Tidlig moderne tid

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Artikkelen inngår i serien om

Europas historie

Europa 1400.jpg
Epoker

Antikken

Tidlig middelalder

Høymiddelalderen

Senmiddelalderen

Tidlig moderne tid
Renessanse og reformasjon (1453–1556)
Motreformasjon og religionskrig (1556–1648)
Opplyst enevelde (1648–1789)

Europa på 1800-tallet

Første verdenskrig

Andre verdenskrig

Den kalde krigen

Den europeiske union

Tidlig moderne tid er en periode i Europas historie, mellom slutten av middelalderen og begynnelsen av det lange nittende århundre, fra rundt 1450 til 1789.

Den tidlige moderne tiden er karakterisert av en raskere utvikling av vitenskap, hurtig teknologisk og økonomisk fremgang og vekst og utvikling mot nasjonalstaten – som i hovedsak ble oppfylt på 1800-tallet. Mye av den sterke utviklingen skyldtes boktrykkerkunstens utvikling i Europa, og oppdagelsen av og koloniseringen av Amerika. Modernisering av landbruket, manufaktur og annen effektivisering av produksjon av varer, bedring i transport og en markant økning av handel var også med på å knytte verden mer sammen. Der man før produserte varer for egen del, kunne man nå for eksempel kjøpe skjorter i Roma importert fra Firenze, produsert i Flandern med engelsk ull.

Periodens start, omtrent 1450, var en periode dominert i europeisk sammenheng av italienske bystater som Venezia, Firenze, Genova og Milano. Disse byene hadde i lengre tid bedrevet svært utstrakt handel i Middelhavet, og hadde tjent seg rike på handel via Silkeveien. Det var også der den kulturelle utviklingen var størst i begynnelsen. Musikk, kunst, litteratur og vitenskap blomstret i disse bystatene. Etter hvert som Frankrike lyktes å bygge seg opp etter hundreårskrigen (1337–1453), ble de selv en økende stormakt. England fulgte etter da de fullførte rosekrigene (1455–1487).

Europa opplevde fra tidlig 1500-tallet av en sterk religiøs konflikt mellom katolikker og protestanter. Vest- og Sentral-Europa ble delt i to leire, mens østeuropeerne i hovedsak var enten gresk- eller russisk-ortodokse. Det oppsto også en religiøs utvikling i Europa ved at i sørvest lyktes Spania å gjennomføre sin reconquista – gjenerobring av Spania fra maurere – mens Det osmanske rike erobret store deler av Sørøst-Europa. Flere slag mellom tyrkiske og kristen-europeiske flåter ble utkjempet i Middelhavet, men ved slaget ved Lepanto viste den kristne alliansen seg som overlegen det osmanske. Boktrykkerkunsten kombinert med overtro medførte at bøker om hekser, mest kjent Malleus Maleficarum, ble spredt. De spilte en viktig rolle i å øke troen på hekser, og økte markant hekseprosessene i Europa. Disse gikk noe ned igjen på tidlig 1500-tallet.

Mot slutten av 1500-tallet vokste merkantilismen frem som en tidligøkonomisk tankegang. Denne gikk i hovedsak ut på at handel var en del av stormaktspolitik, og ikke en selvstendig aktivitet. Handelen ble kontrollert av store selskaper som hadde som mål å få mest mulig gull og sølv gjennom å selge flest mulige etterspurte varer som krydder, slaver, kaffe og sukker. For å hindre at gullet og sølvet gikk ut av landet, innførte mange land store tollsatser på utenlandske varer. Med oppdagelsen av Amerika og sjøveien til India fikk Middelhavet mindre betydning, og de italienske bystatene mistet stadig mer makt. Nye land som tok over var Spania, Portugal, Nederland – formelt del av Spania, England og Frankrike.

I samme periode begynte krigene mellom Nederland og Spania, kalt åttiårskrigen (1568–1648), og i tillegg nådde hekseprosessene sin topp. Åttiårskrigen, kombinert med religiøs uro, gled over i trettiårskrigen (1618–1648), en blodig krig stort sett utkjempet i Det tysk-romerske rike. Etter denne krigen ble leiesoldathærer i stor grad avviklet, og protestantisme ble godtatt som trosretning. Hekseprosessene gikk også drastisk ned mange steder, og mot slutten av århundret begynte opplysningstiden å ta oppgjør mot dogmer og overtro. Opplysningstiden fikk en spesielt sterk rolle på 1700-tallet frem til både den industrielle og den franske revolusjonen.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Senmiddelalderen

Perioden mellom 1300 og 1450, oftest omtalt som senmiddelalderen, kan også bli sett på som en glidende overgang mellom middelalder og renessanse.[1] Maktkampen mellom monark, adel og kirke beveget seg flere steder til fordel monarken. Dette skyldes også eksterne faktorer, som for eksempel at svartedauden hadde ført til at arbeidskraft ble vanskelig å få tak i for adelen.

Høy- og senmiddelalderen: Stabilitet og fremgang[rediger | rediger kilde]

Den italienske byen Firenze hadde kraftig oppgang på 1300-tallet og fremover, og konkurrerte om hegemoniet med Venezia og Milano.

Etter at vikingene og madjarene avsluttet sine erobringer rundt år 1000, var Europa lite utsatt for angrep over lengre perioder. Mongolenes angrep på 1200-tallet begrenset seg til 20 år, med unntak av lengst øst. Europa opplevde med andre ord en stabilitet de ikke hadde opplevd siden 300-tallet. Stabiliteten medførte bedre kommunikasjon, mer effektivt jordbruk og oppfinnelser som vindmøller og dype ploger. Tusentallet var også perioden der mynter kom sterkere i bruk som betalingsmiddel. Slaveri av hedninger ble avskaffet. Mange bønder var fra 900-tallet i såkalt Livegenskap, det vil si at bønder ble bundet til jorden og ikke kunne flytte. Dette systemet, i ettertiden kjent som føydalisme, hadde også sine fordeler. Bønder ble spart for plyndring, og adelen var forventet å passe på at bøndene hadde det etter forholdene bra. På 1200-tallet førte varme og gode avlinger til at bønder ble så rike at de kunne kjøpe seg ut av tilværelsen og bli selvstendige bønder, eller flytte til landsbyer eller byer og bli håndverkere.[2]

I Flandern utviklet det seg produksjon av tøystoffer, laget på en unik måte og etterspurt i resten av Europa. Det samme ble varer fra Østen som kom via Republikken Venezia, deriblant silke og krydder. Disse byene, og noe senere også Firenze, ble i praksis selvstendige bystater.[3] Handel med det østlige Middelhavet førte til overgang til indo-arabiske tall, som gjorde regning og bruk av desimaltall, og dermed handel, lettere.[4] Den italienske mentaliteten var imidlertid ikke fornøyd med at en bare skulle opparbeide seg en formue og så leve av den. Investering av overskuddet ble derfor viktig for å tenke på familien og fremtiden.[5] Takket være banksystem ble det også mulig for de som ikke hadde altfor mye penger å investere i handel ved å låne penger.[6] Dette gjaldt imidlertid ikke bare Venezia, men også andre handelsbyer som Firenze og Genova.[7] Genova var mer opptatt av å handle i Egeerhavet og Svartehavet, noe som ga dem varer fra Silkeveien, det vil si India, Sentral-Asia og Kina. Venezia fokuserte på Egypt og Rødehavet, og sikret dem blant annet krydder fra Det fjerne østen, som fulgte havveien.[8]

Selv om Europa på begynnelsen av 1300-tallet begynte å konkurrere på likefot med flere andre sivilisasjoner, sto en rekke hendelser som på kort sikt slo negativt ut i kø. Det begynte med en kraftig regnskyll som ødela mye av avlingene, deretter opprør både blant bønder og folk i byene, begynnelsen på hundreårskrigen i 1338 og svartedauden i 1347.[9] Svartedauden fulgte ikke stendersamfunnet, og både adelige, jordbrukere og håndverkere ble rammet hardt. Etter pesten ble mange gårder stående urørt, og andre steder manglet det adelsfolk til å beskytte og hjelpe bøndene. Det anstrengte forholdet mellom konge og adel på den ene siden og jordbrukere på den andre medførte flere opprør.[10] Laugene, som organiserte håndverk og produksjon i byene, ble også svekket. Det oppsto et behov for et nytt system som kunne erstatte det som nå sto for fall[11] I tillegg hadde økt handel med østlige handelsmenn som ikke var interessert i europeiske varer, ført til at sølv og gull forsvant ut av Europa. Det å prege mynter ble dermed vanskeligere, og kongen måtte forhandle med adelen for å få inn inntekter. I Storbritannia førte dette til parlamentarismens gyldne århundre.[12]

Kirkens innsats i denne tiden varierte stort. Det vokste frem en dyp kløft mellom dem og kongene, spesielt i Storbritannia og Frankrike. De franske og britiske kongene skattla katolske eiendommer, noe som paven besvarte med å true med ekskommunikasjon (utestengelse fra kirken). Frankrike svarte med å flytte pavestolen til Avignon og å utnevne sine egne paver. Mange i resten av Europa så på paveembetet som et fransk politisk redskap. Dette ødela i stor grad for kirkens autoritet.[13]

Øst-Europa: Desentralisering og skepsis[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Hansaforbundet

I Øst-Europa fulgte utviklingen et noe annet spor. For det første hadde man ikke innført primogenitur, det vil si at titler tilfalt den eldste sønnen til en monark. Dette medførte at landområder ble jevnt fordelt mellom alle sønner. For hver generasjon ble da områdene stadig mindre, noe som til tider førte til borgerkrig mellom grådige sønner.[14] Kirken hadde ikke den samme samlende rollen i øst som den hadde i vest. Dette skyldtes delvis at «kirken» var både katolsk og ortodoks, og den ortodokse ble delt i forskjellige varianter. I tillegg hadde mange katolikker støttet angrepet på Konstantinopel under det fjerde korstog, noe som falt mange ortodokse østeuropeere så tungt for hjertet at de så på katolikkene som forrædere mot den kristne sak. I Böhmen gjorde teologen Jan Hus opprør på begynnelsen av 1400-tallet. Han ble gitt løfte om sikkerhet på vei til et møte med den katolske kirken i 1415, men ble allikevel henrettet. Dette førte til at tsjekkerne gjennomførte et kraftig opprør som kirken aldri lyktes å slå ned. De måtte i stedet i 1434 akseptere tsjekkernes rett til å praktisere sin variant av katolisismen.[15]

Tyske riddere hadde for lang tid siden invadert Baltikum, og andre tyskere fulgte etter. Områder som Reval, Riga og Gdansk ble tysktalende, og de ble viktige handelsknutepunkt i Hansaforbundet med hovedkvarter i Lübeck. Også i nord, som i Skandinavia, ble det satt opp handelssentre i byer, herunder i Bergen.[16]

Russland eksisterte ikke egentlig før 1500-tallet, men det oppsto en rekke fyrsteriker oppe i nord, der steppefolk som mongolene og kosakkene ikke lenger kunne ri og komme frem så godt. Folkene her ble styrt brutalt etter den sterkestes rett, noe som førte til at lojaliteten var så som så, særlig ettersom det var stor avstand mellom områdene. Fyrsteriker var derfor i realiteten ikke større enn det man selv kunne eie og kontrollere, selv om de formelt kunne være betydelig større.[17]

Renessanse og reformasjon (1450–1556)[rediger | rediger kilde]

Firenzes sentrale plass i renessansen skyldtes i stor grad familien Medici, og her var spesielt Lorenzo de Medici sentral på 1400-tallets siste halvdel.

Perioden mellom 1450 og 1556 var en tid der humanisme og fokus på verden man levde i gradvis tok over for en tid der kirkens verdier om universalitet, fromhet og fokus på den hinsidige verden dominerte. Forenklet kan man si at folk tenkte mer «jeg» enn «vi», og mer på å forbedre sin egen livssituasjon enn å akseptere den. Trykkekunsten, erobringen av Konstantinopel og avslutningen av hundreårskrigen, som alle skjedde mellom 1453 og 1455, var med på å spre denne tankegangen. I Europa fikk man mer kunnskap om økonomi og vitenskap, og kritisk tenkning ble langt vanligere.

Renessansen medførte en sterk utvikling av den kommersielle sektoren. Bankvirksomhet og handel økte betraktelig i omfang, og mange renessansefamilier som Fugger og Medici tjente seg rike på å låne ut penger med rente og å investere i handel. Andre viktige familier var militærfamilien Sforza i Milano og den mektige Borgia-familien i Roma.[18][19]

Renessansen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Renessansen og boktrykk

Renessansen er en periode som begynne så tidlig som 1300-tallet i Italia og varte så lenge som til 1600-tallet i andre deler av Europa.[20] Dette var en periode med en rekke oppfinnelser og omveltninger som forandret dagsordenen. Avanserte kompass gjorde reiser over havet enklere og en rekke nyvinninger gjorde både jordbruk og handel enklere.[20]

I 1450-årene skjedde også flere hendelser som fikk stor betydning for utviklingen i renessansen. Papir eksisterte, men ved oppfinnelsen av boktrykkerkunsten i 1455, ble bøkene, og dermed også både ideene deres og språkene de ble skrevet på, langt mer tilgjengelige.[21] I 1453 ble Konstantinopel (dagens Istanbul) erobret av Det osmanske rike. Mange kristne romere emigrerte til Nord-Italia, og de tok flere verk fra antikken med seg, noe som skapte interesse for disse tankene fra oldtiden.[22]

Riktignok var en rekke av de klassiske verkene, spesielt Platons og Aristoteles', kjent i høymiddelalderen, men før boktrykkerkunsten var kopiering av bøker tidkrevende og dyrt. Nå ble verkene lettere tilgjengelige. De ble også oversatt til italiensk. Imidlertid var det flere som ønsket å lese bøkene på originalspråket, noe som medførte at interessen for å lære seg latin og gresk økte. Dette var spesielt viktig med tanke på at flere av verkene til romere som Marcus Tullius Cicero ble regnet som svært gode kilder til argumentasjon, logikk og overtalelse. Dette førte til at latin, som var nesten utelukkende talt i kirken, utviklet seg til å bli et viktig språk hos de rike borgerne som skaffet seg utdannelse. Det var ikke bare åndelig utvikling som lå i ønsket om å forbedre utdannelsen. Argumentasjon og logikk var viktig i en verden som var fokusert på handel, bankvesen og diplomati som de norditalienske byene var. Utdannelse var dermed ikke noe som bare var vesentlig blant adelige og geistlige (presteskapet), men noe som hadde en praktisk funksjon.[23] Disse rike borgerlige betalte også selv for kunstverk, og dermed ble temaer fra nettopp antikken ofte like populære som de kristne motivene som hadde dominert tidligere.[24]

Kunst og håndverk[rediger | rediger kilde]

Perspektiv var en vesentlig del av den nye stilen innen malekunst som renessansen brakte.

