, hvor han etter noen uker satte kurs mot Alima, der han grunnla den tredje stasjonen, (Poste de l'Alima).

Langs korteste vei begav han seg i oktober 1881 gjennom nok et uutforsket område mellom Ogoué og nedre Kongo frem til kysten, og vendte våren 1882 tilbake til Frankrike. Der ble han hyllet med en statsmottakelse av regjeringen under Jules Grévy.

I mars 1883 brøt Brazza på nytt opp, nå med en støttebevilgning fra regjeringen på 1 275 000 franc. Han dro til Pontanegra, sør for munningen av Kuilu, og fra denne kyststasjonen knyttet man forbindelser til stasjonene han hadde etablert tidligere. Han grunnla et tyvetalls nye stasjoner, utvidet kolonien, anla veier, ordnet dampbåtsfarten på Alima og Ogooué og utforsket og kartla store områder, og ble Fransk Kongos generalkommissar i 1886.

I 1897 vendte han tilbake til Frankrike og levde der som privatmann.

Kort før sin død ble Brazza sendt av sted på nytt. Denne reisen til Fransk Kongo hadde til hensikt å undersøke om det var hold i de anklagene som var blitt fremsatt om at franske soldater hadde begått grusomheter mot afrikanerne for å «forsere» utvinningen av kautsjuk. Det var beskyldninger som var av lignende slag som den britiske konsulen, Roger Casement, hadde kommet med to år tidligere om forholdene i naboområdet Fristaten Kongo. Brazza fant klare indikasjoner på slike udåder, og skrev dette i sin rapport. Den franske regjeringen bestemte at rapporten skulle holdes hemmelig.

Død og begravelse/r[rediger | rediger kilde]

Brazza overføres til sykehus i Dakar (1905).

På hjemreisen syknet Brazza hen i heftig feber, og døde i en alder av 53 år den 14. september 1905 i Dakar i Senegal. Hans jordiske levninger ble overført til Paris, og gitt en statsbegravelse i Sainte-Clotilde, og så gravlagt i Père Lachaise-kirkegården.

Hans enke, Thérèse, var misfornøyd med politikernes senere adferd, og fikk levningene ekshumert og gravlagt på nytt i Alger (da fransk, nå hovedstad i Algerie).[2] Epitaden i Alger lyder: Uune mémoire pure de sang humain («Et minne uplettet av menneskeblod») - Brazza fremheves også andre steder som et særsyn blant de tidlige europeiske kolonister i Afrika fordi han var en av ganske få som ikke gikk frem med noen form for vold.

I 2006 bygde den kongolesiske regjering et mausoleum for ham i Brazzaville. Hans levninger ble overført dit i oktober 2006.[3]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]