Charles-Maurice de Talleyrand

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Charles-Maurice de Talleyrand
Talleyrand 01.jpg
Født2. februar 1754
Paris
Død17. mai 1838 (84 år)
Paris
GravlagtChâteau de Valençay
Ektefelle Catherine Noël Worlee
SamboerAdélaïde de Souza
Far Charles-Daniel de Talleyrand-Périgord
Søsken Archambaud de Talleyrand-Périgord
Barn Eugène Delacroix, Charles de Flahaut
Utdannet ved Lycée Saint-Louis
Yrke Politiker, diplomat, geistelig, katolsk prest
NasjonalitetFrankrike
Språkfransk
LivssynKatolisisme
Medlem avAcadémie des inscriptions et belles-lettres, Académie des sciences morales et politiques
Utmerkelser
9 oppføringer
Storkors av Æreslegionen, Ridder av den Hellige Ånds orden, ridder av Sankt Mikaels orden, ridder av ordenen Det gylne skinn, ridder av Sankt Aleksander Nevskij-ordenen, Den sorte ørns orden, 1. klasse av Sankta Annas orden, Sankt Aleksander Nevskij-ordenen, Andreasordenen
Signatur
{{{navn}}}s signatur

Charles-Maurice de Talleyrand-Périgord – ofte bare Talleyrand – hertug av Talleyrand, fyrste av Bénévent, (født 2. februar 1754 i Paris, død 17. mai 1838 i Paris) var en fransk diplomat under Ludvig XVI, revolusjonstiden, Napoleon, Ludvig XVIII og Ludvig Filip.

Liv[rediger | rediger kilde]

Talleyrands foreldre overlot ham til en guvernante som lot ham ramle ned fra et skap, slik at han brakk en knokkel i foten. Denne skaden ville aldri leges. De eneste karrieremulighetene som ble ansett passende for menn av hans stand, var i hæren eller ved hoffet. Som halt var Talleyrand verken stridsdyktig eller i stand til å danse, så han måtte i stedet bli prest. Han avla sin teologiske eksamen ved Sorbonne, men følte bare motvilje mot Den katolske kirke. Talleyrand hadde ingen sans for autoriteter og ble en flittig samler av verker av opplysningstidens filosofer, og av ren pornografi, helst den som dreide seg om forbindelser mellom prester og nonner.[1]

Talleyrand ble i 1788 biskop av Autun og sluttet seg på den franske nasjonalforsamlingen i 1789 til tredjestanden. Fra 26. august arbeidet han med erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter.

I 1791 avla han som første geistlige ed til den nye forfatningen, og ble derfor av pave Pius VI ekskommunisert og laisert som biskop. Under terroren oppholdt Talleyrand seg i Amerika. Han kom tilbake og var utenriksminister fra 1797 til 1807 og støttet Napoleon ved statskuppet i 1799. Utenrikspolitisk avviste han imidlertid Napoleons erobringspolitikk. Napoleon betegnet ham som de la boue dans un bas de soie (= skitt i en silkestrømpe).

Etter å ha blitt avskjediget som utenriksminister, samlet han ivrig allierte for å hjelpe bourbonerne å gjenvinne makten i Frankrike. Etter Napoleons nederlag i 1814 ble han utnevnt til utenriksminister av kong Ludvig XVIII.

Under Wienerkongressen representerte han Frankrike og undertegnet Paris-freden 30. mai 1814 og sluttaktene fra 9. juni 1815. Mellom 1830 og 1834 var han ambassadør i London.

Talleyrands mål var alltid en europeisk likevekt mellom maktene, og en stormaktsstilling for Frankrike. Han er begravet ved sitt slott i Valençay.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Simon Schama: Citizens (s. 21), Penguin books, 1989, ISBN 0-14-017206-8