I Italia og Flandern ble det stadig flere rike borgere. Disse ønsket å leve mer bekvemme liv enn tidligere, noe som igjen førte til at kunstverk, møbelsnekring, arkitektur og annen utsmykning ble mer etterspurt. Det ble forventet høy kvalitet på håndverkene og på økt produksjon. I så måte passet ikke laugsystemet, som var tilpasset lav produksjon og prestisje med tanke på hvem som fikk oppgavene.[25]

Malerkunsten hadde utviklet seg allerede fra 1300-tallet med Giotto (1267–1337). Han vektla noe mer realistisk gjengivelse av motivene enn middelalderens malerier, som sjelden hadde gjenga personlighetstrekk eller perspektiv. På 1400-tallet skjedde en større forandring. Arkitekten Filippo Brunelleschi skisserte prosjektene sine med svært dyktig perspektivgjengivelse, og Masaccio lyktes å male med samme regler for hvordan man gjengir perspektiv. Sandro Boticelli malte aktmalerier og mytologiske motiver med elegante mennesker, før malere som Leonardo da Vinci og senere Michelangelo og Rafael både utviklet perspektivet og bygget videre på sterke personlighetstrekk i mennesket, god bruk av farger og lys og en anatomisk korrekt gjengivelse av menneskekroppen.[26][27] Skulptur hadde en liknende utvikling, faktisk noe tidligere.[28] Innen arkitektur var Brunelleschi en av de store utviklerne av tilbakekomsten av de runde buene, og dermed et oppgjør med de spisse buene. De spisse buene fikk kallenavnet «gotiske», da goterne ble forbundet med den «mørke og kunnskapsløse» middelalderen.[29]

Perioden hadde en naturlig stopp i 1527, da spanske og tyske leiesoldater nær ødela Roma gjennom plyndring, voldtekt og drap. Kunsten fortsatte imidlertid å utvikle seg andre steder, da gjerne i Tyskland.[30]

Internasjonal handel og bankvirksomhet[rediger | rediger kilde]

En av utviklingene som gjorde handel lettere, både i Nord-Italia, Flandern, Nederland og i hansabyene, var at den ble beskyttet av en samlet flåte, det vil si at skipene var godt bevæpnet, og kunne fungere som en mektig flåte og angripe problematiske områder. Dette fungerte godt, både i nord med de nye nederlandske handelsskipene, og i sør med Venezia.[5] I tillegg hadde de store handelsselskapene kontorer andre steder. Slik kunne florentinske handelsmenn ha et kontor i Flandern for å sikre gode avtaler. Ved bruk av veksler, et slags sjekksystem, kunne også disse kontorene love penger som betaling dersom de ikke hadde det for hånden. Flamske handelsmenn kunne da for eksempel veksle dem inn i gull da de kom til Firenze og hovedkontoret.[31]

Selv om lån av penger med rente ble uglesett, ble det funnet veier utenom som kirken til en viss grad godtok. Lån med relativ lav rente til folk som hadde råd til det var akseptert, og mange banker vokste opp. Bankfamilier som Medici i Firenze og Fugger i Bayern tjente seg rike på dette.[32]

Redefinering av Europas makter[rediger | rediger kilde]

Arkebus var et tidlig skytevåpen som dukket opp på 1400-tallet, og som forandret krigføringen markant til ulempe for adelige.

Den italienske filosofen Niccolò Machiavelli kommenterte at gode ledere skulle tenke på krig, og ikke på luksus, for om de tenkte for mye på luksus, ville de miste staten sin. Denne observasjonen stemte bra, for både før og etter utsagnet, som kom i 1511, hadde kostbar krigføring ført til at de som hadde et effektivt system for innkreving av skatter kom best ut. Dette hadde monarkene utviklet over lang tid, noe som virket til deres fordel.[33]

En annen var at motmaktene til kongen, tradisjonelt førstestanden (geistlige) og andrestanden (adelige), hadde blitt mindre mektige av andre årsaker. På 1300-tallet irriterte kirkens maktmisbruk mange. Adelen hadde mistet mye av fordelen de hadde med å ha penger nok til hest, rustning og farlige slagvåpen. Hellebard, armbrøst og langbuer hadde vist seg som effektive i å stoppe riddere. Da kruttet kom på 1400-tallet, hadde adelige langt vanskeligere for å forsvare seg mot fiender. Kruttet, som også kom til Det osmanske rike, spilte en viktig rolle i å erobre den tidligere så ugjennomtrengelige Konstantinopel.[34][35]

Kongene begynte med en sentralisert administrasjon av sine riker. Ludvig XI begynte kort etter at hundreårskrigen var ferdig. Henrik VII gjorde det samme etter at en intern borgerkrig var over i 1485. Eneveldene begynte å vokse frem, delvis fordi de fremsto som legitime makthavere, de skulle stoppe private kriger og borgerkriger og garanterte lov og orden.[36] Dog var ikke denne utviklingen så fremtredende i øst. Polen og Ungarn ble stadig mer kontrollert av adelen, og i Det osmanske rike var det hele avhengig av hvem som styrte.[37]

Frankrike opplevde en styrking av kongemakten allerede under kong Karl VII. Det var imidlertid hans sønn, Ludvig XI, som fikk til de store forandringene. Han utvidet den kongelige hæren, og finansierte dette gjennom ekspedisjoner, kongelig investering i forskjellige foretak som silkespinning og skattlegging. Han forsynte seg også av store deler av Burgund etter å ha bekjempet Karl den djerve. Senere ble også Bretagne del av den franske kronen, denne gangen gjennom inngifte.[38]

Frederik III var den første av det mektige Huset Habsburg som ble keiser av Det tysk-romerske rike.

Etter at England var kastet ut av fastlands-Europa på slutten av hundreårskrigen, fulgte en borgerkrig mellom de to hertugfamiliene Huset York og Huset Lancaster. Til slutt lyktes det en walisisk adelig med vag tilknytning til huset Lancaster å vinne, for så å gifte seg med datteren til den populære kong Edward IV, en konge fra Huset York. Dette skapte stabilitet. En walisisk adelsmann ble konge, kjent som Henrik VII av England. Han var gjerrig og lite interessert i å øke skatter. I stedet satset han på å utvikle en sterk handelsmarine og å oppmuntre til produksjon av tøy til eksport. Han sparte også mange penger på ikke å gå til krig.[39]

Det som skulle bli Spania besto av flere små kongedømmer, der to, Castilla og Aragón, dominerte. Disse var de to mektigste rikene på Den iberiske halvøy utenom Portugal, og ble samstyrt fra 1479.[40] I 1460-årene var det borgerkriger i både Castilla og Aragón. Portugal og Frankrike prøvde å bruke borgerkrigen til egne fordel, spesielt for å få arveprinsesse Isabellas oppmerksomhet. Hun valgte å gifte seg med Ferdinand II av Aragón i 1469. Fem år senere ble hun dronning av Castilla, og fem år etter det ble Ferdinand konge av Aragón.[41] Det var lite felles-spansk følelse, språkene i Castilla og Aragón var forskjellige, og de hadde ulikt styresett. Slik var i lang tid unionen en ren personalunion der landene beholdt sin selvstendighet. De hadde imidlertid til felles at de samarbeidet om å bekjempe muslimene i områdene, og en følelse av å tilhøre en spansk-katolsk kirke.[42]

Det tysk-romerske rike besto av en rekke småriker som sammen brukte sin økonomiske og til dels militære makt for å hindre at keiseren av riket ble for mektig. Likevel begynte også dette riket å bevege seg i retning en sterkere sentralmakt, i og med at erkehertugen av Østerrike ble valgt som keiser av Det tysk-romerske rike under navnet Fredrik III. Ferderik III var en Habsburg, og hans dynasti skulle forandre Europas fremtid. Han hadde allerede det ganske så mektige arvelandet Østerrike som pressmiddel, og sakte, men sikkert, utvidet familien Habsburg områdene sine til å inkludere De burgundiske Nederlandene, Burgund og etter hvert også Castilla og Aragón.[43]

Polen-Litauen hadde en svært markant ulik utvikling. Polen ble mindre og mindre sentralisert, og på 1400-tallet lå all makt hos adelen. I Litauen var det omvendt, kongen av Polen var også storfyrste av Litauen, der han var eneveldig.[44]

Flere sultaner i Det osmanske rike lyktes i å svekke Venezia og andre motstandere, og gi dem et godt grep om det østre Middelhavet. Mehmed II, erobreren, inntok Konstantinopel i 1453 med bruk av krutt og kanoner. Deretter ble store deler av Balkan også underlagt de tyrkiske kreftene. Imidlertid var Det osmanske rike, som flere andre, stadig i en intern kamp mellom sultan og adel, og svake sultaner ble fort manipulert av dyktige adelsmenn.[45]

Ungarn hadde en slags storhetstid på 1400-tallet til tross for at de hadde utfordringer med Det osmanske rike. De utvidet store områder der kroater og rumenere holdt til, og fikk en befolkning med spredt kultur og språk. Mattias Corvinus, konge av Ungarn, sentraliserte, hadde en stående hær og en skattebetalende adel. Dette varte imidlertid bare til Corvinus døde, deretter tok adelen tilbake makten.[46]

Fremgang for sjøfarten[rediger | rediger kilde]

Vasco da Gama oppdager India i 1498 etter et maleri av Alfredo Roque Gameiro (1864–1935). Dette medførte at Portugal ble mye rikere og mektigere enn tidligere.

Handelen hadde lenge florert i Middelhavet, men på 1500-tallet fikk den konkurranse. På 1400-tallet startet Portugal med bygging av skip beregnet for lengre reiser. Portugiserne investerte i skipsfart og dyktige sjøfarere, som regel fra den italienske halvøy. Portugal satset på ekspedisjoner langsmed kysten av Afrika.[47] I 1498 fant Vasco da Gama sjøveien til India. Handel gikk da direkte mellom India eller Indonesia og Portugal, uten alle de uønskede mellomleddene som skrudde opp prisene. Fortjenesten lå på omtrent 3000 %.[48]

Også i Castilla satset monarkene på sjøfart. Mens Portugal hadde en åpen motivasjon for å bedrive handel, var Castilla og Aragóns kongelige mer korstogsorientert. Kombinasjonen mellom den kastiljanske korstogsmentaliteten og de italienske handelsmennenes kommersielle fokus, gjorde at man fikk en form for hybrid. Da Christopher Colombus oppdaget Amerika, nærmere bestemt Karibia, i 1492, førte det ikke øyeblikkelig til en kommersiell utvikling. Likevel var det noe handel fra Vest-India, men samtidig ble det utviklet et encomienda-system som var en form for føydalisme på øygruppene. I tillegg ble kastiljanerne enda mer korstogsorientert, det vil si at man skulle konvertere urbefolkningen til kristendommen.[49]

I 1480 ble Alcaçovastraktaten inngått. Denne medførte en oppdeling av verden slik at alt land sør for Kapp Bojador ble tilregnet Portugal, unntatt Kanariøyene, som var spansk. Da det viste seg at landene Colombus oppdaget lå sør for Kapp Bojador, og dermed tilhørte Portugal, ble det kamp om dem. Paven meklet frem Tordesillastraktaten i 1494. Der ble Portugal tilkjent landet øst for en gitt nord-sør-gående linje og Spania vest. Portugal fikk Brasil, mens resten av Amerika forble kastiljansk. Øst for linjen forble alt, bortsett fra Kanariøyene, portugisisk.[50]

I år 1519 utviklet Spanias sjøimperium seg markant. Conquistadoren Hernán Cortés startet erobringen av Mexico, nærmere bestemt den avanserte, men også blodtørstige, aztekerkulturen. Flere av de stammene som spanjolene møtte på, hjalp dem mot aztekerne. Imidlertid døde mange av dem som følge av influensa og en rekke andre sykdommer som innbyggerne i Amerika hadde vært forskånet for frem til spanjolene kom. Andre ble hardt drevet, og det viste seg at de ikke fungerte spesielt godt innen gruvedrift. De ble derfor erstattet som arbeidskraft av slaver fra Afrika.[51] Kombinasjonen av det harde gruvedriftsystemet og det spanske føydalsystemet førte til at mange døde. Oppdageren Bartolomé de las Casas beskrev i detalj grusomhetene som foregikk av spanjoler, og han lyktes i å få i gang en debatt som førte til at systemet ble avskaffet og at indianerne ble spanske undersåtter, og dermed ikke kunne være slaver.[52]

Portugiserne på sin side ble presset til å kolonisere Brasil, et område de i utgangspunktet ikke var interessert i, ettersom franskmenn prøvde seg der. Siden portugiserne var mer kommersielt interessert, igangsatte de sukkerproduksjon i Brasil. Dette var en svært brutal utnytting av urbefolkningen og senere slaver fra Afrika. Svært mange døde unge.[53]

En annen viktig hendelse i 1519 var at den portugisiske seileren Fernão de Magalhães, kjent som Magellan, reiste i Castillas tjeneste for å oppdage sjøveien til India. Magellan lyktes etter store anstrengelser å komme seg forbi Kapp Horn helt sør i Amerika.[54] Dermed oppdaget han det svært store Stillehavet, og så øygruppen som senere ble kjent som Filippinene. Her ble Magellan drept, og nestkommanderende Juan Sebastián Elcano tok over. Elcano dro via Molukkene – et stort handelssted for krydder – og tilbake til Spania i 1522. Handelen med krydder betalte inn utgiftene med reisen og ga et solid overskudd. Elcano selv dro til sjøs igjen, men forsvant sporløst i 1526.[55]

Reformasjonen (1517–1556)[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: reformasjonen

Bilde av salg av avlat, praksisen som ble avgjørende for starten på protestantismen.

Den katolske kirken hadde hatt en rekke utfordringer. For det første hadde de en problematisk fortid med alt som hadde skjedd på 1300-tallet. I 1450-årene og utover var de også preget av den dekadente og manipulative Borgia-familien.[19] Ingen av dem utviste et spesielt stort kall for kirken, men pave Alexander VI (1431–1503) blant de verste, og hans dekadanse var så stor at han egenhendig er blitt ansett for å ha stor skyld i den påfølgende reformasjonen.[56][57]

Mange hadde kommet med kritikk mot kirken. Den engelske teologen John Wycliffe (1320–1384) hadde kritisert den allerede på 1300-tallet.[58] På 1400-tallet var det Jan Hus (1372–1415) som først kritiserte kirken.[59] Deretter kom Erasmus av Rotterdam (1466–1536) med sin salve. Mens Hus ble henrettet og Wyclif kastet ut av kirken, ble Erasmus langt bedre behandlet, siden han kritiserte praksisen til prester og ikke kirken som sådan.[60]

Martin Luther[rediger | rediger kilde]

Likevel var det først under Martin Luther (1483–1546) at ting skjøt fart. Kirken hadde finansiert sine løpende utgifter ved salg av avlatsbrev, det vil si brev som skulle forkorte tilden i skjærsilden og sikre at man kom inn i himmelen. Luther begynte å kritisere dette, men han gikk lengre. Akkurat som Erasmus av Rotterdam, mente Luther at folk skulle kunne lese Bibelen på sitt eget språk, slik at skriften ble tilgjengelig for flere. Videre kommenterte han at tro var en privat affære mellom mennesket og Gud, og dermed hadde ikke kirken noen funksjon som mellomledd. Flere sakramenter og ritualer ble regnet som uvesentlige, sølibat og munkeordener skulle avskaffes. Mange flokket seg om ham, og gruppen ble, mer eller mindre uten Luthers hjelp, både antiklerikal (motarbeider geistlighetens innflytelse) og fremmedfiendtlig.[61]

Takket være trykkekunsten og vennligsinnede fyrster over relativt store tysk-romerske stater som nå fikk anledning til å kontrollere religionen i sitt land, ble ideene spredt.[62] Fra 1520 av ble det stadig flere opprør i tyske byer. I tillegg til Luthers protester, hadde mange sine egne. Kirkens verdifulle eiendeler ble offer for ødeleggelse, beslaglegning eller tyveri flere steder. Prester og biskoper ble trakassert, særlig av folk som opplevde at de geistlige hevet seg over allmuen.[63]

Selv om Luther hadde overlevd mye på grunn av beskyttelse fra viktige fyrster, skyldtes det også i de første årene at det var en vanskelig prosess å velge ny keiser. Paven støttet Frans I (1494–1547) som ny keiser, men ville ikke påvirke valget ved å gå hardt ut.[61] Det ble ikke Frans I, men Karl V (1500–1558), som ble konge. Han var allerede konge av Spania, og eide også områder i Burgund og Flandern, i tillegg til Amerika, med mer.[64] Karl V var motsetningsfylt, da han både var sterkt katolsk, men også sterkt humanistisk.[65]

Under Riksdagen i Worms i 1521 nektet Luther å trekke tilbake sine påstander om kirkens vranglære, og ble dermed lyst fredløs. Fredrik den vise (1463–1525) av Kurfyrstedømmet Sachsen var Luthers beskytter, og Luther bodde i kurfyrstens slott i ett år der han oversatte Bibelen til tysk. Dette spredte både Bibelen og det tyske språk langt.[66] Resten av de tyske områdene hadde langvarige konflikter. Det startet med at lutheranere angrep kirken stadig oftere.[67] På midten av 1520-tallet ble det store bondeopprør, og over 100 000 mennesker mistet livet. I 1526 ble det i Riksdagen i Speyer gitt tillatelse til at protestantene skulle tro hva de ville, men tre år senere ble denne tillatelsen trukket tilbake.[68] Motstanden mellom keiser Karl V og den protestantiske adelen ble stadig større, og da keiseren ikke ville godkjenne en protestantisk trosbekjennelse i 1530, dannet de Det schmalkaldiske forbund. Den stadige gnisningen mellom dette forbundet og keiservennlige katolikker førte til en krig, Den schmalkaldiske krig, som ente med tap for protestantene. Keiseren viste romslighet i fredsavtalen.[69]

Protestantismen i andre land[rediger | rediger kilde]

Den tyske orden var en mektig katolsk ridderorden frem til 1525. Deretter ble den oppløst. Konvertitter fikk beholde områder, mens andre områder ble konfiskert av den nye hertugen av Preussen.

