William McKinley

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
William McKinley
William McKinley by Courtney Art Studio, 1896.jpg
Født 29. januar 1843
Niles i Ohio
Død 14. september 1901 (58 år)
Buffalo i New York
Gravlagt McKinley nasjonale minnesmerke
Ektefelle Ida Saxton
Far William McKinley sr.
Barn Katherine McKinley
Utdannet ved Allegheny College, Albany Law School
Yrke Advokat
Parti Det republikanske parti
Nasjonalitet USA
Språk engelsk
Religion Metodisme
USAs 25. president
4. mars 1897–14. september 1901
Visepresident Garret Hobart (1897–1899) og Theodore Roosevelt (1901)
Forgjenger Grover Cleveland
Etterfølger Theodore Roosevelt
Ohios 39. guvernør
11. januar 1892–13. januar 1896
Viseguvernør Andrew L. Harris
Forgjenger James Campbell
Etterfølger Asa Bushnell
Kongressrepresentant
4. mars 1877–3. mars 1891
Signatur
s signatur

William McKinley (født 29. januar 1843 i Niles i Ohio, død 14. september 1901) var en amerikansk, republikansk politiker. Han var USAs 25. president fra 1897 til han ble skutt i et attentat i 1901, noen måneder inn i sin andre presidentperiode, og døde av skadene noen dager senere. McKinley ledet nasjonen til seier i den spansk-amerikanske krigen, økte tollvernet for å beskytte amerikansk industri, og sørget for at valutaen fulgte gullstandarden.

McKinley ble beskrevet som from, sindig og omgjengelig. Han var den siste presidenten som hadde kjempet i borgerkrigen, hvor han hadde avansert til major i unionshæren. Etter krigen slo han seg ned i Canton i Ohio som advokat, og giftet seg med Ida Saxton. I 1876 ble han valgt til kongressrepresentant, og ble republikanernes ekspert på tollvernet av den amerikanske industrien. Den såkalte McKinley-tollen av 1890 var meget omstridt, og bidro sammen med endring av valgkretsene til at han tapte gjenvalg til Kongressen ved demokratenes valgskred samme år. McKinley var Ohios guvernør fra 1892 til 1896, og førte en moderat politisk linje i forsøk på å balansere kapital- og arbeiderinteresser. Med hjelp fra Mark Hanna ble McKinley nominert til republikansk presidentkandidat i 1896, midt i en dyp økonomisk depresjon. Han vant presidentvalget foran demokraten William Jennings Bryan på sitt løfte om å følge gullstandarden og øke innførselstollen.

McKinleys presidentperiode ble preget av rask økonomisk vekst. Han ønsket å gjøre Cuba uavhengig fra Det spanske imperiet på fredelig vis, men måtte nokså motvillig lede nasjonen inn i den spansk-amerikanske krigen i 1898. USA vant en rask og overbevisende seier, og Spania måtte avstå Puerto Rico, Guam og Filippinene til USA. Cuba ble formelt uavhengig i 1902, men USA utøvde sterk innflytelse i Mellom-Amerika. USA annekterte Hawaii i 1898. Med dette trådte USA frem som en regulær kolonimakt. McKinley ble den første presidenten som skaffet USA oversjøiske territorier gjennom krig.

Historikere regner McKinleys valgseier i 1896 som et vendepunkt, hvor den fastlåste situasjonen etter borgerkrigen ble avløst av USAs politiske reformperiode fra 1890- til 1920-årene, dominert av republikanerne. McKinley vant igjen over Bryan i presidentvalget i 1900, etter en valgkamp om imperialisme, proteksjonisme og gullstandarden. Den 6. september 1901 ble McKinley ble skutt og livstruende skadet av Leon Czolgosz, en polsk-amerikaner med anarkistiske sympatier, og døde av skadene den 14. september. McKinley ble etterfulgt av visepresident Theodore Roosevelt. I ettertid vurderer historikerne McKinleys innsats som president relativt høyt, men den folkekjære McKinley ble raskt overskygget av Roosevelt.

Familie og oppvekst[rediger | rediger kilde]

William McKinleys barndomshjem i Niles i Ohio.

Han ble født i småbyen Niles i Ohio som syvende barn av William McKinley og Nancy (født Allison). McKinley-slekten var av engelsk og ulsterskotsk herkomst, og kom til Pennsylvania på 1700-tallet.[1] Allison-slekten var mest av engelsk herkomst og blant de første nybyggerne i Pennsylvania.[2] Faren kom til Ohio som guttunge, og giftet seg med Nancy Allison i 1829.[1] Begge slektene var involvert i tungindustrien i stålbeltet, og William McKinley sr. drev jernstøperier i New Lisbon, Niles, Poland og Canton.[3]

I likhet med mange andre i nordøstre Ohio sympatiserte familien med whigene og avholdsbevegelsen. Familien var sterkt troende, metodistiske kristne.[4] Sønnen ble skulle bli en av de mest utpreget religiøse presidentene i USAs historie.[5]

I 1852 flyttet familien fra Niles til Poland, som hadde et mer velrenommert skolevesen. McKinley studerte ved Allegheny College i Pennsylvania i 1859/1860, men ble syk og deprimert, og dro hjem. Han studerte en tid ved Mount Union College i Ohio, men tok ingen grad.[6] McKinleys helse ble bedre, men familieøkonomien ble knappere, og han måtte oppgi studier til fordel for arbeid som postfunksjonær og lærer på hjemtraktene.[7]

Militærtjeneste under borgerkrigen[rediger | rediger kilde]

Da sørstatene brøt med unionen og utløste den amerikanske borgerkrigen, meldte tusener av menn fra Ohio seg til militærtjeneste. Blant dem var McKinley og fetteren William McKinley Osbourne, som vervet seg i juli 1861.[8] De ble tilsluttet Ohios 23. infanteriregiment, ledet av oberst William Rosecrans, og sendt på opptrening ved Columbus. McKinley tilpasset seg raskt soldatlivet, og skrev en serie brev til avisen hjemme, hvor han hyllet militæret og unionens sak.[9] Han lot seg inspirere av lederstilen til major Rutherford B. Hayes. Det utviklet seg til et vennskap som varte livet ut.[10]

Etter en måneds trening ble Ohios 23. infanteriregiment, nå ledet av oberst Eliakim P. Scammon, sendt til det vestlige Virginia (i dagens Vest-Virginia) i juli 1861.[11] De kom første gang i trefninger i september, da de drev tilbake sørstatstropper ved Carnifex Ferry. Tre dager etter trefningen ble McKinley underordnet brigadens materialforvalter.[12] I november slo regimentet leir for vinteren ved Fayetteville.[13] Den vinteren vikarierte McKinley for en sersjant som var syk, og i april 1862 ble han forfremmet til samme rang.[14] Om våren fortsatte regimentet og brigaden, nå ledet av henholdsvis Hayes og Scammon, fremrykningen og utkjempet noen mindre trefninger.[15]

I september 1862 skulle McKinleys regiment komme som forsterkninger til Virginia-hæren i det andre slaget ved Bull Run. Regimentet rakk ikke frem til slaget i tide, men rykket nordover sammen med Potomac-hæren for å avskjære Nord-Virginia-hærens fremrykning i Maryland.[16] McKinleys regiment ble det første til å komme i trefninger med sørstatstroppene i slaget ved South Mountain.[17] Etter store tap trakk unionshæren seg tilbake og fortsatte til slaget ved Antietam, et av borgerkrigens blodigste.[18] McKinley ble selv utsatt for kraftig beskytning da han førte rasjoner frem til frontlinjen.[a] Regimentet led igjen store tap, men Potomac-hæren vant, og sørstatstroppene trakk seg tilbake til Virginia.[18] McKinleys regiment skiltes fra Potomac-hæren og returnerte til det vestlige Virginia.[19]

Shenandoah Valley og forfremmelse[rediger | rediger kilde]

McKinley i 1865, like etter borgerkrigen.

Mens regimentet slo leir for vinteren ved Charleston, dro McKinley til Ohio for å rekruttere nye soldater. Da han ankom Columbus, ble han forfremmet til sekondløytnant av guvernør David Tod som en anerkjennelse for innsatsen ved Antietam.[20] McKinleys regiment var for det meste forskånet for krigshandlinger frem til slaget ved Buffington Island i juli 1863.[21] Tidlig i 1864 ble hærordningen revidert, og McKinleys regiment overflyttet til Vest-Virginia-hæren. De gikk inn i det sørvestlige Virginia for å ødelegge fiendens salt- og blygruver. I mai drev de sørstatstroppene tilbake fra Cloyd's Mountain, et slag som ifølge McKinley var «det mest desperate bevitnet under krigen.»[22]

McKinleys regiment forflyttet seg til Shenandoah Valley og ble overflyttet til Shenandoah-hæren, som inntok Lexington i juni 1864. De gikk sørover mot Lynchburg og rev opp jernbanespor under fremrykningen. De fant imidlertid overmakten i Lynchburg for stor, og returnerte til Vest-Virginia.[23] Før de rakk å gjøre et nytt forsøk, måtte de nordover for å stanse Jubal Anderson Earlys tropper i Maryland.[24] Early overrasket dem ved Kernstown i juli, hvor McKinley ble utsatt for tung skyts, og unionshæren måtte gjøre retrett.[25] McKinley ble forfremmet til kaptein og underordnet general George Crook.[26] I august avverget de sørstatshærens angrep på Berryville, hvor McKinleys hest ble skutt under ham, og fortsatte til Opequon Creek, hvor de brøt fiendens forsyningslinjer.[27] De seiret på nytt ved Fisher's Hill senere i september, og kom i kamp ved Cedar Creek i oktober. Unionshæren fikk et tilbakeslag, men McKinley bidro til å samle troppene og vinne slaget.[28]

I november stemte McKinley for første gang ved et presidentvalg, idet han stemte på den sittende republikaneren Abraham Lincoln. Deretter slo hæren leir for vinteren ved Kernstown.[28] I februar 1865 ble Crook bortført av sørstatstropper. Dette skjedde under forberedelsene av våroffensiven, og etter en del omorganiseringer ble McKinley adjutant for brigadegeneral Samuel S. Carroll.[29] General Robert E. Lees kapitulasjon til general Ulysses S. Grant avsluttet krigen noen dager senere. Rett før krigens slutt ble McKinley forfremmet til major. McKinley og Carroll ble overført til Winfield Scott Hancocks veterankorps i Washington, D.C. I juli 1865 ble veterankorpset fritatt fra tjeneste. Carroll og Hancock oppfordret McKinley til å søke seg til offiserskorpset i fredstid, men han avslo og reiste hjem til Ohio måneden etter.[30]

Advokatpraksis og ekteskap[rediger | rediger kilde]

Ida Saxton McKinley.

Etter at borgerkrigen var over i 1865, gikk McKinley i lære ved en advokatforretning i Poland i Ohio. Han studerte ved Albany Law School i New York i mindre enn ett år før han fikk advokatbevilling i 1867. Samme år åpnet han sin egen advokatforretning i Canton, administrasjonssentrum i Stark County. Forretningen var vellykket nok til at McKinley kunne kjøpe noen hus, som gav han litt leieinntekter i tiårene som fulgte.[31] Da vennen fra militæret, Rutherford B. Hayes, ble nominert til guvernør i 1867, holdt McKinley taler til støtte for ham i Stark County, hvor det var jevnt mellom demokrater og republikanere. Hayes vant både her og i delstaten som helhet.[32] I 1869 ble McKinley uventet valgt til offentlig anklager i Stark County, men tapte gjenvalg med et hundretalls stemmer to år senere.[33]

McKinleys hjem i Canton.

