Tidlig moderne tid

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Tidlig moderne tid er et begrep brukt av historikere som en referanse til en tidsepoke i Europa som ligger mellom slutten av middelalderen og begynnelsen av det lange nittende århundre, fra ca 1450 til 1789.

Den tidlige moderne tiden er karakterisert av en raskere utvikling av vitenskap, og hurtig teknologisk og økonomisk fremgang og vekst og utvikling mot nasjonalstaten - som i hovedsak ble oppfylt på 1800-tallet. Mye av den sterke utviklingen skyldtes boktrykkerkunstens utvikling i Europa, oppdagelsen av og koloniseringen av Amerika, en sterk modernisering av landbruket, manufaktur og annen effektivisering av produksjon av varer, bedring i transport som medførte levering av tjenester og en markant økning av handel.

Periodens start, omtrent 1450, var en periode dominert i europeisk sammenheng av italienske bystater som Venezia, Firenze, Genova og Milano. Disse byene hadde i lengre tid bedrevet svært utstrakt handel i Middelhavet, og hadde tjent seg rike på å bli med på handel fra Silkeveien. Det var også der den kulturelle utviklingen var størst i begynnelsen. Musikk, kunst, litteratur og vitenskap blomstret i disse bystatene. Etter hvert som Frankrike lyktes å bygge seg opp etter hundreårskrigen, ble de selv en økende stormakt. England fulgte etter da de fullførte rosekrigene.

Europa opplevde fra tidlig 1500-tallet av en sterk religiøs konflikt mellom katolikker og protestanter. Vest- og Sentral-Europa ble delt i to leire, mens østeuropeerne i hovedsak var enten gresk- eller russisk-ortodokse. Det ble også en religiøs utvikling i Europa i og med at i sørvest lyktes Spania å gjennomføre sin reconquista - gjenerobring av Spania fra maurere - mens Det osmanske rike erobret store deler av Sørøst-Europa. Flere slag mellom tyrkiske og kristen-europeiske flåter ble kjempet i Middelhavet, men ved slaget ved Lepanto viste den kristne alliansen seg som overlegen det osmanske. Boktrykkerkunsten kombinert med overtro medførte at bøker om hekser, mest kjeng Malleus Maleficarum, ble spredt. De spilte en viktig rolle i å øke troen på hekser, og økte markant hekseprosessene i Europa. Disse gikk noe ned igjen på tidlig 1500-tall.

Mot slutten av 1500-tallet vokste det frem en tidligøkonomisk tankegang kalt merkantilismen. Denne gikk i hovedsak ut på at handel var del av stormaktspolitikk, og at det var viktigere å få gull og sølv og å selge varer enn omvendt. For å sikre seg mest mulig gull og sølv og å hindre at metallene gikk ut av landet, innførte mange land store tollsatser på utenlandske varer. Med oppdagelsen av Amerika og sjøveien til India fikk også Middelhavet mindre betydning, og de italienske bystatene mistet stadig mer makt. Nye land som tok over var Spania, Portugal, Nederland - formelt del av Spania, England og Frankrike.

I samme periode begynte krigene mellom Nederland og Spania, kalt Åttiårskrigen, og i tillegg nådde hekseprosessene sin topp. Åttiårskrigen, kombinert med religiøs uro, gled over i Trettiårskrigen, en blodig krig stort sett utført i Det tysk-romerske rike. Etter denne krigen ble leiesoldathærer i stor grad avviklet, og protestantisme ble godtatt som trosretning. Hekseprosessene gikk også drastisk ned mange steder, og mot slutten av århundret begynte opplysningstiden å ta oppgjør mot dogmer og overtro. Opplysningstiden fikk en spesielt sterk rolle på 1700-tallet frem til både den industrielle og den franske revolusjonen.

Innhold

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Senmiddelalderen

Perioden mellom 1300 og 1450, oftest omtalt som senmiddelalderen, kan også bli sett på som en glidende overgang mellom middelalder og renessanse.[1] Maktkampen mellom monark, adel og kirke beveget seg flere steder til fordel monarken. Dette skyldes også eksterne faktorer, som Svartedauden, som gjorde at arbeidskraft ble vanskelig å få tak i.

Høy- og senmiddelalderen: Stabilitet og fremgang[rediger | rediger kilde]

Den italienske byen Firenze kom kraftig på 1300-tallet og fremover, og konkurrerte om hegemoniet med Venezia og Milano.

Etter at vikingene og madjarene var ferdige med sine erobringer, var Europa mer eller mindre ferdig med de store angrepene. Stabiliteten medførte bedre kommunikasjon, bedre jordbruk, oppfinnelser som vindmøller og dype ploger, avskaffelse av slaveri - eller i det minste overføring fra slaveri til den mindre ydmykende livegenskap, utvikling og økning av landsbyer og senere byer og føydalisme. Føydalismen var i hovedsak en stabiliserende og juridisk betryggende tilvekst, om enn det senere ble en tyngre byrde for leilendingene.[2]

I Flandern utviklet det seg manufaktur av tøystoffer som ble laget på en unik måte og ble etterspurt i resten av Europa. Det samme ble varer fra Østen som kom via Republikken Venezia, deriblant silke og krydder. Disse byene, og Firenze noe senere, ble i praksis selvstendige bystater.[3] Handel med det østlige Middelhavet ga indo-arabiske tall, som gjorde regning og bruk av desimaler, og dermed handel, lettere. [4] Den italienske mentaliteten var imidlertid ikke fornøyd med å jobbe opp en formue og å leve på den, men investering av overskuddet ble viktig for å tenke på familien og fremtiden.[5] Takket være banksystem ble det også mulig for de som ikke hadde altfor mye penger å investere i handel å låne penger.[6] Dette gjaldt imidlertid ikke bare Venezia, men også konkurrerende handelsbyer som Firenze og Genova.[7] Det var imidlertid ikke bare konkurranse, Geonva var mer opptatt av å handle i Egeerhavet og Svartehavet, noe som ga dem varer fra silkeruten, det vil si India, Sentral-Asia og Kina. Venezia fokuserte på Egypt og Rødehavet, og sikret dem blant annet krydder fra Det fjerne østen, som fulgte havveien.[8]

Selv om Europa på begynnelsen av 1300-tallet begynte å konkurrere på likefot med flere andre sivilisasjoner, sto en rekke hendelser som på kort sikt slo negativt ut i kø. Det begynte med en kraftig regnskyll som ødela mye av avlingen, deretter opprør både blant bønder og i byene, begynnelsen på Hundreårskrigen i 1338 og Svartedauden i 1347.[9] Svartedauden fulgte ikke stendersamfunnet, og både adelige, jordbrukere og håndverkere ble rammet hardt. Etter pesten ble mange gårder stående urørt, og andre steder manglet det adelsfolk til å beskytte og hjelpe bøndene. Det anstrengte forholdet mellom konge og adel på den ene siden og jordbrukere på den andre medførte flere opprør.[10] Laugene, som organiserte håndverk og produksjon i byene, ble også svekket. Man trengte et nytt system som kunne erstatte det som nå sto for fall[11] I tillegg hadde økt handel med østlige handelsmenn som ikke var interessert i europeiske varer ført til at sølv og gull forsvant ut av Europa. Det å prege mynter ble dermed vanskeligere, og kongen måtte forhandle med adel for å få inn inntekter. I Storbritannia ble dette parlamenarismens gyldne århundre.[12]

Kirkens innsats i denne tiden varierte stort. Likevel vokste det en dyp kløft mellom dem og kongene, spesielt i Storbritannia og Frankrike. De skattla katolske eiendommer, noe som paven besvarte med å true med ekskommunikasjon. Frankrike svarte med å flytte pavestolen til Avignon, og mange i resten av Europa så på paveembetet som et fransk politisk redskap. Dette ødela i stor grad for kirkens autoritet.[13]

Øst-Europa: Desentralisering og skepsis[rediger | rediger kilde]

I Øst-Europa ble ting gjort noe annerledes. For det første hadde man ikke innført primogenitur, det vil si at titler tilfalt den eldste sønnen til en monark. Dette medførte at områder ble jevnt fordelt mellom sønner, og dermed ble stadig mindre. [14] Den rollen kunne heller ikke kirken ta opp like lett, i det minste ikke den katolske. Katolikkene haddestøttet angrepet på Konstantinopel under det fjerde korstog, noe som falt mange østeuropeere så tungt for hjertet at de sår på katolikkene som forrædere mot den kristne sak. I Böhmen gjorde Jan Hus opprør, og da han ble henrettet i 1415 under løfte om sikkerhet av den katolske kirke, gjorde tsjekkerne et kraftig opprør som kirken aldri lyktes å slå ned. De måtte i stedet i 1434 akseptere tsjekkernes rett til å praktisere sin variant av katolisismen.[15]

Tyske riddere hadde for lang tid siden invadert Baltikum, og tyskere fulgte etter. Områder som Reval, Riga og Gdansk ble tysktalende, og de ble viktige handelsknutepunkt i Hansaforbundet med hovedkvarter i Lübeck. Også nord, som i Skandinavia, ble det satt opp handelssentre i byer, som i Bergen.[16]

Russland eksisterte ikke egentlig før 1500-tallet, men det oppsto en rekke fyrsteriker oppe i nord, der steppefolk ikke kunne ri så godt. Disse ble styrt brutalt etter den sterkestes rett, noe som førte til at lojaliteten var så som så, særlig ettersom det var stor avstand mellom mrådene. Fyrsteriker var derfor ikke større enn det man selv kunne eie og kontrollere.[17]

Renessanse og reformasjon (1450-1556)[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Renessanse og reformasjon i Europa
Firenzes sentrale plass i renssansen skyldtes i stor grad familien Medici, og her var spesielt Lorenzo de Medici sentral på 1400-tallets siste halvdel.

Perioden melom 1450 og 1556 var en periode der humanisme og fokus på verden man levde i tok over for en tid der kirkens verdier om universalitet, fromhet og fokus på den hinsidige verden. Selv om overgangen var gradvis i noen grad, var trykkekunsten, erobringen av Konstantinopel og avslutningen av Hundreårskrigen, som alle skjedde mellom 1453 og 1455, avgjørende. Europa tok over verdenshegemoniet, og kritisk tenkning ble langt vanligere.

Renessansen var også en stker utvikling av den kommersielle sektoren. Bankvirksomhet og handel økte betraktelig i omfang, og mange renessansefamilier som Fugger og Medici tjente seg rike på å låne ut penger med rente og å investere i handel. Andre viktige familier var militærfamilien Sforza i Milano og den mektige Borgia-familien i Roma.[18][19]

Renessansen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Renessansen

Renessansen er en periode som kan variere fra 1300-tallet i Italia og vare så lenge som 1600-tallet i andre deler av Europa.[20] Dette var en periode med en rekke oppfinnelser og omveltninger som forandret på dagsordenen. Avanserte kompass gjorde reiser over havet enklere og en rekke nyvinninger gjorde både jordbruk og handel enklere.[20]

På 1450-tallet skjedde også flere hendelser som fikk stor betydning for renessansen. Oppfinnelsen av papir eksisterte, men ved oppfinnelsen av boktrykkerkunsten i 1455, ble bøkene, og dermed også både ideene deres og språkene de ble skrevet på, langt mer tilgjengelige.[21] I 1453 ble også Konstantinopel erobret av Det osmanske rike. Mange kristne emigrerte til Nord-Italia, og de tok flere verk fra antikken med seg, noe som skapte interesse for disse verkene.[22]

Riktignok var en rekke av de klassiske verkene, spesielt Platons og Aristoteles', kjent i høymiddelalderen, men før boktrykkerkunsten var kopiering av bøker tidkrevende og dyrt. I tillegg var mengden verker tilgjengelig langt større i Nord-Italia. Blant folk flest var imidlertid latin et språk de ikke behersket. Italiensk hadde tatt over. Nå kom nye krav, spesielt ettersom det ikke bare var de greske filosofene, men også de romerske statsmenn, Cicero især, som ble populære. Rike borgere forlangte at man skulle lære latin for å lese skriftene. Ved å lære seg klassisk litteratur, argumenterte de, lærte man seg gode forhandlingsevner, effektivt språk og evnen til å ordlegge seg godt. Alt dette var nyttig i en verden som var så fokusert på handel, bankvesen og diplomati som de norditalienske byene var. Utdannelse var dermed ikke noe som bare var vesentlig blant adelige og geistelige, men noe som hadde en praktisk funksjon.[23] Disse rike borgerlige betalte også selv for kunstverk, og dermed ble temaer fra nettopp antikken ofte like populære som de kristne motivene som hadde dominert tidligere.[24]

Kunst og håndverk[rediger | rediger kilde]

Perspektiv var en vesentlig del av den nye stilen innen malekunst som renessansen brakte.

Ettersom kunstverk, møbelsnekring, arkitektur og annen utsmykning ble mer etterspurt, ble også behovene store både for høy kvalitet på håndverkene og på økt produksjon. I så måte passet ikke laugsystemet, som la begrenisninger på begge.[25]

Malerkunsten hadde utviklet seg allerede fra 1300-tallet med Giotto (1267-1337), men på 1400-tallet var det spesielt kunstnere som Filippo Brunelleschi og Masaccio som utviklet bruk av perspektiv og mytologisk-fokuserte og menneskeidealiserende Sandro Boticelli før malere som Leonardo da Vinci og senere Michelangelo og Rafael både utviklet perspektivet og bygget videre på sterke personlighetstrekk i mennesket og en anatomisk korrekt gjengivelse av menneskekroppen.[26][27] Utvikling innen skulpturer hadde en liknende utvikling, faktisk noe tidligere.[28] Innen arkitektur var Brunelleschi en av de store utviklerne av tilbakekomsten av de runde buene, og dermed et oppgjør med de spisse buene. De spisse buene fikk kallenavnet «gotiske», da goterne ble forbundet med den mørke og kunnskapsløse middelalderen.[29]

Perioden hadde en naturlig stopp i 1527, da spanske og tyske leiesoldater nær ødela Roma gjennom plyndring, voldtekt og drap. Kunsten fortsatte imidlertid å utvikle seg i andre steder, da gjerne i Tyskland.[30]

Internasjonal handel og bankvirksomhet[rediger | rediger kilde]

En av utviklingene som gjorde handel lettere både i sør og i nord, var at handelen ble beskyttet av en samlet flåte. Dette fungerte godt både i nord med de nye nederlandske handelsskipene og i sør med Venezia.[5] I tillegg hadde de store handelsselskapene kontorer andre steder. Slik kunne florentinske handelsmenn ha et kontor i Flandern for å sikre gode avtaler. Ved bruk av veksler, et slags sjekksystem, kunne også disse kontorene love penger som betaling selv om de ikke hadde det for hånden. Flamske handelsmenn kunne da for eksempel veksle dem inn i gull da de kom til Firenze og hovedkontoret.[31]

Selv om lån av penger med rente ble uglesett, ble det funnet veier utenom som kirken til en viss grad godtok. Lån med relativt lav rente til folk som hadde råd til det var akseptert, og mange banker vokste opp som en følge av dette. Bankfamilier som Medici i Firenze og Fugger i Bayern tjente seg rike på dette.[32]

Redefinering av Europas makter[rediger | rediger kilde]

Arkebus var et tidlig skytevåpen som dukket opp på 1400-tallet, og som forandret krigføringen markant til ulempe for adelige.

Den italienske filosofen Niccolò Machiavelli kommenterte at gode ledere skulle tenke på krig, og ikke på luksus, for om de tenkte for mye på luksus, ville de miste staten sin. Denne observasjonen stemte bra, for både før og etter utsagnet, som kom i 1511, hadde dyre kriger ført til at de som hadde et effektivt system for innkreving av skatter. Dette hadde monarkene utviklet over lang tid. Dette var en av utviklingene som jobbet til deres fordel.[33]

En annen var at motmaktene til kongen, tradisjonelt førstestanden (geistlige) og andrestanden (adelige) hadde blitt mindre mektige av andre årsaker. På 1300-tallet hadde kirkens maktmisbruk irritert mange. Adelen hadde mistet mye av fordelen de hadde med å ha penger nok til hest, rustning og farlige slagvåpen. Hellebard, armbrøst og langbuer hadde vist seg som effektive i å stoppe riddere. Da kruttet kom på 1400-tallet, hadde adelige langt vanskeligere for å forsvare seg mot fiender. Kruttet, som også kom til Det osmanske rike, spilte en viktig rolle i å erobre den tidligere så ugjennomtrenglige Konstantinopel.[34][35]

Kongene begynte med en sentralisering og administrering av landet. Ludvig XI begynte kort etter at Hundreårskrigen var ferdig. Henrik VII gjorde det samme etter at en intern borgerkrig var over i 1485. Det som skulle bli Spania besto flere små kongedømmer, der to, Castilla og Aragon, dominerte. Disse ble samstyrt fra 1479.[36] Eneveldene begynte å vokse frem, delvis fordi de fremsto som legitime makthavere, de skulle stoppe private kriger og borgerkriger og garanterte lov og orden.[37] Skjønt, dette stemte mer for vest enn for øst. Polen og Ungarn ble stadig mer kontrollert av adelen, og i Det osmanske rike var det hele avhengig av hvem som styrte.[38]

Frankrike opplevde en styrking av kongemakten allerede under kong Karl VII av Frankrike. Det var imidlertid hans sønn, Ludvig XI, som fikk til de store forandringene. Han utvidet den kongelige hæren, og finansierte dette gjennom finansiering av ekspedisjoner, kongelig investering i forskjellige foretak som silkespinning og skattlegging. Han forsynte seg også store deler av Burgund etter å ha bekjempet Karl den djerve. Senere ble også Bretagne del av den franske kronen, denne gangen gjennom inngifte.[39]

Frederik III var den første av det mektige Huset Habsburg som ble keiser av Det tysk-romerske rike.

Etter at England var kastet ut av fastlands-Europa på slutten av Hundreårskrigen, fulgte en borgerkrig mellom de to hertugfamiliene Huset York og Huset Lancaster. Til slutt lyktes det en walisisk adelig med vag tilknytning til huset Lancaster å vinne, for så å gifte seg med datteren til den populære kong Edward IV, en konge fra Huset York. Dette skapte stabilitet. Den adelige ble nå kong Henrik VII av England. Han var gjerrig og lite interessert i å øke skatter. I stedet satset han på å utvikle en sterk handelsmarine og å oppmuntre til produksjon av tøy til eksport. Han sparte også mange penger på ikke å gå til krig.[40]

På 1460-tallet var det borgerkriger i både Castilla og Aragón, de to mektigste rikene på Den iberiske halvøy utenom Portugal. Nettopp Portugal og Frankrike prøvde å bruke borgerkrigen til egne fordel, spesielt for å få arveprinsesse Isabellas oppmerksomhet. Hun valgte å gifte seg med Ferdinand II av Aragón i 1469. Fem år senere ble hun dronning av Castilla, og fem år senere enn det ble Ferdinand konge av Aragón.[41] Det var lite felles-spansk følelse, språkene i Castilla og Aragón var forskjellige, og de hadde forskjellige styresett. Slik var i lang tid unionen en ren personalunion der landene beholdt sin selvstendighet. Fellesskapsfølelsen var den at de to landene hadde jobbet sammen med å bekjempe muslimene i områdene, og en følelse av å tilhøre en spansk-katolsk kirke.[42]

Det tysk-romerske rike besto av en rekke småriker som sammen brukte sin økonomiske og til dels militære makt for å hindre at keiseren av riket ble for mektig. Likevel begynte også dette riket å bevege seg i retning en sterkere sentralmakt, i og med at erkehertugen av Østerrike ble valgt som keiser av Det tysk-romerske rike under navnet Fredrik III. Ferderik III var en Habsburg, og hans dynasti skulle forandre Europas fremtid. Han hadde allerede det ganske så mektige arvelandet Østerrike som pressmiddel, og samte men sikkert utvidet familien Habsburg områdene sine til å inkludere De burgundiske Nederlandene, Burgund og etter hvert også Castilla og Aragón.[43]

Polen-Litauen hadde en svært markant forskjellig utvikling. Polen ble mindre og mindre sentralisert, og på 1400-tallet lå all makt hos adelen. I Litausen var det omvendt, kongen av Polen var også storfyrste av Litauen, der han var eneveldig.[44]

Flere sultaner i Det osmanske rike lyktes i å svekke Venezia og andre motstandere, og gi dem et godt grep om det østre Middelhavet. Mehmed II, erorbreren, inntok Konstantinopel i 1453 med bruk av krutt og kanoner. Deretter ble store deler av Balkan også underlagt de tyrkiske kreftene. Imidlertid var Det osmanske rike, som flere andre, stadig i en intern kamp mellom sultan og adel, og svake sultaner ble fort manipulert av dyktige adelsmenn.[45]

Ungarn hadde en slags storhetstid på 1400-tallet til tross for at de hadde utfordringer med Det osmanske rike. De utvidet store områder der kroater og rumenere holdt til, og fikk en befolkning med spredt kultur og språk. Mattias Corvinus sentraliserte, hadde en stående hær og en skattebetalende adel. Dette varte imidlertid bare til Corvinus døde, og deretter tok adelen tilbake makten.[46]

Sjøfarten eksploderer[rediger | rediger kilde]

Vasco da Gama oppdager India i 1498 etter et maleri av Alfredo Roque Gameiro (1864–1935). Dette medførte at Portugal ble mye rikere og mektigere enn tidligere.

Handelen hadde lenge florert i Middelhavet, men på 1500-tallet fikk den konkurranse. Egentlig startet den allerede på 1400-tallet. Skip bygget for lengre reiser ble bygget, og dyktige sjøfarere, som regel fra den italienske halvøy, ble brukt til å hjelpe portugisiske ekspedisjoner langsmed kysten av Afrika.[47] I 1498 fant Vasco da Gama sjøveien til India. Handel gikk da direkte mellom India eller Indonesia og Portugal, uten alle de uønskede mellomleddene som skrudde opp prisen. Fortjenesten lå på omtrent tre tusen prosent.[48]

Mens Portugal hadde en åpen motivasjon for å bedrive handel, var Castilla og Aragón mer korstogsorientert. Kombinasjonen mellom den kastiljanske korstogsmentaliteten og de italienske handelsmennenes kommersielle fokus gjorde at man fikk en form for hybrid mellom de to. Da Christopher Colombus oppdaget Amerika, nærmere bestemt Karibia, i 1492, førte det ikke øyeblikkelig til en kommersiell utvikling. Senere ble den enda mer korstogsorientert, det vil si at man skulle konvertere indianere som aldri hadde hørt om Jesus.[49]

Allerede i 1480 ble Alcaçovastraktaten inngått. Denne inkluderte en oppdeling av verden slik at alt land sør for Kapp Bojador tilhørte Portugal unntatt Kanariøyene, som var spanske. Da det viste seg at landene Colombus oppdaget lå sør for Kapp Bojador, og dermed tilhørte Portugal, ble det kamp om dem. Paven meklet fram Tordesillastraktaten i 1494. Der ble Portugal tilkjent landet øst for linjen og Spania vest. Portugal fikk Brasil, mens resten av Amerika forble kastiljansk. Øst for linjen forble alt bortsett fra Kanariøyene portugisisk.[50]

I år 1519 utviklet Spanias sjøimperium seg markant. Hernán Cortés startet erobringen av Mexico, nærmere bestemt de avanserte, men også blodtørstige, aztekerne. Flere av de stammene som spanjolene møtte på, hjalp dem mot aztekerne. Imidlertid døde mange av dem som følge av influensa og en rekke andre sykdommer som Amerika hadde vært forskånet for fram til spanjolene kom. Andre ble hardt drevet, og det viste seg at de ikke fungerte spesielt godt innen gruvedrift. De ble erstattet som arbeidskraft av slaver fra Afrika.[51] Kombinasjonen av det harde gruvedriftsystemet og det spanske føydalsystemet førte til at mange døde. Oppdageren Bartolomé de las Casas beskrev i detalj grusomhetene som foregikk av spanjoler, og han lyktes i å få igang en debatt som førte til at systemet ble avskaffet og at indianerne var spanske undersåtter, og dermed ikke kunne være slaver.[52]

Portugiserne på sin side ble presset til å kolonisere Brasil, et område de i utgangspunktet ikke var interessert i, ettersom franskmenn prøvde seg der. Siden portugiserne var mer kommersielt interessert, igangsatte de sukkerproduksjon i Brasil. Dette var en svært brutal utnytting av indianere og senere slaver. Sukkerproduksjon tok livet av svært mange indianske, portugiserne hadde unngått den diskusjonen som spanjolene hadde, og senere afrikanske slaver.[53]

Den andre hendelsen som skjedde i 1519 var at den portugisiske seileren Fernão de Magalhães, kjent som Magellan, reiste i Castillas tjeneste for å oppdage sjøveien til India. Magellan lyktes etter mye jobb å komme seg forbi Kapp Horn helt sør i Amerika.[54] Dermed oppdaget han det svært store Stillehavet, og så øygruppen som senere ble kjent som Filippinene. Her ble Magellan drept, og nestkommanderende Juan Sebastián Elcano tok over. Elcano dro via Molukkene - et stort handelssted for krydder - og tilbake til Spania i 1522. Handelen med krydder betalte inn utgiftene med reisen og ga et solid overskudd. Elcano selv dro til sjøs igjen, og forsvant sporløst i 1526.[55]

Reformasjonen (1517-56)[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Reformasjonen
Bilde av salg av avlat, praksisen som ble avgjørende for starten på protestantismen.

