Rhinforbundet
| Rheinbund (tysk) États confédérés du Rhin (fransk) | ||||
| Konføderasjon av klientkongedømmer underlagt Det første franske keiserdømme | ||||
| ||||
|---|---|---|---|---|
|
Våpen for Napoléon I | ||||
 | ||||
| Hovedstad | Frankfurt am Main | |||
| Styreform | Konføderasjon | |||
| Protektor | ||||
| - 1806-1813 | Napoléon Bonaparte | |||
| Fürstprimas | ||||
| - 1806-1813 | Karl Theodor von Dalberg | |||
| - 1813 | Eugène de Beauharnais | |||
| Historisk periode | Napoleonskrigene | |||
| - Napoleon seiret i slaget ved Austerlitz | 12. juli 1816 | |||
| - Det tysk-romerske rike ble oppløst | 6. august 1808 | |||
| - Folkeslaget ved Leipzig | 4. november 1813 | |||
| - Paris-traktaten av 1814 | 30. mai 1814 | |||
| I dag en del av |  Østerrike Tsjekkia Tyskland Italia Liechtenstein Polen
| |||
.svg){kind=small}
| Artikkelen inngår i serien om |
|---|
 |
| Epoker |
|
Det tysk-romerske rike Tyskland under Napoleonskrigene Restaurasjon og revolusjon Det tyske keiserrike Weimarrepublikken Det tredje rike Et delt Tyskland Tysklands gjenforening Etter gjenforeningen |
Rhinforbundet (tysk: Rheinbund; fransk: Confédération du Rhin)[1] var et forbund av tyske fyrstedømmer som hadde trådt ut av det tusenårige tysk-romerske rike som ble oppløst i 1806. Rhinforbundet ble etablert i Paris i 1806 under påtrykk fra Frankrikes keiser Napoléon Bonaparte noen måneder etter at han beseiret Østerrike og Russland i slaget ved Austerlitz.[2] ,Det var i praksis vasallstater under Frankrike inntil slaget ved Waterloo og varte fra 1806 til 1813.[3]
Grunnleggerne av konføderasjonen var tyske fyrster av det tysk-romerske rike. De fikk senere selskap av 19 andre, som til sammen styrte over 15 millioner undersåtter. Dette ga en betydelig strategisk fordel til det franske imperiet på dets østgrense ved å gi en buffer mellom Frankrike og de to største tyske statene, kongeriket Preussen og keiserriket Østerrike (som også kontrollerte betydelige ikke-tyske land).[4]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Rivaliseringen mellom de tyske statene Østerrike og Preussen fortsatte på 1800-tallet, noe som vanskeliggjorde en samling av Tyskland. Begge stater kjempet først mot de franske revolusjonshærene, og deretter mot Napoleon. I 1803 ble 103 tyske stater strøket av kartet, og ca. 130 000 km² landområde delt på nytt etter Napoleons ordre. Russland, Storbritannia og Østerrike dannet i 1805 den tredje koalisjon, mens Preussen forholdt seg passiv. Etter Napoleons seier over Østerrike samme år ble Württemberg og Bayern, som hadde støttet Napoleon, opphøyet til kongeriker, og dannet kjernen i Rhinforbundet, som Napoleon kontrollerte.
Etablering[rediger | rediger kilde]
Med undertegningen av Rheinbundakten fra 12. juli 1806 løsrev opprinnelig 16 syd- og vesttyske riksstender seg fra riket og grunnla en konføderasjon under «beskyttelse» av Napoleon. Få dager senere la Franz II Josef ned kronen som tysk-romersk keiser; han hadde imidlertid i 1804 proklamert seg som keiser av Østerrike. Han fulgte dermed et ultimatum fra Napoleon.
I de følgende årene sluttet ytterligere 23 tyske stater seg til Rhinkonføderasjonen. Bare Østerrike, Preussen, dansk Holsten og svensk Pommern valgte å stå utenfor. Rhinforbundet var i det vesentlige et militærforbund, og dets medlemmer var forpliktet til å stille store militærkontingenter til Frankrikes rådighet.
De fikk som gjenytelse rangforhøyelser – Baden, Hessen-Darmstadt, det nye hertugdømmet Nassau, Kleve og Berg ble storhertugdømmer, Württemberg og Bayern ble kongeriker – og dessuten til dels betraktelige territorielle utvidelser gjennom såkalt mediatisering (Mediatisierung) av mindre Reichsstände.
