Charles James Fox

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Charles James Fox
Charles James Fox by Karl Anton Hickel.jpg
Født 24. januar 1749
City of Westminster
Død 13. september 1806 (57 år)
Chiswick
Gravlagt Westminster Abbey
Ektefelle Elizabeth Armistead
Far Henry Fox, 1st Baron Holland
Mor Caroline Fox, 1st Baroness Holland
Søsken Stephen Fox, 2nd Baron Holland, Henry Edward Fox
Utdannet ved Eton College, Hertford College
Parti Whig
Nasjonalitet Kongeriket Storbritannia
Språk engelsk
Medlem av Académie des inscriptions et belles-lettres, 1st United Kingdom Parliament, 2nd United Kingdom Parliament, Storbritannias 13. parlament, Storbritannias 15. parlament, Storbritannias 16. parlament, Storbritannias 17. parlament, Storbritannias 18. parlament

Charles James Fox (født 24. januar 1749, død 13. september 1806) var en fremtredende britisk politiker og medlem av whigpartiet. Han gjorde seg bemerket ved sin motstand mot slaveriet, og sin støtte til amerikansk uavhengighet. Han hadde flere viktige ministerstillinger i den britiske regjering, inklusive å være Storbritannias første utenriksminister.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Charles James Fox ble oppfostret i Eton og Oxford, men fikk ofte med sin far være med på utenlandsreiser og denne hos sønnen den pasjon for hasardspill, som siden ble en av hans livs ulykker.

Fox forlot Oxford i 1766 og tilbragte et par år på reiser i Frankrike og Italia.

Tidlig karriere[rediger | rediger kilde]

Før han var ftlt tyve år ble han innvalgt (for en familien tilhørig valgkrets) i underhuset (1768), der han snart vakte oppmerksomhet som taler. I 1770 fikk han et embete (amiralitetslord) i lord Norths tory-ministerium, avgikk i februar 1772 og pådro seg kong Georg III av Storbritannias bitre fiendskap ved å motsette seg dennes planer om endring i ekteskapslovstiftningen for det kongelige husets medlemmer. I desember samme år inntrådte Fox på nytt i Norths ministerium (som yngre skattkammerlord), men ble avskjediget i februar 1774 fra sitt verv som følge av kongens misnøye over hans selvrådige opptredende mot North.

Under de første årene av sitt parlamentariske liv stod Fox for grunnsetninger som var langt i fra liberale og ingen kunne da i ham ane den tilkommende varme og hengivne frihetsvennen. Særskilt opptrådte han flere ganger mot pressefriheten, idet han anså at var kommet i konflikt med parlamentets privilegier. Fox sluttet seg etter sin nødtvungne avgang fra ministeriet til den rockinghamske avdelning av whig-opposisjonen, og knyttet en vennskapsforbindelse med Edmund Burke, og ble raskt erkjent som lederen avr regjeringens motstandere i underhuset.

Politisk leder[rediger | rediger kilde]

Mens han tilhørye opposisjonen mot North, gjorde han seg høyt fortjent for frihetens sak, erklærte seg gpr eksempel i 1780 for almen samvittighetsfrihet og kjempet med uuttrettelig iver for de nordamerikanske koloniene. Imidlertid gikk han ved sine angrep på Norths amerikapolitikk ofte til verks med en heftighet som overskred sannhetens og rettferdighetens grenser. Til tross for alle andtrengelser fra hoffpartiets side ble Fox i 1780 valgt til parlamentsmedlem for Westminster - etter en av de mest beryktede valgkamper man hadde opplevd - og representerte sån denne valgkrets til sin død.

Da North i mars 1782 måtte gå av, trådte Fox inn i Rockinghams kabinett som utenriksminister. Der befant han seg imidlertid fra starten av i uhjelpelig politisk of personlig konflikt med Shelburne, som på sin lott hadde fått forhandlingene med kolonistene i Nordamerika, mens fredsforhandlingene i Paris med Frankrike og Spania stod under Fox' oppsikt. Denne konflikt foranlediget Fox' avgang, da Shelburne etter Rockinghams død i juli samme år ble dennes etterfølger, etter at Fox forgjeves hadde prøvf å få kongen til å gi hertugen av Portland ledelsen av kabinettet. Kort derpå begikk Fox det for ham selv och hans parti kanskje mest skjebnesvangre feilsteget under hele hans politiske karriere. För å styrte Shelburne, som imidlertid var whig likesom han selv, allierte han seg nemlig i 1783 med tory-partiets anfører North, hvis statskunst og hele politiske personlighet han tidligere hadde angrepet med stor skarphet. Likesom sin nye forbundsfellet opptrådte han kort derpå i parlamentet mot de av regjeringen avsluttede fredssonderingene med Frankrike og Spania, selv om disse sonderinger hadde gav så gode vilkår som England under de davarænde forhold kunne ha begjært.

