William McKinley

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
William McKinley
William McKinley by Courtney Art Studio, 1896.jpg
Født 29. januar 1843
Niles i Ohio
Død 14. september 1901 (58 år)
Buffalo i New York
Gravlagt McKinley nasjonale minnesmerke
Ektefelle Ida Saxton
Far William McKinley sr.
Barn Katherine McKinley
Utdannelse Allegheny College, Albany Law School
Yrke Advokat
Parti Det republikanske parti
Nasjonalitet USA
Språk engelsk
Religion Metodisme
Alma mater Albany Law School
USAs 25. president
4. mars 1897–14. september 1901
Visepresident Garret Hobart (1897–1899) og Theodore Roosevelt (1901)
Forgjenger Grover Cleveland
Etterfølger Theodore Roosevelt
Ohios 39. guvernør
11. januar 1892–13. januar 1896
Viseguvernør Andrew L. Harris
Forgjenger James Campbell
Etterfølger Asa Bushnell
Kongressrepresentant
4. mars 1877–3. mars 1891
Signatur
s signatur

William McKinley (født 29. januar 1843 i Niles i Ohio, død 14. september 1901) var en amerikansk, republikansk politiker. Han var USAs 25. president fra 1897 til han ble skutt i et attentat i 1901, noen måneder inn i sin andre presidentperiode, og døde av skadene noen dager senere. McKinley ledet nasjonen til seier i den spansk-amerikanske krigen, økte tollvernet for å beskytte amerikansk industri, og sørget for at valutaen fulgte gullstandarden.

McKinley ble beskrevet som from, sindig og omgjengelig. Han var den siste presidenten som hadde kjempet i borgerkrigen, hvor han hadde avansert til major i unionshæren. Etter krigen slo han seg ned i Canton i Ohio som advokat, og giftet seg med Ida Saxton. I 1876 ble han valgt til kongressrepresentant, og ble republikanernes ekspert på tollvernet av den amerikanske industrien. Den såkalte McKinley-tollen av 1890 var meget omstridt, og bidro sammen med endring av valgkretsene til at han tapte gjenvalg til Kongressen ved demokratenes valgskred samme år. McKinley var guvernør i Ohio fra 1892 til 1896, og førte en moderat politisk linje i forsøk på å balansere kapital- og arbeiderinteresser. Med hjelp fra Mark Hanna ble McKinley nominert til republikansk presidentkandidat i 1896, midt i en dyp økonomisk depresjon. Han vant presidentvalget foran demokraten William Jennings Bryan på sitt løfte om å følge gullstandarden og øke innførselstollen.

McKinleys presidentperiode ble preget av rask økonomisk vekst. Han ønsket å gjøre Cuba uavhengig fra Det spanske imperiet på fredelig vis, men måtte nokså motvillig lede nasjonen inn i den spansk-amerikanske krigen i 1898. USA vant en rask og overbevisende seier, og Spania måtte avstå Puerto Rico, Guam og Filippinene til USA. Cuba ble formelt uavhengig i 1902, men USA utøvde sterk innflytelse i Sentral-Amerika. USA annekterte Hawaii i 1898. Med dette trådte USA frem som en regulær kolonimakt. McKinley ble den første presidenten som skaffet USA oversjøiske territorier gjennom krig.

Historikere regner McKinleys valgseier i 1896 som et vendepunkt, hvor den fastlåste situasjonen etter borgerkrigen ble avløst av USAs politiske reformperiode fra 1890- til 1920-årene, dominert av republikanerne. McKinley vant igjen over Bryan i presidentvalget i 1900, etter en valgkamp om imperialisme, proteksjonisme og gullstandarden. Den 6. september 1901 ble McKinley ble skutt og livstruende skadet av Leon Czolgosz, en polsk-amerikaner med anarkistiske sympatier, og døde av skadene den 14. september. McKinley ble etterfulgt av visepresident Theodore Roosevelt. I ettertid vurderer historikerne McKinleys innsats som president relativt høyt, men den folkekjære McKinley ble raskt overskygget av Roosevelt.