Han giftet seg i januar 1871 med Ida Saxton, en «sjarmerende og svært attraktiv kvinne» fra Canton, hvor faren hennes var bankier.[34] Deres første barn, Katherine, ble født på juledagen i 1871. En andre datter, Ida, ble født i 1873, men døde samme år. Hustruen ble dypt deprimert, og hennes skrøpelige helse ble forverret. To år senere døde Katherine av tyfoidfeber. Ida kom aldri over døtrenes død, og ekteparet fikk ingen flere barn. Hun utviklet også epilepsi på denne tiden. McKinley forble en trofast ektemann med omtanke for hustruens medisinske og følelsesmessige behov resten av sitt liv.[35] Han håndterte tålmodig og hensynsfullt hustruens anfall og raseriutbrudd.[34]

Hustruen oppmuntret McKinley til å aspirere som advokat og politiker. Han deltok på republikanernes delstatsmøte som nominerte Hayes til en tredje guvernørperiode i 1875, og drev valgkamp for sin gamle venn den høsten.[36] Året etter var McKinley, som advokat, forsvarer for noen kullgravere som hadde blitt fengslet etter et sammenstøt med streikebrytere. William R. Day og hans partner forsvarte streikebryterne, og Mark Hanna var blant gruveeierne. McKinley lyktes i å få alle så nært som én frikjent. McKinley førte saken som pro bono-arbeid, og den gav ham stor anseelse i arbeiderklassen i Stark County. Han møtte også Hanna, som skulle bli hans viktigste politiske støttespiller i årene som fulgte.[37]

McKinleys anseelse i arbeiderklassen viste seg å bli nyttig. I 1876 mente republikanerne i Ohios 17. distrikt, som innbefattet blant andre Stark County, at McKinley kunne appellere til industriarbeidere, og nominerte ham til sin kongresskandidat. Hayes var republikanernes presidentkandidat, og McKinley kunne drive valgkamp for ham og seg selv samtidig. McKinley drev i all hovedsak valgkamp på løftet om tollvern av amerikansk industri, og ble valgt med en margin på 3 300 stemmer.[38] Da han gikk fra advokatpraksisen til Kongressen, halverte han samtidig inntekten sin.[39]

Fremadstormende politiker[rediger | rediger kilde]

Talsmann for tollvern[rediger | rediger kilde]

Kongressrepresentant McKinley.

McKinley tok sete i Kongressen i oktober 1877. Republikanerne var i mindretall, så McKinley fikk uvesentlige komitéverv, men han skjøttet dem samvittighetsfullt likevel.[40] McKinleys vennskap med Hayes tjente ham sjelden i Kongressen; presidenten nøt ikke høy anseelse blant mange ledere der.[41] McKinley og Hayes skiltes i synet på pengepolitikken, men det påvirket ikke vennskapet deres.[42] USA hadde i praksis fulgt gullstandarden siden myntloven av 1873. Idet sølvprisene falt betydelig, ønsket mange å innføre dobbeltmyntfot med både gull og sølv. En slik pengepolitikk ville føre til inflasjon, men tilhengerne mente at de økonomiske fordelene ved den økte pengemengden ville oppveie for dette.[43] McKinley stemte i 1878 for å kjøpe store sølvmengder for å prege mynt. Hayes nedla veto mot forslaget, men McKinley tilhørte igjen et kongressflertall som overprøvde presidenten. Med dette stemte McKinley også på tvers av republikanernes leder i kammeret og sin venn, James Garfield.[44]

McKinley var en sterk tilhenger av tollvern. Hensikten var ikke ført og fremst å øke det offentliges inntekter, men å fremme amerikansk industri ved å gi den et konkurransefortrinn på hjemmemarkedet. Biograf Margaret Leech bemerket at Canton hadde bygd sin velstand på fremstilling av tollbeskyttede landbruksredskaper, og at dette kan ha påvirket McKinleys holdninger i den retning. McKinley skrev og støttet lovforslag som økte innførselstollen og stemte imot forslag om å senke den, men stemte også imot toll som kun var ment å øke det offentliges inntekter.[45] Da Garfield ble valgt til president i 1880, stod plassen hans i oppebørselskomiteen ledig. McKinley overtok den, og trådte dermed inn i den mektigste komiteen etter bare to perioder.[46]

McKinley tok en stadig større plass på den nasjonale scene. I 1880 representerte han Ohio i RNC. I 1884 var han delegat til partiets landsmøte, hvor han ledet resolusjonskomiteen og ble roset for sin møteledelse. Fra 1886 var McKinley, senator John Sherman og guvernør Joseph B. Foraker de ledende skikkelsene i Det republikanske parti i Ohio.[47] Mark Hanna støttet Sherman og Forakers politiske ambisjoner med kløkt og generøse pengebidrag. Sherman forsøkte å vinne republikanernes presidentnominasjon tre ganger. Den siste gangen, i 1888, var McKinley, Foraker og Hanna på landsmøtet som støttespillere for Sherman. Foraker ble overbevist om at Sherman var sjanseløs, og stemte på senator James G. Blaine, republikanernes kandidat fire år tidligere. Blaine avstod fra å stille, og Foraker kom tilbake til Sherman, men tidligere senator Benjamin Harrison vant nominasjonen og presidentvalget. I forbitrelsen brøt de med Foraker; i resten av McKinleys liv var republikanerne i Ohio delt mellom McKinley, Sherman og Hannas fløy og Forakers fløy.[48]

Etter at republikanerne vant flertallet, forsøkte McKinley i 1889 å bli valgt til ordfører i Representantenes hus. Han tapte mot Thomas Brackett Reed fra Maine, som til gjengjeld oppnevnte McKinley til formann i oppebørselskomiteen. Fra denne plassen loset han McKinley-tollen av 1890 gjennom Kongressen. Lovforslaget ble påvirket av ulike særinteresser i Senatet underveis, men innførte mange tollrestriksjoner på utenlandske varer.[49]

Gerrymandering og tapt gjenvalg[rediger | rediger kilde]

McKinley har hjulpet med å bekjempe Thomas Brackett Reeds motstander i Maine, som avholdt valg tidlig. De haster avgårde til McKinleys valgkrets i Ohio, i en karikaturtegning fra september 1890.

Demokratene i Ohios lovgivende forsamling forsøkte å hindre McKinleys gjenvalg til Kongressen ved å endre valgkretsene; et fremstøt som i amerikansk politikk kalles «gerrymandering».[50] I 1878 greide de å endre valgkretsen hans, men han vant gjenvalg likevel.[51] I 1882 tapte han svært knepent. Han tok nederlaget tungt og vurderte å forlate politikken, men to år senere stilte han i en valgkrets som nok en gang var endret, og vant med stor margin.[52]

I 1890 skviset demokratene McKinley en siste gang, idet Stark County ble innlemmet i samme valgkrets som Holmes County, befolket av sterkt demokratiske pennsylvaniatyskere. Demokratenes kandidat, tidligere viseguvernør John G. Warwick, kunne regne med å vinne med 2 000–3 000 stemmers margin. Demokratene drev valgkamp mot McKinley-tollen over hele landet, og kampen på McKinleys hjemtrakter vakte stor interesse. Republikanerne sendte sine fremste talere til Canton, deriblant utenriksminister Blaine, ordfører Reed og president Harrison. Demokratene svarte med sine beste talsmenn i tollspørsmål. Demokratene sendte også ut unge menn, forkledd som dørselgere. De tilbød dyre tinnvarer til husmødre, og forklarte at prisøkningen skyldtes McKinley-tollen. McKinley tapte valget med 300 stemmers margin, men republikanerne vant Ohio og hevdet en moralsk seier.[53]

Guvernør i Ohio[rediger | rediger kilde]

Selv før han trådte ut av Kongressen ble McKinley oppfordret til å stille som guvernørkandidat i Ohio. Demokraten James E. Campbell hadde slått Foraker i 1889 og søkte gjenvalg i 1891. Republikanerne i Ohio var splittet, men McKinley sørget diskret for at Foraker nominerte ham under republikanernes delstatsmøte. McKinley ble valgt med akklamasjon. Han drev en iherdig valgkamp mot Campbell. Hanna drev mest pengeinnsamling for kandidater til Ohios lovgivende forsamling som ville gjenvelge Sherman som senator.[b][54] McKinley vant guvernørvalget, og på nyåret ble Sherman gjenvalgt som senator.[55]

Guvernørembedet i Ohio hadde forholdsvis lite makt. For eksempel kunne guvernøren avgi innstilling til lovforslag, men ikke nedlegge veto. I kraft av at Ohio var en såkalt vippestat, ble guvernøren likevel en viktig skikkelse i nasjonal politikk.[56] McKinley ønsket i utgangspunktet en begrenset inngripen i næringslivet, men var rundhåndet i møte med arbeiderinteresser.[57] Han sørget for en lovgivning som bragte arbeidskonflikter inn for megling, og bøtela arbeidsgivere som sa opp fagorganiserte arbeidere.[58]

James G. Blaine bryter ut og forstyrrer Thomas Brackett Reed og William McKinleys presidentplaner, i en karikaturtegning fra juli 1890.

Idet opptakten til presidentvalget i 1892 begynte, hadde president Harrison allerede støtt fra seg mange velgergrupper og republikanske ledere. Harrison hadde ingen kjente utfordrere, men mange republikanere ønsket å vrake presidenten, om en motkandidat skulle melde seg. Blant kandidatene som ble nevnt, var McKinley, ordfører Thomas Brackett Reed og den aldrende James G. Blaine. I frykt for at McKinley kunne melde seg som kandidat, ordnet Harrisons støttespillere det slik at McKinley ble ordstyrer på landsmøtet i Minneapolis. Der måtte han innta en upartisk rolle. Både McKinley og Blaine avskrev seg selv som kandidater, men fikk likevel tredje og nest flest stemmer, etter Harrison.[59] Harrison tapte presidentvalget i november 1892 mot tidligere president Grover Cleveland. Kort tid etterpå anså noen republikanere McKinley som sin sannsynlige presidentkandidat ved neste valg.[60]

Kort tid etter at Cleveland tiltrådte som president, ble landet rammet av en økonomisk krise. En forretningsmann i Youngstown, Robert Walker, hadde lånt penger til McKinley i deres yngre dager. I takknemlighet for dette hadde McKinley ofte stilt som kausjonist for Walkers lån. Walker hadde forledet McKinley til å tro at nye låneopptak bare var fornyelser av gamle avtaler. Walker ble ruinert under den økonomiske krisen, og McKinley ble avkrevd for Walkers gjeld i februar 1893.[61] Den samlede gjelden var på over 100 000 dollar, og en fortvilt McKinley foreslo å trekke seg som guvernør og tjene inn pengene som advokat. McKinleys velstående støttespillere, deriblant Hanna og forlegger H.H. Kohlsaat, opprettet et fond som skulle nedbetale gjelden. William og Ida McKinley plasserte eiendelene sine i fondet, og støttespillerne samlet inn og bidro med en betydelig pengesum. Mot slutten av 1893 fikk ekteparet McKinley alle eiendelene sine tilbake. Mange som hadde lidd tap under krisen, fikk medfølelse for McKinley.[62] I november 1893 ble han gjenvalgt med den største stemmeandelen av alle Ohios guvernører etter borgerkrigen.[63]

McKinley drev en iherdig valgkamp for republikanske kongresskandidater i 1894. Året etter ble han etterfulgt av en annen republikaner som guvernør, Asa Bushnell. Bushnell tilhørte Joseph B. Forakers fløy i partiet, men hadde McKinleys støtte. Guvernøren ble ledsaget av et republikansk flertall i delstatens lovgivende forsamling. Til senator valgte forsamlingen Foraker, som til gjengjeld støttet McKinleys presidentkandidatur.[64]

Presidentvalget i 1896[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Presidentvalget i USA 1896

Den republikanske nominasjonen[rediger | rediger kilde]

McKinleys nære venn og rådgiver, Mark Hanna.