Protestantismen fikk ikke like stor utbredelse i Frankrike, ettersom Frans I, som altså var konge av Frankrike og konkurrerte med Karl V om Det tysk-romerske rikets keisertittel, hadde kontroll over utnevnelsen av biskoper allerede. Dermed var for alle praktiske formål kirken i Frankrike allerede underlagt kronen.[42] Det var først senere at protestantismen og hugenottene dukket opp.

I Sveits hadde Ulrich Zwingli (1484–1531) startet en bevegelse på egen hånd. Som Luther, mente han at bare Bibelen var inngangen til den kristne tro og at faste, sølibat og en streng tolkning av Bibelen var feil.[70]

Danmark var inspirert av Tyskland og delte erfaringer. I 1529 oversatte Christiern Pedersen Det nye testamente til dansk. Den machiavelliske Christian II (1481–1559) var antikirkelig og antiadelig, og så på protestantismen som et redskap for å styrke kongemakten. Da han ble jaget ut av landet tok onkelen over. Frederik I (1471–1533) var mer nøytral i religionsspørsmålet, men spilte på begge hester. Den protestantiske bevegelsen vant frem, og Frederik Is sønn Christian III (1503–1559) innførte protestantismen i 1537.[71] Denne ble også innført til store protester i Norge, etter at Christian III hadde forandret Norge fra et formelt selvstendig rike til et dansk lydrike.[72]

I Sverige var Gustav Vasa (1496–1560) mest opptatt av en vanskelig balansegang mellom protestantiske opprørere og konservative katolikker. I praksis startet han likevel en protestantisk bevegelse. Denne ble møtt av opprør som Vasa måtte slå ned. Etter mye maktspill innførte Sverige lutherdom i 1571.[73] Finlands store reformator, Mikael Agricola (1507–1557), oversatte Bibelen til finsk, noe som ga stor påvirkning både på språk, religion og nasjonalfølelse.[74]

Preussen hadde vokst frem som et maktsenter av tyskere i Polen, og var langt på vei selvstendig. Her begynte en konvertering til protestantismen under Albrecht av Preussen (1490–1568) i 1525. Han opphøyde seg til hertug av Preussen, og sekulariserte Den tyske orden, en kristen ridderorden som hadde hatt som misjon å kristne stadig lenger østover i Europa. Preussen, som startet som en følge av Den tyske ordens kristningsprosjekt, hadde nå gjort opprør mot sin tidligere eksistensberettigelse. Albrecht lot konvertitter fra ordenen beholde sine områder, men beslagla områdene til de som forble katolikker.[75][76]

Polen, som altså forble katolsk, grep ikke inn. De hadde selv store interne problemer i et svært område med en rekke varianter av kristendom. Preussen representerte det protestantiske, men de hadde også kontakt med den gresk-ortodokse kirke, en kontakt som gikk tilbake mange hundre år på grunn av Østromerriket. I tillegg hadde de ortodokse ukrainere og russere. Lagt til dette hadde polakkene problemer med at en rekke geistlige, ofte utnevnt etter kongelig anbefaling, som brøt med tradisjonelle katolske verdier. De hadde konkubiner, de drakk, danset og levde opp til fordommene som hadde ført til innføringen av reformasjonen andre steder. Sigismund I av Polen (1467–1548) forbød import av «kjetterske» bøker med trusler om dødsstraff, og forlangte at kjetterske universiteter måtte returnere til den katolske troen. Lutheranisme slo uansett ikke spesielt godt an, men etter at Sigismund døde i 1548, kom kalvinismen inn, og denne ble langt mer populær.[77]

I Ungarn var det allment akseptert at pave Sylvester II (946–1003) skal ha gitt Ungarns første konge, Stefan I av Ungarn (969–1038), retten til selv å velge biskoper. Dette brukte ungarske konger til å belønne lojale adelsmenn, og slik var presteembetet mer dekadent enn gudfryktig. Ettersom tyske tekster fant veien over grensen og folk protesterte, dukket det opp opprørske kirker som enten var lutherske eller ble plassert i gruppe med dem. Åpen lutheranisme ble straffet, til tider med dødsstraff. Dette var imidlertid et problem som fikk en annen dimensjon i 1526, da Det osmanske rike under Suleiman I den store (1494–1566) bekjempet ungarerne i slaget ved Mohács i 1526. Effektivt førte dette til en tredeling av Ungarn. Ferdinand I (1503–1564), som hadde meglet frem en fredelig løsning i det husittiske Böhmen, ble sett på som en sterkere konge som kunne forsvare ungarerne mot muslimene. Flertallet støttet imidlertid Johan Zápolya (1487–1540), og det ble en borgerkrig som varte i 20 år. Mange geistlige falt i disse kampene, og mange bispeseter forble uten biskop.[78]

Anglikanismen og kalvinismen[rediger | rediger kilde]

Henrik VIII foreviget i glassmaleri i Canterbury katedral. Henrik VIII er nummer to fra venstre. De andre er (fra venstre) Henrik IV, Thomas Cranmer og William Laud.

Henrik VIII av England (1491–1547) var svært skeptisk til protestantismen, og i motsetning til i Spania og Frankrike, der kirken var delvis nasjonalisert, var England fortsatt svært lojal mot Roma. Imidlertid måtte han sikre seg en arving. Da hans kone, Katarina av Aragón (1485–1536), datter av Isabella av Castilla og Ferdinand av Aragón, bare lyktes i å føde ett barn, Mary, ble Henrik VIII utålmodig etter en sønn. Siden Katarina av Aragón var gift med Henrik VIIIs storebror, Arthur frem til han døde i 1502, var ekteskapet mellom Henrik VIII og Katarina bare godkjent gjennom pavens inngripen. Nå ba Henrik VIII paven om å oppheve denne dispensjonen og annullere bryllupet. Paven ville ikke fornærme Europas mektigste mann og Katarina av Aragóns nevø, Karl V, og foretok seg derfor ikke noe, og Henrik VIII tok derfor saken i egne hender. Gjennom Act of Supremacy ble han den engelske kirkens overhode, og han brøt med Roma. Dette var starten på anglikanismen, som i begynnelsen handlet mest om å konfiskere landområder fra munkeordener og å forby dem i England.[79]

En annen retning innen protestantismen var kalvinismen. Denne stammer fra den franske reformisten Jean Calvin (1509–1564), som måtte rømme Frankrike til Genève. Han ble den naturlige lederen for en kanton som var opprørsk mot katolisismen, men manglet en ny retning.[80] Calvin trodde på predestinasjon, slik at hva man gjorde i livet ikke påvirket hvor man gikk etterpå. Samtidig, og noe selvmotsigende, mente han at de som viste evne til fromhet og overvinnelse av fristelse viste at de var forutbestemt til å gå til himmelen. Gode gjerninger var dermed både en måte å vise at man endte i himmelen og en måte å prise herren på. Calvins tro, kalvinismen, trodde også på at kirker skulle være fri fra statlig inngripen, i motsetning til både lutheranisme og anglikanisme.[81] Det var først og fremst i Nederland at kalvinismen var uproblematisk. I Frankrike ble følgere kalt hugenotter, og de kom ofte i konflikt med katolikkene, spesielt i 1570-årene og ut århundret. I Skottland fikk den en annen vri, og følgere ble kjent som presbyterianere. Også her var det noe voldsbruk, men overgangen fra katolisisme var gradvis.[82]

Avslutningen av perioden (1556)[rediger | rediger kilde]

Det var ikke bare protestantene som hadde problemer med den katolske kirken. Også katolikker hadde det, spesielt i Spania. Allerede sent på 1400-tallet hadde en reformistisk og moralsk bølge slått over Spania, og mer skulle komme. Samtidig som Luther ble stor i Det tysk-romerske rike i 1521 fikk Ignatius av Loyola (1491–1556) en åpenbaring. Han skulle være Jomfru Marias ridder som skulle lære opp barn både i lesing og skriving og i den rette tro. Han studerte selv latin på skolen og ved universitetet Sorbonne i Paris. Sammen med studiekamerater stiftet han Jesu samfunn, og de kalte seg jesuitter. Jesuittene hadde en nær fanatisk tiltro til paven, og det het at «Det hvite jeg ser vil jeg tro er sort dersom Kirken befaler det slik». Jesuittene gjorde en stor innsats i å utdanne befolkningen, men deres forsøk på å påvirke politikken til forskjellige land i retning kirken ble mindre vellykkede. Likevel telte Jesu Samfunn 1500 medlemmer da Loyola døde i 1556. Disse ble viktige for paven.[83]

Samme år som Loyola døde, trakk Keiser Karl V seg som konge av Spania og Det tysk-romerske riket. Han delte opp sine riker slik at Det tysk-romerske riket, Habsburg (etter hvert Østerrike), Böhmen og Ungarn tilfalt hans bror Ferdinand, mens Spania, Nederlandene, Burgund og Aragons italienske eiendeler, i tillegg til spanske eiendeler i Amerika, gikk til Karl Vs sønn, Felipe II (1527–1598).[84] Luther selv hadde dødd i 1546. I 1555, året før han døde, hadde Karl V måttet inngå religionsfreden i Augsburg, der protestantene fikk nærmest full seier.[85]

Religionskrig og -konflikt (1556–1648)[rediger | rediger kilde]

Keiser Karl Vs abdikasjon kan ha noe å gjøre med at han anså sin tid til å være over. Han var selv en humanist etter renessanseskolen i en tid med dogmer.[85] Dogmene ble blant annet nedskrevet i Konsilet i Trient. I Frankrike og England oppstod blodige oppgjør og opprør for å avgjøre forholdet mellom protestantisk og katolsk kirke. Perioden ble avsluttet med tretti års blodig religionskrig med politiske undertoner.

Motreformasjonen (1556–1598)[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: konsilet i Trient og motreformasjonen

Konsilet i Trient redefinerte katolisismen og fikk dem på offensiven.

Katolikkene var ikke blinde for anklagene som ble ført mot dem. Pave Paul III (1468–1549) kalte i 1545 inn til et konsil i byen Trient (dagens Trento i Italia) for å takle protestantismen og kritikken mot den katolske kirke. Konsilet i Trient ble gjennomført i tre perioder: fra 1545 til 1547, 1551–1552 og 1562–1563. Ideen var i utgangspunktet et økumenisk konsil åpent for protestantene, og de dukket opp fra 1551 til 1552. Imidlertid ble skillet mellom protestantene og katolikkene for stort, og etter religionsfreden i 1555 i Augsburg var det heller ingen hensikt for protestantene derfra å fortsette å være med.[86] Dermed var det i utgangspunktet jesuittene, paven og italienske biskoper som ble igjen. I Frankrike styrte kongen allerede mye av kirken, og det var uansett religionskriger på gang som gjorde at få hadde tid til å komme.[87][88] England var i en kort periode katolske igjen, og sto derfor over.[89] Den eneste sterke katolske representanten utover de italienske, godt kontrollert av paven, var den spanske, men de var i hovedsak enige med paven likevel.[90]

Kritikken mot kirken ble delt i to, mot praksisen og mot doktrinen (læresetningene). Kritikken mot praksisen viste at den katolske kirken hadde et forbedringspotensial. Prester måtte nå kle seg enklere og mindre forseggjort. Moral og oppførsel måtte bli frommere. Kyskhetsløftet måtte overholdes. Presteskoler skulle lære opp prester skikkelig. Handel med kirkelige posisjoner, sakramenter eller avlat ble forbudt.[90]

Innen diskusjonene om doktrinene gikk det motsatt. Der det før var mulig å tolke riter eller handlinger, ble denne muligheten begrenset. Det ble også tro på helgener, at Jesu legeme blir til under nattverden, at de syv sakramenter skulle holdes og at skjærsilden absolutt eksisterte. Protestantisk doktrine ble fordømt, og inkvisisjoner ble støttet.[91]

Religiøs krig i Frankrike (1555–1598)[rediger | rediger kilde]

Bartolomeusnatten var det blodige høydepunktet i den svært harde religiøse borgerkrigen i Frankrike.