Familiebakgrunn og oppvekst[rediger | rediger kilde]

William McKinleys barndomshjem i Niles i Ohio.

Han ble født i småbyen Niles i Ohio som syvende barn av William McKinley og Nancy (født Allison). McKinley-slekten var av engelsk og ulsterskotsk herkomst, og kom til Pennsylvania på 1700-tallet.[1] Allison-slekten var mest av engelsk herkomst og blant de første nybyggerne i Pennsylvania.[2] Faren kom til Ohio som guttunge, og giftet seg med Nancy Allison i 1829.[1] Begge slektene var involvert i tungindustrien i stålbeltet, og William McKinley sr. drev jernstøperier i New Lisbon, Niles, Poland og Canton.[3]

I likhet med mange andre i nordøstre Ohio sympatiserte familien med whigene og avholdsbevegelsen. Familien var sterkt troende, metodistiske kristne.[4] Sønnen ble skulle bli en av de mest utpreget religiøse presidentene i USAs historie.[5]

I 1852 flyttet familien fra Niles til Poland, som hadde et mer velrenommert skolevesen. McKinley studerte ved Allegheny College i Pennsylvania i 1859/1860, men ble syk og deprimert, og dro hjem. Han studerte en tid ved University of Mount Union i Ohio, men tok ingen grad.[6] McKinleys helse ble bedre, men familieøkonomien ble knappere, og han måtte oppgi studier til fordel for arbeid som postfunksjonær og lærer på hjemtraktene.[7]

Militærtjeneste under borgerkrigen[rediger | rediger kilde]

Da Sørstatene brøt med unionen og utløste den amerikanske borgerkrigen, meldte tusener av menn fra Ohio seg til militærtjeneste. Blant dem var McKinley og fetteren William McKinley Osbourne, som vervet seg i juli 1861.[8] De ble tilsluttet Ohios 23. infanteriregiment, ledet av oberst William Rosecrans, og sendt på opplæring ved Columbus. McKinley tilpasset seg raskt soldatlivet, og skrev en serie brev til avisen på hjemme, hvor han hyllet militæret og unionens sak.[9] Han lot seg inspirere av lederstilen til major Rutherford B. Hayes. Det utviklet seg til et vennskap som varte livet ut.[10]

Etter en måneds trening ble Ohios 23. infanteriregiment, nå ledet av oberst Eliakim P. Scammon, sendt til det vestlige Virginia (i dagens Vest-Virginia) i juli 1861.[11] De kom første gang i trefninger i september, da de drev tilbake sørstatstropper ved Carnifex Ferry. Tre dager etter trefningen ble McKinley underordnet brigadens materialforvalter.[12] I november slo regimentet leir for vinteren ved Fayetteville.[13] Den vinteren vikarierte McKinle for en sersjant som var syk, og i april 1862 ble han forfremmet til samme rang.[14] Om våren fortsatte regimentet og brigaden, nå ledet av henholdsvis Hayes og Scammon, fremrykningen og utkjempet noen mindre trefninger.[15]

I september 1862 skulle McKinleys regiment komme som forsterkninger til Virginia-hæren i det andre slaget ved Bull Run. Regimentet rakk ikke frem til slaget i tide, men rykket nordover sammen med Potomac-hæren for å avskjære Nord-Virginia-hærens fremrykning i Maryland.[16] McKinleys regiment ble det første til å komme i trefninger med sørstatstroppene i slaget ved South Mountain.[17] Etter store tap trakk unionshæren seg tilbake og fortsatte til slaget ved Antietam, et av borgerkrigens blodigste.[18] McKinley ble selv utsatt for kraftig beskytning da han førte rasjoner frem til frontlinjen.[a] Regimentet led igjen store tap, men Potomac-hæren vant, og sørstatstroppene trakk seg tilbake til Virginia.[18] McKinleys regiment skiltes fra Potomac-hæren og returnerte til det vestlige Virginia.[19]

Shenandoah Valley og forfremmelse[rediger | rediger kilde]

McKinley i 1865, like etter borgerkrigen.

