Den spanske arvefølgekrigen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Den spanske arvefølgekrigen
Vendome-and-PhilipV.jpg
Filip V av Spania og hertugen av Vendôme, avbildet etter seieren til slaget ved Villaviciosa (1710).
Dato 17011714
Sted Europa, Nord-Amerika og Det vestindiske øyer
Resultat Freden i Utrecht, 1713
Freden i Rastatt, 1714

Filip V ble delvis anerkjent som konge av Spania, men avsto fra alle krav mot den franske kronen

Spania avsto De spanske Nederlandene, Kongedømmet Napoli, Hertugdømmet Milano, Sardinia til Habsburgmonarkiet, Sicilia til Savoie, samt Gibraltar og Menorca til Storbritannia

Frankrike fikk beholde sine erobringer, men aksepterte britisk kontroll over Rupert's Land og Newfoundland, samt overdro kontrollen over Acadia og Saint Kitts til Storbritannia.
Stridende parter
Armoiries Charles VI de Habsbourg.svg Spania lojal til Karl VI
Flag of the Habsburg Monarchy.svg Habsburgmonarkiet
England England til 1707
Storbritannia Storbritannia fra 1707
Prinsenvlag.svg De forente Nederlandene
Savoie flag.svg Huset Savoia
Flag of Prussia (1892-1918).svg Preussen
Flag Portugal (1707).svg Portugal
Escudo del Principe de Asturias 1700-1761 (sin diferencias).png Spania lojal til Filip V
Royal Standard of the King of France.svg Frankrike
Flag of Bavaria (lozengy).svg Bayern
Kommandanter og ledere
Armoiries Charles VI de Habsbourg.svg Erkehertug Karl
Armoiries Charles VI de Habsbourg.svg Joan Baptista Basset
Armoiries Charles VI de Habsbourg.svg Rafael Casanova
Flag of the Habsburg Monarchy.svg Eugene av Savoia
Flag of the Habsburg Monarchy.svg Ludvig Vilhelm av Baden-Baden
Flag of the Habsburg Monarchy.svg Guido Starhemberg
Storbritannia Vilhelm III
Storbritannia Hertugen av Marlborough
Storbritannia Henri de Massue
Storbritannia George Rooke
Prinsenvlag.svg Hendrik van Nassau-Ouwerkerk
Flag Portugal (1707).svg António Luís de Sousa
Savoie flag.svg Viktor Amadeus II
Armoiries Charles VI de Habsbourg.svg Filip V
Armoiries Charles VI de Habsbourg.svg Hertugen av Berwick
Armoiries Charles VI de Habsbourg.svg Francisco Castillo Fajardo
Royal Standard of the King of France.svg Ludvig XIV
Royal Standard of the King of France.svg Hertugen av Villars
Royal Standard of the King of France.svg Hertugen av Vendôme
Royal Standard of the King of France.svg Hertugen av Boufflers
Royal Standard of the King of France.svg Hertugen av Villeroy
Royal Standard of the King of France.svg Comte de Tessé
Flag of Bavaria (lozengy).svg Maximilian II Emanuel

Den spanske arvefølgekrigen (17011714) var en stor europeisk konflikt som ble utløst i 1701 da den siste spanske Habsburg-kongen, den svakelige og barnløse Karl II, døde. Han hadde styrt over et enormt globalt rike, og spørsmålet over hvem som skulle etterfølge ham hadde skapt vanskeligheter for ministre over hele Europa. Forsøk på å løse problemet ved å dele riket mellom kvalifiserte kandidater fra kongehusene i Frankrike (huset Bourbon), Østerrike (huset Habsburg) og Bayern (huset Wittelsbach) mislyktes, og på sitt dødsleie hadde Karl II gitt hele den spanske arven til Filip, hertug av Anjou, som var den nest eldste sønnesønnen til kong Ludvig XIV av Frankrike. Med Filip som hersker av Spania ville Ludvig XIV sikre seg store fordeler for sitt dynasti, men mange statsmenn vurderte og fryktet et dominerende Bourbon som en farlig trussel for stabiliteten i Europa og noe som ville dramatisk svekke den eksisterende maktbalansen.

Ludvig XIV hadde gode grunner til å akseptere sin sønnesønn på den spanske tronen, men han tok en rekke kontroversielle beslutninger: han sendte tropper for å sikre de spanske Nederlandene (buffersonen mellom Frankrike og De forente Nederlandene); han forsøkte å dominere den spansk-amerikanske handelen på bekostning av engelske og nederlandske handelsmenn; og han nektet å fjerne Filip fra arverekkefølgen til den franske tronen, således åpne for muligheten at Frankrike og Spania i framtiden kunne bli forent under en enkelt mektig monark. Som mottiltak til Ludvig XIVs voksende dominans, gikk England,[1] De forente Nederlandene, og Østerrike – sammen med deres allierte i det tysk-romerske rike – inn i et politisk og militært samarbeid som ble kalt for Grand Alliance (1701), eller storalliansen (Augsburgligaen), og støttet keiser Leopold I av Det tysk-romerske rikes krav på hele den spanske arven for sin nest eldste sønn, erkehertug Karl. Ved å støtte Habsburg-kandidaten (kjent for sine tilhengere som kong Karl III av Spania) søkte hvert medlem av koalisjonen å minske Frankrikes makt og innflytelse, sikre deres egne territoriale og dynastiske sikkerhet, og gjenopprette og utbedre handelsmulighetene de hadde hatt under Karl II av Spania.