Det er uklart når William McKinley for alvor begynte å forberede seg til presidentvalgkampen. Som biograf Kevin Phillips bemerker, «ingen dokumenter, ingen dagbøker, ingen konfidensielle brev til Mark Hanna (eller noen andre) inneholder hans hemmelige ønsker eller skjulte slagplan.»[65] Det som er sikkert, er at Hanna deltok i forberedelsene fra begynnelsen. Hannas biograf, William T. Horner, holdt det for sikkert at de to begynte i 1888 «å utvikle et nært arbeidsforhold som bidro til å plassere McKinley i Det hvite hus.»[66] Sherman stilte ikke som presidentkandidat igjen etter 1888, så Hanna kunne støtte McKinley helhjertet.[67]

Med Hannas penger og organisasjonstalent i ryggen kunne McKinley i det stille samle støtte for sitt kandidatur gjennom 1895 og tidlig i 1896. Idet andre håpefulle, som ordfører Reed og senator William B. Allison fra Iowa, sendte sine støttespillere for å samle støtte utenfor sine delstater, oppdaget de at Hanna hadde kommet dem i forkjøpet. Ifølge historiker Stanley Jones, som studerte presidentvalget i 1896, kom Reed og Allison for sent i gang med sine kampanjer. Kandidatene var først sikre på støtte fra sine landsdeler, men gikk over til «bitre beskyldninger om at Hanna ved å samle støtte for McKinley i deres landsdeler, hadde brutt spillereglene.»[68] På McKinleys vegne møte Hanna de republikanske lederne på østkysten, som senatorene Thomas Platt fra New York og Matthew Quay fra Pennsylvania, som var villige til å støtte McKinley i bytte mot utnevnelser. McKinley var imidlertid innstilt på å vinne uten slike avtaler, og Hanna godtok det.[69] Tidlig rettet de mye av innsatsen mot sørstatene; de møtte mange sørstatsrepublikanere på Hannas feriested i Georgia. McKinley trengte 454 delegater for å bli nominert, og fikk nesten halvparten av dem fra sørstatene og grensestatene. Hanna «hadde praktisk talt samlet sørstatene før noen av oss våknet», beklaget Platt seg i sine memoarer.[70]

McKinley kroner seg selv som presidentkandidat med Hanna og kongressrepresentant Charles H. Grosvenor som prester, mens H.H. Kohlsaat holder kåpen, i karikaturtegning fra juni 1896.

Ulike republikanske ledere ønsket å forhindre at McKinley vant i den første avstemningen, og dermed øke sin egen innflytelse, ved å samle støtte for lokale favoritter som senator Quay fra New York, guvernør og tidligere visepresident Levi P. Morton fra New York og senator Shelby Cullom fra Illinois. Den mannsterke Illinois-delegasjonen ble viktig; støttespillere av McKinley, som forretningsmann og fremtidig visepresident Charles G. Dawes fra Chicago, forsøkte å få sine likesinnede valgt til delegater. Til tross for at Cullom hadde støtte fra mye av partiapparatet i Illinois, greide han ikke å slå tilbake mot McKinley, som fikk nesten alle delegatene.[71] Tidligere president Harrison ble antatt å være en habil motkandidat, om han stilte. Idet Harrison kunngjorde at han ikke ville stille som kandidat, tok McKinley kontroll over Indiana med en hastighet som Harrison selv fant upassende. Mortons støttespillere som besøkte Indiana, meldte tilbake at McKinley hadde sikret seg delstaten.[72] Senator Francis Warren fra Wyoming skrev at «politikerne kjemper hardt imot ham, men hvis massene kunne tale, så er McKinley valget for minst 75 % av alle republikanske velgere.»[73]

Idet republikanernes landsmøte i St. Louis åpnet i juni 1896, hadde McKinley et rikelig flertall av delegatene på sin side. McKinley selv holdt seg hjemme i Canton, men fulgte med over telefon, og kunne høre deler av Forakers støttetale for ham over linjen. Da delegasjonene ropte opp sine stemmetall, og turen kom til Ohio, hadde McKinley vunnet. Han feiret det ved å klemme hustruen og moren sin, og snart samlet store folkemengder seg rundt huset hans. Den kvelden hadde tusener møtt frem i Canton for å høre McKinley tale fra verandaen. Landsmøtet nominerte viseformannen i RNC, Garret Hobart fra New Jersey, til visepresidentkandidat. Mye tyder på at Hanna var ansvarlig for dette. Hobart var en velstående advokat, forretningsmann og tidligere folkevalgt i delstaten. Han var ikke særlig kjent, men som Hannas biograf Herbert Croly bemerket, «hvis han gjorde lite for å styrke kandidaturet, så gjorde han heller ingenting for å svekke det.»[74]

Presidentkandidat[rediger | rediger kilde]

McKinley sitter på planken og unngår å falle ned på en av sidene i myntspørsmålet, i karikaturtegning fra juni 1896.

Før det republikanske landsmøtet hadde McKinley vaklet i pengepolitikken og fulgt en moderat linje i sølvmyntspørsmålet. I de siste dagene før landsmøtet bestemte McKinley seg for å gå til valg på gullstandarden, men åpne for dobbeltmyntfot gjennom internasjonale avtaler. Dette fikk noen delegater vestfra, som senator Henry M. Teller fra Colorado, til å forlate landsmøtet i protest. Sammenlignet med demokratene var splittelsen hos republikanerne derimot liten. Dette skyldtes for del at McKinley lovte fremtidige motytelser til de som hadde ønsket fri sølvutmynting.[75]

De økonomiske nedgangstidene etter krisen i 1893 var ikke over, noe som styrket saken til de som ønsket fri sølvutmynting. President Cleveland stod standhaftig på gullstandarden, men stadig flere demokrater på landsbygden, særlig i sør og vest, tok til orde for sølvmyntfot. De vant frem på demokratenes landsmøte i 1896 og nominerte kongressrepresentant William Jennings Bryan fra Nebraska som presidentkandidat. Bryan oppildnet delegatene med en tale imot gullstandarden, hvor han avsluttet med at «du skal ikke korsfeste menneskeheten på et gullkors.» Bryans radikale valgløfter skremte bankierene, som mente at hans inflatoriske politikk ville slå jernbanene konkurs og ruinere økonomien. Hanna fikk dem til å støtte McKinleys valgkamp med 3,5 millioner dollar til talere og folkemøter, og med 200 millioner pamfletter til støtte for republikanernes penge- og tollpolitikk.[76]

Bryan hadde ikke mer enn anslagsvis 500 000 dollar til rådighet for sin valgkamp. Han var derimot veltalende og energisk, og reiste rundt i landet med tog og holdt et hittil uhørt antall folkemøter i et hittil uhørt omfang. Hanna oppfordret McKinley til å gjøre det samme, men McKinley innså at demokraten var en bedre folketaler, og mente at han «like kunne gjerne sette opp en trapes på verandaen og konkurrere med en profesjonell atlet som å dra ut og tale imot Brayn. Jeg må tenke når jeg taler.»[77] I stedet for å dra ut, ble McKinley værende hjemme i Canton og lot folket komme til ham. Ifølge historiker R. Hal Williams «var det, skulle det vise seg, en briljant strategi. McKinleys verandavalgkamp ble en legende i amerikansk politisk historie.»[77]

William og Ida McKinley med kvinner fra Pennsylvania. I de fleste delstater hadde ikke kvinner stemmerett, men de kunne påvirke mannlige slektninger og ble derfor oppfordret til å besøke Canton.

Velgerne oppfattet dette som en hjemmekoselig og åpenhjertig måte å drive valgkamp på. McKinley viste seg for offentligheten hver dag unntatt søndager, og talte for folkemengdene fra verandaen. Jernbaneselskapene gav reisende rabatterte priser til Canton for å høre McKinley tale. En avis i Cleveland som støttet sølvmyntfot, skrev syrlig at det å dra til Canton hadde blitt «billigere enn å være hjemme.»[78] McKinley holdt streng regi over verandavalgkampen sin, og talene ble nøye tilpasset de antatte tilhørerne.[79]

De fleste demokratiske aviser nektet å støtte Bryan. Det fremste unntaket var New York Journal, eid av William Randolph Hearst, som hadde tjent en formue på sølvgruvedrift. Gjennom kampanjejournalistikk og karikaturtegninger av især Homer Davenport ble Hanna fremstilt som en plutokrat som tråkket på arbeidere. McKinley ble tegnet som et barn som enkelt kunne styres av næringslivet.[80] Fremstillingen som en hjerteløs forretningsmann eller som Hannas marionett har preget McKinleys ettermæle.[81]

McKinley som Hannas marionett, i karikaturtegning fra august 1896.

Valgkampen viste seg å stå om Midtvesten, mens Bryan lå an til å vinne i sørstatene og vesten.[82] Nordøstkysten ble antatt sikker for McKinleys del etter at han vant i Maine og Vermont, som stemte tidligere enn de andre.[83] På det tidspunktet hadde støtten til fri sølvutmynting minket, og i løpet av september rettet republikanerne hele oppmerksomheten mot tollvern.[84] De fleste delstatene holdt valg den 3. november, og McKinley vant på hele nordøstkysten og i midtvesten. Han fikk 51 % av stemmene og et rikelig flertall i valgmannskollegiet. Bryan hadde konsentrert seg kun om sølvmyntspørsmålet, og hadde ikke vunnet an hos arbeiderklassen i byene. Velgerne i byene støttet McKinley; den eneste byen utenfor sørstatene med over 100 000 innbyggere som Bryan vant, var Denver i Colorado.[85]

Presidentvalget i 1896 blir ofte ansett som et valg hvor velgermønstrene endret seg, og hvor McKinley fikk gjennomslag for en sterkere sentralmakt som skulle bygge industri gjennom innførselstoll og gullstandard. Demokratene og republikanerne hadde opplevd nesten dødt løp siden borgerkrigen, men valget av McKinley innledet en republikansk dominans som skulle vare frem til presidentvalget i 1932.[86] Biograf Kevin Phillips hevder at med mulig unntak for senator Allison fra Iowa, var McKinley den eneste republikaneren som kunne slå Bryan; han antar at østkystkandidater som Morton og Reed ville ha stilt svakere mot Bryan i midtvesten.[87] Ifølge Phillips var Bryan riktignok populær blant velgere på landsbygden, men «McKinley appellerte til et veldig annerledes, industrialisert, urbanisert Amerika.»[88]

President 1897–1901[rediger | rediger kilde]

Innsettelse og regjeringsdannelse[rediger | rediger kilde]

Høyesterettsjustitiarius Melville Fuller tar William McKinley i ed som president. Til høyre står avtroppende president Grover Cleveland.
McKinleys regjering i 1898. Lengst til venstre: McKinley. Fra venstre bak bordet: Lyman J. Gage, John W. Griggs, John David Long, James Wilson og Cornelius Newton Bliss. Fra venstre foran bordet: John Hay, Russell A. Alger og Charles Emory Smith.