Mens regimentet slo leir for vinteren ved Charleston, dro McKinley til Ohio for å rekruttere nye soldater. Da han ankom Columbus, ble han forfremmet til sekondløytnant av guvernør David Tod, som en anerkjennelse for innsatsen ved Antietam.[20] McKinleys regiment var for det meste forskånet for krigshandlinger frem til slaget ved Buffington Island i juli 1863.[21] Tidlig i 1864 ble hærordningen revidert, og McKinleys regiment overflyttet til Vest-Virginia-hæren. De gikk inn i det sørvestlige Virginia for å ødelegge fiendens salt- og blygruver. I mai drev de sørstatstroppene tilbake fra Cloyd's Mountain, et slag som ifølge McKinley var «det mest desperate bevitnet under krigen.»[22]

McKinleys regiment forflyttet seg til Shenandoah Valley og ble overflyttet til Shenandoah-hæren, som inntok Lexington i juni 1864. De gikk sørover mot Lynchburg og rev opp jernbanespor under fremrykningen. De fant imidlertid overmakten i Lynchburg for stor, og returnerte til Vest-Virginia.[23] Før de rakk å gjøre et nytt forsøk, måtte de nordover for å stanse Jubal Anderson Earlys tropper i Maryland.[24] Early overrasket dem ved Kernstown i juli, hvor McKinley ble utsatt for tung skyts, og unionshæren måtte gjøre retrett.[25] McKinley ble forfremmet til kaptein og underordnet general George Crook.[26] I august avverget de sørstatshærens angrep på Berryville, hvor McKinleys hest ble skutt under ham, og fortsatte til Opequon Creek, hvor de brøt fiendens forsyningslinjer.[27] De seiret på nytt ved Fisher's Hill senere i september, og kom i kamp ved Cedar Creek i oktober. Unionshæren fikk et tilbakeslag, men McKinley bidro til å samle troppene og vinne slaget.[28]

I november stemte McKinley for første gang ved et presidentvalg, idet han stemte på den sittende republikaneren Abraham Lincoln. Deretter slo hæren leir for vinteren ved Kernstown.[28] I februar 1865 ble Crook bortført av sørstatstropper. Dette skjedde under forberedelsene av våroffensiven, og etter en del omorganiseringer ble McKinley adjutant for brigadegeneral Samuel S. Carroll.[29] General Robert E. Lees kapitulasjon til general Ulysses S. Grant avsluttet krigen noen dager senere. Rett før krigens slutt ble McKinley forfremmet til major. McKinley og Carroll ble overført til Winfield Scott Hancocks veterankorps i Washington, D.C. I juli 1865 ble veterankorpset fritatt fra tjeneste. Carroll og Hancock oppfordret McKinley til å søke seg til offiserskorpset i fredstid, men han avslo og reiste hjem til Ohio måneden etter.[30]

Advokatpraksis og ekteskap[rediger | rediger kilde]

Ida Saxton McKinley.

Etter at borgerkrigen var over i 1865, gikk McKinley i lære ved en advokatforretning i Poland i Ohio. Han studerte ved Albany Law School i New York i mindre enn et år før han fikk advokatbevilling i 1867. Samme år åpnet han sin egen advokatforretning i Canton, administrasjonssentrum i Stark County. Forretningen var vellykket nok til at McKinley kunne kjøpe noen hus, som gav han litt leieinntekter i tiårene som fulgte.[31] Da vennen fra militæret, Rutherford B. Hayes, ble nominert til guvernør i 1867, holdt McKinley taler til støtte for ham i Stark County, hvor det var jevnt mellom demokrater og republikanere. Hayes vant både her og i delstaten som helhet.[32] I 1869 ble McKinley uventet valgt til offentlig anklager i Stark County, men tapte gjenvalg med et hundretalls stemmer to år senere.[33]

