Tidlig moderne tid

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Tidlig moderne tid er et begrep brukt av historikere som en referanse til en tidsepoke i Europa som ligger mellom slutten av middelalderen og begynnelsen av det lange nittende århundre, fra ca 1450 til 1789.

Den tidlige moderne tiden er karakterisert av en raskere utvikling av vitenskap, og hurtig teknologisk og økonomisk fremgang og vekst og utvikling mot nasjonalstaten - som i hovedsak ble oppfylt på 1800-tallet. Mye av den sterke utviklingen skyldtes boktrykkerkunstens utvikling i Europa, oppdagelsen av og koloniseringen av Amerika, en sterk modernisering av landbruket, manufaktur og annen effektivisering av produksjon av varer, bedring i transport som medførte levering av tjenester og en markant økning av handel.

Periodens start, omtrent 1450, var en periode dominert i europeisk sammenheng av italienske bystater som Venezia, Firenze, Genova og Milano. Disse byene hadde i lengre tid bedrevet svært utstrakt handel i Middelhavet, og hadde tjent seg rike på å bli med på handel fra Silkeveien. Det var også der den kulturelle utviklingen var størst i begynnelsen. Musikk, kunst, litteratur og vitenskap blomstret i disse bystatene. Etter hvert som Frankrike lyktes å bygge seg opp etter hundreårskrigen, ble de selv en økende stormakt. England fulgte etter da de fullførte rosekrigene.

Europa opplevde fra tidlig 1500-tallet av en sterk religiøs konflikt mellom katolikker og protestanter. Vest- og Sentral-Europa ble delt i to leire, mens østeuropeerne i hovedsak var enten gresk- eller russisk-ortodokse. Det ble også en religiøs utvikling i Europa i og med at i sørvest lyktes Spania å gjennomføre sin reconquista - gjenerobring av Spania fra maurere - mens Det osmanske rike erobret store deler av Sørøst-Europa. Flere slag mellom tyrkiske og kristen-europeiske flåter ble kjempet i Middelhavet, men ved slaget ved Lepanto viste den kristne alliansen seg som overlegen det osmanske. Boktrykkerkunsten kombinert med overtro medførte at bøker om hekser, mest kjeng Malleus Maleficarum, ble spredt. De spilte en viktig rolle i å øke troen på hekser, og økte markant hekseprosessene i Europa. Disse gikk noe ned igjen på tidlig 1500-tall.

Mot slutten av 1500-tallet vokste det frem en tidligøkonomisk tankegang kalt merkantilismen. Denne gikk i hovedsak ut på at handel var del av stormaktspolitikk, og at det var viktigere å få gull og sølv og å selge varer enn omvendt. For å sikre seg mest mulig gull og sølv og å hindre at metallene gikk ut av landet, innførte mange land store tollsatser på utenlandske varer. Med oppdagelsen av Amerika og sjøveien til India fikk også Middelhavet mindre betydning, og de italienske bystatene mistet stadig mer makt. Nye land som tok over var Spania, Portugal, Nederland - formelt del av Spania, England og Frankrike.

I samme periode begynte krigene mellom Nederland og Spania, kalt åttiårskrigen, og i tillegg nådde hekseprosessene sin topp. Åttiårskrigen, kombinert med religiøs uro, gled over i trettiårskrigen, en blodig krig stort sett utført i Det tysk-romerske rike. Etter denne krigen ble leiesoldathærer i stor grad avviklet, og protestantisme ble godtatt som trosretning. Hekseprosessene gikk også drastisk ned mange steder, og mot slutten av århundret begynte opplysningstiden å ta oppgjør mot dogmer og overtro. Opplysningstiden fikk en spesielt sterk rolle på 1700-tallet frem til både den industrielle og den franske revolusjonen.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Senmiddelalderen

Perioden mellom 1300 og 1450, oftest omtalt som senmiddelalderen, kan også bli sett på som en glidende overgang mellom middelalder og renessanse.[1] Maktkampen mellom monark, adel og kirke beveget seg flere steder til fordel monarken. Dette skyldes også eksterne faktorer, som svartedauden, som gjorde at arbeidskraft ble vanskelig å få tak i.

Høy- og senmiddelalderen: Stabilitet og fremgang[rediger | rediger kilde]

Den italienske byen Firenze kom kraftig på 1300-tallet og fremover, og konkurrerte om hegemoniet med Venezia og Milano.

Etter at vikingene og madjarene var ferdige med sine erobringer, var Europa mer eller mindre ferdig med de store angrepene. Stabiliteten medførte bedre kommunikasjon, bedre jordbruk, oppfinnelser som vindmøller og dype ploger, avskaffelse av slaveri - eller i det minste overføring fra slaveri til den mindre ydmykende livegenskap, utvikling og økning av landsbyer og senere byer og føydalisme. Føydalismen var i hovedsak en stabiliserende og juridisk betryggende tilvekst, om enn det senere ble en tyngre byrde for leilendingene.[2]

I Flandern utviklet det seg manufaktur av tøystoffer som ble laget på en unik måte og ble etterspurt i resten av Europa. Det samme ble varer fra Østen som kom via Republikken Venezia, deriblant silke og krydder. Disse byene, og Firenze noe senere, ble i praksis selvstendige bystater.[3] Handel med det østlige Middelhavet ga indo-arabiske tall, som gjorde regning og bruk av desimaler, og dermed handel, lettere. [4] Den italienske mentaliteten var imidlertid ikke fornøyd med å jobbe opp en formue og å leve på den, men investering av overskuddet ble viktig for å tenke på familien og fremtiden.[5] Takket være banksystem ble det også mulig for de som ikke hadde altfor mye penger å investere i handel å låne penger.[6] Dette gjaldt imidlertid ikke bare Venezia, men også konkurrerende handelsbyer som Firenze og Genova.[7] Det var imidlertid ikke bare konkurranse, Geonva var mer opptatt av å handle i Egeerhavet og Svartehavet, noe som ga dem varer fra silkeruten, det vil si India, Sentral-Asia og Kina. Venezia fokuserte på Egypt og Rødehavet, og sikret dem blant annet krydder fra Det fjerne østen, som fulgte havveien.[8]

Selv om Europa på begynnelsen av 1300-tallet begynte å konkurrere på likefot med flere andre sivilisasjoner, sto en rekke hendelser som på kort sikt slo negativt ut i kø. Det begynte med en kraftig regnskyll som ødela mye av avlingen, deretter opprør både blant bønder og i byene, begynnelsen på hundreårskrigen i 1338 og svartedauden i 1347.[9] Svartedauden fulgte ikke stendersamfunnet, og både adelige, jordbrukere og håndverkere ble rammet hardt. Etter pesten ble mange gårder stående urørt, og andre steder manglet det adelsfolk til å beskytte og hjelpe bøndene. Det anstrengte forholdet mellom konge og adel på den ene siden og jordbrukere på den andre medførte flere opprør.[10] Laugene, som organiserte håndverk og produksjon i byene, ble også svekket. Man trengte et nytt system som kunne erstatte det som nå sto for fall[11] I tillegg hadde økt handel med østlige handelsmenn som ikke var interessert i europeiske varer ført til at sølv og gull forsvant ut av Europa. Det å prege mynter ble dermed vanskeligere, og kongen måtte forhandle med adel for å få inn inntekter. I Storbritannia ble dette parlamenarismens gyldne århundre.[12]

Kirkens innsats i denne tiden varierte stort. Likevel vokste det en dyp kløft mellom dem og kongene, spesielt i Storbritannia og Frankrike. De skattla katolske eiendommer, noe som paven besvarte med å true med ekskommunikasjon. Frankrike svarte med å flytte pavestolen til Avignon, og mange i resten av Europa så på paveembetet som et fransk politisk redskap. Dette ødela i stor grad for kirkens autoritet.[13]

Øst-Europa: Desentralisering og skepsis[rediger | rediger kilde]

I Øst-Europa ble ting gjort noe annerledes. For det første hadde man ikke innført primogenitur, det vil si at titler tilfalt den eldste sønnen til en monark. Dette medførte at områder ble jevnt fordelt mellom sønner, og dermed ble stadig mindre. [14] Den rollen kunne heller ikke kirken ta opp like lett, i det minste ikke den katolske. Katolikkene haddestøttet angrepet på Konstantinopel under det fjerde korstog, noe som falt mange østeuropeere så tungt for hjertet at de sår på katolikkene som forrædere mot den kristne sak. I Böhmen gjorde Jan Hus opprør, og da han ble henrettet i 1415 under løfte om sikkerhet av den katolske kirke, gjorde tsjekkerne et kraftig opprør som kirken aldri lyktes å slå ned. De måtte i stedet i 1434 akseptere tsjekkernes rett til å praktisere sin variant av katolisismen.[15]

Tyske riddere hadde for lang tid siden invadert Baltikum, og tyskere fulgte etter. Områder som Reval, Riga og Gdansk ble tysktalende, og de ble viktige handelsknutepunkt i Hansaforbundet med hovedkvarter i Lübeck. Også nord, som i Skandinavia, ble det satt opp handelssentre i byer, som i Bergen.[16]

Russland eksisterte ikke egentlig før 1500-tallet, men det oppsto en rekke fyrsteriker oppe i nord, der steppefolk ikke kunne ri så godt. Disse ble styrt brutalt etter den sterkestes rett, noe som førte til at lojaliteten var så som så, særlig ettersom det var stor avstand mellom områdene. Fyrsteriker var derfor ikke større enn det man selv kunne eie og kontrollere.[17]

Renessanse og reformasjon (1450-1556)[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Renessanse og reformasjon i Europa
Firenzes sentrale plass i renessansen skyldtes i stor grad familien Medici, og her var spesielt Lorenzo de Medici sentral på 1400-tallets siste halvdel.

Perioden melom 1450 og 1556 var en periode der humanisme og fokus på verden man levde i tok over for en tid der kirkens verdier om universalitet, fromhet og fokus på den hinsidige verden. Selv om overgangen var gradvis i noen grad, var trykkekunsten, erobringen av Konstantinopel og avslutningen av hundreårskrigen, som alle skjedde mellom 1453 og 1455, avgjørende. Europa tok over verdenshegemoniet, og kritisk tenkning ble langt vanligere.

Renessansen var også en stker utvikling av den kommersielle sektoren. Bankvirksomhet og handel økte betraktelig i omfang, og mange renessansefamilier som Fugger og Medici tjente seg rike på å låne ut penger med rente og å investere i handel. Andre viktige familier var militærfamilien Sforza i Milano og den mektige Borgia-familien i Roma.[18][19]

Renessansen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Renessansen

Renessansen er en periode som kan variere fra 1300-tallet i Italia og vare så lenge som 1600-tallet i andre deler av Europa.[20] Dette var en periode med en rekke oppfinnelser og omveltninger som forandret på dagsordenen. Avanserte kompass gjorde reiser over havet enklere og en rekke nyvinninger gjorde både jordbruk og handel enklere.[20]

På 1450-tallet skjedde også flere hendelser som fikk stor betydning for renessansen. Oppfinnelsen av papir eksisterte, men ved oppfinnelsen av boktrykkerkunsten i 1455, ble bøkene, og dermed også både ideene deres og språkene de ble skrevet på, langt mer tilgjengelige.[21] I 1453 ble også Konstantinopel erobret av Det osmanske rike. Mange kristne emigrerte til Nord-Italia, og de tok flere verk fra antikken med seg, noe som skapte interesse for disse verkene.[22]

Riktignok var en rekke av de klassiske verkene, spesielt Platons og Aristoteles', kjent i høymiddelalderen, men før boktrykkerkunsten var kopiering av bøker tidkrevende og dyrt. I tillegg var mengden verker tilgjengelig langt større i Nord-Italia. Blant folk flest var imidlertid latin et språk de ikke behersket. Italiensk hadde tatt over. Nå kom nye krav, spesielt ettersom det ikke bare var de greske filosofene, men også de romerske statsmenn, Cicero især, som ble populære. Rike borgere forlangte at man skulle lære latin for å lese skriftene. Ved å lære seg klassisk litteratur, argumenterte de, lærte man seg gode forhandlingsevner, effektivt språk og evnen til å ordlegge seg godt. Alt dette var nyttig i en verden som var så fokusert på handel, bankvesen og diplomati som de norditalienske byene var. Utdannelse var dermed ikke noe som bare var vesentlig blant adelige og geistelige, men noe som hadde en praktisk funksjon.[23] Disse rike borgerlige betalte også selv for kunstverk, og dermed ble temaer fra nettopp antikken ofte like populære som de kristne motivene som hadde dominert tidligere.[24]

Kunst og håndverk[rediger | rediger kilde]

Perspektiv var en vesentlig del av den nye stilen innen malekunst som renessansen brakte.

Ettersom kunstverk, møbelsnekring, arkitektur og annen utsmykning ble mer etterspurt, ble også behovene store både for høy kvalitet på håndverkene og på økt produksjon. I så måte passet ikke laugsystemet, som la begrenisninger på begge.[25]

Malerkunsten hadde utviklet seg allerede fra 1300-tallet med Giotto (1267-1337), men på 1400-tallet var det spesielt kunstnere som Filippo Brunelleschi og Masaccio som utviklet bruk av perspektiv og mytologisk-fokuserte og menneskeidealiserende Sandro Boticelli før malere som Leonardo da Vinci og senere Michelangelo og Rafael både utviklet perspektivet og bygget videre på sterke personlighetstrekk i mennesket og en anatomisk korrekt gjengivelse av menneskekroppen.[26][27] Utvikling innen skulpturer hadde en liknende utvikling, faktisk noe tidligere.[28] Innen arkitektur var Brunelleschi en av de store utviklerne av tilbakekomsten av de runde buene, og dermed et oppgjør med de spisse buene. De spisse buene fikk kallenavnet «gotiske», da goterne ble forbundet med den mørke og kunnskapsløse middelalderen.[29]

Perioden hadde en naturlig stopp i 1527, da spanske og tyske leiesoldater nær ødela Roma gjennom plyndring, voldtekt og drap. Kunsten fortsatte imidlertid å utvikle seg i andre steder, da gjerne i Tyskland.[30]

Internasjonal handel og bankvirksomhet[rediger | rediger kilde]

En av utviklingene som gjorde handel lettere både i sør og i nord, var at handelen ble beskyttet av en samlet flåte. Dette fungerte godt både i nord med de nye nederlandske handelsskipene og i sør med Venezia.[5] I tillegg hadde de store handelsselskapene kontorer andre steder. Slik kunne florentinske handelsmenn ha et kontor i Flandern for å sikre gode avtaler. Ved bruk av veksler, et slags sjekksystem, kunne også disse kontorene love penger som betaling selv om de ikke hadde det for hånden. Flamske handelsmenn kunne da for eksempel veksle dem inn i gull da de kom til Firenze og hovedkontoret.[31]

Selv om lån av penger med rente ble uglesett, ble det funnet veier utenom som kirken til en viss grad godtok. Lån med relativt lav rente til folk som hadde råd til det var akseptert, og mange banker vokste opp som en følge av dette. Bankfamilier som Medici i Firenze og Fugger i Bayern tjente seg rike på dette.[32]

Redefinering av Europas makter[rediger | rediger kilde]

Arkebus var et tidlig skytevåpen som dukket opp på 1400-tallet, og som forandret krigføringen markant til ulempe for adelige.