Østerrikerne, nederlenderne og de engelske allierte erklærte formelt krig i mai 1702. Ved 1708 hadde hertugen av Marlborough og prins Eugene av Savoia sikret seier i de spanske Nederlandene og i Italia, og hadde beseiret Ludvig XIVs allierte Bayern. Frankrike sto ovenfor invasjon, men enheten til de allierte brøt sammen først. Med storalliansen beseiret i Spania førte krigens død og kostnader til sorg og målene delte seg. Da toriene kom til makten i Storbritannia i 1710 hadde partiet en målsetning om få avsluttet krigen. Franske og britiske ministre forberedte grunningen for en fredskonferanse og i 1712 opphørte Storbritannia krigsoperasjonene. Nederlenderne, østerrikerne og de tyske statene fortsatte krigen for å styrke deres egne forhandlingsposisjoner, men ble beseiret av marskalk Villars og ble tvunget til å akseptere en britisk-fransk mellomkomst. Ved vilkårene i freden i Utrecht (1713) og freden i Rastatt (1714) ble det spanske rike delt mellom de store og de mindre maktene. Østerrikerne mottok det meste av Spanias tidligere europeiske riker, men hertugen av Anjou beholdt Spania på Den iberiske halvøy og de spanske besittelsene i Amerika, hvor han etter å ha oppgitt sin arverett til den franske krone. Han regjerte som kong Filip V av Spania. Den europeiske maktbalanse ble sikret.

Norsk deltakelse[rediger | rediger kilde]

Danskekongen leide ut styrker til sjømaktene England og Nederland, og man antar at rundt 4 000 av disse var nordmenn. Blant annet var det 1. Bergenhusiske infanteriregimentet med. Hertugen av Marlborough mente han ville ha tapt flere av sine slagene om det ikke hadde vært for den dansk-norske styrken. De deltok blant annet i slaget ved Ramillies, som var et av de avgjørende slagene. Frankrike fryktet en økt dansk-norsk involvering, og betalte subsidier til Sverige for å holde Danmark-Norge stangen. Norge deltok ikke bare med soldater, også handelsflåten var aktiv. Det ble et stort behov for norske handelsvarer, særlig med norsk treverk til nederlenderne og britene. Da tømmer var vesentlig for å bygge krigsskip ga det gode priser.[2]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Grenseen i Europa etter freden i Rijswijk, og før den spanske arvefølgekrig

På slutten av 1690-tallet hadde den økende dårlige helsen til kong Karl II av Spania ført til stadige bekymringer for problemene med hans manglende etterfølger, et problem som lå under det meste av europeisk diplomati for flere tiår. Ved slutten av 1600-tallet var Spania ikke lenger en ledende verdensmakt i Europa, men det spanske imperiet – i all vesentlighet et enormt forbund som dekket kloden, og som spanjolene pleide å referere til som et «monarki» – forble vesentlig og utholdende.[3][4] Foruten Spania besto de øvrige spanske besittelsene i Europa av Balearene (øygruppen i middelhavet bestående av er Mallorca, Menorca, og de pityuiske øyer), de spanske Nederlandene, hertugdømmet Milano, Sicilia, kongedømmet Napoli, Sardinia, Finale (dagens Liguria) og klientstaten Stati degli presidii ved kysten av Toscana. De oversjøiske besittelsene besto av Filippinene, spanske Vestindia (Antillas Españolas), Florida, og store deler av Nord- og Sør-Amerika, og flere byer i Nord-Afrika. Det spanske imperiet var i nedgang, men forble det største av de europeiske oversjøiske rikene, og var fortsatt aktiv og innflytelsesrikt på den europeiske og globale scenen.[5]

Karl II hadde blitt konge som følge av hans far, Filip IV av Spania, døde i 1665, men Karl II var det fatale resultatet av stor innavl i det spanske habsburgdynastiet, preget av omfattende fysisk, intellektuell og følelsemessige funksjonshemminger, og han var selv fullstendig ute av stand til å avle en arving. Han hadde hyppige epileptiske anfall og var hjemsøkt av hallusinasjoner. Han var nesten døv, blind, lam og tannløs da han døde i 1700. Kroppen var full av svulster og oppsamlet vann. Han var den siste mannlige etterkommer av det spanske habsburgdynastiet og hadde levd langt lengre enn noen hadde forventet.[6]

Da freden i Rijswijk førte til en slutt for niårskrigen (1688–1697) mellom Frankrike og den såkalte storalliansen (Augsburgligaen), vendte de europeiske statsmennene sin oppmerksomhet til problemet til den spanske etterfølgelsen før Karl II var død. Til syvende og sist var de fremste rivalene til å arve den spanske tronen arvinger og etterkommere av kong Ludvig XIV av Frankrike fra huset Bourbon, og den østerrikske habsburgeren keiser Leopold I av Det tysk-romerske rike. Begge var svigersønner av Filip IV av Spania og sønnesønner av Filip III av Spania. Begge var sterke i sin overbevisning om deres rett til å arve tronen. Imidlertid var arven så enorm stor at om det skjedde ville det øke enten fransk eller østerriksk politisk makt på dramatisk vis at det truet europeisk maktbalanse og hegemoni, og var således av den ytterste betydning til Europa som helhet.[7][8]

Rivaliserende krav på den spanske trone[rediger | rediger kilde]

Portrett av Ludvig XIV (1638–1715). Oljemaleri av Hyacinthe Rigaud ca. 1701. Den spanske arvefølgekrigen var den franske kongens siste krig.