Kirken hadde hatt en rekke utfordringer. For det første hadde de en problematisk fortid med alt som hadde skjedd på 1300-tallet. På 1450-tallet og utover var de også preget av den dekadente og manipulative Borgia-familien.[19] Selv om ingen av dem utviste et spesielt stort kall for kirken, var muligens Alexander VI blant de verste, og hans dekadanse var så stor at han egenhendig er blitt regnet som stor skyld i den påfølgende reformasjonen.[56][57]

Kritikk mot kirken hadde kommet mange ganger. John Wyclif hadde kritisert den allerede på 1300-tallet.[58] På 1400-tallet var det Jan Hus som først kritiserte kirken.[59] Deretter kom Erasmus av Rotterdam med sin salve. Mens Hus ble henrettet og Wyclif kastet ut av kirken, ble Erasmus langt bedre behandlet, siden han kritiserte praksisen til prester og ikke kirken som sådan.[60]

Martin Luther[rediger | rediger kilde]

Likevel var det først under Martin Luther at ting skjøt fart. Kirken hadde finansiert sine løpende utgifter ved salg av avlatsbrev, det vil si brev som skulle forkorte tilden i Skjærsilden og sikre at man kom inn i himmelen. Luther begynte å klage på dette, men han gikk lengre. Akkurat som Erasmus av Rotterdam, mente Luther at man skulle kunne lese Bibelen på sit eget språk, slik at flest mulig kunne lese den. Videre kommenterte han at tro var en privat affære mellom mennesket og Gud, og dermed hadde ikke kirken noen funksjon som mellomledd. Flere sakramenter og ritualer ble regnet som uvesentlige, sølibat og munkeordner skulle avskaffes. Mange flokket sg om ham, og gruppen ble, mer eller mindre uten Luthers hjelp, både antiklerikal og fremmedfiendtlig.[61]

Takket være trykkekunsten og vennligsinnede fyrster over relativt store tysk-romerske stater som nå fikk anledning til å kontrollere religionen i sitt land, ble ideene spredt.[62] Fra 1520 av ble det stadig flere opprør i tyske byer. I tillegg til Luthers protester, hadde mange sine egne. Kirkens verdifulle eiendeler ble offer for ødeleggelse, beslaglegging eller tyveri flere steder. Prester og biskoper, som mange opplevde oppførte seg som bedre enn vanligfolk, ble trakkasert.[63]

Selv om Martin Luther hadde overlevd mye på grunn av beskyttelse fra viktige fyrster, skyldtes det også i de første årene at det var en vanskelig prosess for å velge ny keiser. Paven støttet Frans I som ny keiser, og ville ikke påvirke valget ved å gå hardt ut.[61] Det ble ikke Frans I, men Karl V, som ble konge. Han var allerede konge av Spania, og eide også områder i Burgund og Flandern i tillegg til Amerika med mer.[64] Karl V var motsetningsfylt, da han både var sterkt katolsk og gogså sterkt hunanistisk.[65]

Under Riksdagen i Worms i 1521 nektet Luther å trekke tilbake sine påstander, og ble dermed lyst fredløs. Fredrik den vise av Kurfyrstedømmet Sachsen var Luthers beskytter, og Luther bodde i kurfyrstens slott i ett år der han oversatte Bibelen til tysk. Dette spredte både Bibelen og det tyske språk langt.[66]

Protestantismen i andre land[rediger | rediger kilde]

Den tyske orden var en mektig katolsk ridderorden fram til 1525. Deretter ble den oppløst. Konvertitter fikk beholde områder, mens andre områder ble konfiskert av den nye hertugen av Preussen.

Protestantismen fikk ikke like stor utbredelse i Frankrike, ettersom Frans I, som altså var konge av Frankrike og konkurrerte med Karl V om Det tysk-romerske rikets keisertittel, hadde kontroll over utnevnelsen av biskoper allerede. Dermed var for alle praktiske formål kirken i Frankrike allerede underlagt kronen.[42] Det var først i senere tid at protestantismen og hugenottene dukket opp.

I Sveits hadde Ulrich Zwingli startet en bevegelse på egen hånd. Som Luther, mente han at bare Bibelen var inngangen til den kristne tro og at faste, sølibat og en streng tolkning av Bibelen var feil.[67]

Danmark var inspirert av Tyskland og delte erfaringer. I 1529 oversatte Christiern Pedersen Det nye testamente til dansk. Den machiavelliske Christian II var antikrikelig og antiadelig, og så på protestantismen som et redskap for å styrke kongemakten. Da han ble jaget ut av landet tok onkelen over. Frederik I var mer nøytral i religionsspørsmålet, men spilte begge hester. Den protestantiske bevegelsen vant fram, og Frederik Is sønn Christian III innførte protestantismen i 1537.[68] Denne ble også innført til store protester i Norge, etter at Christian III hadde forandret Norge fra et formelt selvstendig rike til et dansk lydrike.[69]

I Sverige var Gustav Vasa mest opptatt av en vanskelig balansegang mellom protestantiske opprørere og konservative katolikker. I praksis startet han likevel en protestantisk bevegelse. Denne ble møtt av opprør som Vasa måtte slå ned. Mye maktspill senere ble Sverige først lutherske i 1571.[70] Finlands store reformator Mikael Agricola oversatte Bibelen til finsk, og dette var en stor påvirkning både på språk, religion og nasjonalfølelse.[71]

Preussen hadde vokst fram som et maktsenter av tyskere i Polen, og var langt på vei selvstendig. Her begynte en konvertering til protestantismen under Albrecht av Preussen i 1525. Han opphøyde seg til hertug av Preussen, og sekulariserte Den tyske orden, en kristen ridderorden som hadde hatt som misjon å kristne stadig lenger østover i Europa. Preussen, som startet som en følge av Den tyske ordens kristningsprosjekt, hadde nå agjort opprør mot sin tidligere eksistensberettigelse. Albrecht lot konvertitter fra ordenen beholde sine områder, men beslagla områdene til de som forble katolikker.[72][73]

Polen, som altså forble katolsk, grep ikke inn. De hadde selv store interne problemer i et svært område med en rekke varianter av kristendom. Preussen representerte det protestantiske, men de hadde også kontakt med den gresk-ortodokse kirke, en kontakt som gikk tilbake mange hundre år på grunn av Det bysantinske rike. I tillegg hadde de ortodokse ukrainere og russere. Lagt til dette hadde polakkene problemer med at en rekke geistlige, ofte utnevnt etter kongelig anbefaling, som brøt med tradisjonelle katolske verdier. De hadde konkubiner, de drakk, danset og levde opp til fordommene som hadde ført til innføringen av katolisismen andre steder. Sigismund I av Polen forbød import av «kjetterske» bøker med trusler om døtsstraff, of forlanget at kjetterske universiteter måtte returnere til den katolske troen. Lutheranisme slo uansett ikke spesielt godt an, meen etterr a atat Sigismund døde i 1548, kom kalvinismen inn, og denn ble langt mer populær.[74]

I Ungarn var det allment akseptert at pave Sylvester II (946-1003) skal ha gitt Ungarns første konge, Stefan I av Ungarn, retten til selv å velge biskoper. Dette brukte ungarske konger til å belønne lojale adelsmenn, og slik var presteembetet mer dekadent enn gudfryktig. Ettersom tyske tekster fløt over grensen og folk gjorde opprør, dukket det opp opprørske kirker som enten var lutherske eller ble plassert i gruppe med dem. Åpen lutheranisme ble straffet, til tider med dødsstraff. Dette var imidlertid et problem som fikk en annen dimensjon i 1526, da Det osmanske rike under Suleiman I den store bekjempet ungarerne i Slaget ved Mohács i 1526. Effektivt førte dette til en tredeling av Ungarn. Ferdinand I, som hadde meglet fram en fredelig løsning i det husittiske Böhmen, ble sett på som en sterkere konge som kunne forsvare ungarerne mot muslimene. Flertallet støttet imidlertid Janos Zápolya, og det ble en borgerkrig som varte i 20 år. Mange geistlige falt i disse kampene, og mange bispeseter forble uten biskop.[75]


Anglikanismen og kalvinismen[rediger | rediger kilde]

Henrik VIII foreviget i glassmaleri i Canterbury katedral. Henrik VIII er nummer to fra venstre. De andre er (fra venstre) Henrik IV, Thomas Cranmer og William Laud.

Henrik VIII av England var svært skeptisk til protestantismen, og i motsetning til i Spania og Frankrike, der kirken var delvis nasjonalisert, var England fortsatt svært lojal mot Roma. Imidlertid måtte han sikre seg en arving, og da hans kone, Katarina av Aragon, datter av Isabella av Castilla og Ferdinand av Aragón bare lyktes i å føde ett barn, Mary, ble Henrik VIII utålmodig etter en sønn. Siden Katarina av Aragón var gift med Henrik VIIIs storerbror, Arthur fram til han døde i 1502, var ekteskapet mellom Henrik VIII og Katarina bare godkjent gjennom pavens inngripen. Nå ba Henrik VIII paven om å oppheve denne dispensjonen og annullere bryllupet. Da paven valgte ikke å gjøre noe for ikke å fornærme Europas mektigste mann og Katarina av Aragóns nevø, Karl V, tok Henrik VIII saken i egne hender. Gjennom Act of Supremacy ble han den engelske kirkens overhode, og han brøt med Roma. Dette var starten på anglikanismen, om enn det i begynnelsen mest handlet om å konfiskere landområder til munkeordener og å forby dem i England.[76]

Kalvinismen stammer fra den frankse reformisten Jean Calvin, som måtte rømme Frankrike til Genève. Han ble det naturlige midtpunktet for en kanton som var opprørsk mot katolisismen, men manglet en ny retning.[77] Calvin lærte bort troen på predestinasjon, slik at hva man gjorde i livet ikke påvirket hvor man gikk etterpå. Samtidig, og noe selvmotsigende, mente han at de som viste evne til fromhet og overvinning av fristelse viste at de var forutbestemt til å gå til himmelen. Gode gjerninger var dermed både en måte å vise at man endte i himmelen og en måte å prise herren på. Calvins tro, kalvinismen, trodde også på at kirker skulle være fri fra statlig inngrepen, i motsetning til både lutheranisme og anglikanisme.[78] Det var først og fremst i Nederland at kalvinismen var uproblematisk. I Frankrike ble følgerne kalt hugenotter, og de kom ofte i konflikt med katolikkene, spesielt på 1570-tallet og ut århundret. I Skottland fikk den en annen vri, og følgerne ble kjent som presbyterianere. Også her var det noe vold, men overgangen fra katolisisme var gradvis.[79]

Avslutningen av perioden (1556)[rediger | rediger kilde]

Det var ikke bare protestantene som hadde problemer med Kirken. Også katolikker hadde det, og særlig hadde Spania tatt dette på alvor. Allerede sent på 1400-tallet hadde en reformistsisk og moralsk bølge slått over dem. Den sluttet ikke der Samtidig som Luther ble stor i Det tysk-romerske rike i 1521, fikk Ignatius av Loyola en åpenbaring. Han skulle være Jomfru Marias ridder som skulle lære opp barn både i lesing og skriving og i den rette tro. Han studerte selv latin på skolen også ved Sorbonne, og sammen med studiekamerater stiftet han Jesu samfunn, og de kalte seg jesuitter. Jesuittene hadde en nær fanatisk tiltro til paven, og det het at «Det hvite jeg ser vil jeg tro er sort dersom Kirken befaler det slik». Jesuittene gjorde en god innsats i å utdanne befolkningen, men deres forsøk på å påvirke politikken til forskjellige land i retning kirken ble mindre vellykkede. Likevel telte Jesu Samfunn 1500 medlemmer da Loyola døde i 1556. Disse ble et effektivt våpen for Paven.[80]

Samme år som Loyola døde, trakk Keiser Karl V seg som konge av Spania og Det tysk-romerske riket. Han delte opp sine riker slik at Det tysk-romerske riket, Habsburg (etter hvert Østerrike), Böhmen og Ungarn tilfalt hans bror Ferdinand, mens Spania, Nederlandene, Burgund og Aragons italienske eiendeler, i tillegg til spanske eiendeler i Amerika, gikk til Karl Vs sønn, Felipe II.[81] Martin Luther selv hadde dødd i 1546. I 1555, året før han døde, hadde Karl V måttet inngå religionsfreden i Augsburg, der protestantene fikk nærmest full seier til å la hertugen velge religiøs retning.[82]

Religionskrig og -konflikt (1556-1648)[rediger | rediger kilde]

Keiser Karl Vs abdikasjon kan ha noe å gjøre med at hans tid var over. Han var selv en humanist etter renessanseskolen i en tid med dogmer.[82] Dogmene ble blant annet nedskrevet i Konsilet i Trient. I Frankrike og England ble blodige oppgjør og opprør til for å avgjøre forholdet mellom protestantisk og katolsk kirke.

Katolikkene på fremmarsj (1556-98)[rediger | rediger kilde]

De protestantiske bølgene som hadde kommet fra 1520 av ble møtt med en katolsk motkraft. Først ble det innkalt til et møte i Trient der katolisismen skulle defineres. I den kom det klart frem at mens den katolske kirkes praksis hadde forbedringspotensial, var dogmen urokkelig. Konsilet ble i hovedsak en triumf for paven, hans jesuittiske allierte og de italienske biskopene han hadde støtte av.[83] I Frankrike, som deltok bare halvveis på konsiliet i Trient, var det borgerkrig mellom katolikker og protestantene, hugenottene. Borgerkrigen var spesielt blodig, og endte først da Henrik av Navarra lyktes både å bekjempe mye av Den katolske liga og selv å konvertere til katolisismen.[84] I en liten periode var også England tilbake under pavens fold, men det varte ikke lenge.[85]

Katolsk reformasjon og motreformasjon[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Konsilet i Trient og Motreformasjonen

Konsilet i Trient redefinerte katolisismen og fikk dem på offensiven.

Fra 1546 frem til 1564 foregikk Konsilet i Trient. Det foregikk i tre etapper, fra 1545-47, 1551-52 og 1562-63. Ideen var i utgangspunktet et økumenisk konsil åpent for protestantene, og de dukket opp fra 1551-52. Imidlertid ble skillet mellom protestantene og katolikkene for stort, og etter religionsfreden i 1555 i Augsburg var det heller ingen hensikt for dem å fortsette å være med.[86] Konsilet, spesielt i siste del, var godt kontrollert av paven med jesuittene. Italienske biskoper var også i klart flertall, og den franske kirke stilte ikke mannsterke ettersom de hadde en form for nasjonal kirke. Den eneste sterke katolske reoresentanten utover de italienske, godt kontrollert av paven, var den spanske, men de var i hovedsak enige med paven likevel.[87]

Hensikten med konsilet, utover et tafatt forsøk på å få protestantene tilbake, var å være ettergivende i reformer i kirken, men dogmatikk innen dokrtinen. Det var viktigere å begrense tapene enn å ta tilbake tapte områder. Dette betydde i stor grad en streng gjennomføring av de lover og krav som lå på prestestanden; løfter, moral, oppførsel, påkledning og kyskhet. I tillegg ble det forlangt en presteskole i hvert bispesete slik at prester kunne læres opp godt i religionen. Salg av kirkelige posisjoner med fast inntekt ble også forbudt, og man kunne bare inneha en posisjon avgangen. Salg av sakramenter eller avlat ble forbudt. Selv om det var for sent, ville altså en rekke av Luther og Zwinglis krav ha blitt oppfylt førti år senere.[87]

Samtidig gjorde ikke konsilet noen kompromisser hva gjaldt doktrine. Tvert imot ble en rekke doktriner definert med mindre tolkning eller handlingsrom. Avlat, helgener, transsubstansiasjon, de syv sakramenter og skjærsilden ble styrket ytterligere, mens den protestantiske doktrinen ble fordømt. Bøker ble forbudt, og Inkvisisjonen, både den spanske og de mindre vellykkede i Italia og Nederland, skapte frykt for å bli stemplet som en kjetter. Den katolske kirke gikk altså på offensiven.[88]

Religiøs krig i Frankrike (1555-98)[rediger | rediger kilde]

Bartolomeusnatten var det blodige høydepunktet i den svært harde religiøse borgerkrigen i Frankrike.

Selv om Frankrike forble katolsk, hadde kalvinismen slått rot. Omtrent ti prosent av befolkningen på 20 millioner var hugenotter, altså kalvinister. Viktigere var det at omtrent halvparten av adelen var hugenotter, som ville unngå straff, deriblant flere i det mektige Huset Bourbon. Henrik II hadde utvist svært streng straff mot alle hugenotter i tredjestanden, ofte med brenning på bål som straff. Adelig beskyttelse ble etter hvert nødvendig for hugenottene i tredjestanden. Disse var imidlertid som oftest beleste, faglærte heller enn ufaglærte og i hovedsak bybeboere. Bibelstudier ble populært, og eliminerte dermed analfabeter. I tillegg holdt de gjerne til sør i landet, i mer tolerante regioner godt unna Paris.[89]

Selv om Henrik II var en brutal anti-kalvinist, var han en dyktig konge, og han lyktes å holde de tre familiene Huset Montmorency, Huset Bourbon og Huset Guise i sjakk (kongen selv var Huset Valois). Da han døde under en turnering til ære for hans datters bryllup med Filip II av Spania, var det en dynastisk krise. Henriks eldste sønn var en sykelig og sløv tenåring ute av stand til å styre. Likevel ble han Frans II av Frankrike og giftet seg med Maria Stuart, da en Guise. Huset Guise var det eneste gjennomført katolske huset, og de brukte sin makt til videre å forfulge hugenotter med stor iver. Et mislykket kuppforsøk ble avslørt, og en av bourbonnerne skulle henrettes da kongen plutselig døde. Hans yngre bror ble da Karl IX av Frankrike. Han var bare ti år gammel, og hans mor, Katharina de' Medici, var regent med huset Bourbons støtte. De ville gi rettigheter til hugenottene igjen, noe som delvis fungerte, men etter hvert ble stemningen så dårlig mellom katolikker og hugenotter at det strakk ut i regelrett krig mellom 1562 og 1570. I løpet av denne tiden ble hertugen av Guise drept, og mistanken falt på admiral Coligny, en ledende hugenott.[90]

Det forble en svært skjør fredstid frem til august 1572. Da skulle Karl IXs søster Margrete av Valois gifte seg Henrik av Navarra, som var en av de store mennene innen hugenott-bevegelsen. Moren, Katarina de Medici, ville helst finne fred mellom de to tungt stridende partene. Hun ville ikke gi for mye makt verken til Guise eller til hugenottene. Hugenottene ivret for å støtte Nederlandene i kamp mot Spania, mens katolikkene med Guise i spissen ville holde seg unna krigen. Coligny var nær kongefamilien og den unge kong Karl XI (han var da 22), og den nye hertugen av Guise, Henrik foraktet Coligny, som ikke hadde blitt straffet for mordet på faren. Da et attentat på Coligny ble mislykket, lyktes det Henrik av Guise å overbevise kongefamilien at den eneste løsningen på den svært spente situasjonen var å utslette mesteparten av lederne for hugenottene, som var i Paris i anledning bryllupet. Det ble så gjort, men dette førte til et ikke planlagt opprør også i gatene, der katolikker drepte hugenoter en masse den 24. august, Bartolomeusnatten, ble minst svært mange hugenotter drept av blodtørstige katolikker, i tillegg til de mange lederne for hugenottene som også ble drept. Henrik av Navarra og kona ble plassert i husarrest. Dette spredte seg utover Frankrike, og til sammen minst 5000 hugenotter ble drept.[91]

Ikke overraskende tok hugenottene i resten av Frankrike opp våpnene. Nå hadde de også et annet våpen; naturrett. Når kongen hadde vist seg så klart som en tyrann som det han gjorde, måtte hugenottene avsette ham. Effektivt ble dermed Sør-Frankrike et eget land med hugenotter som tok avstand fra Karl IX. I 1574 døde imidlertid Karl IX av tuberkulose, og hans bror, Henrik tok over som Henrik III, først da etter å ha avsluttet sin kongegjerning som konge av Polen. Han ble presset av sin yngre, og eneste gjenlevende bror, og av de andre hugenottene til å gjennomføre en fredsavtale i 1576 som ga hugenottene svært gode betingelser. Katolikkenes ledere svarte med å danne Den katolske liga, og de presset i Stenderforsamlingen]] Henrik III til å gå til krig mot hugenottene. Han gikk med på det mot at han fikk penger, noe han ikke fikk. Henrik III var smartere enn sine tre brødre, men han var usofistikert og lat. For katolikkene var også hans utsvevende, homoseksuelle kjærlighetsliv av irritasjon. Slik lyktes han ikke å få verken hugenottenes eller katolikkenes støtte.[92]

Den katolske liga ble betydelig svekket i 1580, men kom kraftig tilbake i 1584, da yngstebror Frans døde. Dermed var det ingen i veien for at Henrik av Navarra skulle ta over som konge av Frankrike. Henrik av Navarra hadde rømt fra husarresten, og blitt leder av hugenottene (Coligny ble drept under Bartolomeusnatten). For katolikkene var dette en umulighet, og nå var det de som var imot kongemakten - i det minste den kommende. Henrik, hertug av Guise, hadde blitt stadig mer populær på bekostning av Henrik III. Hertugen var svært heteroseksuell og mandig, og dessuten hadde han bekjempet en tysk-sveitsisk hær, mens Henrik IIIs utsendte hadde tapt for hugenottene. Guise kom til Paris som en helt, og Henrik III så ingen annen tvei enn i 1588 å ta livet av hertugen med sine kongelige livvakter. Også hertugens bror, Kardinalen av Guise, ble arrestert og kort tid etter drept. Resultatet av dette var at det nå var katolikkene som argumenterte mot den sittende kongen. Henrik III var dermed jaget av katolikkene, og måtte stå side om side med Henrik av Navarra. Da Paris i 1589 ble beleiret av de to Henrikene, ble kong Henrik III utsatt for attentat. Dermed var Henrik av Navarra neste i rekken. Katolikkene hadde ingen gode motkandidater, og siden Navarra lovte å konvertere til katolisismen og mange var krigstrette, bestemte de seg for å gå med på det. I 1594 ble Henrik kronet til Henrik IV av Frankrike. I 1598 kom Ediktet i Nantes, som ga hugenottene mange rettigheter i enkelte byer og geografiske områder. Dermed var nesten tretti års blodig borgerkrig over.[93]

Engelsk kamp om troen[rediger | rediger kilde]

Elizabeth I avsluttet en brutal religiøs konflikt, om enn ikke like dramatisk som den franske.

Da Henrik VIII døde i 1548, hadde han én sønn. Sønnen Edward VI var bare ti da han tok over, og Edward Seymour, 1. hertug av Somerset styrte som regent for ham. Han var en dyktig militær, men en svak politiker. Seymour fjernet øyeblikkelig de strenge seks artiklene. Han ga også flere rettigheter til protestantene og tillot prester å gifte seg. Imidlertid ble Seymors løsninger ikke langtrekkende nok. Et par halvgode forsøk hjalp ikke, og da det ble opprør både fra Cornwall, som ikke kjente seg igjen i de nye religiøse tekstene, og Norfolk, som egentlig klaget på landfordeling, ble dette brukt som unnskyldning av Seymours fiender. Han ble avsatt, arrestert og henrettet mellom 1550 og 1551. I stedet tok John Dudley, 1. hertug av Northumberland over, og han var i begynnelsen populær. Den nye bønneboken fjernet helt det som var igjen av katolisisme. Imidlertid var det stor forskjell mellom teori og praksis, og mange steder i England fortsatte de som anglikanere med mange likhetstrekk med katolisismen. Dessuten ble nå under Edward - det vil si John Dudley - makten forskjøvet fra monark til parlament.[94]

I 1553 ble det klart at Edvard VI kom til å dø snart. For hertugen av Northumberland var dette dårlige nyheter; den neste i arverekken var den eldste datteren til Henrik VIII, og hun, Maria, var en sterkt troende katolikk. Hertugen prøvde å bruke Lady Jane Grey som motkandidat og gikk til konfrontasjon, men lyktes ikke. I august 1553 ble han henrettet for høyforræderi. Lady Jane Grey så ut til å komme unna det, men ble dratt inn i flere konspirasjoner, og ble til slutt henrettet i 1554. Marias styre ble først og fremst en blodtørstig hevn på alle protestanter, til tross for at Karl V av Det tysk-romerske rike, som var hennes fetter, anbefalte henne ikke å gjøre det. I tilleggen var parlamentet splittet. Etter diplomati og garanti til jordeiende adel om at de ikke måtte levere tilbake landområder de hadde fått redistribuert fra munkeordner og andre katolske organisasjoner, fikk Maria fjernet nesten alt protestantisk og anglikansk fra England. De ba også om å komme tilbake i pavens fold. Resten av hennes dronninggjerning handlet om å forfølge kjettere, derav kallenavnet «Bloody Mary». Dette, kombinert med skepsis over tapte landområder, Spania som en voksende maktfaktor og dyp mistro til Roma gjorde at katolisisme aldri kunne bli Englands statsreligion igjen. Maria døde i 1558.[95]

Det ble Marias halvsøster Elizabeth som tok over som Elizabeth I. Elizabeth unngikk å uttale seg om egen religiøs overbevisning, og tok ikke sterkt tak i religionen. Dermed ble Church of England protestantisk på sin egen måte. Helgendyrking forsant, liturgien var på engelsk - og kunne handle om moderne temaer, prester kunne gifte seg og dogmene var brede. Selv om anglikanismen var selvstendig, var lavkirkelige mer pro-kalvinister enn pro-lutheranere (som de anså som halvveis katolske), mens høykirken foretrakk en mer katolsk vridning. I Irland valgte Kirken å bli anglikansk, mens nesten hele den irske befolkningen forble katolsk - delvis i forakt for engelskmennene. Skottland hadde i denne tiden fredelig gått over til presbytarianisme, en egen skotsk versjon av kalvinismen.[96]

I tillegg var Elizabeth usedvanlig intelligent, og foretrakk dyktige fremfor adelige. Dette gjorde at selv om hun kunne være vanskelig som person og skifte mening ofte, var hun del av et intelligent nettverk av folk som lyktes i å få England ikke bare tilbake til, men også forbi tiden de opplevde under Henrik VII. En rekke oppdagelsesreisende og dyktige sjømenn som Walter Raleigh og Francis Drake var med på å markere England som en sjømakt. De brakte med seg poteter og tobakk, som begge ble svært populære. Likevel hadde Elizebeths forsiktighet med religion skapt henne fiender både blant puritanske protestanter og hardnakkede katolikker. Da hennes kusine Maria Stuart ble drevet vekk fra Skottland av presbyterianere, lot Elizabeth henne være. Maria Stuart samarbeidet med katolske opprørere, og da de ble oppdaget, ble også Maria Stuart henrettet i 1587. I 1588 lyktes Storbritannia å bekjempe Den spanske armada.[97] Den spanske armadas tap ga en stor mulighet for England å få makt over Atlanterhavet, plyndre sølvforsyningene til Spania, få kontroll over Azorene og å insette tronpretendenten Antonio som konge av Portugal. Allerede i 1589 dro den engelske flåten til Spania, men gjorde stort sett alt galt, tapte mange menn og brukte så store penger at det hele ble både en militær og en økonomisk fiasko.[98]

Felipe II: Spania og Nederland[rediger | rediger kilde]

Felipe II skaffet seg mange fiender med sin dogmatiske katolisisme.

