Jean-Jacques Rousseau

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Jean-Jacques Rousseau
Jean-Jacques Rousseau
Født 28. juni 1712
Genève, Sveits
Død 2. juli 1778 (66 år)
Paris, Frankrike
Yrke Filosof
Æra Romantikken

Jean-Jacques Rousseau (født 28. juni 1712 i Genève i Sveits – død 2. juli 1778 i Paris i Frankrike) var en sveitsisk-fransk filosof og musiker fra opplysningstiden. Han kom i opposisjon til samtidens tendens til flatbunnet fornuftsdyrking og framsto som naturens og følelsens apostel. Han ble dermed en viktig impulsgiver for romantikken.

Rousseau formulerte folkesuverenitetsprinsippet og gikk inn for de naturlige menneskerettigheter (jf. Du Contrat Social 1762). Dette fikk grunnleggende betydning for den franske revolusjon, som brøt løs 11 år etter hans død. Hans fornyelse og oppvurdering av synet på barnet og barndommen (jf. Émile ou De l'éducation, 1762) har fått enorme følger for ettertidens verdsetting av barndommen. Hans udogmatiske religiøse syn som var basert på hans inderlige og grensesprengende følelse for naturen og sammenhengen i altet, har også fått uoverskuelig betydning: «Bevar din sjel i en slik tilstand at du bestandig ønsker at der er en Gud til, så vil du aldri komme til å tvile på det!»[1] Rousseau ble en vesentlig forutsetning for bl.a. Sturm und Drang- bevegelsen i tysk førromantikk.

Biografisk riss[rediger | rediger kilde]

Rousseau flyktet tidlig hjemmefra og ernærte seg en tid som gravør, musiker og komponist. Hos madame de Warens fant han for en tid et frirom som han hensynsløst oppriktig beskrev i sine Bekjennelser. Verket anses for en av litteraturens mest åpenhjertige selvbiografier.

Jean-Jacques Rousseau tilhørte den gruppen av filosofer hvis ideer inspirerte den franske revolusjon. I 1741 slo han seg ned i Paris og omgikkes blant annet Diderot og baron d'Holbach. Han brakte et nytt noteskriftsystem med seg som imidlertid ikke ble utbredt. Rousseau fikk fem barn med Thérèse Levasseur, som dog alle kom på barnehjem. Dette står i kontrast til hans kjærlighet til barn og pedagogiske filosofi (som uttrykt i verket Émile).

Årsaken har muligvis vært at Rousseau ikke følte at han kunne gi sine barn en ordentlig oppvekst. Idehistorikeren Mihail Larsen karakteriserer Rousseau som en «gullgruve for en psykiater» og en selvglad psykopat, kleptoman, mytoman og hypokonder, som imidlertid samtidig var en meget hjertelig person.

Rousseau besvarte en prisoppgave fra Akademiet i Dijon i 1749 som samtidig inneholdt hovedtemaet for hans senere forfatterskap. Prisoppgaven var en besvarelse av et spørsmål omkring hvorvidt vitenskapen og kunsten hadde bidratt til å høyne sedene. Hans svar var benektende. Denne ble fulgt opp av enda en prisoppgave i 1753 om forskjellene mellom mennesker. Ved å synliggjøre fremskrittes moralske patologier la Rousseau det filosofiske grunnlaget for en egen vitenskap om det moderne samfunnets samhold, hvilket senere skulle bli sosiologien.

Siden flyttet han til Luxembourg, der han skrev Om samfunnspakten (Du contrat social, 1762) med den kjente uttalelse: «Mennesket er født fritt, og det er overalt i lenker». Med dette mente han at man hadde innrettet politiske systemer som ikke tillot mennesket å leve fritt. Rousseau argumenterte for at mennesket hadde det best i sin naturtilstand, men at sivilisasjonen og samfunnet hadde ødelagt det. Hvis dette var sant – Rousseau påstod aldri at vi kunne vende tilbake til denne opprinnelige, rene naturtilstand – fantes det så en måte hvorved man kunne bevare menneskets naturlige frihet på i det moderne samfunn. Rousseau brukte en form for en sosial kontrakt som argument for å foreslå hvordan individer kunne underkaste sin vilje en felles vilje. I Hobbes' naturtilstand var menneskene krigerske og deres liv onde, brutale og korte. De manglet den sosiale kontrakt som kunne bringe dem ut av denne tilstand. Rousseaus kontrakt virket annerledes, idet den tillot noen av de gode ting som var i naturen da mennesket var på sitt høyeste å vinne innpass i det moderne samfunn. Skjønt Rousseau ikke gikk inn for for noen tilbake til naturen-bevegelse, utforsket hans tanker verdien av et liv tett på naturen, og risikoen ved det siviliserte liv. Dette var idéer som skulle bli meget populære under den kommende romantiske periode.

Med oppdragelsesromanen Emile (1762), legger Rousseau grunnlaget for den moderne progressive pedagogikken. Verket er imidlertid mer enn en lærebok i barneoppdragelse – den er også en filosofisk undersøkelse av hvordan man «blir det man er». Det siviliserte mennesket er ifølge Rousseau i skjebnens vold, mens den som realiserer sin sanne menneskelighet, vil kunne si som Cicero:

«Occupavi te, Fortuna, atque cepi; omnesque aditus tuos interclusi, ut ad me aspirare non posses.»