I motsetningen til den franske trone kunne den spanske bli arvet av eller via en kvinne i mangelen av en direkte mannlig arvtaker.[9] Den neste i rekken etter Karl II var derfor hans to søstre, Maria Theresia den eldre, og Margaret Theresa. Maria hadde giftet seg med Ludvig XIV i 1660 og med ham hadde hun en sønn, arveprinsen Ludvig, Le Grand Dauphin. Om det hadde vært et spørsmål om arvelige rettigheter var det Le Dauphin som ville ha vært den antatte arvingen til det spanske monarki, men Maria hadde gitt avkall på sitt krav på troneetterfølgelse for å få tilbakebetalt medgiften som tilsvarte en halv million britiske gullkroner (en gullkrone = fem shillinger).[10]

Testamentet til hennes far, Filip IV, tok opp dette avkallet og testamenterte hjemfallsrett av alle de spanske besittelser til sun yngre datter Margaret. Imidlertid benyttet de franske delvis unnskyldningen at medgiften som var lovet til Maria hadde aldri blitt betalt, og insisterte på at hennes avkall på tronen ikke var gyldig. Det var heller ikke klart om en prinsesse hadde lov til å gi avkall på rettighetene til sine ufødte barn.[11]

Leopold I giftet seg med Margaret Theresa i 1666. Da hun døde i 1673 hadde hun etterlatt seg en levende arving, Maria Antonia, som i 1685 giftet seg med Max Emanuel, kurfyrste av Bayern. Kort tid før sin død i 1692 fødte hun en sønn, Josef Ferdinand. Da hun giftet seg hadde Maria formelt gått med på å oppgi sine rettigheter til den spanske tronen til fordel av Leopold Is sønner fra hans tredje ekteskap: den eldre erkehertug Josef (født 1678), som kom til etterfølge Leopold I som tysk-romersk keiser og som hersker av de østerrikske Habsburg-landene, og den yngre erkehertug Karl VI, som Leopold I fremmet som kandidat for å arve den spanske tronen.[12] Imidlertid var det avkall som var påført Maria Antonia udiskutabelt og ikke anerkjent i Spania hvor statsrådet isteden ønsket velkommen prospektet Josef Ferdinand – et barnebarns barn av Filip IV – som arving til hele imperiet. Bayerns krav fikk også støtte fra de maritime stormaktene England og de forente Nederlendene, som til tross garantier til Leopold I i allianseavtalene av 1689, anerkjente at huset Wittelsbach ikke innebar noen trussel for maktbalansen i Europa.[13]

Om han så valgte kunne Ludvig XIV tvinge sin vilje på Spania med våpenmakt, men niårskrigen hadde vært en umåtelig drenering av Frankrikes ressurser. I tillegg hadde Leopold Is krig med de osmanske tyrkere på Balkan under den store tyrkiske krig kommet nær sin vellykte avslutning, og keiseren ville snart komme i en posisjon hvor han kunne overføre sin energi til vesten og understøtte sitt krav på arve den spanske tronen. For å få støtte vendte Ludvig XIV seg til sin langvarige rival Vilhelm av Oranien, som både var nederlandsk stattholder og konge av England (som Vilhelm III). England og de forente Nederlendere hadde deres egen kommersielle, strategiske og politiske interesser innenfor det spanske imperiet, og de var ivrige etter å komme tilbake til fredelig handel. Imidlertid var de martime statsmaktene i en svekket tilstand og begge hadde redusert sine militære styrker ved niårskrigens konklusjon. Ludvig XIV og Vilhelm III forsøkte derfor å løse problemet om spanske etterfølgelse ved forhandlinger, basert på prinsippet om deling (i begynnelsen uten tidligere referanse til domstoler i verken Spania eller Østerrike) som ville få effekt etter Karl II var død.[14]

Avtaler om deling[rediger | rediger kilde]

Portrett av Leopold I, tysk-romersk keiser (1640–1705). Ukjent maler.

Den første avtale om deling, signert av den franske hertugen av Tallard og den engelske jarlen av Portland den 26. september 1698 og ratifisert den 11. oktober. Avtalen allokerte Napoli og Sicilia, havnene i Toscana, Finale, og den baskiske provinsen Gipuzkoa til franske arveprinsen; Leopold Is andre sønn, erkehertug Karl, ville motta hertugdømmet Milano og dets besittelser. Imidlertid, det meste av imperiet – det meste av iberiske Spania, de spanske Nederlandene, Sardinia, og de oversjøiske områdene – ville bli overført til Josef Ferdinand av Bayern.[15] Under Josef ville det spanske monarkiet forbli uavhengig av både fransk og østerriksk kontroll, men hans altfor tidlige død i februar 1699 veltet planen og gjorde det nødvendig å trekke opp en ny avtale, den andre avtalen om deling, den preliminære ble signert mellom Vilhelm III og Tallard den 11. juni 1700, og deretter ratifisert av generalstatene (det nederlandske parlamentet) den 25. mars 1700.[16]

Karl II, konge av Spania (1665–1700). Anonym maler. Hans død utløste den spanske arvefølgekrigen.

Det spanske imperiet ble nå delt mellom de tre gjenværende kandidatene. Ved den nye avtalen mottok erkehertug Karl det meste av Spania, de spanske Nederlandene, Sardinia, og de oversjøiske besittelsene. Den franske arveprinsen ville motta Gipuzkoa foruten resten av Spanias italienske besittelser under den forståelse at Milano ville bli byttet med hertugdømmet Lothringen, som deretter ville bli lagt inn under Frankrike.[17] For Leopold I var imidlertid kontrollen av Spania og det kolonirike av mindre betydning enn Italia var, i særdeleshet var Milano, som han anså som vesentlig for sikkerheten for Østerrikes sørvestlige flanke. Selv om Leopold I og hans ministre var ville til å akseptere en form for deling, ville de ikke gå med på en avtale som stengte østerrikerne ute av Italia. Leopold I motsatte seg derfor den andre avtalen om deling. Det var grunnet delvis Habsburgdynastiet, men ved å motsette seg en deling av det spanske monarkiet håpet keiseren å skape et godt inntrykk i Madrid hvor ideen om deling ble møtt med bestyrtelse.[18]