Kalvinismen hadde ført til at mange franskmenn konverterte, altså ble hugenotter. Dette kan ha vært en del av et opprør mot kongen, Henrik II (1519–1559). Han mer eller mindre kontrollerte den katolske kirken og var svært brutal mot hugenotter. Hugenotter av tredjestanden kunne ofte henrettes, men adelige som konverterte ble ikke straffet. Det at omtrent halvparten av adelen hadde konvertert, gjorde situasjonen vanskelig.[92]

Frankrike var politisk i en vanskelig balanse mellom flere dynastier, inkludert kongens eget, Huset Valois. Da Henrik II døde under en turnering, utviklet det seg en maktkamp mellom de andre fyrstehusene (familiene). Henrik IIs sønn, Frans II (1544–1560) hadde giftet seg inn i det erkekatolske Guise-dynastiet, og hugenott-forfølgelsen økte markant. Da Frans II døde, ble Karl IX av Frankrike (1550–1574) konge, bare ti år gammel, og hans mor, Katharina de’ Medici (1519–1589), var regent med huset Bourbons støtte. De ville gi rettigheter til hugenottene igjen, noe som delvis fungerte, men etter hvert ble stemningen så dårlig mellom katolikker og hugenotter at det strakk ut i regelrett krig mellom 1562 og 1570.[93]

Det forble en svært skjør fredstid frem til august 1572. I anledning et bryllup mellom Karl IXs søster Margrete av Valois (1553–1615) og Henrik av Navarra (1553–1610), som var en av de store mennene innen hugenott-bevegelsen, måtte lederne for de to bevegelsene møtes i Paris. Stemningen var svær betent, og anklager på begge sider haglet. Til slutt lyktes overhodet for Huset Guise å overtale kongefamilien om at lederne for hugenottene måtte drepes. Bare lederne var målet, men folk i Paris tok saken i egne hender. Natten til den 24. august, Bartolomeusnatten, ble et blodbad, der mellom 5000 og 30 000 hugenotter ble drept, først i Paris, også over hele Frankrike.[94]

Dette førte til en borgerkrig mellom de to gruppene. Karl IX døde i 1574, og den yngre broren, Henrik III (1551–1589), ble konge. I 1576 ble det gjennomført en fredsavtale som ga hugenottene gode betingelser. Katolikkene dannet Den katolske liga, og de ønsket krig. Henrik III var imidlertid dårlig likt av begge sider.[95] Da broren til Henrik III døde, var det klart at Henrik av Navarra var neste i arverekken. Katolikkene gjorde derfor opprør mot den sittende kongen, som de uansett ikke likte, for å forhindre dette. De jaget kongen ut av Paris, og kongen gikk til Henrik av Navarra for å få hjelp. Sammen beleiret de Paris, men kong Henrik III ble drept i et attentat. Henrik av Navarra ble dermed konge, og lovet å konvertere til katolisismen. Siden katolikkene ikke hadde noen god motkandidat, gikk de med på det. I 1594 ble Henrik kronet til Henrik IV av Frankrike. I 1598 kom Ediktet i Nantes, som ga hugenottene mange rettigheter i enkelte byer og geografiske områder. Dermed var nesten tretti års blodig borgerkrig over.[96]

Engelsk kamp om troen[rediger | rediger kilde]

Henrik VII døde i 1548, og Edward VI (1537–1553) var bare ti da han tok over. Under den sykelige gutten hadde først Edward Seymour, 1. hertug av Somerset og John Dudley, 1. hertug av Northumberland prøvd å modernisere landet uten hell, begge ble etter hvert henrettet.[97] Da Edward VI døde i 1553, gikk tronen over til Maria (1516–1558), en sterkt troende katolikk gift med mektige Felipe II av Spania (1527–1598). De to viste liten nåde for protestanter i England, noe som gjorde at hun ble kjent som «Bloody Mary». Maria døde i 1558, og hun hadde egenhendig lyktes i å få alle engelskmenn til å forakte katolisisme som statsreligion.[98]

Det ble Marias halvsøster Elizabeth (1533–1603) som tok over som Elizabeth I. Hun styrte stort sett unna religiøse spørsmål, og lot kirken utvikle seg. Dette førte til en anglikansk kirke i England, der lavkirkelige foretrakk kalvinismen og høykirkelige katolisismen. Skottene ble kalvinister, eller presbyterianere, den irske kirken anglikansk og Irlands befolkning i høyeste grad katolsk.[99]

Den svært intelligente Elizabeth I valgte dyktige menn rundt seg. Under henne ble Storbritannia i stadig større grad både en sjømakt og en handelsmakt. Hun håndterte både sin opprørske kusine Maria Stuart (1542–1587) og angrep fra Den spanske armada, om enn sistnevnte skyldtes et væromslag i minst like stor grad som den engelske flåten. Uansett gjorde dette at lite sto i veien for at England kunne utnytte områdene vestover, i Amerika.[100]

Spania under Felipe II – Katolikkenes store mann[rediger | rediger kilde]

Felipe II skaffet seg mange fiender med sin dogmatiske katolisisme.

Felipe II (regjeringstid 1556–1598) var sterkt katolsk, han ønsket å fjerne all protestantisme og annen ikke-katolsk tro. Han manglet, som mange andre i Spania, en generell forståelse for hvordan inflasjon fungerte. Dermed ble sølvfunn i 1545 først begynnelsen på hans storhetstid, men senere slutten på den. Og dette til tross for at Spania hadde utviklet en svært god handelsvei der sølv fra Bolivia ble brukt til å kjøpe krydder og eksotiske varer i den nyoppdagede øygruppen Filippinene, oppkalt etter kongen.[101]

En stor utfordring for Felipe II var Nederlandene, nåværende Nederland og Belgia. Disse landene var langt mer moderne enn Spania, og de tjente opptil syv ganger mer enn Spania selv, krydder og sølv iberegnet.[101] Problemet var at nord i Nederland hadde kalvinismen slått rot, og det kunne ikke Felipe II tåle. Inkvisisjonen konfiskerte eiendom og henrettet mange nederlendere, og nederlenderne svarte med flere opprør, både i nord og i sør.[102] I nord ble kampen støttet av England og av og til også Frankrike, som begge helst så at Spania ble svekket. I sør, i dagens Belgia, ble kampen mer eller mindre over da Antwerpen ble plyndret og brent i 1585.[103] Kampen mellom Nederland og Spania skulle få stor betydning mot slutten av perioden. Felipe IIIs sønn, Felipe III, inngikk en våpenhvile med Nederland i 1609. Dog var det bare stille før stormen.[104]

Felipe II fikk bygget El Escorial.[105] Dette slottet ble hans faste tilholdssted, noe som var uvanlig for monarker, og herfra bygget han opp et byråkrati som ble kopiert av resten av Europa.[106] Kostnadene til både slott og byråkrati ble store, og det var lite å hente på skattlegging. Det store sølvinntaket førte også til inflasjon av sølv, noe som gjorde at de hadde enda færre inntekter.[107][108]

Det osmanske rikes flåte dominerte i Middelhavet, men Felipe II bygget opp en stor flåte. I 1566 befridde han Malta, og i 1571 vant Spania, Republikken Venezia og andre allierte slaget ved Lepanto. Det var nå at Den spanske armada ble forbundet med storhet.[109] I 1580 ble han neste i arverekken i Portugal, men motstanden var svært stor. Til slutt måtte han erobre Portugal for å bli konge, noe han lyktes med. Portugal ble imidlertid mer eller mindre selvstendig i personalunion med Spania.[110]

Øst-Europa: Svekkelse – og Russland[rediger | rediger kilde]

Lublinunionen i 1569 sikret at Polen og Litauen ble samlet og styrket. Likevel var det store splittelser i landet, som var i hovedsak styrt av adelige med kongen som en gallionsfigur.

I Vest-Europa ble kongemakten stadig sterkere, i Øst-Europa ble som oftest den jordeiende adelen det. Det var heller ingen større utvikling av tredjestanden med handelsfolk i noen grad, unntatt på Balkan.[111]

Polen og Litauen gikk inn i en sterkere union den 1. juli 1569, Polen-Litauen. Resultatet av dette ble at Polen i enda større grad ble styrt av adelen, men med kongen som formelt overhode. Litauen var en republikk, men likevel langt enklere styrt. Kongemakten i Polen virket mer nominelt enn som reelt mektig. Likevel kjempet både franske, svenske og ungarske konger om makten. Polen og særlig Litauen var imidlertid langt mer orientert om handel enn sine naboer i sør, ettersom man i Østersjøen hadde en naturlig handel med de nordiske landene.[112]

Ungarn hadde fra 1526 av, merket en markant nedgang. Det var borgerkrig mellom ungarere lojale til ungarske ledere og de som støttet Habsburg-dynastiet som tok over. Bøndene var underkuet, noe som førte til at de var dårlige til både å arbeide og å forsvare landet. Det osmanske riket hadde presset seg inn på store ungarske områder, og byen Pest hadde falt.[113] Adelsmenn utnyttet borgerkrigen ved å bytte side til høystbydende.[114] Slutten av århundret var preget av både oppgang i handel og nedgang i form av epidemier og krig. Likevel vant Ungarn enkelte slag, og var på offensiven. I 1606 valgte likevel Habsburg, det vil si Østerrike, deler av Det tyskromerske riket og deres del av Ungarn, å inngå en fred i Zsitvartorok. I denne freden tapte Ungarn mer enn de vant ved slagene.[115]

Det osmanske riket var sterkt påvirket av hvem som leder. Allerede Suleiman I den stores sønn, Selim II (1524–1574), svekket landet.[116] Mange nye sultaner valgte samme styremåte, der intriger, fester og dekadanse kom i veien for god styring. Tap på slagmarken gjorde at det ble økte utgifter. Selv om de bare tapte slaget, og ikke kontrollen over Øst-Middelhavet i slaget ved Lepanto, var det klart at deres styrke var kraftig redusert.[117]

Storfyrstedømmet Moskva var på begynnelsen av 1500-tallet mer eller mindre en innenlandsstat med liten påvirkning på Europa, selv etter at Ivan III (1440–1505) hadde sikret at de dominerte fra Karelen til Uralfjellene. De hadde mektige fiender i Litauen, Polen og i perioder også Ungarn og Böhmen.[118] Sønnen Vasilij III (1479–1533) ble ny konge, og han organiserte det nye, store riket, fra nå av kalt «Russland». Fra han døde i 1533 til 1547 var det feider, krangler og kriger. I 1547 tok Ivan IV (1530–1584), med tilnavnet «den grusomme», over. På den ene siden sentraliserte og effektiviserte han maktapparatet på bekostning av adelen. På den annen side likte han ikke nye ideer, og han opprettet et system, Opritsjnina, der et stort landområde ble styrt av ham direkte. Opritsjnina var på siden av resten av samfunnet med langt mer lovløse tilstander. Ivan levde opp til navnet, og hans brutale stil og opritsjina-systemet med angivere og terror, førte til at han fikk mange fiender. Litauen og Polen samarbeidet med Sverige om å begrense Russlands utvikling vestover. Ivan IV fjernet flere dyktige ledere blant adelsmenn, noe som førte til at disse enten byttet side eller hadde blitt angitt. Russland fokuserte dermed for det meste østover.[119]

Merkantilisme[rediger | rediger kilde]

Et fisketorg i Nederland. Nederlenderne ble rike etter at Det nederlandske ostindiske kompani og senere Det nederlandske vestindiske kompani igangsatte storstilt handel rundt om i verden.

Etter at Spania og Portugal viste seg ute av stand til å bevare sine områder, begynte Nederland og England å utfordre hegemoniet over både Atlanterhavet og Det indiske hav. Det britiske ostindiske kompani (etablert 1600) og Det nederlandske ostindiske kompani (1602) sikret seg rettigheter fra monarken respektive stattholderen for å opprettholde kolonier og å ha monopol på handel i områdene.[120] På denne tiden var handel ikke en aktivitet åpen for alle, men en del i kampen mellom stormaktene. Dette skyldtes tankesettet kjent som merkantilisme. Merkantilisme var et tankesett som så på det å eie gull og sølv som et nullsumspill, slik at det var en endelig mengde gull og sølv, og at det ikke kom til nytt. Gull og sølv ble brukt som betalingsmiddel i form av mynter, og dermed handlet merkantilisme om at en nasjon måtte sikre seg mest mulig penger. For å få dette, måtte nasjonen selge mest mulig varer og få inn mest mulig mynter, mens de måtte kjøpe minst mulig utenfra. Handel hadde som formål å sikre mest mulig gull og sølv til nasjonen. Store kompanier med store kanonbåter var derfor mer ideelle til å sikre handelen enn små båter fra små selskaper. Koloniene skulle utelukkende selge varer til morderlandet, og bare som råvarer. Raffinering og håndverk skulle gjøres der – med unntak av sukker, som var innebar et så brutalt arbeid at det ble gjort med slaver under grusomme omstendigheter.[121]

For morderlandet førte merkantilismen til at mange råvarer kom inn. I tillegg investerte mange i jordbruket og i oppfinnelser for å effektivisere og utnytte dyrking og høsting. Dette førte til at råvarene måtte gjøres om til varer, for eksempel ull til skjorter og tepper, kardemommebark til pulver, tobakk til snus og så videre. Denne formen for tidlig-industrialisering, kjent som forlagssystem, ble gjort av først bondekoner, deretter også av bøndene selv. Over tid fikk bøndene mer tid til overs, etter at effektivisering førte til at de ikke måtte arbeide like hardt for å gå med overskudd. Dette førte til lavere arbeidsledighet, et større borgerskap og en økonomisk gevinst. På den annen side gjorde det nye systemet samfunnet klar over åpenbare svakheter, som dårlig administrasjon, adelige eller byfolk med liten forståelse for jordbruk og et handelssystem som straffet import så kraftig at det å skaffe seg for eksempel vin i England eller tobakk i Frankrike kunne vise seg å bli et stort problem.[122]

Tredveårskrigen (1618–1648)[rediger | rediger kilde]

1600-tallet startet med en viss forståelse for kalvinistene, akkurat som freden i Augsburg hadde skapt sympati for lutheranerne. Ediktet i Nantes sikret noe religionsfrihet, og Spanias innrømmelser sikret Nederland i det minste noe ryggdekning.

Likevel var Habsburgmonarkiet, det vil si Østerrike, Böhmen og stadig mer av Ungarn, en svært viktig og svært katolsk maktfaktor. Med motreformasjonen som samlende faktor, begynte Habsburgmonarkiet å komme på offensiven igjen, og i 1618 startet tredveårskrigen. Krigen startet som en intern krig i Böhmen, men vokste til å involvere hele Vest- og Sentral-Europa med unntak av De britiske øyer og Den italienske halvøy.[123]

Erkehertug Ferdinand (1578–1637) var den naturlige tronfølgeren som keiser av Det tysk-romerske rike. Han var sterkt katolsk og hadde jesuittiske rådgivere. Böhmen på sin side var svært reformerte katolikker, og ønsket ikke en så reaksjonær konge av Böhmen. Han ble likevel valgt svært udemokratisk til konge. Dette førte til opprør blant befolkningen.[124] Ferdinands representanter ble kastet ut av vinduet på slottet i Praha, kjent som «defenestrasjonen i Prag» i ettertid. Opprøret ble beseiret i 1620, og Böhmen straffet.[125]

Trettiårskrigen var egentlig flere kriger knyttet sammen i faser, og kort tid etterpå begynte en ny fase. Nederland og Spania gikk til krig mot hverandre, og i 1625 gikk Christian IV av Danmark og Norge (1577–1648) med nordtyske protestanter på sin side mot katolske straffeekspedisjoner. I 1629 tapte imidlertid den protestantiske side igjen, og Danmark trakk seg ut.[126] Katolikkene tok tilbake mange protestantiske områder, og strenge lover ble innført. Selv det katolske Frankrike ble bekymret, og de valgte å gå inn på protestantenes side, også delvis for å svekke Huset Habsburg, som fortsatt kontrollerte mesteparten av Europa i to grener; Spania i sør og Østerrike, Ungarn og Det tyskromerske riket i øst. Sammen med Sverige og Nederland gikk de inn i krigen. Sverige under Gustav II Adolf (1594–1632) gikk til en kraftig motoffensiv, og drev katolikkene tilbake. Den problematiske general Albrecht von Wallenstein (1583–1634), så på krig som en mulighet for økonomisk vinning og tjente seg rik på plyndring. Han var katolikkenes beste general, men var dypt splittende. Han møtte Gustav II Adolf i slaget ved Lützen, som ble vunnet av Sverige, men kongen døde, og Wallenstein falt like etter. Begge sider mistet en god general, men protestantene mistet et samlingspunkt. I 1634 var de fleste områdene i Det tyskromerske rike forlikt med keiseren. De beholdt religionen mot å gå inn i riket igjen. Resten av krigen handlet om å redusere Spanias kontroll over Nederland og handelsruten mellom dem og intern krangling mellom Sverige og Danmark.[127][128]

