Slaget ved Magenta
| Slaget ved Magenta | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: Den andre italienske frigjøringskrig | |||||||
 Slaget på et maleri av Gerolamo Induno (1825-1890) | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
 Frankrike Kongedømmet Sardinia |  Keiserdømmet Østerrike | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
| Napoleon III Viktor Emmanuel II Patrice Mac-Mahon | Ferenc Gyulay | ||||||
| Styrker | |||||||
| 59 100 infanterister 91 kanoner | 125 000 infanterister | ||||||
| Tap | |||||||
| 657 døde 3 853 sårede | 1 368 døde 4 538 sårede 4 500 krigsfanger | ||||||
Slaget ved Magenta ble utkjempet 4. juni 1859 ved byen Magenta i Lombardia i Nord-Italia. Slaget var en del av Den andre italienske frigjøringskrig. Den fransk-sardinske styrken besto nesten bare av franske soldater.
Beskrivelse
[rediger | rediger kilde]Napoleon III utmanøvrerte de østerrikske styrkene etter å ha krysset elven Ticino, og tvang slik østerrikerne til å trekke seg tilbake. Den franske seieren viste seg å være avgjørende for utfallet av krigen. Den østerrikske øverstkommanderende ble etter slaget kalt tilbake til Wien og keiser Frans Josef I overtok selv kommandoen av styrkene fram til det endelig nederlaget i slaget ved Solferino. Den franske kommandanten Patrice Mac-Mahon ble adlet og gitt tittelen hertug av Magenta.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Battle of Magenta – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