Han giftet seg i januar 1871 med Ida Saxton, en «sjarmerende og svært attraktiv kvinne» fra Canton, hvor faren hennes var bankier.[34] Deres første barn, Katherine, ble født på juledagen i 1871. En andre datter, Ida, ble født i 1873, men døde samme år. Hustruen ble dypt deprimert, og hennes skrøpelige helse ble forverret. To år senere døde Katherine av tyfoidfeber. Ida kom aldri over døtrenes død, og ekteparet fikk ingen flere barn. Hun utviklet også epilepsi på denne tiden. McKinley forble en trofast ektemann med omtanke for hustruens medisinske og følelsesmessige behov resten av sitt liv.[35] Han håndterte tålmodig og hensynsfullt hustruens anfall og raseriutbrudd.[34]

Hustruen oppmuntret McKinley til å aspirere som advokat og politiker. Han deltok på republikanernes delstatsmøte som nominerte Hayes til en tredje guvernørperiode i 1875, og drev valgkamp for sin gamle venn den høsten.[36] Året etter var McKinley, som advokat, forsvarer for noen kullgravere som hadde blitt fengslet etter et sammenstøt med streikebrytere. William R. Day og hans partner forsvarte streikebryterne, og Mark Hanna var blant gruveeierne. McKinley lyktes i å få alle så nært som én frikjent. McKinley førte saken som pro bono-arbeid, og den gav ham stor anseelse i arbeiderklassen i Stark County. Han møtte også Hanna, som skulle bli hans viktigste politiske støttespiller i årene som fulgte.[37]

McKinleys anseelse i arbeiderklassen viste seg å bli nyttig. I 1876 mente republikanerne i Ohios 17. distrikt, som innbefattet blant andre Stark County, at McKinley kunne appellere til industriarbeidere, og nominerte ham til sin kongresskandidat. Hayes var republikanernes presidentkandidat, og McKinley kunne drive valgkamp for ham og seg selv samtidig. McKinley drev i all hovedsak valgkamp på løftet om tollvern av amerikansk industri, og ble valgt med en margin på 3 300 stemmer.[38] Da han gikk fra advokatpraksisen til Kongressen, halverte han samtidig inntekten sin.[39]

Fremadstormende politiker[rediger | rediger kilde]

Talsmann for tollvern[rediger | rediger kilde]

Kongressrepresentant McKinley.

McKinley tok sete i Kongressen i oktober 1877. Republikanerne var i mindretall, så McKinley fikk uvesentlige komitéverv, men han skjøttet dem samvittighetsfullt likevel.[40] McKinleys vennskap med Hayes tjente ham sjelden i Kongressen; presidenten nøt ikke høy anseelse blant mange ledere der.[41] McKinley og Hayes skiltes i synet på pengepolitikken, men det påvirket ikke vennskapet deres.[42] USA hadde i praksis fulgt gullstandarden siden myntloven av 1873. Idet sølvprisene falt betydelig, ønsket mange å innføre dobbelt myntfot med sølvmyntfot i tillegg til gull. En slik pengepolitikk ville føre til inflasjon, men tilhengerne mente at de økonomiske fordelene ved den økte pengemengden ville oppveie for dette.[43] McKinley stemte i 1878 for å kjøpe store sølvmengder for å prege mynt. Hayes nedla veto mot forslaget, men McKinley tilhørte igjen et kongressflertall som overprøvde presidenten. Med dette stemte McKinley også på tvers av republikanernes leder i kammeret og sin venn, James Garfield.[44]

McKinley var en sterk tilhenger av tollvern. Hensikten var ikke ført og fremst å øke det offentliges inntekter, men å fremme amerikansk industri ved å gi den et konkurransefortrinn på hjemmemarkedet. Biograf Margaret Leech bemerket at Canton hadde bygd sin velstand på fremstilling av tollbeskyttede landbruksredskaper, og at dette kan ha påvirket McKinleys holdninger i den retning. McKinley skrev og støttet lovforslag som økte innførselstollen, og stemte imot forslag om å senke den, men stemte også imot toll som kun var ment å øke det offentliges inntekter.[45] Da Garfield ble valgt til president i 1880, stod plassen hans i oppebørselskomiteen ledig. McKinley overtok den, og trådte dermed inn i den mektigste komiteen etter bare to perioder.[46]