McKinley ble tatt i ed som president den 4. mars 1897. Han holdt en innsettelsestale hvor han tok til orde for tollreform og slo fast at myntspørsmålet måtte avvente denne. Han advarte mot militære intervensjoner: «Vi vil ikke ha erobringskriger. Vi må unngå fristelsen til territorial aggresjon.»[89]

McKinleys mest omstridte regjeringsoppnevnelse var John Sherman som utenriksminister. Sherman var ikke McKinleys førstevalg til posten, som han først tilbød til senator Allison. Et motiv bak utnevnelsen av Sherman var å frigjøre en plass i Senatet til Hanna, som på sin side hadde avslått tilbudet om å bli postminister. Ettersom Sherman hadde vært finansminister under president Hayes, var det sannsynligvis bare utenriksministerposten som kunne lokke ham vekk fra Senatet, hvor han hadde sittet siden borgerkrigen. Den 73 år gamle Sherman var mentalt svekket av alderdom allerede ved utnevnelsen. Dette var velkjent i det politiske miljøet, men McKinley avfeide ryktene.[90] Dessuten spiste McKinleys fetter middag med Sherman, og gikk god for senatorens fysiske og mentale helse etterpå.[91]

Guvernør Bushnell i Ohio utpekte til slutt Hanna til senator, som forventet.[92] Straks han inntok regjeringskontorene, ble Shermans fremskredne alder synlig for alle. Sherman ble ofte forbigått av viseutenriksminister William R. Day, McKinleys gamle advokatkollega fra Canton. Sekretær Alvey A. Adee, en annen advokat fra Ohio uten erfaring fra diplomatiet, tok også større plass, men hørte dårlig og ble tilbakeholden i møter. En diplomat beskrev situasjonen slik at «sjefen i departementet visste ingenting, den første assistenten sa ingenting, og den andre assistenten hørte ingenting.»[91]

McKinley ønsket seg kongressrepresentant Nelson Dingley jr. som finansminister, men Dingley foretrakk plassen sin som formann i oppebørselskomiteen. En annen som ble vurdert for posten, var Charles G. Dawes, Hannas høyre hånd i Chicago under valgkampen. Dawes skal ha ment at han var for ung. Han ble i stedet sjef for privatbanktilsynet, og skal ha vært den som oppfordret McKinley til å utpeke Lyman J. Gage til finansminister. Gage var banksjef i Chicago, demokrat og tilhenger av gullstandarden.[93] Til marineminister utpekte McKinley en gammel venn, kongressrepresentant John Davis Long fra Massachusetts.[94] Theodore Roosevelt, politikommissær i New York, ble utnevnt til visemarineminister. McKinley var skeptisk og sa til en Roosevelt-tilhenger at «jeg ønsker fred, og jeg blir fortalt at din venn Theodore alltid kommer på kant med alle», men utnevnte ham likevel.[95]

Foruten Sherman har McKinleys utnevnelse av tidligere general og guvernør Russell A. Alger fra Michigan til krigsminister, vært regnet som uklok.[96] Alger var dyktig nok i fredstid, men klarte ikke å håndtere den spansk-amerikanske krigen. I midten av 1899 var Krigsdepartementet skandalisert, og Alger trakk seg etter oppfordring fra McKinley.[97] Visepresident Hobart deltok ikke i regjeringsmøtene, slik skikken var den gangen, men ble en verdsatt rådgiver for McKinley og ministrene hans. Den velstående visepresidenten leide en bolig i nærheten av Det hvite hus. De to familiene besøkte hverandre ofte, og visepresidentens hustru inntok gjerne vertinnerollen i Det hvite hus da Ida McKinley var syk.[98] McKinleys personlige sekretær var George B. Cortelyou, som ble en blanding av stabssjef og pressetalsmann for presidenten. De moderniserte langt på vei forholdet mellom Det hvite hus og pressen, og Cortelyou skulle bli en viktig minister under Roosevelt.[99]

Krig mot Spania[rediger | rediger kilde]

Opprørere på Cuba hadde i flere tiår kjempet for frihet fra det spanske kolonistyret. I 1895 hadde konflikten eskalert til en full uavhengighetskrig igjen, og spanjolene slo desto hardere ned på opprørerne. For eksempel ble flere cubanere internert i konsentrasjonsleirer nært spanske militærforlegninger.[100] Den amerikanske opinionen holdt med opprørerne, og McKinley var rasende over den spanske politikken.[101] Mange av hans landsmenn tok til orde for en amerikansk frigjøringskrig på Cuba, men presidenten foretrakk en løsning med fredelige midler, der Cuba fikk sin uavhengighet, eller i det minste et begrenset selvstyre.[102] USA og Spania innledet forhandlinger om Cuba-spørsmålet i 1897, men det ble tydelig at Spania aldri ville godta cubansk uavhengighet, mens opprørerne aldri ville godta noe annet.[103]

I januar 1898 lovte Spania noen innrømmelser til opprørerne, men da den amerikanske konsulen Fitzhugh Lee meldte opp opptøyer i Havanna, kommanderte McKinley krigsskipet USS «Maine» dit for å beskytte amerikanske liv og eiendom. Den 15. februar eksploderte «Maine» og sank i havnebassenget i Havanna; 266 amerikanske gaster omkom.[104] Aviseieren William Randolph Hearst skrev til sin journalist i Havanna: «Bli på stedet. Skaff meg nyhetene, så skal jeg skaffe krigen.»[105] Pressen og opinionen forlangte at USA gikk til krig, men McKinley insisterte på at etterforskningen måtte utelukke en ulykke først.[106] Forhandlingene med Spania fortsatte under etterforskningen, men den 20. mars kom havarikommisjonen frem til at «Maine» hadde blitt senket av en undervannsmine.[107] Mens påtrykket for krig steg i Kongressen, fortsatte McKinley å forhandle om cubansk uavhengighet.[108] Spania avslo McKinleys forslag, og den 11. april fremmet han saken for Kongressen. Han bad ikke om krig, men Kongressen erklærte krig uansett den 20. april. Til krigserklæringen vedtok Kongressen et tillegg fra senator Henry M. Teller som fastslo at USA ikke hadde noen intensjon om å annekterte Cuba.[109]

Columbia gir en håndstrekning til de undertrykte cubanerne, mens Onkel Sam har bind for øynene og ikke vil bruke kanonene for å hjelpe, i karikaturtegning fra februar 1897.

Forlengelsen av telegrafnettet og utviklingen av telefonen gav McKinley større kontroll i det daglige som øverstkommanderende enn det tidligere presidenter hadde hatt. Han brukte den nye teknologien til å styre hæren og marinens bevegelser så langt det lot seg gjøre.[110] McKinley mente at Alger viste seg uegnet som krigsminister, og kom ikke overens med kommanderende general i hæren, Nelson A. Miles. Han unngikk dem og rådførte seg heller med Miles' forgjenger, general John Schofield, og senere med generaladjutant Henry Clarke Corbin.[111] Krigen førte til endringer i regjeringsammensetningen; presidenten godtok utenriksminister Shermans avskjedssøknad, og William R. Day godtok å sitte som utenriksminister ut krigen.[112]

I løpet av et par uker kom marinen i kamp mot spanjolene i slaget i Manilabukten, hvor flaggkommandør George Deweys asiatiske skvadron senket åtte spanske fartøyer uten at et eneste amerikansk fartøy gikk tapt.[113] Deweys knusende seier gjorde at krigen ikke bare handlet om Cuba, men heretter også om det spanske kolonistyret i Stillehavet. Måneden etter forsterket McKinley troppene som ble sendt til Filippinene og gav deres kommandør, general Wesley Merritt, myndighet til å etablere rettsvesen og skatteinnkreving, hvilket behøvdes for en lang okkupasjon.[114] Innen troppene hadde ankommet Filippinene i slutten av juni 1898, hadde McKinley bestemt seg for at Spania skulle forlanges å oppgi øyene til USA.[115] Utad sa han at han ville vurdere alles meninger fordomsfritt, men antok at opinionen, mens krigen skred frem, ville kreve øyene som krigsbytte.[116]

En stor styrke av soldater og frivillige samlet seg i nærheten av Tampa i Florida for å forberede en invasjon av Cuba.[117] Etter lange forsinkelser og utbedringer av forsynlingslinjene kunne hæren, ledet av generalmajor William Rufus Shafter, seile fra Florida den 20. juni og gå i land i nærheten av Santiago de Cuba to dager senere.[118] Etter en mindre trefning ved Las Guasimas den 24. juni kom de i kamp med spanske styrker ved San Juan den 24. juli.[119] Begge sider led store tap, men amerikanerne gikk seirende ut.[120] Dagen etter seilte Spanias karibiske skvadron ut fra Santiago med kurs for åpent hav, men ble avskåret og senket av kontreadmiral William T. Sampsons nordatlantiske skvadron i krigens største sjøslag.[121] Shafters hær beleiret Santiago, som overgav seg den 17. juli og i praksis gjorde at Cuba var under amerikansk kontroll. McKinley og Miles beordret også en invasjon av Puerto Rico, som møtte liten motstand. Avstanden til Spania og senkingen av den spanske marinen gjorde at nye forsyninger ble umulige, så den spanske regjeringen begynte se seg om etter en måte å avslutte krigen på.[122]

Fred og ekspansjonsfremstøt[rediger | rediger kilde]

Parisavtalen undertegnes i 1899.

Den 22. juli gav spanjolene Jules Cambon, Frankrikes ambassadør til USA, fullmakt til å representere Spania i fredsforhandlingene. Spanjolene ønsket egentlig å begrense forhandlingene til Cuba, men ble raskt tvunget til å innse at deres andre besittelser ville bli krevd som krigsbytte.[123] McKinley fikk gehør i regjeringen for at Spania måtte avstå Cuba og Puerto Rico, men de var delt i synet på Filippinene. Noen ønsket å annekterte hele øygruppen; andre ønsket bare å kreve en orlogsstasjon. Skjønt den amerikanske opinionen så ut til å støtte en anneksjon, møtte det sterk motstand fra en rekke politiske ledere, deriblant William Jennings Bryan og Grover Cleveland. Mange motstandere organiserte seg også i Det amerikanske antiimperialistiske forbund.[124]

McKinley foreslo å innlede forhandlinger med Spania om cubansk uavhengighet og amerikansk anneksjon av Puerto Rico, mens herredømmet over Filippinene var åpent for diskusjon. Han stod fast på dette, selv etter at den militære overlegenheten på Cuba ble svekket da de amerikanske troppene ble smittet av gulfeber. Spania godtok til slutt en våpenhvile på disse betingelsene den 12. august, og forhandlingene om en fredsavtale begynte i Paris i september 1898.[125] Samtalene fortsatte frem til 18. desember, da Parisavtalen ble undertegnet. USA annekterte Puerto Rico, Filippinene og Guam, mens Spania oppgav sine krav på Cuba. Til gjengjeld godtok USA å betale Spania 20 millioner dollar.[126] Etter omfattende lobbyvirksomhet lyktes McKinley og visepresident Hobart til slutt med å få de nødvendige to tredjedelene av Senatet til å godkjenne avtalen.[127]

Hawaii erklæres annektert den 14. juli 1898.