Fremst i tankene til de spanske ministrene var behovet for å bevare deres imperium inntakt og la det bli styrt av en som var mektig nok til å garantere dets integritet og helhet.[19] Bevaringen av hele imperiet for den neste generasjonen av spanjoler var drivkraften i de siste månedene av Karl IIs liv, men grandeene, den spanske adelen, ledet av kardinal Portocarrero visste at militært var deres land underlagt nåden til nabolandene Frankrike og Østerrike, og uten en krigsflåte, kunne det ikke håpe på å legge makt sine krav. Følgelig ble Karl II presset på sitt dødsleie av sine ministre til å signere sitt siste testamente den 3. oktober 1700 som annullerte avsvergelsene som ble påført Maria Theresa og fikserte hele arven til den yngre sønnesønnen til Ludvig XIV, Filip av Anjou. Da Filip ikke var umiddelbart i rekken for å arve den franske tronen (den franske arveprinsen, Le Dauphin, og Ludvig, hertug av Burgund, som mellom ham og tronen), håpet den spanske regjeringen at dette opplegget ville være akseptabelt for de europeiske statene som fryktet en forening av de spanske og franske tronene under en monark. Om Filip skulle dø eller nekte, ville tilbudet gå til hans yngre bror, Karl, hertug av Berry; om de begge nektet, ville den udelte arven bli tilbudt erkehertug Karl.[20]

Anerkjennelsen av hertugen av Anjou som konge av Spania under navnet Filip V, den 16. november 1700, maleri av François Gérard.

Kong Karl II av Spania døde endelige den 1. november 1700. Ludvig XVI sto nå overfor et dilemma som han selv mente var vanskelig å løse. Om han forbød hertugen av Anjou å akseptere den spanske tronen og isteden godtok den andre delingsavtalen – som Leopold I hadde nektet å signere og som spanjolene nektet å anerkjenne – ville erkehertug Karl bortimot helt sikkert bli anerkjent som konge av Spania og av alle dets besittelser, som stipulert i Karl IIs siste testamente. De østerrikske habsburgere ville samle enorm makt mens Frankrike ville få ingenting, og krig mellom Frankrike og Østerrike ville være umulig å unngå. Å akseptere testamentet til Karl II ville også bety krig med Leopold I, men i dette tilfellet ville Frankrike være alliert med Spania i å forsvare rettighetene som anerkjent i det spanske monarkiet. I uansett tilfelle ville den franske kongen mistenkte at de maritime statsmaktene, bekymret for freden, ville være enten nøytrale eller halvhjertet involvert, så lenge som den franske og spanske kronene ikke var forent under en monark. Med disse overveielsene besluttet Ludvig XIV til å akseptere Karl IIs siste testamente, og sendte til sønnsønn til Madrid for å bli konge som Filip V av Spania.[21]

Innledning[rediger | rediger kilde]

Nyheten om at Ludvig XIV hadde akseptert testamentet til Karl II og at andre fordelingsavtale var død, var et personlig nederlag for Vilhelm III, som hadde konkludert at Filip V ikke ville være mer enn en fransk klientkonge. Imidlertid var det mange i England som argumenterte for å akseptere testamentet var å foretrekke framfor en avtale hvor Frankrike fikk utvidet sitt territorium, inkludert at Napoli og Sicilia som under fransk kontroll utgjorde en trussel mot Englands handel med Midtøsten og østover. Etter anstrengelsene med niårskrigen dominerte toriene underhuset og var ivrige på å unngå konflikt og gjenopprette normal kommersiell aktivitet. For Vilhelm III gjorde Frankrikes økende makt krig uunngåelig og sammen med Anthonie Heinsius, raadspensionaris av Holland, og de facto øverste leder av den nederlandske stat, begynte forberedelsene for å få støtte for krig. For dette fikk Vilhelm III hjelp fra franskekongens egne handlinger som helt og holdent komprimerte den fordelaktige posisjonen som Ludvig XIV holdt.[22]

Portrett av kong Vilhelm III (1650–1702) av Godfrey Kneller. Vilhelm III var Ludvig XIVs fremste rival, men han døde før krigen ble erklært.

Ludvig XIVs første handling var en offisiell anerkjennelse av Filips Vs plass i arverekkefølgen til den franske trone ved å proklamere doktrinen om kongens guddommelig rett (kongedømme av Guds nåde). Det ga vekst til frykten om at Frankrike og Spania ville bli forent under en monark, en direkte motsigelse av testamentet til Karl II.[23] Deretter, tidlig i februar 1701 aktet Ludvig XIV å sikre etterfølgelse for huset Bourbon i de spanske Nederlandene, og sendte tropper for å overta de nederlandske barrierefestningene som Vilhelm III hadde sikret seg ved freden i Rijswijk. De spanske Nederlandene var av vital strategisk interesse for nederlenderne ettersom de fungerte som en buffersone mellom Frankrike og den nederlandske republikken. Men det fiendtlige angrepet fra franskmennene var også skadelig for nederlandske kommersielle interesser i regionen, da det nå var intet prospekt for å holde handelsrestriksjonene i Schelde på stedet,[24] – restriksjoner som fram til nå hadde sikret republikkens posisjon som hovedinnløp og utløp for europeisk handel. England hadde også egne interesser i de spanske Nederlandene, og ministrene innså den mulige trusselen som oppsto ved en fiende som etablerte seg øst for Doverstredet og som med å dra fordelen av gunstige vindforhold og tidevann, kunne true De britiske øyer.[25] Den franske bevegelsen var formet delvis for å legge press på generalstatene (det nederlandske parlamentet) i å anerkjenne Filip som konge av Spania – noe de snart gjorde – men fra Vilhelm IIIs perspektiv, tapte de den sikkerheten som de hadde kjempet hardt for de siste tjue årene.[26]