Krigen ble avsluttet i 1648. Kort tid etter døde Christian IV som en skuffet mann, etter at han måtte avstå store deler av Midt-Norge til Sverige. Fredsforhandlingene fant sted i Münster og Osnabrück, begge i området Westfalen, for ettertiden kjent som freden i Westfalen. Habsburg fikk anerkjent Østerrike og Böhmen som sitt, men fikk vingeklippet sin kontroll over Det tysk-romerske rike. Fra nå av var Det tysk-romerske rike redusert til en maktesløs enhet med små tyske riker som var nesten selvstendige. Mange av rikene var nesten folketomme og svært fattige. Sverige fikk store områder ved kysten av Østersjøen. Frankrike fikk deler av Alsace-Lorraine. Nederland ble formelt selvstendige etter å ha vært det reelt i nesten åtti år.[129]

Kalvinismen fikk samme status som lutheranismen, det vil si en lovlig religion. Religionen fulgte nå også området og folket, og ikke herskeren, i Det tysk-romerske rike. Trettiårskrigen markerte også avslutningen av religionskriger og starten på et mer tolerant syn på religion.[130]

Hekseprosesser (1580–1648)[rediger | rediger kilde]

Det var ikke uvanlig at hekser ble brent på bål. Tysk illustrasjon fra 1500-tallet

Utdypende artikkel: hekseprosessene

Heksekunst ble av kirken lenge ansett som barbarisk overtro, ettersom bare Gud hadde overnaturlige krefter. På 1400-tallet forandret det seg etter at pave Innocens VIII (1432–1492), etter råd fra inkvisitor Heinrich Kramer (rundt 1430–1505), utga en bull som knyttet hekseri med Djevelen. Bullen ga ikke den effekten Kramer håpet på, og han tok saken i egne hender. Kort etterpå utga han boken Heksehammeren. I begynnelsen ble boken latterliggjort og fordømt, men utover på 1500-tallet ble den stadig mer populær.[131][132][131][133]

Fra 1530-årene ble hekseprosesser vanligere, og ofte under tortur. De fleste land hadde ett verdslig og ett kirkelig rettssystem, og det var det verdslige som oftest dømte folk for hekseri.[134] Dette gjaldt spesielt i Frankrike, Sveits, Det tysk-romerske rike og Skottland.[135] Tortur, bestialske mord og prøver som uansett medførte døden var normen, men etter den blodige trettiårskrigen ble også hekseprosessene langt mindre vanlige.[136]

England: Fra terrorisme til borgerkrig (1601–1648)[rediger | rediger kilde]

Elizabeth I døde barnløs, og Jacob I (1566–1625) tok over. Elizabeth I hadde rykte som renslig, smart og diplomatisk, mens Stuart var kjent som pedantisk, paranoid og skitten. Han unngikk folkemengder og var dårlig med penger. Hans forhold til de kalvinistiske puritanerne, som ønsket kraftigere oppgjør mot katolikker og en mer fri kirke, var heller ikke spesielt godt. Han lyktes imidlertid å holde England unna tredveårskrigen.[137] Litt bedre ble det i 1605, da en katolsk gruppe, frustrert over forfølgelse, prøvde å sprenge parlamentet (Palace of Westminster) mens kongen var tilstede. Forsøket ble oppdaget og forhindret, og attentatmannen Guy Fawkes (1570–1606) ble fanget, forhørt og henrettet.[138]

Jakob Is sønn, Karl I (1600–1649), prøvde å sikre seg at makten kom fra Gud, og ikke Parlamentet. Parlamentet måtte godkjenne alle skatteøkninger, men Karl I fant smutthull som gjorde at han kunne forbigå dem. Forholdet mellom konge og parlament ble så giftig at det utviklet seg til krig.[139]

Parlamentet ble etter mye frem og tilbake ledet av den sterkt puritanske landeieren Oliver Cromwell (1599–1658), og med streng disiplin og puritansk iver lyktes det dem å bekjempe Karl Is hær. Cromwell tok rollen som de facto leder av Storbritannia som Lord Protector, og fikk kongen henrettet etter at kong Karl I gjentatte ganger nektet å motta tilbud som kunne redde hans liv. Cromwell styrte den nye republikken England med jernhånd frem til 1657, da han døde. Kort tid etter ble monarkiet gjeninnført.[139]

Barokken: Kultur og vitenskap vokser (1580–1650)[rediger | rediger kilde]

William Shakespeare regnes blant de største dramatikerne i verdenshistorien. Han var med på å forandre litteraturen på sent 1500- og tidlig 1600-tall.

Perioden 1580 til 1650 var svært viktig både innen kunst, musikk og vitenskap. Selv i en periode der religionen var i fokus og overtro skapte hekseprosesser, fantes det stor interesse for kunnskap og kultur. Litterært hadde skuespill en gjenfødelse med William Shakespeare, Ben Jonson og Lope de Vega. Romanen opplevde det samme under Miguel de Cervantes' bok Don Quijote. Episke dikt fikk mye av den samme utviklingen ved John Miltons Det tapte paradis. [140]

Kunsten var også markant annerledes. Lys og skygge skapte fokus klarere enn tidligere, og hjalp til med å forsterke perspektivet. Motiver ble og så mer dramatiske og mer bevegelige der de før var roligere og ofte mer stille. Barokken var kompleks, motivene var ofte fra mer folkelige temaer og spenning og drama var vanligere. Den italienske maleren Caravaggio (1571–1610) var vesentlig i utviklingen av barokken, men etter hans død ble malerkunstens sentrum flyttet fra Nord-Italia til Nederland.[141]

Innen musikk var barokken en av de største musikalske forandringene i verdenshistorien.[142] Musikken ble langt mer dramatisk, i og med at operaen ble oppfunnet helt i begynnelsen, og kort tid etter fikk man oratorier, en religiøs blanding mellom opera og korverk. En rekke andre kunstretninger dukket også opp, og dur og moll-skalaene ble brukt for å skape mer dramatiske melodier.[143]

Vitenskapen tok store skritt i perioden. Danske Tycho Brahe (1546–1601) gjorde viktige astronomiske observasjoner fra 1572 til begynnelsen av 1600-tallet som motbeviste tanken om at universet sto stille.[144] Johannes Kepler (1571–1630) kalkulerte planetenes bevegelser langt mer presist enn tidligere, og gjorde store fremskritt innen optikk.[145] I 1582 ble den julianske kalenderen korrigert fra pavelig hold, Gregor XIII (1502–1585) fikk den nye kalenderen oppkalt etter seg.[146] Galileo Galilei (1564–1642) regnes som grunnleggeren av den matematiske fysikken og den moderne mekanikken, og kan sammen med Newton et halvt århundre senere regnes som den største vitenskapsmann i denne perioden.[146][147]

Filosofen Francis Bacon (1561–1626) mente at man skulle studere fenomen for sin egen del, og trekke konklusjonen etter observasjonene i stedet for å lete etter bekreftelser på regjerende teorier, og dermed var han empirist.[146] René Descartes (1596–1650) var rasjonalist, og mente at fornuften var det eneste man var sikker på. For begge var usikkerhet sentralt, noe som falt kirken tungt for hjertet, da de foretrakk sikker viten som underbygget Guds rolle.[146]

Veien mot opplysning og industri (1648–1789)[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: opplyst enevelde i Europa

I perioden fra 1648 til 1789 forandret verden seg markant. England (etter 1708 Storbritannia) ble den dominerende handelsmakten. Frankrike var en stormakt å regne med, men likevel ikke på nivå med England. Nederland og Sverige ble erstattet som stormakter av Russland, Østerrike og Preussen. Utviklingen gikk klart i retning av sentralisering; Englands parlament og Frankrikes, Østerrikes, Preussens og Russlands monarker ble stadig mektigere. Land som hadde mer spredt maktfordeling, som Nederland og Polen, fikk store problemer i denne tiden.

Perioden var sterkt preget av at befolkningen ønsket seg bort fra mystisisme og over til en forutsigbar verden med klare lover, rettigheter og en viss form for rettferdighet. I denne sammenheng ble modeller som kunne forklare verden mekanisk, og ikke mystisk, samt tekster som argumenterte for en fornuftig og rasjonell verdensforståelse ønsket velkommen. Det var særlig i andre halvdel av denne perioden, fra etter den spanske arvefølgekrig, at dette tankesettet ble gjeldende i en periode omtalt som opplysningstiden.

Atlanterhavets land (1648–1700)[rediger | rediger kilde]

Fra 1500-tallet og frem til midten av 1600-tallet hadde mesteparten av handelen flyttet seg fra Middelhavet til Atlanterhavet. I stedet for at bystatene Venezia og Genova kontrollerte handelen, ble den kontrollert av nederlandske og britiske kompanier, som investerte stort i å få monopol for sitt land på import av krydder, silke, fargestoffer og mye annet.

Allikevel hadde ikke de store aktørene, i hovedsak England, Frankrike, Nederland og Spania, et forutsigbart og fornuftig styresett. England kom til hektene etter en borgerkrig, Frankrike hadde en despotisk konge og Nederland og Spania var både splittet internt og i krig med hverandre.

England – Konstitusjonelt monarki og ærerik revolusjon[rediger | rediger kilde]

Oliver Cromwell hadde styrtet kongeriket og avsatt Karl I og bekjempet opprør i Skottland og Irland. Han innførte en viss religiøs toleranse slik som på kontinentet, men det lå store begrensninger på hva som var tillatt. Han valgte også å oppløse Rumpparlamentet i 1653, og innførte moralistiske regler som forbød mange former for underholdning. Da han døde, gikk det ikke lang tid før Karl II (1630–1685) ble gjeninnsatt. Karl II var mer forsiktig enn sin far, og han inngikk en avtale med parlamentet slik at man unngikk videre splittelse og åpen strid. Religion ble en utfordring, da Karl II viste tegn til å foretrekke katolisisme. Da han døde og den katolske Jakob II (1633–1701) tok over, ble situasjonen vanskelig. Parlamentet hadde innført krav om anglikansk nattverd for statsansatte, noe katolikker ikke kunne gjennomføre. Jakob II ignorerte dette. Det endte med at Jakob II ble avsatt, og ettersom ingen ønsket en ny republikk, gikk tronen til Jakob IIs datter, Maria II (1662–1694), som ikke var døpt katolsk. Hun var gift med Vilhelm av Oranien (1650–1702) i Nederland, og begge ble gitt den engelske tronen som William og Mary mot at de godkjente Bill of Rights (vedtatt 1689), som begrenset både høyadelens og kongens makt.[148]

Frankrike – Solkongens storhetstid[rediger | rediger kilde]

Ludvig XIV (1638–1715) av Frankrike ble konge fire år gammel, og levde til han ble svært gammel. Fra 1643 til 1715 var han konge enten i navnet eller, i mesteparten av tiden, som regjerende monark. Der faren, Ludvig XIII (1601–1643), ble sterkt kontrollert av kardinal Richelieu (1585–1642), var det kardinal Mazarin (1602–1661) som var rådgiveren til Ludvig XIV. Da Mazarin døde i 1661, ble Ludvig XIV eneveldig, og han innførte et styresett som ble hermet etter i hele Europa. Helt eneveldig var han ikke, til det var Frankrike for splittet i bispedømmer, juridiske enheter og gamle riker med interne konflikter, men han hadde både makt og innflytelse nok til å presse gjennom mye av sin vilje.[149][150]

Trettiårskrigen hadde ført til en fredsavtale som i det minste indirekte slo hardt ned på private hærer. Hæren ble dermed kongens ansvar, noe som gar kongen mye større makt. For Ludvig XIVs del ble kontrollen over hæren et redskap til å skremme naboland til å underkaste seg eller rett og slett å erobre dem. Hæren ble modernisert og firedoblet, og det krevde store utgifter. Det gjorde også byggingen slottet i Versailles i den lille landsbyen Versailles. Slottet ble et samlingspunkt for alle som ønsket kongens oppmerksomhet og dermed viktige og innkrevende titler og jobber. Han lyktes i noen grad også å gjøre handelen mer velorganisert, særlig med hjelp av rådgiveren Jean-Baptiste Colbert (1619–1683). Handelssystemet som ble brukt da var merkantilisme (se over), en idé om at handel hadde som mål å sikre mest mulig gull gjennom mest mulig eksport og minst mulig import.[151]

Nederland – Lite land, stor makt[rediger | rediger kilde]

Nederland hadde kontroll over flere havner i India, og satte opp førindustrielle «fabrikker» der. Illustrasjonen viser et sted i dagens delstat Vest-Bengal.

I motsetning til Frankrike og England, var Nederland aldri egentlig samlet. Landet besto av syv provinser som hver hadde stor intern makt, og ideer som statsstyrt og aggressiv handel, altså merkantilisme, ble aldri gjennomført der.[152]

Det urbane Nederland vokste opp som en både kulturell og økonomisk stormakt. Malere som Rembrandt (1606–1669) og Jan Vermeer (1632–1675) ble regnet blant de største i Europa. Samtidig kom landet også i krig med England og Frankrike, men de lyktes i stor grad enten å vinne krigene eller å befeste den etablerte status. Både Frankrike, flere tyske allierte og England måtte oppgi sitt forsøk på å kontrollere Nederland[153]

Spania – Umoderne og desentralisert[rediger | rediger kilde]

Spania hadde tidligere vist seg ute av stand til å takle rikdom. Deres hær klarte ikke å hindre Nederlands fremvekst, og Nederlands langt mer moderne økonomiske og maritime kunnskap gjorde at de tok over mye av handelen spanjolene tidligere hadde kontrollert. Det skulle imidlertid gå langt verre. Det ble mindre sølv og færre til å grave det opp. Adelen, som andre steder hadde vært avgjørende i å få i gang handel gjennom store investeringer, var i Spania svært skeptiske til aktiviteten. Spania mistet Portugal, og kom etter trettiårskrigen inn i en krig med Frankrike, der de tapte store områder. Dyre kriger og dårlig økonomi førte til overbeskatning av bøndene, og flere av dem rømte til Sør-Amerika. Det var heller ikke særlig mye investering i forlagsvirksomheten som hadde gjort nederlenderne formuende.[154][155] Det hjalp heller ikke Spanias sak at de var styrt i realiteten av adelige som skapte et gammeldags og fragmentert land, mens kongen, den unge, sykelige og sannsynligvis innavlede Karl II (1661–1700) ble ignorert. Landet ble paradoksalt nok samlet fordi de enkelte adelige forsto at et splittet Spania ville bli lett bytte for stormaktene når man skulle velge en ny monark fra et annet dynasti. Man kan snakke om at nettopp denne samlingen, rett før den spanske arvefølgekrig (1701–1714), er den egentlige overgangen fra mange små landområder til ett samlet Spania.[156]

Skandinavia – duell[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: den skånske krig

Sverige økte områdene sine markant på 1600-tallets andre halvdel.