Shelburne, hvis tilhengere i underhuset lå under for «koalisjonen», måtte fratre, og Portland dannet i februar 1783 et nytt kabinett, hvorav både North og Fox ble medlemmer, sistnevne som utrikesminister og den ledende kraft. Han fikk i stand de endelige fredstraktatene Amerika, Frankrike og Spania (1783), men hans viktigste tiltak var fremleggelsen i parlamentet av den såkalte ostindiske lov. Dette av Burkes idéer gjennomsyredelovforslag hadde fremfor alt til hensikt å gi Det ostindiske kompanis undertrykte undersåtter et bedre styre, men skulle også - et nytt feilsteg av Fox - å styrke det daværende regjeringspartiets stilling på kronens bekostning. Lovforslaget ble antatt i underhuset, men falt, ved kongens innflytelse, hos lordene.

Kong Georg III, som hadde motvilje emot Fox, blant annet for hans lettsindige levnet og forbindelse med den ulydige tronarvingen, skyndte med denne grunn til å avskjedige sine ministre og gav Pitt d. y. i oppdrag å danne et nytt kabinett. Fox stod således i desember 1783 atter på opposisjonens side.

Ved parlamentsvalgene i 1784 led han et stort nederlag, da en mengde av hans tidligere tilhengere, forbitret over hans forbindelse med North og over det ostindiske lovforslaget, allierte seg med hans unge konkurrent Pitt. Under de første åtte årene etter valgene i 1784, mens hans parti i parlamentet visst var i minoritet, men dog ikke ubetydelig, opptrådte han med å tilskynde atskillige berettigede reformer, som en forandring av underhusets sammensättning, slavehandelens avskaffelse og Testaktens opphevelse med hensyn til i avseende på protestantiske dissentere. Men han gjorde seg også skyldig til geilgrep, som da han 1785 bekjempet Pitts forslag om større handelsbegundtigelser for irlenderne og i 1787 kritiserte den i 1786 avsluttede handelsavtalen med Frankrike. Ikke minst ved Fox' medvirkming klarte Burke å få Warren Hastings stilt til rette for overhuset for den undertrykkelse man anså at han hadde gjort seg skyldig til i India.

Den franske revousjon og Napoleonkrigen[rediger | rediger kilde]

I begynnelsen av 1790-tallet oppstod en rift i Fox' leir. Etter at Burke, som ikke kunne fordra hans glede og lovtale over den franske revolusjon, i mai 1792 demonstrativt i underhuset oppsag all forbindelse med ham, gikk han under de nærmeste år med flere andre av sine tilhengere, som Portland, FitzWilliam og Spencer, over til regjeringspartiet. Grunnen til det var hans standpunkt både i den ytre og i den indre politikken. Han påstod at ministeriet ikke hadde tatt tilbørlige steg for at unngå den franske krig som utbrøt i 1793, og fordret ivrig til fred. Han angrep ledelsens strenge tiltakremot den demokratiske bevegelse i landet og ivret foå reformer som det beste middel for å tilfredsstille de misnøyde.

I riden 1797-1802 deltok Fox bare unntaksvis i parlamentets overlegninger og levde på sitt landsted St Anne's Hill, sysselsatt med omfattende studier, hagebruk og forberedelser til en historie over den engelske revolusjon i 1688, som han imidlertid bare fikk skrevet litt av. Etter unionen med Irland (1800) uttalte seg han til fordel av katolikkerne på øya og mente at de hadde rett til å kreve valgbarhet til parlamentet.

De i 1801 avsluttede fredsforhandlingene med Frankrike histe han med bifall. Da krig brøt ut igjen i 1803 på nytt, talte han snarere for enn mot den og skulle i 1804 ha blitt medlem av Pitts andre kabinett, om ikke kongen hadde satt seg imot det. Etter Pitts død, i 1806, måtte imidlertid kong Georg III lå all motstsnd falle, og Fox dannet sammen med William Wyndham Grenville ett kabinett hvori han selv utrikesminister (the ministry of all the talents).

I sin forhåpning om å vinne Napoleon I for en akseptabel fred ble han snart sveket, og for hans streben for slavehandelens avskaffelse, inledet ved en av ham gjennomdrevet berømy underhusresoludjon den 10. juni 1806, satte døden en grense.

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Fox ble husket som en meget dyktig debattant, kanskje en av de største som England noensinne hadde hatt, en fremstående statsmann, en utmerket administrator og hengiven frihetsvenn, men han var ikke i besittelse av den ro og den selvbeherskelse som i vesentlig grad bidro til Pitt d.y.s storhet. Han var en dannet mann med megen klassisk belesthet, kjærlighet for historiske studier og sans for de skjønne kunster. Hans ubendige spillelyst bragte ham gang på gang til ruinens rand, men etter at hans venner i 1790 ordnet opp i hans økonomi og tilsikret ham en livrente, rørte han aldri mer et spillkort.

Fra 1795 var han gift med sin tidligere elskerinne, Elizabeth Armistead (død 1842); ekteskapet ble holdt hemmelig frem til 1802.