Den italienske filosofen Niccolò Machiavelli kommenterte at gode ledere skulle tenke på krig, og ikke på luksus, for om de tenkte for mye på luksus, ville de miste staten sin. Denne observasjonen stemte bra, for både før og etter utsagnet, som kom i 1511, hadde dyre kriger ført til at de som hadde et effektivt system for innkreving av skatter. Dette hadde monarkene utviklet over lang tid. Dette var en av utviklingene som jobbet til deres fordel.[33]

En annen var at motmaktene til kongen, tradisjonelt førstestanden (geistlige) og andrestanden (adelige) hadde blitt mindre mektige av andre årsaker. På 1300-tallet hadde kirkens maktmisbruk irritert mange. Adelen hadde mistet mye av fordelen de hadde med å ha penger nok til hest, rustning og farlige slagvåpen. Hellebard, armbrøst og langbuer hadde vist seg som effektive i å stoppe riddere. Da kruttet kom på 1400-tallet, hadde adelige langt vanskeligere for å forsvare seg mot fiender. Kruttet, som også kom til Det osmanske rike, spilte en viktig rolle i å erobre den tidligere så ugjennomtrenglige Konstantinopel.[34][35]

Kongene begynte med en sentralisering og administrering av landet. Ludvig XI begynte kort etter at hundreårskrigen var ferdig. Henrik VII gjorde det samme etter at en intern borgerkrig var over i 1485. Det som skulle bli Spania besto flere små kongedømmer, der to, Castilla og Aragon, dominerte. Disse ble samstyrt fra 1479.[36] Eneveldene begynte å vokse frem, delvis fordi de fremsto som legitime makthavere, de skulle stoppe private kriger og borgerkriger og garanterte lov og orden.[37] Skjønt, dette stemte mer for vest enn for øst. Polen og Ungarn ble stadig mer kontrollert av adelen, og i Det osmanske rike var det hele avhengig av hvem som styrte.[38]

Frankrike opplevde en styrking av kongemakten allerede under kong Karl VII av Frankrike. Det var imidlertid hans sønn, Ludvig XI, som fikk til de store forandringene. Han utvidet den kongelige hæren, og finansierte dette gjennom finansiering av ekspedisjoner, kongelig investering i forskjellige foretak som silkespinning og skattlegging. Han forsynte seg også store deler av Burgund etter å ha bekjempet Karl den djerve. Senere ble også Bretagne del av den franske kronen, denne gangen gjennom inngifte.[39]

Frederik III var den første av det mektige Huset Habsburg som ble keiser av Det tysk-romerske rike.

Etter at England var kastet ut av fastlands-Europa på slutten av hundreårskrigen, fulgte en borgerkrig mellom de to hertugfamiliene Huset York og Huset Lancaster. Til slutt lyktes det en walisisk adelig med vag tilknytning til huset Lancaster å vinne, for så å gifte seg med datteren til den populære kong Edward IV, en konge fra Huset York. Dette skapte stabilitet. Den adelige ble nå kong Henrik VII av England. Han var gjerrig og lite interessert i å øke skatter. I stedet satset han på å utvikle en sterk handelsmarine og å oppmuntre til produksjon av tøy til eksport. Han sparte også mange penger på ikke å gå til krig.[40]

På 1460-tallet var det borgerkriger i både Castilla og Aragón, de to mektigste rikene på Den iberiske halvøy utenom Portugal. Nettopp Portugal og Frankrike prøvde å bruke borgerkrigen til egne fordel, spesielt for å få arveprinsesse Isabellas oppmerksomhet. Hun valgte å gifte seg med Ferdinand II av Aragón i 1469. Fem år senere ble hun dronning av Castilla, og fem år senere enn det ble Ferdinand konge av Aragón.[41] Det var lite felles-spansk følelse, språkene i Castilla og Aragón var forskjellige, og de hadde forskjellige styresett. Slik var i lang tid unionen en ren personalunion der landene beholdt sin selvstendighet. Fellesskapsfølelsen var den at de to landene hadde jobbet sammen med å bekjempe muslimene i områdene, og en følelse av å tilhøre en spansk-katolsk kirke.[42]

Det tysk-romerske rike besto av en rekke småriker som sammen brukte sin økonomiske og til dels militære makt for å hindre at keiseren av riket ble for mektig. Likevel begynte også dette riket å bevege seg i retning en sterkere sentralmakt, i og med at erkehertugen av Østerrike ble valgt som keiser av Det tysk-romerske rike under navnet Fredrik III. Ferderik III var en Habsburg, og hans dynasti skulle forandre Europas fremtid. Han hadde allerede det ganske så mektige arvelandet Østerrike som pressmiddel, og sakte, men sikkert utvidet familien Habsburg områdene sine til å inkludere De burgundiske Nederlandene, Burgund og etter hvert også Castilla og Aragón.[43]

Polen-Litauen hadde en svært markant forskjellig utvikling. Polen ble mindre og mindre sentralisert, og på 1400-tallet lå all makt hos adelen. I Litausen var det omvendt, kongen av Polen var også storfyrste av Litauen, der han var eneveldig.[44]

Flere sultaner i Det osmanske rike lyktes i å svekke Venezia og andre motstandere, og gi dem et godt grep om det østre Middelhavet. Mehmed II, erorbreren, inntok Konstantinopel i 1453 med bruk av krutt og kanoner. Deretter ble store deler av Balkan også underlagt de tyrkiske kreftene. Imidlertid var Det osmanske rike, som flere andre, stadig i en intern kamp mellom sultan og adel, og svake sultaner ble fort manipulert av dyktige adelsmenn.[45]

Ungarn hadde en slags storhetstid på 1400-tallet til tross for at de hadde utfordringer med Det osmanske rike. De utvidet store områder der kroater og rumenere holdt til, og fikk en befolkning med spredt kultur og språk. Mattias Corvinus sentraliserte, hadde en stående hær og en skattebetalende adel. Dette varte imidlertid bare til Corvinus døde, og deretter tok adelen tilbake makten.[46]

Sjøfarten eksploderer[rediger | rediger kilde]

Vasco da Gama oppdager India i 1498 etter et maleri av Alfredo Roque Gameiro (1864–1935). Dette medførte at Portugal ble mye rikere og mektigere enn tidligere.

Handelen hadde lenge florert i Middelhavet, men på 1500-tallet fikk den konkurranse. Egentlig startet den allerede på 1400-tallet. Skip bygget for lengre reiser ble bygget, og dyktige sjøfarere, som regel fra den italienske halvøy, ble brukt til å hjelpe portugisiske ekspedisjoner langsmed kysten av Afrika.[47] I 1498 fant Vasco da Gama sjøveien til India. Handel gikk da direkte mellom India eller Indonesia og Portugal, uten alle de uønskede mellomleddene som skrudde opp prisen. Fortjenesten lå på omtrent tre tusen prosent.[48]

Mens Portugal hadde en åpen motivasjon for å bedrive handel, var Castilla og Aragón mer korstogsorientert. Kombinasjonen mellom den kastiljanske korstogsmentaliteten og de italienske handelsmennenes kommersielle fokus gjorde at man fikk en form for hybrid mellom de to. Da Christopher Colombus oppdaget Amerika, nærmere bestemt Karibia, i 1492, førte det ikke øyeblikkelig til en kommersiell utvikling. Senere ble den enda mer korstogsorientert, det vil si at man skulle konvertere indianere som aldri hadde hørt om Jesus.[49]

Allerede i 1480 ble Alcaçovastraktaten inngått. Denne inkluderte en oppdeling av verden slik at alt land sør for Kapp Bojador tilhørte Portugal unntatt Kanariøyene, som var spanske. Da det viste seg at landene Colombus oppdaget lå sør for Kapp Bojador, og dermed tilhørte Portugal, ble det kamp om dem. Paven meklet fram Tordesillastraktaten i 1494. Der ble Portugal tilkjent landet øst for linjen og Spania vest. Portugal fikk Brasil, mens resten av Amerika forble kastiljansk. Øst for linjen forble alt bortsett fra Kanariøyene portugisisk.[50]

I år 1519 utviklet Spanias sjøimperium seg markant. Hernán Cortés startet erobringen av Mexico, nærmere bestemt de avanserte, men også blodtørstige, aztekerne. Flere av de stammene som spanjolene møtte på, hjalp dem mot aztekerne. Imidlertid døde mange av dem som følge av influensa og en rekke andre sykdommer som Amerika hadde vært forskånet for fram til spanjolene kom. Andre ble hardt drevet, og det viste seg at de ikke fungerte spesielt godt innen gruvedrift. De ble erstattet som arbeidskraft av slaver fra Afrika.[51] Kombinasjonen av det harde gruvedriftsystemet og det spanske føydalsystemet førte til at mange døde. Oppdageren Bartolomé de las Casas beskrev i detalj grusomhetene som foregikk av spanjoler, og han lyktes i å få igang en debatt som førte til at systemet ble avskaffet og at indianerne var spanske undersåtter, og dermed ikke kunne være slaver.[52]

Portugiserne på sin side ble presset til å kolonisere Brasil, et område de i utgangspunktet ikke var interessert i, ettersom franskmenn prøvde seg der. Siden portugiserne var mer kommersielt interessert, igangsatte de sukkerproduksjon i Brasil. Dette var en svært brutal utnytting av indianere og senere slaver. Sukkerproduksjon tok livet av svært mange indianske, portugiserne hadde unngått den diskusjonen som spanjolene hadde, og senere afrikanske slaver.[53]

Den andre hendelsen som skjedde i 1519 var at den portugisiske seileren Fernão de Magalhães, kjent som Magellan, reiste i Castillas tjeneste for å oppdage sjøveien til India. Magellan lyktes etter mye jobb å komme seg forbi Kapp Horn helt sør i Amerika.[54] Dermed oppdaget han det svært store Stillehavet, og så øygruppen som senere ble kjent som Filippinene. Her ble Magellan drept, og nestkommanderende Juan Sebastián Elcano tok over. Elcano dro via Molukkene - et stort handelssted for krydder - og tilbake til Spania i 1522. Handelen med krydder betalte inn utgiftene med reisen og ga et solid overskudd. Elcano selv dro til sjøs igjen, og forsvant sporløst i 1526.[55]

Reformasjonen (1517-56)[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Reformasjonen
Bilde av salg av avlat, praksisen som ble avgjørende for starten på protestantismen.

Kirken hadde hatt en rekke utfordringer. For det første hadde de en problematisk fortid med alt som hadde skjedd på 1300-tallet. På 1450-tallet og utover var de også preget av den dekadente og manipulative Borgia-familien.[19] Selv om ingen av dem utviste et spesielt stort kall for kirken, var muligens Alexander VI blant de verste, og hans dekadanse var så stor at han egenhendig er blitt regnet som stor skyld i den påfølgende reformasjonen.[56][57]

Kritikk mot kirken hadde kommet mange ganger. John Wyclif hadde kritisert den allerede på 1300-tallet.[58] På 1400-tallet var det Jan Hus som først kritiserte kirken.[59] Deretter kom Erasmus av Rotterdam med sin salve. Mens Hus ble henrettet og Wyclif kastet ut av kirken, ble Erasmus langt bedre behandlet, siden han kritiserte praksisen til prester og ikke kirken som sådan.[60]

Martin Luther[rediger | rediger kilde]

Likevel var det først under Martin Luther at ting skjøt fart. Kirken hadde finansiert sine løpende utgifter ved salg av avlatsbrev, det vil si brev som skulle forkorte tilden i Skjærsilden og sikre at man kom inn i himmelen. Luther begynte å klage på dette, men han gikk lengre. Akkurat som Erasmus av Rotterdam, mente Luther at man skulle kunne lese Bibelen på sitt eget språk, slik at flest mulig kunne lese den. Videre kommenterte han at tro var en privat affære mellom mennesket og Gud, og dermed hadde ikke kirken noen funksjon som mellomledd. Flere sakramenter og ritualer ble regnet som uvesentlige, sølibat og munkeordner skulle avskaffes. Mange flokket seg om ham, og gruppen ble, mer eller mindre uten Luthers hjelp, både antiklerikal og fremmedfiendtlig.[61]

Takket være trykkekunsten og vennligsinnede fyrster over relativt store tysk-romerske stater som nå fikk anledning til å kontrollere religionen i sitt land, ble ideene spredt.[62] Fra 1520 av ble det stadig flere opprør i tyske byer. I tillegg til Luthers protester, hadde mange sine egne. Kirkens verdifulle eiendeler ble offer for ødeleggelse, beslaglegging eller tyveri flere steder. Prester og biskoper, som mange opplevde oppførte seg som bedre enn vanligfolk, ble trakkasert.[63]

Selv om Martin Luther hadde overlevd mye på grunn av beskyttelse fra viktige fyrster, skyldtes det også i de første årene at det var en vanskelig prosess for å velge ny keiser. Paven støttet Frans I som ny keiser, og ville ikke påvirke valget ved å gå hardt ut.[61] Det ble ikke Frans I, men Karl V, som ble konge. Han var allerede konge av Spania, og eide også områder i Burgund og Flandern i tillegg til Amerika med mer.[64] Karl V var motsetningsfylt, da han både var sterkt katolsk og gogså sterkt hunanistisk.[65]

Under Riksdagen i Worms i 1521 nektet Luther å trekke tilbake sine påstander, og ble dermed lyst fredløs. Fredrik den vise av Kurfyrstedømmet Sachsen var Luthers beskytter, og Luther bodde i kurfyrstens slott i ett år der han oversatte Bibelen til tysk. Dette spredte både Bibelen og det tyske språk langt.[66]

Protestantismen i andre land[rediger | rediger kilde]

Den tyske orden var en mektig katolsk ridderorden fram til 1525. Deretter ble den oppløst. Konvertitter fikk beholde områder, mens andre områder ble konfiskert av den nye hertugen av Preussen.