McKinley tok en stadig større plass på den nasjonale scene. I 1880 representerte han Ohio i RNC. I 1884 var han delegat til partiets landsmøte, hvor han ledet resolusjonskomiteen og ble roset for sin møteledelse. Fra 1886 var McKinley, senator John Sherman og guvernør Joseph B. Foraker de ledende skikkelsene i Det republikanske parti i Ohio.[47] Mark Hanna støttet Sherman og Forakers politiske ambisjoner med kløkt og generøse pengebidrag. Sherman forsøkte å vinne republikanernes presidentnominasjon tre ganger. Den siste gangen, i 1888, var McKinley, Foraker og Hanna på landsmøtet som støttespillere for Sherman. Foraker ble overbevist om at Sherman var sjanseløs, og stemte på senator James G. Blaine, republikanernes kandidat fire år tidligere. Blaine avstod fra å stille, og Foraker kom tilbake til Sherman, men tidligere senator Benjamin Harrison vant nominasjonen og presidentvalget. I forbitrelsen brøt de med Foraker; i resten av McKinleys liv var republikanerne i Ohio delt mellom McKinley, Sherman og Hannas fløy og Forakers fløy.[48]

Etter at republikanerne vant flertallet, forsøkte McKinley i 1889 å bli valgt til speaker i Representantenes hus. Han tapte mot Thomas Brackett Reed fra Maine, som til gjengjeld oppnevnte McKinley til formann i oppebørselskomiteen. Fra denne plassen loset han McKinley-tollen av 1890 gjennom Kongressen. Lovforslaget ble påvirket av ulike særinteresser i Senatet underveis, men innførte mange tollrestriksjoner på utenlandske varer.[49]

Gerrymandering og tapt gjenvalg[rediger | rediger kilde]

Magasinforside fra september 1890. McKinley (venstre) har hjulpet med å bekjempe speaker Reeds motstander i Maine, som stemte tidlig. De haster avgårde til McKinleys valgkrets i Ohio.

Demokratene i Ohios lovgivende forsamling forsøkte å hindre McKinleys gjenvalg til Kongressen ved å endre valgkretsene; et fremstøt som i amerikansk politikk kalles «gerrymandering».[50] I 1878 greide de å endre valgkretsen hans, men han vant gjenvalg likevel.[51] I 1882 tapte han svært knepent. Han tok nederlaget tungt og vurderte å forlate politikken, men to år senere stilte han i en valgkrets som nok en gang var endret, og vant med stor margin.[52]

I 1890 skviset demokratene McKinley en siste gang, idet Stark County ble innlemmet i samme valgkrets som Holmes County, befolket av sterkt demokratiske pennsylvaniatyskere. Demokratenes kandidat, tidligere viseguvernør John G. Warwick, kunne regne med å vinne med 2 000–3 000 stemmers margin. Demokratene drev valgkamp mot McKinley-tollen over hele landet, og kampen på McKinleys hjemtrakter vakte stor interesse. Republikanerne sendte sine fremste talere til Canton, deriblant utenriksminister Blaine, speaker Reed og president Harrison. Demokratene svarte med sine beste talsmenn i tollspørsmål. Demokratene sendte også ut unge menn, forkledd som dørselgere. De tilbød dyre tinnvarer til husmødre, og forklarte at prisøkningen skyldtes McKinley-tollen. McKinley tapte valget med 300 stemmers margin, men republikanerne vant Ohio og hevdet en moralsk seier.[53]

Guvernør i Ohio[rediger | rediger kilde]