McKinley sørget for at Hawaii ble annektert i 1898. Øygruppen hadde vært under amerikansk innflytelse i 25 år, og i 1893 hadde kongehuset blitt avsatt og Hawaii etablert som en proamerikansk republikk.[128] Som avtroppende president hadde Benjamin Harrison fremmet et forslag for Senatet om anneksjon. Straks Grover Cleveland tiltrådte som president, sendte han en kommisjon til øyene, og trakk deretter tilbake forslaget, fordi den hawaiiske revolusjonen ikke hadde gjenspeilt folkeviljen.[129] Mange amerikanere støttet likevel anneksjon, og saken fikk fornyet aktualitet under krigen mot Spania. McKinley hadde vært tilhenger av anneksjon helt siden han tiltrådte som president, og mente at handlingslammelse ville føre til at rojalistene tok makten igjen, eller at Japan kom USA i forkjøpet.[130] McKinley så at det ville bli vanskelig å få med seg to tredjedeler av Senatet, så han støttet forslaget fra den demokratiske kongressrepresentanten Francis G. Newlands om en fellesresolusjon fra begge kamrene i Kongressen. Newlands-resolusjonen ble vedtatt i begge kamrene med stort flertall. McKinley sanksjonerte vedtaket den 8. juli 1898.[131] «Vi trenger Hawaii minst like mye og ganske mye mer enn vi trengte California. Det er forhåndsbestemt skjebne», sa han til sin sekretær, Cortelyou.[132] Den 12. juli 1898 gjorde USA også krav på ubebodde Wake Island.[133]

Innflytelse i Asia og Mellom-Amerika[rediger | rediger kilde]

«USAs interesser som stillehavsmakt», skriver historiker Jarle Simensen, «økte etterhvert som vestkysten fikk større tyngde i amerikansk samfunnsliv, og etterhvert som Kina og Japan ble mer tillokkende markeder.»[134] Med de ervervede besittelsene i Stillehavet var USA i stand til å etablere kommunikasjoner, forsyninger og orlogsstasjoner som dannet en integrert handelsrute til Kina.[135] Allerede før freden med Spania tok McKinley til orde for «en åpen dørs politikk» som forbød kolonisering av Kina og gav alle utenlandske makter like handelsvilkår.[136] Da John Hay overtok som utenriksminister etter krigen, bragte han saken inn for de europeiske maktene. Storbritannia støttet det, Russland avviste det, mens Frankrike, Tyskland, Italia og Japan støttet det i prinsippet, men kun dersom alle de andre forpliktet seg til det samme.[137]

Amerikanske soldater stormer Bejings murer for å bryte beleiringen av de utenlandske legasjonene i august 1900.

Handelen med Kina ble satt i fare straks etter, da bokseropprøret truet utlendinger og deres eiendom i Kina. Amerikanere og andre vestlige i Beijing ble beleiret; i en åttenasjonsallianse med andre vestlige makter og Japan beordret McKinley 5 000 soldater til byen i juni 1900 for å befri dem. Måneden etter ble de vestlige reddet ut, men flere demokrater i Kongressen var kritiske til at McKinley hadde sendt tropper uten å konsultere den lovgivende forsamlingen. Med dette skapte McKinley en presedens som lot de fleste av etterfølgerne hans ta en tilsvarende styring over militæret.[138] Etter at opprøret var over, understreket USA sine forpliktelser til «den åpne dørs politikk», som ble utgangspunktet for den amerikanske politikken overfor Kina.[139]

USA utøvde sterk innflytelse i Mellom-Amerika gjennom «dollarimperialisme», militære intervensjoner og de panamerikanske konferansene.[140] Clayton–Bulwer-avtalen av 1850 forbød USA og Storbritannia å hevde kontroll over en fremtidig kanal i Mellom-Amerika. Den spansk-amerikanske krigen hadde bevist ulempene med en marine fordelt på to hav, uten å ha noen sjøveis forbindelse nærmere enn Kapp Horn. Idet USA ble mer økonomisk og militært involvert i Asia, ble en kanal desto mer påkrevet, og McKinley ønsket å reforhandle den gamle avtalen.[141] Hay og Julian Pauncefote, Storbritannias ambassadør til USA, entes om at en fremtidig kanal kunne være under amerikansk kontroll, så lenge den var åpen for all skipstrafikk og ikke befestet. McKinley var fornøyd, men Senatet krevde at USA måtte få befeste kanalen. Hay var forlegen og leverte sin avskjedssøknad, men McKinley avslo den og bad ham fortsette forhandlingene i tråd med Senatets ønsker. Det lyktes han med, og Hay–Pauncefote-avtalen ble ratifisert av begge parter, men ikke før McKinleys død.[142]

I mars 1901 sanksjonerte McKinley senator Orville Platts tillegg til hærbudsjettet. Platt-tillegget satte vilkårene for tilbaketrekningen av amerikanske tropper fra Cuba. USA forbeholdt seg retten til å gripe inn i Cubas indre anliggender, i ytterste konsekvens ved okkupasjon. President Theodore Roosevelt trakk tilbake de amerikanske troppene året etter, og de neste tiårene skulle USA komme til å intervenere på Cuba flere ganger.

Toll og dobbeltmyntfot[rediger | rediger kilde]

McKinley står på gullstandarden og løftes av soldater, sjømenn, forretningsmenn, arbeidere og funksjonærer, på plakat fra McKinleys valgkamp i 1900.

To av datidens store politiske spørsmål, innførselstoll og fri sølvutmynting, gikk over i hverandre i 1897. Oppebørselskomiteens formann, Dingley, fremmet et forslag om avgiftsopplegg til erstatning for Wilson–Gorman-tollen av 1894. McKinley støttet Dingleys forslag, som økte innførselstollen på ull, sukker og luksusvarer, men de nye tollsatsene bekymret Frankrike, som eksporterte mange luksusartikler til USA. Forslaget ble raskt vedtatt i Representantenes hus, men forsinket i Senatet, som vurderte de franske innvendingene.[143] Franske diplomater tilbød seg å samarbeide med USA om en internasjonal avtale om dobbeltmyntfot hvis innførselstollen ble lempet. Dette falt i god jord hos republikanske senatorer som støttet fri sølvutmyntning, og som satt på vippen i Senatet.[144] Senatet lagde noen få unntaksbestemmelser for Frankrike, uten å redusere tollsatsene, og kom således til enighet. McKinley sanksjonerte vedtaket og sa seg villig til å forhandle om en internasjonal avtale om dobbeltmyntfot.[145]

USA og Frankrike ble snart enige om en gjensidig handelsavtale, og de forsøkte å vekke Storbritannias interesse for dobbeltmyntfot. Den britiske statsministeren, lord Salisbury, øynet interesse for saken og meddelte den amerikanske utsendingen, Edward O. Wolcott, at myntverkene i India kunne gjenåpnes for sølvutmynting, dersom generalguvernøren tillot det. Så snart dette ble kjent, gjorde gullstandardtilhengerne umiddelbart motstand, og generalguvernøren var skeptisk. Storbritannia valgte derfor å avvise forslaget.[146] Ettersom forsøket på en internasjonal avtale hadde mislyktes, hegnet McKinley om gullstandarden.[147] De neste årene opplevde USA økonomisk vekst, og gullfunn i Yukon og Australia økte pengebeholdningen, så presset for dobbeltmyntfot avtok.[148] I 1900 fikk presidenten Kongressen til å lovfeste gullstandarden, og sanksjonerte vedtaket med en gullpenn.[149]

Borgerrettigheter[rediger | rediger kilde]

Afroamerikanerne var forventningsfulle til McKinley som president. McKinley hadde fordømt lynsjing som guvernør, og de fleste afroamerikanere som kunne stemme i 1896, stemte på ham. McKinley ble imidlertid mer opptatt av å dempe motsetningene mellom nord- og sørstatene, og de svarte ble skuffet over politikken og utnevnelsene hans. Skjønt han utnevnte afroamerikanere til noen lavere offentlige stillinger, og fikk ros for det, var utnevnelsene færre enn under de foregående republikanske presidentene. Tidligere senator Blanche Bruce fra Mississippi ble registrator i Finansdepartementet, en stilling som republikanske presidenter hadde pleid å tildele en afroamerikaner. McKinley utnevnte flere svarte postmestre; han bad imidlertid Justin W. Lyons i Augusta i Georgia om å fratre etter innsigelser fra hvite. Da Bruce døde i 1898, ble Lyons utnevnt til ny registrator.[150] Presidenten utnevnte en tidligere slave, George B. Jackson, til tollinspektør i Presidio i Texas.[151] Mange svarte i nordstatene følte imidlertid at presidenten overså deres bidrag til valgseieren, og få ble utnevnt til offentlige stillinger.[150]

Regjeringen gjorde lite for å forhindre vold mot svarte, noe som gjorde at McKinley mistet deres støtte. McKinley uttrykte ingen fordømmelse, slik president Harrison hadde gjort ved lignende hendelser, da de svarte postmestrene i Hogansville i Georgia og Lake City i Sør-Carolina ble lynsjet i 1897 og 1898. Afroamerikanernes politiske ledere kritiserte McKinley for handlingslammelse, mens andre mente at det var lite presidenten kunne gjøre.[150]

McKinley flankert av blant andre guvernør Allen D. Candler og general William Rufus Shafter under en parade i Atlanta i Georgia i 1898.

«Før den spansk-amerikanske krigen, anså negrene, til tross for noen feil, McKinley som den beste vennen de noen gang hadde hatt», mente historiker Clarance A. Bacote.[152] Afroamerikanerne så krigen i 1898 som en mulighet til å vise sin patriotisme og kjempe. I fredstid hadde man trent opp elitegrupper av svarte i hæren, men likevel ble de trakassert av hvite på sin ferd til Tampa for å kjempe i krigen. Etter press fra afroamerikanernes politiske ledere krevde McKinley at Krigsdepartementet forfremmet svarte offiserer til høyere rang enn løytnant. De svartes krigsinnsats dempet ikke rasemotsetningene i sørstatene, som i andre halvdel av 1898 ble voldelige igjen. Elleve svarte ble drept under raseopptøyene i Wilmington i Nord-Carolina det året.[153]

McKinley reiste rundt i sørstatene i slutten av 1898 i håp om å dempe motsetningene mellom nord- og sørstatene, men uttalte seg ikke om raseopptøyene eller volden. Han besøkte det svarte lærestedet Tuskegee University og pedagogen Booker T. Washington; han talte for Georgias lovgivende forsamling; og han besøkte gravminner over falne sørstatssoldater under borgerkrigen. McKinley fikk en begeistret mottagelse fra hvite sørstatsfolk, mens støtet ifra seg mange svarte.[153]

Biografene Lewis L. Gould og Kevin Phillips mener at det politiske klimaet i sørstatene, med hvite politikere som førte segregeringspolitikk, gjorde at McKinley ikke kunne ha gjort stort for å dempe rasemotsetningene. De mener også at McKinley gjorde mer enn Theodore Roosevelt, som betvilte likeverd mellom folkeslag, og Woodrow Wilson, som støttet segregering. Gould konkluderer med at «McKinley manglet visjonen som pekte forbi fordommene i samtiden og til en retning av en bedre fremtid for alle amerikanere.»[154]

Presidentvalget i 1900[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Presidentvalget i USA 1900

Da McKinley stilte til gjenvalg i 1900, hadde USA opplevd velstandsvekst og vunnet en krig, så han vant overlegent mot Bryan.