Protestantismen fikk ikke like stor utbredelse i Frankrike, ettersom Frans I, som altså var konge av Frankrike og konkurrerte med Karl V om Det tysk-romerske rikets keisertittel, hadde kontroll over utnevnelsen av biskoper allerede. Dermed var for alle praktiske formål kirken i Frankrike allerede underlagt kronen.[42] Det var først i senere tid at protestantismen og hugenottene dukket opp.

I Sveits hadde Ulrich Zwingli startet en bevegelse på egen hånd. Som Luther, mente han at bare Bibelen var inngangen til den kristne tro og at faste, sølibat og en streng tolkning av Bibelen var feil.[67]

Danmark var inspirert av Tyskland og delte erfaringer. I 1529 oversatte Christiern Pedersen Det nye testamente til dansk. Den machiavelliske Christian II var antikrikelig og antiadelig, og så på protestantismen som et redskap for å styrke kongemakten. Da han ble jaget ut av landet tok onkelen over. Frederik I var mer nøytral i religionsspørsmålet, men spilte begge hester. Den protestantiske bevegelsen vant fram, og Frederik Is sønn Christian III innførte protestantismen i 1537.[68] Denne ble også innført til store protester i Norge, etter at Christian III hadde forandret Norge fra et formelt selvstendig rike til et dansk lydrike.[69]

I Sverige var Gustav Vasa mest opptatt av en vanskelig balansegang mellom protestantiske opprørere og konservative katolikker. I praksis startet han likevel en protestantisk bevegelse. Denne ble møtt av opprør som Vasa måtte slå ned. Mye maktspill senere ble Sverige først lutherske i 1571.[70] Finlands store reformator Mikael Agricola oversatte Bibelen til finsk, og dette var en stor påvirkning både på språk, religion og nasjonalfølelse.[71]

Preussen hadde vokst fram som et maktsenter av tyskere i Polen, og var langt på vei selvstendig. Her begynte en konvertering til protestantismen under Albrecht av Preussen i 1525. Han opphøyde seg til hertug av Preussen, og sekulariserte Den tyske orden, en kristen ridderorden som hadde hatt som misjon å kristne stadig lenger østover i Europa. Preussen, som startet som en følge av Den tyske ordens kristningsprosjekt, hadde nå agjort opprør mot sin tidligere eksistensberettigelse. Albrecht lot konvertitter fra ordenen beholde sine områder, men beslagla områdene til de som forble katolikker.[72][73]

Polen, som altså forble katolsk, grep ikke inn. De hadde selv store interne problemer i et svært område med en rekke varianter av kristendom. Preussen representerte det protestantiske, men de hadde også kontakt med den gresk-ortodokse kirke, en kontakt som gikk tilbake mange hundre år på grunn av Det bysantinske rike. I tillegg hadde de ortodokse ukrainere og russere. Lagt til dette hadde polakkene problemer med at en rekke geistlige, ofte utnevnt etter kongelig anbefaling, som brøt med tradisjonelle katolske verdier. De hadde konkubiner, de drakk, danset og levde opp til fordommene som hadde ført til innføringen av katolisismen andre steder. Sigismund I av Polen forbød import av «kjetterske» bøker med trusler om døtsstraff, of forlanget at kjetterske universiteter måtte returnere til den katolske troen. Lutheranisme slo uansett ikke spesielt godt an, meen etterr a atat Sigismund døde i 1548, kom kalvinismen inn, og denn ble langt mer populær.[74]

I Ungarn var det allment akseptert at pave Sylvester II (946-1003) skal ha gitt Ungarns første konge, Stefan I av Ungarn, retten til selv å velge biskoper. Dette brukte ungarske konger til å belønne lojale adelsmenn, og slik var presteembetet mer dekadent enn gudfryktig. Ettersom tyske tekster fløt over grensen og folk gjorde opprør, dukket det opp opprørske kirker som enten var lutherske eller ble plassert i gruppe med dem. Åpen lutheranisme ble straffet, til tider med dødsstraff. Dette var imidlertid et problem som fikk en annen dimensjon i 1526, da Det osmanske rike under Suleiman I den store bekjempet ungarerne i slaget ved Mohács i 1526. Effektivt førte dette til en tredeling av Ungarn. Ferdinand I, som hadde meglet fram en fredelig løsning i det husittiske Böhmen, ble sett på som en sterkere konge som kunne forsvare ungarerne mot muslimene. Flertallet støttet imidlertid Janos Zápolya, og det ble en borgerkrig som varte i 20 år. Mange geistlige falt i disse kampene, og mange bispeseter forble uten biskop.[75]


Anglikanismen og kalvinismen[rediger | rediger kilde]

Henrik VIII foreviget i glassmaleri i Canterbury katedral. Henrik VIII er nummer to fra venstre. De andre er (fra venstre) Henrik IV, Thomas Cranmer og William Laud.

Henrik VIII av England var svært skeptisk til protestantismen, og i motsetning til i Spania og Frankrike, der kirken var delvis nasjonalisert, var England fortsatt svært lojal mot Roma. Imidlertid måtte han sikre seg en arving, og da hans kone, Katarina av Aragon, datter av Isabella av Castilla og Ferdinand av Aragón bare lyktes i å føde ett barn, Mary, ble Henrik VIII utålmodig etter en sønn. Siden Katarina av Aragón var gift med Henrik VIIIs storerbror, Arthur fram til han døde i 1502, var ekteskapet mellom Henrik VIII og Katarina bare godkjent gjennom pavens inngripen. Nå ba Henrik VIII paven om å oppheve denne dispensjonen og annullere bryllupet. Da paven valgte ikke å gjøre noe for ikke å fornærme Europas mektigste mann og Katarina av Aragóns nevø, Karl V, tok Henrik VIII saken i egne hender. Gjennom Act of Supremacy ble han den engelske kirkens overhode, og han brøt med Roma. Dette var starten på anglikanismen, om enn det i begynnelsen mest handlet om å konfiskere landområder til munkeordener og å forby dem i England.[76]

Kalvinismen stammer fra den frankse reformisten Jean Calvin, som måtte rømme Frankrike til Genève. Han ble det naturlige midtpunktet for en kanton som var opprørsk mot katolisismen, men manglet en ny retning.[77] Calvin lærte bort troen på predestinasjon, slik at hva man gjorde i livet ikke påvirket hvor man gikk etterpå. Samtidig, og noe selvmotsigende, mente han at de som viste evne til fromhet og overvinning av fristelse viste at de var forutbestemt til å gå til himmelen. Gode gjerninger var dermed både en måte å vise at man endte i himmelen og en måte å prise herren på. Calvins tro, kalvinismen, trodde også på at kirker skulle være fri fra statlig inngrepen, i motsetning til både lutheranisme og anglikanisme.[78] Det var først og fremst i Nederland at kalvinismen var uproblematisk. I Frankrike ble følgerne kalt hugenotter, og de kom ofte i konflikt med katolikkene, spesielt på 1570-tallet og ut århundret. I Skottland fikk den en annen vri, og følgerne ble kjent som presbyterianere. Også her var det noe vold, men overgangen fra katolisisme var gradvis.[79]

Avslutningen av perioden (1556)[rediger | rediger kilde]

Det var ikke bare protestantene som hadde problemer med Kirken. Også katolikker hadde det, og særlig hadde Spania tatt dette på alvor. Allerede sent på 1400-tallet hadde en reformistsisk og moralsk bølge slått over dem. Den sluttet ikke der Samtidig som Luther ble stor i Det tysk-romerske rike i 1521, fikk Ignatius av Loyola en åpenbaring. Han skulle være Jomfru Marias ridder som skulle lære opp barn både i lesing og skriving og i den rette tro. Han studerte selv latin på skolen også ved Sorbonne, og sammen med studiekamerater stiftet han Jesu samfunn, og de kalte seg jesuitter. Jesuittene hadde en nær fanatisk tiltro til paven, og det het at «Det hvite jeg ser vil jeg tro er sort dersom Kirken befaler det slik». Jesuittene gjorde en god innsats i å utdanne befolkningen, men deres forsøk på å påvirke politikken til forskjellige land i retning kirken ble mindre vellykkede. Likevel telte Jesu Samfunn 1500 medlemmer da Loyola døde i 1556. Disse ble et effektivt våpen for Paven.[80]

Samme år som Loyola døde, trakk Keiser Karl V seg som konge av Spania og Det tysk-romerske riket. Han delte opp sine riker slik at Det tysk-romerske riket, Habsburg (etter hvert Østerrike), Böhmen og Ungarn tilfalt hans bror Ferdinand, mens Spania, Nederlandene, Burgund og Aragons italienske eiendeler, i tillegg til spanske eiendeler i Amerika, gikk til Karl Vs sønn, Felipe II.[81] Martin Luther selv hadde dødd i 1546. I 1555, året før han døde, hadde Karl V måttet inngå religionsfreden i Augsburg, der protestantene fikk nærmest full seier til å la hertugen velge religiøs retning.[82]

Religionskrig og -konflikt (1556-1648)[rediger | rediger kilde]

Keiser Karl Vs abdikasjon kan ha noe å gjøre med at hans tid var over. Han var selv en humanist etter renessanseskolen i en tid med dogmer.[82] Dogmene ble blant annet nedskrevet i Konsilet i Trient. I Frankrike og England ble blodige oppgjør og opprør til for å avgjøre forholdet mellom protestantisk og katolsk kirke. Det var imidlertid bare begynnelsen. For perioden ble avsluttet med tretti års blodig religionskrig med politiske undertoner.

Motreformasjonen (1556-98)[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Konsilet i Trient og Motreformasjonen

Konsilet i Trient redefinerte katolisismen og fikk dem på offensiven.

Katolikkene var ikke blinde for anklagene som ble ført mot dem. Pave Paul III kalte i 1545 inn til et konsil i byen Trient (italiensk Trento) for å takle protestantismen og kritikken mot dem. Konsilet i Trient varte i tre perioder: Det foregikk i tre etapper, fra 1545-47, 1551-52 og 1562-63. Ideen var i utgangspunktet et økumenisk konsil åpent for protestantene, og de dukket opp fra 1551-52. Imidlertid ble skillet mellom protestantene og katolikkene for stort, og etter religionsfreden i 1555 i Augsburg var det heller ingen hensikt for dem å fortsette å være med.[83] Dermed var det i utgangspunktet jesuittene, paven og italienske biskoper som ble igjen. I Frankrike styrte kongen allerede mye av kirken, og det var religionskriger uansett som gjorde at få hadde tid til å komme.[84][85]England var bare i en kort periode katolske igjen, og sto derfor over.[86] Den eneste sterke katolske reoresentanten utover de italienske, godt kontrollert av paven, var den spanske, men de var i hovedsak enige med paven likevel.[87]

Kritikken mot kirken ble delt i to, mot praksisen og mot doktrinen. Kritikken mot praksisen viste at den katolske kirken hadde et forbedringspotensial. Prester måtte nå kle seg enklere og mindre forseggjort. Moral og oppførsels måtte bli formmere. Kyskhetsløftet måtte overholdes. Presteskoler skulle lære opp prester skikkelig. Handel med kirkelige posisjoner, sakramenter eller avlat ble forbudt.[87]

Innen dokrtinen gikk det motsatt. Det det før var mulig å tolke riter eller handlinger, ble denne muligheten begrenset. Det ble også tro på helgener, at Jesu legeme blir til under nattverden, at de syv sakramenter skulle holdes og at Skjærsilden absolutt eksisterte. Protestantisk doktrine ble fordømt og inkvisisjoner ble støttet.[88]

Religiøs krig i Frankrike (1555-98)[rediger | rediger kilde]

Bartolomeusnatten var det blodige høydepunktet i den svært harde religiøse borgerkrigen i Frankrike.

Kalvinismen hadde ført til at mange franskmenn konveterte, altså ble hugenotter. Dette kan ha vært et opprør mot kongen, Henrik II. Han mer eller mindre kontrollerte den katolske kirken og var svært brutal mot hugenotter. Hugenotter av tredjestanden kunne ofte henrettes, men adelige som konverterte ble ikke straffet. Det at omtrent halvparten av adelen hadde konvertert, gjorde situasjonen vanskelig.[89]

Frankrike var politisk i en vanskelig balanse mellom flere dynastier, inkludert kongens eget, Huset Valois. Da Henrik II døde under en turnering, utviklet det seg en maktkamp mellom de andre husene. Henrik IIs sønn, Frans II hadde giftet seg inn i det erkekatolske Guise-dynastiet, og hugenott-fofølgelsen tok helt av. Da Frans II døde, ble Karl IX av Frankrike konge bare ti år gammel, og hans mor, Katharina de' Medici, var regent med huset Bourbons støtte. De ville gi rettigheter til hugenottene igjen, noe som delvis fungerte, men etter hvert ble stemningen så dårlig mellom katolikker og hugenotter at det strakk ut i regelrett krig mellom 1562 og 1570.[90]

Det forble en svært skjør fredstid frem til august 1572. I anledning et bryllup mellom arl IXs søster Margrete av Valois og Henrik av Navarra, som var en av de store mennene innen hugenott-bevegelsen, måtte lederne for de to bevegelsene møtes i Paris. Stemningen var svær betent, og anklager på begge sider haglet. Til slutt lyktes overhodet for Huset Guise å overtale kongefamilien om at lederne for hugenottene måtte drepes. Bare lederne var målet, men folk i Paris tok saken i egne hender. Natten den 24. august, Bartolomeusnatten, ble et blodbad, der mellom 5000 og 30 000 hugenotter ble drept, først i Paris, også over hele Frankrike.[91]

Dette førte til en borgerkrig mellom de to. Karl IX døde i 1574, og den yngrer broren, Henrik, ble konge.I 1576 ble det gjennomført en fredsavtale som ga hugenottene gode betingelser. Katolikkene dannet Den katolske liga, og de ønsket krig. Henrik III var imidlertid ganske uspiselig for begge sider.[92] Da broren til Henrik III døde, var det klart at Henrik av Navarra var neste i arverekken. Katolikkene gjorde derfor opprør mot den sittende kongen, som de uansett ikke likte, for å forhindre dette. De jaget kongen ut av Paris, og kongen gikk til Henrik av Navarra. Sammen beleiret de Paris, men kong Henrik III ble drept i et attentat. Henrik av Navarra ble dermed konge, og lovet å konvertere til katolisismen. Siden katolikkene ikke hadde noen god motkandidat, gikk de med på det.

