A. J. P. Taylor

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
A. J. P. Taylor
Født25. mars 1906[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
BirkdaleRediger på Wikidata
Død7. september 1990[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (84 år)
LondonRediger på Wikidata
Utdannet ved Oriel College, Bootham School, The Downs, Malvern College Prep SchoolRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Moderne historiker, universitetslærer, journalistRediger på Wikidata
Parti Labour PartyRediger på Wikidata
Nasjonalitet Storbritannia, Det forente kongerike Storbritannia og Irland (–1927)Rediger på Wikidata
Medlem av Slovenias akademi for vitenskap og kunst, Inner Temple, British Academy, American Academy of Arts and SciencesRediger på Wikidata
Utmerkelser Fellow of the British AcademyRediger på Wikidata

Alan John Percival Taylor (født 25. mars 1906 i Birkdale i Lancashire i England, død 7. september 1990 i London) var en britisk historiker.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn, tidlige år[rediger | rediger kilde]

Hans velstående foreldre hadde venstreorienterte politiske syn, som han overtok. Begge foreldre var pasifister, åpne motstandere av første verdenskrig, og sendte sin sønn til kvekernes skoler som en måte å protestere mot krigen på. Han ble utdannet på kvekerskoler som blant annet Bootham School[5][6] i York. Geoffrey Barraclough, en samtidig av ham på Bootham School, husket Taylor som

«a most arresting, stimulating, vital personality, violently anti-bourgeois and anti-Christian».[7]

I 1924 dro han til Oriel College for å studere moderne historie. I 1920-årene var Taylors mor, Constance, medlem av Komintern, og en av hans onkler var et grunnleggende medlem av Communist Party of Great Britain. Constance var suffragette, feminist og en forkjemper for fri kjærlighet som levde som hun lærte med en rekke utenomekteskapelige forbindelser, mest kjent med Henry Sara, en kommunist som på mange måter ble Taylors surrogatfar.

Taylor har nevnt i sine erindringer at moren var dominerende, men at faren likte å ergre henne ved å gå sine egne veier. Taylor hadde et tett forhold til faren, og nøt av farens eksentrisitet. Taylor ble selv rekruttert til det britiske kommunistparti av en familievenn, militærhistorikeren Tom Wintringham, mens han studerte ved Oriel. Han var medlem fra 1924 til 1926, men meldte seg ut da ettersom han mente at partiet ikke hadde vært kompetent under generalstreiken i 1926.

Etter at han hadde trådt ut ble han en varm tilhenger av Labour Party for resten av livet, som medlem i over seksti år.[8] Til tross for sitt brudd med kommunistpartiet besøkte han Sovjetunionen i 1925 men også i 1934.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Etter tiden ved Oriel College i Oxford, var han foreleser ved universitetet i Manchester, før han begynte ved Magdalen College i Oxford i 1938. Denne stillingen beholdt han inntil 1964. Siden var han foreleser ved Institute of Historical Research, University College London og Polytechnic College of North London.

Taylor ble lagt merke til spesielt på grunn av The Origins of the Second World War, hvor han hevdet at utbruddet av andre verdenskrig i september 1939 ikke skyldtes noen plan hos Adolf Hitler. Dette ble gjenstand for meget kontrovers. Han mente at oppfatningen at Hitler og en klikk rundt ham hadde utløst krigen, en mening han kalte «nürnbergtesen», var satt ut i den hensikt for å unnskylde det tyske folk og dermed å kunne innlemme det unge Vest-Tyskland som medspiller i Den kalde krigen. Han mente at Hitlers utenrikspolitikk var å betrakte som en videreføring av Weimarrepublikkens og det tyske keiserrikes politikk; det vil si, dette var «normal tysk utenrikspolitikk». Enda sterkere å fordøye for hans kritikere var hans oppfatning at Hitler var å betrakte som en normal vestlig politiker likesom Neville Chamberlain eller Edouard Daladier; alle ville gjøre sine egne land sterkere.

Siden skrev han boken English History 1914–1945, som ble en bestselger.

Taylor var under hele sitt aktive liv vennlig innstilt til Sovjetunionen, og argumenterte for at Storbritannia istedenfor å alliere seg med USA burde tilnærme seg Østblokken. Han la ansvaret for den kalde krigen på USA og var under 1950- og 1960-årene en ledende person innen den britiske fredsbevegelsen CND.

Et av resultatene av Taylors ofte kontroversielle standpunkter var uvanlig store salgsinntekter og omtale og bidrag i landsdekkende aviser og på fjernsyn, - han ble overordentlig godt kjent i den britiske offentlighet. Han ble legendarisk for sine foredrag uten bruk av manuskript.

Verker[rediger | rediger kilde]

  • The Italian Problem in European Diplomacy, 1847–1849, 1934.
  • Germany's First Bid for Colonies 1884–1885: a Move in Bismarck's European Policy, 1938.
  • The Habsburg Monarchy 1809 - 1918 ; a history of the Austrian Empire and Austria-Hungary, 1941
  • The Course of German history: a Survey of the Development of Germany since 1815, London 1945.
  • The Struggle for Mastery in Europe, 1848-1918, Oxford 1954.
  • Bismarck: the Man and Statesman, London 1955 (dt. Bismarck, Mensch und Staatsmann, München 1962).
  • The Trouble Makers: Dissent over Foreign Policy, 1792–1939, London 1957.
  • The origins of the Second World War, 1961 (dt. Die Ursprünge des Zweiten Weltkriegs, Gütersloh 1962)
  • English History 1914–1945 (The Oxford History of England, Bd. 15), Oxford 1965.
  • Beaverbrook, London 1972
  • A personal history, London 1983 (Autobiographie)
  • Struggles for supremacy: diplomatic essays, London 2000 (utg. av Chris Wrigley; med 67 artikler og anmeldelser, og en kort biografi)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, besøksdato 9. oktober 2017, oppført som A.J.P. Taylor, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/A-J-P-Taylor
  2. ^ a b Autorités BnF, besøksdato 10. oktober 2015, data.bnf.fr
  3. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, besøksdato 9. oktober 2017, oppført som Alan John Percivale Taylor, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id taylor-alan-john-percivale
  4. ^ a b Find a Grave, besøksdato 9. oktober 2017, oppført som Alan John Percivale Taylor, Find a Grave 6821289
  5. ^ Bootham School Register. York, England: Bootham Old Scholars Association. 2011. 
  6. ^ Oxford Dictionary of National Biography[død lenke]
  7. ^ Kathleen Burk (2000). Troublemaker: The Life and History of A. J. P. Taylor. New Haven and London: Yale University Press. s. 41. 
  8. ^ A. J. P. Taylor (1984). An Old Man's Diary. London: Hamish Hamilton. s. 101.