I henhold til Rhinforbundsakten skulle Rhinforbundet også få felles forfatningsorganer, noe som imidlertid ble forhindret av de store fyrstene som ønsket ubegrenset suverenitet. Den av Karl Theodor von Dalberg foreslåtte Forbundsdagen (Bundestag) møttes aldri. Etter det prøyssiske nederlaget mot Frankrike i 1806 trådte også mange midt- og nordtyske småstater inn i forbundet. I 1808 hadde det sin største utstrekning, og omfattet fire kongeriker, fem storhertugdømmer, 13 hertugdømmer, 17 fyrstedømmer og hansabyene Hamburg, Lübeck og Bremen. I 1810 ble store deler av Nord-Tyskland med områdene hvor Ems, Weser og Elben munner ut okkupert av Frankrike for å kunne overvåke den såkalte kontinentalsperren mot England bedre. I 1813, etter Napoleons nederlag i folkeslaget ved Leipzig, falt Rhinforbundet fra hverandre.
Oppløsning[rediger | rediger kilde]
Etter Napoleons nederlag, erklærte Paris-traktaten av 1814 de tyske statene som uavhengige. Etter Wienerkongressen året etter ble Europas grenser tegnet på nytt, og dette la grunnlaget for Det tyske forbund.
Virkninger[rediger | rediger kilde]
Selv om Rhinforbundet primært kan karakteriseres som et system for undertrykkelse og utbytting, innebar det en viss sentralisering av Tyskland som varte også etter Frankrikes nederlag, blant annet sammenslutning av et stort antall ministater i flere større, innføringen av Code Civil og en gjennomgripende modernisering av næringsliv og forvaltning.
I 1814–1815 tegnet Wienerkongressen det europeiske kontinentets politiske kart på nytt. Napoleons kreasjoner som det enorme kongeriket Westfalen, storhertugdømmet Berg og hertugdømmet Würzburg ble avskaffet; undertrykte stater, inkludert Hannover, hertugdømmene Brunswick, Hessen-Kassel og Oldenburg, ble gjeninnsatt. På den annen side overlevde de fleste medlemmene av Rhinforbundet i det sentrale og sørlige Tyskland med mindre grenseendringer. De, sammen med de gjeninnsatte statene, Preussen og Østerrike, dannet det tyske forbund.[5]
Medlemmer[rediger | rediger kilde]
Stiftere av Rhinforbundet:
| Medlem | Tilsluttet | Merknader |
|---|---|---|
.svg){kind=small} Storhertugdømmet Baden |
12. juli 1806 | Tidl. markgrevskap |
.svg){kind=small} Kongeriket Bayern |
12. juli 1806 | Tidl. hertugdømme |
.svg){kind=small} Storhertugdømmet Berg |
12. juli 1806 | Tidl. bl. a. Hertugdømmet Kleve |
 Storhertugdømmet Hessen |
12. juli 1806 | Tidl landgrevskap |
 Fyrstedømmet Regensburg |
12. juli 1806 | Fra 1810 Storhertugdømmet Frankfurt |
 Kongeriket Württemberg |
12. juli 1806 | Tidl. hertugdømme |
.svg){kind=small} Hertugdømmet Arenberg |
12. juli 1806 | |
 Fyrstedømmet Hohenzollern-Hechingen |
12. juli 1806 | |
| Fyrstedømmet Hohenzollern-Sigmaringen |
12. juli 1806 | |
 Grevskapet Isenburg |
12. juli 1806 | |
.svg){kind=small} Fyrstedømmet av Leyen |
12. juli 1806 | Tidl. grevskap |
.svg){kind=small} Fyrstedømmet Liechtenstein |
12. juli 1806 | Celletekst |
.svg){kind=small} Fyrstedømmet Salm |
12. juli 1806 | Annektert av Frankrike 13. desember 1810 |
.svg){kind=small} Hertugdømmet Nassau |
12. juli 1806 |
Senere medlemmer:
.svg){kind=small}
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Også tysk: Rheinische Bundesstaaten; fransk: États confédérés du Rhin
- ^ Sigler, Jack (november 2011): «The Battle of Austerlitz and the Principles of War», Napoleon.org
- ^ Schmitt, Hans A. (1983): «Germany Without Prussia: A Closer Look at the Confederation of the Rhine», German Studies Review 6(4), s. 9–39.
- ^ «The Confederation of the Rhine», History of Western Civilization II
- ^ «The First Treaty of Paris, 30 May 1814», History Home
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Rheinbund-Akte, tysk tekst
- Karte des Rheinbunds 1812, kart fra Institut für Europäische Geschichte - Mainz)
- Engelsk oversettelse av avtalen, som etablerte Rhintraktaten
- Fransk versjon traktaten som Rhintraktaten