Den russisk-tyrkiske krig (1877–1878)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Russisk-tyrkiske krig 1877–1878
Konflikt: Del av russisk-tyrkiske kriger
Russisk-tyrkiske krig 1877–1878
Plevnamonumentet ved Moskva
Dato 18771878
Sted Balkan og Kaukasus
Resultat
Russisk seier
Berlin-kongressen og Berlintraktaten
Parter
Det russiske keiserdømmet Det russiske keiserdømmet
Romania Romania
Serbia Serbia
Bulgaria Bulgaria
Montenegro Montenegro
Tyrkia Det osmanske riket

Den russisk-tyrkiske krig 1877–1878 hadde som bakgrunn Russlands ønske om adgang til Middelhavet og erobre Balkanhalvøya fra Det osmanske riket. I Bulgaria og Serbia så man denne krigen som innledningen til deres selvstendighet.

Denne krigen ga også kongedømmet Romania mulighet til full selvstendighet, selv om de – i motsetning til de andre landene på Balkan – ikke hadde vært en del av Det osmanske riket, var de likevel fortsatt offisielt under osmansk suverenitet. Derfor blir krigen i rumenske historiebøker omtalt som den rumenske selvstendighetskrigen.

Under krigen gikk de vestlige stormaktene inn på osmansk side, fordi de ikke ønsket at Russland skulle få større makt. Sammen lyktes de med å avgrense den russiske framgangen, men krigen resulterte i langvarig uro på Balkan. Fredsavtalen ble underskrevet i San Stefano (dagens Yeşilköy ved Istanbul) 3. mars 1878 og Det osmanske riket aksepterte her Romanias, Bulgarias, Serbias og Montenegros selvstendighet.

De øvrige europeiske stormaktene mislikte fredsavtalen fra San Stefano som russerne hadde diktert overfor tyrkerne, da de fryktet at den kunne føre til at russerne fikk for stor innflytelse i området. Østerrike-Ungarn inviterte derfor til en kongress i Berlin i juni 1878, under ledelse av den prøyssiske lederen Otto von Bismarck. Kongressen kom fram til Traktaten i Berlin, 1878 og bestemmelsene i denne traktaten satte til side fredsavtalen fra San Stefano.