Den første balkankrig

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Den første balkankrig
Konflikt: Balkankrigene
Bulgarian dead in the Attack on Edirne, 1912.jpg
Døde bulgarere under Balkankrigene
Dato8. oktober 1912 -
18. mai 1913
StedBalkan
ResultatSeier til Balkanforbundet
Stridende parter
Tyrkia Det osmanske rikeBalkanforbundet:
HellasHellas,
SerbiaSerbia,
MontenegroMontenegro,
BulgariaBulgaria
Styrker
350 000Hellas:115 000, Serbia:220 000, Montenegro:35 000, Bulgaria:300 000

Den første balkankrig ble utkjempet mellom Det osmanske rike og en koalisjon med Serbia, Montenegro, Hellas og Bulgaria. Krigen varte fra 8. oktober 1912 til 18. mai 1913, da en fredsavtale ble undertegnet i London. Det osmanske rike mistet store deler av Rumelia, Trakia og hele Makedonia, de seirende parter var imidlertid uenige om fordelingen av dette området, noe som førte til videre stridigheter og den andre balkankrigen.

Opptakten[rediger | rediger kilde]

For å kunne hevde seg i krig mot Det osmanske rike dannet Bulgaria og Serbia i 1911 en allianse sammen med Montenegro (hvis befolkning for det meste bestod av serbere) og Grekenland: Balkanligaen. Alliansen ble holdt hemmelig helt frem til krigsutbrudd, for å ikke vekke mistanker hos det være seg Det osmanske rike eller Østerrike-Ungarn. Men Russland, i egenskap av «slavernes beskyttere», ble holdt informert hele tiden. Balkanliga så samtidig hvor svekket Det osmanske rike i virkeligheten var blitt da det ble beseiret av Italia i Libya, og innså at det nå var rett tid til slå tilbake tyrkerne en gang for alle.

Krigens forløp[rediger | rediger kilde]

Krigen ble innledet den 25. september 1912 (g.s., den 8. oktober gregoriansk kalender - n.s.), da Montenegro som første stat i Balkanligaen erklærte krig mot Det osmanske rike. Deretter stilte de øvrige medlemmer i Balkanligaen en serie krav på landavtredelser fra osmansk hold, som osmanene naturligvis ikke ville gå med på, og krigen var et faktum.

De allierte hadde ikke satt opp noen formell felles krigsplan, foruten Serbia og Montenegro, som skulle samarbeide med å innta Novi Pazar, en by i nåværende sørlige Serbia, som var av stor strategisk betydning idet Østerrike-Ungarn hadde uttrykt planer om å bygge en jernbane via den til Mitrovica for å opprette en forbindelse til Det osmanske rike.

Krigen var egentlig fire forskjellige kriger, utkjempet av forskjellige stater, men mot samme fiende, samtidig. Den osmanske krigsplanen var basert på å transportere sin «elitearmé» fra Syria til Balkan for å kunne bygge opp et sterkt forsvar, men den gikk galt da greske marineoperasjoner satte stopp for overskipningen av soldater. I stedet måtte osmanerne klare seg med de regulære arméer som fantes i området, men disse viste seg å være av lav kvalitet.

Map of the First Balkan War.png

Krigen ble utkjempet hovedsakelig på to fronter: i Trakia på sørøstre Balkan, og i Makedonia i vest. På begge fronter var osmanene tallmessig underlegne: i øst ble det mobilisert 200.000 bulgarske soldater mot 115.000 tyrkiske og i vest var de alliertes styrker på 273.000, mot osmanernes 175.000. Montenegro fokuserte sine innsatser mot Shkodra i nordlige Albania, og Novi Pazar, der man ble assistert av serberne.

Bulgaria angrep østre Thrakia, der de bulgarske 1:e, 2:e og 3:e arméer under kommando av kong Ferdinand rykket frem mot den tyrkiske østarmé under Abdullah pasja som hadde fire armékorps til sin disposisjon. Angriperne rykket frem mot Adrianopel - Kirkkilisse. Ved sistnevnte sted stod 22.-23. oktober (n.s.) et slag der tyrkerne ble beseiret, og 27.-31. oktober ble de på nytt beseiret i et slag hvis tyngdepunkt lå ved Lüle Burgaz. Tyrkerne måtte trekke seg tilbake til den i fredstid forberedte Tschataldschastillingen, der de senere klarte å holde sine stillinger til tross for gjentatte stormingsforsøk. Fremfor denne front holdt seg fortsatt det beleirede Adrianopel.[1]