Republikanerne seiret i de fleste delstats- og lokalvalg i 1899, og McKinley så optimistisk på sine egne muligheter for å bli gjenvalgt i 1900.[155] Han var en populær president og sikker på å bli renominert av partiet.[156] Visepresident Hobart døde i slutten av 1899, så spørsmålet om visepresidentkandidat var åpent. McKinley ønsket seg først Elihu Root, som hadde overtatt etter Alger som krigsminister, men kom frem til at Root var nyttigst i departementet.[157] Han vurderte kandidater som senator Allison og innenriksminister Cornelius Newton Bliss, men ingen var så populær som republikanernes stigende stjerne, Theodore Roosevelt.[158] Etter en tid som visemarineminister hadde Roosevelt gått av for å organisere et kavaleriregiment og kjempe på Cuba. I 1898 ble Roosevelt valgt til guvernør i New York på løfter om sosiale reformer, og han hadde en ambisjon om å bli president. Mange tilhengere oppfordret McKinley til å velge ham som visepresidentkandidat, og Roosevelt tenkte at det var en passende erfaring før han stilte som presidentkandidat i 1904.[157] Utad var McKinley uhildet, men Hanna motsatte seg sterkt å nominere Roosevelt.[159] Hanna mente at Roosevelt var altfor impulsiv. På den andre siden var republikanernes boss i New York, senator Thomas Platt, blant de som mislikte Roosevelts reformer; de forsøkte å skyve ham ut på sidelinjen ved å få ham valgt til visepresident – fremdeles et nokså tilbaketrukket verv.[160]

Ved åpningen av republikanernes landsmøte i Philadelphia i juni 1900 hadde ingen visepresidentkandidat noe overveldende flertall bak seg, men Roosevelts støtte var den bredeste. McKinley slo fast at det var opp til landsmøtet, ikke ham, å velge.[161] Den 21. juni ble McKinley enstemmig renominert, mens Roosevelt ble, med Hannas avmålte støtte, nominert til visepresidentkandidat under den første avstemningen.[162] Måneden etter nominerte demokratenes landsmøte i Kansas City igjen William Jennings Bryan som sin presidentkandidat.[163]

Presidentkandidatene var de samme som i 1896, men valgkampen handlet om andre saker. Fri sølvutmynting var fortsatt en sak som engasjerte mange velgere, men republikanerne rettet oppmerksomheten mot krigsseier og velstandsvekst. Demokratene visste at krigen hadde vært populær, skjønt imperialismen var mer omstridt, så de rettet sin kritikk mot monopoler og pengemakt, og fremstilte McKinley som en lakei for storkapitalen. Slik som i 1896 la Bryan ut på en landsomfattende turné, mens McKinley ble værende hjemme.[164] På denne tiden var det regnet under presidentembedets verdighet å drive valgkamp, så den eneste talen han holdt, var en takketale for nominasjonen.[165] Roosevelt kunne måle seg med Bryan som folketaler, og turnerte 480 steder i 23 delstater.[166] Hanna bidro på sin måte med å avslutte en kullgraverstreik i Pennsylvania.[167] Bryan engasjerte ikke på samme måte som i 1896, og McKinley fikk rett i sin spådom om at han ville bli gjenvalgt; McKinley vant i den største seieren for en republikansk presidentkandidat siden 1872. Bryan vant bare i fire delstater utenom sørstatene, og McKinley vant til og med i hjemstaten hans, Nebraska.[168]

Siste måneder, attentat og død[rediger | rediger kilde]

McKinley går inn i Temple of Music den 6. september, kort tid før han blir skutt av Leon Czolgosz.
En kunsternisk fremstilling av attentatet mot McKinley.

Kort tid etter at han ble tatt i ed for sin andre presidentperiode den 4. mars 1901, la William og Ida McKinley ut på en seks uker lang reise gjennom landet. Reisen gikk for det meste med tog. De tenkte å reise gjennom sørstatene, så opp vestkysten og deretter tilbake til østkysten, hvor de til slutt skulle besøke Verdensutstillingen i Buffalo i New York.[169] Førstedamen ble imidlertid syk i California, så presidenten begrenset sine offentlige opptredener og avlyste en rekke taler om handelsavtaler. Han utsatte også besøket ved Verdensutstillingen til september, og oppholdt seg i mellomtiden en måned i Washington og to i Canton.[170]

Selv om McKinley likte å gå ute blant folk, var sekretær Cortelyou bekymret for sikkerheten hans. På noen få år hadde kong Umberto I av Italia, keiserinne Elisabeth av Østerrike, president Marie François Sadi Carnot i Frankrike og statsminister Antonio Cánovas del Castillo i Spania blitt myrdet av anarkister. Cortelyou forsøkte to ganger å avlyse en offentlig mottagelse for presidenten ved Verdensutstillingen. McKinley nektet, så Cortelyou skjerpet heller vaktholdet rundt presidenten.[171] Den 5. september holdt presidenten sin tale på utstillingsområdet for 50 000 tilhørere. I det som ble hans siste tale, antydet han å lempe på tollvernet for å gi amerikansk industri adgang til utenlandske markeder. Han tenkte på talen som en programerklæring for sin andre presidentperiode.[172]

I folkemengden stod polsk-amerikanske Leon Czolgosz. Etter at han hørte en tale av anarkisten Emma Goldman i Cleveland, hadde Czolgosz bestemt seg for å myrde presidenten. Han kom nært podiet, men utenfor skuddhold.[173] Dagen etter ventet han ved Temple of Music, som også lå inne på utstillingsområdet, hvor folk skulle få hilse på presidenten. Czolgosz gjemte pistolen i hånden under et lommetørkle, og da McKinley strakte frem hånden for å hilse, skjøt Czolgosz ham to ganger i magen. McKinley falt i armene på en av livvaktene og ropte «ikke la dem skade ham», noe som kan ha reddet attentatmannens liv, idet folkemengden overmannet ham. Før han mistet bevisstheten, la han til at de måtte meddele det varsomt til hustruen.[174]

McKinley ble bragt til en dårlig utstyrt sykestue på utstillingsområdet. Det fantes ikke kvalifiserte leger der, så den første kirurgen kom først etter 40 minutter. De fant ikke den andre kulen, som hadde gått via magen og nyrene og forsvunnet inn i brystet. Selv om et primitivt røntgenapparat ble stilt ut, brukte de det ikke. Etter at såret ble sydd igjen, ble han bragt hjem til utstillingens direktør, hvor fikk videre legetilsyn.[175] Fem dager etter operasjonen sank McKinleys feber, men dagen etter ble tilstanden hans kraftig forverret av infeksjon i sårene. Uten at legene visste det, hadde det gått koldbrann inne i magen som langsomt forgiftet blodet hans. Slektninger og venner samlet seg på dødsleiet. Tidlig om morgenen den 14. september døde han.[176]

Roosevelt kom til Buffalo og ble tatt i ed som president. Czolgosz ble stilt for retten ni dager etter McKinleys død, frabad seg forsvarer, erklærte seg skylding, og ble henrettet i den elektriske stol den 29. oktober 1901.[177]

Begravelse, æresbevisninger og ettermæle[rediger | rediger kilde]

Bisettelse og gravsted[rediger | rediger kilde]

McKinleys kiste bæres inn i Kongressbygningen.

Ifølge Gould «opplevde nasjonen en bølge av oppriktig sorg ved nyheten om McKinleys bortgang.»[178] Kisten ble fraktet med tog til Washington, hvor den først stod i Det hvite hus, deretter i Kongressbygningen, før den ble fraktet til Canton. Rundt 100 000 mennesker ventet opptil timevis i regnværet for å se den åpne kisten i Kongressbygningen. Like mange gjorde det i samme i Canton den 18. september. Dagen etter ble McKinley bisatt fra metodistkirken og gravlagt i Canton.[179]

Mange forventet at Ida McKinley ikke ville overleve ektemannen særlig lenge. En venn av familien sa idet William McKinleys lå døende, at de burde være forberedt på en dobbel begravelse. Det skjedde ikke; førstedamen fulgte kisten på toget, men var for svak til å stille i bisettelsen. Hun ble værende i Canton resten av sitt liv, og døde den 26. mai 1907, 59 år gammel.[180] Hun døde bare noen måneder før det store gravminnet i marmor over ektemannen ble avduket av president Roosevelt. William og Ida McKinley er gravlagt der sammen med sine tre døtre, på en ås med utsikt over Canton.[181]

Æresbevisninger[rediger | rediger kilde]

McKinley på 500-dollarseddelen utstedt mellom 1928 og 1934.

Det finnes et monument over McKinley på fødestedet hans i Niles. Mange minnesmerker, organisasjoner, institusjoner, skoler, biblioteker og gater har fått navn etter ham, og det finnes statuer av ham i en rekke delstater. McKinley County i New Mexico ble oppkalt etter ham mens han var president. Året etter hans død, ble det brukt nesten en million dollar av private bidrag og offentlige fond til å reise minnesmerker over McKinley.[182] De mange store minnesmerkene som ble reist i Ohio, gjenspeiler datidens forventning om at han skulle regnes blant USAs fremste presidenter gjennom tidene, mener biograf Kevin Phillips.[183]

Denali i midtre Alaska er Nord-Amerikas høyeste punkt; en entusiastisk gullgraver døpte fjellet Mount McKinley etter at McKinley vant den republikanske presidentnominasjonen i 1896. I 1917 gjorde myndighetene navnet offisielt for å hedre den avdøde presidenten. Fjellet fikk tilbake sitt opprinnelige navn på delstatsnivå i 1975 og på føderalt nivå i 2015.[184]

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Det offisielle portrettet av president William McKinley.

Biograf H. Wayne Morgan bemerker at McKinley døde som den mest folkekjære presidenten i USAs historie.[185] Minnet om ham ble imidlertid raskt overskygget av Theodore Roosevelt, hvis personlighet, lederstil og politikk omformet presidentembedet i langt større grad. Allerede i 1920 mener biograf Lewis L. Gould at McKinley-regjeringen ikke ble husket som mer enn «en middelmådig forløper til vigøren og energien hos Theodore Roosevelt.»[186] I historikernes rangeringer av amerikanske presidenter blir han ofte plassert på midten, som regel i følge med samtidige som Hayes og Cleveland.[187] Morgan tror at mange historikere ikke rangerer McKinley høyere fordi de mener at han fulgte opinionen mer enn å lede den, og fordi forventningene til presidentembedet har endret seg.[188]

Biograf Kevin Phillips mener at McKinleys lave rangering er ufortjent, og at han burde rangeres rett etter de største presidentene, som George Washington og Abraham Lincoln. Han peker på hvordan McKinley lyktes i å bygge en velgerbase som holdt republikanerne ved makten i nært en generasjon. Phillips mener at en del av arven etter McKinley var de mennene han oppnevnte i sin regjering og stab, som dominerte Det republikanske parti i 25 år etter hans død. Blant disse var Cortelyou, som hadde tre ministerposter under Roosevelt, og Dawes, som ble visepresident under Calvin Coolidge. Day ble oppnevnt til høyesterettsdommer av Roosevelt, mens William Howard Taft, som McKinley utnevnte til generalguvernør på Filippinene, etterfulgte Roosevelt som president.[189]

Det er bred enighet blant historikerne om at McKinley markerer et skille mellom to epoker i amerikansk politisk historie, kalt de tredje og fjerde partisystemene, eventuelt den forgylte æraen og den progressive æraen.[190] Historiker Daniel P. Klinghard mener at McKinleys regi over sin egen valgkamp i 1896 frigjorde presidenten fra partiprogrammet og lot ham fremstå som folkets representant.[191] Karl Rove mener at McKinley var hovedmannen bak skiftene i velgermønstre på 1900-tallet. På den andre siden betviler historikere som David Mayhew og Eric Rauchway at presidentvalget i 1896 var epokegjørende, og dermed at McKinley kan tillegges æren for et slikt skifte.[192] McKinley ansees ofte som et vendepunkt i utviklingen fra den kongressdominerte politikken til et mektigere presidentembede, men historiker Michael J. Korzi påpeker at denne utviklingen skjedde over flere tiår.[193]

