Théophile Delcassé

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Théophile Delcassé
Théophile Delcassé Vanity Fair 9 February 1899.jpg
Født1. mars 1852
Pamiers
Død22. februar 1923 (70 år)
Nice
Yrke Politiker, diplomat, journalist
NasjonalitetFrankrike
Språkfransk
Utmerkelser Storkorsridder av Royal Victorian Order, Andreasordenen

Théophile Delcassé.

Théophile Pierre Delcassé (født 1. mars 1852 i Pamiers i departementet Ariège, død 21. februar 1923 i Nice i departementet Alpes-Maritimes) var en fransk politiker. Han var koloniminister 1894-1895, senere utenriksminister 1898-1905 og 1914-1915, og marineminister 1911-1913 og krigsminister 1914.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Delcassé studerte filologi og litteratur, ble "licencié-és-lettres" og viet seg så til journalistikk. Han skrev utenrikspolitiske artikler i La république française og i Paris til støtte for Leon Gambettas idéer, og ble i 1889 til deputert i arrondissementet Foix.

Kolonialspørsmålet[rediger | rediger kilde]

Delcassé gikk ivrig inn for utvidelse av den franske kolonipolitikken og han ble understatssekretær for koloniene i Ribots andre ministerium (januar-april 1893) og i Dupuys regjering (april-desember 1893). Det var vesentlig ved Delcassés anstrengelser at Frankrike fikk et eget koloniministerium. Delcassé var sjef for kolonidepartementet i Dupuys andre ministerium (mai 1894-januar 1895). Som sådan nedla han mye energi på de vestafrikanske kolonienes konsolidering og utvikling, organiserte det nyervervede Dahomey og avsendte ekspedisjonen Liotard til øvre Ubangifloden. Som medlem av opposisjonen rettet Delcassé deretter sin oppmerksomhet mot flåten. Han hevdet at dens oppgave burde være å beskytte og utvikle landets koloniale virksomhet og opptrådte mot alle forsøk på å rivalisere med Storbritannias sjømakt.

Utenriksminister 1898-1905[rediger | rediger kilde]

I Brissons andre ministerium inntrådte Delcassé (juni 1898) som utenriksminister etter Charles Hanotaux og forble på denne posten i syv år i Dupuys, Waldeck-Rousseaus, Combes' og begynnelsen av Rouviers kabinett. Allerede tidlig hadde han den ubehagelige oppgaven å forbedre det spente forholdet til det britiske imperium med bakgrunn i Fashoda-saken, som så fikk en ordning i mars 1899. Samme år tok Delcassé initiativ til mekling mellom Spania og USA, noe som førte til Freden i Paris.

I juni 1900 klarte han ved en viktig overenskomst med Spania å få fastlagt hvordan de to kolonialmaktene skulle dele opp Vestafrika. Den bitre og mistenksomme stemningen mellom Storbritannia og Frankrike ble under ledelse av Delcassé og markisen av Lansdowne erstattet med et «hjertelig samforstand» (Entente cordiale) - den fransk-engelske ententen 8. april 1904, som regulerte de begge landenes koloniale mellomværender.

I hans embedstid falt også Doggerbank-episoden, da en russisk eskadre på vei sørover fikk for seg at de ble truet av japanske torpedobåter, og skjøt mot det som var engelske fiskebåter. Dette belastet forholdet mellom britene og russerne. Delcassé intervenerte med stort hell etter oppdrag fra den franske regjering for å avverge krig mellom Storbritannia og Russland.

Delcassé drev en hard linje i Marokkokrisen og da regjeringen ville nå en fredelig løsning måtte han gå av 6. juni 1905. Han hadde i sin ministertid også fremmet tvistedomsidéen ved å inngå tvistedomsavtaler mellom Frankrike og flere andre land.

Fortsatt politisk virksomhet[rediger | rediger kilde]

Delcassé holdt seg i bakgrunnen de nærmeste årene etter sin dramatiske avgang fra utenriksministerposten 1905. Men han vendte tilbake til aktiv politikk som marineminister i ministeriet Monis i mars 1911, beholdt denne posten i ministeriene Caillaux og Poincaré (til januar 1913) og ble i februar samme år fransk ambassadør i Sankt Petersburg, der han dyktig representerte Poincarés streben etter å styrke og utdype den fransk-russiske alliansen.

Han ble avløst i februar 1914 av Maurice Paléologue, og ble etter første verdenskrigs utbrudd utenriksminister i Vivianis nasjonale forsvarsministerium 27. august 1914 og hadde på denne posten ledende andel i tilkomsten av den engelsk-fransk-russiske konvensjon av 5. september samme år med dens bestemmelser mot enhver inngåelse av separatfred eller forhandling om dette.

Delcassé gikk av 14, oktober 1915, delvis av sykelighet, men fremst av misnøye over de alliertes beslutning om å fullføre Salonikiekspedisjonen, selv etter at den ved Venizelos fall og Hellas' endrede holdning hadde tapt en av sine grunnforutsetninger.

Delcassé fremtrådte siden ikke mer i forgrunnen; han søkte i 1919 ikke gjenvalg til deputertkammeret.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Jean-Philippe Zanco (red.): Dictionnaire des ministres de la marine, SPM, 2011.
  • Louis Claeys: Deux siècles de vie politique dans le département de l'Ariège, 1789-1989, Pamiers, 1994.
  • Louis Claeys, H. Garrus, J.-L. Lafont: Théophile Delcassé, 1852-1923 - député de l'Ariège et ministre, Pamiers, 1988.
  • Delcassé, Théophile i Nordisk familjebok (2. utgave, 1907)
  • Delcassé, Théophile i Nordisk familjebok (2. utgaves supplement, 1923)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]