Selv før han trådte ut av Kongressen ble McKinley oppfordret til å stille som guvernørkandidat i Ohio. Demokraten James E. Campbell hadde slått Foraker i 1889 og søkte gjenvalg i 1891. Republikanerne i Ohio var splittet, men McKinley sørget diskret for at Foraker nominerte ham under republikanernes delstatsmøte. McKinley ble valgt med akklamasjon. Han drev en iherdig valgkamp mot Campbell. Hanna drev mest pengeinnsamling for kandidater til Ohios lovgivende forsamling som ville gjenvelge Sherman som senator.[b][54] McKinley vant guvernørvalget, og på nyåret ble Sherman gjenvalgt som senator.[55] Guvernørembedet i Ohio hadde forholdsvis lite makt. For eksempel kunne guvernøren avgi innstilling til lovforslag, men ikke nedlegge veto. I kraft av at Ohio var en såkalt vippestat, ble guvernøren likevel en viktig skikkelse i nasjonal politikk.[56]

Presidentvalget i 1896[rediger | rediger kilde]

President 1897–1901[rediger | rediger kilde]

Utenrikspolitikk[rediger | rediger kilde]

McKinley var initiativtakeren til Den spansk-amerikanske krig og den første amerikanske president som gjennom krigshandlinger gjorde USA om til en regulær kolonimakt.

Den 15. februar 1898 skjedde en eksplosjon ombord i USAs krigsskip «Maine», mens det lå ved kai i Havanna. 266 matroser og offiserer ble drept. McKinley ga den spanske kolonimakten på Cuba skylden for eksplosjonen, og fikk støtte i Kongressen til å gripe inn i uavhengighetskrigen som raste på Cuba mellom den spanske kolonimakten og cubanske opprørere. Hvorvidt eksplosjonen skyldtes en feil i et av skipets ammunisjonslagre eller om cubanske opprørere eller Spania stod bak, var heller uvisst. Uansett ble McKinleys krigserklæring mot Spania vedtatt i Kongressen 25. april, og dermed var den spansk-amerikanske krig et faktum.

Etter en seiersgang for USAs overlegne land- og sjøstyrker, ble fredsavtalen med Spania inngått 10. desember 1898. Spania måtte trekke seg ut av Cuba og avstå Puerto Rico og Guam til USA. I tillegg måtte Spania gi fra seg Filippinene for 20 mill. dollar.

USA var dermed med ett slag blitt en kolonimakt ved overtakelsen av tidligere spanske kolonier, og McKinley den første amerikanske president som gjennom krigshandlinger skaffet USA et større og oversjøisk innflytelsesområde. Det var også under McKinley at Hawaii formelt ble annektert av USA den 12. august 1898. De første angrepene ble imidlertid gjort under president Grover Cleveland.

Øvrige ekspansjonsframstøt og intervensjoner under McKinley var:

  • Kina (1898 – 1900) – Soldater ilandsettes for å slå ned den kinesiske oppstanden mot utenlandsk dominans, det såkalte «bokseropprøret».
  • Filippinene (1898 – ) – Skip og soldater sendes for å slå ned opprør i etterkant av USAs kjøp av øygruppen ved fredsslutningen fra Den spansk-amerikanske krig. Opprøret på Filippinene fortsetter imidlertid minst fram til 1910.
  • Nicaragua (1898) – Marinesoldater ilandsettes i havnebyen San Juan del Sur
  • Nicaragua (1899) – Marinesoldater ilandsettes ved Bluefields.

Innenrikspolitikk[rediger | rediger kilde]

I 1899 satte McKinley inn hæren mot streikende arbeidere ved flere gruver i Idaho i gruveregionen Coeur d'Alene. Regionen forble under militær kontroll i perioden 18991901. I 1901 satte han også hæren inn for å slå ned en oppstand blant Creek-indianerne.