Der faren hadde en humanistisk katolisisme, var Felipe II (regjeringstid 1556-1598) langt mer dogmatisk religiøs. For ham var det å utradere protestantismen og å gjenetablere katolisismen som enerådende tro. Han hadde ressurser til å gjøre det også. I 1545 ble det store sølvfjellet Potosí i nåværende Bolivia, og dermed ble store mengder sølv transportert til fastlandet. Ni år inn i Felipe IIs regjeringstid ble også Filippinene oppdaget og oppkalt etter ham. Noe av sølvet fra Amerika ble brukt til å kjøpe krydder og andre eksotiske varer derfra. Viktigere var faktisk inntektene fra Nederlandene, da handel og produksjon av klesstoff skaffet et stort overskudd, og inntektene derfra var opptil syv ganger høyere enn sølvinntektene fra Amerika.[99]

Felipe II ble den første monarken som forandret seg fra å være en hærfører til å bli en byråkrat med fast tilholdssted. Byråkratiet i Spania - og resten av Europa insporert av ham, ble introdusert.[100] Filip II fikk også bygget det monumentale, men også dystre, El Escorial.[101] Byråkratiet og utbyggingen kostet. Den beste måten å få inntekter på var ved skattlegging, men Spania var ikke et typisk markedsøkonomisk land. Allerede i 1557, ett år inn i Fillip IIs regjering, erklærte Spania seg bankerott. Det ble langt fra første gang. Spania ble kvitt gjeld, men de mistet også kredittverdighet. Tung skattlegging av borgerskapet hjalp heller ikke. Spania brukte altså langt mer enn det fikk inn.[102] Spania hadde et annet problem. De hadde ikke i det hele tatt utnyttet mulighetene som deres nyvunne landområder i Amerika og på Filippinene ga dem. Handel var svært uvesentlig for landet, og 80 % av all eksport var gull og sølv. Dette skapte et stort økonomisk tap for Europas supermakt.[103]

Karl V hadde neglisjert Spanias rolle i Middelhavet, og da Felipe II tok over, var Det osmanske rikes flåte faretruende nær å ta kontrollen helt. Etter et mislykktet forsøk på å ta tilbake Tunis, begynte Felipe i 1565 å planlegge. Året etter befridde han Malta fra tyrkerne. Deretter begynte han å drive tyrkerne tilbake. i 1571 vant Spania, Republikken Venezia og andre allierte slaget ved Lepanto, men dette var en defensiv seier for Felipe II, som ikke hadde noen ønsker om å redde Kypros eller ta tilbake Jerusalem.[104]

Det ble imidlertid nettopp mellom Spania og Nederlandene de store kampene skulle stå. Nederlandene (området ble forent under Karl V med unntak av bispefyrstedømmet Liège) hadde opplevd en nedgang i befolkningsveksten - den vokste fortsatt, om ikke så fort - delvis på grunn av en liten istid på slutten av 1500-tallet og delvis på grunn av kalvinistisk streng seksualmoral kombinert med at man giftet seg senere, og dermed fikk færre barn.[105] Samtidig hadde Nederlandene lært mye av norditalienerne hva gjaldt bankvirksomhet og investering i egne bedrifter, og tidlig på 1500-tallet kom børsen til Flandern. Mens engelskmennene hadde drevet produksjon ut av byene og laugets kontroll, var dette ikke så lett i de sterkt urbaniserte Nederlandene. I stedet ble produksjonen simpelthen for stor til at laugssystemet kunne overleve. Svenner ble til arbeidere, og det personlige kontaktnettverk ble fjernet. Produksjon av papir, murstein, vindusglass og tekstil gjorde Nederlendene til et rikt og aktivt handelsområde. Utvikling av båter, de såkalte fløyt-skipene, gjorde også at transporten ble bedret.[106]

Med tanke på at Nederlandene var så viktig for Spania som det var, er det interessant at Felipe II brukte mange ressurser på å få Nederland til å bli som Spania. Det, som inkluderte inkvisisjon, med en rekke henrettelser og konfiskering av eiendom for kjetteri, førte til nederlandsk opprør. Opprøret (1566-67) ble kraftig slått ned, og generalguvernøren, Fernando Álvarez de Toledo, innførte et brutalt styre. Dette medførte et nytt opprør i 1572, da de nordlige Nederlandene utnevnte sin egen stattholder, Vilhelm I av Oranien, uavhengig av Spania. Opprørene spredte seg i 1576 til sør, ettersom spanske soldater som ikke hadde fått lønn, plyndret Antwerpen.[107]

Innimellom, i 1580, hadde Felipe II arvet den portugisiske tronen. Det vil si, den unge og naive Sebastian I av Portugal red dypt inn i Marokko i stedet for å samarbeide med sine allierte, og døde sannsynligvis i et slag mot en av de to stridende partene i landet. Neste i rekken var Henrik I av Portugal, en sekstiseks år gammel storinkvisitor og kardinal uten arvinger. Han døde i 1580, og neste i rekken var Felipe II. Dette møtte motstand, og Felipe II måtte erobre Portugal for å bli konge. Imidlertid forble Portugal selvstendig, bare med Felipe II som overhode i personalunion med Spania. Han stengte Lisboa for nederlandske skip, og dermed var både salt og krydder langt mer vanskelig å få tak i for nederlenderne.[108]

For Felipe II var kampen mot Nederland viktig. Likevel var det klart at Nord-Nederlandene og sør, Flandern, var forskjellige. Sistnevnte forble katolske, mens de nordre provinsene ble kalvinister. Vilhelm v Oranien prøvde å holde de to samlet, og ble myrdet i juli 1584. Antwerpen ble brutalt inntatt i 1585 og plyndret, og oppnådde aldri sin tidligere status som økonomisk sentrum. Nord-Nederlandene lyktes imidlertid godt med sin selvstendighetskamp - i stor grad støttet av England, men også Frankrike.[109] Selv om den spanske armada tapte stort mot England i 1588 og England ble ydmyket i 1589, ble det ingen øyeblikkelige løsninger for noen av landene - ennå.[98]

Felipe II døde skuffet i 1598, og hans mindre kompetente sønn, Felipe III, tok over. Den dyre krigen med Nederland ble rett og slett umulig å finansiere, og i 1609 inngikk han en våpenhvile med Nederland som langt på vei var en anerkjennelse av landet.[110]

Øst-Europa - En generell svekkelse[rediger | rediger kilde]

Lublinunionen i 1569 sikret at Polen og Litauen ble samlet og styrket. Likevel var det storte splittelser i landet, som var i hovedsak styrt av adelige med kongen som en gallionsfigur.

Mens Vest-Europa opplevde store religiøse kriger mellom forskjellige kristne, foregikk dette i liten grad i øst. I stedet hadde de andre utfordringer. En av dem var at mens Europa opplevde en boom i universiteter og en høyere utdannet befolkning, foregikk dette ikke i øst. I tillegg var utviklingen i øst slik at det var adelige som ble mektigere på bekostning av kongemakten, og ikke motsatt, som i vest. Handelsstanden vokste ikke frem naturlig, og det ble etablert en form for føydalisme som gjorde at det i liten grad var selveiende bønder.[111]

Polens dynasti, Huset Jagello, hadde ingen arvinger da Sigismund II kalte inn til Lublinunionen 1. juli 1569, der det ble enighet om å gjøre om den skjøre personalunionen mellom Polen og Litauen til en union av relativt selvstendige land. Selv om lederen forble konge av Polen og storfyrste av Litauen, ble Polen-Litauen kalt en republikk. Samtlige konger måtte erklære seg enig i en rekke innrømmelser som hindret enevelde og støttet adelens makt. Slik ble adelsdemokratiet sammenliknbart med for eksempel antikkens Athen eller senere et USA dannet av slaveeiere. Kongen, som hadde begrenset makt og kunne minne mer om en daglig leder, var ofte utenlandsk. Det var den franske Henrik (senere Henrik III av Frankrike), den ungarske Stefan Báthory, den svenske Sigismund Vasa og en rekke andre. Samtidig var handelen fortsatt relativt vellykket mot slutten av 1500-tallet, mens på 1620-tallet begynte den å gå ned. Jesuitter fikk mange kalvinister tilbake til kaolisismen, mens ortodokse ruthenere snudde seg mot Roma i 1596. Polen var med andre ord samlet formelt, men splittet reelt.[112]

Ungarn var ingen stormakt, men før 1526 kunne de ha passert som en mellomstor makt. Fra da av begynte de ungarske områder stadig mer å falle bak Vest-Europa. Flere årsaker er blitt pekt på; det at de ble styrt fra det polske Jagiello-dynastiet, underkuelse av bøndene, avstanden til Atlanterhavet og ottomansk erobring er alle regnet blant grunnene til dette.[113] I kampen mellom Habsburgerne, representert av Ferdinand I (frem til 1564) og Maximilian II (til 1576) og Rudolf II(til 1612) og Zápolya/ Szapolyai-dynastiet med Janos (til 1540), Janos Sigismund (til 1576) og Stefan Báthory (til 1586). Adelsmenn byttet side titt og ofte avhengig av hvem de fikk best fordeler av. Samtidig var ungarerne i Det osmanske rike langt mer skeptiske til sine nye overherrer. Osmanerne begrenset markant kontakten med ungarerne til det nødvendigste, og ungarere som ville tjenestegjøre i en hær, valgte stort sett en av de to ungarske kongedømmene til respektive Ferdinand eller Janos, eller, etter 1540, hans sønn Janos Sigismund. Transilvania et eget land, mens habsburgernes Ungarn fungerte mer eller mindre som en bufferstat mellom Habsburg-Østerrike og Det osmanske rike.[114] Mot slutten av århundre skjedde to mostridene bevegelser. På den ene siden lyktes protestatntismen og handelen i å gi Ungarn kontakt med Vest-Europa igjen. På den andre opplevde Ungarn en rekke harde slag og epedemier. Likevel var Ungarn i stand til å beseire osmanerne enkelte steder, og da det viste seg at Ungarn var på offensiven, ble flere kristne nasjoner med, og Frankrike erklærte seg vennligsinnet nøytral. I en rekke slag fra 1594 til 1606 lyktes det Kongeriket Ungarn å bli fri fra osmansk overhøyhet - helt til Freden i Zsitvatorok mellom Habsburg og Det osmanske rike ga osmanerne tilbake kontrollen over Ungarn og Romania. Dette var starten på Ungarns nedgang.[115]

Det osmanske rike hadde kommet langt med Suleiman I den store, men allerede etter ham var hans sønn Selim II av et mindre kaliber. Han var mer interessert i å drikke og å nyte livet enn å være en god leder, og han var opphengt i hoffinntriger.[116] Selim II var ikke enestående; faktisk var det en rekke sultatner som var inkompetente og/eller korrupte. Samtidig fikk Det osmanske rike en rekke militære utfordringer, fra slaget ved Lepanto til at de ble drevet ut av Ungarn. Riktignok kom de tilbake med jevne mellomrom, men stabiliteten var aldri der. Et tredje problem ar at det var økonomisk vanskelig for Det osmanske rike å finansiere en hær med stadig flere tap, og med en økonomi der utgiftene overgikk inntektene. Det var imidlertid ikke bare ungarerne. I øst ble de ydmykte av perserne fra 1602 til 1617. Resten av århundret var en nedgang som endte med et ydmykende nederlag i 1699, om enn de innimellom hadde flere seire, som i 1683, da de beleiret Wien. Likevel ble det klart at landet ble stadig mer defensivt og vanstyrt.[117]

Unntaket Russland[rediger | rediger kilde]

Ivan den grusomme moderniserte Russlands statsapparat og fikk landet til å fungere langt mer effektivt. Samtidig levde han opp til kallenavnet ved å kvitte seg med sine fiender - det vil si flesteparten.

Unntaket fra denne svekkelsen var Storfyrstedømmet Moskva. Det hadde foregått en utvikling helt fra Ivan III. Moskva hadde et slags hegemoni over andre republikker, men det var fortsatt stor selvstendighet. Ivan lyktes å gjennomføre flere angrep mot Kazan-khanatet, som tidligere hadde angrepet dem. Dette sikret ham ryggdekning. Republikken Novgorod ble del av Moskva som følge av at den ortodokse befolkningen så ut til å bli del av det katolske Polen, og Ivan rett og slett reagerte først. Moskva ble stadig større på bekostning av fiender og de som samarbeidet med polakker og Den tyske orden. Innen han ga seg, hadde Ivan samlet det blivende Russland helt fra Karelen til Uralfjellene. Imidlertid ble Litauen og Polen - og Ungarn og Böhmen en periode - ingen øyeblikkelige venner av Ivan og Moskva. Imidlertid lyktes Russland å presse Litauen etter at Kasimir av Polen-Litauen døde og ettersom Polen ikke hadde primogenitur, ble Polen og Litauen delt. Etter en krig mellom Moskva og Litauen bestemte Litauen seg for å tilby fred. Da omtalte Ivan seg som kongen over aller russere, og Russland var et land.[118]

Da Ivan døde i 1505, tok sønnen Vasilij III over. Han styrte autokratisk og intolerant, lik sin far, men hadde beskjedne ambisjoner om å utvide riket. I stedet konsoliderte han det. Han lyktes imidlertid å ta Smolensk fra Litauen. Hans brutale, men effektive styre varte til 1533, da han døde. Det nærmest uunngåelige, intern krangler, feider og plott, fulgte i 13 år. Først i 1547 fikk man en stabil leder i Ivan IV, ofte kalt «den grusomme». Sammen med dyktige rådgivere lyktes Ivan å sentralisere makten og effektivisere administrasjonen, gjerne på bekostning av en lokal guvernør. Flere av disse misbrukte makten grovt. Samtidig tålte Ivan i liten grad nytenkere. En rekke tidligere rådgivere ble sendt til fjerne områder, andre ble myrdet og enkelte hoppet av. Ivan innførte et system der store områder ble styrt «untatt» administrasjonen, på russisk Opritsjnina. Systemet ble vanskjøttet og skapte store økonomiske vansker. Ivan IV fikk mange fiender som jobbet mot hans brutale regime, og flere av disse ble oppdaget av Opritsjnina-administrasjonen, som delvis fungerte som et slags hemmelig politi. Nøyaktig hva som var målet er usikkert, men det kan se ut til at Ivan IV ønsket å bruke opritsjnina til å redusere adelens (bojarenes) makt og erstatte den med lojale mnn han stolte på. Han oppdaget fort at den militære kunnskapen bojarene satt med vanskelig kunne erstattes da tartarene plyndret Moskva. Ivarn satte igang en slags reversering av prosjektet. Utenrikspolitisk skulle han også bekjempe tartarene i sørvest. Forsøket ble i hovedsak mislykket, og med et samlet og styrket Polen-Litauen i vest, valgte Ivan i stedet å fokusere på å øke Russland østover. De baltiske stater ble likevel angrepet av Ivan IV, med det resultat at Danmark, Sverige og Polen-Litauen samarbeidet om å få kontroll over de baltiske områdene.[119]

Merkantilisme og handel[rediger | rediger kilde]

På 1590-tallet fikk Spania og Portugals hegemoni en kraftig knekk. Nederland og England begynte å utforske Atlanterhavet. Begge bestemte seg, særlig etter at Lisboa ble stengt, for å finne veien til India selv. De lyktes; i 1600 ble Det britiske ostindiske kompani dannet, og to år senere ble Det nederlandske ostindiske kompani dannet. Under ti år senere begynte begge med kolonier i Nord-Amerika.[120]

På denne tiden var det ingen markant økonomisk system. Økonomi var ingen vitenskap, og det fantes i liten grad noen regler for handel. Det eksisterte imidlertid noen trender som, spesielt i ettertiden, har fått merkelappen merkantilisme. Merkantilisme var et paraplybegrep for en rekke felles ønskelige forutsetninger som lobbygrupper - som diverse lands øst- og vestindiske handelsselskap - ønsket å få av kongen. Disse inkluderte maksimering av rikdom og makt ved å være selvforsynt med mat og håndarbeid, ansamling av mest mulig gull og sølv ved å vanskeliggjøre kjøp av varer med disse metallene, proteksjonisme overfor egen handel og økning av en nasjons del av handelen av varer og tjenester ved å ta over for andre. Slik fungerte staten mer som en tilrettelegger for disse interessegruppene enn en som støttet opp generell handel.[121]

Merkantilismen hadde også gode argumenter for staten. Ved å få store mengder gull og sølv, kunne staten sikre at de store utgiftende og den økende inflasjonen ble holdt i sjakk. I tillegg ville en selvforsynt økonomi medføre økt produksjon av varer på landsbygdene. Dette medførte at mange land forandret utmark til dyrket mark i stor skala, og mange bymennesker investerte i gårder og andre produksjonssteder. Det skapte også en boom i manufaktur og i håndverk, som regel godt utenfor det som var igjen av laugsvirksomheten. Bakgrunnen for det var at salg av ferdigmaterialer ga større gevinst enn salg av råvarer. I tillegg til forbedring av allerede eksisterende varer, ble nye importert. En av disse var silke, som ble produsert blant annet i Italia. Dyktige håndverkere ble også svært ettertraktet, og flere land forbød sine håndverkere å reise utenlands, noe som i England først fjernet i 1824.[122] Merkantilisme ble innført i alle dominerende land, fra Frankrike og England til Sverige og Portugal. Unntaket var Nederland, som manglet en sterkt sentralisert regjering som kunne støtte opp om et slikt program.[123]

Tredveårskrigen (1618-1648)[rediger | rediger kilde]

Den såkalte defenestrasjonen i Prag var verken den første defenestrasjonen i verden eller engang i Praha - to hundre år tidligere ble to dommere kastet ut i det som startet Husitterkrigene - men den fikk sannsynligvis mer vidtrekkende betydning enn andre kjente defenestrasjoner.

Selv med Felipe II og IIIs innrømmelser, var Huset Habsburg Europas mektigste. Habsburgmonarkiet ble en viktig maktfaktor i Sentral- og Øst-Europa ettersom Ungarn og Det osmanske rike ble svekket. Det tysk-romerske rike hadde kommet seg høvelig bra gjennom reformasjonen. Dette var bare tilsynelatende. Krigen startet som en intern krig i Det tysk-romerske rike, men involverte stadig flere naboland til nesten hele Europa, England og Italia unntatt.[124] Og det var også tegn før krigen. Da Transilvania kom inn under Habsburgernes sfære, startet de en gjeninnføring av katolisismen både der og i Habsburgernes Ungarn, noe som førte til opprør i 1604. Transilvania beholdt sin selvstendighet, og religiøs toleranse vant. I tillegg var det store rifter mellom keiser Rudolf II og hans bror Matthias (som tok over i 1612), og adelige sikret seg større rettigheter og mer makt fra de to for å alliere seg med dem. Samtidig begynte spenningene å bli sterkere religiøst sett. I 1610 var tysk religiøs politikk nære å starte en europeisk krig med Nederlandog de protestantiske tyske monarkiene på den ene siden og de katolske og Spania på den andre. Frankrike vurderte å støtte protestantene, men Henrik IV ble drept av en katolsk opprører i 1610, og det utsatte krigen.[125]

Matthias' antatte etterfølger var erkehertug Ferdinand, en sterk katolikk med jesuittiske rådgivere og tro på motreformasjon. Likevel ble han valgt til konge av halvprotestantiske Böhmen og religiøst tolerante Ungarn. Dette førte til et opprør i Böhmen i 1618, og her startet krigen.[125] Den 23. mai 1618 var det et møte mellom böhmiske adelige og Ferdinands to representanter og deres sekretær. De protestantiske adelige grep tak i representantene og sekretæren og kastet dem ut av vinduet. De tre overlevde fallet på omtrent 16 meter, ifølge katolikkene ved Guds inngrepen, ifølge protestantene på grunn av en betydelig gjødselhaug. Da Matthias døde i 1619 ble nettopp Ferdinand II tysk-romersk keiser. Böhmen svarte ved å avsette Ferdinand II og å velge den unge kurfyrsten Fredrik V av Pfalz, leder for den kalvinistiske protestantbevegelsen og anti-motreformasjonsgruppen i Det tysk-romerske rike, til konge av Böhmen. Dersom dette ville stå seg, ville samtlige kurfyrster bli protestantiske. I tillegg hadde østerrikske områder gjort opprør i sympati med Böhmen, og reaksjonene kunne spre seg. En böhmisk hær hadde til og med beleiret Wien.[126]

Dette opprøret var dødsdømt fra starten. Böhmen var splittet, Fredrik var uerfaren og ineffektiv, de protestantiske tyske statene forble nøytrale, Frankrike hadde egne problemer og Nederland måtte gjøre seg klart til at freden med Spania opphørte om tre år. For Ferdinand var det klart bedre. Spanias hær i Nederland, Bayerns hær og selv protestantiske Sachsens hære kom til hjelp for å straffe Böhmen. I 1620 var Böhmen beseiret ved Slaget på Det hvite berg, og Fredrik flyktet til Nederland. Protestantbevegelsen ble oppløst etter å ha vist seg som ineffektiv, og krigen virket å være slutt. Böhmen ble brutalt straffet. Adelige ble henrettet, protestanter straffet og tvangskatolisering ble etter hvert giennomført.[127]

Krigen var imidlertid på ingen måte over. Splittelsen mellom protestanter og katolikker var stor, og dessuten var freden mellom Nederland og Spania nå over. I 1625 gikk Kong Christian IV til krig i de nordtyske statene med nordtyske protestanter på sin side. Nederland og England var imidlertid ikke med, da Nederland var opptatt med krig mot Spania og England hadde interne problemer selv. Det ble tap for den danskeledede protestantiske hæri Slaget ved Lutter am Barenberg. Christian IV måtte undertegne Traktaten i Lübeck i 1629 som lot ham beholde sine danske og tyske områder, til tross for at Den katolske liga jaget ham helt tilbake til Sjælland, men han måtte fraskrive seg retten til å kreve mer tysk land.[128]

Katolikkene hadde overtaket, delvis på grunn av den dyktige generalen grev Johann Tserclaes Tilly og Albrecht von Wallenstein, en böhmsk kovertitt til katolisismen, hadde en stående hær som tjente penget i hovedsak av plyndring. Wallenstein hadde selv blitt svært rik etter å ha investert sin kones penger i å kjøpe opp land etter böhmske adelsmenn som ble drept da katolikkene vant. For Wallenstein var krig forretning, og keiseren betalte ham godt. Samtidig trengte han å fortsette krigen for å tjene penger og å tiflredsstille soldaatenen. Samtidig var keiseren i så stor medvind at han innførte Restitusjonsediktet, som medførte at alle protestantiske områder som fikk sine rettigheter i 1552 skulle bli katolske igjen, og at bare lutheranisme av protestantisk religion skulle godkjennes. Mange områder ble brutalt gjenerobret. Godkjennelsen av lutheransk protestantisme var sannsynligvis et forsøk på å få lutheranerne på sin side. Det gikk ikke. I steder bekymret flere seg for at dette var et forsøk fra Ferdinand II på å sikre seg sterkere makt i Det tysk-romerske rike. Katolske fyrsters råd ble omgått i selve ediktet, og utenlandske områder ble bekymret. Blant disse var Frankrike, som hadde kommet gjennom nok et opprør fra hugenottene. Det var kardinal Richelieu som styrte Frankrike, men selv med en så katolsk leder så Frankrike viktigheten i å svekke Habsburg, som nå kontrollerte Spania og hadde store hærer i Tyskland. Nederland delte bekymringene rundt å være omringet av Habsburg. Sverige, som hadde utvidet sine områder til å inkludere mye av Baltikum, var bekymret for voksende katolsk innflytelse. Ferdinand II bestemte seg for å støtte Spania mot Nederland og kalte inn til en riksdag for å få det gjennom. Protestantene boikottet møtet og katolikkene var imot det. Ferdinand II sparket «oppkomlingen» Wallenstein for å få dem på sin side. Det hjalp ikke.[129]

I 1630 kom Sverige med i krigen under Gustav II Adolf, eller Gustavus Adolphus, som han var bedre kjent under. Han hadde selv erfaring med krig da han hadde kjempet mot Polen og Danmark tidligere. Gustaf II Adolf var en avansert og effektiv general og konge av et effektivt byråkrati som lyktes i å finansiere hæren hans. Den katolske liga var splittet etter ediktet og riksdagen fra året før, og Wellensteins avskjedigelse. Dette betydde at Sverige gjorde store fremskritt. Den katolske ligas tidligere brutale fremferd og svenskenes suksess gjorde det lett for Gustaf II Adolf å skaffe seg allierte i nord. I september 1631 beseiret han også Tilly, og alt Den katolske liga hadde vunnet, var nå tapt. I desperasjon kalte Ferdinand tilbake Wallenstein. Sverige og Wallensteins hær møttes den 16. november 1632 ved slaget ved Lützen. Sverige vant, men Gustav II Adolf døde. Dermed mistet protestantene sitt samlingspunkt. Samtidig hadde katolikkene med Wallenstein tapt, og Ferdinand mistet troen igjen. Wallenstein hadde hørt om andre var interessert i hans tjenester, noe som gjorde at Ferdinand II ikke bare avsatte ham, men beordret at han skulle fanges død eller levende. Wallenstein ble drept av sine egne offiserer. Selv om Sveriges hær fortsatt var til stede, hadde de fleste protestantiske fyrstedømmene inngått fred med keiseren under at Restitusjonsediktet ble fjernet og at Augsburg-freden ble gjeninnført - om enn Böhmen ble katolsk. I 1634 ble den svenske hæren kraftig slått av en spansk/tysk-romersk hær.[130]

Krigen forandret karakter etter 1634. Det var ikke lenger en tysk-romersk religiøs krig, men en krig om herredømme i Europa. Spania kjempet mot Nederland siden 1621 og Frankrike siden slutten av 1620-tallet. Kampen besto blant annet av å få kontroll over den såkalte «spanske veien», det vil si transportruten fra Spania via Genova, Nord-Italia, Sveits og Det tysk-romerske rike og til Nederlandene. Svenskenes hær var, som de fleste andres, bestående av leiesoldater. Skulle disse få betalt, måtte det seire til. For at Sveriges og andre lands hærer skulle tjene penger, ble mye av Det tysk-romerske rike plyndret.[131] Sverige hadde også sett mot sine arvefiender Danmark, og i 1643 angrep de. Sverige vant, og Christian IV måtte avstår Jemtland, Herjedalen og Gotland.[132]

Freden i Westfalen[rediger | rediger kilde]

Ratifiseringen av Fredsavtalen i Münster

En brutal krig, der de siste tretten årene i hovedsak besto av plyndring, var over i 1648. Fredsavtalene i Münster og Osnabrück ble samlet kalt Freden i Westfalen. Freden ga de fleste maktene noen seire og noen tap:

  • Huset Habsburg mistet muligheten til å kontrollere Det tysk-romerske rike. Samtidig ble Østerrike og Böhmen anerkjent som deres arveland.
  • Sverige fikk deler av land langsmed den baltiske kysten, som Pommern og kontroll over utløpene til elvene Oder, Elbe og Weser i tillegg til en stor sum til å betale sine leiesoldater.
  • Frankrike fikk dler av Alsace-Lorraine og noen viktige fort ved Rhinen. Dette brøt også opp den spanske veien, og transporten til Nederland. De fikk, sammen med Sverige, tittelen «Beskytter av tyske rettigheter», noe som ga dem rett til å involvere seg i tysk politikk når de måtte ønske det.
  • Nederland og Sveits ble formelt anerkjent som selvstendige fra Det tysk-romerske rike, om enn det i Sveits' tilfelle var århundrer siden sist riket hadde hatt noen makt der.
  • Nederland ble også offisielt anerkjent av Spania, som ikke lenger hadde ressurser eller tid til å kjempe mot dem.
  • Det tysk-romerske rike ble ytterligere delt, og tyske prinser ble anerkjent som så godt som uavhengige av den tysk-romerske keiser, nå Ferdinand III. Så lenge de ikke inngikk avtaler med fremmede makter mot keiseren, hadde de alle rettigheter, inkludert religiøse. Det tysk-romerske rike var redusert til en formalitet.

