A. J. P. Taylor

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Alan John Percival Taylor (født 25. mars 1906 i Birkdale i Lancashire i England, død 7. september 1990 i London) var en britisk historiker.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn, tidlige år[rediger | rediger kilde]

Hans velstående foreldre hadde venstreorienterte politiske syn, som han overtok. Begge foreldre var pasifister og var åpne motstandere av første verdenskrig, og sendte sin sønn til kvekernes skoler som en måte å protestere mot krigen på. Han ble utdannet på kvekerskoler som blant annet Bootham School[1][2] i York. Geoffrey Barraclough, en samtidig av ham på Bootham School, husket Taylor som

«a most arresting, stimulating, vital personality, violently anti-bourgeois and anti-Christian».[3]

I 1924 dro han til Oriel College for å studere moderne historie.

I 1920-årene var Taylors mor, Constance, medlem av Komintern, og en av hans onkyer var et grunnleggende medlem av Communist Party of Great Britain. Constance var suffragette, feminist og en forkjemper for fri kjærlighet som levde som hun lærte med en rekke utenomekteskapelige forbindelser, mest kjent med Henry Sara, en kommunist som på mange måter ble Taylors surrogatfar.

Taylor har nevnt i sine erindringer at moren var dominerende men at faren likte å ergre henne ved å gå sine egne veier. Taylor hadde et tyett forhold til faren, og nøt av farens eksentrisitet. Taylor hible selv rekruttert til det britiske kommunistparti ab en familievenn, militærhistorikeren Tom Wintringham, mens han stoderte ved Oriel. Han var medlem fra 1924 til 1926 men meldte seg ut da ettersomn han mente at partiet ikke hadde vært kompetent under generalstreiken i 1926.

Etter at han hadde trådt ut ble han en varm tilhenger av Labour Party for resten av livet, som medlem i over seksti år.[4] Til tross for sitt brudd med kommunistpartiet besøkte han Sovjetunionen i 1925 men også i 1934.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Etter tiden ved Oriel College i Oxford, var han foreleser ved universitetet i Manchester, før han begynte ved Magdalen College i Oxford i 1938. Denne stillingen beholdt han inntil 1964. Siden var han foreleser ved Institute of Historical Research, University College London og Polytechnic College of North London.

Taylor ble lagt merke til spesielt på grunn av The Origins of the Second World War, hvor han hevdet at utbruddet av andre verdenskrig i september 1939 ikke skyldtes noen plan hos Adolf Hitler. Dette ble gjenstands for meget kontrovers. Han mente at oppfatningen at Hitler og en klikk riundt ham hadde utløst krigen, en mening han kalte «nürnbergtesen», var satt ut i den hensikt for å unnskylde det tyske folk og dermed å kunne innlemme et unge Vest-Tyskland som medspiller i Den kalde krigen. Han mente at Hitlers utenrikspolitikk var å betrakte som en videreføring av Weimarrepublikkens og det tyske keiserrikes politikk; det viol si, dette var «normal tysk utenrikspolitikk». Enda sterkere å folrdøye for hans kritikere var hans oppfatning at Hitler var å betrakte som en normal vestlig politiker likesom Neville Chamberlain eller Edouard Daladier; alle ville gjøre sine egne land sterkere.

Siden skrev han boken English History 1914–1945, som ble en bestselger.

Taylor var under hele sitt aktive liv vennlig innstilt til Sovjetunionen, og argumenterte for at Storbritannia i steden for å alliere seg med USA burde tilnærme seg Østblokken. Han la ansvaret for den kalde krigen på USA og var under 1950- og 1960-tallene en ledende person innen den britiske fredsbevegelsen CND.

Et av resultatene av Taylors ofte kontroverse standpunkter var uvanlig store saqlgsinntekter og omtale og bidrag i landsdekkende aviser og på fjernsyn, - han ble overordentlig godt kjent i den britiske offentlighet. Han ble legendarisk for sine foredrag uten bruk av manuskript.

Verker[rediger | rediger kilde]

  • The Italian Problem in European Diplomacy, 1847–1849, 1934.
  • Germany's First Bid for Colonies 1884–1885: a Move in Bismarck's European Policy, 1938.
  • The Habsburg Monarchy 1809 - 1918 ; a history of the Austrian Empire and Austria-Hungary, 1941
  • The Course of German history: a Survey of the Development of Germany since 1815, London 1945.
  • The Struggle for Mastery in Europe, 1848-1918, Oxford 1954.
  • Bismarck: the Man and Statesman, London 1955 (dt. Bismarck, Mensch und Staatsmann, München 1962).
  • The Trouble Makers: Dissent over Foreign Policy, 1792–1939, London 1957.
  • The origins of the Second World War, 1961 (dt. Die Ursprünge des Zweiten Weltkriegs, Gütersloh 1962)
  • English History 1914–1945 (The Oxford History of England, Bd. 15), Oxford 1965.
  • Beaverbrook, London 1972
  • A personal history, London 1983 (Autobiographie)
  • Struggles for supremacy: diplomatic essays, London 2000 (utg. av Chris Wrigley; med 67 artikler og anmeldelser, og en kort biografi)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bootham School Register. York, England: BOSA. 2011. 
  2. ^ Oxford Dictionary of National Biography
  3. ^ Kathleen Burk (2000). Troublemaker: The Life and History of A. J. P. Taylor. New Haven and London: Yale University Press. s. 41. 
  4. ^ A. J. P. Taylor (1984). An Old Man's Diary. London: Hamish Hamilton. s. 101.