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Etter at han ble valgt til president i 1896, arbeidet noen av McKinleys soldatkamerater for å tildele ham Medal of Honor for denne innsatsen. Generelløytnant Nelson A. Miles var innstilt på å etterkomme dette ønsket, men McKinley avslo.[18]
  2. ^ Før det 17. grunnlovstillegg ble vedtatt i 1913, ble senatorene valgt av delstatenes lovgivende forsamlinger.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Leech (1959), s. 4 og Morgan (2003), s. 2.
  2. ^ Morgan (2003), s. 3.
  3. ^ Armstrong (2000), s. 4–6, Morgan (2003), s. 2–3 og Phillips (2003), s. 13.
  4. ^ Phillips (2003), s. 17–18, Armstrong (2000), s. 8 og Morgan (2003), s. 10–11.
  5. ^ Dunn (1984), s. 61–72.
  6. ^ Phillips (2003), s. 20 og Armstrong (2000), s. 5.
  7. ^ Armstrong (2000), s. 6; Morgan (2003), s. 11–12.
  8. ^ Phillips (2003), s. 20–21 og Armstrong (2000), s. 1–4.
  9. ^ Armstrong (2000), s. 8–11.
  10. ^ Armstrong (2000), s. 12–14.
  11. ^ Hoogenboom (1995), s. 120–121 og Armstrong (2000), s. 14.
  12. ^ Hoogenboom (1995), s. 125–126 og Armstrong (2000), s. 18–23.
  13. ^ Hoogenboom (1995), s. 128–130 og Armstrong (2000), s. 24–25.
  14. ^ Armstrong (2000), s. 25–29 og Phillips (2003), s. 21.
  15. ^ Hoogenboom (1995), s. 136–141 og Armstrong (2000), s. 30–33.
  16. ^ Hoogenboom (1995), s. 141–143 og Armstrong (2000), s. 33–36.
  17. ^ Hoogenboom (1995), s. 146–148 og Armstrong (2000), s. 36–38.
  18. ^ a b c Armstrong (2000), s. 38–41 og Phillips (2003), s. 21.
  19. ^ Armstrong (2000), s. 43–44.
  20. ^ Armstrong (2000), s. 44–45.
  21. ^ Hoogenboom (1995), s. 157–158 og Armstrong (2000), s. 47–55.
  22. ^ Hoogenboom (1995), s. 162–164 og Armstrong (2000), s. 63–65.
  23. ^ Hoogenboom (1995), s. 166–168 og Armstrong (2000), s. 66–69.
  24. ^ Armstrong (2000), s. 70–71.
  25. ^ Hoogenboom (1995), s. 168–169 og Armstrong (2000), s. 72–73.
  26. ^ Hoogenboom (1995), s. 170–171 og Armstrong (2000), s. 75–77.
  27. ^ Hoogenboom (1995), s. 172–173 og Armstrong (2000), s. 80–82.
  28. ^ a b Armstrong (2000), s. 84–91.
  29. ^ Armstrong (2000), s. 95–96 og 98–99.
  30. ^ Armstrong (2000), s. 99–105.
  31. ^ Morgan (2003), s. 30–33 og Leech (1959), s. 12 og 21.
  32. ^ Leech (1959), s. 11–12.
  33. ^ Morgan (2003), s. 34–35.
  34. ^ a b Lahlum (2012), s. 273.
  35. ^ Morgan (2003), s. 37–39 og Leech (1959), s. 16–20.
  36. ^ Morgan (2003), s. 39–40.
  37. ^ Morgan (2003), s. 40–41 og Weisenburger (1934), s. 78–80.
  38. ^ Morgan (2003), s. 42–43.
  39. ^ McElroy (1996), s. 31.
  40. ^ Leech (1959), s. 20.
  41. ^ Leech (1959), s. 37.
  42. ^ Morgan (2003), s. 47.
  43. ^ Horner (2010), s. 180–181.
  44. ^ Morgan (2003), s. 46–47 og Horner (2010), s. 181–182.
  45. ^ Leech (1959), s. 36–37 og Phillips (2003), s. 42–44.
  46. ^ Morgan (2003), s. 55.
  47. ^ Phillips (2003), s. 60–61.
  48. ^ Horner (2010), s. 59–60 og 72–78.
  49. ^ Phillips (2003), s. 27 og 42–43.
  50. ^ Phillips (2003), s. 27.
  51. ^ Morgan (2003), s. 54 og Rove (2015), s. 54.
  52. ^ Morgan (2003), s. 59–62 og Rove (2015), s. 55.
  53. ^ Jensen (1971), s. 150–153.
  54. ^ Morgan (2003), s. 117–119, Horner (2010), s. 46 og Williams (2010), s. 50.
  55. ^ Horner (2010), s. 86–87.
  56. ^ Williams (2010), s. 117.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Bøker