I tillegg til dette ble kalvinisme en lovlig religion i Det tysk-romerske rike igjen. Herskere kunne bytte personlig religion, men ikke konvertere sitt folk. Selv om det ikke var noen religionsfrihet, var det relativt generøse betingelser for de som ønsket å emigrere av religiøse årsaker. Tredveårskrigen var den siste europeiske krigen som ble kjempet av religiøse årsaker; fra etter denne lå det rasjonelle argumenter til grunn, og dermed ville kriger komme som følge av en anayse av kostnader og gevinster heller enn gudommelig kall.[133] For Det tysk-romerske rike var situasjonen brutal. Mange var døde, noen steder snakker man en nedgang på 50 %, og det tok lang tid før området hevdet seg (og på den tiden var også Det tysk-romerske rike også formelt oppløst).[134]

Hekseprosesser (1580-1648)[rediger | rediger kilde]

Det var ikke uvanlig at hekser ble brent på bål. Tysk illustrasjon fra 1500-tallet

Tanken om hekser og magi har eksistert i svært lang tid. Det fantes såkalt «hvit» og «svart» magi, der en hvite hjalp og den sorte skaddet. Svart magi var i seg selv kriminalsert, men det var ikke knyttet til religion før på 1400-tallet. Da begynte en rekke skrifter å dukke opp som knyttet svart magi med Djevelen. Denne troen fikk styrke av pave Innocens VIIIs bull som understreket dette. Før den tid hadde den katolske kirke ansett hekseprosesser som barbarisk overtro.[135][136] Kort tid etter kom boken Heksehammeren, som ble så populær at en rekke andre bøker om temaet kom. Likevel var det fortsatt 100 år til hekseprosessene virkelig begynte.[135]

Hekseprosessene tok uansett lang tid å spre seg. Mellom 1480-tallet og 1520-tallet var det rikitgnok mange som leste bøker om hekser, men de lesende var fortsatt en minoritet, og dessuten var det lite å hente fra kirken. I 1490 ble Heksehammeren fordømt.[137] Selv om kirken utover på 1500-tallet hadde noe støtte til kampen mot hekser, var det i verdslige stater at hekseprosessene foregikk. Og her foregikk en forvrengning av romersk lov. Siden romersk lov ikke hadde noe om hekseprosesser, ble prosedyren rundt forræderi brukt. Her var det nødvendig med to vitner og en innrømmelse fra den skyldige. Siden det var vanskelig med vitner til heksekunst, måtte man satse alt på innrømmelse. For å sikre dette, brukte man ofte tortur. Fra 1530-tallet og utover kom også en rekke lover i forskjellige vest- og sentraleuropeiske lang mot hekseri.[138]

Hekseprosesser var vanligst i Frankrike, Sveits, Det tysk-romerske rike og Skottland. Spania hadde i og for seg inkvisisjonen, men hekseprosesser var det få av. England hadde også få, spesielt siden tortur ikke var anerkjent innen jus.[139] Men også Sverige og Polen var godt representert. Felles med alle landene var at de hadde hatt store religiøse konflikter. Der Danmark og Nederland ble raskt konvertert til protestantismen og Spania aldri vurderte det engang, hadde disse landene enten en stor splittelse eller et stort mindretall som ikke var «rettroende». Grenseområdene mellom to religioner var også spesielt utsatt.[140]

Hekseprosessene begynte i hovedsak på 1550-tallet, men tok kraftig av på 1580-tallet. Det varte omtrent til slutten av Tredveårskrigen, da det ebbet kraftig ut. Av de som ble funnet skyldig og henrettet, var omtrent 80 % kvinner, mens kriminelle i europeisk historie ellers har en sterk overvekt av menn. Det er vanskelig å forstå nøyaktig hvorfor kvinnene ble spesielt utvalgt. Flere teorier er presentert. I en tid med dydighet, særlig under kalvinismen, kunne seksuelt aktive kvinner fremstå som en anomali. Det kunne også være at kvinner holdt lengst på gamle tradisjoner, inkludert de hedenske.[141]

Hekseprosessene med sine brutale mord endte omtrent samtidig som religionskrigene, det vil si 1648. Dette var også tiden da Europa forsiktig begynte en sekulariseringsprosess og vitenskapsrevolusjon der overtro og magi ikke hørte hjemme. I tillegg fulgte mange stater Englands prinsipp om å skrinlegge tortur innen jus. Verd å merke seg er at en pådriver for å kutte ut tortur og å kriminalisere magi var faktisk den pavelige inkvisisjonen.[142]

Isolerte England: Konge mot Parlament mot puritanere (1589-1648)[rediger | rediger kilde]

Jakob I av England og Skottland var uelegant og gammeldags i sin kongegjerning, men han fikk styre stort sett i fred.

En av de negative effektene av en mangel på en ytre fiende som fulgte etter at Armadaen gjorde mislykkede forsøk både mot England og Irland, var at den samlende effekten var borte. I stedet kom de religiøse skillene klart frem. Mange var misfornøyd med at den anglikanske kirken ikke hadde fjernet de gjenværende delene av «paveri» i kirken. Puritanerne, som de ble kalt, var ikke enige om alt. Noen ville at kirken skulle være mer som den presbyterianske, uten statlig kontroll, andre ville ikke engang ha en felles kirke. Uansett ble puritanerne et hodebry for Elizabeth I.[143]

Elizabeth døde barnløs, og Jacob I tok over. Han var allerede konge av Skottland, men han hadde en markant forskjellig stil fra Elizabeth. Der hun kunne spille rollen som monark, var han uhygienisk, paranoid, lat og med stygt språk. Han var velutdannet, men brukte utdannelsen til å være pedantisk - Henrik IV av Frankrike omtalt ham som «den viseste narren i Kristendommen». Heller ikke trivdes han med oppmerksomhet, og holdt seg så mye unna folket som han kunne. Verre var det at han selv så på absolutt makt som naturlig. Likevel lyktes han relativt godt med Parlamentet. Imidlertid var Jakob I ute av stand til å gjennomføre en fornuftig økonomi, og for å livnære seg slik ahan mente det passet seg, solgte han titler, blant annet fant han opp tittelen «baronet» for å la rike folk av tredjestanden bli adelige, og han ølte antallet medlemmer i House of Lords fra 59 til 121. Jakob I hadde heller ingen ambisjoner om å imøtekomme puritanerne. I stedet sikret han enda mer statlig makt over kirken.[144] Hva gjaldt forholdet til Parlamentet, som var anstrengt, valgte Jakob I å styre så lenge som mulig uten deres bidrag.[145]

Mens puritanerne og Jakob I var sterkt uenige med hverandre, hadde katolikkene spilt seg selv utover sidelinjen. I 1605 prøvde katolikker, som var forståelig frustrert etter mange forfølgelser, å bruke store mengder krutt for å sprenge parlamentet med kong Jakob I i det. Forsøket ble oppdaget og forhindret, og Guy Fawkes ble fanget, forhørt og henrettet.[146] Mange ble tvunget til å konvertere eller i det minste ta sterk avstand fra paven.[147]

Jakob Is sønn, Karl I, lyktes ikke like bra som sin far. Han insisterte på at kongen hadde guddommelig rett til å styre, noe Parlamentet ikke støttet opp om. Parlamentet mislikte sterkt at han tok opp lån og økte skatter for å finansiere seg selv. Først i 1640 kalte han inn Parlamentet, og da var stemningen svært dårlig mellom konge og parlament. Parlamentet ønsket å ta skritt mot kongens rådgivere og kongens maktmisbruk. Karl I sarte med å prøve å arrestere Parlamentets ledere, og Parlamentet svarte igjen med å reise en borgerhær for å forsvare seg. Karl I, en minoritet fra House of Commons og mesteparten av House of Lords, trakk seg tilbake til Oxford. Begge forberedte seg på krig. Dette var imidlertid ikke en kamp mellom enevelde og demokrati, men heller mellom enevelde og aristokrati.[145]

Parlamentets hær var den såkalte New Model Army, en hær som i motsetning til den mer stedsbunde militsen kunne bevege seg rundt omkring i landet, og som besto delvis av profesjonelle soldater.[148] Den ble i hovedsak organisert av den sterkt puritanske landeieren Oliver Cromwell, og med streng disiplin og puritansk iver lyktes det dem å bekjempe Karl Is hær. Spørsmålet var hva som deretter skulle skje. Cromwell ble en stadig sterkere leder, men det var fortsatt splitt i Parlamentet om hva som skulle skje. Cromwell bestemte til slutt at Karl I skulle henrettes fordi «man ikke kunne stole på ham, og han tiltrakk seg ugudelige personer». Da Parlamentet nektet, kastet Cromwell den delen av Parlamentet som stemte imot. Henrettelsen av Karl I skaffet Cromwell mange fiender, og de reolusjonære var selv splittet. Cromwell kalte styret et protektorat, og han selv var Lord Protector. På papiret var England en republikk, men i realiteten var landet et diktatur.[149]

Kultur og vitenskap vokser (1580-1650)[rediger | rediger kilde]

Selv om perioden 1556-1648 var en periode full av motsetninger, dogmer, blodige kriger og kaotiske tilstander, var det en svært god tid for litteratur, kunst og musikk. Og det var også spredt over hele Europa, med stor utvikling innen drama i England, romanens fødsel i Spania, musikkens eksplosive utvikling i Italia og maleriets nye dreining i Italia, Frankrike og spesielt Nederland. Felles var at den nye stilen, spesielt innen arkitektur, kunst og musikk, omtales som Barokken. For barokken innen kunst ble det lagt større vekt på spillet mellom lys og skygge, og dets bruk for å skape et perspektiv. Hensikten var å få betrakteren til å føle seg inkludert i bildet.[150] I tillegg var barokken først og fremst kompleks og sanselig, gjerne med dramatiske metoder og motver. Storhet, sanselighet, drama, livlighet, spenning og bevegelse - spesielt i statuer.[151]

Vitenskapen var fortsatt ikke velutviklet - det kom senrere på 1600-tallet, men det var mange vitenskapsmenn og filosofer som var med på å påvirke verdensbildet. Utviklingen fra et religiøst-mystisk til et mekanisk verdensbilde var markant i denne tiden. Fokus lå blant annet på diskusjonen mellom empirisisme og rasjonalisme, på om matematiske formler kunne forklare universet og kirkens rolle som vitenskapens beskytter. I denne perioden var det spesielt astronomi og fysikk som utviklet seg.[152]

Epistemologi og vitenskap (1572 - 1650)[rediger | rediger kilde]

Vitenskapen tok store skritt i perioden. Et av de tidligste tilfellene var i Danmark, der Tycho Brahe, en i utgangspunktet alkymist, oppdaget en rekke uregelmessigheter innen himmellegemene. I 1572 oppdaget han at noe som skulle være en forstyrrelse i himmellegemet i realiteten var en stjerne, nærmere bestemt en supernova. Han oppdaget fem år senere at en komet beveget seg rundt månen. Dette betydde at Aristoteles' verdensbilde, der himmellegemene var stille, ikke stemte. I tillegg til dette, sto Brahe bak banebrytende instrumenter han selv designet.[153] En svært lovende tysk astronom med stilling i Graz, Johannes Kepler, spurte Brahe om hjelp, og fikk i stedet komme til Brahes observatorium UranienborgVen i Øresund. Der fikk Kepler som oppgave å finne ut av planeten Mars' uregelmessige bevegelser. Kepler kalkulerte med at planetene ikke gikk i sirkler, men i elipser rundt solen. Kepler gjorde også store skritt innen optikk, blant annet ved å forstå hvordan begge øynene skapte dybdesyn.[154] Både Brahe og Kepler hadde lånt mye fra obserasjonene til Nikolaus Kopernikus nesten hundre år tidligere. Kopernikus var en kannik, og hadde kirkens beskyttelse. Kirken hadde store kunnskaper innen astronomi, og i 1582 ble pavebullen Inter gravissimas spredt. Her korrigerte pave Gregor XIII den julianske kalenderen - den korrigerte kalenderen ble oppkalt etter ham.[152] Viktigst av vitenskapsmennene i denne perioden var likevel sannsynligvis Galileo Galilei (1564-1642), som regnes som grunnleggeren av den matematiske fysikken og den moderne mekanikken.[152] En rekke av Galileis oppdagelser innen fysikk, inkludert treghetsloven om at lette og tunge legemer faller like fort dersom de påvirkes likt av andre krefter, var banebrytende og forut for oppdagelsen av tyngdeloven som kom senere i århundret.[155]

Dette var imidlertid slutten på et uproblematisk samkvem mellom kirke og vitenskap. Den teologiske verdensforståelsen fikk først skudd for baugen av filosofen Francis Bacon (1561-1626). Bacon mente at konklusjonen skulle komme etter studiene, i stedet for at studiene underbygget konklusjonen. Bacon var dermed en empirist, som mente at fakta skulle tale, ikke konklusjonen. På denne måten var sikkerheten om hvordan verden var, som var del av det teologiskeverdenssyn, ikke pålitelig.[152] Et motsatt syn hadde René Descartes (1596-1650), også han en vitenskapsfilosof. Han mente at det rasjonelle var det eneste man var sikker på. Han visste bare sikkert om seg selv at han tenkte og at han tvilte. Ergo kunne han konkludere at hans eksistens var bevist, for den som tenker må akseptere sin egen eksistens. Fra dette aksiomet bygget Descartes opp et verdenssyn fullt av system og synteser - inkludert Guds eksistens. Dette passet kirken bedre, men det var uansett et langt skritt unna teologenes idé om at de skjønte alt - for usikkerheten var også sentral for Descartes.[152] Den store rasjonalisten som fulgte i Descartes' fotspor var Baruch Spinoza (1632-77). Han var imidlertid mye mindre opptatt av egen bevissthet, og mer opptatt av geometrien som ledesnor, også til etikken. Han mente også at Bibelen ikke kunne tas bokstavelig. Til tross for at hans verdenssyn var panteistisk - Gud er udelelig, og dermed finnes han overalt - be han ikke straffet av kirken, noe som kan vitne om at det var en ny tid i gjære.[152]

Selv om kirken ikke hadde beholdt det samme hegemoniet over vitenskapen etter disse filosofene og vitenskapsmennene, var de fortsatt i utgangspunktet positive til vitenskapen. Det vil si helt frem til 1616. Frem til da hadde Kirken selv vært svært positiv til Kopernikus' verdensbilde. Plutselig forandret dette seg. Den ble forbudt 73 år etter at den ble utgitt. Likevel tok det 17 år før Galilei ble tvunget til å innrømme at alt han hadde observert om motsa det kopernikanske verdensbildet var feil. Galilei, da 69, fikk husarrest i sin toscanske villa, men ble ellers ikke straffet. Samtidig skremte Paven og hans kirke mange katolske vitenskapsmenn fra å publisere sine verk.[152]

Veien mot opplysning og industri (1648-1789)[rediger | rediger kilde]

England og Frankrike ble mer og mer dominerende i Vest-Europa. Imidlertid gikk de forskjellig vei. England kom seg gjennom kongers forsøk på å skape enevelde til parlamentets innføring av et despoti også tilbake til monarki med trussel om omvendelse til katolisisme før parlamentet vant det siste slaget om makten i 1689. Frankrike på sin side ble stadig mer eneveldig, spesielt under Ludvig XIV.

De sjøgående stormaktene: England, Frankrike, Nederland, Spania (1648-1700)[rediger | rediger kilde]

Tredveårskrigen markerte en gang for alle at Nederland var selvstendig. I tillegg kom Frankrike svært pent ut av krigen, og markerte seg som en land- og sjømakt. England var ikke med, men etter en opprivende borgerkrig ble de stadig mer styrket. Spanias historie var imidlertid motsatt; jo lenger ut på 1600-tallet de kom, jo mer utdatert og avmektige ble de.

England: Konstitusjonelt monarki og ærerik revolusjon[rediger | rediger kilde]

Vilhelm av Oranien hadde ingen problemer med å godta Bill of Rights, som ga Parlamentet mye makt, da han skulle ta over som konge av England.

Oliver Cromwell styrte nå mer eller mindre eneveldig. Men han måtte få orden i landet. Førstmåtte han beseire, både Skottland og Irland før det ble orden, og spesielt i Irland hadde han drakoniske straffetiltak. Deretter innførte han en lov om religiøst toleranse, unntatt ateisme, katolisisme, ekstrem anglikanisme og unitarianisme. Han støttet opp om handel, og bekjempet Spania i en krig som ga Storbritannia Jamaica. Likevel slet han hjemme, delvis med ekstreme puritanere, og delvis med politiske fritenkere. En av gruppene, Levellere («utjevnere») ville ha stemmerett for alle menn, lik representasjon (representasjonssystemet i England var ikke spesielt godt fordelt etter befolkningstetthet), Parlamentets underkastelse under stemmeberettigede og en skriftlig grunnlov. En annen, og mer radikal, gruppe het diggere, og var imot eiendomsrett. Det fantes også dommedagsgrupper. Cromwell støttet ikke opp om noen av dem, men heller ikke Rumpparlamentet støttet ham, og i 1653 kastet han dem. Mye av England var lokalstyrt av generaler som forbød hanekamp og mye annen populær underholdning, og utover 1650-tallet svingte folkeopinionen tilbake til å støtte Stuart-dynastiet. Da Cromwell døde, bler derfor kongen, da Karl II, gjeninnsatt.[156]

Gjeninnføringen av monarkiet, parlamentet og religionen til før 1640 ble en realitet. Imidlertid hadde både Parlamentet og Karl II lært av mellomperioden. Karl II unngikk å provosere Parlamentet, mens Parlamentet unngikk å provosere kongen eller å støtte opp om antirojale bevegelser. Inntekter til kongen ble ordnet av Parlamentet gjennom beskatning, og adelen betalte store deler av utgiftene selv, da mot at de fikk styre relativt uavbrutt. Eiendomsretten ble også kraftig modernisert, og restene av føydalisme ble fjernet raskt. Jordeierne fungerte også som lokaladministrasjon. Imidlertid ble også religionen igjen anglikansk, og dissentere, det vil si puritanere, ble hindret utdannelse og jobb i mange byer.[157]

Det var en tendens på 1650- og 60-tallet at flere protestanter fant veien tilbake til katolisismen. Blant disse var Karl II, noe som bekymret Parlamentet. Hans personlige tvil til side, var ikke England klare for et nært forhold til katolikker. Da broren Jakob konverterte til katolisismen, svarte Karl II med å åpne for total religiøs toleranse. Selv om handlingen var nobel, mistenkte mange engelskmenn at den underliggende årsaken var en forestående personlig konvertering. Karl II hadde allerede gått til krig mot Nederland for å støtte Frankrike - heller ikke dette spesielt populært. De svarte med å innføre en lov som krevde at alle som hadde offentlige verv måtte gjennomføre nattverd ved Church of England. Karl II konverterte aldri, men det dukket opp en utfordring ettersom han ikke hadde arvinger, og den konverterte broren Jakob var neste i rekken. De som ikke støttet ham ble kalt Whigs, mens de som støttet ham ble kalt Tories. Whigs var for det meste høyadel med støtte fra middelklassen, mens Tories var lavadel. Tories vant striden, og Jakob II ble konge.[158]

Jakob II ble imidlertid mektig upopulær også blant Tories, delvis fordi han ignorerte loven som krevde nattverd - det vil si anglikanisme - og utnevnte mange katolikker til viktige stillinger. Da han nektet å forsvare kirken, ble Tories og Whigs samlet. Selv om Jakob II hadde en mannlig arving, var denne døpt katolsk. Parlamentet bestemte seg i stedet for å gi kronen til Jakobs datter Maria, som var oppfostret protestantisk og giftet seg med protestantiske og nederlandske Vilhelm. De to er kjent i kongerekken som Wilhelm and Mary (Vilhelm og Maria). Formelt var hun regjerende dronning, men Vilhelm styrte. For videre å forhindre at kongemakten tok seg friheter, skrev Parlamentet Bill of Rights, som blant annet krevde at kongen ikke kunne la en hær forbli stående og ingen skatt innkrevd uten Parlamentets godkjennelse. Kongen kunne heller ikke forbigå lover, og ingen kunne arresteres utenom formell juridisk prosedyre.[159]

Frankrike: Eneveldets tid[rediger | rediger kilde]

Ludvig XIV av Frankrike ble personifiseringen av eneveldet i Frankrike.

