Flukten fra Oslo 9. april 1940

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Kampene i Sør-Norge

Flukten fra Oslo 9. april 1940 fant sted da Norges regjering, Stortingets medlemmer, Norges konge, Norges kronprins og tjenestemenn i sentraladministrasjonen forlot Oslo 9. april 1940 etter at tyske styrker hadde angrepet Norge. Flukten gikk hovedsakelig gjennom det fortsatt frie indre delene av Østlandet via Åndalsnes og Molde til Tromsø, noen flyktet fra Østlandet til Sverige. Underveis ble det holdt stortingsmøter og statsråd der det ble gjort vedtak om den videre styringen av Norge. På Elverum sto de i fare for å bli innhentet av tyske styrker, og i Nybergsund unnslapp de såvidt tysk flyangrep. I Gudbrandsdalen i april var de fem dager sperret inne mellom fremrykkende tyske styrker sørfra og fallskjermstyrker ved Dombås. Evakueringen sjøveien skjedde med britiske fartøy. Kongen og kronprinsen forlot landet 7. juni fra Tromsø og ble værende i eksil i Storbritannia til landet var frigjort og alliert okkupasjon avsluttet 7. juni 1945.

Invasjon[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Angrepet på Norge i 1940

Tyske fly på Fornebu, april 1940

Dagene før invasjonen ble norske myndigheter varslet om tyske militære aktiviteter. Blant annet ble MS «Rio de Janeiro» senket av en polsk ubåt ved Lillesand og omkring 100 tyske soldater berget i land midt på dag 8. april. Politimester Nils Onsrud varslet marinen i Kristiansand klokken 15:00, deretter general Liljedahl klokken 16:00 og Onsrud varslet Justisdepartmentet rett etter. I ytre Oslofjord, mellom Bolærne og Rauøy, oppdaget kaptein Leif Welding-Olsen på vaktskipet HVB «Pol III» tyske skip på vei inn fjorden sent på kvelden 8. april, Welding-Olsen varslet Rauøy fort om hva som foregikk før mannskapet etter en kort kamp med tyskerne gikk i livbåtene. Oscarsborg festning i Drøbaksundet fikk melding om at fremmede krigsskip var på vei inn fjorden og at det hadde vært kamper ytterst i fjorden.[1] 8. april klokken 23:20 fikk Hærens overkommando melding om at fremmede krigsskip av ukjent nasjonalitet hadde angrepet norske stillinger i ytre Oslofjord.[2]

I løpet av morgenen og formiddagen 9. april 1940 tok tyske styrker fra alle våpengrener kontroll over Bergen, Stavanger, Trondheim, Narvik, Horten, Egersund og Kristiansand. Bergen ble inntatt omkring klokken 6 om morgenen etter mindre trefninger. Trondheim ble erobret uten kamp. Flyplassene Sola og Kjevik ble besatt av tyske fallskjermstyrker og flyvåpen. Troms og Finnmark forble under norsk kontroll. Åndalsnes og Mørebyene, og Nord-Trøndelag og Helgeland ble heller ikke besatt av tyske styrker i april. Norske styrker på Oscarsborg festning senket den tyske krysseren «Blücher» i Drøbaksundet klokken 4:20 og dette forsinket ilandstigningen i Oslo. Omkring 80 tyske fly på vei nordover mot Oslo ble angrepet av en håndfull norske jagerfly som tok av fra Fornebu. Den tyske planen var å ta kontroll over Fornebu med fallskjermsoldater, tåke gjorde at dette ikke ble gjennomført. Omkring klokken 9:00 landet tyske fly på Fornebu mens den fortsatt var kontrollert av en norsk vaktstyrke. De tyske flyene ble da beskutt med automatvåpen til de var tomme for ammunisjon, og den norske styrken trakk seg da tilbake.[1] Flyplassen på Kjeller ble bombet mellom 7:40 og 11:00 9. april.[2] Midt på dagen tok tyske styrker kontroll over Oslo sentrum.[3]