Sverige hadde et godt utgangspunkt for å vokse i en tid der det var en fordel å være et samlet rike. Sverige hadde under sekstenhundretallets første halvdel samlet makten rundt kongen og hans råd, mye takket være Gustav Adolf og Axel Oxenstierna (1583–1654). Sveriges største utfordring var imidlertid hva de skulle gjøre med en dyr leiehær. På den ene siden hadde de bare leiehæren, på den annen side ble det dyrt å fortsette. I tillegg var Sverige ofte i kamp med Danmark-Norge. For Danmark-Norges del ble en del omfattende tap, så dramatiske at det i 1660 omtrent bare var København igjen som ikke var okkupert. Takket være nederlandsk flåte i Danmark og norsk hær i Norge, ble Sverige bekjempet. Imidlertid hadde adelen hadde skuffet så mye at Frederik III (1609–1670), som fortsatte å kjempe under beleiringen, lyktes i å innføre enevelde med folkets begeistring.[157][158] Dessverre for hoveddelen av Danmarks og Norges befolkning var sønnen ikke like politisk dyktig, slik farens kompetente byråkrati forfalt under Christian V (1646–1699).[159]

Sør-Europa for øvrig[rediger | rediger kilde]

Portugal fikk støtte av England til å erklære seg selvstendig fra Spania. Den engelske støtten sikret at de fikk normalisert forholdet til både Spania og Frankrike. Det ble senere oppdaget gull i Brasil, og bedre styre førte til at Portugal fikk en opptur mot slutten av århundret.[160]

De italienske bystatene var for lengst redusert i 1650. Fokuset hadde i større grad flyttet seg mot Atlanterhavet, slik at varer fra Østen kom via portugisiske, senere nederlandske og engelske skip. Denne transporten var langt billigere enn det bystatene tidligere hadde tilbydd. Ull- og silkeproduksjonen i Italia ble også utkonkurrert. Dette var en hard periode for et tidligere svært rikt område.[161]

Sentral- og Øst-Europa før den store nordiske krig (1648–1699)[rediger | rediger kilde]

Det tysk-romerske rike var for alle praktiske formål ikke lenger en maktfaktor, og flere enkeltstater i riket ble stadig mer selvstendige. Dette gjaldt spesielt Preussen, som gikk fra å være et svekket område til et mektig rike i løpet av litt over hundre år. Østerrike, også kalt Habsburg, ble også svært mektige. Sammen med Russland, som vokste mot slutten av perioden, ble de nye stormakter.

Habsburg: Østerrike[rediger | rediger kilde]

Beleiringen av Wien i 1683 ble det siste forsøket fra Det osmanske riket på å bekjempe dynastiet Habsburg. Det var nær å lyktes.

Den erkekatolske familien Habsburg hadde styrt Det tysk-romerske riket uavbrutt siden midten av 1400-tallet, og de styrte fortsatt to hundre år senere. Likevel var det klart for dem at det ikke var det vaklevorne Det tysk-romerske riket, men kronlandene deres, Erkehertugdømmet Østerrike, som var den egentlige maktbasen. Keiser Leopold I (1640–1705) lyktes i å modernisere og stabilisere riket. Han kastet også ut jødene fra riket, men samtlige fikk oppholdstillatelse i Brandenburg-Preussen øyeblikkelig.[162] Selv uten jødeforfølgelsen vil det være en overdrivelse å omtale Østerrike som moderne. Det var mange bønder i riket, og de var stort sett ufrie. Det var få byer, og handelen var lite organisert. Befolkningen snakket ikke bare mange forskjellige språk, men tilhørte også mange forskjellige språkgrupper, både germansk (tysk), slavisk (tsjekkisk, slovakisk, serbokroatisk med mer), ugrisk (ungarsk) og latinsk (rumensk). Forsøk på å omvende alle til troende katolikker ble også utfordrende, spesielt i Ungarn.[163]

Habsburg – Ungarn[rediger | rediger kilde]

Ungarn hadde siden 1526 blitt kastet mellom Østerrike og Det osmanske rike, med området Transilvania tidvis som selvstendig. Ungarerne hadde både vestlige trekk, med fokus på handel, og østlige, med tanke på den dårlige behandlingen av bøndene. Transilvania prøvde å utvide alliansen ved å alliere seg med først Sverige og så Østerrike, men begge gangene ble de markant slått, og måtte inngå en smertefull fredsavtale. Resten av Ungarn var rent formelt selvstendige helt til en rekke mislykkede kriger og opprør førte til at Leopold I avviklet den formelle selvstendigheten. Selvstendigheten fikk de imidlertid tilbake etter at tyske leiesoldater plyndret området.[164]

I 1683 angrep osmanerne Wien, men ble slått tilbake med hjelp fra Polen. Deretter var Habsburg og Polen på offensiven og tok tilbake byen Buda som i lang tid var kontrollert av osmanerne. Hæren fikk jaget osmanerne ut av hele Ungarn, Transilvania inkludert. Ungarn var kraftig redusert, og det var få maktpersoner som kunne forhindre at landet falt helt under Habsburg, om enn nasjonalistiske ungarere gjorde at landet aldri ble en naturlig del av riket på samme måte som Böhmen.[165][166]

Preussen – Samling gjennom hæren[rediger | rediger kilde]

Fredrik Vilhelm (1620–1688) lyktes å snu Brandenburg-Preussen fra å være et sterkt redusert område til å bli en begynnende stormakt. Han drillet en kompetent hær som på papiret så mektig ut. Hæren gjorde at de færreste naboland ønsket å møte Preussen i krig, og ettersom Fredrik Vilhelm selv ikke var interessert i å kaste bort hæren på dyre kriger, var dette en løsning som gavnet alle. I tillegg var Preussen moderne, og tok derfor imot folk som ble forfulgt andre steder, som jøder og andre «feiltroende». Kravet for de nye landsmennene var at de var lojale mot kongen og hæren, og hele landet ble bygget opp mer eller mindre for å holde hæren ved like.[167]

Russland[rediger | rediger kilde]

Russland var ikke en stor del av en europeiske kulturen på 1600-tallet. Reisende til Russland rapporterte om adelskvinner som ble holdt utenom samfunnet, menn som hadde store skjegg og klær som fremsto som eksotiske, russere som hadde grove skikker som varierte mellom ekstrem drikkfeldighet og fest det ene øyeblikket og anger og religiøs utmattelse det neste. Dverger og hoffnarrer var håpløst utdatert i vesten, men ble fortsatt brukt for å more folk i Russland. Mystisisme og overtro var foretrukket foran kunnskap. Interne stridigheter og tap i kriger mot vestlige naboer som Polen og Litauen svekket landet videre. Mord, kidnapping, mishandling og grusom kroppsskade var vanlig. Der både den katolske og den protestantiske kirken hadde støttet utdannelse blant folk, var ikke dette vanlig i den ortodokse kirken. For mange var det å beregne datoen for en solformørkelse rene magien. For å samle Russland, ble Dumaen, folkeforsamlingen i Russland, enige om å utnevne den svært unge Mikhail Romanov (1596–1645) til tsar. Han startet da et regime som var eneveldig og langvarig; det varte frem til 1917.[168] For bønder ble det stadig verre. De hadde nær ingen egne rettigheter, de kunne heller ikke flytte. Et opprør ledet av Stenka Rasin (1630–1671) ble gjennomført mellom 1667 og 1671. Til slutt ble Rasin tatt, torturert og hakket i hjel.[169]

Polen[rediger | rediger kilde]

Polen hadde svekket økonomi etter å ha blitt ydmyket av svenskene i krig og landsforvist protestanter på midten av 1600-tallet.[170] I tillegg valgte adelige i parlamentet, Sejm, å gjøre opprør mot det de mente var en tyrannisk konge. Fra 1652 av hadde alle adelige i Sejm vetorett, noe som førte til at ingenting ble gjennomført. Likevel fungerte hæren og deltok flere ganger i kriger det de enten vant eller markerte seg positivt, spesielt da de reddet et beleiret Wien i 1682. Likevel ble det stadig klarere for dem at Russland, spesielt under Peter den store (1672–1725), og Preussen var i ferd med å bli svært mektige naboer.[171]

Det osmanske rike[rediger | rediger kilde]

Det osmanske rike hadde mange maktfaktorer som virket mot hverandre. Sultanen, hans hoff, janitsjarene - en hær bestående av «frivillige» kristne menn fra barnsben av, adelen og andre stormenn og ikke minst den organiserte religionen, hadde konflikter seg imellom. Siden Nederland, England og Frankrike selv sendte handelsskip til India, var heller ikke handelen med Europa like lukrativ som før. Løsningene på problemene var ikke spesielt effektive, og de enkelte maktmenneskene utnyttet den grove korrupsjonen til å mele sin egen kake. Til tross for enkelte fremstøt mot Habsburg, ble de drevet stadig lengre tilbake, og til slutt måtte de i 1699 gå med på en ydmykende fred som langt på vei førte til at de ble en andrerangsmakt.[172]

Vitenskap og filosofi[rediger | rediger kilde]

Blaise Pascal spilte en avgjørende rolle i definisjonen av trykk, lanserte økonomiske teorier og briljerte i en rekke emner.

Sekstenhundretallets første halvdel hadde riktignok vært preget av overtro og hekseprosessene, men flere forskere, deriblant Galilei, Kepler og Brahe (se over) hadde gjort store fremskritt. I andre halvdel økte det markant. Multigeniet Blaise Pascal (1623–1662), fysikeren Isaac Newton (1643–1727), kjemikeren Robert Boyle (1627–1692) og fysikeren Robert Hooke (1635–1703) ga en markant økt forståelse av verden, noe som igjen førte til økt interesse for vitenskap og flere offisielle eller uoffisielle vitenskapsselskap oppstod i de store europeiske landene.[173][174][175][176] Også innen ingeniørvitenskapen hadde man et stort sprang, blant annet takket være den franske vitenskapsmannen Denis Papin (1647–1713), som lyktes i å lage en dampmaskin i 1681, og denne ble forbedret og forstørret i 1702 av Thomas Newcomen (1663–1729).[176] Innen matematikk produserte Gottfried Leibniz (1646–1716) den mest systematiske teorien innen integral- og differensialregning.[177]

Vitenskapelige og medisinske oppdagelser banet også vei for å forstå ikke bare naturen, men også mennesket, i en verden preget av lover som kunne forstås og tolkes. Hekseprosesser hadde ingen plass i denne verdensforståelsen, og forsvant flere steder i Europa.[178] I tillegg var moderne filosofer, med John Locke (1632–1704) i spissen, mer opptatt av å argumentere for en empirisk verdensforståelse. Han mente at man måtte studere et fenomen for å få kunnskap om det, og ikke begrense seg til å tenke seg til dets natur uten å studere fenomenet. Locke fremsatte sine tankerekker innen svært mange felter, fra økonomi til religion. For Locke var mennesket fritt, rasjonelt og i stand til å ta egne valg, og trengte ikke, som Thomas Hobbes (1588–1679) mente, å underkaste seg staten.[179]

De opplyste eneveldenes tid[rediger | rediger kilde]

I hovedsak var Europa styrt av eneveldige konger med en eller annen forståelse med adelen. På 1700-tallet ble det klart at en slik styreform måtte gi større plass til handel og investeringer. Dette igjen gjorde at borgerskapet vokste som en økonomisk faktor. Rike familier hadde investert i nyvinninger innen handel, jordbruk, skipsfart og finans for å sikre seg og lande store inntekter. Hvordan staten forholdt seg til dem påvirket i stor grad hvordan det gikk med staten.

På 1700-tallet fikk man en markant forskyving av makten, mye takket være to kriger. I Vest- og Sør-Europa var den spanske arvefølgekrigen avgjørende for å svekke Spania og Nederland på den ene side og styrke Storbritannia på den annen - en sammenslåing av England, Skottland og Irland fant sted i 1708. I Nord- og Øst-Europa var den store nordiske krig med på å flytte maktbalansen fra Sverige til Russland, i denne sammenhengen ble også Preussen styrket.

Disse kostbare krigene og de påfølgende økonomiske boblene gjorde at man fikk en fredelig periode før Storbritannia ekspanderte i Nord-Amerika, Asia og Oseania. Preussen, Østerrike og Russland anerkjente hverandre som stormakter i området, og svekket stadig Polen frem til landet opphørte å eksistere. Fredrik I av Preussen (1657–1713) og Russlands Katarina den store (1729–1796) ble også eksempler på opplyste monarker som styrte til folkets og nasjonens beste.

De to krigene (1700–1721)[rediger | rediger kilde]

I årene før år 1700 var det stor usikkerhet rundt tronfølgen flere steder i Europa. I Russland lyktes i 1696 endelig Peter den store å bli eneveldig tsar av Russland. Etter å ha besøkt Vest-Europa og lært mye derfra, igangsatte han store endringer der gammeldagse og ikke-europeiske skikker, som å ha langt skjegg og gå kledd i utdaterte klær, kunne straffes. Han satte i gang en modernisering av Russland der utdannelse ble spesielt viktig. [180]

Peter den store var spesielt opptatt av handel, men for å drive effektiv handel, trengte han en havn. Hele Østersjøen var kontrollert av Sverige, men Peter den store allierte seg med Polen, som ønsket å få tilbake sine kystområder. Han allierte seg også med Danmark-Norge, Sveriges arvefiende, mot den unge og uerfarne kong Karl XII av Sverige (1682–1718). I år 1700 angrep de Sveriges områder, og startet den store nordiske krig (1700–1721). Karl XII slo tilbake og bekjempet danskene helt og beseiret russerne i krig. Deretter slo de Polen, og det så ut til å vinne frem til den kalde vinteren stoppet forsyningslinjene. Dette førte etter en del frem og tilbake til at Sverige i 1721 måtte gi fra seg store områder i Østersjøen, men beholdt Finland. Dette medførte uansett at Russland fikk dannet sin egen moderne by, St. Petersburg, og de tok nå over som stormakten i området.[181]

I Spania døde i år 1700 Karl II etter lang tids sykeleie. Den innavlede kongen hadde testamentert bort hele det spanske riket med besittelsene i Italia, Latin-Amerika og De spanske nederlandene til hvem enn det var opportunt at tok over. Stormaktene hadde planlagt dette i detalj slik at Spania besto, og alle var fornøyde. Filip, hertug av Anjou (1683–1746) skulle bli konge av Spania, såfremt han sa fra seg arveretten til Frankrikes trone.[182] I 1701 ombestemte Frankrikes konge Ludvig XIV (1638–1715) seg, og ville ikke anerkjenne at hertugen ikke kunne bli konge av begge rikene. Ingen andre land ønsket et sterkt Frankrike med spanske områder, og stormaktene gikk til krig. Krigen, som ble kjempet på flere kontinenter, hadde ingen egentlig vinner, men Storbritannia erklærte ved freden i Utrecht i 1713 ganske strenge krav, som blant annet sikret dem klippen Gibraltar.[183]

Nødvendig fredstid (1720–1740)[rediger | rediger kilde]

Robert Walpole måtte kontrollere både konge, parlament og andre i maktposisjon for å legge planene for britisk dominans i verden frem til andre verdenskrig.