Frankrike hadde to hundre år tidligere startet en sentralisering av makten. Denne hadde blitt avbrutt av religionskrig og Tredveårskrigen, men tok en skarp vending under Ludvig XII, sønn av Henrik IV. Det var kongens hovedminister kardinal Richelieu som sto bak vendingen. Hans dyktige politiske manøvrering sikret at aristokratisk og provinsiell motstand ble knust og at sentralisering og kongelig makt gjorde kongen eneveldig. Dette apparatet ble dermed arvet av Ludvig XIV, da han ble konge i 1643 som fireåring.[160]

Samtidig er det viktig å huske at Frankrike på ingen måte var et samlet rike. Mange byer og andre områder hadde egne regler, egne rettigheter, egne lover og til og med egne avtaler med avdøde konger som fortsatt var gjeldende. Disse hadde nok makt til å kunne hindre kongen å gjøre helt som han ville, om enn Richelieu hadde begrenset rettighetene. I 1648 ble det imidlertid et opprør mot Stenderforsamlingens manglende rettigheter. Frankrikes lovgivende forsamling var mer et råd enn en maktfaktor, og de hadde ikke blitt sammenkalt siden 1615. Kardinal Mazarin, som tok over etter Richelieu etter dennes død i 1642, fikk etter hvert motstandere mot seg, og det ble to opprør, omtalt som Frond. Begge ble slått ned. Mazarin døde i 1661. Da tok Ludvig XIV over som eneveldig konge, og personifiserte eneveldet i samtiden og ettertiden. Ludvig XIV var smart or rask til å lære, og han tok på seg store administrative oppgaver og jobbet hardt. Dette veide opp for lite utdannelse som ble gjort unødvendig lett. Med Ludvig XIV ble staten også mer markant definert enn tidligere, der den var vagere. Ludvig XIV lyktes aldri helt å bli eneveldig, til det var Frankrike altfor splittet, men han lyktes langt på vei. Nettopp siden landet var splittet ble Ludvig XIV fort det eneste samlende elementet.[161]

Ludvig XIV hadde lyktes i å få kontroll over hæren, som tidligere ofte var en privat affære, blant annet under Tredveårskrigen. Med kontroll over hæren og dermed maktmonopol, hadde han muligheten til å gå til krig med naoblandene, noe han ofte gjorde. Han brukte mange av nasjonens ressurser på det. Til gjengjeld var Frankrikes hær fryktet mange steder i Europa. En av grunnene til dette var også at hæren ble modernisert og organisert for å fungere best mulig. Han firedoblet også hæren til 400 000. Imidlertid begrenset ikke Ludvig XIV, som av natur var jålete og svak for komplimenter, pengebruken til hæren. Han bygget også opp en by i den lille landsbyen Versailles, med sitt grandiose slott. Her skapte han en rekke ritualer rundt sitt dagligliv og sine gester. I tillegg var mange adelige så opptatt av å være nær ham for å få tjenester og fordeler at adelen ble samlet i Versailles, der de sto for intriger og plott mens kongen styrte landet med mer strømlinjeformet byråkrati. Det eneste Ludvig XIV ikke fikk skikk på, var skattene. Private innkrevere og andre som behandlet pengene som kom inn forsynte seg grovt, og mye av det som ble skattet forsvant på veien til kongen. Med hjelp av rådgiveren Jean-Baptiste Colbert lyktes Ludvig XIV å gjøre merkantilismen enda mer systematisk, forbedre transportnettverket og å begrense interne tollregler. Subsidier på produsenter av luksusvarer og utdeling av monopoler var blant Colberts teknikker for å få opp produksjon og øke inntektene. Frankrike ble også et av de store økonomiske sentrene i Europa.[162]

Ludvig XIV var sterkt troende katolikk, og hadde ingenting til overs for Ediktet i Nantes. Etter gradvis forverring av protestantenes rettigheter, tok Ludvig XIV det avgjørende trekk i 1685 å tilbakekalle Ediktet. Rettighetene til protestanter var dermed ikke lenger beskyttet, og svært mange emigrerte. Krigene til kongen var også interessante. Først prøvde han å invadere De Spanske Nederlandene (se under), men ble bekjempet bare da en rekke land kjempet mot ham. Så utvidet han mot Det tysk-romerske rike ved å ta Strasbourg. Byen ble raskt tatt, og siden Ludvig XIV hadde bestukket både tysk-romerske fyrster til å stemme for ham og ungarere til å gjøre opprør, ble det ingen effektiv protest mot ham. Likevel samlet mesteparten av Europa seg mot Frankrike i 1688, inkludert Sverige, Nederland, England, Sachsen, Bayern, Rheinpfalz, Det tysk-romerske rike ellers og Spania. Det lyktes bare såvidt å få til fredsavtaler med den mektige Ludvig XIV.[163]

Nederland: Lite land, stor makt[rediger | rediger kilde]

Erobringen av det engelske flaggskipet «Royal Charles».

Nederland var på 1600-tallet en samlet republikk bestående av syv provinser som sto imot Spania. De forsvarte seg gjennom hele Tredveårskrigen og kjempet derimot tre ganger mot Englands mektige flåte og en gang mot Ludvig XIVs mektige hær - alle gangene med hell. I motsetning til andre land, var Nederland altfor fragmentert til å ha en sterk sentralisert regjering. De syv provinsene hadde i teorien like mye makt, om enn Holland alltid hadde mer makt de facto på grunn av at de hadde flesteparten av befolkningen og verdiskapningen. Hjennom hele denne tiden var det en kamp, til tider hard, mellom de byens oligarki, styrt av såkalte «regenter» og de mer landlige sympatisørene for Huset Oranien-Nassau. I 1650 hadde Nederland nettopp vært gjennom en opprivende kamp der Vilhelm II av Oranien nektet å godkjenne Freden i Westfalen fordi han heller ville utvide sine områder. Hans mer aggressive stil, i motsetning til farens oppfordring til moderasjon, skaffet ham raskt fiender, og det ble krig mot regentene. Vilhelm II lå an til å vinne, men døde av kopper i 1650.[164]

I stedet tok derfor regentene, og spesielt Johan de Witt over. Han og regentene lyktes i å spille på splid innad i og mellom regionene og dermed styre landet. I perioden hadde Nederland en stor kommersiell vekst, og dessuten lyktes de i å beskytte seg godt mot et engelsk angrep ledet av Cromwell i 1651. Det begynte dårlig, men nederlandsk båtbyggerkunst og oppfinnsomhet ble avgjørende. I 1654 ble det fred. Et nytt forsøk kom i 1664, og denne gangen var Nederland enda bedre. Det begynte dårlig, men i 1666 lyktes admiralen de Ruyter å dra opp Themsen, brenne fem engelske skup og å ta med seg Englands flaggskip. Da London kort tid opplevde bybrann og det kort tid etter kom pest, ble det fred mellom de to landene med gode betingelser for Nederland. Langt verre for Nederland var det at Frankrike under Ludvig XIV begynte å få lyst på De spanske nederlandene, og at de sverget mer og mer til en mer konsekvent merkantilisme. Frankrikes mektige hær inntok områdene, og de Witt lyktes ikke i å forsvare områdene spesielt godt. Han gikk av, men ble lynsjet av en rasende folkemengde.[165] Wilhelm III (også Wilhelm III av England) tok over, og startet øyeblikkelig med å erstatte maktpersoner som tilhørte regentene med sine egne. Han lyktes også i å bekjempe både Frakrikes allierte tyske delstater, England og Frankrike selv i Nederland. Da krigen ga seg, begynte flere å lure på om Vilhelm IIIs styrker fortsatt trengte å være stående, og dessuten vokste mistanken om at Vilhelms nye folk ikke var korrupte. Til slutt gikk Vilhelm III med på å gi amnesti til regentene. Vilhelm III var selv engelskvennlig, men mange regenter var profranske. Problemet dukket opp på 1680-tallet, da Frankrike igjen viste stormaktsambisjoner, denne gangen i Tyskland. Wilhelm III lyktes imidlertid i å være en formidabel motstander til Solkongen da han ble prins av Nederland og konge av England.[166]

Spanias kollaps[rediger | rediger kilde]

Spania kom ikke spesielt heldig ut av Tredveårskrigen. Delvis måtte de fortsatt kjempe i elleve år til mot Frankrike, før de måtte strekke våpen og anerkjenne Frankrikes overlegenhet i Europa, og delvis var dette en utvikling som var varslet. På grunn av en strengt ikke-kapitalistisk økonomi, hadde Spanias behov for penger ført til at bøndene ble overbeskattet og mange flyttet til byer eller til Amerika. Pest slo til og tok livet av opptil 500 000 kastiljanere. Spania hadde heller ikke noe særlig manufaktur, og den som var, var beregnet for adelen. Siden gull og sølv ble brukt til krigføring heller enn å investere i landet og særlig etter at tilførselen av edelmetaller gikk ned, var det klart at Spania per 1650 ikke var like sterke som de var under Filip II.[167]

Det sluttet ikke der heller. I 1665 blestemte enken etter Filip IV av Spania seg for å anerkjenne Portugal, som hadde fått nederlandsk og engelsk hjelp til å forsvare seg mot spansk angrep etter at de erklærte seg selvstendig. Hans arvtaker ble Karl II som var fire år gammel, men allerede viste trekk avå være sykelig fysisk deformert etter generasjoner av inngifte og mentalt ustabil. Det ble klart for alle at han ikke kom til å leve lenge, men han ble faktisk overraskende nok gammel nok til å leve til 1700. Dette ga Spania muligheten til å samle seg slik at de kunne forhindre at landet ble delt opp av andre europeiske monarker som fulgte med fra kulissene.[168]

Annenrangsmakter: Sverige, Danmark-Norge, Portugal, italienske bystater[rediger | rediger kilde]

Kongehyllningen av Frederik III av Danmark og Norge i København i 1660. Enevelde var klart å foretrekke foran adelens makt.

Sverige var på ingen måte et avansert handelsimperium, men de hadde en annen fordel på midten av 1600-tallet; intern stabilitet. Det var liten mostand fra adelen, og med en protestantisk kirke under kongen var mye makt sentralisert som et konstitusjonelt monarki med et godt byråkrati, gjennomført av Axel Oxenstierna. Det som imidlertid var et problem, var at Sverige fortsatt hadde en form for leiesoldater, og dermed var det farlig for dem å ha en stående hær, fordi den levde på omgivelsene. Som Riksdagen observerte: «[det] ville ha vært like godt som å gå til krig med oss selv». Slik kunne ikke Sverige ha en hær til å støtte opp om argumentene sine. Dette ble et problem som under Karl XII løste med å gå til krig med stadig flere.[169]

Danmark-Norge var ofte i krig med nettopp Sverige. Og nettopp disse krigene, kombinert med hans politiske og intrigerende evner, styrket Frederik III på bekostning av Adelen. Etter at Sverige hadde okkupert Fyn og Jylland takket være en svært tykk is, var bare København igjen av ikke-okkupert Danmark. Danmark måtte avstår Skåne, Blekinge, Halland, Trøndelag, Romsdal og Nordmøre. I stedet for å rømme, ble Frederik III i byen og var med på å forsvare den. Samtidig ble Sverige kastet ut av Trøndelag, Nordmøre og Romsdal, og norske styrker stoppet Sverige ved Halden. Kongen ble støttet, mens adelen mistet støtte. Da svenskene ble jaget vekk delvis på grunn av en nederlandsk flåte, brukte Frederik III muligheten til å innføre enevelde og dermed fjerne håndfestningen, det vil si adelens kontrakt kongen måtte underskrive.[170] Mens Frederik 3 hadde bygget opp et byråkrati, for det meste av folk han stolte på, var sønnen, Christian V langt fra like dyktig, og det ble derfor til at hans manglende interesse og avhengighet av enkeltpersoner gjorde byråkratiet mindre forutsigbart og dyktig.[171]

Portugal hadde utnyttet Spanias svekkelse til å erklære seg selvstsendig i 1640. Dette fikk de øyeblikkelig støtte for av England, Nederland og Sverige.[172] En rekke andre avtaler, særlig med England og dyktige generaler, førte til at Portugal var i stand til å forsvare seg mot restene av det sterkt reduserte Spania. Etter hvert ble det fred mellom nabolandene. Portugal lyktes også da den mentalt tilbakestående Alfonso VI av Portugal ble erstattet av Pedro II. Han bygget opp Portugal igjen, og under ham ble det også mot slutten av århundret oppdaget gull i Brasil - på 1700-tallet ble det også oppdaget diamanter.[173]

Freden i Cateau-Cambresis, er Frankrike og Spania delte mye av Italia seg imellom. Kongene på bildet var i realiteten ikke til stede.

Renessansen fikk en brå slutt for de italienske stormaktene. Det styrkede Frankrike hadde kjempet mot enkeltstater i stedet for et samlet Nord-Italia, og det medførte at de ble utslitt i krigene mellom 1494 og 1560.[174] I tillegg til Kongeriket Napoli ble Milano i 1559 overdratt til Spania ved Freden i Cateau-Cambresis. En av grunnene til det var det store motsetningsforholdet mellom de lokale baronene i Sør-Italia og på Sicilia og sentralmakten. Samtidig utviklet det seg et «bandittvesen», brigantaggio i sør som kjempet mot de spanske visekongene. Det oppsto også kamper mellom kongeriket Napoli, nå altså spansk, og Kirkestaten, og begge brukte bandittvesenet både i slåssing og propagandavirksomhet. Også baronene utnyttet bandittene politisk.[175] Milano var sikret større rettigheter blant adelen i styret, så dermed hadde den spanske dominansen mest å si med tanke på at tilknytningen til Kirkestaten og til Paven ble sterkere.[176]

Firenze hadde hatt en moderniseringsperiode på midten av 1500-tallet, der de med Spanias og Det tysk-romerske rikes velsignelse tok over Siena. Mediciene ble hertuger og innførte byråkrati og andre trekk av en moderne stat, men samtidig en konservativ og tilbakeskuende kultur. Venezia var selvstendige, men hadde mistet mye i kampene mot osmanene, og ble stadig mindre i stand til å holde handelsrutene sine åpne. Genova på sin side la seg under Karl V av Det tysk-romerske rike og så Filip II av Spania, og hadde en økonomisk blomstring under Habsburgerne. Savoy-Piemonte flyttet hovedstaden tilbake fra Chambéry til Torino, byttet allianse fra Spania til Frankrike og lyktes i å utvide seg litt og å balansere politisk utvikling godt, noe som skulle vise seg igjen på 1850-tallet. Siden Savoy-Piemonte var i et grenseområde med spanskkontrollerte Milano i øst, Frankrike i vest og Det tysk-romerske riket i nord, var diplomati og militærfokus nødvendig for områdets overlevelse.[177]

På 1600-tallet ble Italia påvirket av den generelle økonomiske krisen med bakgrunn i flere faktorer, blant dem Tredveårskrigen, lavere kjøpekrefter hos de fleste og manglende evne til å konkurrere med de som i liten grad ble påvirket av Tredverårskrigen, som England og Spania. Sjødominansen ble overtatt av nederlendere og engelskmenn, og ull- og silkeproduksjonen taklet ikke ekstern konkurranse.[178]

Sentral- og Øst-Europa før Den store nordiske krig (1648-99)[rediger | rediger kilde]

Med Det tysk-romerske rike redusert til en svært løs ansamling stater, var det et maktvakuum som dukket opp. I dette vokste særlig tre stater seg frem; Habsburg eller Østerrike, Preussen og Russland. Samtidig ble to stater kraftig redusert, da Polen-Litauen og særlig Det osmanske rike. For Habsburg handlet mye om å få kontroll over Ungarn og å svekke Det osmanske rike. Preussen måtte bygge seg opp etter at mye av landet var sterkt redusert etter krevende religionskriger. Russland på sin side fremsto ikke på noen måte som en stormakt, men de lyktes i å holde seg relativt stabile. Det gjorde ikke Polen, som ble ødelagt innenfra i maktkamp mellom konge og adel og i stadig større grad adelsmenn imellom.

Habsburg[rediger | rediger kilde]

Leopold I av Det tysk-romerske rike spilte en viktig rolle i å samle Habsburg, med Østerrike, Böhmen og etter hvert Ungarn inn i en ny stormakt.

Med både Det tysk-romerske rike og Spania kraftig redusert, var det klart at det ble det opprinnelige Habsburg-området som kom til å bli hovedfokus for familien Habsburg. Habsburg besto nå av tre deler. Først «kronlandene» i Østerrike, det vil si Niederösterreich, Oberösterreich, Tyrol, Steiermark, Kärnten og Krain. Deretter var det Kongeriket Böhmen, bestående av Böhmen, Mähren og Tsjekkisk Schlesien. Sist vardet Kongeriket Ungarn, bestående av Ungarn, Transilvania og Kroatia. Av disse var både Østerrike og Böhmen kontrollert, mens Kongeriket Ungarn ikke var det.[179]

Kongeriket Habsburg hadde en kulturelt og språklig markant forskjellig befolkning. I tillegg var det et samfunn med vekt på en spredt og ufri bondestand, det var få byer, og de hadde lite politisk kontroll. Handel var ikke like sterke som i vest og sør, og det var få ideologiske bevegelser. Det samlende for familien Habsburg og sentraladministrasjonen i Wien var derfor å fokusere på to hovedmetoder. Den første var å spille på lag med adelen og å respektere deres kontroll over gods og leilendinger. Adelen hadde alle kort på hendene, men deres utbytting av leilendinger var spesielt ille i områder med ungarsk adel som utnyttet en kroatisk bondestand. Den andre metoden var å gjennomføre en strengt katolsk religiøs identitet. For å sikre katolsk enhet ble blant annet utdanning gjennomført i stor grad av jesuitter. Det var unødvendig i Østerrike og Böhmen å gjennomføre religiøs forfølgelse - det ble gjort i den tidlige fasen av Tredveårskrigen. For Ungarn ble det derimot vanskeligere, da det eksisterte flere protestanter, men ettersom ungarerne var svært vanskelige å få kontroll på, gikk den religiøse uniformeringen trått.[180]

Og nettopp Ungarn (se under) fikk også fokuset til Habsburg. Samtidig som Ungarn skulle Habsburg var også under en rekke militære trusler, med Polen-Litauen, Russland og Det osmanske rike aldri langt unna, i tillegg til at Frankrike under Ludvig XIV hadde blitt en formidabel fiende. De nesten femti årene fra 1658 til 1705 var Habsburg styrt av Leopold I av Det tysk-romerske rike, selv utdannet av jesuitter og ikke tenkt tronen før storebroren døde. Han var ikke kjent for å ta de vanskeligeste avgjørelsene, og for ham og Habsburg var løsningen ofte avtaler og kompromisser med de andre maktene. Likevel kan man ikke argumentere mot resultatene. Da han døde, var Det osmanske rike redusert, Ungarn (se under) del av riket og Habsburg var en stormakt.[180]

Ungarn: Mellom Habsburg og osmanere[rediger | rediger kilde]
Det habsburgske rike inkludert Ungarn (i gult).

Ungarn hadde delt seg i tre (Kongeriket Ungarn, Osmansk Ungarn og Transilvania) allerede på femtenhundretallet, og det var også situasjonen i stor grad på 1600-tallet. Riktignok hadde migrasjon og handel ført Ungarn nærmere Vest-Europa, men det var fortsatt skepsis. Etter Tredveråskrigen, som de ungarske områdene var forskånet for, begynte Transilvania en offensiv. Transilvania hadde samlet både Moldavia og Vallakia i 1655, og presset på for å utvide området. De allierte seg med Sverige for å svekke Polen og muligens for å se om fyrsten av Transilvania også kunne bli fyrste av Polen. Sverige ble imidlertid angrepet av Danmark, og måtte trekke seg ut. Transilvania kjempet mot en koallisjon av Habsburg, Russland, Nederland og Danmark, og måtte trekke seg tilbake med en ydmykende dyr fredsavtale. Transilvania selv hadde vist aggressive tendenser mot både Habsburg og Det osmanske rike. Leopold I trengte støtte etter å ha blitt konge av det habsburgske Ungarn, og fikk det mot en anti-osmansk avtale. Imidlertid var han klar overfor Det osmanske rike at han ikke hadde interesse av å bryte freden, og dermed ble Transilvania på egen hånd mot 120 000 tartarer og tyrkere. Transilvania overlevde som nasjon, men var på kraftig nedgang.[181]

Resten av Ungarn var i en blanding av politisk spill og krig med både Habsburg og spesielt Det osmanske rike. I 1662 angrep Habsburg Ungarn, mens osmanerne angrep året etter. Miklós Zrínyi lyktes imidlertid i 1664 å presse den ungarske hæren langt sør for Donau og han presset på for å få dem lenger ned på Balkan. Imidlertid grep ikke den habsburgske hæren inn for å hjelpe ham, og Ungarn kjempet alene. Det ble til slutt en fred etter at en samlet kristen hær vant et avgjørende slag. Selv om de kristne var på offensiven, brukte Habsburg heller tiden på å snu oppmerksomheten mot Frankrike. Det osmanske rike slapp altså en offensiv, og freden mellom Habsburg og Det osmanske rike var i sin ordlyd anti-ungarsk - ettersom ungarerne, Transilvania unntatt, var enten habsburgerske eller osmanske i overnasjonalitet og ingen ønsket opprør. Samme år døde Zrínyi, og dermed mistet også ungarerne en leder. Det betydde ikke at ungarerne ikke forsøkte, og det ble flere brutale, men dårlig organiserte opprør. Leopold konkluderte med at Ungarn hadde mistet retten til selvstyre - med ham som konge - og bestemte at Ungarn skulle styres som del av keiserdømmet med keiserlige befalinger. Tyske leiesoldater ble trukket inn, men disse var dyre, og økte skatter var vanskelige å hente inn. Dermed plyndret leiesoldatene landet og skapte sterkt fiendskap mot dem og keiseren. Flere mektige ungarere trakk seg ut, delvis til Transilvania, og gjennomførte flere raid i Ungarn, delvis med osmansk støtte. Kongeriket Ungarn fikk dermed bestå, om enn vingeklippet.[182]

Dette fikk et naturlig avbrudd da Det osmanske rike for tredje gang beleiret Wien. Leopold og hans allierte, inkludert Polen, beseiret osmanerne klart. Etter at osmanerne nektet en fredsavtale, fortsatte kristne soldater å beseire osmanerne, og erobret områder langt inn i det osmanske Ungarn, rett utenfor Buda. I 1686 falt Buda til kristne styrker, og Habsburg, Ungarn og allierte fra Polen og Lorraine lyktes i å drive osmanerne helt ut av Ungarn. Transilvania ble i kampanjen også del av Kongeriket Ungarn. Ungarns adel var imidlertid så begrenset og hæren til Leopold og allierte så dominerende at Ungarn ble sterkere inkludert i Habsburg-riket.[183] Likevel var det klart at Ungarn var for nasjonalistiske, samholdte og uregjerlige til at det lot seg gjøre å inkorporere dem helt, så både adel og befolkning ellers fikk friere tøyler enn ellers i riket.[184]

Preussen: Samling gjennom hæren[rediger | rediger kilde]

Den prøyssiske hæren ble et naturlig samlingspunkt for de mange forskjellige innbyggerne av Brandenburg-Preussen.

I 1640 fikk Fredrik Vilhelm den utakknemlige jobben å bli kurfyrste av Brandenburg-Preussen. Området hadde blitt herjet av svenske og habsburgerske hærer, og hovedstaden, Berlin, var på 6000 innbyggere, en reduksjon fra 14 000 før krigen. Fredrik Vilhelm fant løsningen. Ved å ha en kompetent hær, godt drillet og med evne til å forsvare seg, ville Brandenburg fremstå som en kraft å ta hensyn til. Han startet en retning som hans etterfølgere gjentok, å ha en hær til bruk innen diplomati, men å unngå så langt det lot seg gjøre å bruke den. I en tid der kriger var vanlig, hadde Brandenburg nærmest et gjerrig forhold til bruk av hæren. Dette gjorde de ved å støtte Frankrike mot Habsburg og Sverige mot Polen.[185]

Det å ha og vedlikeholde en hær stor nok til å kunne utvikle seg i fred krevde at hele Preussen ble bygget rundt det å finansiere denne hæren. Hæren hadde også en annen funksjon, den var en helprøyssisk institusjon. Utenom hæren var fyrstedømmet Brandenburg, hertugdømmet Preussen og Hertugdømmet Kleve tre markant forskjellige deler med lite til felles. I hæren ble de samlet. I tillegg hadde også hæren en annen funksjon, om enn indirekte. Siden staten i stor grad ble bygget rundt finansiering av hæren, betydde dette at Preussen/Brandenburgs herskere levde et relativt spartansk liv og brukte inntekter fra kronlandene og skattene - i europeisk sammenheng relativt lave - på hæren. I tillegg ble det bygget både en administrasjon og en rekke statsstyrte selskap. Økonomien var dermed i liten grad i private hender.[186]

Siden Preussen manglet både store byer, en befolkning med god forståelse for økonomi og mange andre vestlige og moderne trekk, ønsket han velkommen både jøder fra Polen, sveitsere, nedelendere og forfulgte protestanter fra Frankrike. Disse hjalp til med en sakte modernisering, men ettersom Preussen var så fattig, tok det tid, og mye handlet om å tilrettelegge staten, som ofte betydde å tilrettelegge for hærens behov - uniformer, våpen og så videre. Hæren hadde også en sosial funksjon. Det var for det meste adelen, junkerne, som deltok i hæren, spesielt de øvre lagene. Der fikk de frem en nasjonalisme ovenfra og ned, der det å tjene kongen og å ofre deg for landet var vesentlige deler. For å sikre at offiserer forble i adelen, som ble ansett å være best fordi de allerede beordret leilendinger, ble det forbudt å selge landeiendom og dermed titler til ikke-adelige. Det fungerte; middelklassen var aldri spesielt rik, det var svært lite opprørersk og den støttet opp om hæren.[187]

Russland[rediger | rediger kilde]

Russland hadde på 1600-tallet tatt en markant dreining mot asiatisk kultur på 1600-tallet. Kvinner gikk ofte i slør, og menn hadde markante skjegg. Klærne var eksotiske, det var mye drukkenskap, dårlige manerer og overtro var overalt. Der den vestlige kirken hadde omfavnet kunnskap og lærdom, var den russisk-ortodokse en sterk motstander av det. Kunnskapen var så lav at elementær regning var uvant og det å forutsi en solformørkelse nærmest var å se på som magi. Samtidig hadde Russland noe av de samme problemene med tanke på maktfordeling mellom parlamentet, Dumaen, og kongen. Under Ivan den grusomme og sønnen Fjodor var det eneveldig, men mellom 1601 og 1613, kjent som Den store urotiden, var det kaotisk. Perioden ble kjent for at adelige tok over kontroll ved å støtte forskjellige tsarer mot innrømmelser.[188] Det var også en tid der Russland var så svekket at Polen erobret Moskva 1610-1612.[189] Polakkene trakk seg tilbake, men fikk store landområder. For å hindre en liknende utvikling, bestemte Dumaen seg for å utnevne en tenåring ved navn Mikhail Romanov til å bli tsar. Han startet da et regime som var eneveldig og langvarig; det varte frem til 1917.[190]

For bondestanden var imidlertid situasjonen spesielt mørk. Etter at mange bønder hadde rømt østover eller til andre land under Den store urotiden, ble det innført svært strenge regler overfor bøndene. Livegne som rømte fra gårdene kunne jaktes ned, og i 1625 kom en lov om at dersom en person drepte en bonde, måtte han bare gi en bonde tilbake. I 1646 ble alle jordbrukere notert ned i registre, og dette beseglet deres skjebne; de kunne ikke flytte derfra. Etter hvert kunne også bønder selges, og sammenlikningen med slaveriet på plantasjene i Amerika ble mer naturlig enn med livegne og leilendinger i Europa. Et opprør ledet av Stenka Rasin ble gjennomført mellom 1667 og 1671. I begynnelsen var det svært populært, men til slutt ble Rasin tatt, torturert og hakket ihjel. Dette førte også til enda strengere regler for livegne. Den russisk-ortodokse kirke hadde også blitt stadig mer ødelagt på innsiden av staten, og var i lang tid bare en forlengelse av denne.[191]

Polen[rediger | rediger kilde]

Den polske riksdag, Sejm, samlet. Etter hvert ble parlamentet ensbetydende med kaos og ineffektivitet.