Mellom Bergen og Trondheim var det ingen tysk landgang. Her ble det full mobilisering og sjøforsvaret fungerte slik at Romsdalsfjorden lå åpen for britisk landgang på Åndalsnes.[3] Etter 9. april drev de norske styrkene oppholdende strid, men var stadig på defensiven ved hovedfronten på Østlandet. I dagene etter invasjonen ble ammunisjonslageret på Raufoss tømt og fordelt i Gudbrandsdalen og Romsdalen, ifølge Nygaardsvold dreide seg om flere hundre lastebiler som kjørte dag og natt.[4]

Flukt fra Oslo[rediger | rediger kilde]

Hambro tok initiativ til evakuering og flyktet sammen med regjeringens medlemmer

Etter midnatt natt til 9. april møttes regjeringen i Victoria Terrasse. Regjeringen vedtok mobilisering og å be Storbritannia om hjelp, utenriksminister Koht kontaktet den britiske ambassadøren, Cecil Dormer. Ifølge Kohts egen fremstilling ble Dormer bare informert om at det tyske angrepet var i gang, dette skjedde første gang klokken 2.00 og senere klokken 4.00.[5] Fremgangsmåten for og omfanget av mobilisering ble diskutert. Fordi det bare var vedtatt delvis mobilisering måtte ordren gå stille med posten og ikke over radio. Generalstabssjef Hatledal ment det var for sent å bruke brev og ville i stedet ha allment opprop. General Laake mente det var falsk alarm. Hatledal økte på egen hånd mobiliseringen fra 24.000 til 38.000 mann.[1] Regjeringens beslutning om delvis mobilisering ble meddelt generalstaben omkring klokken 03:00 natt til 9. april.[2] I ettertid har mobiliseringsvedtaket vært omstridt. Undersøkelseskommisjonen av 1945 konkluderte med at regjeringen ønsket (og trodde de hadde vedtatt) allmenn og full mobilisering, men at vedtaket ble kommunisert til den militære ledelsen som en delvis og stille mobilisering.[6]

Den tyske sendemannen Curt Bräuer tok kontakt klokken 4:00 om natten og kom til møte med Koht på Victora Terrasse klokken 4:30. Bräuer overleverte et ultimatum på 19 maskinskrevne sider. Bräuer krevde at det ikke skulle ytes motstand og full tysk kontroll over militæranlegg, kommunikasjon og fartøy i norske havner. Kravet ble avvist etter kort rådslaging i regjeringen. «Wir wollen unsere Selbständigkeit wahren» var Kohts beskjed til Bräuer. «Dann wird es Kampf geben, und nichts kann euch retten» svarte Bräuer. Det ble bestemt at regjeringen og kongefamilien skulle flyttes til Hamar. Journalister fikk vite at regjeringen reiste til Hamar og kringkastet nyheten. Bräuer sendte nytt ultimatum til Hamar.[1][5]

Regjering og de fleste av Stortingets medlemmer ble om morgenen 9. april evakuert til Hamar og videre til Elverum. Evakueringen fra Oslo skjedde med ekstratog klokken 07:00 fra Østbanestasjonen.[7] Toget ble satt opp etter initiativ av stortingspresident Hambro, han skal ha begynt forberedelsene straks meldingen om angrepet kom før midnatt.[8] Toget forlot Oslo få timer før byen ble besatt av tyske styrker og det passerte Lillestrøm midt under bombingen av Kjeller flyplass. Toget stanset og ble evakuert på Lillestrøm mens bombeangrepet pågikk. Hærens overkommando hadde forlatt byen litt etter klokken 8:00 og var klokken 11:00 installert på Eidsvoll landsgymnas.[2]

9. april mistet regjeringen styringen med NRK i Oslo, men brukte kringkasteren på Hamar en tid og dessuten kortbølgesenderen på Vigra ved Ålesund. Senderen på Vigra ble bombet og til slutt ødelagt av tyske fly. I Ålesund ga regjeringen i noen dager ut eget blad, blant annet med Kaare Fostervoll i redaksjonen.[5]