I 1594 ble Henrik kronet til Henrik IV av Frankrike. I 1598 kom Ediktet i Nantes, som ga hugenottene mange rettigheter i enkelte byer og geografiske områder. Dermed var nesten tretti års blodig borgerkrig over.[93]

Engelsk kamp om troen[rediger | rediger kilde]

Henrik VII døde i 1548, og Edward VI var bare ti da han tok over. Under den sykelige gutten hadde først Edward Seymour, 1. hertug av Somerset og John Dudley, 1. hertug av Northumberland prøvd å modernisere landet uten hell, begge ble etter hvert henrettet.[94] Da Edward VI døde i 1553, gikk tronen over til Maria, en sterkt troende katolikk gift med mektige Felipe II av Spania. De to viste liten nåde for protestanter i England, noe som gjorde at hun ble kjent som «Bloody Mary». Maria døde i 1558, og hun hadde egenhendig lyktes i å få alle engelskmenn til å forakte katolisisme som statsreligion.[95]

Det ble Marias halvsøster Elizabeth som tok over som Elizabeth I. Hun styrte stort sett unna religiøse spørsmål, og lot kirken utvikle seg. Dette førte til en anglikansk kirke i england, der lavkirkelige foretrakk kalvinismen og høykirkelige katolisismen. Skottene ble kalvinister, eller presbytarianere, den irske kriken anglikansk og Irlands befolkning i høyeste grad katolsk.[96]

Den svært intelligente Elizabeth valgte selv dyktige menn rundt seg. Under henne ble Storbritannia i stadig større grad både en sjømakt og en handelsmakt. Hun håndterte både sin opprørske kusine Maria Stuart og angrep fra Den spanske armada, om enn sistnevnte skyldtes et væromslag i minst like stor grad som den engelske flåten. Uansett gjorde dette at lite sto i veien for at England kunne utnytte områdene vestover, i Amerika.[97]

Spania under Felipe II - Katolikkenes store mann[rediger | rediger kilde]

Felipe II skaffet seg mange fiender med sin dogmatiske katolisisme.

Felipe II (regjeringstid 1556-1598) var sterkt katolsk, og ønsket å fjerne all protestantisme og annen ikke-katolsk tro. Han manglet, som mange andre i Spania, en generell forståelse for hvordan inflasjon fungerte. Dermed ble sølvfunn i 1545 først begynnelsen på hans storhetstid, men senere slutten på den. Og dette til tross for at Spania hadde utviklet en svært god handelsvei der sølv fra Bolivia ble brukt til å kjøpe krydder og eksotiske varer i den nyoppdagede øygruppen Filippinene, oppkalt etter kongen.[98]

En stor utfordring for Felipe II var Nederlandene, nåværende Nederland og Belgia. Disse landene var langt mer moderne enn Spania, og de tjente opptil syv ganger mer enn Spania selv, krydder og sølv iberegnet.[98] Problemet var at nord i Nederland hadde kalvinismen slått rot, og det kunne ikke Felipe II tåle. Inkvisisjonen konifskerte eiendom og henrettet mange nederlendere, og nederlenderne svarte med flere opprør, både i nord og i sør.[99] I nord ble kampen støttet av England og av og til også Frankrike, som begge helst så at Spania ble svekket. I sør, i dagens Belgia, ble kampen mer eller mindre over da Antwerpen ble plyndret og brent i 1585.[100] Kampen mellom Nederland og Spania skulle få stor betydning mot slutten av perioden. Felipe IIIs sønn, Felipe III, inngikk en våpenhvile med Nederland i 1609. Det var bare stille før stormen.[101]

Felipe II fikk bygget El Escorial.[102] Dette slottet ble hans faste tilholdssted, noe som var uvanlig for monarker, og herfra bygget han opp et byråkrati som ble kopiert av resten av Europa.[103] Kostnadene til både slott og byråkrati ble store, og det var lite å hente på skattlegging. Det store sølvinntaket førte også til inflasjon av sølv, noe som gjorde at de hadde enda færre inntekter.[104][105]

Selv om han var byråkrat, var ikke Felipe skremt av krig. Det osmanske rikes flåte dominerte i Middelhavet, men Felipe II bygget opp en stor flåte. I 1566 befridde han Malta, og i 1571 vant Spania, Republikken Venezia og andre allierte slaget ved Lepanto. Det var nå at Den spanske armada ble forbundet med storhet.[106] I 1580 ble han neste i arverekken i Portugal, men motstanden var svært stor. Til slutt måtte han erobre Portugal for å bli konge, noe han lyktes med. Portugal ble imidlertid mer eller mindre selvstendig i personalunion med Spania.[107]

Øst-Europa: Svekkelse - og Russland[rediger | rediger kilde]

Lublinunionen i 1569 sikret at Polen og Litauen ble samlet og styrket. Likevel var det storte splittelser i landet, som var i hovedsak styrt av adelige med kongen som en gallionsfigur.

I vest ble kongemakten stadig sterkere, i øst ble som oftest den jordeeidnde adelen det. Det var heller ingen større utvikling av tredjestanden med handelsfolk i noen grad unntatt på Balkan.[108]

Polen og Litauen gikk inn i en sterkere union den 1. juli 1569. Resultatet av dette ble at Polen ble enda sterkere styrt av adelen, men med kongen som i det minste formelt overhode. Litauen var en republikk, men likevel langt enklere styrt. Selv om kongemakten i Polen virket mer nominelt enn reelt mektig, kjempet både franske, svenske og ungarske konger om makten. Polen og særlig Litauen var imidlertid langt mer handelsorientert enn sine naboer i sør ettersom man i Østersjøen hadde en naturlig handel med de nordiske landene.[109]

Ungarn hadde fra 1526 av merket en markant nedgang. Det var borgerkrig mellom ungarere lojale til ungarske ledere og de som støttet Habsburg-ynastiet som tok over. Bøndene var drastisk underkuet, noe som førte til at de var dårlige til både å jobbe og å forsvare landet. Det osmanske riket hadde presset seg inn på store ungarske områder, og byen Pest hadde falt.[110] Adelsmenn utnyttet borgerkrigen ved å bytte side til høyestbydende.[111] Slutten av århundret var preget av både oppgang i handel og nedgang i form av epidemier og krig. Likevel vant Ungarn enkelte slag, og var på offensiven. I 1606 valgte likevel Habsburg, det vil si Østerrike, deler av Det tyskromerske riket og deres del av Ungarn, å inngå en fred i Zsitvartorok. I denne freden tapte Ungarn mer enn de vant ved slagene.[112]

Det osmanske rike var sterkt påvirket av hvem som leder. Allerede Suleiman I den stores sønn, Selim II, svekket landet.[113] Mange nye sultaner valgte samme taktikk. Intriger, fester og dekadense kom i veien for god styring, og tap på slagmarken gjorde at det ble økte utgifter. Selv om de bare tapte slaget, og ikke kontrollen over Øst-Middelhavet i Slaget ved Lepanto, var det klart at deres styrke var kraftig redusert.[114]

Storfyrstedømmet Moskva var på begynnelsen av 1500-tallet mer eller mindre en innenlandsstat med liten påvirkning på Europa, selv etter at Ivan III hadde sikret at de dominerte fra Karelen til Uralfjellene. De hadde mektige fiender i Litauen, Polen og i perioder også Ungarn og Böhmen.[115] Sønnen Vasilij III ble ny konge, og han organiserte det nye, store riket, fra nå av kalt «Russland». Fra han døde i 1533 til 1547 var det feider, krangler og kriger. I 1547 tok Ivan IV, ofte kalt «den grusomme» over. På den ene siden sentraliserte og effektiviserte han maktapparatet på bekostning av adelen. PÅ den annen side likte han ikke nye ideer, og han opprettet et system, Opritsjnina, der et stort område på siden av resten av samfunnet. Ivan levde opp til navnet, og hans brutale stil og opritsjina-systemet med angivere, sikret han seg mange fiender. Litauen og Polen samarbeidet med Sverige om å begrense Russlands utvikling vestover, og Ivan IV hadde fjernet flere dyktige ledere i adelsmenn som enten byttet side eller hadde blitt angitt. Russland fokuserte dermed for det meste østover.[116]

Merkantilisme[rediger | rediger kilde]

Et fisketorg i Nederland. Nederlenderne ble rike etter at Det nederlandske ostindiske kompani og senere Det nederlandske vestindiske kompani igangsatte storstilt handel rundt om i verden.

Etter at Spania og Portugal viste seg ute av stand til å bevare sine områder, begynte Nederland og England å utfordre hegemoniet over både Atlanterhavet og Det indiske hav. Det britiske ostindiske kompani (etablert 1600) og Det nederlandske ostindiske kompani (1602) sikret seg rettigheter fra monarken respektive stattholderen for å opprettholde kolonier og å ha monopol på handel i områdene.[117] På denne tiden var handel ikke en aktivitet åpen for alle, men en del i kampen mellom stormaktene. Dette skyldtes tankesettet kjent som merkantilisme, det vil si at det er svært lite gull og sølv, og den som eier mest gull og sølv er også den mektigste nasjonen. Handel hadde som formål å sikre mest mulig gull og sølv til nasjonen. Store kompanier med store kanonbåter var derfor mer ideelle til å sikre handelen enn små båter fra små selskaper. Koloniene skulle utelukkende selge varer til morlandet, og bare som råvarer. Rafinnering og håndverk skulle gjøres der - med unntak av sukker, som var så brutalt at det ble gjort med slavearbeid under grusomme omstendigheter.[118]

For morlandet førte merkantilismen til at mange råvarer kom inn. I tillegg investerte mange i jordbruket og i oppfinnelser for å effektivisere og utnytte dyrking og høstning. Dette førte til at råvarene måtte gjøres om til varer, for eksempel ull til skjorter og tepper, kardemommebark til pulver, tobakk til snus og så videre. Denne formen for tidlig-industrialisering, kjent som forlagssystem, ble gjort av først bondekoner og så også av bønder selv som fikk mer tid til overs etter at effektiviseringen førte til at de ikke måtte jobbe like hardt for å gå med overskudd. Dette førte til mindre arbeidsledighet, et økt borgerskap og en økonomisk gevinst. På den annen side gjorde det nye systemet samfunnet klar over åpenbare svakheter, som dårlig administrasjon, adelige eller byfolk med liten forståelse for jordbruk og et handelssystem som straffet import så kraftig at det å skaffe seg for eksempel vin i England eller tobakk i Frankrike kunne vise seg å bli et stort problem.[119]

Tredveårskrigen (1618-1648)[rediger | rediger kilde]

Sekstenhundretallet startet med en viss forståelse for kalvinistene, akkurat som Freden i Augsburg hadde skapt for lutheranerne. Ediktet i Nantes sikret noe religionsfrihet, og Spanias innrømmelser sikret Nederland i det minste noe ryggdekning.

Likevel var Habsburgmonarkiet, det vil si Østerrike, Böhmen og stadig mer av Ungarn, en svært viktig og svært katolsk maktfaktor. Med Motreformasjonen som samlende faktor, begynte landet å komme på offensiven igjen, og i 1618 startet Tredveårskrigen. Krigen startet som en intern krig i Böhmen, men vokste til å involvere hele Vest- og Sentral-Europa med unntak av De britiske øyer og Den italienske halvøy.[120]

Erkehertug Ferdinand var den naturlige tronfølgeren som keiser av Det tyskromerske rike. Han var sterkt katolsk og hadde jesuittiske rådgivere. Böhmen på sin side var svært reformerte katolikker, og ønsket ikke en så reaksjonær konge av Böhmen. Han ble likevel valgt svært udemokratisk til konge. Dette førte til opprør blant befolkningen.[121] Ferdinands representanter ble kastet ut av vinduet på slottet i Praha, kjent som «defenestrasjonen i Prag» i ettertid. Opprøret ble beseiret i 1620, og Böhmen straffet.[122]

Trettiårskrigen var egentlig flere kriger knyttet sammen i faser, og kort tid etterpå begynte en ny fase. Nederland og Spania gikk til krig med hverandre, og i 1625 gikk Christian IV av Danmark og Norge med nordtyske protestanter på sin side mot katolske straffeekspedisjoner. I 1629 tapte imidlertid den protestantiske side igjen, og Danmark trakk seg ut.[123] Katolikkene tok kraftig tilbake mange protestantiske områder, og strenge lover ble innført. Selv katolske frankrike ble bekymret, og de valgte å gå inn på protestantenes side, også delvis for å svekke Huset Habsburg, som fortsatt kontrollerte mesteparten av Europa i to grener; Spania i sør og Østerrike, Hungarn og Det tyskromerske riket i øst. Sammen med Sverige og Nederland gik de inn i krigen. Sverige under Gustav II Adolf bet kraftig fra seg, og drev katolikkene tilbake. Den problematiske general Albrecht von Wallenstein, som så på krig som økonomisk vinning og tjente seg rik på plyndring, var katolikkenes beste general, men han var dypt splittende. Han møtte Gustav II Adolf i slaget ved Lützen, som ble vunnet av Sverige, men kongen døde, og Wallenstein like etter. Begge sider mistet en god general, men protestantene mistet et samlingspunkt. I 1634 var de fleste områdene i Det tyskromerske rike forlikt med keiseren. De beholdt religionen mot å gå inn i riket igjen. Resten av krigen handlet om å redusere Spanias kontroll over Nederland og handelsruten mellom dem og intern krangling mellom Sverige og Danmark.[124][125]

Krigen ble avsluttet i 1648, kort tid etter at Christian IV døde som en skuffet mann som måtte avstå store deler av Midt-Norge til Sverige. Fredsforhandlingene fant sted i Münster og Osnabrück, begge i området Westfalen, og dermed ble de kjent samlet som freden i Westfalen. Habsburg fikk anerkjent Østerrike og Böhmen som sitt, men fikk vingeklippet sin kontroll over Det tysk-romerske rike. Fra nå av var Det tysk-romerske rike redusert til en maktesløs enhet med små tyske riker som var nesten selvstendige. Mange av rikene var nesten folketomme og svært fattige. Sverige fikk store områder ved kysten av Østersjøen. Frankrike fikk deler av Alsace-Lorraine. Nederland ble formelt selvstendige etter å ha vært det reelt i nesten åtti år.[126]

Kalvinismen fikk samme status som lutheranismen, det vil si en lovlig religion. Religionen fulgte nå også området og folket, og ikke herskeren, i Det tysk-romerske rike. Trettiårskrigen markerte også avslutningen av religionskriger og starten på et mer tolerant syn på religion.[127]