Polen begynte markant å tape på handel ettersom Sverige kontrollerte hele kysten i Østersjøen med noen svært få unntak. Krigene Polen var involvert i på 1650- og 1660-tallet skadet økonomien slik at levestandarden gikk nedover. I tillegg ble Det polske brorskap, den store ansamlingen protestanter, kastet ut av Polen i 1658.[192]

Det var også store politiske uenigheter mellom konge og parlamentet (Sejm). Flere adelige (Szlachta) utnyttet retten til å gjøre motstand mot en tyrannisk konge ved nærmest å gjøre opprør som første i stedet for siste trekk. Det ble en rekke opprør fra 1606 utover, spesielt i 1664-67. I tillegg dukket et videre problem opp. Selv om det var forstått i teorien, ble ikke praksisen om liberum veto - at alle hadde vetorett - brukt før i 1652. Fra da av ble imidlertid veto ofte brukt. Under regjeringen til August III av Polen (1734-63) kom bare én sak gjennom Sejm.[193]

På tross av konstitusjonell paralyse og drastisk svekket økonomi, lyktes faktisk den polske hæren en rekke ganger på 1600-tallet å være en maktfaktor. Senest var de de i 1683, da de kom Habsburg til unnsetning og bekjempet Det osmanske rike ved Wien. Likevel var ikke Polen i stand til å ha en sterk utenrikspolitisk rolle. I 1657 ga de opp forsøket på å hindre Brandenburg-Preussen å bli samlet. Påfølgende kriger mot Sverige (1660) og Moskva (1667) endte i lite for begge parter. Polens styrker reddet riktignok Wien og Habsburg, og de hjalp til med å bekjempe Transilvania og å sikre ungarske områder, men dette svekket dem mot Moskva da Moskva tok Ukraina i 1686. Ved århundreskiftet var Brandenburg-Preusen i ferd med å bli kongeriket Preussen og Moskva bli Russland, begge i ferd med å bli styrkede makter. Polen gikk i motsatt retning.[194]

Det osmanske rike[rediger | rediger kilde]

Et av hovedproblemene med Det osmanske rike i lang tid var det såkalte devsjirme-systemet, der unge gutter fra kristne familier i riket ble tatt i «skatt» og inkludert inn i janitsjartroppene. Disse fikk mer og mer makt utover 15- og 1600-tallet. Tidligere hadde de blitt spilt opp mot tyrkiske stormenn, men den sistnevnte gruppen var så kraftig redusert at janitsjarene vokste og ble en svært mektig gruppe. De splittet opp i forskjellige fraksjoner og konkurrerte seg imellom om sultan-kandidater. Dette skapte et kaos og et dyrt system som gjorde at det i utgangspunktet rike landet fikk økonomiske problemer. Ettersom briter og nederlendere allerede hadde funnet sjøveien til India, var det også manglende inntekter for osmanerne. Alt dette skapte store økonomiske problemer, som etter hvert også førte til sult. Grådige eller desperate skatteinnkrevere forsynte seg med langt mer enn de hadde krav på, og mange bønder flyktet til byene - som økte matmangelen.[195]

Enkelte endringer ble innført som et resultat av en rekke katastrofer - inkludert at venetianske skip kom helt inn til Istanbul og herjet før de ble drevet ut. Endringene var imidlertid av begrenset funksjon delvis fordi de bel vanskelige å innføre, delvis fordi de behandlet resultatet av nedgangen, og ikke nedgangen selv. Slik ble maktbasene med særinteresser fortsatt ledende, og selv om skattene ble redusert og bønder tvunget tilbake til jordene, var effekten beskjeden. Det osmanske rike fungerte ikke spesielt godt, og det ble enda klarere der Den hellige liga bestående av Habsburg, Polen, Venezia og Russland bekjempet dem langt inn i sine egne landområder, og i 1699 måtte Det osmanske rike gå med på en ydmykende fred.[195]

Vitenskapsrevolusjonen[rediger | rediger kilde]

Isaac Newton forandret drastisk verdensforståelsen og spilte en avgjørende rolle i innføringen av et mer mekanistisk verdensbilde.

Allerede rundt slutten av Gallileo Galileis aktive periode skjedde en sterk utvikling innen vitenskapen. William Harvey lyktes å oppdage blodomløpet i 1628, og definerte at kroppen fungerte på en mer vitenskapelig måte enn den etablerte teorien basert på Galen.[196] Blaise Pascal lyktes på 1640-tallet å revolusjonere læren om trykk i fysikken. Han langt på vei oppfant sprøyten og oppdaget at trykk var forskjellig på forskjellig høyde over havet.[197] Iren Robert Boyle var banebrytende innen kjemi, særlig kjemisk analyse. Han var også dyktig innen fysikk, matematikk og flere andre naturvitenskaper.[198] Boyle dannet Royal Society sammen med blant andre Robert Hooke, et universalgeni som hadde gjennombrudd i en rekke vitenskapelige felt, men som kom på kant med Isaac Newton, delvis på grunn av uenighet om hvilke bidrag Hooke sto for.[199]

Royal Society ble altså grunnlagt i London i 1660 og Det franske vitenskapsakademiet ble grunnlagt i Paris i 1666, begge med regjeringens støtte og velsignelse. Dette førte til utgivelsen av vitenskapelige tidsskrifter og utveksling av ideer. Vitenskapene øke fra naturvitenskapene til paleografi, numismatikk, kronologi, rettshistorie og naturlover. Kunnskapen fikk også praktisk betydning, blant annet ble tidevannseffekten forstått. Den presise kunnskapen om himmellegememer kom godt med i navigasjon. Også i krigføring, spesielt artilleriet, fikk bruk for den nye forskningen.[200]

Det store gjennombruddet kom likevel på 1680-tallet. Galileos lov om at et bevegelig legeme fortsetter i rett bane med mindre noe stopper det var ikke forenelig med Keplers baner, som viste at legemene beveget seg rundt solen. Det ble Isaac Newton som løste dette problemet. Ved buk av kalkulus og ideer fra Galileo (loven om fallende legemer), Christiaan Huygens (pendelprinsippet), lyktes han å oppdage tyngdekraften. Han publiserte det i verket Philosophiæ naturalis principia mathematica i 1687. I tillegg til å oppdage tyngdekraften, lyktes Newton med sine oppdagelser å gjøre det enklere å måle bevegelse. Newtons matematisk svært presise nedtegnelser viste seg først på 1900-tallet å bli motbevist, men det bare på subatomiske strukturer og ved svært høy hastighet. Newtons oppdagelser ble så poplære og slo så godt an at det faktisk førte til en form for naturvitenskapelig latskap, ettersom Newton hadde oppdaget universet.[200]

Imidlertid var ikke Newton den eneste forskeren i dennne tiden. Den franske vitenskapsmannen Denis Papin lyktes i å lage en dampmaskin i 1681, og denne ble forbedret og forstørret i 1702 av Thomas Newcomen.[200] Gottfried Leibniz produserte den mest systematiske teorien innen integral- og differensialregning, i tillegg til å være en avansert filosofisk rasjonalist, en logiker som foreslo et universalspråk innen logikk og en jurist, diplomat, historiker og teolog.[201]

Filosofi: Vitenskap og politikk[rediger | rediger kilde]

John Locke var en aktiv vitenskaps- og politisk filosof som påvirket mye av tankesettet frem til og med den industrielle revolusjonen.

I tillegg til ren vitenskap, hadde også vitenskapsrevolusjonen skapt et mekanisk verdensbilde. Tanken var at verden var som en stor maskin, og dermed var det ikke behover verken for overnaturlige forklaringer eller for magi. Hekseprosessene forsvant omtrent samtidig med den store vitenskapsrevolusjonens høydepunkt. I tillegg passet Harveys mekanistiske forståelse av menneskekroppen, kombinert med Pascals og Boyles lover om trykk og kjemi, godt i å plassere mennesket inn i mekanikken.[202]

Innenfor vitenskapsfilosofien skjedde det også en god del. Siden Spinozas storhetstid dukket det opp flere filosofer både på rasjonalistenes og empirikernes side. Pascal og Leibnitz var begge rasjonalister. Empiristene hadde spesielt den engelske filosofen John Locke. Locke var godt belest og hadde mange venner innen politiske og vitenskapelige kretser. Han skrev temaer om økonomi, utdannelse, religiøs politikk, politisk teori, filosofi og en rekke andre temaer inspirert like mye av de kontinentale tankerekkene han oppdaget i Nederland som tankene til hans landsmenn. I boken Essay Concerning the Human Understanding tok han opp nettopp problemet med sikker kunnskap, og konkluderte med at bare erfaring kunne gi sikker kunnskap.[203]

Locke gjorde seg også bemerket innen politisk teori, og her særlig i kontrast med Thomas Hobbes. Politisk teori startet med Niccolò Machiavelli, som studerte hvordan politikere var i stedet for hovrdan politikken bør være. Machiavelli ble kjent, muligens ufortjent, for sin kynisme. På midten av 1600-tallet var det ikke så mye kynisme eller skeptisisme som tidligere. I stedet sto kampen mellom naturlov og naturrett.[204]

Thomas Hobbes representerte naturloven. Han hadde opplevd en brutal borgerkrig og en underkuende republikk, og konkluderte fra dette at mennesket var kranglevorent, voldelig og turbulent, og ikke i stand til å styre seg selv. For Hobbes var derfor den eneste fornuftige politiske retningen en der mennesket ga avkall på sine rettigheter og lot seg styre av en eneveldig hersker. Slik ble det en form for naturlov, en form for kontrakt mellom konge og undersåtter. Å stille spørsmålstegn ved kontrakten eller den eneveldige herskeren ville være å åpne for det kaoset som hadde regjert i Storbritannia i 20 år. I boken Leviathan (1651) argumenterte han sterkt for enevelde. Selv om tittelen på boken henspiller på Bibelen og Hobbes ofte siterte Bibelen, fremsto han nærmest som en ikke-religiøs. Dermed slet han i samtiden med et engelsk publikum som ikke ønsket enevelde og et europeisk som ikke ønsker ikke-religiøse.[205]

John Locke var både sterkt enig og sterkt uenig med Hobbes. Akkurat som Hobbes, trodde han mer på en mekanisk og naturlig forståelse av verden, og han var enig i tanken om en samfunnskontrakt. Han støttet også at en regjering måtte få en makt fra et annet sted enn tradisjon eller religion. Der stoppet likhetene. Der Hobbes foretrakk monark foran parlament, var Locke motsatt. Hans tanker gikk i retning naturrett. Der Hobbes snakket om at mennesker skulle gi avkall på rettigheter, ville Locke at de skulle kreve dem. Locke trodde i motssetning til Hobbes at mennesket i naturformen var fornuftige og dannede, at de i naturretten hadde særlig tre rettigheter som staten aldri skulle kunne ta fra dem, retten til liv, frihet og eiendom. Selv om det sistnevnte kan virke som en støtte til den landeiende adelen i Parlamentet, var det også mange ikke-adelige som eide landområder. Naturretten til Locke var slik at staten og borgerne skulle gi og ta fra hverandre, og ingen skulle underkaste seg staten. Alle mennesker er eller kan opplæres til å bli ansvarsfulle og rasjonelle, og slike mennesker har krav på frihet.[206]

Nyfordeling av makter: De «nye» landenes tid[rediger | rediger kilde]

Perioden fra 1700 til 1789 var en der de «nye» landene tok over. Flere av dem var ikke nye, men hadde fått nye navn og/eller ny styreform. Dette gjelder særlig fire land; England ble til Storbritannia, Brandenburg til Preussen, Habsburg til Østerrike og Moskva til Russland. Frankrike var fortsatt en makt, men mer etablerte makter som Sverige, Spania, Nederland og Polen var ikke lenger makter å regne med i denne perioden. Dette altså i tillegg til at Det tysk-romerske rike og Det osmanske rike begge hadde blitt kraftig redusert i henholdsvis 1648 og 1699.

Perioden begynte med to kriger som til sammen involverte mesteparten av Europa. Den spanske arvefølgekrigen involverte i hovedsak Spania, Frankrike, Spania og Nederland, og Den store nordiske krig involverte Sverige, Russland, Polen-Litauen og delvis Danmark-Norge. Østerrike og Preussen var delvis med i begge krigene, sammen med flere riker i Det tysk-romerske rike. Etter disse krigene og to økonomisk bobler skapte store økonomiske bekymringer for Frankrike og Storbritannia, ble perioden fra 1720 til 1740 en relativt fredelig tid. Mellom 1740 og 1763 startet krigene igjen. I denne perioden ekspanderte Storbritannia sine territorier betraktelig, særlig i India og Canada, mens Preussen viste seg likeverdig med Russland på slagmarken. I øst ble de tre stormaktene Østerrike, Russland og Preussen enige om å fordele det sterkt svekkede Polen mellom seg, og mot slutten av århundret ble områdene fordelt mellom stormaktene slik at i 1795 eksisterte ikke Polen lenger. Enkelte opplyste monarker som Frederik den store (Preussen) og Katarina den store (Russland) lyktes i å fornye og utvikle sine stormakter betraktelig.

I vest var et økonomisk utarmet Frankrike i store problemer. Ludvig XIVs livsstil med dyre slott og dyre kriger hadde fått Frankrike ut i en vanskelig økonomisk situasjon. Denne ble forverret da Ludvig XV bestemte seg forå involvere seg i kriger, og da Ludvig XVI tok over, var det lite igjen av penger. Forslag om å skattlegge adelen og kirken ble møtt med sterk motstand, men samtidig var tredjestanden beskattet for mye til at økonomiske eksperter kunne anbefale videre skatt. For Storbritannia var det motsatt. Fra Den spanske arvefølgekrigen av hadde Storbritannia økt kontrollen på havet kraftig, og deres handelsselskap vokste stadig. De utvidet også sine områder med Australia da Botany Bay ble oppdaget. Imidlertid mistet de koloniene i Amerika da kolonistene gjorde opprør og erklærte selvstenidghet som Amerikas forente stater.

Den spanske arvefølgekrigen (1702-1713)[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Den spanske arvefølgekrigen
Freden i Utrecht etter den spanske arvefølgekrigen. Krigen forandret maktbalansen i britisk favør.

I 1700 døde altså Karl II av Spania. Historikere er uenige om dette var bunnpunktet i Spanias nedgang, eller om trekk som myntreformen av 1680 og en relativ harmoni mellom Castilla og Aragón pekte på at ting var på vei i riktig retning. Uansett var Spania i en bølgedal. Det ble oppdaget at Karl II hadde testamentert bort hele det spanske rike, altså Castilla, Aragon, Granada, Napoli/Sicilia, De spanske nederlandene og Spanias besittelser i Amerika og Asia. Alt skulle gå til den eldste arvingen til en av hans søstres menn. Søstrene var gift med henholdsvis Ludvig XIV og Leopold I. Testamentet krevde at man ikke kunne være konge/keiser av Spania og et annet land, så direkte tronfølgere ble hoppet over. Den eldste da ble Filip, hertug av Anjou. Takket Frankrike nei, ble Leopolds arving tilbudt tronen.[207]

Frankrike takket ja, men verre var det at Louis XIV i 1701 ikke aksepterte klausulen om at Filip skulle miste arveretten til Frankrike. Dermed så det ut til å bli mulig at Spania og Frankrike kunne slås sammen til ett storrike, eller i det minste to riker med stor tilknytning til hverandre. Dette ville forrykke maktbalansen i Europa markant. Spania hadde uante muligheter for handel og Frankrike et mer moderne handelsimperium. I tillegg ville en felles flåte være en trussel for mange europeiske land. Dermed bestemte Vilhelm III av Storbritannia og Nederland seg for å sette igang en allianse. Storbritannia, Nederland og Østerrike ble med, og også Brandenburg-Preussen, Portugal og Savoia-Piemonte.[208] I tysk politikk var Bayern en stor rival av Østerrike, og Bayern ble derfor med på Frankrike og Spanias side.[209]

Selve krigen var en blanding mellom sjøkrig, ofte i Karibia, krig og borgerkrig. Borgerkrig fordi Aragón utnyttet muligheten til å gjøre opprør mot Spania, hugenottene gjorde opprør mot Frankrike og Transilvania gjorde opprør mot Østerrikes forsøk på å byråkratisere dem. Selve krigen ble flere nederlag for Frankrike, både på sjø og land. Særlig var Slaget ved Blenheim avgjørende. Året før, i Slaget ved Höchstädt like ved, vant Bayern og Frankrike over Østerrike, men ved Blenheim var det Storalliansen, inkludert Danmark-Norge, som vant. I Spania var historien en annen. Her ble geriljateknikken avgjørende, for lojaliteten mot Karl IIs testamente gjorde at spanjolene - i det minste kastiljanerne - kjempet aggressivt mot de invaderende troppene. Et annet problem var at Josef I av Det tysk-romerske rike døde, og da ble det Karl VI som tok over. Han var også hovedkandidaten til alliansen, men de var ikke interessert i å erstatte et fransk-spansk rike med et østerriksk-spansk, som ville bli en gjentakelse av Karl Vs Europa.[208]

Freden og konsekvensene (1713-20)[rediger | rediger kilde]

John Law startet en av Europas første og største bobler da han trykket for mange sedler slik at folk skulle kjøpe akser i selskapet hans. Også Storbritannia brant seg på vill spekulasjon samtidig.

I stedet ble det inngått en fredsavtale i Utrecht der Spania mistet De spanske nederlandene og Napoli til Østerrike, mens Sicilia gikk til Savoia-Piemonte - som byttet dem med Østerrike mot Sardinia. Savoia-Piemonte ble dermed det tredje selvstendige italienske rike etter Venezia og Pavestaten. Spania kom ryddig fra det med en konge, Filip V, som fornyet Spania og hjalp det oppover, og de fikk altså beholde amerikanske eiendelene. Tiden fremover ble en merkantilistisk og moderne handelspolitikk og en kamp for sterkere kontroll over de spanske besittelser i Amerika, som til da var ontrollert i stor grad av etterkommere av spanjoler som hadde store eiendeler og god kontroll der.[210]

Frankrike på sin måte var fattig og utmattet etter både intern og ekstern kriging. Da Ludvig XIV døde to år etter, var det ikke som en populær konge. Frankrike måtte forandre retning betraktelig. Da kong Ludvig XV var fem år gammel da han ble konge, var Filip II av Orléans regent til sin død i 1723. I denne tiden valgte Filip å gi opp Frankrikes forsøk på å holde tritt med britene på sjøen. Dette var en stor utgiftspost som ble spart, og ved å velge fred, kom Frankrike raskt på fote igjen etter krigen.[210] Dessverre for Orleans ble økonomien raskt en utfording igjen. Hans venn, en skotsk eventyrer og økonomisk teoretiker ved navn John Law. Law startet Banque Générale, en privat bank med tillatelse til å gi ut pengesedler. Året etter dannet Law Compagnie d'Occident og fikk eksklusiver rettigheter til å utvikle de enorme franske omådene ved Mississippidalene i Nord-Amerika. I tillegg lyktes det Law å få monopol på fransk tobakk og slavehandel med franske besittelser, og i 1719 ble Law ansvarlig for skatteinnkreving og myntpreging. Aksjene i kompaniet, som er mest kjent som Mississippikompaniet, økte med over 3500 % fra 500 til 18 000 %. Økningen var mest spekulasjon og rykter, for inntektene var ikke i nærheten av så høye. Siden etterspørselen ble så stor, trykket Banque Générale mer penger enn de hadde sølv til å forsvare, og inflasjonen begynte. Boblen brast da inntektene brukte lang tid på å komme, og aksjene falt markant. Dette førte igjen til at mange franskmenn mistet penger, og at staten måtte betale tilbake mye, noe som etter hvert førte til økte skatter for å kunne betale tilbake. I desember 1720 måtte Law rømme fra landet.[211]

Nederland hadde i og for seg begynt sin nedgang allerede før Den spanske arvefølgekrigen. Likevel var det klart at selve krigen ble avgjørende. Nederland hadde lenge hatt en svært slagkraftig og moderne hær, og da Storbritannia som øy ikke hadde landgrenser å beskytte, ble det britene som tok seg av flåten, mens nederlenderne hadde hæren. Nederlenderne gjorde det godt, men flåten deres ble neglisjert. Da krigen var over, hadde nederlenderne allerede merket de økonomiske utfordringene ved lang krigføring. Etter freden i Utrecht var Nederland ute av stand til å ha både en sterk hær og en slagkraftig marine, og oftest lyktes de ikke i noen av forsøkene. Nederland var rykket ned til andrerangsmakt, og den store splittelsen mellom by, og særlig her Holland, og land var med på å øke splittelsene.[212]

I 1707 ble England del av Storbritannia, da Skottland ble del av riket. Storbritannia markerte seg som en ny stormakt, særlig på havet. Marinen fikk økt betydning, og Storbritannia ble en klar flåtemakt. Den britiske hæren hadde beskjeden rolle på det europeiske fastlandet igjen helt til Napoleonskrigene. I en tid der enevelde dominerte i Europa, var det altså det parlamentariske monarkiet Storbritannia som dominerte.[213] Utenrikspolitisk hadde de lyktes i å nøytralisert Belgia, som i stedet for å være i spanske eller franske hender nå var i østerrikske. Gibraltar og Menorca var britiske områder som ga Storbritannia et fotfeste i Middelhavet. Kanskje viktigst var den såkalte asiento-avtalen, som betydde at Storbritannia fikk rett til å selge slaver til spansk Sør-Amerika. Det ble South Sea Company som tok seg av denne handelen. Selskapet var stiftet i 1711 nettopp for å drive med slavehandel med Spansk Amerika, og freden i Utrecht ga dem muligheten til dette, om enn ikke i fullt så gode betingelser som de håpet på. Likevel ble det mye oppmerksomhet rundt det lovende selskapet, og da kong Georg I av Hannover-slekten, som hadde tatt over fra Stuartene i 1714, støttet foretaket, økte interessen markant. Akkurat som i Mississippiforetaket, viste det seg imidlertid at South Sea Company ikke brakte inn i nærheten av forventningene. I motsetning til i Frankrike, foregikk det imidlertid spekulering, innsidehandel og korrupsjon på høyt nivå. Mange viktige maktfigurer ble mistenkt og enkelte også dømt for korrupsjon og juks. Mange tapte store formuer i 1720 da det ble oppdaget at South Sea Company ikke var i nærheten av så verdifullt som tidligere antatt. For britene førte dette uansett til at regjeringen ble felt, og at den mektige og handlekraftige Robert Walpole tok over som de facto statsminister.[214]

Den store nordiske krig (1701-20)[rediger | rediger kilde]

Den svenske seieren ved Narva, 1700, var et av de første slagene i en svensk medgangsbølge somvarte til 1709. Deretter var russerne på offensiven.

I 1689 ble Peter den store eneste tsar av Russland etter at han i syv år hadde vært medtsar til sin mentalt tilbakestående bror. Han hadde vært mye i det tyske kvarteret i Moskva, og var fascinert av Vest-Europa. Han tilbrakte et år der, spesielt i Nederland og England, der han ble overrasket over gapet melom Russlands tilbakestående kultur og de moderne landene han besøkte. Han jobbet som skipstømrer for å lære faget, og pratet politikk og muligheten for å innføre politisk nytenkning i Russland med ledende filosofer. Han besøkte gruver, kunstgallerier, sykehus, fort og kommersielle bedrifter for å lære. Ettersom hans oppførsel og klesdrakt passet bedre inn hos arbeidere og til dels middelklassen enn i overklassen, ble han kjent som en genial barbar i mange sirkler. I 1697-98 samlet han nesten tusen eksperter for tjeneste i Russland. Målet var å modernisere landet. Moderniseringen medførte blant annet tung skattelegging som igjen falt ekstra hardt på bøndene. Men også de med gammel tro, altså før en mer korrekt oversettelse av Bibelen, og de med skjegg, et tegn på gamle Russland, måtte betale skatt.[215]

Russland ønsket seg en varm havn, da Arkangelsk frøs til is halve året. Sverige kontrollerte hele den baltiske kysten, til stor irritasjon for flere andre lokale makter. Da Karl XII ble konge i 1697, i en alder av ikke helt femten, så nabolandene sin sjanse. Det ble dannet en allianse bestående av Frederik IV av Danmark, August II av Sachsen, Polen og Litauen og den Peter den store. I 1700 startet imidlertid den 18 år gamle Karl II krigen på egen hånd snarrådig. Danmark ble øyeblikkelig slått ut av krigen, og Peter den store ble slått ved Slaget ved Narva, begge i 1700. Slagene bar preg av at den svenske hæren under Karl XII var mer profesjonell, og selv om de var tallmessig underlegne, vant de likevel. Sverige angrep deretter Polen, og i 1704 lyktes det Karl XII å detronisere August II. Lenge så Sverige ut til å være ustoppelige, men en feilberegning av den russiske vinteren og tro på at han kunne få allierte kosakker og tyrkere i sør, gjorde at et utsultet og tallmessig underlegent Sverige tapte ved Slaget ved Poltava i 1709 og Karl XII rømte til Det osmanske rike. Sverige tapte dermed kontroll over både Polen-Litauen, der August II ble gjeninnsatt, og den baltiske kysten. Viborg i Finland, Reval (Tallinn), Ingermanland og Kexholm (Priozersk). Peter den store brukte sitt momentum til å angripe Balkan, men ble beseiret og måtte signere en ydmykende fred. Imidlertid kom Karl XII tilbake, og lyktes i å få tilbake Finland.[216] Da Karl XII var tilbake, valgte han av uklare grunner å angripe Norge ved flere anledninger. Her fulgte Karl XII i sine forgjengeres fotspor og fikk lite til. I 1718 ble han skutt utenfor Fredriksten Festning og døde momentant. Da han døde, forsvant også svenskenes krigslyst. I stedet for å være en eneveldig stormakt, ble Sverige frem til 1772 en konstitusjonell annenrangsmakt.[217]

En fredelig tid (1720-40)[rediger | rediger kilde]

Kardinal André-Hercule de Fleury var Frankrikes garantist mot både krig og andre måter å kaste bort penger på, og en avgjørende grunn til at det var fred i 1720-40.

