Ferdinand de Lesseps

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Ferdinand de Lesseps
Ferdinand de Lesseps.jpg
Født 19. november 1805
Versailles
Død 7. desember 1894
Guilly
Gravlagt Père Lachaise
Ektefelle Louise-Hélène Autard de Bragard
Far Mathieu de Lesseps
Søster Adélaïde Marie de Lesseps
Barn Jacques de Lesseps, Victor de Lesseps
Alma mater Lycée Henri IV
Nasjonalitet Frankrike
Medlem av Académie française, Det franske vitenskapsakademiet, Det greske filologiske selskap i Konstantinopel grunnlagt 1861, American Academy of Arts and Sciences, Det russiske vitenskapsakademi

Greve Ferdinand Marie de Lesseps (født 19. november 1805 i Versailles, Frankrike, død 7. desember 1894 i La Chenaie i Frankrike) var den franske ingeniøren som ledet byggingen av Suezkanalen og begynte byggingen av Panamakanalen.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

De Lesseps stammet fra en fransk diplomatfamilie. Han tilbragte sine første leveår i Italia, hvor hans far Mathieu virket som diplomat, besøkte Lycée Henri IV i Paris og studerte handelsrett som forberedelse på sin egen diplomatiske løpebane. Han dynes å ha foretrukke ridetimer fremfor forelesninger, men gjorde senere inntrykk i Egypt med sin ridning.

Hans mor Catherine var av spansk avstamning. Ferdinand var gjest hos sin kusine, comtesse de Montijo, da han ble kjent med deres datter Eugénie, som i 1853 ble Napoleon IIIs hustru og dermed Frankrikes keiserinne. Hans onkel, Jean Baptiste Barthélemy de Lesseps, var også diplomat.

Suezkanalen[rediger | rediger kilde]

Ferdinand de Lesseps trådte selv inn i det franske diplomatis tjenese, til å begynne med som assistent for sin far, som var ambassadør.

I 1833, da han var 27 år, ble han sendt til Kairo. Kanskje fordi han ikke var hemmet av teknisk eller økonomisk utdannelse, fikk han idéen til Suez-kanalen. Tiår med studier og forhandlinger fulgte mens han arbeeidet som diplomat i flere land.

Han ble minister til Spania 184849. Etter endt tjeneste i Madrid vendte han hele sin energi mot projektet. I 1854 gav Egypts visekonge (khediv), Said Pasha, ham de nødvendige konsesjoner for å sette i gang planlegging og bygging. i 1858 dannet han et selskap for formålet. Finansieringen tok sin tid. Halvparten av kapitalen ble betalt av franske investorer, 44 prosent av visekongen. [1]. Kanalen blev bygget mellem 1859 og 1869.

Som 64-årig giftet Lesseps seg med en tyveårig kvinne, og fikk tolv barn med henne.

Panamakanalen[rediger | rediger kilde]

I 1878 ble han president for det franske selskap som ble dannet for å bygge Panamakanalen. Av de 138 delegater fra 22 interesserte lande, var mindre enn en tredjedel ingeniører, og ingen hadde besøkt Sentralamerika. De amerikanske delegater foretrakk den billigste løsning, som gikk ut på at bygge sluser og demninger langsmed floden San Juan, fra Atlanterhavet opp til Nicaragua-sjøen, og deretter ned til Stillehavet med én kanal og flere sluser.

Uheldigvis hadde en fransk delegat, Napoleon Bonaparte Wyse, sikret seg tillatelse fra Colombia til å bygge en kanal på havnivå gjennom landtungen i Panama. Lesseps presset hardt på for denne løsning, til tross for invendinger om de tekniske problemer, den ville medføre. Lesseps lot seg ikke rokke, og den franske delegasjon – på et tidspunkt da kun halvparten av den var til stede – gav etter for press fra Lesseps, og valgte Panama-løsningen. Av totalt 138 delegater stemte 78 for Panama, hvorav de fleste var franskmenn.