Hekseprosesser (1580-1648)[rediger | rediger kilde]

Det var ikke uvanlig at hekser ble brent på bål. Tysk illustrasjon fra 1500-tallet
Utdypende artikkel Hekseprosessene

Heksekunst ble av kirken lenge ansett som barbarisk overtro, ettersom bare Gud hadde overnaturlige krefter. På 1400-tallet forandret det seg etter at pave Innocens VIII, etter råd fra inkvisitor Heinrich Kramer, utga en bull som knyttet hekseri med Djevelen. Selv om det ikke ga den effekten Kramer håpet på, utga han boken Heksehammeren. I begynnelsen ble boken latterliggjort og fordømt, men utover på 1500-tallet ble den stadig mer populær.[128][129][128][130]

Fra 1530-tallet ble hekseprosesser vanligere, og ofte under tortur. De fleste land hadde ett verdslig og ett kirkelig rettssystem, og det var det verdslige som oftest dømte folk for hekseri.[131] Dette gjalt spesielt i Frankrike, Sveits, Det tysk-romerske rike og Skottland.[132] Tortur, bestialske mord og prøver som uansett medførte døden var normen, men etter den blodige Trettiårskrigen ble også hekseprosessene langt mindre vanlige.[133]

England: Fra terrorisme til borgerkrig (1601-1648)[rediger | rediger kilde]

Elizabeth døde barnløs, og Jacob I tok over. Elizabeth hadde rykte som renslig, smart og diplomatisk, mens Stuart var kjent som pedanisk, paranoid og skitten. Han unngikk folkemengder og var dårlig med penger. Hans forhold til de kalvinistiske puritanerne, som ønsket kraftigere oppgjør mot katolikker og en mer fri kirke, var heller ikke spesielt godt. Han lyktes imidlertid å holde England unna Tredveårskrigen.[134] Litt bedre ble det i 1605, da en katolsk gruppe, frustrert over forfølgelse, prøvde å sprenge parlamentet med kongen i det. Forsøket ble oppdaget og forhindret, og Guy Fawkes ble fanget, forhørt og henrettet.[135]

Jakob Is sønn, Karl I, prøvde å sikre seg at makten kom fra Gud, og ikke Parlamentet. Parlamentet måtte godkjenne alle skatteøkninger, men Karl fant smutthull som gjorde at han kunne forbigå dem. Forholdet mellom dem ble så giftig at det utviklet seg en krig.[136]

Parlamentet ble etter mye fram og tilbake ledet av den sterkt puritanske landeieren Oliver Cromwell, og med streng disiplin og puritansk iver lyktes det dem å bekjempe Karl Is hær. Cromwell tok rollen som de facto leder av Storbritannia som Lord Protector, og fikk kongen henrettet etter at kong Karl I gjentatte ganger nektet å motta tilbud som kunne redde hans liv. Cromwell styrte den nye republikken England med jernhånd fram til 1657, da han døde. Kort tid etter ble monarkiet gjeninnført.[136]

Barokken: Kultur og vitenskap vokser (1580-1650)[rediger | rediger kilde]

William Shakespeare regnes blant de største dramatikerne i verdenshistorien. Han var med på å forandre litteraturen på sent 1500- og tidlig 1600-tall.

Perioden 1580 til 1650 var svært viktig både innen kunst, musikk og vitenskap. Selv i en periode der religionen var i fokus og overtro skapte hekseprosesser, fantes det stor interesse for kunnskap og kultur. Litterært hadde skuespill en gjenfødelse med William Shakespeare, Ben Jonson og Lope de Vega. Romanen opplevde det samme under Miguel de Cervantes' bok Don Quijote. Episke dikt fikk mye av den samme utviklingen ved John Miltons Det tapte paradis. [137]

Kunsten var også markant annerledes. Lys og skygge skapte fokus klarere enn tidligere, og hjalp til med å forsterke perspektivet. Motiver ble og så mer dramatiske og mer bevegelige der de før var roligere og ofte mer stille. Barokken var kompleks, motivene var ofte fra mer folkelige temaer og spenning og drama var vanligere. Selv om italienske Caravaggio var vesentlig i utviklingen, ble malerkunstens sentrum flyttet fra Nord-Italia til Nederland.[138]

Innen musikk var barokken en av de største musikalske forandringene i verdenshistorien.[139] Musikken ble langt mer dramatisk, i og med at operaen ble oppfunnet helt i begynnelsen, og kort tid etter fikk man oratorier, en religiøs blanding mellom opera og korverk. En rekke andre kunstretninger dukket også opp, og dur og moll-skalaene ble brukt for å skape mer dramatiske melodier.[140]

Vitenskapen tok store skritt i perioden. Danske Tycho Brahe gjorde viktige astronomiske observasjoner fra 1572 til begynnelsen av 1600-tallet som motbeviste tanken om at universet sto stille.[141] Johannes Kepler kalkulerte planetenes bevegelser langt mer presist enn tidligere, og gjorde store fremskritt innen optikk.[142] I 1582 ble den julianske kalenderen korrigert fra pavelig hold, Gregor XIII fikk den nye kalendreren oppkalt etter seg.[143] Galileo Galilei (1564-1642) regnes som grunnleggeren av den matematiske fysikken og den moderne mekanikken, og kan sammen med Newton et halvt århundre senere regnes som den største vitenskapsmann i denne perioden.[143][144]

Filosofen Francis Bacon (1561-1626) mente at man skulle studere fenomen for sin egen del, og trekke konklusjonen etter observasjonene i stedet for å lete etter bekreftelser på regjerende teorier, og dermed var han empirist.[143] René Descartes (1596-1650) var rasjonalist, og mente at fornuften var det eneste man var sikker på. For begge var usikkerhet sentralt, noe som falt kirken tungt for hjertet, da de foretrakk sikker viten som underbygget Guds rolle.[143]

Veien mot opplysning og industri (1648-1789)[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Opplyst enevelde i Europa

I perioden fra 1648 til 1789 forandret verden seg markant. England (etter 1708 Storbritannia) ble den dominerende handelsmakten. Frankrike var en stormakt å regne med, men likevel ikke på nivå med England. Nederland og Sverige ble erstattet som stormakter av Russland, Østerrike og Preussen. Bevegelsen gikk klart mot sentralisering; Englands parlament og Frankrikes Østerrikes, Preussens og Russlands monaerker ble stadig mektigere. Land som hadde mer spredt maktfordeling, som Nederland og Polen, fikk store problemer i denne tiden.

Perioden var sterkt preget av at befolkningen ønsket seg bort fra mystisisme og over til en forutsigbar verden med klare lover, rettigheter og en viss form for rettferdighet. I denne sammenheng ble modeller som kunne forklare verden mekanisk, og ikke mystisk, og tekster som argumenterte for en fornuftig og rasjonell verdensforståelse ønsket velkommen. Det bar særlig i andre halvdel av denne perioden, fra etter den spanske arvefølgekrig, at denne perioden, kalt Opplysningstiden, ble gjeldende.

Atlanterhavets land (1648-1700)[rediger | rediger kilde]

Fra 1500-tallet og fram til midten av 1600-tallet hadde fokus for handel flyttet seg fra Middelhavet til Atlanterhavet. I stedet for at Venezia og Genova kontrollerte handelen, ble den kontrollert av nederlandske og britiske kompanier, som investerte stort i å få monopol for sitt land på import av krydder, silke, fargestoffer og mye annet.

Det vil være en overdrivelse å si at disse landene, i hovedsak England, Frankrike, Nederland og Spania, hadde et forusigbart og fornuftig styresett. England kom til hektene etter en borgerkrig, Frankrike måtte greie seg gjennom en despotisk konge og Nederland og Spania var både splittet internt og i krig med hverandre.

England: Konstitusjonelt monarki og ærerik revolusjon[rediger | rediger kilde]

Oliver Cromwell hadde styrtet kongeriket og avsatt Karl I av England og bekjempet opprør i Skottland og Irland. Han innførte en viss religiøs toleranse slik som på kontinentet, men det lå store begrensninger på hva som var tillatt. Han valgte også å oppløse Rumpparlamentet i 1653, og innførte moralistiske regler som forbød mye underholdning. Da han døde, gikk det kort tid før Karl II ble gjeninnsatt. Karl II var mer forsiktig enn sin far, og han inngikk en avtale med parlamentet slik at man unngikk videre splittelse og åpen strid. Religion ble en utfordring, da Karl II viste tegn til katolisisme, og da han døde og den katolske Jakob II av England tok over, ble situasjonen vanskelig. Parlamentet hadde innført krav om anglikansk nattverd for statsansatte, noe katolikker ikke kunne gjennomføre. Jakob II ignorerte dette. Det endte med at Jakob II ble uønsket, og ettersom ingen ønsket en ny republikk, gikk tronen til Jakob IIs datter, Maria, som ikke var døpt katolsk. Hun var gift med Vilhelm av Oranien i Nederland, og begge ble gitt den engelske tronen som William og Mary mot at de godkjente Bill of Rights, som begrenset både høyadelens og kongens makt.[145]

Frankrike: Solkongens storhetstid[rediger | rediger kilde]

Ludvig XIV av Frankrike ble konge fire år gammel, og levde til han ble svært gammel. Fra 1643 til 1715 var han konge enten i navnet eller, i mesteparten av tiden, som regjerende monark. Der faren, Ludvig XII, ble sterkt kontrollert av kardinal Richelieu, var det kardinal Mazarin som var rådgiveren til Ludvig XIV. Da Mazarin døde i 1661, ble Ludvig XIV eneveldig, og han innførte et styresett som ble hermet etter i hele Europa. Hel eneveldig var han ikke, til det var Frankrike for splittet i bispedømmer, juridiske enheter og gamle riker som kranglet imot hverandre, men han hadde både makt og innflytelse nok til å presse gjennom mye av sin vilje.[146][147]

Trettiårskrigen hadde ført til en fredsavtale som i det minste indirekte slo hardt ned på private hærer. Hæren ble dermed kongens ansvar, noe som gar kongen mye større makt. For Ludvig XIVs del ble kontrollen over hæren et redskap til å skremme naboland til å underkaste seg eller rett og slett å erobere dem. Hæren ble modernisert og firedoblet, og det krevde store utgifter. Det gjorde også byggingen av palasset med sitt Versailles slott i den lille landsbyen Versailles. Slottet ble et samlingspunkt for alle som ønsket kongens oppmerksomhet og dermed viktige og innkrevende titler og jobber. Han lyktes i noen grad også å gjøre handelen mer velorganiser,t særlig med hjelp av rådgiveren Jean-Baptiste Colbert. Handelssystemet som fungerte da var merkantilisme, en idé om at det landet som hadde mest gull og sølv var det mektigste, og derfor handlet all handel om å sikre seg mest mulig av det. Den enkleste måten å sikre seg det på var å ha mest mulig eksport og minst mulig import, og alltid å selge ferdigprodukter, ikke råvarer.[148]

Nederland: Lite land, stor makt[rediger | rediger kilde]

Nederland hadde kontroll over flere havner i India, og satte opp førindustrielle «fabrikker» der.

I motsetning til Frankrike og England, var Nederland aldri egentlig samlet. Landet besto av syv provinser som hadde mye intern makt, og ideer som statsstyrt og aggressiv handel, altså merkantilisme, ble aldri gjennomført der.[149]

Det urbane Nederland vokste opp som en både kulturell og økonomisk stormakt. Malere som Rembrandt og Jan Vermeer ble regnet blant de største i Europa. Samtidig kom landet også i krig med england og Frankrike, men de lyktes i stor grad enten å vinne krigene eller å befeste den etablerte status. Både Frankrike, flere tyske allierte og England måtte oppgi sitt forsøk på å kontrollere Nederland[150]

Spania - Umoderne og desentralisert[rediger | rediger kilde]

Spania hadde tidligere vist seg ute av stand til å takle rikdom. Deres hær var ikke i stand til å hindre Nederlands fremvekst, og Nederlands langt mer moderne økonimiske og maritime kunnskap gjorde at de tok over mye av handelen spanjolene tidligere hadde kontrollert. Det skulle imidlertid gå langt verre. Det ble mindre sølv og færre til å grave det opp. Adelen, som andre steder hadde vært avgjørende i å få igang handel gjennom store investeringer, var i Spania svært skeptiske til aktiviteten. Spania mistet Portugal, og kom etter Trettiårskrigen inn i en krig med Frankrike, der de tapte store områder. Dyre kriger og dårlig økonomi førte til overbeskatning av bøndene, og flere av dem rømte til Sør-Amerika. Det var heller ikke særlig mye investering i forlagsvirksomheten som hadde gjort Nederlenderne så rike.[151][152] Det hjalp heller ikke Spanias sak at de var styrt i realiteten av adelige som skapte et gammeldags og fragmentert land, mens kongen, den unge, sykelige og sannsynligvis innavlede Karl II ble ignorert. Spania ble paradoksalt nok samlet fordi de enkelte adelige forsto at et splittet Spania ville bli lett bytte for stormaktene når man skulle velge en ny monark fra et annet dynasti. Man kan snakke om at nettopp denne samlingen, rett før den spanske arvefølgekrig, er den egentlige overgangen fra mange små landområder til ett samlet Spania.[153]

Skandinavisk duell[rediger | rediger kilde]

Sverige økte områdene sine markant på 1600-tallets andre halvdel.