Innen diplomatiet var det særlig tre fokusområder. I Nord-Europa var det Baltikum som var hovedfokus, og der dominerte Russland og til dels Polen etter Sveriges tap. Russland og Østerrike ville vinne territorium nå som Det osmanske rike var på retretten i sørøst. Den siste delen var resten av Europa.[218] Nettopp i denne delen var det en spesielt fredelig periode. Både Storbritannia, Frankrike og Nederland gikk inn i en allianse i 1717 som varte til 1731. Frankrike var styrt av Orleans frem til 1723, og så av Ludvig XV til 1726, men deretter offisielt av Ludvig XV, men reelt av kardinal Fleury fra 1726 av. Fleury var opptatt av fred utad og stabilitet innad i Frankrike.[219]

Storbritannia fulgte mye av det samme under Robert Walpole. Der Frankrike fortsatt var et enevelde, var Storbritannia et oligarki av representanter enten som adelige eller høygeistelige i Overhuset eller rike borgerlige som eide valgkretser i Underhuset. I Underhuset snakket man ofte fra interessegrupper, som London, landeierne, Øst-India, Vest-India og så videre. Parlamentet var korrupt, tregt og dyrt, men likevel effektivt. De fikk beskjeden konkurranse av Georg I, som knapt snakket engelsk, var upopulær og foretrakk å være i Hannover. Walpole utnyttet derfor tiden til å bli dominernde i britisk politikk. Han gjorde dette stort sett ved å manøvrere kløktig og unngå konfrontasjoner. Han lyktes også i å sikre parlamentarisme, altså praksisen at regjeringen også hadde støtte fra flertallet i Underhuset.[220]

Preussen hadde blitt en stormakt med svært lite kriging. Fra tidlig av hadde de valgt en snusfornuftig skepsis til det pengesluket krig er. Kurfyrste Fredrik hadde brutt dette prinsippet ved å gå med på å delta på Habsburgernes side mot at han fikk tittelen konge. Han fikk tittelen «konge i Preussen», men ikke av. Dette medførte at det ble en tysk konge blant tyske prinser. Selve krigsdeltakelsen ble relativt kort. Etter hvert ble også Brandenburg-Preussen til bare Preussen og «konge i» til «konge av».[185] Det var likevel hans etterfølger som forandret Preussen markant. Fredrik Vilhelm var gjerrig, skeptisk til kultur og svært glad i hæren. Der hans far brukte fem millioner thaler på sin kroningsreise, brukte han selv 2547. Han arbeidet hardt og forfordelte sivile til fordel for soldater. Han mer enn fordoblet hæren fra 40 til 83 000. Der Preussen hadde en egen «krigskiste» der man sparte opp midler til krig, var den ubrukt av Fredrik Vilhelm, og hans etterfølger hadde dermed 7 millioner til bruk på krig da Frederik Vilhelm døde i 1740.[221]

Østerrike hadde under Karl VI fått innført Den pragmatiske sanksjon i 1713. Denne erklærte av Østerrike, som det nå het, var udelelig. Grunnen til at dette var vesentlig, var at Habsburg besto av et lappeteppe av land som var svært selvstendig styrt med egne lover, regler, tradisjoner og politiske liv. Kun personalunion holdt dem sammen, og denne kunne brytes dersom det ikke var en felles arving. Den pragmatiske sanksjon åpnet også for at kvinner kunne arve tronen. Han sikret også internasjonal godkjenning av disse lovene, om enn med kostnader til landene som signerte. Karl VI lyktes dermed å holde en viss forutsigbarhet og klare regler for arvefølge da han døde i 1740.[184]

Polens frestendenser de første årene etter Den store nordiske krig var mer et resultat av nødvendighet enn av ønske. Polen-Litauen hadde lidd samme skjebne som Det tysk-romerske rike, det vil si at de var en hul allianse av mindre stater uten en felles hær, og der kongen bare hadde formell makt. Administrasjon og inntekter manglet også. I 1733 brøt Den polske tronfølgekrig ut. Den relativt kortvarige krigen var mellom de som støttet Stanisław I Leszczyński og de som støttet Frederik August. Sistnevnte ble konge, men Stanisław ble hertug av Lorraine.[222]

Russland hadde en rekke kortvarige tsarer og tsarinaer, av hvilke Anna var den lengst regjerende med 10 år (1730-40). Hun ble valgt som keiser fordi man antok at hun ville være takknemlig for posisjonen og dessuten gå med på begrensninger i kongemakten, som var eneveldig. Anna signerte en håndfestning som begrenset makten, men lyktes i løpet av en uke å gjøre den uaktuell. Siden hun ikke hadde kontakter og heller ikke stolte på noen, lot hun sin favoritt Ernst Johann von Biron styre landet mens hun moret seg keiserlig. Dette skapte stor mistro, og Anna besvarte denne mistroen ved å sette opp en hemmelig komité som torturerte og drepte de som ble funnet skyldige i forræderi.[223]

Krigene begynner (1740-1763)[rediger | rediger kilde]

Ved Slaget ved Zorndorf i 1758 lyktes Frederik den store delvis i å svekke russerne, men det ble ingen egentlig seierherre verken i dette slaget eller i Syvårskrigen som sådan.

I 1740 var en europeiske freden over. Fleury styrte til sin død i 1743, men lyktes ikke mot slutten å hindre Ludvig XV i å gå til krig. Robert Walpole måtte i 1739 selv gå til krig mot Spania ved krigen om kaptein Jenkins øre, og ble tvunget til å gå av i 1742.[224] Det som derimot ble avjgørende, var den østerrikske arvefølgekrigen. Selv om Østerrikes kong Karl VI hadde regler om forutsigbarhet, ble det foreslått at at det burde ha vært datteren Karl VIs forgjenger, Josef I, som skulle arve tronen. I seg selv var dette ikke nok til å starte en krig, men den gjerrige Fredrik Vilhelms arvtaker, Fredrik den Store, gikk likevel til angrep på Schlesien, den nordligste delen av Østerrike.[225]

Dette startet Den østerrikske arvefølgekrig I denne lyktes det Preussen å få en rekke tyske stater som var fiendtlige til Habsburg å revurdere sitt syn på Den pragmatiske sanksjonen, deriblant Bayern. Frankrike, som var Bayerns allierte og dessuten tradisjonell fiende med Østerrike, valgte Preussens side. England valgte den østerrikskse side. Raskt ble Böhmen tatt av Frederik den store. Han regnet feilaktig med at dette ville føre til Østerrikes sammenbrudd. Østerrike lyktes imidlertid å forbli samlet. De fikk også tlbake Böhmen ved fredsavtalene i 1748, der Schlesien ble gitt til Preussen med områdets protestantiske befolknings velsignelse og østerriksk forbitrelse. Dette var starten på den tyske dualismen mellom Berlin og Wien. Wien tok raskt over som kulturelt senter, mens kampen om dominans over det tysktalende Europa ikke ble oppklart før over 100 år senere. Fredsavtalene ga også en annen innrømmelse som kom uventet. Ludvig XV hadde lyktes i å ta De østerrikske Nederlandene, men ga dem tilbake igjen til tross for at områdene lenge hadde vært i Frankrikes øyeblikkelige interesse.[226]

Fra 1755 til 1756 forandre alliansene seg betraktelig. Storbritannia og Preussen ble alliert i 1756, og dermed brøt britene med Østerrike. Russland på sin side søkte allianse med Østerrike av frykt for Preussen. Ettersom Storbritannia hadde angrepet franske områder i Amerika, valgte Frankrike å alliere seg med Østerrike. Det lå nå an til at Preussen hadde tre mektige fiender omringet seg - det kollapsede Polen unntatt. For å komme fiendene i forkjøpet valgte nok en gang Fredrik den store å angripe. Storbritannia holdt Frankrike opptatt med kriger både i India og i Amerika, så det ble reelt sett en krig mellom Preussen på den ene siden og Russland og Østerrike på den andre. Preussen holdt stand lenge nok til at Russlands tsarina Elisabeth, som regjerte fra 1741, døde i 1762. Elisabeth var sterkt anti-prøyssisk, men hennes arvtakger Peter III var ikke det. Han trakk raskt ut Russland fra krigen. Krigen endte dermed på fastlandet med en uavklart situasjon. Imidlertid viste det seg raskt at de tre krigsmaktene møttes i en felles interesse om å dele Polen. For Russlands del var dette fordi Peter III raskt ble offer for et komplott av sin kone, som tok over som Katarina II av Russland, som hadde store ambisjoner og interesser for Polens del.[227] Frederik den store ble etter hvert populær i Europa. Han var opptatt av musikk, og hadde kjente komponister som Carl Philipp Emanuel Bach ved sitt hoff. Berlin ble etter hvert regnet som et kulturelt sentrum i større grad enn Paris i en lengre periode.[228] Frederik den store ble sett på som en filosofisk og literært anlagt person, og han knyttet bånd med noen av tidens store tenkere.[226]

Frankrike og England kriget som nevnt altså i koloniene. Franskmennene hadde et mye bedre forhold til indianerne enn britene hadde, og i tillegg var de franske områdene i Mississippibassenget nære de britiske. Britene mistenkte med rette at franskmennene allierte seg med flere indianerstammer. I tillegg hadde franske sukkerplantasjer gjort det svært godt, og i merkantilistisk øyemed var det grunn nok til krig. Dermed ble det krig mellom britene og franskmennene i Amerika. Frankrike hadde svært få nybyggere i områdene. Dette skyldtes at det ikke var store trangen til emigrasjon fra Frankrike, til tross for religiøse kriger og stor emigrasjon fra andre land. Krigen endte uansett med en klar seier til britene, som gikk fra seier til seier under William Pitt den eldres statsministerium, men det dukket opp en usikkerhet i Parlamentet. Preussen fremsto som en aggressiv og lite ettertraktet alliert - og dessuten et land som kunne bli utradert - og et Frankrike som kunne konsentrere seg om Europa ville bli farlig. Det ble derfor bestemt ikke å kaste Frankrike ut av Amerika helt ennå. Imidlertid ble Pitt den eldre kastet til fordel for mer fredsinteresserte politikere. Resultatet ble uansett at Louisiana og området vestover ble gitt til Spania, mens fransk Canada ble gitt til britene. Frankrike fikk beholde de karibiske øyene sine.[229] I tillegg til i Amerika, foregikk det også kamper i India. Det britiske østindiakompani med støtte fra staten lyktes i å bekjempe Det franske østindiakompani ved slaget ved Plassey. Krigen førte til at Storbritannia fikk fotfeste og kort tid etter ble den klart mektigste maktfaktoren i India.[230]

Stille før stormen (1763 - 1789)[rediger | rediger kilde]

Katarina den store forandret Russland drastisk til å bli en av Europas stormakter langt utenfor de baltiske områdene.

Fotfestet i India startet britisk ekspansjon til andre områder. I 1769-71 seilte James Cook langsmed New Zealand og Australia, og oppdaget Botany Bay.[231] Australia ble imidlertid ikke kolonisert før i 1788. En av hovedårsakene til det var det som skjedde med koloniene i Nord-Amerika.[232] Etter sjuårskrigen, som var kostbar, prøvde den britiske regjeringen å få koloniene i Nord-Amerika til å betale en spesiell skatt på ferdigbehandlede varer. Dette ble så upopulært der at samtlige skattlegginger ble trukket tilbake etter svært kort tid - så nær som én, skatten på te. Kolonistene, mange av hvilke var svært beleste innen opplysningstekster, insisterte på at de ikke ville akseptere ny skattlegging uten at de samtidig ble representert i Parlamentet. Etter hvert forandret de også taktikk fra klager og ordbruk til vold og sabotasje. I 1774 ble te fra et birtisk skip i Boston kastet overbord. Britene svarte med å stenge av Boston havn for britiske skip - og med en merkantilistisk politikk var handel med andre makter uaktuelt. Dette førte til en eskalering av handlinger og reaksjoner som førte til at representanter for koloniene den fjerde juli 1776 signerte en uavhengighetserklæring. Britene aksepterte ikke denne, og det ble krig. For britene var det vanskelig, da kvaliteten på generalene var ujevn, og en av de beste generalene de hadde der, George Washington, sto på opprørernes side. I tillegg (se neste avsnitt) var Frankrike med på opprørernes side. Etter seks års krig ble britene kastet ut og USA ble selvstendig.[233]

Frankrike var ydmyket, men lyktes i noen grad å komme tilbake som stormakt igjen i det gjenværende styret til Ludvig XV og det korte til Ludvig XVI. Nå fikk Frankrike en mer helhetlig og vellykket politikk. Først ble fransk stabilitet bygget opp både på land og til sjøs. Frankrikes innstramminger innen hæren og marinen under Orleans og Fleury ble omgjort. Marinen ble doblet mellom 1763 og 1775. I tillegg valgte Frankrike å droppe sin allianse med Østerrike i 1778, en allianse som i hovedsak kom til som følge av britisk støtte til Preussen. Dermed kunne Frankrike konsentrere seg om Storbritannia. Første mulighet til å svekke britene kom tidlig i så måte. Ved å støtte opprørene under USAs uavhengighetskrig mot Storbritannia, var de med på å svekke Storbritannia, men på den annen side svekket de også seg selv økonomisk. Ludvig XVIs desperate jakt etter penger skulle også føre til Frankrikes største omveltning, en omveltning som også forandret Europa.[234]

Østerrike ble styrt i begynnelsen av denne perioden av Maria Teresia av Østerrike. Hun hadde styrt, om enn hennes mann og senere hennes sønn var formell keiser, siden 1740. Da hun signerte den for Østerrike ydmykende Freden i Dresden i 1745, bestemte hun seg for behovet for internreform av landet. Maria Teresia var konservativ, men hadde rådgivere som var inspirert av opplysningstiden. Dette ga halvveis modernisering. Det var i hovedsak tre oppgaver hun måtte løse for å kunne sette på bena en hær stor nok til å kjempe mot Preussen. Den første var sentralisering av makten, først og fremst i de østerrikske arvelandene og Böhmen, i stedet for å takle belgisk og ungarsk separatisme. Den østerriksk-böhmiske endringen handlet om administrasjon. Ved å få et solid administrativt nettverk på plass, ble det enklere og billigere å styre områdene. Det var imidlertid fortsatt verken enkelt eller billig, og systemet var langt fra så effektivt som Frederik den stores. Imidlertid var Maria Teresias bevegelse mot maktens tredeling - i realiteten en todeling mellom utøvende og dømmende makt - langt mer avansert. Dette var et forsøk på et standardisert lovsystem, men det lot seg ikke gjennomføre da Maria Theresias forslag til endringer inneholdt flere av de arkaiske lovene som rådgiverne ville bli kvitt. Økonomisk ble Böhmen kraftig modernisert og transportsystemet klart forbedret. Under sønnen Josef II styrte de jure fra 1765, men det var først ved morens død i 1780 at han fikk starte sine reformer. Dessverre for Østerrike og områdene rundt, var disse for vidtrekkende og for dårlig implementert til at det ble store forskjellen.[235]

Russland fikk under Katarina den store en markant endring. Fra å være defensiv og fredlig, ble nå Russland aggressiv. Målene var klare; Russland skulle belønne sine allierte, men samtidig skifte allianse når det passet seg. Hun valgte for eksempel i 1778 å støtte Østerrike fremfor Preussen da det kom frem at hennes hærreform hadde gjort at Russland ikke lenger trengte å se på Preussen som en fiende, mens Østerrike passt godt som en alliert. Dette skyldtes blant annet at Østerrike delte hennes skepsis mot de to rikene sm var mål for Katarinas aggressive politikk; Polen og Det osmanske rike.[236] Det var særlig områder med overveiende russisk befolkning at Katarina ønsket å kontrollere.[237] I 1763, i sitt første hele år som keiserinne, fikk Katarina den store utnevnt Stanisław August Poniatowski, en tidligere elsker og en mann hun hadde god kontroll over, som konge av Polen. I tillegg erklærte hun seg som beskytter av alle polske friheter, inkludert liberum veto og andre adelige rettigheter som hindret modernisering og styrking av Polen.[238] Preussen og Østerrike øvet innflytelse på Russland, og utnyttet Russlands seier i den russisk-tyrkiske krig (1768–1774), til å foreslå at anledningen ble brukt til å dele opp grenseområdene til Polen. Russland hadde nå skaffet seg en havn i Svartehavet, og dermed oppnådd et århundrer år gammelt mål. Fordelingen ble at Østerrike tok Galicia, Russland områder fra Homjel i sør via Vitebsk og til Daugavpils i nordvest. Preussen tok et område fra Gdansk i nord til Bydgoszcz i sør og Elbląg og Lidzbark Warmiński i øst, slik at Preussen nå var knyttet direkte til Königsberg. Polakkene prøvde en samling, men om adelen var pro-polske, var leilendingene og de som bodde i byen lite interessert i nasjonaliteten til de som utnyttet dem grovt. Polen ble deretter delt i 1792 og 1795, den siste medførte at Polen ikke eksisterte lenger.[238] Russlands interne forandring var beskjeden. Hun begynte som en ivrig tilhenger av Oppysningstiden (se under), men ble etter hvert reaksjonær, spesielt under Den franske revolusjonen.[239]

Opplysningstiden[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Opplysningstiden

I og med at det mekaniske menneskesyn kom stadig mer i fokus, ble også litteraturen og filosofien påvirket av rasjonale argumenter som induksjon og deduksjon. Dette var en periode der satiriske verk som Candide og Gullivers reiser gjorde narr av samfunnet og av etablert tankegods.[240] Leibnitz' og Hobbes' tankesett var spesielt utsatt. Sistnevntes sosiale kontrakt og andre filosofers støtte til enevelde ble utfordret av en rekke filosofer og forfattere som lette etter mer rasjonelle og likeverdige styreformer.[241]

Skjønnlitterært var opplysningstiden var en tid med klassisiter, opptatt av de klassiske verdier innen poesi og drama, og romanforfattere, ofte satiriske eller opptatt av å sette det avanserte samfunn i perspektiv. Innen filosofien, en i hovedsak moralfilosofisk retning, var det philosophes som dominerte i Frankrike. Disse hadde ofte sterkt politisk skyts mot den etablerte sosiale og politiske praksis, om enn ofte skjult for å omgå sensur. Hos disse hersket friheten innen religion, frihet fra samfunnets sterke bånd eller maktens frihet fra enevelde og sentralisering på ett sted. I Skottland var moralfilosofien mer fokusert på enkeltmenneskets eventuelle evne til å kunne kjenne igjen hva som var riktig eller galt uavhengig av fornuft og autoriteter. Av disse moralfilosofiske retningene vokste det frem ideen om at verden blir et bedre sted om staten legger så få hindringer i veien som mulig for menneskets jakt på lykken, noe som førte til at merkantilismen ble fjernet og erstattet av liberalismen innen politiske og økonomiske rettigheter i store deler av Vest- og Sentral-Europa.[242]

Skjønnlitteratur[rediger | rediger kilde]

Opplysningstiden trakk inspirasjon fra vitenskapsrevolusjonen mellom Francis Bacon og John Locke via Galileis og Newtons mekaniske verdenssyn. Den vra til stede både i sakprosa og skjønnlitteratur. Det var særlig to områder som var sentre for opplysningstiden, Frankrike og Skottland.

Frankrike hadde opplevd en markant litterær oppgang under Ludvig XIV. Molière og Jean Racine hadde i utgangspunktet markant forskjellig stil. Molière skrev komedier for det brede lag og med humor som latterliggjorde og spøkte både med autoriteter og vanlige folk.[243] Racine på sin side var representant for klassisismen, og skrev tragedier for kongen og hoffet. Der Molières komedie var med kjappe replikker og mye handling, var Racines med lange taler og lite handling. Ordets kraft var viktig for Racine.[244]

Storbritannia hadde også typiske klassisister som liknet Racine, men de kom senere. En av de største av disse var dikteren Alexander Pope. Pope var opptatt av klassiske trekk, men også av en rasjonelt syn på universet. Denne rasjonelle tankegangen krevde likevel en aksept av at Gud er forbi menneskelig forståelse. Studiet burde derfor heller ifølge Pope, fokusere på mennesket.[244] Pope var heller ikke alene som britisk forfatter. Etter at sensuren slapp taket i 1695, kom det en rekke forfattere fra England, Skottland, Wales og Irland. Størst av disse var mulignes irske Jonathan Swift. Swifts bitende satire var ofte humoristisk, men også direkte i sitt angrep både på politikere som Walpole og på menneskeligheens mangler.[245] Hans samtidige Daniel Defoe hadde også stort hell med Robinson Crusoe (1719) og flere andre romaner, og han omtales gjerne som den første moderne britiske romanforfatter.[246]

Den franske opplysningstiden: Frihet og politikk[rediger | rediger kilde]

Voltaire var en av de ledende opplysningsfilosofene, og han argumenterte sterkt for religiøs frihet og trykkefrihet.

Det var imidlertid ikke bare klassisstene, men også filosofene, eller mer presist philosophes. Disse var en generasjon oppvokst med Newtons, Galileis og Keplers verdensbilde, med kongelige vitenskapsselskap og med spredning av pamfletter av disse selskapene gjorde sitt inntog på 1700-tallet. De var ikke lenger redde for Djevelen, de trodde ikke på hekser, og selv Gud ble redusert fra en sint far til en «første beveger», og en slags urmaker som studerte sitt presise, mekaniske verk.[247] Philosophes var opptatt av å skrive delvis for å få oppmerksomhet, og delvis for å utdanne. Alle lesende, som på 1700-tallet ble stadig flere, var deres publikum. Slik ble deres verk som oftest utenfor for mange referanser til høyere utdannelse, men i stedet vittige og elegante formuleringer som raskt forklarte poenget. Sensuren var heller ikke store problemet i Storbritannia. I Frankrike var riktignok sensuren før 1750 problematisk, men etter dette årstallet var den effektivt lite plagsom. Før den tid, og i noen grad etter, var det forbudt å kritisere staten, kirken eller konkrete tilfeller. I stedet ble det skrevet bøker som omhandlet generelle problemer og abstrakte situasjoner - om enn ofte skjult angrep på Frankrike, Frankrikes konge, kirke eller andre autoriteter ved å plassere dem i et annet land.[248]

Selv med disse sensurene ble philosophes og andre opptatt av opplysning og kunnskap i Paris sentrum for Opplysningstiden. En rekke salonger ble arrangert av rike kvinner som inviterte kjente philosophes, forfattere, vitenskapsmenn eller politikere for å dele erfaringer, prate, holde foredrag og mye annet i som oftest fulle rom. Gjestene møtte hverandre ofte nok til at ideer ble delt hyppig. I tillegg foregikk det et prosjekt som fikk mye oppmerksomhet som ville spre kunnskap mye raskere, Encyclopédie. Det var under redaktøren Denis Diderot at det 17 bind store verket som skulle samle kunnskap om vitenskap, teknikk og historie. Leksikonet ble en øyeblikkelig suksess både innenfor og utenfor Frankrikes grenser. De fleste store navn innen fransk filosofi deltok med bidrag til Encyclopedie.[248]

I tillegg til salonger og encyclopedier, var en av grunnene til at Paris og Frankrike var i midten av Opplysningstiden det at flere av de store navnene innen Opplysningstiden hørte til der. Dette gjalt særlig trioen Voltaire, Charles Montesquieu og Jean-Jacques Rousseau. De var sterkt forskjellige både filosofisk og personlighetsmessig, men ble alle sett på som litterære genier. Montesquieu, en landadelig med mye å vinne på en lett forandring av status quo, foreslo heller en stor forandring. I boken Lovens Ånd (1748) utviklet han to hovedideer. Den ene var at klima og omstendigheter bestemte styreform. Mer kjent var den andre, som erklærte at for å unngå despotisme - altså enevelde - måtte man dele makten inn i tre selvstendige og likeverdige deler, utøvende, dømmende og lovgivende makt. Riktignok var dette i utgangspunktet ment for England, og Frankrike skulle ifølge Montesquieu ha en rekke maktfaktorer, inkludert kirken. Montesquieu var imidlertid en stor inspirasjon både for den amerikanske grunnloven og for senere grunnlover og omorganiseringer. Voltaire tilhørte øvre del av tredjestanden, og het egentlig François-Marie Arouet, og var mest kjent som en vittig politisk skribent (Candide, Zelig...) med det påfunne navnet «Voltaire». Fra han ble 40, ble imidlertid Voltaire mest opptatt av filosofiske og offentlige spørsmål. Han var svært dyktig med penger og en av de første som levde av å skrive, enda han også tjente mye på å investere. Voltaire var ikke så opptatt av politisk frihet som Montesquieu, og var lenge venn med den autokratiske Fredrik den store. Samtidig var Voltaire svært opptatt av religiøs frihet, til tross for at han også var opptatt av å se verden fra et sekulært sted og fjerne religionen fra historiske og kulturelle verk. Rousseau, på sin side, var fra den motsatte enden av skalaen fra Montesquieu. Han var opprinnelig fra Geneve, men rømte som sekstenåring og levde fra hånd til munn. Da han først begynte å skrive, angrep han byen, sivilisasjonen og fornuften, og mente at naturen og følelsene var viktigere og mer ekte. Rousseau, som appellerte mer til den kommende romantiske bevegelsen, hadde en åndelig, kjærlig gud som ikke måtte forstås via verken kirke eller etablert religion på andre måter. Likevel var Rousseau også opptatt av en vilje til samarbeid som gikk over og forbi Hobbes' kontrakt mellom menneskene og eneherskeren. Viljen ble Rousseaus svar til Voltaires fornuft.[248]

Den skotske opplysningstiden: Vitenskap og fremskritt[rediger | rediger kilde]

David Hume var en av de mest kjente og betydningsfulle skotske filosofene, om enn Adam Smith, James Watt, Francis Hutcheson og James Hutton var viktige.