Hamar[rediger | rediger kilde]

Til minne om møtet på Hamar

Hambro dro i forvegen til Hamar med bil, og hvor han informerte fylkesmann Knut Nordanger og ordførerne Kristian Bakken og Rudolf Hedemann fra henholdsvis Hamar og Vang om at Hamar denne dagen var blitt Norges hovedstad i henhold til Grunnlovens paragraf 68.[9] Så ble det avholdt møte med områdesjefen for de militære og andre lokale myndigheter før statsminister Johan Nygaardsvold og hans familie ankom byen med bil. Nygaardsvold var ifølge vitner ganske så psykisk nedbrutt på grunn av krigssituasjonen og det betydelige ansvaret han satt med.[10]

Ekstratoget kom til Hamar stasjon klokken 11.10 og teatersalen Festiviteten ble brukt til ekstraordinær stortingssal fra 13:00. Det var på dette tidspunkt kjent at Danmark var blitt annektert med de samme kravene som Norge hadde avslått. 45 av stortingets medlemmer var ikke ankommet Hamar. Koht redegjorde for at England og Frankrike hadde sagt seg villig til å hjelpe med militære styrker så snart det lot seg gjøre. I pausen etter dette første møtet leverte Nygaardsvold inn regjeringens avskjedsøknad som straks ble avvist av stortingspresidenten, som på sin side fikk med seg Kong Haakon, Kronprins Olav, partiledere og regjeringsmedlemmer for å overtale Nygaardsvold til å fortsette i sin stilling. Det ble vedtatt å ta kontakt med den tyske diplomaten Curt Bräuer for å innlede forhandlinger. Bräuer hadde klokken 12:00 sendt telegram til Hamar med oppfordring om å gi opp motstanden. Nytt stortingsmøte ble holdt klokken 18:30, da var 8 av Stortingets medlemmer fraværende (37 hadde kommet til etter møtet midt på dag).[2][4]

Mens de var på Hamar varslet telegrafbestyreren på Jessheim at tyske soldater var på vei nordover i kjøretøy, møtet ble avbrutt for evakuering med tog til Elverum.[1] Toget reiste uten Nygaardsvold og han måtte låne bil av en privatperson for å komme til Elverum.[8]

Elverum og Nybergsund[rediger | rediger kilde]

Til minne om hendelsene i Nybergsund

Elverum folkehøyskole holdt Stortinget sitt siste møte på fem år. Elverumsfullmakten ga regjeringen myndighet til å gjøre alle vedtak mens krigen pågikk og Stortinget ikke kunne møtes. Det ble ikke formelt votert over denne generalfullmakten. Møtet på Elverum varte fra omkring 21:20 til 22:30. Stortinget oppløste seg selv mens kongefamilien og regjeringen fortsatte flukten. Generalstaben med Laake i spissen hadde også flyttet til Elverum, Otto Ruge kom også dit. Om natten flyttet generalstaben videre til Rena.[3]

Kongens første nei. De røde markeringene på brevet er fra landssviksaken mot Quisling etter krigens slutt.