Ludvig XVI fremmedgjorde ytterligere de maritime statsmaktene ved å presse spanjolene til gi særskilte privilegier til franske handelsmenn innenfor deres imperium, således å presse ut engelske og nederlandske handelsmenn.[27] For mange framsto Ludvig XVI på nytt som Europas enerådende hersker, og støtte for en krigspolitikk fikk framgang, selv om den franske kongens ambisjoner og motiver var kjent for å ikke være sikre,[28] engelske ministre arbeidet ut fra den antagelsen at den franske kongen søkte å utvide sine territorier og direkte dominerte spanske affærer. Med trusselen om en enkelt supermakt som dominerte Europa og den oversjøiske handelen, begynte London å støtte Vilhelm IIIs anstrengelser «i samsvar med keiseren og generalstatene for å bevare Europas frihet, Englands eiendom og fred, og for å redusere Frankrikes ublue makt», i henhold til William III.[29]

Leopold I og Milano[rediger | rediger kilde]

Nordlige Italia ca. 1700. Spanske riker i Italia utgjorde kongerikene Napoli og Sicilia, Sardinia, hertugdømmet Milano, markiet Finale, og havnene i Toscana.

Fra begynnelsen hadde Leopold I avvist det siste testamentet til Karl II: han var bestemt på å beholde de spanske besittelsene i Italia, framfor alt hertugdømmet Milano som ble sett på som den sørlige nøkkelen til Østerrikes sikkerhet.[30] Før krigen ble utløst hadde franske tropper allerede blitt akseptert i Milano da dens visekonge erklærte seg for Filip V; det samme gjorde naboriket hertugdømmet Mantova ved en hemmelig sammenkomst i februar 1701. Republikken Venezia, republikken Genova, storhertugdømmet Toscana, og hertugdømmet Parma (under pavens beskyttelse), forble nøytrale. Lengre sør hadde kongedømmet Napoli anerkjent Filip V som konge av Spania, det samme gjorde pave Klemens XI som, grunnet profranske holdninger hos sine kardinaler, generelt fulgte en politikk av velvillig nøytralitet overfor Frankrike. Kun i hertugdømmene Modena og Guastalla – straks franske tropper ble forvist ved begynnelsen av kampanjen – fant det østerrikske keiseren støtte for sin sak.[31]

Det mest betydningsfulle hersker i nordlige Italia var Viktor Amadeus II, hertug av Savoie, som hadde et krav på den spanske trone via sin oldemor, datter Filip II av Spania. Som keiseren hadde hertugen planer for naboriket Milano, og han flørtet med både Ludvig XIV og Leopold I for å fremme sine egne interesser. Imidlertid arvet hertugen av Anjou den spanske tronen og den påfølgende dominansen til huset Bourbon hadde vist å være det mest overbevisende argumentet, og den 6. april 1701 gikk Victor Amadeus motvillig med på å fornye sin allianse med Frankrike. Franske tropper med kurs for Milano fikk nå tillatelse til å marsjere gjennom Victor Amadeus' områder. Til gjengjeld mottok hertugen subsidier og tittelen som øverstkommanderende for Savoies og Frankrikes hærer i Italia, skjønt i praksis var det en tom, nominell tittel, og han fikk ingen løfter på territoriale gevinster. Alliansen ble forseglet med at Filip V ble gift med Victor Amadeus' 13 år gamle datter, Maria Luisa.[32]

Den franske tilstedeværelsen i Italia truet Østerrikes sikkerhet. Selv om Leopold Is nylige seier over de osmanske tyrkerne hadde etterlatt hans østlige grenser sikre for øyeblikket, hadde han blitt utmanøvrert diplomatisk.[33] I mai 1701, før han erklærte krig, sendte han derfor prins Eugene av Savoia over Alpene med en hær for å sikre hertugdømmet Milano. Tidlig i juni hadde det meste av Eugenes hær på 30 000 tropper krysset fjellene og inn i nøytrale Venezia, og den 9. juli beseiret han en avdeling fra marskalk Catinats hær i slaget ved Carpi; dette ble fulgt opp med en annen seier den 1. september da han beseiret Catinats etterfølger marskalk Villeroi i slaget ved Chiari. Eugene okkuperte det meste av områdene til pro-franske Mantova, men til tross for sin suksess fikk knapp støtte fra Wien. Sammenbruddet i regjeringen fikk Leopold I til å redusere hæren og det tvang Eugene til bedrive ukonvensjonell taktikk. Den 1. februar 1702 angrep han de franske hovedkvarterene i slaget ved Cremona. Angrepet ble til sist mislykket, men Villeroi ble tatt til fange (senere løslatt), og tvang franskmennene til trekke seg tilbake til elven Adda. Frankrike holdt fortsatt Milano, men østerrikerne hadde demonstrert at de kunne og ville kjempe for å beskytte sine interesser, noe som ga de argumenter som trengtes for å bygge en allianse med England og den nederlandske republikken.[34]

Storalliansen samles[rediger | rediger kilde]

Portrett av John Churchill, hertug av Marlborough (1650–1722) av Adriaen van der Werff.