Det var altså ikke bare Frankrike som fungerte som et sentrum i opplysningstiden. Det gjorde også Skottland.[249] Voltaire skal selv ha sagt at «Vi ser mot Skottland for [å finne] alle våre ideer om sivilisasjon.».[250]

En av de viktigste bidragsyterne til dette var filosofen David Hume, som aldri fant seg til rette i salongene i Paris, og foretrakk hjembyen Edinburgh. David Hume markerte seg som en av de store opplysningsfilosofene. Han var skeptisk til at det fantes evige logiske sannheter man kunne resonnere seg til. Som tilhenger av Locke og George Berkeley, støttet Hume ideen om at observasjon var foretrukket fremfor resonnement. Dermed kunne man bare uttale seg om regelmessigheter, ikke lover. Menneskets evne til å systematisere hendelser og skape regelmessigheter av disse var derfor et menneskelig trekk mer enn en naturlov som mennesket hadde oppdaget. Slik ble mennesket ikke opphøyet fra andre dyr. Dette blir videre understreket da Hume vektlegger følelser som viktigere enn fornuft når det gjelder moralske kvaler. Til sist tok også Hume et oppgjør mot deisme, den fornuftsbaserte urmaker-tankegangen om Gud.[251][252]

Hume var ikke alene om å bryte med etablerte sannheter, og han var heller ikke først. Skotske filosofer som Gershom Carmichael, George Turnbull og Francis Hutcheson kom før Hume, og en rekke andre navn kom samtidig og etter. Hutcheson mente at det eksisterte sosiale og politiske sanser som tok inn inntrykk uavhengig av fornuften eller viljen. Dette var basisen for moral. Hutcheson tilhørte imidlertid Glasgow, og det gjorde også hans mest kjente elev, Adam Smith. Smith tok over på tidlig 1750-tall etter Hutcheson (som døde i 1746), og han presenterte i sitt verk The Theory of Moral Sentiments (1759) en moralfilosofi som gikk vekk fra både Hutcheson og Hume. For Smith var det gjenkjennelsesfaktoren og evnen til sympati som var relevant for å forstå moralske handlinger. Smith la også vekt i boken, og i senere verk, på at det var Guds oppgave å ta seg av de store moralske spørsmål, mens menneskets oppgave begrenset seg til å gjøre sin egen situasjon og den til sine nære best mulig.[253]

Smith ble imidlertid mest kjent for sitt verk som revolusjonerte økonomien. Smith var langt fra den første som kritiserte merkantilismen, som under Ludvig XIVs rådgiver Colbert hadde gått fra løst sammensatte ideer til det som kunne minne om en konsekvent teori; at økonomiske aktiviteter skulle styrke staten, og at staten skulle hjelpe og styre industri og handel. Både Locke og Hume hadde angrepet den. Smith lyktes imidlertid i Nasjonenes velstand (An Inquiry into the Nature and Causes of the Wealth of Nations) å komme opp med et systematisk angrep på merkantilismen. Smith mente at det eksisterte en «naturlig» økonomi som, i tråd med The Theory of Moral Sentiments, var styrt mot menneskets egennytte. Slik var økonomien et redskap til å støtte opp om Smiths moralsyn. Dersom mennesket fikk følge sin egen natur og sine interesser uten at samfunnet ville gripe inn, ville «den usynlige hånd», en metafor for utilsiktedet konsekvenser, føre til at dette ville skape økonomisk velferd for alle.[254] For Smith var skatter, avgifter og toll i veien for menneskelig utvikling. Dette var tre av de viktigste redskapene merkantilistene hadde brukt i å hindre handel mellom mennesker uten statlig kontroll. En stats brutto nasjonalprodukt, i stor del skapt av Smith selv, var en bedre målestokk enn merkantilismens, som var mengden gull og sølv. Smiths revolusjonerende økonomiske tanker forandret verdensøkonomien og skapte den klassiske økonomiske teorien og økonomi som et fag med etterprøvbarhet.[255]

Det var imidlertid en rekke andre viktige skotske filosofer og vitenskapsmenn. James Hutton var avgjørende i å danne grunnlaget for moderne geologi, både hvordan jorden forandrer seg gjennom bevegelige flater og jordens alder.[256] Joseph Black var en banebrytende kjemiker.[257] I tillegg var det flere skotske forskere innen lingvistikk, ingeniørvirksomhet, kunst, litteratur, arkitektur, matematikk og en rekke andre fag.[258]

Industrialiseringen (1700-1789)[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Den industrielle revolusjonen

På 1700-tallet begynte etter hvert mange landområder som hadde vært til felles bruk å bli tilgjengelig for salg av Parlamentet. De negative konsekvensene for jordbrukerne var at disse områdene nå måtte leies i stedet for å brukes fritt. Det positive var at de nye jordeierne var opptatt av å eksperimentere med å effektivisere jordbruket. Dette medførte en markant økning i utbyttet, i tråd med merkantilistisk tankegods om å være selvforsynt og å selge overskuddet for å få gull. De som ble til overs under effektiviseringen fikk som oftest arbeid andre steder eller de ble brukt til manufaktur av stoffer. Dette kom samtidig som den britiske børsen vokste markant og mange investerte i britisk ull og bomull.[259]

Skulle britene være konkurransedyktige mot andre land, måtte ikke bare landbruket, men også manufakturen effektiviseres. I løpet av midten av 1700-tallet dukket det opp en rekke oppfinnelser som gjorde nettopp det. Først kom Spinning Jenny, en spinnerokk som kunne ta mange tråder samtidig. Deretter kom Rchard Arkwrights vanndrevne spinneramme, som spant sterkere tråder enn jennyen. Man fikk også samme utvikling innen veving. Utviklingen gikk mot stadig mer moderniserte apparater, for det meste innen bomull, og disse ble plassert i egne bygninger, som etter hvert ble fabrikker der ansatte produserte en svært markant økning av bomullsstoffer. Det ble stadig større behov for kraft, og dette medførte at det ble eksperimentert med dampmaskinene. De hadde blitt utviklet en del siden Thomas Newcomens fra 1702, men det var særlig da James Watt, også han viktig i den skotske opplysningstiden, produserte en ventil som minimerte varmetap at de virkelig ble effektive. Fra da av ble fabrikkene drastisk forbedret med hensyn på effektivitet. Den industrielle revolusjonen hadde begynt.[260]

Kunst og musikk[rediger | rediger kilde]

Utfyllende artikler: Rokokko, Barokken (musikk), Klassisisme (musikk)

Kunsten på 1700-tallet kan forstås som et motsvar mot barokken. Der barokken brukte lys og mørke og sterke farger, ble 1700-tallet tematisk duse pastellfarger. Der barokken var realisme, var 1700-tallet ofte en virkelighetsflukt til fest og moro. Der barokken ofte handlet om religion, var 1700-tallet som oftest om adelens eller mytologiens bekymringsfrie hverdag.[261] Denne kunststilen, i det minste i Frankrike, kan forstås i og med at etter at Ludvig XIV døde, forsvant også den store ansamlingen av adelige ved Versailles, og da de adelige flyttet hjem, brukte de penger på kunst, arkitektur og interiørdesign som var langt fra tiden til Ludvig XIV.[262]

Musikken var sterkt annerledes. Den var ikke like stor grad som kunsten fokusert på ett område, og Frankrike hadde beskjeden påvirkning på den. Dette var først og fremst i begynnelsen et tysk og italiensk konsept, med Bach, Händel, Vivaldi, Scarlatti, Albononi og Telemann som store navn. Her varte også barokken helt til midten av århundret.[263] Fra rundt da ble det en overgang til klassisismen, der musikken var mindre kompleks i utformingen, men mer opptatt av strukturen i melodien. Den gikk fra flerstemmig (polyfon) til enstemmig (homofon) med enklere hjelpestemmer.[264]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Side 278, Thomas H. Greer, Gavin Lewis: A Brief History of the Western World Sixth Edition, Harcourt, Brace Jovanovic, Orlando (Florida), 1992
  2. ^ Side 26-28, R.R. Palmer, Joel Colton: A History of the Modern World, McGraw-Hill (8. utgave), New York, c1995n
  3. ^ Side 29-30, Palmer, Colton
  4. ^ Side 32, Niall Ferguson: The Ascent of Money - A financial history of the world, London, 2009
  5. ^ a b Side 285, Greer, Lewis
  6. ^ Side 35-37, Ferguson
  7. ^ Side 42-43, Ferguson
  8. ^ Side 21, Merry E. Wiesner-Hanks: Early Modern Europe 1450-1789, Cambridge History of Europe, Cambridge University Press, Cambridge (Storbritannia), 2006 (2. utgave 2013)
  9. ^ Side 279-89, Greer, Lewis
  10. ^ Side 47, Palmer, Colton
  11. ^ Side 281, Greer, Lewis
  12. ^ Side 49, Palmer, Colton
  13. ^ Side 49-52, Palmer, Colton
  14. ^ Side 281-82, Greer, Lewis
  15. ^ Side 282-83; 356-57, Greer, Lewis
  16. ^ Side 282, Greer, Lewis
  17. ^ Side 80-81, Finn Fuglestad: Fra Svartedauden til Wienerkongressen - Den vesterlandske kulturkretsens historie 1347-1815 i et globaltsammenliknende perspektiv, Cappelen Akademisk Forlag, Oslo, 1999
  18. ^ Sforza - Store norske leksikon
  19. ^ a b Borgia Family - Britannica.com
  20. ^ a b When did the Renaissance happen? i artikkelen «Renaissance» i Britannica.com
  21. ^ Side 84-85, Wolff
  22. ^ Jonathan Harris: Byzantines in Renaissance Italy - The Orb
  23. ^ Side 37, Wiesener-Hanks
  24. ^ Side 95, Palmer, Colton
  25. ^ Side 53-54, Palmer/Colton
  26. ^ Side 31, Dana Arnold: Art History - A Very Short Introduction, Oxford, 2004
  27. ^ Op Art History Part I: A History of Perspective in Art - Op Art
  28. ^ Side 335-37, Greer, Lewis
  29. ^ Side 331-333, Greer, Lewis
  30. ^ Side 62, Palmer, Colton
  31. ^ Side 286,87, Greer Lewis
  32. ^ Side 287-88, Greer, Lewis
  33. ^ Side 88, Wiesner-Hanks
  34. ^ The crossbows' role in medieval warfare Arkivert 1. juli 2019 hos Wayback Machine. - Warfare History Network
  35. ^ Side 311, Greer, Lewis
  36. ^ Side 69-70, Palmer, Colton
  37. ^ Side 67, Palmer, Colton
  38. ^ Kart 22-23, Dennis P. Hupchick, Harold E. Cox: The Palgrave Concise Historical Atlas of Eastern Europe, Palgrave, New York, 2001; Side 262-264, Fuglestad
  39. ^ Side 104-105, Wiesner-Hanks
  40. ^ Side 100, Wiesner-Hanks
  41. ^ Side 106-107, Wiesener-Hanks
  42. ^ a b Side 70, Palmer, Colton
  43. ^ Side 74, Palmer, Colton
  44. ^ Kart 23, Hupchick, Cox
  45. ^ Kart 22, Hupchick, Cox
  46. ^ Side 262-264, Fuglestad
  47. ^ Side 220; 222-225, Fuglestad
  48. ^ Side 226, Fuglestad
  49. ^ Side 220-221, Fuglestad
  50. ^ Side 229-230, Fuglestad, side 295, Greer, Lewis
  51. ^ Side 277, Fuglestad
  52. ^ Side 68-70, Finn Fuglestad, med M. Løtveit og A.K. Eian: Latin-Amerika og Karibiens historie Cappelen Akademisk Forlag, Oslo, 1995
  53. ^ Side 72-73, Fuglestad, Latin-Amerika
  54. ^ Side 295, Greer, Lewis
  55. ^ Side 274-75, Fuglestad
  56. ^ Alexkander VI - Britannica.com
  57. ^ Ane Nydal: Historiens verste pave - NRK.no
  58. ^ Side 49-52, Palmer, Colton
  59. ^ Side 282-83, Greer, Lewis
  60. ^ Side 66-67, Palmer, Colton
  61. ^ a b Side 66, Koenigsberger
  62. ^ Side 77, Palmer/Colton
  63. ^ Side 73, G.R. Elton: «The Reformation movements in Germany» fra The new Cambridge Modern History Volume II Second Edition: The Reformation 1520-1559, G.R. Elton (red.). Cambridge University Press, Cambridge, 1990
  64. ^ Side 56-57, Stephen J. Lee. Aspects of European History 1494-1789, Routledge, London og New York, 1984
  65. ^ Side 319, Fuglestad
  66. ^ Side 360-61, Greer, Lewis
  67. ^ Side 96-99, E.G. Rupp, «The Reformation in Zurich, Strassburg and Geneva» fra The new Cambridge Modern History Volume II Second Edition: The Reformation 1520-1559, G.R. Elton (red.). Cambridge University Press, Cambridge, 1990
  68. ^ side 144-49, N.K. Andersen: «The Reformation in Scandinavia and the Baltic» fra The new Cambridge Modern History Volume II Second Edition: The Reformation 1520-1559, G.R. Elton (red.). Cambridge University Press, Cambridge, 1990
  69. ^ Side 152-156, N.K. Andersen
  70. ^ Side 156-164, N.K. Andersen
  71. ^ Side 164-166, N.K. Andersen
  72. ^ Side 325, Fuglestad
  73. ^ Side 145, Mark Greengrass: Christendom Destroyed: Europe 1517-1648, Penguin Books, St Ives, 2015
  74. ^ Side 198-200, 213-215, R.R. Betts: «Poland, Bohemia and Hungary» fra The new Cambridge Modern History Volume II Second Edition: The Reformation 1520-1559, G.R. Elton (red.). Cambridge University Press, Cambridge, 1990
  75. ^ Side 202-09, Betts
  76. ^ Side 370-72, Greer, Lewis
  77. ^ Side 111-115, Rupp
  78. ^ Side 332-33, Fuglestad
  79. ^ Sude 25-26, Lee
  80. ^ Side 376-77, Greer, Lewis
  81. ^ 114, 126, Palmer, Colton
  82. ^ a b Side 335-336, Fuglestad
  83. ^ Side 375-79, Greer, Lewis
  84. ^ Side 99-112, Mark Konnert: Early Modern Europe The Age of Religious War, 1559-1715, Broadview Press, Peterborough, Ontario, 2009
  85. ^ Side 280-287, G.R. Elton: «The Reformation in England» fra The new Cambridge Modern History Volume II Second Edition: The Reformation 1520-1559, G.R. Elton (red.). Cambridge University Press, Cambridge, 1990
  86. ^ Side 341, Fuglestad
  87. ^ a b Side 378, Greer, Lewis
  88. ^ Side 378-79, Greer, Lewis
  89. ^ Side 99-102, Konnert
  90. ^ Side 102-04, Konnert
  91. ^ Side 105-06, Konnert
  92. ^ Side 106-07, Konnert
  93. ^ Side 108-12, Konnert
  94. ^ Side 280-283, G.R. Elton
  95. ^ Side 284-87, Elton
  96. ^ side 84-85, Palmer, Colton
  97. ^ 116-120, Hibbert
  98. ^ a b Tom Garner: The Tudor Invasion of Spain: How Elizabeth I’s English Armada ended in humiliation - History Answers, 21. juni 2016, hentet 10. oktober 2018
  99. ^ Side 278, 348-49, Fuglestad
  100. ^ Side 304, 349-50, Fuglestad
  101. ^ Side 127, Palmer, Colton
  102. ^ Side 305-06, Fuglestad
  103. ^ Side 134-35, Lee
  104. ^ Side 62-63, Lee
  105. ^ Side 294-95, Fuglestad
  106. ^ Side 301-04, Fuglestad
  107. ^ Side 350-52, Fuglestad
  108. ^ Side 353-56, Fuglestad
  109. ^ Side 350-53, Fuglestad
  110. ^ Side 360-63, Fuglestad
  111. ^ Side 123-126, Palmer, Colton
  112. ^ Side 296-301, Norman Davies: Heart of Europe - A Short History of Poland, Clarendon Press, Oxford, 1984
  113. ^ Side 137, Kontler
  114. ^ Side 140-47, Kontler
  115. ^ 159-167, Kontler
  116. ^ Selim II - Encyclopedia Britannica
  117. ^ Side 77-84, Lee
  118. ^ Side 596-603, J.L.I. Fennel: «Russia, 1462-1584» fra The new Cambridge Modern History Volume II Second Edition: The Reformation 1520-1559, G.R. Elton (red.). Cambridge University Press, Cambridge, 1990
  119. ^ Side 613-23, Fennel
  120. ^ Side 133, Palmer, Colton
  121. ^ Side 157-58, R.A. Houston: «Colonies, Enterprises and Wealth: the Economies of Europe and Wider World» i i Early Modern Europe An Oxford History av Euan Cameron (red.), Oxford University Press, Oxford, 1999
  122. ^ Side 119-120, Palmer, Colton
  123. ^ Side 69, Konnert
  124. ^ Side 371, Fuglestad
  125. ^ a b Side 131-32, Gunn
  126. ^ Side 151-52, Konnert
  127. ^ Side 152, Konnert
  128. ^ Side 153, Konnert
  129. ^ Side 153-54, Konnert
  130. ^ Side 155-56. Konnert
  131. ^ Side 156-57, Konnert
  132. ^ Side 381, Fuglestad
  133. ^ Side 157-16, Konnert
  134. ^ Side 383-84, Fuglestad
  135. ^ a b Side 52, Konnert
  136. ^ Witchcraft - Catholic Encyclopedia
  137. ^ Malleus Maleficarum - Faust
  138. ^ Side 53-54, Konnert
  139. ^ Side 135-35, Koenigsberger
  140. ^ Side 367-68, Fuglestad
  141. ^ Side 368-69, Fuglestad
  142. ^ Side 368-70, Fuglestad
  143. ^ Side 141-42, Konnert
  144. ^ Side 185-187, Konnert
  145. ^ a b Side 445, Greer, Lewis
  146. ^ Guy Fawkes - Britannica.com
  147. ^ Gunpowder, treason and plot: The story behind Bonfire Night and Guy Fawkes - The Telegraph, 7. november 2017, hentet 16. oktober 2018
  148. ^ New Model Army - Britannica.com
  149. ^ Side 445-446, Greer, Lewis
  150. ^ Barokken - Store Norske Leksikon
  151. ^ Baroque art and architecture - Britannica
  152. ^ a b c d e f g Side 393-97, Fuglestad.
  153. ^ Tycho Brahe biography - Space.com
  154. ^ Johannes Kepler - Space.com
  155. ^ Erik Tronstad: Galileo Galilei (1564-1642) - Norsk Astronautisk forening
  156. ^ Side 174-75, Palmer, Colton
  157. ^ Side 176-77, Palmer, Colton
  158. ^ Side 177-78, Palmer, Colton
  159. ^ Side 178-79, Palmer, Colton
  160. ^ Side 402, Greer, Lewis
  161. ^ Side 183-85, Palmer, Colton
  162. ^ Side 185-89, Palmer, Colton
  163. ^ Side 189-192, Palmer, Colton
  164. ^ Side 219, 219, Konnert
  165. ^ Side 219-221, Konnert
  166. ^ Side 224, Konnert
  167. ^ Side 201-02, Konnert
  168. ^ Side 208-09, Konnert
  169. ^ Side 143-144, Lee
  170. ^ Frederik 3 - Norsk Biografisk Leksikon
  171. ^ Christian 5 - Norsk Biografisk Leksikon
  172. ^ Side 145, Colton, Palmer
  173. ^ Portugal - Control of the Sea Trade - Britannica.com
  174. ^ Side 97-98, Cassina Wolff
  175. ^ Side 108-110, Cassina Wolff
  176. ^ Side 112, Cassina Wolff
  177. ^ Side 116, Cassina Wolff
  178. ^ Side 120-21, Cassina Wolff
  179. ^ Side 221, Palmer, Colton
  180. ^ a b Side 282-285, Konnert
  181. ^ Side 159-60, 174, Kontler
  182. ^ Side 175-179, Kontler
  183. ^ Side 180-85, Kontler
  184. ^ a b Side 225, Palmer, Colton
  185. ^ a b Side 229, Palmer, Colton
  186. ^ Side 230-232, Palmer, Colton
  187. ^ Side 232-33, Palmer, Colton
  188. ^ Side 236-37, Palmer, Colton
  189. ^ Russlands historie - Store norske leksikon
  190. ^ Side 236-237, Palmer, Colton
  191. ^ Side 237-238, Palmer, Colton
  192. ^ Side 299-301, Davies
  193. ^ Side 302-303, Davies
  194. ^ Side 303-304, Davies
  195. ^ a b The Decline Of The Ottoman Empire, 1566–1807 - Britannica.com
  196. ^ Side 418, Greer, Lewis
  197. ^ Blaise Pascal - Britannica.com
  198. ^ Robert Boyle - Britannica.com
  199. ^ Robert Hooke - Britannica.com
  200. ^ a b c Side 297-99, Palmer, Colton
  201. ^ Gottfried Wilhelm Leibniz - Store norske Leksikon
  202. ^ Side 420-21, Greer, Lewis; 397-98, Fuglestad
  203. ^ Side 306-07, Palmer, Colton
  204. ^ Side 307-308, Palmer, Colton
  205. ^ Side 309-311, Palmer, Colton
  206. ^ Side 311, Palmer, Colton
  207. ^ Side 192-93, Palmer, Colton
  208. ^ a b Side 441-43, Fuglestad
  209. ^ Side 193, Palmer, Colton
  210. ^ a b Side 444-46, Fuglestad
  211. ^ Mississippi Bubble - Britannica.com
  212. ^ Side 291-92, J.L. Price: «The Dutch Republic» i A Companion to Eighteenth-Century Europe av Peter H. Wilson (red.), Blackwell Publishing, Malden (Ma), 2008
  213. ^ Side 303-04, H.M. Scott: «Europe Turns East» i Early Modern Europe An Oxford History av Euan Cameron (red.), Oxford University Press, Oxford, 1999
  214. ^ South Sea Bubble - Britannica.com
  215. ^ Side 239-41, Palmer, Colton
  216. ^ Side 228-229, Jeremy Black: «Warfare, Crisis, and Absolutism» i Early Modern Europe An Oxford History av Euan Cameron (red.), Oxford University Press, Oxford, 1999
  217. ^ Side 440, Fuglestad
  218. ^ Side 373-374, Andrew C. Thompson: «Diplomacy and the Great Powers» i A Companion to Eighteenth-Century Europe av Peter H. Wilson (red.), Blackwell Publishing, Malden (Ma), 2008
  219. ^ Side 343, Michael Rapport: «France» i A Companion to Eighteenth-Century Europe av Peter H. Wilson (red.), Blackwell Publishing, Malden (Ma), 2008
  220. ^ Walpole 265-273, Palmer, Colton
  221. ^ Side 233-234, Palmer, Colton
  222. ^ Side 245-46, Palmer, Colton
  223. ^ Anna Ioannovna - Saint Petersburg
  224. ^ Cardinal de Fleury 1653-1743 - Chateau Versailles; Robert Walpole, 1st earl of Orford - Britannica.com
  225. ^ Side 451-52, Fuglestad
  226. ^ a b Side 455-56, Fuglestad
  227. ^ Side 455-458, Fuglestad
  228. ^ Side 317-320, Scott
  229. ^ Side 457-60
  230. ^ Battle of Plassey - Britannica.com
  231. ^ Captain James Cook (1728 - 1779) - BBC History
  232. ^ Australia: History - The Commonwealth
  233. ^ Side 449-51, Greer, Lewis
  234. ^ Lee, 285-87
  235. ^ Side 231-47, Lee
  236. ^ Side 227-229, Lee
  237. ^ Side 407, Greer, Lewis
  238. ^ a b Side 245–47, Palmer, Colton
  239. ^ Side 213, Lee
  240. ^ Candide by Voltaire, Gulliver's Travels - Begge Britannica.com
  241. ^ Enlightenment - Britannica.com
  242. ^ Side 315-24, Palmer, Colton; Side 428-29, Greer, Lewis; Scottish Philosophy in the 18th Century - Stanford Encyclopedia of Philosophy
  243. ^ Molière - Store norske leksikon
  244. ^ a b Side 428-29, Greer, Lewis
  245. ^ The 18th Century - Britannica.com
  246. ^ Daniel Defoe - Store norske leksikon
  247. ^ Side 315, Palmer, Colton
  248. ^ a b c Side 316-324, Palmer, Colton
  249. ^ Terry Stewart: The Scottish Enlightenment - Historic UK
  250. ^ Burns Night: 35 great quotes about Scotland and the Scots - The Telegraph, 25. januar 2018, hentet 30. oktober 2018
  251. ^ Opplysningsfilosofen som tok et oppgjør med fornuften - Fri Tanke, 12. mai 2017,hentet 30. oktober 2018
  252. ^ David Hume - Internet Encyclopedia of Philosophy
  253. ^ Scottish Philosophy in the 18th Century - Stanford Encyclopedia of Philosophy
  254. ^ Side 507-08, Greer, Lewis
  255. ^ Joy Blenman: Adam Smith: The Father of Economics - Investopedia
  256. ^ James Hutton: The Founder of Modern Geology - American Museum of Natural History
  257. ^ Joseph Black - Encyclopedia 1911
  258. ^ Scottish Enlightenment - Britannica.com
  259. ^ Side 502, Greer, Lewis
  260. ^ Side 503-04, Greer, Lewis
  261. ^ Rococo Art - My Modern Met
  262. ^ A Brief History of Rococo art - Artnet
  263. ^ What is Baroque Music? - Baroque.org
  264. ^ Characteristics of the Classical Style in Music - Lumen Learning