I denne perioden ble britene totaldominerende på havet. I en tid med opplyst enevelde var Storbritannia unntaket fra regelen, med et parlamentarisk monarki med en fraværende monark.[184] Imidlertid opplevde britene en opprivende og svært kostbar økonomisk boble som gjorde at de ikke hadde råd til å gå til krig.[185]

Filip av Anjou ble konge av Spania uten rett til den franske tronen og Frankrike aksepterte disse kravene. To år senere døde Ludvig XIV, og Frankrikes nye konge ble Ludvig XV som var fem år gammel. Spania mistet også De spanske nederlandene, eller Belgia, og kongedømmet Napoli til Østerrike.[183] Frankrike startet først med en ukontrollert spekulasjon i aksjer i kompaniet som skulle sikre landet eiendeler i Mississippi, men det ble et enormt tapsprosjekt som nær ruinerte landet. Dette skjedde samtidig som britene hadde sin boble.[186] Deretter valgte Frankrike en fredeligere retning som de sparte stort på.[183] Nederland hadde overlatt kampen til havs til britene, som hadde ofret nederlandske skip i krigen mot Frankrike og Spania. Da freden kom, var det få nederlandske skip igjen. Republikken var vanstyrt en stund, dermed ble Nederland en annenrangs makt.[187]

Ettersom Ludvig XV var lite interessert i å styre, ble Frankrike reelt styrt av kardinal Fleury (1653–1743) fra 1726 av. Storbritannia ble i realiteten styrt av Robert Walpole (1676–1745), som lyktes å samle interessegrupper til å bli dominerende i Underhuset, og med en tyskfødt konge med begrenset interesse for britisk politikk, fikk også han gjort mye uten kongens involvering. Både Fleury og Walpole ønsket fred og gjenoppbygging av sitt land.[188][189]

Preussen og Østerrike hadde hver sin utfordring. Preussen hadde blitt styrt av kong Fredrik I, den første prøyssiske kongen, men han var konge i Preussen og ikke av. Bare én i Det tyskromerske rike var konge, og det var kongen av Böhmen (som siden 1526 var den samme som keiseren av Det tyskromerske riket). Fredrik Is etterfølger, Fredrik Vilhelm (1688–1740) var gjerrig, skeptisk til kultur og svært glad i hæren, som ble godt trent og fordoblet til 83 000 mann. Fredrik Vilhelm satte til side store pengesummer i tilfelle krig, så i 1740, da han døde, arvet den nye kongen 7 millioner Taler (Daler) og en topptrent hær.[190]

Østerrike ble styrt av Karl VI (1685–1740), som i hovedsak lyktes med å erklære to ting som avgjørende for Østerrikes skjebne: Østerrikes udelelighet og retten for kvinner til å arve tronen. Den første delen ble godkjent, mens den andre delen ble en utfordring som skulle ta opp en god del tid etter 1740.[166]

Russland ble styrt av flere kortvarige keisere og keiserinner, der Anna I (1730–1740) dominerte. Hun ble undervurdert, og signerte villig på en håndfestning (bindende kontrakt mellom konge og adel) der hun fikk begrenset makten. Kort tid etterpå ble den uaktuell, og hun innførte en despotisk angiverstat der folk hun ikke stolte på ble torturert eller sendt til Sibir.[191]

Opplyste monarker og hissige kriger (1740–1763)[rediger | rediger kilde]

Etter nesten 20 års fred ble Storbritannia og Frankrike etter hvert involvert i kriger med fastlandsmakter igjen. Etter noen i utgangspunktet korte og poengløse kriger, var det den østerrikske arvefølgekrigen som virkelig begynte å forandre på maktbalansen i Europa. Østerrike hadde vist en pragmatisk innstilling til kravet om mannlig arving, og da kong Karl VI døde, var det Maria Teresia (1717–1780) som skulle arve Østerrike, mens hennes mann ble keiser av Det tyskromerske riket, i hovedsak som en marionett for Maria Teresias mektige Habsburg-familie. Flere mente likevel at det var broren til Karl VI, Josef, som skulle bli konge. Preussens nye konge, Fredrik den store (1712–1786), brukte det som unnskyldning til å angripe det rike området Schlesien, den nordligste delen av Østerrike. Dette førte til stadig flere kriger mellom folk med skiftende lojalitet. Bayern var først på prøyssisk side, mens Sachsen var på østerriksk. Frankrike støttet Bayern og England Østerrike. Krigen endte, etter at Preussen stort sett slo Østerrike, mens Østerrike bekjempet de fleste andre, med at Preussen fikk beholde Schlesien, mens de andre områdene Preussen hadde tatt, ble gitt tilbake til Østerrike. I tillegg ble forholdet mellom sterkt katolske Maria Teresia og Wien på den ene siden og sterkt protestantiske og moderne Fredrik den store og Berlin på den andre svært spent, og fikk betydning frem til Tysklands samling i 1871.[192]

Den østerrikske arvefølgekrisen ble fulgt av sjuårskrigen (1756–1763), som kort fortalt begynte som en krig mellom England og Frankrike i India og Nord-Amerika, og Englands nye allierte og tidligere fiende Preussen og Frankrikes nye allierte og tidligere fiende Østerrike, sammen med Russland, på den andre siden. Russland hadde i 1740 fått tsarina Elisabeth (1709–1761) på tronen, og hun, som mange andre russere, var svært skeptisk til Preussen etter at mange preussere hadde gitt Anna råd om hvordan å styre for best personlig vinning. Imidlertid døde Elisabeth i 1762, og den nye keiseren, tsar Peter III (1728–1762) trakk Russland ut av krigen. Dette langt på vei reddet Preussen. Da Peter III ble avsatt og døde, og mer pragmatiske Katarina den store tok over, ble Preussen, Russland og Østerrike mest opptatt av felles interesser, det vil si å svekke Det osmanske riket og Polen. Både Fredrik den store og Katarina den store regnes blant de store opplyste monarkene. Maria Teresia nevnes ikke i samme åndedrag, i hovedsak på grunn av antisemittisme og manglende støtte til religionsfrihet.[193] Storbritannia på sin side slo Frankrike, og tok over deler av Canada og India i sin helhet. Spania tok over Louisiana, det vil si store deler av dagens Midtvesten.[194][195]

Britisk dominans og fransk opprør (1763 - 1789)[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Polen-Litauens tre delinger

Britene kom best ut av både sjuårskrigen og den østerrikske arvefølgekrig, og ettersom de dominerte på havene, var det lite som hindret videre kontroll over andre områder i verden. En beboelig og tilgjengelig del av Australia ble oppdaget av James Cook (1728–1779) i 1770 og kolonisert 18 år senere.[196][197] I mellomtiden gjorde koloniene i Nord-Amerika opprør etter en kortvarig skattlegging uten at kolonistene var representert i parlamentet. Opprøret mot skattleggingen utviklet seg til en uavhengighetserklæring og en påfølgende uavhengighetskrig (1775–1783) der USA, med fransk hjelp, vant.[198]

Frankrike hadde bygget opp hæren og marinen, og brøt etterhvert med Østerrike. Imidlertid var landet fortsatt for fragmentert til å fungere godt.[199] Østerrike på sin side var fortsatt styrt frem til 1780 av Maria Teresa, som var både fremoverskuende med sin støtte til vaksiner og tilbakeskuende når det gjaldt toleranse. Østerrikes hovedutfordring, selv etter hennes modernisering, var at riket var dårlig organisert og med en rekke folkegrupper med liten eller ingen lojalitet til hovedstaden og keiserinnen.[200]

Russland fortsatte sin pragmatisme under Katarina den store, og hun allierte seg med Preussen og Østerrike om hverandre. De tre rikene begynte i 1770-årene å dele de ytterste delene av Polen seg imellom.[201] Det var særlig områder med overveiende russisk befolkning som Katarina ønsket å kontrollere.[202] Polakkene prøvde en samling av de gjenværende delene av landet, men befolkningen hadde ingen nasjonalfølelse. Polen opphørte å eksistere i 1795. Da var den tidligere opplyste Katarina den store blitt både gammel og reaksjonær.[203]

Opplysningstiden[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: opplysningstiden og Encyclopédie

Immanuel Kant var en av Opplysningstidens mest kjente filosofer, og en av få som ikke var nært knyttet til verken Frankrike eller Skottland.

Innen vitenskapen og vitenskapsfilosofien hadde etablerte sannheter blitt utfordret i en god stund. I løpet av 1700-tallet ble dette også gjort innen samfunnet, politikken og økonomien. Tykkefriheten var større på 1700-tallet enn på 1600-tallet, men det lå fortsatt klare grenser. Dette gjaldt spesielt åpen kritikk av et samfunn. I stedet ble ofte kritiske filosofiske betraktninger skjult som skjønnlitterære verk som gjorde narr av dagens politikk indirekte. Voltaires Candide og Jonathan Swifts Gullivers reiser foregikk langt fra respektive Frankrike og Storbritannia, men parallellene var åpenbare for de fleste.[204]

Det var særlig to hovedsentre for filosofi. I Paris dominerte philosophes, en gruppe som ofte, og gjerne vittig, angrep de etablerte sannheter i samfunnet og politikken. Blant de største philosophes var Voltaire (1694–1778), som angrep kirkens makt og moralpreken og argumenterte varmt for trykkefrihet; Charles Montesquieu (1689–1755), som definerte maktens tredeling innenfor en stat som en foretrukken administrasjon for å forhindre at én makt ble for stor på bekostning av de andre; Denis Diderot (1713–1784) sto for oppstarten av et nyskapende leksikon og Jean-Jacques Rousseau (1712–1778), som definerte at makten kom fra folket, ikke fra Gud. Det ble stadig vanligere at interesserte, ofte rike borgere, møttes i delvis private sammenkomster i hverandres salonger. Der diskuterte man filosofi, kunst, musikk, litteratur og annet som foregikk i samfunnet. Forsamlingene var åpne for begge kjønn, og kvinner hadde en viss makt som vertinner som valgte både tema og gjester.[205]

I Glasgow og Edinburgh var fokus mest på naturvitenskapen, men også på menneskets evne til å skille mellom rett og galt uavhengig av samfunnet.[206] David Hume (1711–1776) ble en svært viktig filosof både for Skottland, Europa og verden. Han var sammen med noe tidligere Lock og George Berkeley (1685–1753) opptatt av at man måtte observere før man gjorde antagelser, i stedet for omvendt. Han var også opptatt av at selv om noe var svært sannsynlig, betyr det ikke at det var sikkert. Hume hadde heller ingen begeistring for deisme, tanken om at Gud satte i gang skaperverket, men trakk seg unna. For Hume var Gud unødvendig i fortellingen om verden.[207][208] En annen viktig filosof var Adam Smith (1723–1790), som tok oppgjør mot både Humes ateisme og viktigheten av å finne svarene på de store filosofiske spørsmålene. For Smith var menneskets viktigste oppgave å ha evne til sympati og å kunne bedre sin egen situasjon.[209] I Nasjonenes velstand (An Inquiry into the Nature and Causes of the Wealth of Nations) angrep Smith også den utdaterte handelspolitikken, og langt på vei var det Smith som introduserte økonomi som fag. Smith mente at skatter, avgifter og toll var i veien for menneskelig utvikling.[210] Andre skotske opplysningsfilosofer og -vitenskapsmenn var James Hutton (1726–1797), den moderne geologiens far,[211] og Joseph Black (1728–1799), en banebrytende kjemiker.[212]

Mot slutten av århundret argumenterte Immanuel Kant (1724–1804) mot Humes tanker om at observasjon var den eneste veien til kunnskap, og lyktes langt på vei å finne en vitenskapelig metode som kombinerte både observasjon (empiri) og rasjonalitet.[213]

Kunst og musikk[rediger | rediger kilde]

Johann Sebastian Bach regnes i dag blant de største komponistene noensinne.[214]

Innen kunst opplevde 1700-tallet et brudd. I begynnelsen var det i Frankrike virkelighetsflukt med adelige som var på piknik, husket i hagen eller liknende som var tema for malerier. Fargene i slike malerier gled ofte i hverandre. Malere som Jean-Honoré Fragonard (1732–1806) og Antoine Watteau (1684–1721) dominerte i denne stilen. Stilen har ikke et navn, men omtales til dels som senbarokk eller rokokko.[215] I 1760-årene var klassisismen (eller nyklassisismen) på vei fremover i Frankrike. De lekne og ulne maleriene ble erstattet av motiver inspirert av antikken, der klare skiller mellom fargene, sterke motiver fra gresk eller romersk historie og mytologi og sterke menneskeskikkelser var viktige kjennetegn. Her var spesielt Jacques-Louis David (1748–1825) en vesentlig maler.[216] Britisk kunst brøt med den franske, og malere som William Hogarth (1697–1764) og Thomas Gainsborough (1727–1788) hadde mer dramatiske motiver, Hogarth som en skildrer av samfunnets dobbeltmoral og Gainsborough som en svært dyktig landskaps- og portrettmaler.[217]

Musikken var sterkt annerledes. Der kunstens sentrum var Paris og London var et merkelig unntak, var musikken først og fremst tysk og italiensk, men samtidig uten at dette påvirket lyden. Den muligens største komponisten i ettertiden, Johann Sebastian Bach (1685–1750), ble raskt glemt, mens den som forble den største både i sin egen levetid og i en stund etterpå, var Georg Friedrich Händel (1685–1759), som flyttet fra Tyskland til London og definerte musikken der. Andre store komponister var Antonio Vivaldi (1678–1741), Georg Philipp Telemann (1681–1767) og Domenico Scarlatti (1685–1757). Det var omtrent på midten av århundret man fikk et brudd i musikkstilen.[218] Fra rundt da ble det en overgang til klassisismen (musikk), der musikken var mindre kompleks i utformingen, men mer opptatt av strukturen i melodien. Den gikk fra flerstemmig (polyfon) til enstemmig (homofon) med enklere hjelpestemmer.[219]

Industrialiseringen (1700–1789)[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: den industrielle revolusjonen

I Storbritannia på 1700-tallet begynte etter hvert mange landområder som hadde vært til felles bruk å bli tilgjengelig for salg av Parlamentet. De negative konsekvensene for jordbrukerne var at disse områdene nå måtte leies i stedet for å brukes fritt. Det positive var at de nye jordeierne var opptatt av å eksperimentere med å effektivisere jordbruket. Dette medførte en markant økning i utbyttet, i tråd med merkantilistisk tankegods om å være selvforsynt og å selge overskuddet for å få gull. De menneskene som ble til overs under effektiviseringen fikk som oftest arbeid andre steder eller innenfor manufaktur av stoffer. Dette kom samtidig som den britiske børsen vokste markant og mange investerte i britisk ull og bomull.[220]