Etter den norske oversettelsen av Emile (2010):

«Jeg har overvunnet deg, skjebne, og lagt deg i lenker; alle dine veier har jeg sperret, slik at du ikke kan skade meg.»

Rousseaus spørsmål kan sies å være det følgende: Hva er det som gjør oss til et offer for skjebnen? Ifølge Rousseau skyldes dette at vi lærer oss å leve i andres omdømme før vi lærer oss å leve i oss selv. Dermed blir vi teaterskuespillere. Og følgelig forkvakler vi vår menneskelighet ved å anta en rekke falske behov og lidenskaper, som i sin tur vender seg mot oss og gjør oss inautentiske og ulykkelige.

Det er i barnet vi finner menneskets sanne vesen, ifølge Rousseau. Barnet er godt, og følgelig skal oppdragelsen ikke kue naturen, men være dens tjener. Barndommen skal heller ikke bare være et middel til voksenlivet, men et mål i seg selv. Barnet må få utvikle sine egne interesser (ut fra dets naturlige nysgjerrighet), dets egen «logikk» og erfare de naturlige grenser i livet. Oppdragerens rolle er rent negativ: Man skal verken rose eller skjenne på barnet, og fremfor alt ikke presse boklig lærdom på det, ettersom dette lærer barnet å leve i andres anseelse.

Rousseau mente ikke at barnet ikke skal lære seg å lese. Kun at dette må skje når tiden er moden for det (hvilket han anser for å være i 12 til 15-årsalderen!). Idealet om den negative oppdragelsen tilsir at man kun skal legge forholdene til rette for at barnet selv skal ta opp lesningen.

Det fortelles at Immanuel Kant (som før øvrig anså Rousseau for å være «sinnets Newton») avvek fra sin daglige tvangsmessige spasertur for ikke å bli avbrutt i lesningen av Emile. Johann Wolfgang von Goethe var også svært betatt av boken, og kalte den for et «naturens evangelium». De radikale ideer boken fremmet fikk den dog bannlyst i en rekke land, deriblant Rousseaus eget, hvor boken ble beordret brent på bål. En arrestordre på Rousseau ble også utsendt fra domstolen i Paris, hvilket innledet en årelang flukt. Som en følge herav uviklet Rousseau trolig en form for paranoid personlighetsforstyrrelse.

Den sosiale kontrakt gjorde folkeviljen til den øverste lov, og forespeilet dermed den franske revolusjon. Her defineres også folkesuverenitetsprinsippet, som legger grunnen for det moderne demokratiet. Derav kommer den folkelige tittelen på verket, nemlig den franske revolusjons katekisme.

I 1767 vendte Rousseau tilbake til Paris, der han døde den 2. juli 1778. Han ble begravet ved siden av Voltaire i Panthéon. Rousseau fikk gjennom sin fremhevelse av følelsens og det naturliges verdi en markant innflytelse på vestlig kultur.[2]

Verk[rediger | rediger kilde]

Denne listen er dessverre ufullstendig. Om du vet mer, kan du hjelpe Wikipedia ved å utvide den.
Julie ou la Nouvelle Héloïse
Du contrat social
  • Projet concernant de nouveaux signes pour la musique (1742)
  • Dissertation sur la musique moderne (1743)
  • Discours sur les sciences et les arts (1750)
  • Discours sur l'économie politique. (1755, artikkel i Encyclopédie)
  • Le Devin du village (1752), opera
  • Narcisse ou l’amant de lui-même, komedie
  • Discours sur l'origine et les fondements de l'inégalité parmi les hommes (1755) – norsk oversettelse 1984: Om ulikheten mellom menneskene, dens opprinnelse og grunnlag ISBN 82-03-11412-1
  • Examen de deux principes avancés par M. Rameau (1754–1756)
  • J.J. Rousseau Citoyen de Genève, à Mr. d'Alembert sur les spectacles (1758)
  • Jugement du Projet de paix perpétuelle de Monsieur l'Abbé de Saint-Pierre (1756)
  • Lettres morales (1757–1758)
  • (1761) – norsk oversettelse 1999: Julie, eller Den nye Héloïse
  • Du contrat social (1762) – norsk oversettelse 1958: Om samfunnspakten, eller Statsrettens grunnsetninger
  • Émile ou De l'éducation (1762) – norsk oversettelse 2010: Emile – eller om oppdragelse
  • Considérations sur le gouvernement de Pologne (1770–1771)
  • Essai sur l'origine des langues (posthumt)
  • Projet de constitution pour la Corse (posthumt, trolig skrevet 1765)
  • Dictionnaire de musique (påbegynt 1755, trykt 1767)
  • Les Confessions (1765–1770)
  • Dialogues de Rousseau juge de Jean-Jacques (posthumt)
  • Les Rêveries du promeneur solitaire (posthumt) – norsk oversettelse 1995: Den ensomme vandrers drømmerier ISBN 82-7488-024-2

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ H.K. Schjelderup og A. H. Winsnes Den europeiske filosofi, 1959, s. 102.
  2. ^ Les også: http://snl.no/Jean-Jacques_Rousseau

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]