Sverige hadde et godt utgangspunkt for å vokse i en tid der det var en fordel å være et samlet rike. Sverige hadde under sekstenhundretallets første halvdel samlet makten rundt kongen og hans råd, mye takket være Gustav Adolf og Axel Oxenstierna. Sveriges største utfordring var imidlertid hva de skulle gjøre med en dyr leiehær. Uten den hadde de ikke en hær, med den ble det dyrt å fortsette. I tillegg var Sverige ofte i kamp med Danmark-Norge. For Danmark-Norges del ble en del stygge tap så dramatiske at det i 1660 nesten bare var København igjen som ikke ble okkupert. Takket være nederlandsk flåte i Danmark og norsk hær i Norge, ble Sverige bekjempet, men adelen hadde skuffet så mye at Frederik III, som fortsatte å kjempe under beleiringen, lyktes i å innføre enevelde med folkets begeistring.[154][155] Dessverre for Frederik 3, var sønnen ikke like politisk dyktig, og farens dyktige byråkrati forfalt under Christian V.[156]

Sør-Europa for øvrig[rediger | rediger kilde]

Portugal fikk støtte av England til å erklære seg selvstendig fra Spania, og den engelske støtten sikret at de fikk normalisert forholdet til både Spania og Frankrike. Det ble senere oppdaget gull i Brasil, og bedre styre førte til at Portugal fikk en opptur mot slutten av århundret.[157]

De italienske bystatene var forlengst redusert i 1650. Fokuset hadde flyttet seg i større grad mot Atlanterhavet, og varer som kom fra Østen, kom via portugisiske og så nederlandske og engelske skip langt billigere enn det bystatene kunne tilby. Ull- og silkeproduksjonen ble også utkonkurrert. Dette var en hard periode for et tidligere svært rikt område.[158]

Sentral- og Øst-Europa før den store nordiske krig (1648-99)[rediger | rediger kilde]

Det tyskromerske rike var for alle praktiske formål ikke lenger en maktfaktor, og flere enkeltstater i riket ble stadig mer stelvstendige. Dette gjaldt spesielt Preussen, som gikk fra et svekket område til et mektig rike i løpet av litt over hundre år. Østerrike, også kalt Habsburg, ble også svært mektige. Sammen med Russland, som vokste mot slutten av perioden, ble de nye stormakter.

Habsburg: Østerrike[rediger | rediger kilde]

Beleiringen av Wien i 1683 ble det siste forsøket fra Det osmanske riket på å bekjempe dynastiet Habsburg. Det var nær å lyktes.

Den erkekatolske familien Habsburg hadde styrt Det tyskromerske rike uavbrutt siden midten av 1400-tallet, og de styrte fortsatt to hundre år senere. Likevel var det klart for dem at det ikke var det vaklevorne riket, men kronlandene deres, Erkehertugdømmet Østerrike, som var den egentlige maktbasen. Leopold I av Det tyskromerske rike lyktes i å modernisere og stabilisere riket. Han kastet også ut jødene i riket, men samtlige fikk oppholdstillatelse i Brandenburg-Preussen øyeblikkelig.[159] Selv uten jødeforfølgelsen vil det være en overdrivelse å omtale Østerrike som moderne. Det var mange bønder i riket, og de var stort sett ufrie. Det var få byer, og handelen var lite organisert. Befolkningen snakket ikke bare mange forskjellige språk, men også mange forskjellige språkgrupper, både germansk (tysk), slavisk (tsjekkisk, slovakisk, serbokroatisk med mer), ugrisk (ungarsk) og latinsk (rumensk). Forsøk på å omvende alle til troende katolikker ble også utfordrende, spesielt i Ungarn.[160]

Habsburg: Ungarn[rediger | rediger kilde]

Ungarn hadde siden 1526 blitt kastet mellom Østerrike og Det osmanske rike, med området Transilvania tidvis som selvstendig. Ungarerne var både mer vestlige, med fokus på handel, og mindre, med tanke på behandlingen av bøndene. Transilvania prøvde å utvide alliansen ved å alliere seg med først Sverige og så Østerrike, men begge gangene ble de markant slått, og måtte inngå en smertefull fredsavtale. Resten av Ungarn var rent formelt selvstendige helt til en rekke mislykkede kriger og opprør førte til at Leopold I tok vekk den formelle selvstendigheten, men de fikk den tilbake etter at tyske leiesoldater plyndret området.[161]

I 1683 angrep osmanerne Wien, men ble slått tilbake med hjelp fra Polen. Deretter var Habsburg og Polen på offensiven og tok tilbake byen Buda som i lang tid var kontrollet av osmanarne. Hæren fikk jaget osmanerne ut av hele Ungarn, Transilvania ikludert. Ungarn var kraftig reduserte, og det var får maktpersoner som kunne forhindre at landet falt helt under Habsburg, om enn nasjonalistiske ungarere gjorde at landet aldri ble en naturlig del av riket på samme måte som Böhmen.[162][163]

Preussen: Samling gjennom hæren[rediger | rediger kilde]

Fredrik Vilhelm lyktes å snu Brandenburg-Preussen fra å bli et sterkt redusert område til å bli en begynnende stormakt. Han drillet en kompetent hær som så på papiret mektig ut. Hæren gjorde at de fleste naboland ønsket å møte Preussen i krig, og ettersom Fredrik Vilhelm selv ikke var interessert i å kaste bort hæren på dyre kriger, var dette en løsning som gavnet alle. I tillegg var Preussen moderne, og tok derfor imot folk som ble forfulgt andre steder, som jøder og andre «feiltroende». Kravet for de nye landsmennene var at de var lojale mot kongen og hæren, og hele landet ble bygget opp mer eller mindre for å holde hæren ved like. [164]

Russland[rediger | rediger kilde]

Russland var ikke en stor del av en europeiske kulturen på 1600-tallet, delvis på grunn av alkoholisme og sterk analfabetisme. Mystisisme var foretrukket foran kunnskap. Interne stridigheter og tap i kriger mot vestlige naboer som Polen og Litauen svekket landet videre.[165] For å samle Russland, ble Dumaen, folkeforsamlingen i Russland, enige om å utnevne den svært unge Mikhail Romanov til tsar. Han startet da et regime som var eneveldig og langvarig; det varte frem til 1917.[166] For bønder ble det stadig verre. De hadde nær ingen egne rettigheter, og de kunne ikke flytte. Et opprør ledet av Stenka Rasin ble gjennomført mellom 1667 og 1671. Til slutt ble Stenka Rasin tatt, torturert og hakket ihjel.[167]

Polen[rediger | rediger kilde]

Polen hadde svekket økonomi etter å ha blitt ydmyket av svenskene i krig og å ha kastet ut protestanter på midten av 1600-tallet.[168] I tillegg valgte adelige i parlamentet, Sejm, å gjøre opprør mot det de mente var en tyrannisk konge. Fra 1652 av hadde alle adelige i Sejm vetorett, noe som førte til at ingenting ble gjort. Likevel lyktes det hæren å fungere, og de deltok flere ganger i kriger det de enten vant eller markerte seg positivt, spesielt da de reddet et beleiret Wien i 1682. Likevel ble det stadig klarere for dem at Russland, spesielt under Peter den store og Preussen var i ferd med å bli svært mektige naboer.[169]

Det osmanske rike[rediger | rediger kilde]

Det osmanske rike hadde mange maktfaktorer som jobbet mot hverandre. Sultanen, hans hoff, jantisjarene - en hær bestående av «frivillige» kristne menn fra barnsben av, adelen og andre stormenn og ikke minst den organiserte religionenn kranglet mot hverandre. Siden Nederland, England og Frankrike reiste selv til India, var heller ikke handelen med Europa like luksøriøs som før. Løsningene på problemene var ikke spesielt effektive, og de enkelte maktmenneskene utnyttet den grove korrupsjonen til å mele sin egen kake. Til tross for enkelte framstøt mot Habsburg, ble de drevet stadig lengre tilbake, og til slutt måtte de i 1699 gå med på en ydmykende fred som langt på vei førte til at de ble en andrerangsmakt.[170]

Vitenskap og filosofi[rediger | rediger kilde]

Blaise Pascal spilte en avgjørende rolle i definisjonen av trykk, lanserte økonomiske teorier og briljerte i en rekke emner.

Sekstenhundretallets første halvdel hadde riktignok vært preget av overtro og heksebrenning, men flere forskere, deriblant Galilei, Kepler og Brahe (se over) hadde gjort store framskritt. I andre halvdel økte det markant. Multigeniet Blaise Pascal, fysikeren Isaac Newton, kjemikeren Robert Boyle og fysikeren Robert Hooke ga en markant økt forståelse av verden, noe som igjen førte til økt interesse for vitenskap og flere offisielle eller uoffisielle vitenskapsselskap i de store europeiske landene.[171][172][173][174] Også innen ingeniørvitenskapen hadde man et stort sprang, blant annet takket være den franske vitenskapsmannen Denis Papin, som lyktes i å lage en dampmaskin i 1681, og denne ble forbedret og forstørret i 1702 av Thomas Newcomen.[174] Innen matematikk produserte Gottfried Leibniz den mest systematiske teorien innen integral- og differensialregning.[175]

Vitenskapelige og medisinske oppdagelser banet også vei for å forstå ikke bare naturen, men også mennesket, i en verden preget av lover som kunne forstås og tolkes. Hekserposesser hadde ingen plass i denne verdensforståelsen, og forsvant flere steder i Europa.[176] I tillegg var moderne filosofer, med John Locke i spissen, mer opptatt av å argumentere for en empirisk verdensforståelse, der man måtte studere et fenomen for å få kunnskap om det, og ikke begrense seg til å tenke seg til det uten å studere fenomenet. Locke lanserte sine tankerekker innen svært mange felter, fra økonomi til religion. for Locke var mennesket fritt, rasjonelt og i stand til å ta egne valg, og trengte ikke, som Thomas Hobbes mente, å underkaste seg staten.[177]

De opplyste enevelders tid[rediger | rediger kilde]

I hovedsak var Europa styrt av enevelder med en eller annen forståelse med adelen. På 1700-tallet ble det klart at en slik styreform måtte gi større plass til handel og investeringer. Dette igjen gjorde at borgerskapet vokste som en økonomisk faktor. Rike familier hadde investert i nyvinninger innen handel, jordbruk, skipsfart og finans for å sikre seg og landet store inntakter. Hvordan staten forholdt seg til dem påvirket i stor grad hvordan det gikk med staten.

På 1700-tallet fikk vi en markant forsyving av makten, mye takket være to kriger. I Vest- og Sør-Europa var Den spanske arvefølgekrigen avgjørende for å svekke Spania og Nederland og styrke Storbritannia - en sammenslåing av England, Skottland og Irland som foregikk i 1708. I Nord- og Øst-Europa var Den store nordiske krig med på å flytte maktbalansen fra Sverige til Russland, og med Preussen som styrket.

Disse kostbare krigene og de påfølgende økonomiske boblene gjorde at man fikk en fredelig periode før Storbritannia ekspanderte i Nord-Amerika, Asia og Oseania. Preussen, Østerrike og Russland anerkjente hverandre som stormaktene i området, og svekket stadig Polen fram til det snart opphørte å eksistere. Preussens Fredrik den store og Russlands Katarina den store ble også eksempler på opplyste monarker som styrte til folkets og nasjonens beste.


De to krigene (1700-1721)[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Den spanske arvefølgekrigen og Den store nordiske krig

I årene før år 1700 var det stor usikkerhet rundt tronfølgen flere steder. I Russland lyktes i 1696 endelig Peter den store å bli eneveldig tsar av Russland. Etter å ha besøkt Vest-Europa og lært mye derfra, igangsatte han store endringer der gammeldagse og ikke-europeiske skikker som å ha langt skjegg og gå kledd i utdaterte klær kunne straffes. Han satte igang en modernisering av Russland der utdannelse ble spesielt viktig. [178]

Peter den store var spesielt opptatt av handel, men for å drive effektiv handel, trengte han en havn. Hele Østersjøen var kontrollert av Sverige, men Peter den store allierte seg med Polen, som ønsket å få tilbake sine kystområder, og Danmark, Sveriges arvefiende, mot den unge og uerfarne kong Karl XII av Sverige. I år 1700 angrep de Sveriges områder, og startet Den store nordiske krig. Karl XII slo tilbake og bekjempet danskene helt og beseiret russerne i krig. Deretter slo de Polen, og så ut til å vinne fram til den kalde vinteren ødela forsyningslinjene. Dette førte etter en del fram og tilbake til at Sveriges hær i 1721 måtte gi fra seg store områder i Østersjøen, men beholdt Finland. Dette medførte uansett at Russland fikk dannet sin egne moderne by, St. Petersburg. De tok nå over som stormakten i området.[179]

I Spania døde i år 1700 Karl II etter lang tids sykeleie. Den inavlede kongen hadde testamentert bort hele det spanske riket med besittelsene i Italia, Latin-Amerika og De spanske nederlandene til hvem enn det var opportunt at tok over. Stormaktene hadde planlagt dette i detalj slik at Spania besto, og alle var fornøyde. Filip, hertug av Anjou skulle bli konge av Spania, såfremt han sa fra seg arveretten til Frankrikes trone.[180] I 1701 ombestemte Frankrikes konge Ludvig XIV seg, og ville ikke anerkjenne at hertugen ikke kunne bli konge av begge rikene. Ingen andre land ønsket et sterkt Frankrike med spanske områder, og stormaktene gikk til krig. Krigen, som ble kjempet på flere kontinenter, hadde ingen egentlig vinner, men Storbritannia erklærte ved freden i Utrecht i 1713 ganske strenge krav, som blant annet sikret dem klippen Gibraltar. [181]

Nødvendig fredstid (1720-40)[rediger | rediger kilde]

Robert Walpole måtte kontrollere både konge, parlament og andre i maktposisjon for å legge planene for britisk dominans i verden fram til andre verdenskrig.