Skulle britene være konkurransedyktige mot andre land, måtte ikke bare landbruket, men også manufakturen effektiviseres. I løpet av midten av 1700-tallet dukket det opp en rekke oppfinnelser som gjorde nettopp det. Først kom Spinning Jenny, en spinnerokk som kunne ta mange tråder samtidig. Deretter kom Richard Arkwrights (1732–1792) vanndrevne spinneramme, som spant sterkere tråder enn Spinning Jenny. Man fikk også samme utvikling innen veving. Utviklingen gikk mot stadig mer moderniserte apparater, for det meste for fremstilling av bomullstøy, og disse ble plassert i egne bygninger, som etter hvert ble til fabrikker der produksjonen per ansatt gjorde en svært markant økning. Det ble stadig større behov for kraft, og dette medførte at det ble eksperimentert med dampmaskiner. De hadde blitt utviklet en del siden Thomas Newcomens maskin fra 1702, men det var særlig da James Watt (1736–1819), også han viktig i den skotske opplysningstiden, produserte en ventil som minimerte varmetap at de virkelig ble effektive. Fra da av ble fabrikkene drastisk forbedret med hensyn på effektivitet. Den industrielle revolusjonen hadde begynt.[221]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Side 278, Thomas H. Greer, Gavin Lewis: A Brief History of the Western World Sixth Edition, Harcourt, Brace Jovanovic, Orlando (Florida), 1992
  2. ^ Side 26–28, R.R. Palmer, Joel Colton: A History of the Modern World, McGraw-Hill (8. utgave), New York, c1995n
  3. ^ Side 29–30, Palmer, Colton
  4. ^ Side 32, Niall Ferguson: The Ascent of Money - A financial history of the world, London, 2009
  5. ^ a b Side 285, Greer, Lewis
  6. ^ Side 35–37, Ferguson
  7. ^ Side 42–43, Ferguson
  8. ^ Side 21, Merry E. Wiesner-Hanks: Early Modern Europe 1450–1789, Cambridge History of Europe, Cambridge University Press, Cambridge (Storbritannia), 2006 (2. utgave 2013)
  9. ^ Side 279–289, Greer, Lewis
  10. ^ Side 47, Palmer, Colton
  11. ^ Side 281, Greer, Lewis
  12. ^ Side 49, Palmer, Colton
  13. ^ Side 49–52, Palmer, Colton
  14. ^ Side 281–282, Greer, Lewis
  15. ^ Side 282–83; 356–357, Greer, Lewis
  16. ^ Side 282, Greer, Lewis
  17. ^ Side 80–81, Fuglestad
  18. ^ Sforza - Store norske leksikon
  19. ^ a b Borgia Family - Britannica.com
  20. ^ a b When did the Renaissance happen? i artikkelen «Renaissance» i Britannica.com
  21. ^ Side 84–85, Wolff
  22. ^ Jonathan Harris: Byzantines in Renaissance Italy - The Orb
  23. ^ Side 37, Wiesener-Hanks
  24. ^ Side 95, Palmer, Colton
  25. ^ Side 53–54, Palmer/Colton
  26. ^ Side 31, Dana Arnold: Art History - A Very Short Introduction, Oxford, 2004
  27. ^ Op Art History Part I: A History of Perspective in Art - Op Art
  28. ^ Side 335–337, Greer, Lewis
  29. ^ Side 331–333, Greer, Lewis
  30. ^ Side 62, Palmer, Colton
  31. ^ Side 286,87, Greer Lewis
  32. ^ Side 287–288, Greer, Lewis
  33. ^ Side 88, Wiesner-Hanks
  34. ^ The crossbows' role in medieval warfare Arkivert 1. juli 2019 hos Wayback Machine. - Warfare History Network
  35. ^ Side 311, Greer, Lewis
  36. ^ Side 67, Palmer, Colton
  37. ^ Kart 22–23, Hupchick, Cox; Side 262–264, Fuglestad
  38. ^ Side 104–105, Wiesner-Hanks
  39. ^ Side 100, Wiesner-Hanks
  40. ^ Side 69–70, Palmer, Colton
  41. ^ Side 106–107, Wiesener-Hanks
  42. ^ a b Side 70, Palmer, Colton
  43. ^ Side 74, Palmer, Colton
  44. ^ Kart 23, Hupchick, Cox
  45. ^ Kart 22, Hupchick, Cox
  46. ^ Side 262–264, Fuglestad
  47. ^ Side 220; 222–225, Fuglestad
  48. ^ Side 226, Fuglestad
  49. ^ Side 220–221, Fuglestad
  50. ^ Side 229–230, Fuglestad, side 295, Greer, Lewis
  51. ^ Side 277, Fuglestad
  52. ^ Side 68–70, Finn Fuglestad, med M. Løtveit og A.K. Eian: Latin-Amerika og Karibiens historie Cappelen Akademisk Forlag, Oslo, 1995
  53. ^ Side 72–73, Fuglestad, Latin-Amerika
  54. ^ Side 295, Greer, Lewis
  55. ^ Side 274–275, Fuglestad
  56. ^ Alexkander VI - Britannica.com
  57. ^ Ane Nydal: Historiens verste pave - NRK.no
  58. ^ Side 49–52, Palmer, Colton
  59. ^ Side 282–283, Greer, Lewis
  60. ^ Side 66–67, Palmer, Colton
  61. ^ a b Side 66, Koenigsberger
  62. ^ Side 77, Palmer/Colton
  63. ^ Side 73, G.R. Elton: «The Reformation movements in Germany» fra The new Cambridge Modern History Volume II Second Edition: The Reformation 1520–1559, G.R. Elton (red.). Cambridge University Press, Cambridge, 1990
  64. ^ Side 56–57, Lee
  65. ^ Side 319, Fuglestad
  66. ^ Side 360–361, Greer, Lewis
  67. ^ Side 73, G.R. Elton: «The Reformation movements in Germany» fra The new Cambridge Modern History Volume II Second Edition: The Reformation 1520-1559, G.R. Elton (red.). Cambridge University Press, Cambridge, 1990
  68. ^ Side 325-26, Fuglestad
  69. ^ Side 105-111, E.G. Rupp: «The Reformation in Zurich, Strassburg and Geneva» fra The new Cambridge Modern History Volume II Second Edition: The Reformation 1520-1559, G.R. Elton (red.). Cambridge University Press, Cambridge, 1990
  70. ^ Side 96–99, E.G. Rupp, «The Reformation in Zurich, Strassburg and Geneva» fra The new Cambridge Modern History Volume II Second Edition: The Reformation 1520–1559, G.R. Elton (red.). Cambridge University Press, Cambridge, 1990
  71. ^ side 144–149, N.K. Andersen: «The Reformation in Scandinavia and the Baltic» fra The new Cambridge Modern History Volume II Second Edition: The Reformation 1520–1559, G.R. Elton (red.). Cambridge University Press, Cambridge, 1990
  72. ^ Side 152–156, N.K. Andersen
  73. ^ Side 156–164, N.K. Andersen
  74. ^ Side 164–166, N.K. Andersen
  75. ^ Side 325, Fuglestad
  76. ^ Side 145, Mark Greengrass: Christendom Destroyed: Europe 1517–1648, Penguin Books, St Ives, 2015
  77. ^ Side 198–200, 213–215, R.R. Betts: «Poland, Bohemia and Hungary» fra The new Cambridge Modern History Volume II Second Edition: The Reformation 1520–1559, G.R. Elton (red.). Cambridge University Press, Cambridge, 1990
  78. ^ Side 202–209, Betts
  79. ^ Side 370–372, Greer, Lewis
  80. ^ Side 111–115, Rupp
  81. ^ Side 332–333, Fuglestad
  82. ^ Sude 25–26, Lee
  83. ^ Side 376–377, Greer, Lewis
  84. ^ 114, 126, Palmer, Colton
  85. ^ a b Side 335–336, Fuglestad
  86. ^ Side 341, Fuglestad
  87. ^ Side 375–379, Greer, Lewis
  88. ^ Side 99–112, Konnert
  89. ^ Side 280–287, G.R. Elton: «The Reformation in England» fra The new Cambridge Modern History Volume II Second Edition: The Reformation 1520–1559, G.R. Elton (red.). Cambridge University Press, Cambridge, 1990
  90. ^ a b Side 378, Greer, Lewis
  91. ^ Side 378–379, Greer, Lewis
  92. ^ Side 99–102, Konnert
  93. ^ Side 102–104, Konnert
  94. ^ Side 105–106, Konnert
  95. ^ Side 106–107, Konnert
  96. ^ Side 108–112, Konnert
  97. ^ Side 280–283, G.R. Elton
  98. ^ Side 284–287, Elton
  99. ^ side 84–85, Palmer, Colton
  100. ^ 116–120, Hibbert
  101. ^ a b Side 278, 348–349, Fuglestad
  102. ^ Side 350–352, Fuglestad
  103. ^ Side 350–353, Fuglestad
  104. ^ Side 360–363, Fuglestad
  105. ^ Side 127, Palmer, Colton
  106. ^ Side 304; 349–350, Fuglestad
  107. ^ Side 305–306, Fuglestad
  108. ^ Side 134–135, Lee
  109. ^ Side 62–63, Lee
  110. ^ Side 353–356, Fuglestad
  111. ^ Side 123–126, Palmer, Colton
  112. ^ Side 296–301, Davies
  113. ^ Side 137, Kontler
  114. ^ Side 140–147, Kontler
  115. ^ 159–167, Kontler
  116. ^ Selim II - Encyclopedia Britannica
  117. ^ Side 77–84, Lee
  118. ^ Side 596–603, J.L.I. Fennel: «Russia, 1462–1584» fra The new Cambridge Modern History Volume II Second Edition: The Reformation 1520–1559, G.R. Elton (red.). Cambridge University Press, Cambridge, 1990
  119. ^ Side 613–623, Fennel
  120. ^ Side 133, Palmer, Colton
  121. ^ Side 157–158, R.A. Houston: «Colonies, Enterprises and Wealth: the Economies of Europe and Wider World» i Early Modern Europe An Oxford History av Euan Cameron (red.), Oxford University Press, Oxford, 1999
  122. ^ Side 69, Konnert
  123. ^ Side 371, Fuglestad
  124. ^ Side 131, Steven Gunn: «War, Religion, and the State» i Early Modern Europe An Oxford History av Euan Cameron (red.), Oxford University Press, Oxford, 1999
  125. ^ Side 152, Konnert
  126. ^ Side 153, Konnert
  127. ^ Side 153–157, Konnert
  128. ^ Side 381, Fuglestad
  129. ^ Side 157–160, Konnert
  130. ^ Side 383–384, Fuglestad
  131. ^ a b Side 52, Konnert
  132. ^ Witchcraft - Catholic Encyclopedia
  133. ^ Malleus Maleficarum - Faust
  134. ^ Side 53–54, Konnert
  135. ^ Side 135, Koenigsberger
  136. ^ Side 368–370, Fuglestad
  137. ^ Side 185–187, Konnert
  138. ^ Guy Fawkes - Britannica.com
  139. ^ a b Side 445–446, Greer, Lewis
  140. ^ Side 292–296, Burkholder, Grout, Palisca
  141. ^ Baroque art and architecture - Britannica
  142. ^ Side 830, Encyclopædia Britannica, Micropædia, bind 1, 15. utgave, Encyclopædia Britannica Inc, University of Chicago, 1982
  143. ^ Side 287, Burkholder, Grout, Palisca
  144. ^ Tycho Brahe biography - Space.com
  145. ^ Johannes Kepler - Space.com
  146. ^ a b c d Side 393–397, Fuglestad.
  147. ^ Erik Tronstad: Galileo Galilei (1564–1642) Arkivert 27. januar 2020 hos Wayback Machine. - Norsk Astronautisk forening
  148. ^ Side 174–179, Palmer, Colton
  149. ^ Side 402, Greer, Lewis
  150. ^ Side 183–185, Palmer, Colton
  151. ^ Side 185–189, Palmer, Colton
  152. ^ Side 219, Konnert
  153. ^ Side 219–224, Konnert
  154. ^ Side 225–336, Wiesner-Hanks
  155. ^ Side 201–202, Konnert
  156. ^ Side 208–209, Konnert
  157. ^ Side 143–144, Lee
  158. ^ Frederik 3 - Norsk Biografisk Leksikon
  159. ^ Christian 5 - Norsk Biografisk Leksikon
  160. ^ Portugal - Control of the Sea Trade - Britannica.com
  161. ^ Side 120–121, Cassina Wolff
  162. ^ Schumann, Jutta (13. september 2012). Die andere Sonne: Kaiserbild und Medienstrategien im Zeitalter Leopolds I. Walter de Gruyter. s. 3–. ISBN 978-3-05-005581-7. 
  163. ^ Side 282–285, Konnert
  164. ^ Side 159–60; 175–179, Kontler
  165. ^ Side 180–185, Kontler
  166. ^ a b Side 225, Palmer, Colton
  167. ^ Side 229–233, Palmer, Colton
  168. ^ Side 236–237, Palmer, Colton
  169. ^ Side 237–238, Palmer, Colton
  170. ^ Side 299–301, Davies
  171. ^ Side 302–304, Davies
  172. ^ The Decline Of The Ottoman Empire, 1566–1807 - Britannica.com
  173. ^ Blaise Pascal - Britannica.com
  174. ^ Robert Boyle - Britannica.com
  175. ^ Robert Hooke - Britannica.com
  176. ^ a b Side 297–299, Palmer, Colton
  177. ^ Gottfried Wilhelm Leibniz - Store norske Leksikon
  178. ^ Side 420–421, Greer, Lewis; 397–398, Fuglestad
  179. ^ Side 306–311, Palmer, Colton
  180. ^ Side 239–241, Palmer, Colton
  181. ^ Side 228–229, Jeremy Black: «Warfare, Crisis, and Absolutism» i Early Modern Europe An Oxford History av Euan Cameron (red.), Oxford University Press, Oxford, 1999
  182. ^ Side 192–193, Palmer, Colton
  183. ^ a b c Side 441–446, Fuglestad
  184. ^ Side 303–304, H.M. Scott: «Europe Turns East» i Early Modern Europe An Oxford History av Euan Cameron (red.), Oxford University Press, Oxford, 1999
  185. ^ South Sea Bubble - Britannica.com
  186. ^ Mississippi Bubble - Britannica.com
  187. ^ Side 291–292, J.L. Price: «The Dutch Republic» i A Companion to Eighteenth-Century Europe av Peter H. Wilson (red.), Blackwell Publishing, Malden (Ma), 2008
  188. ^ Side 343, Michael Rapport: «France» i A Companion to Eighteenth-Century Europe av Peter H. Wilson (red.), Blackwell Publishing, Malden (Ma), 2008
  189. ^ Side 265–273, Palmer, Colton
  190. ^ Side 229–234, Palmer, Colton
  191. ^ Anna Ioannovna - Saint Petersburg
  192. ^ Side 451–456, Fuglestad
  193. ^ Side 454–458, Fuglestad
  194. ^ Side 457–460, Fuglestad
  195. ^ Battle of Plassey - Britannica.com
  196. ^ Captain James Cook (1728 - 1779) - BBC History
  197. ^ Australia: History - The Commonwealth
  198. ^ Side 449–451, Greer, Lewis
  199. ^ Lee, 285–287
  200. ^ Side 231–247, Lee
  201. ^ Side 227–229, Lee
  202. ^ Side 407, Greer, Lewis
  203. ^ Side 213, Lee
  204. ^ Candide by Voltaire, Gulliver's Travels - Begge Britannica.com
  205. ^ Side 316–324, Palmer, Colton
  206. ^ Side 315–324, Palmer, Colton; Side 428–429, Greer, Lewis; Scottish Philosophy in the 18th Century - Stanford Encyclopedia of Philosophy
  207. ^ Opplysningsfilosofen som tok et oppgjør med fornuften - Fri Tanke, 12. mai 2017,hentet 30. oktober 2018
  208. ^ David Hume - Internet Encyclopedia of Philosophy
  209. ^ Scottish Philosophy in the 18th Century - Stanford Encyclopedia of Philosophy
  210. ^ Side 507–508, Greer, Lewis
  211. ^ James Hutton: The Founder of Modern Geology - American Museum of Natural History
  212. ^ Joseph Black - Encyclopedia 1911
  213. ^ Immanuel Kant - Stanford Encyclopedia of Philosophy
  214. ^ Johann Sebastian Bach - Britannica.com
  215. ^ Rococo Art - My Modern Met
  216. ^ Neoclassicism . Britannica
  217. ^ British painting in the Eighteenth Century - Tate Gallery of Art
  218. ^ What is Baroque Music? - Baroque.org
  219. ^ Characteristics of the Classical Style in Music - Lumen Learning
  220. ^ Side 502, Greer, Lewis
  221. ^ Side 503–504, Greer, Lewis

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Norman Davies: Heart of Europe - A Short History of Poland, Clarendon Press, Oxford, 1984
  • Niall Ferguson: The Ascent of Money - A financial history of the world, London, 2009
  • Finn Fuglestad: Fra Svartedauden til Wienerkongressen - Den vesterlandske kulturkretsens historie 1347–1815 i et globaltsammenliknende perspektiv, Cappelen Akademisk Forlag, Oslo, 1999
  • Thomas H. Greer, Gavin Lewis: A Brief History of the Western World Sixth Edition, Harcourt, Brace Jovanovic, Orlando (Florida), 1992
  • Dennis P. Hupchick, Harold E. Cox: The Palgrave Concise Historical Atlas of Eastern Europe, Palgrave, New York, 2001
  • Mark Konnert: Early Modern Europe The Age of Religious War, 1559–1715, Broadview Press, Peterborough, Ontario, 2009
  • Stephen J. Lee. Aspects of European History 1494–1789, Routledge, London og New York, 1984
  • R.R. Palmer, Joel Colton: A History of the Modern World, McGraw-Hill (8. utgave), New York, c1995n
  • Merry E. Wiesner-Hanks: Early Modern Europe 1450–1789, Cambridge History of Europe, Cambridge University Press, Cambridge (Storbritannia), 2006 (2. utgave 2013)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]