Serbia angrep Makedonia med en armé kommendert av kong Peter bestående av de 1.-3:e arméer samt Ibararméene med sammenlagt 200.000 mann mot omkring fire tyrkiske korps under Ali Riza pasja. Serberne rykket frem til en linje Novibazar - Kumanovo og beseiret tyrkerne i et slag vid Kumanovo den 24. oktober (n.s) og rykket inn i Üsküb den 26. oktober og i Monastir den 18. november. To av de serbiske avdelningene gle deretter forflyttet til Thrakia for å hjelpe bulgarerne med beleiringen av Adrianopel.[2]

I sørlige Makedonia rykket den greske armé under kronprins Konstation med omkring 110.000 mann fram i retning mot Saloniki og mot Janina (Ioannina). Grekerne beseiret den svært underlegne fienden i slaget ved Selfidze den 24. oktober og i slaget ved Jenidze-Vardar den 3. november, hvorpå Saloniki ble inntatt den 9. november.[2]

Slik var stillingen da ved stormaktenes megling en delvis våpenstillstand inntrådte fra den 3. desember 1912. Grekenland om Montenegro, som enda ikke hadde oppnådd sine krigsmål (å innta Janina respektive Skutari) fortsatte stridene. De deretter i London innledede fredsforhandlinger førte ikke til resultater, og derfor brøt stridene ut igjen på alle fronter i begynnelsen av februar 1913. Den 6. mars overgav Janina seg til grekerne, den 26. mars falt Adrianopel, den 22. april erobret montenegrinerne Skutari.[2]

Den greske flåten forstyrret samtidig osmanske forsøk på å mobilisere sine sjøstridskrefter for en fornyet offensiv på Balkan, noe som fikk til følge at den osmanske flåte ble liggende i havn under så å si hele krigen, og Grekenland i uforstyrret kunne drive tyrkerne fra øy etter øy. Etter en våpenhvile med Bulgaria, Serbia og Montenegro forsøkte den osmanske flåte to ganger å ta seg ut av det sund der den hadde sin base, men ble beseiret begge ganger av den greske, i slagene ved Eller og Lemnos. I januar bestemte osmanerne seg for å fortsette krigen, men fienden var dem overmektig. Da bulgarerne inntok Adrianopel og grekerne Ioannina innså de at krigen var tapt, og sluttet en våpenhvileavtale den 16. april 1913. Deretter begav delegater seg fra de inblandede land til London, for å forhandle frem en fredsavtale.

Krigsslutt[rediger | rediger kilde]

Konsekvensene av krigen ble i korte trekk at «den første stormakten» på Balkan, Det osmanske rike, ble svekket, og ble ersatattet av Bulgaria («den andre stormakten») som dominant i området. Denne bulgarske dominans skulle imidlertid bli kortvarig. Den 23. desember 1912 samlet så representanter for de allierte i Balkanforbundet samt Det osmanske rike seg i London. De førstnevnte rettet harde krav mot osmanene: alle tyrkiske besittelser i Europa utenom Albania skulle oppgis, likeså Kreta og alle øyer i Egeerhavet. Spesielt hardt drev Bulgaria spørsmålet om overdragelse av Adrianopel. De osmanske representanter var til å begynne med tnølende, men gav seg til slutt. Da hendte noe som kullkastet hele konferansen: Enver Bey gjorde revolusjon og tok makten i Det osmanske rike, noe som fikk til følge at man ikke så noen mening i å fortsette. Konferansen ble avbrutt.

Ikke før i mai 1913 møttes partene igjen for å diskutere vilkårene i fredsavtalen, og da hadde bulgarerne (assisterte av serberne) allerede inntatt Adrianopel. Avtalen som nå ble tatt frem gav serberne uforholdsmessig lite, og gjorde Bulgaria til den dominerende makt på Balkan, idet Serbia ble frantatt sine erobringer i Makedonia og fikk se de kystområder man hadde erobret tilfalle det nydannede Albania.

Sammanfattet i fire punkter så avtalet ut slik: Albania ble selvstendigt, og Serbia, Grekenland og Montenegro måtte trekke tilbake sine styrker; Novi Pazar ble delt mellom Serbia og Montenegro; Bulgaria overtok det nordlige Thrakia; ingen beslytning ble tatt om Makedonia ettersom Serbia, Grekenland og Bulgaria var uenige om hvordan landet skulle deles opp.

Kart[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Carlquist, Gunnar, red. (1929). Svensk uppslagsbok. Bd 2. Malmö: Svensk uppslagsboks förlag AB. s. 1206-07. 
  2. ^ a b c Carlquist, Gunnar, red. (1929). Svensk uppslagsbok. Bd 2. Malmö: Svensk uppslagsboks förlag AB. s. 1207.