Britene ble totaldominerende på havet, og i en tid med opplyst enevelde var de unntaket, et parlamentarisk monarki med en fraværende monark.[182] Imidlertid opplevde britene en opprivende og svært kostbar økonomisk boble som gjorde at de ikke hadde råd til å gå til krig.[183]

Filip av Anjou ble konge av Spania uten rett til den frankske tronen og Frankrike aksepterte disse kravene. To år senere døde Ludvig XIV, og Frankrikes nye konge var fem år gammel. Spania mistet også De spanske nederlendene, eller Belgia, og kongedømmet Napoli til Østerrike.[181] Frankrike startet først med en ukontrollert spekulasjon av aksjer i kompaniet som skulle sikre landet eiendeler i Mississippi, men det ble et enormt tapsprosjekt som nær ruinerte landet. Dette skjedde, passende nok, samtidig som britene hadde sin boble.[184] Deretter valgte Frankrike en fredligere retning som de sparte stort på.[181] Nederland hadde overlatt kampen til havs til britene, som hadde ofret nederlandske skip i krigen mot Frankrike og Spania. Da freden kom, var det få nederlandske skip igjen, og republikken var vanstyrt i en stund. Dermed ble Nederland en annenrangsmakt.[185]

Ettersom Ludvig XV var lite intererssert i å styre, ble Frankrike reelt styrt av kardinal Fleury fra 1726 av. Storbritannia ble styrt i realiteten av Robert Walpole, som lyktes å samle interessegrupper til å bli dominerende i Underhuset, og med en tyskfødt konge med begrenset interesse for britisk politikk, fikk også han gjort mye uten kongens involvering. Både Fleury og Walpole ønsket fred og gjenoppbygging av sitt land.[186][187]

Preussen og Østerrike hadde hver sin utfordring. Preussen hadde blitt styrt av kong Fredrik I i Preussen, den første prøysiske kongen, men han var konge i Preussen og ikke av. Bare én i Det tyskromerske rike var konge, og det var kongen av Bayern. Hans etterfølger, Fredrik Vilhelm var gjerrig, skeptisk til kultur og svært glad i hæren, som ble godt trent og fordoblet ti 83 000. Fredrik Vilhelm sparte mange penger på kistebunnen i tilfelle krig, så i 1740, da han døde, fikk den ny kongen 7 millioner og en topptrent hær.[188]

Østerrike ble styrt av Karl VI, som i hovedsak lyktes med å erklære to ting som avgjørende for Østerrikes skjebne: Østerrikes udelelighet og retten for kvinner å arve tronen. Den første delen ble godkjent, mens den andre delen ble en utfordring som skulle ta opp en god del tid etter 1740.[163]

Russland ble styrt av flere kortvarige keisere og keiserinner, der Anna (1730-40) dominerte. Hun ble undervurdert, og signerte villig på en håndfestning (bindende kontrakt mellom konge og adel) der hun fikk begrenset makten. Kort tid etterpå ble den uaktuell, og hun innførte en despotisk angiverstat der folk hun ikke stolte på ble torturert eller sendt til Sibir.[189]

Opplyste monarker og hissige kriger (1740-1763)[rediger | rediger kilde]

Etter nesten 20 års fred ble Storbritannia og Frankrike etter hvert involvert i kriger med fastlandsmakter igjen. Etter noen i utgangspunktet korte og poengløse kriger, var det den østerrikske arvefølgekrigen som virkelig begynte å forandre på maktbalansen. Østerrike hadde vist en pragamatisk innstilling til kravet om mannlig arving, og da kong Karl VI døde, var det Maria Teresia som skulle arve Østerrike, mens hennes mann ble keiser av Det tyskromerske riket, i hovedsak som en marionett for Maria Teresias mektige Habsburg-familie. Flere mente likevel at det var broren til Karl VI, Josef, som skulle bli konge. Preussens nye konge, Fredrik den store, brukte det som unnskyldning til å angripe det rike området Schlesien, den nordligste delen av Østerrike. Dette førte til stadig flere kriger mellom folk med skiftende lojalitet. Bayern var først på prøyssisk side, mens Sachsen var på sterriksk. Frankrike støttet Bayern og England Østerrike. Krigen endte, etter at Preussen stort sett slo Østerrike, mens Østerrike bekjempet de fleste andre, med at Preussen fikk beholde Schlesien, mens de andre områdene Preussen hadde tatt, ble gitt tilbake til Østerrike. I tillegg ble forholdet mellom sterkt katolske Maria Teresia og Wien på den ene siden og sterkt protestantiske og moderne Fredrik den store og Berlin på den andre svært spent, og fikk betydning fram til Tysklands samling i 1871.[190]

Den østerrikske arvefølgekrien ble fulgt av Sjuårskrigen, som kort fortalt begynte som en krig mellom England og Frankrike i India og Nord-Amerika, og Englands nye allierte og tidligere fiende Preussen og Frankrikes nye allierte og tidligere fiende Østerrike, sammen med Russland på den andre. Russland hadde i 1740 fått tsarina Elisabeth på tronen, og hun, som mange andre russere, var svært skeptisk til Preussen etter at mange preussere hadde gitt Anna råd om hvordan å styre for best personlig vinning. Imidlertid døde Elisabeth i 1762, og den nye keiseren, tsar Peter III trakk Russland ut av krigen. Dette langt på vei reddet Preussen. Da Peter III ble avsatt og døde, og mer pragmatiske Katarina den store tok over, ble Preussen, Russland og Østerrike mest opptatt av felles interesser, det vil si å svekke Det osmanske riket og Polen. Både Fredrik den store og Katarina den store regnes blant de store opplyse monarkene. Maria Teresia nevnes ikke i samme åndedrag i hovedsak på grunn av antisemittiske og manglende støtte om religionsfrihet.[191] Storbritannia på sin side slo Frankrike, og tok over deler av Canada og India i sin helhet. Spania tok over Louisiana, det vil si store deler av dagens Midvesten.[192][193]

Britisk dominans og fransk opprør (1763 - 1789)[rediger | rediger kilde]

Britene kom best ut av både Sjuårskrigen og den østerrikske arvefølgekrig, og ettersom de dominerte på havene, var det lite som hindret videre kontroll over andre områder i verden. En beboelig og tilgjengelig del av Australia ble oppdaget av James Cook i 1770 og kolonisert atten år senere.[194][195] I mellomtiden gjorde koloniene i Nord-Amerika opprør etter en kortvarig skattlegging uten at kolonistene var representert i Parlamentet. Opprøret mot skattleggingen utviklet seg til en uavhengighetserklæring og en påfølgende uavhengighetskrig der USA, med fransk hjelp, vant.[196]

Frankrike hadde bygget opp hæren og marinen, og brøt etterhvert med Østerrike. Imidlertid var landet fortsatt for fargmentert for å fungere ritig godt.[197] Østerrike på sin side var fortsatt styrt fram til 1780 av Maria Teresa, som var både framoverskuende med sin støtte til vaksiner og tilbakeskuende innen toleranse. Østerrikes hovedutfordring, selv etter hennes modernisering, var at riket var dårlig organisert og med en rekke folkegrupper med liten eller ingen lojalitet til hovedstaden og keiserinnen.[198]

Russland fortsatte sin pragmatisme under Katarina den store, og hun allierte seg med Preussen og Østerrike om hverandre. De tre rikene begynte på 1770-tallet å dele de ytterste delene av Polen seg imellom.[199] Det var særlig områder med overveiende russisk befolkning at Katarina ønsket å kontrollere.[200] Polakkene prøvde en samling av de gjenværende delene av landet, men befolkningen hadde ingen nasjonalfølelse. Polen opphørte å eksistere i 1795. Da var den opplyste Katarina både gammel og reaksjonær.[201]

Opplysningstiden[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Opplysningstiden
Immanuel Kant var en av Opplysningstidens mest kjente filosofer, og en av få som ikke var nært knyttet til verken Frankrike eller Skottland.

Innen vitenskapen og vitenskapsfilosofien hadde etablerte sannheter blitt utfordret i en god stund. I løpet av 1700-tallet ble dette også gjort innen samfunnet, politikken og økonomien. Selv om trykkefriheten var større på 1700-tallet enn på 1600-tallet, var det ofte normalt å skrive filosofiske betraktninger skjult som skjønnlitterære verk som gjorde narr av dagens politikk indirekte. Verk som Voltaires Candide og Jonathan Swifts Gullivers reiser foregikk langt fra respektive Frankrike og Storbritannia, men parallellene var åpenbare for de fleste.[202]

Det var særlig to hovedsentre for filosofi. I Paris dominerte philosophes, en gruppe som ofte, og gjerne vittig, angrep det etablerte i samfunnet og politikken. Opplysningsmennene angrep her samfunnets etablerte sannheter. Blant de største philosophes var Voltaire, som angrep kirkens makt og moralpreken og argumenterte varmt for trykkefrihet; Charles Montesquieu, som definerte maktens tredeling som en foretrukken administrasjon for å forhindre at én makt ble for stor på bekostning av de andre; Denis Diderot sto for oppstarten av verdens førset leksikon og Jean-Jacques Rousseau definerte at makten kom fra folket, ikke fra Gud. Det ble stadig vanligere at interesserte, ofte rike borgere møttes i salonger, det vil si sammenkomster i store salonger der man diskuterte filosofi, kunst, musikk, litteratur og annet som foregikk i samfunnet.[203]

I Glasgow og Edinburgh var fokus mest på naturvitenskapen, men også på menneskets evne til å skille mellom rett og galt uavhengig av samfunnet.[204] David Hume ble en svært viktig filosof både for Skottland, Europa og verden. Han var sammen med noe tidligere Lock og George Berkeley opptatt av at man måtte observere før man antok i stedet for omvendt. Han var også opptatt av at selv om noe var svært sannsynlig, betyr det ikke at det var sikkert. Hume hadde heller ingen begeistring for deisme, tanken om at Gud satte igang skaperverket, men trakk seg unna. For Hume var Gud unødvendig i fortellingen om verden.[205][206] En annen viktig filosof var Adam Smith, som tok oppgjør mot både Humes ateisme og viktigheten av å finne svarene på de store filosofiske spørsmålene. For Smith var menneskets viktigset oppgave å ha evne til sympati og å kunne bedre sin egen situasjon.[207] I Nasjonenes velstand (An Inquiry into the Nature and Causes of the Wealth of Nations) angrep Smith også den utdaterte handelspolitikken, og langt på vei var det Smith som introduserte økonomi som fag. Smith mente at skatter, avgifter og toll var i veien for menneskelig utvikling.[208] Andre skotske opplysningsfilosofer og -vitenskapsmenn var James Hutton, den moderne geologiens far,[209] og Joseph Black, en banebrytende kjemiker.[210]

Mot slutten av århundret argumenterte Immanuel Kant mot Humes tanker om at observasjon var den eneste veien til kunnskap, og lyktes langt på vei å finne en vitenskapelig metode som kombinerte bådde observasjon (empiri) og rasjonalitet.[211]

Kunst og musikk[rediger | rediger kilde]

Johann Sebastian Bach regnes i dag blant de største komponistene noensinne.[212]

Innen kunst opplevde 1700-tallet et brudd. I begynnelsen var det i Frankrike virkerlighetsflukt med adelige som var på piknik, husket eller liknende. Fargene i slike malerier gled ofte i hverandre. Malere som Jean-Honoré Fragonard og Antoine Watteau dominerte i denne stilen. Stilen har ikke et navn, men omtales til dels som senbarokk eller rokokko.[213] På 1760-tallet var klassisismen (eller nyklassisismen) på vei framover i Frankrike. De lekne og ulne maleriene ble erstattet av motiver inspirert av antikken, der klare skiller mellom fargene, sterke motiver fra gresk eller romersk historie og mytologi og sterke menneskeskikkelser. Har var spesielt Jacques-Louis David en vesentlig maler.[214] Britisk kunst brøt med den franske, og malere som William Hogarth og Thomas Gainsborough hadde mer dramatiske motiver, Hogarth som en skildrer av samfunnets dobbeltmoralt og Gainsborough som en svært dyktig landskaps- og portrettmaler.[215]

Musikken var sterkt annerledes. Der kunstens sentrum var Paris og London var et merkelig unntak, var musikken først og fremst tysk og italiensk, men samtidig uten at dette påvirket lyden. Den muligens største komponisten i ettertiden, Johann Sebastian Bach, ble raskt glemt, mens den som forble den største både i sin egen levetid og i en stund etterpå, Georg Friedrich Händel, flyttet til London og definerte musikken der. Andre store komponister var Antonio Vivaldi, Georg Philipp Telemann og Domenico Scarlatti. Det var også her omtrent på midten av århundret man fikk et brudd[216] Fra rundt da ble det en overgang til klassisismen, der musikken var mindre kompleks i utformingen, men mer opptatt av strukturen i melodien. Den gikk fra flerstemmig (polyfon) til enstemmig (homofon) med enklere hjelpestemmer.[217]

Industrialiseringen (1700-1789)[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Den industrielle revolusjonen

På 1700-tallet begynte etter hvert mange landområder som hadde vært til felles bruk å bli tilgjengelig for salg av Parlamentet. De negative konsekvensene for jordbrukerne var at disse områdene nå måtte leies i stedet for å brukes fritt. Det positive var at de nye jordeierne var opptatt av å eksperimentere med å effektivisere jordbruket. Dette medførte en markant økning i utbyttet, i tråd med merkantilistisk tankegods om å være selvforsynt og å selge overskuddet for å få gull. De som ble til overs under effektiviseringen fikk som oftest arbeid andre steder eller de ble brukt til manufaktur av stoffer. Dette kom samtidig som den britiske børsen vokste markant og mange investerte i britisk ull og bomull.[218]