Samtaler hadde begynt i Haag i mars 1701. Til tross for tidligere fiendskap, Vilhelm III, som ikke hadde lenge igjen å leve, ga jarlen av Marlborough tillit som sin politiske og militære etterfølger. Marlborough ble utnevnt som ekstraordinær ambassadør i Haag og øverstkommanderende av de engelske og skotske styrkene i Nederlandene. Heinsius representerte nederlenderne mens grev Wratislaw, keiserlig ambassadør i London, forhandlet på vegne av keiseren. Samtaler med den franske ambassadøren, grev d'Avaux, sentrerte rundt skjebnen til det spanske monarkiet, de franske militære angrepene i spanske Nederlandene, og hertugdømmet Milano, og de handelsprivilegier som franske handelsmenn hadde fått på bekostning av de maritime statsmaktene. Disse noe hykleriske samtalene viste seg å ikke komme med noe resultat, og de falt sammen tidlig i august. Uansett, samtidige diskusjoner for å bygge en anti-fransk allianse mellom England, Nederlandene, og Østerrike hadde fått betydelig framgang, og det resulterte i signeringen av den andre avtalen til storalliansen den 7. september 1701. Det generelle målet til alliansen ble holdt i vage formuleringer: det var ingen omtale av erkehertug Karl som spanske konge, men at keiseren skulle motta en «rettferdig og fornuftig» tilfredsstillelse i den spanske tronfølgelsen, og at de franske og spanske kongedømmene skulle forbli adskilte.[35]

Anne av Storbritannia (1665–1714) av Michael Dahl ca. 1705.

Selv etter dannelsen av storalliansen fortsatte den franske kongen med fiendtlighetene. Den 16. september 1701 døde den katolske Jakob II av England (VII av Skottland) – i landsforvisning i franske slottet Saint-Germain siden den ærerike revolusjon. Til tross for hans forsakelse av jakobittene i fredsavtalen i Rijswijk i 1697, anerkjente Ludvig XIV snart Jakob IIs sønn James Francis Edward Stuart som «kong Jakob III av England». Det franske hoff insisterte at å bevilge Stuart tittelen som konge var en ren formalitet, men engelske ministre var vantro og indignerte. Ludvig XIVs erklæring synes som en direkte utfordring til parlamentet og Act of Settlement i 1701, som fastsatte arvefølgen til den britiske tronen, og som ved døden av Annes eneste overlevende sønn hadde bestemt den engelske etterfølgelsen til tronen til Sophia av Hannover (barnebarn av Jakob I av England, og samtidig Jakob VI av Skottland) og hennes protestantiske arvinger. Som en konsekvens ble det å sikre protestantisk etterfølgelse snart anerkjent av storalliansen som en av Englands fremst mål i krigen.[36]

Den 19. mars 1702 døde Vilhelm III, konge av England og nederlandsk stattholder. Anne, hans svigerinne, overtok den britiske tronen (som den første britiske monark). Straks forsikret det kongelige råd (Privy Council) hennes to hovedmålsetninger: opprettholde en protestantisk etterfølgelse til den britiske tronen, og reduksjon av Frankrikes makt.[37] Annes tiltredelse sikret Marlboroughs posisjon; hun gjorde ham til armékommandant av de militære styrker, mens Sarah, Marlboroughs hustru og Annes langvarige venninne, Sarah, ble gitt nøkkelposisjoner ved den kongelige husholdning. Dronningen vendte seg til sin nære rådgiver, og venn av ekteparet Marlborough, Sidney Godolphin, og utpekte ham til riksskattmester.[38] I Nederlandene førte Vilhelms død til den såkalte den andre stattholderløse periode, og i de fleste provinsene fikk anti-orangistiske, republikanske, fredselskende partiet framgang. I motsetning til de tidlige franske forventninger kom det nye regimet til i stor grad følge den samme utenrikspolitikken til Vilhelm.[39] Fransk dominans av de spanske Nederlandene var generelt betraktet som en direkte trussel til republikkens overlevelse og dens handel, og Amsterdams handelsfolk fryktet at mye av deres eksisterende interessert med Spania og spanske Amerika snart ville komme inn under fransk kontroll. Følgelig var det mange av de ledende statsmenn under Vilhelms senere år som forble værende i sine posisjoner, inkludert den erfarne Heinsius. Hans personlige forhold til Marlborough var avgjørende for storalliansens suksess i krigens første faser.[40]