Imidlertid stemte ingen av de fem franske ingeniører for forslaget. En av dem, Adolphe Godin de Lepinay, reiste seg og fremsatte en alternativ plan for en slusekanal, i stedet for en kanal på havnivå. Han ble pepet ut og måtte sette seg igjen. Hans plan ble imidlertid senere iverksatt av USA. [2]

Omkostningene var satt til minst 530 milliarder franske franc, og byggeplanen anslått til å ta fra åtte til tolv år. Et amerikansk selskap som drev en jernbanelinje gjennom området, måtte kjøpes ut for 125 millioner franc, med en fortjeneste på 300 prosent. Rykter verserte om de dødelige sykdommer i området. For å motbevise det, reiste Lesseps personlig til Panama, medbringende kone og tre av deres barn. De var der i en måned uten å smittes av feber. Imidlertid reiste de i den tørre årstid.

Panamakanalen ble påbegynt i 1881, og med regntiden kom skyer av insekter. De enorme kratere som byggeaktiviteten medførte, var ideelle til utklekking av mygg, som udbredte gul feber og malaria. Antall døde har vært satt så høyt som 50.000, tilsvarende to tredjedeler av alle franskmenn som hadde satt sin fot i Panama. [3]

I 1885 skrinla man omsider planen om en kanal på havnivå, og bygde sluser. Lesseps reiste til Panama igjen, men han levde stadig i sin drømmeverden og nektet å innse at projektet var nær ved å gå tapt. Hans sønn Charles ledet anlegget fra dag til dag, og skjermet sin far for driftsrapportene. Man prøvde å finansiere bygningen ved en kombinasjon av obligasjon og lotteri, men det franske senat skulle gi sin tillatelse, og var ikke glad for de resultater bygningen av Panamakanalen hittil hadde frembragt. To svindlere, Cornelius Herz og baron Jacques de Reinach, gikk imidlertid inn for saken. I 1889 kunne franske aviser ikke lengre bestikkes til taushett. Etter ti år og 400 millioner franc falt Compagnie Internationale et Universelle du Canal de Panama sammen. Men så mange prominente personer og innflytelsesrike journalister var involvert at sannheten ble fortiet.

Ettersom Herz og Reinach begge var jøder, var det den antisemitiske avis La Libre Parole som avslørte det hele. Reinach tok sitt liv etter utpressing av Herz, og skandalen var nå av et slikt omfang at myndighetene måtte ta affære. [4]

Rettssaken[rediger | rediger kilde]

Manglende midler var skyld i at Panamakanal-foretagendet gikk bankerott, og efterforskningen avslørte at minst 150 senatorer og representanter, samt nesten alle større franske aviser, hadde mottatt betydelige bestikkelser. Kun en tredjedel av de økonomiske midler var benyttet til gravearbeider. En tredjedel var gått til bestikkelser, og den siste tredjedel sløst vekk.

Over hundre parlamentarikere stod anklaget; kun én innrømmet skyld og ble dømt. Selskapets styremedlemmer, deriblant den da demente Lesseps og hans sønn Charles, ble dømt for økonomisk utroskap. På grunn av en juridisk formalitet ble dommene opphevet av en høyere domstol. Dermed kom alle fra det; bortsett fra aksjonærene. Deres penger gikk tapt. [5] Granskere både den gang og senere har delt den oppfatning at Lesseps kun var skyld i forsømmelser, ikke i korrupsjon.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ John Train: Berømte finansfiaskoer (s. 80), forlaget Periscopus, Lysaker 1993, ISBN 82-7146-056-0
  2. ^ John Train: Berømte finansfiaskoer (s. 82)
  3. ^ John Train: Berømte finansfiaskoer (s. 83-4)
  4. ^ John Train: Berømte finansfiaskoer (s. 84-5)
  5. ^ John Train: Berømte finansfiaskoer (s. 85)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Louis Bridier: Une famille française. Les de Lesseps. Fontemoing, Paris 1900.
  • Ghislain de Diersbach: Ferdinand de Lesseps. Perrin, Paris 1998, ISBN 2-262-01234-2.
  • Daniele Masse (Hrsg.): Lesseps. Le rêve de pharaons. Édition Magellan, Paris 2007, ISBN 978-2-35074-004-1.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]