Skulle britene være konkurransedyktige mot andre land, måtte ikke bare landbruket, men også manufakturen effektiviseres. I løpet av midten av 1700-tallet dukket det opp en rekke oppfinnelser som gjorde nettopp det. Først kom Spinning Jenny, en spinnerokk som kunne ta mange tråder samtidig. Deretter kom Rchard Arkwrights vanndrevne spinneramme, som spant sterkere tråder enn jennyen. Man fikk også samme utvikling innen veving. Utviklingen gikk mot stadig mer moderniserte apparater, for det meste innen bomull, og disse ble plassert i egne bygninger, som etter hvert ble fabrikker der ansatte produserte en svært markant økning av bomullsstoffer. Det ble stadig større behov for kraft, og dette medførte at det ble eksperimentert med dampmaskinene. De hadde blitt utviklet en del siden Thomas Newcomens fra 1702, men det var særlig da James Watt, også han viktig i den skotske opplysningstiden, produserte en ventil som minimerte varmetap at de virkelig ble effektive. Fra da av ble fabrikkene drastisk forbedret med hensyn på effektivitet. Den industrielle revolusjonen hadde begynt.[219]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Side 278, Thomas H. Greer, Gavin Lewis: A Brief History of the Western World Sixth Edition, Harcourt, Brace Jovanovic, Orlando (Florida), 1992
  2. ^ Side 26-28, R.R. Palmer, Joel Colton: A History of the Modern World, McGraw-Hill (8. utgave), New York, c1995n
  3. ^ Side 29-30, Palmer, Colton
  4. ^ Side 32, Niall Ferguson: The Ascent of Money - A financial history of the world, London, 2009
  5. ^ a b Side 285, Greer, Lewis
  6. ^ Side 35-37, Ferguson
  7. ^ Side 42-43, Ferguson
  8. ^ Side 21, Merry E. Wiesner-Hanks: Early Modern Europe 1450-1789, Cambridge History of Europe, Cambridge University Press, Cambridge (Storbritannia), 2006 (2. utgave 2013)
  9. ^ Side 279-89, Greer, Lewis
  10. ^ Side 47, Palmer, Colton
  11. ^ Side 281, Greer, Lewis
  12. ^ Side 49, Palmer, Colton
  13. ^ Side 49-52, Palmer, Colton
  14. ^ Side 281-82, Greer, Lewis
  15. ^ Side 282-83; 356-57, Greer, Lewis
  16. ^ Side 282, Greer, Lewis
  17. ^ Side 80-81, Finn Fuglestad: Fra Svartedauden til Wienerkongressen - Den vesterlandske kulturkretsens historie 1347-1815 i et globaltsammenliknende perspektiv, Cappelen Akademisk Forlag, Oslo, 1999
  18. ^ Sforza - Store norske leksikon
  19. ^ a b Borgia Family - Britannica.com
  20. ^ a b When did the Renaissance happen? i artikkelen «Renaissance» i Britannica.com
  21. ^ Side 84-85, Wolff
  22. ^ Jonathan Harris: Byzantines in Renaissance Italy Arkivert 8. august 2018 hos Wayback Machine. - The Orb
  23. ^ Side 37, Wiesener-Hanks
  24. ^ Side 95, Palmer, Colton
  25. ^ Side 53-54, Palmer/Colton
  26. ^ Side 31, Dana Arnold: Art History - A Very Short Introduction, Oxford, 2004
  27. ^ Op Art History Part I: A History of Perspective in Art - Op Art
  28. ^ Side 335-37, Greer, Lewis
  29. ^ Side 331-333, Greer, Lewis
  30. ^ Side 62, Palmer, Colton
  31. ^ Side 286,87, Greer Lewis
  32. ^ Side 287-88, Greer, Lewis
  33. ^ Side 88, Wiesner-Hanks
  34. ^ The crossbows' role in medieval warfare Arkivert 1. juli 2019 hos Wayback Machine. - Warfare History Network
  35. ^ Side 311, Greer, Lewis
  36. ^ Side 69-70, Palmer, Colton
  37. ^ Side 67, Palmer, Colton
  38. ^ Kart 22-23, Dennis P. Hupchick, Harold E. Cox: The Palgrave Concise Historical Atlas of Eastern Europe, Palgrave, New York, 2001; Side 262-264, Fuglestad
  39. ^ Side 104-105, Wiesner-Hanks
  40. ^ Side 100, Wiesner-Hanks
  41. ^ Side 106-107, Wiesener-Hanks
  42. ^ a b Side 70, Palmer, Colton
  43. ^ Side 74, Palmer, Colton
  44. ^ Kart 23, Hupchick, Cox
  45. ^ Kart 22, Hupchick, Cox
  46. ^ Side 262-264, Fuglestad
  47. ^ Side 220; 222-225, Fuglestad
  48. ^ Side 226, Fuglestad
  49. ^ Side 220-221, Fuglestad
  50. ^ Side 229-230, Fuglestad, side 295, Greer, Lewis
  51. ^ Side 277, Fuglestad
  52. ^ Side 68-70, Finn Fuglestad, med M. Løtveit og A.K. Eian: Latin-Amerika og Karibiens historie Cappelen Akademisk Forlag, Oslo, 1995
  53. ^ Side 72-73, Fuglestad, Latin-Amerika
  54. ^ Side 295, Greer, Lewis
  55. ^ Side 274-75, Fuglestad
  56. ^ Alexkander VI - Britannica.com
  57. ^ Ane Nydal: Historiens verste pave - NRK.no
  58. ^ Side 49-52, Palmer, Colton
  59. ^ Side 282-83, Greer, Lewis
  60. ^ Side 66-67, Palmer, Colton
  61. ^ a b Side 66, Koenigsberger
  62. ^ Side 77, Palmer/Colton
  63. ^ Side 73, G.R. Elton: «The Reformation movements in Germany» fra The new Cambridge Modern History Volume II Second Edition: The Reformation 1520-1559, G.R. Elton (red.). Cambridge University Press, Cambridge, 1990
  64. ^ Side 56-57, Stephen J. Lee. Aspects of European History 1494-1789, Routledge, London og New York, 1984
  65. ^ Side 319, Fuglestad
  66. ^ Side 360-61, Greer, Lewis
  67. ^ Side 96-99, E.G. Rupp, «The Reformation in Zurich, Strassburg and Geneva» fra The new Cambridge Modern History Volume II Second Edition: The Reformation 1520-1559, G.R. Elton (red.). Cambridge University Press, Cambridge, 1990
  68. ^ side 144-49, N.K. Andersen: «The Reformation in Scandinavia and the Baltic» fra The new Cambridge Modern History Volume II Second Edition: The Reformation 1520-1559, G.R. Elton (red.). Cambridge University Press, Cambridge, 1990
  69. ^ Side 152-156, N.K. Andersen
  70. ^ Side 156-164, N.K. Andersen
  71. ^ Side 164-166, N.K. Andersen
  72. ^ Side 325, Fuglestad
  73. ^ Side 145, Mark Greengrass: Christendom Destroyed: Europe 1517-1648, Penguin Books, St Ives, 2015
  74. ^ Side 198-200, 213-215, R.R. Betts: «Poland, Bohemia and Hungary» fra The new Cambridge Modern History Volume II Second Edition: The Reformation 1520-1559, G.R. Elton (red.). Cambridge University Press, Cambridge, 1990
  75. ^ Side 202-09, Betts
  76. ^ Side 370-72, Greer, Lewis
  77. ^ Side 111-115, Rupp
  78. ^ Side 332-33, Fuglestad
  79. ^ Sude 25-26, Lee
  80. ^ Side 376-77, Greer, Lewis
  81. ^ 114, 126, Palmer, Colton
  82. ^ a b Side 335-336, Fuglestad
  83. ^ Side 341, Fuglestad
  84. ^ Side 375-79, Greer, Lewis
  85. ^ Side 99-112, Mark Konnert: Early Modern Europe The Age of Religious War, 1559-1715, Broadview Press, Peterborough, Ontario, 2009
  86. ^ Side 280-287, G.R. Elton: «The Reformation in England» fra The new Cambridge Modern History Volume II Second Edition: The Reformation 1520-1559, G.R. Elton (red.). Cambridge University Press, Cambridge, 1990
  87. ^ a b Side 378, Greer, Lewis
  88. ^ Side 378-79, Greer, Lewis
  89. ^ Side 99-102, Konnert
  90. ^ Side 102-04, Konnert
  91. ^ Side 105-06, Konnert
  92. ^ Side 106-07, Konnert
  93. ^ Side 108-12, Konnert
  94. ^ Side 280-283, G.R. Elton
  95. ^ Side 284-87, Elton
  96. ^ side 84-85, Palmer, Colton
  97. ^ 116-120, Hibbert
  98. ^ a b Side 278, 348-49, Fuglestad
  99. ^ Side 350-52, Fuglestad
  100. ^ Side 350-53, Fuglestad
  101. ^ Side 360-63, Fuglestad
  102. ^ Side 127, Palmer, Colton
  103. ^ Side 304, 349-50, Fuglestad
  104. ^ Side 305-06, Fuglestad
  105. ^ Side 134-35, Lee
  106. ^ Side 62-63, Lee
  107. ^ Side 353-56, Fuglestad
  108. ^ Side 123-126, Palmer, Colton
  109. ^ Side 296-301, Norman Davies: Heart of Europe - A Short History of Poland, Clarendon Press, Oxford, 1984
  110. ^ Side 137, Kontler
  111. ^ Side 140-47, Kontler
  112. ^ 159-167, Kontler
  113. ^ Selim II - Encyclopedia Britannica
  114. ^ Side 77-84, Lee
  115. ^ Side 596-603, J.L.I. Fennel: «Russia, 1462-1584» fra The new Cambridge Modern History Volume II Second Edition: The Reformation 1520-1559, G.R. Elton (red.). Cambridge University Press, Cambridge, 1990
  116. ^ Side 613-23, Fennel
  117. ^ Side 133, Palmer, Colton
  118. ^ Side 157-58, R.A. Houston: «Colonies, Enterprises and Wealth: the Economies of Europe and Wider World» i Early Modern Europe An Oxford History av Euan Cameron (red.), Oxford University Press, Oxford, 1999
  119. ^ Side 69, Konnert
  120. ^ Side 371, Fuglestad
  121. ^ Side 131, Steven Gunn: «War, Religion, and the State» i Early Modern Europe An Oxford History av Euan Cameron (red.), Oxford University Press, Oxford, 1999
  122. ^ Side 152, Konnert
  123. ^ Side 153, Konnert
  124. ^ Side 153-57, Konnert
  125. ^ Side 381, Fuglestad
  126. ^ Side 157-160, Konnert
  127. ^ Side 383-84, Fuglestad
  128. ^ a b Side 52, Konnert
  129. ^ Witchcraft - Catholic Encyclopedia
  130. ^ Malleus Maleficarum - Faust
  131. ^ Side 53-54, Konnert
  132. ^ Side 135-35, Koenigsberger
  133. ^ Side 368-70, Fuglestad
  134. ^ Side 185-187, Konnert
  135. ^ Guy Fawkes - Britannica.com
  136. ^ a b Side 445-446, Greer, Lewis
  137. ^ Side 292-96, Burkholder, Grout, Palisca
  138. ^ Baroque art and architecture - Britannica
  139. ^ Side 830, Encyclopædia Britannica, Micropædia, bind 1, 15. utgave, Encyclopædia Britannica Inc, University of Chicago, 1982
  140. ^ Side 287, Burkholder, Grout, Palisca
  141. ^ Tycho Brahe biography - Space.com
  142. ^ Johannes Kepler - Space.com
  143. ^ a b c d Side 393-97, Fuglestad.
  144. ^ Erik Tronstad: Galileo Galilei (1564-1642) - Norsk Astronautisk forening
  145. ^ Side 174-79, Palmer, Colton
  146. ^ Side 402, Greer, Lewis
  147. ^ Side 183-85, Palmer, Colton
  148. ^ Side 185-89, Palmer, Colton
  149. ^ Side 219, Konnert
  150. ^ Side 219-224, Konnert
  151. ^ Side 225-336, Wiesner-Hanks
  152. ^ Side 201-02, Konnert
  153. ^ Side 208-09, Konnert
  154. ^ Side 143-144, Lee
  155. ^ Frederik 3 - Norsk Biografisk Leksikon
  156. ^ Christian 5 - Norsk Biografisk Leksikon
  157. ^ Portugal - Control of the Sea Trade - Britannica.com
  158. ^ Side 120-21, Cassina Wolff
  159. ^ Schumann, Jutta (13. september 2012). Die andere Sonne: Kaiserbild und Medienstrategien im Zeitalter Leopolds I. Walter de Gruyter. s. 3–. ISBN 978-3-05-005581-7. 
  160. ^ Side 282-285, Konnert
  161. ^ Side 159-60; 175-179, Kontler
  162. ^ Side 180-85, Kontler
  163. ^ a b Side 225, Palmer, Colton
  164. ^ Side 229-233, Palmer, Colton
  165. ^ Russlands historie - Store norske leksikon
  166. ^ Side 236-237, Palmer, Colton
  167. ^ Side 237-238, Palmer, Colton
  168. ^ Side 299-301, Davies
  169. ^ Side 302-304, Davies
  170. ^ The Decline Of The Ottoman Empire, 1566–1807 - Britannica.com
  171. ^ Blaise Pascal - Britannica.com
  172. ^ Robert Boyle - Britannica.com
  173. ^ Robert Hooke - Britannica.com
  174. ^ a b Side 297-99, Palmer, Colton
  175. ^ Gottfried Wilhelm Leibniz - Store norske Leksikon
  176. ^ Side 420-21, Greer, Lewis; 397-98, Fuglestad
  177. ^ Side 306-11, Palmer, Colton
  178. ^ Side 239-41, Palmer, Colton
  179. ^ Side 228-229, Jeremy Black: «Warfare, Crisis, and Absolutism» i Early Modern Europe An Oxford History av Euan Cameron (red.), Oxford University Press, Oxford, 1999
  180. ^ Side 192-93, Palmer, Colton
  181. ^ a b c Side 441-46, Fuglestad
  182. ^ Side 303-04, H.M. Scott: «Europe Turns East» i Early Modern Europe An Oxford History av Euan Cameron (red.), Oxford University Press, Oxford, 1999
  183. ^ South Sea Bubble - Britannica.com
  184. ^ Mississippi Bubble - Britannica.com
  185. ^ Side 291-92, J.L. Price: «The Dutch Republic» i A Companion to Eighteenth-Century Europe av Peter H. Wilson (red.), Blackwell Publishing, Malden (Ma), 2008
  186. ^ Side 343, Michael Rapport: «France» i A Companion to Eighteenth-Century Europe av Peter H. Wilson (red.), Blackwell Publishing, Malden (Ma), 2008
  187. ^ Side 265-273, Palmer, Colton
  188. ^ Side 229-234, Palmer, Colton
  189. ^ Anna Ioannovna - Saint Petersburg
  190. ^ Side 451-56, Fuglestad
  191. ^ Side 454-458, Fuglestad
  192. ^ Side 457-60, Fuglestad
  193. ^ Battle of Plassey - Britannica.com
  194. ^ Captain James Cook (1728 - 1779) - BBC History
  195. ^ Australia: History - The Commonwealth
  196. ^ Side 449-51, Greer, Lewis
  197. ^ Lee, 285-87
  198. ^ Side 231-47, Lee
  199. ^ Side 227-229, Lee
  200. ^ Side 407, Greer, Lewis
  201. ^ Side 213, Lee
  202. ^ Candide by Voltaire, Gulliver's Travels - Begge Britannica.com
  203. ^ Side 316-324, Palmer, Colton
  204. ^ Side 315-24, Palmer, Colton; Side 428-29, Greer, Lewis; Scottish Philosophy in the 18th Century - Stanford Encyclopedia of Philosophy
  205. ^ Opplysningsfilosofen som tok et oppgjør med fornuften - Fri Tanke, 12. mai 2017,hentet 30. oktober 2018
  206. ^ David Hume - Internet Encyclopedia of Philosophy
  207. ^ Scottish Philosophy in the 18th Century - Stanford Encyclopedia of Philosophy
  208. ^ Side 507-08, Greer, Lewis
  209. ^ James Hutton: The Founder of Modern Geology - American Museum of Natural History
  210. ^ Joseph Black - Encyclopedia 1911
  211. ^ Immanuel Kant - Stanford Encyclopedia of Philosophy
  212. ^ Johann Sebastian Bach - Britannica.com
  213. ^ Rococo Art - My Modern Met
  214. ^ Neoclassicism . Britannica
  215. ^ British painting in the Eighteenth Century - Tate Gallery of Art
  216. ^ What is Baroque Music? - Baroque.org
  217. ^ Characteristics of the Classical Style in Music - Lumen Learning
  218. ^ Side 502, Greer, Lewis
  219. ^ Side 503-04, Greer, Lewis