En omstridt side av McKinleys presidentperiode er imperialismen og ekspansjonen; unntatt Filippinene, som ble uavhengige i 1946, har USA beholdt de besittelsene som ble ervervet under McKinley.[194] Historikerne anser ofte krigsbyttet etter den spansk-amerikanske krigen som begynnelsen på den amerikanske imperialismen.[195] Slaget om Cuba kan, ifølge historiker Hans Olav Lahlum, forstås «som en endelig fastslåing av Monroe-doktrinen og USAs hegemoni på det amerikanske kontinentet.»[196] Lahlum og Jarle Simensen påpeker at ervervelsene under McKinley ikke var tale om kolonistyre etter europeisk mønster, men heller et «uformelt imperium» for å utøve innflytelse.[197] I tillegg til USAs strategiske interesser mener Morgan at McKinleys kamp mot det spanske kolonistyret må forstås på bakgrunn av cubanernes og filippinernes humanitære situasjon.[198]

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Etter at han ble valgt til president i 1896, arbeidet noen av McKinleys soldatkamerater for å tildele ham Medal of Honor for denne innsatsen. Generalløytnant Nelson A. Miles var innstilt på å etterkomme dette ønsket, men McKinley avslo.[18]
  2. ^ Før det 17. grunnlovstillegg ble vedtatt i 1913, ble senatorene valgt av delstatenes lovgivende forsamlinger.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Leech (1959), s. 4 og Morgan (2003), s. 2.
  2. ^ Morgan (2003), s. 3.
  3. ^ Armstrong (2000), s. 4–6, Morgan (2003), s. 2–3 og Phillips (2003), s. 13.
  4. ^ Phillips (2003), s. 17–18, Armstrong (2000), s. 8 og Morgan (2003), s. 10–11.
  5. ^ Dunn (1984), s. 61–72 og Smith (2015), s. 159.
  6. ^ Phillips (2003), s. 20 og Armstrong (2000), s. 5.
  7. ^ Armstrong (2000), s. 6; Morgan (2003), s. 11–12.
  8. ^ Phillips (2003), s. 20–21 og Armstrong (2000), s. 1–4.
  9. ^ Armstrong (2000), s. 8–11.
  10. ^ Armstrong (2000), s. 12–14.
  11. ^ Hoogenboom (1995), s. 120–121 og Armstrong (2000), s. 14.
  12. ^ Hoogenboom (1995), s. 125–126 og Armstrong (2000), s. 18–23.
  13. ^ Hoogenboom (1995), s. 128–130 og Armstrong (2000), s. 24–25.
  14. ^ Armstrong (2000), s. 25–29 og Phillips (2003), s. 21.
  15. ^ Hoogenboom (1995), s. 136–141 og Armstrong (2000), s. 30–33.
  16. ^ Hoogenboom (1995), s. 141–143 og Armstrong (2000), s. 33–36.
  17. ^ Hoogenboom (1995), s. 146–148 og Armstrong (2000), s. 36–38.
  18. ^ a b c Armstrong (2000), s. 38–41 og Phillips (2003), s. 21.
  19. ^ Armstrong (2000), s. 43–44.
  20. ^ Armstrong (2000), s. 44–45.
  21. ^ Hoogenboom (1995), s. 157–158 og Armstrong (2000), s. 47–55.
  22. ^ Hoogenboom (1995), s. 162–164 og Armstrong (2000), s. 63–65.
  23. ^ Hoogenboom (1995), s. 166–168 og Armstrong (2000), s. 66–69.
  24. ^ Armstrong (2000), s. 70–71.
  25. ^ Hoogenboom (1995), s. 168–169 og Armstrong (2000), s. 72–73.
  26. ^ Hoogenboom (1995), s. 170–171 og Armstrong (2000), s. 75–77.
  27. ^ Hoogenboom (1995), s. 172–173 og Armstrong (2000), s. 80–82.
  28. ^ a b Armstrong (2000), s. 84–91.
  29. ^ Armstrong (2000), s. 95–96 og 98–99.
  30. ^ Armstrong (2000), s. 99–105.
  31. ^ Morgan (2003), s. 30–33 og Leech (1959), s. 12 og 21.
  32. ^ Leech (1959), s. 11–12.
  33. ^ Morgan (2003), s. 34–35.
  34. ^ a b Lahlum (2012), s. 273.
  35. ^ Morgan (2003), s. 37–39 og Leech (1959), s. 16–20.
  36. ^ Morgan (2003), s. 39–40.
  37. ^ Morgan (2003), s. 40–41 og Weisenburger (1934), s. 78–80.
  38. ^ Morgan (2003), s. 42–43.
  39. ^ McElroy (1996), s. 31.
  40. ^ Leech (1959), s. 20.
  41. ^ Leech (1959), s. 37.
  42. ^ Morgan (2003), s. 47.
  43. ^ Horner (2010), s. 180–181.
  44. ^ Morgan (2003), s. 46–47 og Horner (2010), s. 181–182.
  45. ^ Leech (1959), s. 36–37 og Phillips (2003), s. 42–44.
  46. ^ Morgan (2003), s. 55.
  47. ^ Phillips (2003), s. 60–61.
  48. ^ Horner (2010), s. 59–60 og 72–78.
  49. ^ Phillips (2003), s. 27 og 42–43.
  50. ^ Phillips (2003), s. 27.
  51. ^ Morgan (2003), s. 54 og Rove (2015), s. 54.
  52. ^ Morgan (2003), s. 59–62 og Rove (2015), s. 55.
  53. ^ Jensen (1971), s. 150–153.
  54. ^ Morgan (2003), s. 117–119, Horner (2010), s. 46 og Williams (2010), s. 50.
  55. ^ Horner (2010), s. 86–87.
  56. ^ Williams (2010), s. 117.
  57. ^ Gould (1980), s. 7.
  58. ^ Williams (2010), s. 122.
  59. ^ Horner (2010), s. 92–96.
  60. ^ Morgan (2003), s. 128–129.
  61. ^ Morgan (2003), s. 129–130.
  62. ^ Morgan (2003), s. 130–134.
  63. ^ Phillips (2003), s. 67.
  64. ^ Phillips (2003), s. 69–70.
  65. ^ Phillips (2003), s. 61.
  66. ^ Horner (2010), s. 81.
  67. ^ Horner (2010), s. 92.
  68. ^ Jones (1964), s. 103.
  69. ^ Jones (1964), s. 105.
  70. ^ Williams (2010), s. 57.
  71. ^ Jones (1964), s. 119–125.
  72. ^ Jones (1964), s. 117–119.
  73. ^ Phillips (2003), s. 71–72.
  74. ^ Horner (2010), s. 159–162 og Williams (2010), s. 59.
  75. ^ Phillips (2003), s. 52 og 81–82, Cherny (1994), s. 55–56 og Jones (1964), s. 177.
  76. ^ Gould (1980), s. 10–11 og Leech (1959), s. 85–87.
  77. ^ a b Williams (2010), s. 130–131.
  78. ^ Leech (1959), s. 88–89 og Harpine (2005), s. 52.
  79. ^ Leech (1959), s. 88–89, Williams (2010), s. 131 og 226 og Jones (1964), s. 285.
  80. ^ Jones (1964), s. 176–177.
  81. ^ Horner (2010), s. 272 og 318.
  82. ^ Leech (1959), s. 95 og Kazin (2006), s. 68.
  83. ^ Phillips (2003), s. 75.
  84. ^ Morgan (2003), s. 184.
  85. ^ Kazin (2006), s. 76–77.
  86. ^ Williams (2010), s. xi og Phillips (2003), s. 3 og 77.
  87. ^ Phillips (2003), s. 73–77.
  88. ^ Phillips (2003), s. 77.
  89. ^ Phillips (2003), s. 207–207.
  90. ^ Gould (1980), s. 17–18.
  91. ^ a b Morgan (2003), s. 194–195 og 285 og Leech (1959), s. 152–153.
  92. ^ Gould (1980), s. 19.
  93. ^ Gould (1980), s. 15 og Horner (2010), s. 236–238.
  94. ^ Gould (1980), s. 14.
  95. ^ Morgan (2003), s. 199–200.
  96. ^ Phillips (2003), s. 127.
  97. ^ Gould (1980), s. 16–17 og 174–176.
  98. ^ Connolly (2010), s. 29–31.
  99. ^ Horner (2010), s. 139–140 og 240–241, Gould (2009), s. 1–28 og Ponder (1994), s. 823–836.
  100. ^ Gould (1980), s. 60–61.
  101. ^ Leech (1959), s. 148.
  102. ^ Gould (1980), s. 65–66.
  103. ^ Gould (1980), s. 68–70.
  104. ^ Gould (1980), s. 71–74.
  105. ^ Simensen (1986), s. 138.
  106. ^ Leech (1959), s. 171–172.
  107. ^ Leech (1959), s. 173 og Gould (1980), s. 78–79.
  108. ^ Gould (1980), s. 79–81.
  109. ^ Gould (1980), s. 86–87.
  110. ^ Gould (1980), s. 91–93.
  111. ^ Gould (1980), s. 102–103.
  112. ^ Gould (1980), s. 94 og Leech (1959), s. 191.
  113. ^ Leech (1959), s. 203–207.
  114. ^ Gould (1980), s. 96–98.
  115. ^ Gould (1980), s. 101.
  116. ^ Morgan (2003), s. 467–468.
  117. ^ Leech (1959), s. 214–215.
  118. ^ Gould (1980), s. 104–109.
  119. ^ Leech (1959), s. 249–252.
  120. ^ Gould (1980), s. 109–110.
  121. ^ Leech (1959), s. 253–258.
  122. ^ Gould (1980), s. 110–113.
  123. ^ Gould (1980), s. 112–113.
  124. ^ Gould (1980), s. 116–117.
  125. ^ Gould (1980), s. 118–121.
  126. ^ Gould (1980), s. 142–143.
  127. ^ Gould (1980), s. 144–150 og Morgan (2003), s. 320.
  128. ^ Gould (1980), s. 48 og Simensen (1986), s. 149.
  129. ^ Morgan (2003), s. 222.
  130. ^ Gould (1980), s. 49–50.
  131. ^ Gould (1980), s. 98–99.
  132. ^ Morgan (2003), s. 225.
  133. ^ McCormick (1963), s. 162.
  134. ^ Simensen (1986), s. 149.
  135. ^ McCormick (1963), s. 155ff.
  136. ^ Gould (1980), s. 201 og Simensen (1986), s. 149.
  137. ^ Gould (1980), s. 202–204.
  138. ^ Gould (1980), s. 220–222 og Lafeber (1986), s. 714.
  139. ^ Gould (1980), s. 233.
  140. ^ Simensen (1986), s. 149.
  141. ^ Gould (1980), s. 196–198.
  142. ^ McCullough (1977), s. 256–259.
  143. ^ Gould (1980), s. 40–41.
  144. ^ Morgan (2003), s. 211–212.
  145. ^ Gould (1980), s. 42–45.
  146. ^ Gould (1980), s. 45–46.
  147. ^ Morgan (2003), s. 217–219.
  148. ^ Nichols (1933), s. 586 og Gould (1980), s. 46.
  149. ^ Gould (1980), s. 169–171.
  150. ^ a b c Gould (1980), s. 153–155.
  151. ^ Campbell (2011).
  152. ^ Bacote (1959), s. 234.
  153. ^ a b Gould (1980), s. 156–157, Bacote (1959), s. 235–237 og Leech (1959), s. 348.
  154. ^ Gould (1980), s. 159–160 og Phillips (2003), s. 149.
  155. ^ Gould (1980), s. 207–208.
  156. ^ Gould (1980), s. 213–214.
  157. ^ a b Gould (1980), s. 215–217.
  158. ^ Phillips (2003), s. 120–122.
  159. ^ Leech (1959), s. 531–533.
  160. ^ Horner (2010), s. 260–266.
  161. ^ Gould (1980), s. 215–218.
  162. ^ Leech (1959), s. 540–542.
  163. ^ Gould (1980), s. 219–220.
  164. ^ Gould (1980), s. 226–228 og Leech (1959), s. 543–546.
  165. ^ Leech (1959), s. 549–557.
  166. ^ Brands (1997), s. 388–405.
  167. ^ Gould (1980), s. 228.
  168. ^ Gould (1980), s. 229 og Leech (1959), s. 559.
  169. ^ Miller (2011), s. 289–290.
  170. ^ Gould (1980), s. 247–249.
  171. ^ Miller (2011), s. 294.
  172. ^ Miller (2011), s. 298–300, Gould (1980), s. 250–251 og Lahlum (2012), s. 277.
  173. ^ Miller (2011), s. 298–300.
  174. ^ Miller (2011), s. 300–302 og Lahlum (2012), s. 277.
  175. ^ Miller (2011), s. 312–315 og Leech (1959), s. 596–597.
  176. ^ Miller (2011), s. 315–317 og Morgan (2003), s. 401–402.
  177. ^ Miller (2011), s. 312–315 og Lahlum (2012), s. 278.
  178. ^ Gould (1980), 252.
  179. ^ Morgan (2003), s. 402–403.
  180. ^ Miller (2011), s. 348.
  181. ^ McElroy (1996), s. 189–193 og Morgan (2003), s. 406.
  182. ^ Olcott (1916), s. 388.
  183. ^ Phillips (2003), s. 161.
  184. ^ McElroy (1996), s. 189 og Davis (2015).
  185. ^ Morgan (2003), s. 404.
  186. ^ Gould (1980), s. 252.
  187. ^ Gould (1980), s. 252 og Lahlum (2012), s. 648–649.
  188. ^ Morgan (2003), s. 472.
  189. ^ Phillips (2003), s. 156–157 og 163–164.
  190. ^ Lahlum (2012), s. 278–279, Rauchway (2005), s. 235–256 og Nice (1984), s. 448.
  191. ^ Klinghard (2005), s. 736–760.
  192. ^ Rauchway (2005), s. 242–244.
  193. ^ Korzi (2004), s. 281.
  194. ^ Phillips (2003), s. 154.
  195. ^ Lahlum (2012), s. 278, Phillips (2003), s. 99 og Simensen (1986), s. 148–150.
  196. ^ Lahlum (2012), s. 278.
  197. ^ Lahlum (2012), s. 278 og Simensen (1986), s. 149.
  198. ^ Morgan (2003), s. 468.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Bøker

