Tiende
Tiende er en skatteform tidligst brukt i Mesopotamia. Den nevnes også i Bibelen, der det i Femte Mosebok 14,22 står: «Du skal gi tiende av all din avgrøde, av sæden som vokser på marken år for år.»[1]
Historisk tiende i Norge[rediger | rediger kilde]
I Norge ble tiende innført under Sigurd Jorsalfares styre (1103–39). Skatten påbød alle å betale 1/10 av sitt innkomme til kirken, altså en tidel av gårdens avling. Tienden ble så fordelt med 1/4-part hver på kirke, biskop, prest og fattige.
Fisketienden skulle efter Gulatingslovens kap. 20 «svares under hjellen», før tørrfisken ble hentet fra fiskeværet. Denne delingen fortsatte i 300 år, inntil et bispemøte i Oslo i 1436 med erkebiskop Aslak Bolt som formann besluttet at erkebispen og hver biskop i provinsen skulle sørge for at egnede klerker ble hjulpet til universitetsstudier, finansiert ved den fjerdeparten som ifølge kristenretten skulle tilfalt de fattige.[2]
Fjerdeparten som var tiltenkt de fattige, ble kalt «bondeluten» eller «bondelodden» og brukt i de enkelte bygder. Fordelingen stod fast frem til reformasjonen, men kirkeordinansen fra 1537 endret delingsforholdet, og bondeluten ble fjernet.
Kongetiende[rediger | rediger kilde]
Etter reformasjonen i 1536/37 ble den regulære tienden avløst av den såkalte kongetienden, noe som betød at kongen fikk hele skatten og selv kunne fordele denne. Ved forordning av 1801 ble kongetienden gjort om til en grunnbyrde eller grunnskatt på fast eiendom, som ble utredet in natura etter kapiteltakst eller i rene penger. Grunnbyrden ble opphevet først i 1918.
Adel var etter reformasjonen fritatt for å betale tiende mot å innkreve jordleien av kongens bønder, og av denne fikk de også beholde en god del selv.[3]
Tiende i Danmark[rediger | rediger kilde]
Adam av Bremen var rundt 1068 opprørt over at selv de fattigste danskene skulle betale for de kirkelige tjenester, men på 1130-tallet synes tiende å være godtatt som ordning. Når bøndene høstet, ble hvert tiende nek brakt til kirkens låve. I andre land ble tiendet delt i fire: Til biskop, prest, kirke og de fattige, men i Danmark foregikk bare en tredeling, der de fattige ingenting fikk. Dette var den første egentlige skatten danske bønder var blitt pålagt, og det var biskopens andel de protesterte mot. Hans andel ble derfor kalt «biskopsgave».[4]
Tiende i dag[rediger | rediger kilde]
I en del kristne trossamfunn praktiserer man fortsatt tiende som en frivillig fromhetshandling, det vil si at medlemmene frivillig betaler 1/10 av sin inntekt til kirken.[5]
Se også[rediger | rediger kilde]
- Stabbur til oppbevaring av tiende
- Otto per mille
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ 5. Mos. 14,22
- ^ [1] Tiende i Nordlands amt
- ^ Stephan Tschudi-Madsen m.fl.: Norges kulturhistorie: Kaupang og katedral (s. 77), Aschehoug, Oslo 1984, ISBN 82-03-11208-0
- ^ Martin Schwarz Lausten: Danmarks kirkehistorie (s. 40), forlaget Gyldendal, 1983, ISBN 87-00-74472-7
- ^ Camilla Bjørheim og Julie Teresa Rege Olsen: «Mange gir så det svir», Stavanger Aftenblad 4. april 2015
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Tithe – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Lensregnskaper med tiendelister i Digitalarkivet