Med intet diplomatisk gjennombrudd siden signeringen av den andre avtalen til storalliansen, erklærte England, den nederlandske republikken, og Østerrike krig mot Frankrike den 15. mai 1702.[41]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Acts of Union 1707 (Unionsloven av 1707) forente England og Skottland i en politisk union kalt Storbritannia
  2. ^ Aanmoen, Oskar (9. mai 2016): «Den spanske arvefølgekrigen og Danmark-Norge», Historiebloggen
  3. ^ Storrs (2006): The Resilience of the Spanish Monarchy 1665–1700, s. 7, 231
  4. ^ Kamen (2001): Philip V, s. 15
  5. ^ Storrs: Spanish Monarchy, s. 15–16
  6. ^ Haraldsen, Ingunn (19. april 2009): «Innavl til kongelig besvær», Forskning.no
  7. ^ McKay & Scott (1984): The Rise of the Great Powers, s. 54
  8. ^ Ingrao (1979): In Quest and Crisis: Emperor Joseph I and the Habsburg Monarchy, s. 105
  9. ^ Wolf (1968): Louis XIV, s. 493
  10. ^ Ingrao (1979): The Habsburg Monarchy, s. 105; Kamen (1969): The War of Succession in Spain, s. 1
  11. ^ Wolf (1968): Louis XIV, s. 493; Chandler (2003): Marlborough, s. 50
  12. ^ Ingrao (1979): The Habsburg Monarchy, s. 105; McKay & Scott (1984): The Rise of the Great Powers, s. 55
  13. ^ Wolf (1962): The Emergence of the Great Powers, s. 60; Ingrao (1979): The Habsburg Monarchy, s. 105; Spielman (1977): Leopold I, s. 170–172
  14. ^ Clark (1971): From the Nine Years War to the War of the Spanish succession, s. 382–283; McKay & Scott (1984): The Rise of the Great Powers, s. 54–5; Wolf (1962): The Emergence of the Great Powers, s. 59–60
  15. ^ Clark (1971): From the Nine Years War to the War of the Spanish succession, s. 393
  16. ^ McKay & Scott (1984): The Rise of the Great Powers, s. 55; Ingrao (1979): In Quest and Crisis: Emperor Joseph I and the Habsburg Monarchy, s. 106; Spielman (1977): Leopold I, s. 172–174
  17. ^ Symcox (1983): Victor Amadeus, s. 136; McKay & Scott (1984): The Rise of the Great Powers, s. 55. Om hertugen nektet å godta utvekslingen ville Ludvig XIV beregne et tilsvarende skjema med hertugen av Savoia.
  18. ^ Spielman (1977): Leopold I, s. 175–176; Ingrao (1979): In Quest and Crisis: Emperor Joseph I and the Habsburg Monarchy, s. 106
  19. ^ Kamen (1969): The War of Succession in Spain, s. 3; Spielman (1977): Leopold I, s. 176
  20. ^ Clark (1971): From the Nine Years War to the War of the Spanish succession, s. 396–397; Wolf (1968): Louis XIV, s. 503–504
  21. ^ Trevelyan (1930–34): England, I, s. 134; Wolf (1968): Louis XIV, s. 507
  22. ^ Hill (1988): Robert Harley, s. 64; Gibbs, G.C. (1969): «The Revolution in Foreign Policy» i: Holmes, G., red.: Britain after the Glorious Revolution 1689–1714, s. 70–71; Wolf (1968): Louis XIV, s. 511
  23. ^ Gregg (2001): Queen Anne, s. 126; Wolf (1968): Louis XIV, s. 510–511
  24. ^ Ved betingelsene i Fredsavtalen i Münster (1648) hadde Spania garantert for endelig stenging av Scheldt slik at det styrket nederlandsk handel. Til gjengjeld hadde nederlenderne lovt å gi militær hjelp mot franske angrep i de spanske Nederlandene.
  25. ^ Hattendorf (1991): «Alliance, Encirclement, and Attrition», s. 17
  26. ^ Israel (1998): Dutch Republic, s. 969, 975–976; Clark (1971): «From the Nine Years War to the War of the Spanish Succession», s. 384
  27. ^ Wolf (1962): The Emergence of the Great Powers, s. 62; Ingrao (1979): Habsburg Monarchy, s. 108
  28. ^ Historikerne er delte i vurderingen om Ludvig XIVs oppførsel var arrogant eller fornuftige, eller om de framprovoserte krigen eller ikke.
  29. ^ Hattendorf (1991): «Alliance, Encirclement, and Attrition», s. 16. William IIIs instruksjoner til Marlborough ved Haag den 26. februar 1701.
  30. ^ McKay (1977): Eugene, s. 56; Spielman (1977): Leopold I, s. 186
  31. ^ Ingrao (1979): In Quest, s. 99; McKay (1977): Eugene, s. 57; Symcox (1983): Victor Amadeus, s. 138, 140; Veenendaal (1971): «The War of the Spanish Succession in Europe», s. 414
  32. ^ Symcox (1983): Victor Amadeus, s. 134–135, 138–139; McKay (1977): Eugene, s. 57; Ingrao (1979): In Quest, s. 103
  33. ^ Spielman (1977): Leopold I, s. 174; McKay (1977): Eugene, s. 57
  34. ^ Spielman (1977): Leopold I, s. 184; McKay (1977): Eugene, s. 59–63; Symcox (1983): Victor Amadeus, s. 139–140
  35. ^ Ostwald (2014): «Creating the British Way of War», s. 106, 113; Burton (1968): The Captain-General, s. 18–19
  36. ^ Hattendorf (1991): «Alliance, Encirclement, and Attrition», s. 17–18; Wolf (1968): Louis XIV, s. 515
  37. ^ Gregg (2001): Queen Anne, s. 152; Trevelyan (1930–34): England, I, s. 163
  38. ^ Gregg (2001): Queen Anne, s. 153; Wolf (1962): The Emergence, s. 67
  39. ^ Veenendaal (1971): «The War of the Spanish Succession in Europe», s. 415; Trevelyan (1930–34): England, I, s. 165
  40. ^ Israel (1998): The Dutch Republic, s. 969; Veenendaal (1971): «The War of the Spanish Succession in Europe», s. 415
  41. ^ Wolf (1968): Louis XIV, s. 514