  • Anthony, Carl Sferrazza (2013). Ida McKinley: The Turn-of-the-Century First Lady Through War, Assassination, and Secret Disability (engelsk). The Kent State University Press. ISBN 978-1-60635-152-9. 
  • Armstrong, William H. (2000). Major McKinley: William McKinley and the Civil War (engelsk). The Kent State University Press. ISBN 978-0-87338-657-9. 
  • Brands, Henry William (1997). T.R.: The Last Romantic (engelsk). New York: Basic Books. ISBN 978-0-465-06958-3. 
  • Cherny, Robert W. (1994). A Righteous Cause: The Life of William Jennings Bryan (engelsk). University of Oklahoma Press. ISBN 978-0-8061-2667-8. 
  • Gould, Lewis L. (1980). The Presidency of William McKinley: American Presidency (engelsk). University Press of Kansas. ISBN 978-0-7006-0206-3. 
  • Gould, Lewis L. (2009). «The Age of Cortelyou: William McKinley and Theodore Roosevelt». The Modern American Presidency (engelsk) (2 utg.). University Press of Kansas. s. 1–28. ISBN 978-0-7006-1684-8. 
  • Harpine, William D. (2005). From the Front Porch to the Front Page: McKinley and Bryan in the 1896 Presidential Campaign. Presidential Rhetoric (engelsk). Texas A&M University Press. ISBN 978-1-58544-559-2. 
  • Hoogenboom, Ari (1995). Rutherford Hayes: Warrior and President (engelsk). University Press of Kansas. ISBN 978-0-7006-0641-2. 
  • Horner, William T. (2010). Ohio’s Kingmaker: Mark Hanna, Man and Myth (engelsk). Ohio University Press. ISBN 978-0-8214-1894-9. 
  • Jensen, Richard (1971). The Winning of the Midwest: Social and Political Conflict, 1888–1896 (engelsk). University of Chicago Press. ISBN 978-0-226-39825-9. 
  • Jones, Stanley L. (1964). The Presidential Election of 1896 (engelsk). University of Wisconsin Press. ISBN 978-0-299-03094-0. 
  • Kazin, Michael (2006). A Godly Hero: The Life of William Jennings Bryan (engelsk). New York: Alfred A. Knopf. ISBN 978-0-375-41135-9. 
  • Lahlum, Hans Olav (2012). Presidentene: Fra George Washington til Barack Obama (norsk) (2 utg.). Oslo: Cappelen Damm. ISBN 978-82-02-39559-9. 
  • Leech, Margaret (1959). In the Days of McKinley. New York: Harper and Brothers. OCLC 456809. 
  • McCullough, David (1977). The Path Between the Seas: The Creation of the Panama Canal 1870–1914 (engelsk). New York: Touchstone. ISBN 978-0-671-24409-5. 
  • McElroy, Richard L. (1996). William McKinley and Our America (engelsk). Canton: Stark County Historical Society. ISBN 978-0-9634712-1-5. 
  • Miller, Scott (2011). The President and the Assassin (engelsk). New York: Random House. ISBN 978-1-4000-6752-7. 
  • Morgan, H. Wayne (2003). William McKinley and His America (engelsk) (2 utg.). The Kent State University Press. ISBN 978-0-87338-765-1. 
  • Olcott, Charles S. (1916). The Life of William McKinley. American Statesmen (engelsk), 2. Boston: Houghton Mifflin. OCLC 2690121. 
  • Phillips, Kevin (2003). William McKinley (engelsk). New York: Times Books. ISBN 978-0-8050-6953-2. 
  • Rove, Karl (2015). The Triumph of William McKinley: Why the Election of 1896 Still Matters (engelsk). New York: Simon & Schuster. ISBN 978-1-4767-5295-2. 
  • Simensen, Jarle (1986). Vesten erobrer verden 1870–1914. Aschehougs Verdenshistorie (norsk), 12. Oslo: Aschehoug. ISBN 978-82-03-10596-8. 
  • Skrabec, Quentin R. (2007). William McKinley: Apostle of Protectionism (engelsk). New York: Algora Publishing. ISBN 978-0-87586-576-8. 
  • Smith, Gary Scott (2015). «William McKinley: America as God’s Instrument». Religion in the Oval Office: The Religious Lives of American Presidents (engelsk). New York: Oxford University Press. s. 159–195. ISBN 978-0-19-939139-4. 
  • Williams, R. Hal (2010). Realigning America: McKinley, Bryan and the Remarkable Election of 1896 (engelsk). University Press of Kansas. ISBN 978-0-7006-1721-0. 

Vitenskapelige artikler

  • Bacote, Clarence A. (1959). «Negro officeholders in Georgia under President McKinley». The Journal of Negro History (engelsk) (Association for the Study of African American Life and History), 44 (3), s. 217–239. doi:10.2307/2716432. ISSN 0022-2992. 
  • Connolly, Michael J. (2010). «'I Make Politics My Recreation': Vice President Garret A. Hobart and Nineteenth Century Republican Business Politics». New Jersey History (engelsk) (New Jersey Historical Society), 125 (1), s. 29–31. doi:10.14713/njh.v125i1.1019. ISSN 2151-3619. 
  • Dunn, Charles W. (1984). «The Theological Dimensions of Presidential Leadership: A Classification Model». Presidential Studies Quarterly (engelsk) (Center for the Study of the Presidency and Congress), 14 (1), s. 61–72. ISSN 0360-4918. 
  • Klinghard, Daniel P. (2005). «Grover Cleveland, William McKinley and the Emergence of the President as Party Leader». Presidential Studies Quarterly (engelsk) (Center for the Study of the Presidency and Congress), 35 (4), s. 736–760. doi:10.1111/j.1741-5705.2005.00274.x. ISSN 0360-4918. 
  • Korzi, Michael J. (2004). «A New Migration of Political Forces: Party Decline and Presidential Leadership in Late Nineteenth-Century America». Polity (engelsk) (Northeastern Political Science Association), 36 (2), s. 251–282. ISSN 0032-3497. 
  • Lafeber, Walter (1986). «The 'Lion in the Path': The U.S. Emergence as a World Power». Political Science Quarterly (engelsk) (Academy of Political Science), 101 (5), s. 705–718. doi:10.2307/2150973. ISSN 0032-3195. 
  • McCormick, Thomas (1963). «Insular Imperialism and the Open Door: The China Market and the Spanish–American War». Pacific Historical Review (engelsk) (University of California Press), 32 (2), s. 155–169. ISSN 0030-8684. 
  • Morgan, H. Wayne (1966). «William McKinley as a Political Leader». The Review of Politics (engelsk) (University of Notre Dame), 28 (4), s. 417–432. ISSN 0034-6705. 
  • Nice, David C. (1984). «The Influence of War and Party System Aging on the Ranking of Presidents». The Western Political Quarterly (engelsk) (University of Utah), 37 (3), s. 443–455. doi:10.2307/448445. ISSN 0043-4078. 
  • Nichols, Jeannette P. (1933). «Silver Diplomacy». Political Science Quarterly (engelsk) (Academy of Political Science), 48 (4), s. 565–588. doi:10.2307/2142930. ISSN 0032-3195. 
  • Ponder, Stephen (1994). «The President Makes News: William McKinley and the First Presidential Press Corps, 1897–1901». Presidential Studies Quarterly (engelsk) (Center for the Study of the Presidency and Congress), 24 (4), s. 823–836. ISSN 0360-4918. 
  • Rauchway, Eric (2005). «William McKinley and Us». The Journal of the Gilded Age and Progressive Era (engelsk) (The Society for Historians of the Gilded Age and Progressive Era), 4 (3), s. 235–253. doi:10.1017/S1537781400002644. ISSN 1537-7814. 
  • Weisenburger, Francis P. (1934). «The Time of Mark Hanna's First Acquaintance with McKinley». The Mississippi Valley Historical Review (engelsk) (Mississippi Valley Historical Association), 21 (1), s. 78–80. ISSN 0161-391X. 

Andre kilder

  • Campbell, Suzanne O. (2011). George B. Jackson, Black (or African-American) Businessman, Rancher, and Entrepreneur. Foredrag ved West Texas Historical Associations årlige møte i Lubbock i Texas 2. april 2011 (engelsk). 
  • Davis, Julie Hirschfeld (30. august 2015). «Mount McKinley Will Again Be Called Denali». The New York Times (engelsk). Besøkt 22. november 2016. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]