  • Armstrong, William H. (2000). Major McKinley: William McKinley and the Civil War (engelsk). The Kent State University Press. ISBN 978-0-87338-657-9. 
  • Gould, Lewis L. (1980). The Presidency of William McKinley. American Presidency (engelsk). University Press of Kansas. ISBN 978-0-7006-0206-3. 
  • Harpine, William D. (2005). From the Front Porch to the Front Page: McKinley and Bryan in the 1896 Presidential Campaign (engelsk). Texas A&M University Press. ISBN 978-1-58544-559-2. 
  • Hoogenboom, Ari (1995). Rutherford Hayes: Warrior and President (engelsk). University Press of Kansas. ISBN 978-0-7006-0641-2. 
  • Horner, William T. (2010). Ohio’s Kingmaker: Mark Hanna, Man and Myth (engelsk). Ohio University Press. ISBN 978-0-8214-1894-9. 
  • Jensen, Richard (1971). The Winning of the Midwest: Social and Political Conflict, 1888–1896 (engelsk). University of Chicago Press. ISBN 978-0-226-39825-9. 
  • Jones, Stanley L. (1964). The Presidential Election of 1896 (engelsk). University of Wisconsin Press. ISBN 978-0-299-03094-0. 
  • Lahlum, Hans Olav (2012). Presidentene: Fra George Washington til Barack Obama (norsk) (2 utg.). Oslo: Cappelen Damm. ISBN 978-82-02-39559-9. 
  • Leech, Margaret (1959). In the Days of McKinley. New York: Harper and Brothers. OCLC 456809. 
  • McCullough, David (1977). The Path Between the Seas: The Creation of the Panama Canal 1870–1914 (engelsk). New York: Touchstone. ISBN 978-0-671-24409-5. 
  • McElroy, Richard L. (1996). William McKinley and Our America (engelsk). Canton: Stark County Historical Society. ISBN 978-0-9634712-1-5. 
  • Miller, Scott (2011). The President and the Assassin (engelsk). New York: Random House. ISBN 978-1-4000-6752-7. 
  • Morgan, H. Wayne (2003). William McKinley and His America (engelsk) (2 utg.). The Kent State University Press. ISBN 978-0-87338-765-1. 
  • Phillips, Kevin (2003). William McKinley (engelsk). New York: Times Books. ISBN 978-0-8050-6953-2. 
  • Rove, Karl (2015). The Triumph of William McKinley: Why the Election of 1896 Still Matters (engelsk). New York: Simon & Schuster. ISBN 978-1-4767-5295-2. 
  • Skrabec, Quentin R. (2007). William McKinley: Apostle of Protectionism (engelsk). New York: Algora Publishing. ISBN 978-0-87586-576-8. 
  • Williams, R. Hal (2010). Realigning America: McKinley, Bryan and the Remarkable Election of 1896 (engelsk). University Press of Kansas. ISBN 978-0-7006-1721-0. 

Artikler

  • Dunn, Charles W. (1984). «The Theological Dimensions of Presidential Leadership: A Classification Model». Presidential Studies Quarterly (engelsk), 14 (1), s. 61–72. ISSN 0360-4918. 
  • Weisenburger, Francis P. (1934). «The Time of Mark Hanna's First Acquaintance with McKinley». The Mississippi Valley Historical Review (engelsk), 21 (1), s. 78–80. ISSN 0161-391X. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]