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bromley, J.S., red. (1971): The New Cambridge Modern History VI: The Rise of Great Britain and Russia 1688–1725. Cambridge University Press, ISBN 0521075246
  • Burton, Ivor F. (1968): The Captain-General: The Career of John Churchill, Duke of Marlborough, from 1702 to 1711. Constable & Co Ltd., ISBN 0094561001
  • Chandler, David G. (2003): Marlborough as Military Commander. Spellmount Ltd, ISBN 186227195X
  • Clark, George (1971): «From the Nine Years War to the War of the Spanish Succession» i: Bromley, J.S., red.: The New Cambridge Modern History, VI, s. 381–409
  • Francis, David (1975): The First Peninsular War 1702–1713. Ernest Benn Limited, ISBN 0510002056
  • Godinho, Vitorino Magalhães (1971): «Portugal and Her Empire, 1680–1720» i: Bromley, J.S., red.: The New Cambridge Modern History, VI, s. 509–540.
  • Gregg, Edward (2001): Queen Anne. Yale University Press, ISBN 0300090242
  • Hattendorf, John, B. (1991): «Alliance, Encirclement, and Attrition: British Grand Strategy in the War of the Spanish Succession, 1702–1713» i: Kennedy, Paul, red.: Grand Strategies in War and Peace, s. 11–29. Yale University Press, ISBN 0300049447
  • Hattendorf, John, B. (1979): England in the War of the Spanish Succession: A Study in the English View and Conduct of Grand Strategy, 1701–1713. (Ph.D.), University of Oxford
  • Hatton, Ragnhild (2001): George I. Yale University Press, ISBN 0300088833
  • Hill, Brian W. (1988): Robert Harley, Speaker, Secretary of State and Premier Minister. Yale University Press, ISBN 0300042841
  • Holmes, Geoffrey, red. (1969): Britain after the Glorious Revolution 1689–1714. The Macmillan Press Ltd, ISBN 0333106024
  • Hugill, J.A.C. (1991): No Peace Without Spain. The Kensal Press, ISBN 094604158X
  • Hussey, R.D. & Bromley, J.S. (1971): «The Spanish Empire under Foreign Pressures, 1688–1715» i: Bromley, J.S., red.: The New Cambridge Modern History, VI, s. 343–380
  • Ingrao, Charles (1979): In Quest and Crisis: Emperor Joseph I and the Habsburg Monarchy. Purdue University Press, ISBN 0911198539
  • Ingrao, Charles (1994): The Habsburg Monarchy: 1618–1815. Cambridge University Press, ISBN 0521389003
  • Israel, Jonathan (1998): The Dutch Republic: Its Rise, Greatness, and Fall. Clarendon Press, ISBN 0198207344
  • Jones, J.R. (1993): Marlborough. Cambridge University Press, ISBN 0521375932
  • Kamen, Henry (2001): Philip V of Spain: The King who Reigned Twice. Yale University Press, ISBN 0300087187
  • Kamen, Henry (1969): The War of Succession in Spain 1700–15. Weidenfeld and Nicolson, ISBN 029717777X
  • Lenman, Bruce (2001): Britain's Colonial Wars 1688–1783. Longman, ISBN 0582424011
  • Lynn, John A. (1999): The Wars of Louis XIV 1667–1714. Longman, ISBN 0582056292
  • MacLachlan, A.D. (1969): «The Road to Peace 1710–13», i: Holmes, G., red.: Britain after the Glorious Revolution 1689–1714, s. 197–215
  • McKay, Derek (1977): Prince Eugene of Savoy. Thames and Hudson Ltd, ISBN 0500870071
  • McKay, Derek & Scott, H.M. (1984): The Rise of the Great Powers: 1648–1815. Longman, ISBN 0582485541
  • Ostwald, Jamel M. (2014): «Creating the British Way of War: English Strategy in the War of the Spanish Succession» i: Murray, Williamson; Sinnreich, Richard Hart, red.: Successful Strategies: Triumphing in War and Peace from Antiquity to the Present, s. 100–129. Cambridge University Press, ISBN 9781107633599
  • Ostwald, Jamel M. (Juli 2000): «The 'Decisive' Battle of Ramillies, 1706: Prerequisites for Decisiveness in Early Modern Warfare» i: The Journal of Military History 62, s. 649–678
  • Pitt, H.G. (1971): «The Pacification of Utrecht» i: Bromley, J.S., red.: The New Cambridge Modern History, VI, s. 446–479
  • Rodger, N.A.M. (2006): The Command of the Ocean: A Naval History of Britain 1649–1815. Penguin Group, ISBN 0141026901
  • Scouller, R.E. (1966): The Armies of Queen Anne. Oxford University Press, ISBN 0198213433
  • Simms, Brendan (2008): Three Victories and a Defeat: The Rise and Fall of the First British Empire. Penguin, ISBN 9780140289848
  • Spielman, John (1977): Leopold I of Austria. Thames and Hudson Ltd, ISBN 0500870055
  • Storrs, Christopher (2006): The Resilience of the Spanish Monarchy 1665–1700. Oxford University Press, ISBN 0199246378
  • Storrs, Christopher (1999): War, Diplomacy and the Rise of Savoy, 1690–1720. Cambridge University Press, ISBN 0521551463
  • Stoye, J.W. (1971): «The Austrian Habsburgs» i: Bromley, J.S., red.: The New Cambridge Modern History: The Rise of Great Britain and Russia 1688–1725, VI. Cambridge University Press, s. 572–607
  • Symcox, Geoffrey (1983): Victor Amadeus II: Absolutism in the Savoyard State 1675–1730. Thames & Hudson Ltd, ISBN 0500870101
  • Trevelyan, G.M. (1930–34): England under Queen Anne. 3 bind. London
  • Veenendaal, A.J. (Feb–juni 1950): «The Opening Phase of Marlborough's Campaign of 1708 in the Netherlands» i: History, 35, s. 34–48
  • Veenendaal, A.J. (1971): «The War of the Spanish Succession in Europe» i: Bromley, J.S., red.: The New Cambridge Modern History: The Rise of Great Britain and Russia 1688–1725, VI, s. 410–45
  • Wolf, John B. (1962): The Emergence of the Great Powers: 1685–1715. Harper & Row, ISBN 978-0-06-139750-9
  • Wolf, John B. (1968): Louis XIV. W. W. Norton & Company, ISBN 0575000880

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) Kategori:War of the Spanish Succession – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons