Livegenskap

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Typiske drakter for europeiske slaver og livegne fra perioden fra 500- til 1100-tallet.

Livegenskap (fra tysk: leibeigen, noe «som tilhører noen med kroppen») er betegnelsen på et slaverilignende system i de føydale økonomiene som rådet i store deler av middelalderens Europa.

Kjennetegn på livegenskap[rediger | rediger kilde]

Mens en slave eies på samme måte som en gjenstand, er det bare de livegnes arbeidskraft som eies, ikke personene selv. Livegne kunne ikke flytte uten jordeierens tillatelse, men på den andre siden kunne jordeieren ofte ikke tvinge dem til å flytte.

Som motytelse for å arbeide for godseieren fikk de livegne beskyttelse og rett til å leie jordflekker de kunne arbeide på for egen gevinst. Som regel tjente de akkurat nok til å opprettholde livet, men det fantes de som klarte å legge seg opp penger og til og med kjøpe seg fri. Livegne sto nederst på samfunnsstigen og var ofte utsatt for vilkårlig behandling.

Livegenskapet er knyttet til godseierøkonomier, men livegne ble også brukt til å utføre håndverk, skogs-, gruve-, skyssarbeid.

Historisk bakgrunn og avskaffelse[rediger | rediger kilde]

Minneplakett med sitat fra Liber Paradisus slått opp på Palazzo d'Accursio i Bologna, Italia.

Slaveøkonomien i sen romertid utviklet seg fra ca. år 900 til føydale økonomier med livegne bønder. Systemet blomstret i middelalderen, men fikk en knekk etter svartedauden da den etablerte sosiale orden ble brutt ned.

Byen Bologna i Italia var i 1256 først ute med å avskaffe livegenskapet.[1][2][3]

I Frankrike ble ordningen de facto avskaffet av Filip IV, Ludvig X (1315) og Filip V (1318).[4][5] og var forsvunnet på 1400-tallet – med unntak av noen få isolerte tilfeller. Likevel fortsatte franske adelige godseiere å holde en rekke privilegier over de frie bøndene som arbeidet på markene deres, og formelt ble livegenskapet i Frankrike først avskaffet under den franske revolusjonen i 1789.[6]

I England ble Tyleropprøret i 1381 begynnelsen på slutten, og de siste livegne satte dronning Elizabeth I fri i 1574.[5]

Fra renessansen av ble livegenskapet langsomt mindre utbredt i det meste av Vest-Europa, men grep samtidig om seg i Sentral- og Øst-Europa der det tidligere hadde vært mindre vanlig. I Østerrike-Ungarn ble ordningen avskaffet i 1848 og i Russland i 1861.[7]

Alternativer til livegenskap[rediger | rediger kilde]

Livegenskapet ble aldri innført Baskerland, Sveits, Norge og Sverige (med Finland), med et mulig unntak for det tidligere danske Skåne på 1700-tallet. Men også i disse landene fantes fattige jordbrukere som ikke hadde større muligheter til å forbedre sine liv. Norske husmenn og strandsittere var i realiteten ufrie i sitt økonomiske avhengighetsforhold til frie bønder. Svenske og finske «torpare» var eiendomsløse og fattige landarbeidere som tok arbeid for storbønder eller i skogsindustrien. I Finland bestod den dype fattigdommen blant landarbeiderne helt fram til starten av 1900-tallet.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]