På Elverum ble det også etablert en samlingsregjering med statsråder fra de øvrige partier.[11] Etter evakuering til Elverum ble omkring 100 tyske soldater sendt mot Elverum for å ta konge og regjering til fange. Den tyske styrkene møtte liten motstand på vei over Romerike og mot Hamar, men ble stanset av en liten norsk styrke ved Midtskogen rett vest for Elverum, og de tyske soldatene returnerte til Oslo. Da Trygve Lie fikk melding om den tyske styrken på vei fra Hamar, vekket han de andre og fikk i stand flukt videre til Nybergsund der de ankom i grålysningen 10. april. Nybergsund hadde på forhånd blitt pekt ut som eventuelt neste stoppsted fordi det ga mulighet for flukt både til Sverige og videre nordover.[8] Koht ble igjen på Elverum for å møte Bräuer. Kongen returnerte til Elverum hvor han og Koht samt tre stortingsrepresentanter møtte Bräuer 10. april. Den tyske sendemannen Curt Bräuer hadde møtt Koht til om morgenen 9. april, kravet fra Bräuer var fortsatt at de måtte overgi seg og dessuten at kongen måtte utnevne Quisling til statsminister. Kravet fra Bräuer ble behandlet i statsråd i Nybergsund. Regjeringen vedtok etter kong Haakons sterke anbefaling på nytt å avvise det tyske ultimatum herunder kravet om å utnevne en regjering ledet av Vidkun Quisling. De tyske kravet ble avvist uten dissens. Kongens appell til regjeringen var sterkt følelsesladet og han truet med å abdisere om regjeringen gikk med på de tyske kravene.[6] Denne episoden omtales som «Kongens nei» eller «Kongens første nei».[12]

Natt til 11. april tilbrakte kongen og Nygaardsvold på gården Hegg utenfor Nybergsund.[8] Dormer, andre diplomater og noen journalister var også kommet til Nybergsund.[5] Formiddagen 11. april var det statsråd i Nybergsund, general Laake ble erstattet av Otto Ruge som kommanderende general. Ifølge Koht telegraferte Ruge «straks» til den britiske regjeringa med beskjed om at hjelpen måtte komme om ikke tyskerne skulle hærta hele landet.[5] Følget oppholdt seg i Nybergsund utover dagen. klokken 17:00 angrep tyske fly med sprengbomber, brannbomber og mitraljøser Nybergsund. Konge, kronprins og regjering unnslapp såvidt bombingen. Følget forflyttet seg etter dette til Innbygda i Trysil. Under et opphetet regjeringsmøte bestemte de seg for å dra videre til Lillehammer (med sikte på å reise nordover mot Dombås-Åndalsnes), etter at de hadde vurdert å flykte over grensen til Sverige. Under dramatisk flukt natten mellom 11. og 12. april ble følget splittet opp. Statsministeren og deler av regjeringen (Ljungberg, Hindahl, Frihagen, Støstad og Ystgaard) kom til Lillehammer mens kongen og noen regjeringsmedlemmer endte opp på Drevsjø. Nygaardsvold, Frihagen og noen andre ministre kom med bil til Hamar klokken 5:00 om morgenen 12. april og videre til Vindkvern utenfor Hamar. Omkring klokken 8:00 reiste de videre til Lillehammer. På Lillehammer gikk flyalarmen flere ganger og sivilbefolkningen evakuerte. De hadde sikret seg Norges Banks kontantbeholdning på Gjøvik, Hamar og Lillehammer, disse kontantene ble til dels fraktet i ministrenes biler. Natt til 13. april tilbragte Nygaardsvold på Tofte hotell ved Hundorp.[4] Ruge tok over kommandoen 11. april og flyttet hovedkvarteret til Øyer i Gudbrandsdalen.[6] På Øyer fikk Ruge bistand av Frank Foley og sekretæren Margareth Reid som hadde en kortbølgeradio med direkte kontakt til War Office i London. Reid var med Ruge hele veien til Åndalsnes.[13] Nygaardsvold var innom Ruge på Øyer 13. april, Ruge anbefalte at de kome seg forbi Dombås, helst helt til Åndalsnes, så snart som mulig i tilfelle tyskerne bombet eller tok kontroll over knutepunktet.[14]

Ved flukten fra Nybergsund natt til 12. april endte et følge på fem biler med blant annet kongen og kronprinsen som passasjerer ved Drevsjø der de såvidt skal ha krysset grensen til Sverige. Reisen opp og ned Østerdalen og over til Drevsjø skyldes ifølge Nygaardsvolds fremstilling at de fikk panikk. Følget skal ha blitt avvist av svenske grensevakter. Dette følget kjørte så ned Engerdal, opp Rendalen og over Folldal til Hjerkinn og ned til Otta søndag 14. april.[4] Lie, Wold og major Østgård reiste sammen med kongen, mens Koht, Torp og Hjelmtveit var i Sverige noen dager.[8] Koht skriver at kongen ikke ønsket å søke tilflukt i Sverige, men Koht kontakt den svenske utenriksministeren med forespørsel om kongen kunne være flyktning i Sverige og samtidig fritt kunne bevege seg over grensen - den svenske regjerigen kunne ikke love noe. Koht, Torp og Hjelmtveit reiste blant annet opp til Sälen i Dalarna, der traff de blant annet kronprinsessen med barna samt Mowinckel. På Hamar hadde regjeringen ifølge Koht planlagt å bruke legasjonen (ambassaden) i Stockholm som et særkontor for utenriksdepartementet. I Sälen var det en rekke tjenestemenn fra utenriksdepartementet, blant annet utenriksråd Bull. Tjenestemennene hadde fraktet med seg omkring 4 tonn dokument fra departementets kontorer i Oslo. Sammen med Koht begynte Bull planlegging av arbeidet i Stockholm. Koht, Torp og noen tjenestemenn fra utenriksdepartementet forlot Sälen 14. april klokken 16, Hjelmtveit var syk og ble igjen i Sverige (han kom senere etter til Tromsø). Følget reiste via Trysil, Elverum og Hamar til Lillehammer (klokken 6, 15. april) og til Otta klokken 12.[5]

Otta–Dovre–Lesja[rediger | rediger kilde]

Lesjaverk var et av de mange stedene statsrådene overnattet i Gudbrandsdalen

Lørdag 13. april reiste Nygaardsvold til Dombås, der hadde sivilbefolkningen evakuert og en gruppe infanterister fra Møre regiment hadde ankommet. Nygaardsvold reiste videre og kom til Lesjaverk omkring klokken 19:00, et følge på 17 personer (mest journalister) kom etter sent på natt. Søndag 14. april returnerte Nygaardsvold med følge til Otta hvor de holdt regjeringsmøte på Heggelund pensjonat, kongen, Frihagen og flere hadde da kommet til Otta. På Heggelund ble blant annet «provisoriske anordningen for rådgjerder i krig». På Otta var også fagforeningeslederne Tranmæl, Nordahl og Evensen. Ettermiddag 14. april kjørte Nygaardsvold på nytt nordover mot Dombås og da de kom til Dovre kirke ble Dombås bombet av fly som kom opp dalen. På denne tiden ble det sluppet fallskjermsoldater mellom Dombås og Dovre. Nygaardsvold skjulte seg natt til 15. april i en villa i Dovrebygda og ble bevoktet av bevæpnede frivillige fra lokalbefolkningen.[4]

Mandag morgen 15. april forflyttet Nygaardsvold med flere seg igjen nordover og traff kaptein Austlid med et kompani på 40 mann. De tyske soldatene var like ved og Nygaardsvold forflyttet seg til Kirkestuen gjestgiveri i Dovre. Ifølge Nygaardsvold selv reiste han og følget ned til Heggelund ved Otta der kongen befant seg. Koht, Torp og Hjelmtveit var da kommet fra Sverige. De ble værende på Otta 16. og 17. april, og gjorde da flere forsøk på å komme gjennom Dombås mot Åndalsnes, men ble stanset av tyske styrker i Dovrebygda. De vurderte å ta seg til Vestlandet over Strynefjellet, men der var veien vinterstengt i en strekning på 40 km og denne måtte i så fall tilbakelegges på ski. 17. april forflyttet de seg så til gården Sandbu i Vågå hvor de oppholdt seg noen relativt rolige dager. På Sandbu utnevnte kongen Mowinckel, Jakob Vik og Sven Nielsen til konsultative statsråder (ifølge Nygaardsvold skjedde dette på Sandbu i april, mens det ifølge Koht skjedde på Stuguflåten 22. april). Nielsen kom opp til Sandbu, Mowinckel var i Stockholm, mens Vik fikk de ikke kontakt med. Mens regjeringen var på Sandbu avviste den en sondering fra Paal Berg og Administrasjonsrådet. Frihagen hadde oppholdt seg på Dombås mens de tyske fallskjermsoldatene ble nedkjempet av norske infanterister. Ifølge Nygaardsvold gikk 1,1 millioner kroner, «alle våre penger», i kontanter tapt under kampene på Dombås, mens Berntsen skriver at det dreide seg om 12 millioner kroner. Ruge skriver at det dreide seg om 12 millioner kroner som Frihagen overleverte hærens overkommando ved Hatledal og Ruge.[13] Frihagen, Lie og Ljungberg reiste i forveien til Åndalsnes for å finne egnet oppholdssted. På kvelden 21. april forlot de Sandbu i Vågå. Natt til 22. april kom Nygaardsvold med flere fra Vågå til Stuguflåten pensjonat ved Bjorli, hvor de oppholdt seg til 23. april. Mens de var på Stuguflåten slo det ned bomber i nærheten.[4] På Stuguflåten ble det holdt statsråd hvor blant annet Nortraship ble opprettet.[15] Et foreløpig vedtak om Nortraship ble gjort 19. april på Sandbu etter at Dormer og Dampierre (den franske sendemannen) 18. april hadde foreslått at Storbritannia kunne ta kontroll over hele den norsk handelsflåten.[5] Regjeringen vedtok med provisorisk anordning 22. april at medlemmer av Norges Banks direksjon i okkupert område var fritatt for sine verv (inkludert banksjef Rygg), og det ble oppnevnt ny direksjon med Anders Ræstad som leder. Ole Colbjørnsen ble oppnevnt som et av de nye medlemmene.[16]

Da regjeringens medlemmer på denne tiden befant seg forskjellige steder, tok de i bruk kodenavn i telefonsamtaler. «Gubben» var Nygaardsvold personlig, «Filosofen» var Koht, mens «Samvirkelaget» var selve regjeringen.[8]

Tyske fallskjermsoldater ble sluppet nær Dombås 14. april. Trygve Lie, Nygaardsvold og flere medlemmer av regjeringen kom med bil ved Dovre mot Dombås da eskorten et par hundre meter foran støtte på en tysk stilling ved Hagevollen. Regjeringens eskorte besto av en liten styrke med Eiliv Austlid i spissen. Austlid døde under stormangrepet og regjeringens biler snudde og kjørte tilbake til Kirkestuen. Under flukten gjennom Dovre-bygda og Dombås 15. april falt Eiliv Austlid mens han beskyttet regjeringsmedlemmer.[17] Alv Kjøs ble tatt til fange da han under rekognosering kjørte inn i en tysk stilling. Tyske fly bombet på denne tiden stadig områdene rundt Otta og Dombås.[5] Ruge flyttet 22. april hovedkvarteret til Venabygd og 23. april til Brennhaug stasjon i Sel.[13]

Åndalsnes og Molde[rediger | rediger kilde]

Kongen og kronprinsen søkte tilflukt i skogkanten under bombingen av Molde

Ministrene Frihagen, Trygve Lie, Ljungberg og Torp hadde ankommet Åndalsnes 18. april. Seks jernbanevogner med Norges Banks gullbeholdning kom til Åndalsnes 20. april. Deler av gullbeholdning ble lastet på britisk skip på Åndalsnes, resten av gull- og kontantbeholdningen ble 25. april sendt videre til Molde med lastebiler. General Ruge mente at regjeringen burde komme seg til Åndalsnes der Frihagen, Lie og Ljungberg hadde reist i forveien.[8] Kongen og kronprinsen reiste gjennom Romsdalen til Åndalsnes kvelden 22. april. Kongen reiste fra Åndalsnes til Molde 23. april.[18] Tyske fly bombet Åndalsnes fra 20. april og fortsatte til 1. mai. Tyske hærstyrker inntok Åndalsnes 2. og 3. mai.[19][20] Etter å oppholdt seg på Stuguflåten to netter reiste Nygaardsvold med flere til Molde via Åndalsnes 23. april. I Molde oppholdt statsrådene seg på villa «Knausen», mens kongen og kronprinsen oppholdt seg på Glomstua. I Molde var det også franske og britiske sendemenn. Under et bombeangrep mot Molde 28. april søkte kongen og kronprinsen ly i et skogholt ved byen, og det kjente bildet ved «Kongebjørka» ble tatt.[4]

Nordover til Åndalsnes reiste også sivilister som Fredrik Haslund (sammen med gullbeholdningen), hans svoger Kristian Gleditsch og søster Nini Haslund Gleditsch. Martin Linge reiste 9. april til Åndalsnes som var hans fremmøtested ved mobilisering. Den britiske diplomaten/etterretningsmannen Frank Foley forlot Oslo med sin radiosender i bagasjen og bisto blant annet general Ruge med radioforbindelse til London. Ifølge Haavardsholm var Foley og hans sekretær på Åndalsnes allerede 11. april.[21] Den britiske presseattachen Rowland Kenney kom også til Åndalsnes. Einar Gerhardsen flyktet også fra hovedstaden og bisto blant annet ved flyttingen av gullbeholdningen fra Molde til Tromsø. Dikteren Nordahl Grieg deltok som vaktmannskap under evakueringen av gullet.

Martin Linge hadde vært på Åndalsnes siden 9. april og ble som en av de første norske evakuert til Storbritannia 30. april.[21][22]

Til Tromsø[rediger | rediger kilde]

Regjeringen Nygårdsvold i Molde, april 1940.
Medlemmer av regjeringen Nygårdsvold fotografert i april 1940 på «Villa Knausen» 3 km utenfor Molde. 1 rekke fra venstre: Sverre Søstad, Hans Ystgaard, Johan Nygaardsvold, Halvdan Koht, Trygve Lie. 2 rekke fra venstre: Olav Hindahl, Sven Nielsen, Birger Ljungberg, Anders Frihagen. Foto: Romsdalsmuseet/Digitalt Museum.

Kongen, medlemmer av regjeringen og sentraladministrasjonen ble under kraftig bombeangrep sent på kvelden 29. april og natt til 30. april ble evakuert fra Molde av den britiske krysseren «Glasgow» med kurs for Tromsø.[6] De norske statsrådene fikk plass til inntil to funksjonærerer hver.[23] Molde sto i brann mens evakueringen pågikk. Medlemmer av den britiske, franske, polske og danske (minister Oxholm) legasjonen samt britiske soldater ble evakuert samtidig.[1] Totalt var det 750 ombord på «Glasgow». En del utenlandske diplomater (for land som ikke var i krig) og norske tjenestemenn var det ikke plass til og ble ikke med «Glasgow».[5] Underveis ble det diskutert om de skulle gå i land i Mosjøen (eventuelt Mo i Rana) eller reise helt til Tromsø. Koht gikk inn for Mosjøen (blant annet på grunn av jernbaneforbindelse til Trondheim), mens Nygaardsvold, kong Haakon og Dromer holdt på Tromsø. Kapteinen på «Glasgow» hadde ordre om å bringe dem til et sikkert sted og tvilte om Mosjøen var trygt nok. Landsetting i Mosjøen forutsatte at Trondheim snart ble gjenerobret. Fem av regjeringens medlemmer stemte for Mosjøen og seks for Tromsø. «Glasgow» ble eksortert av to destroyere, og skipet gikk i en lang bue ut i havet og mot nord før kursen ble lagt mot sør og Tromsø.[4] Koht, Ljungberg og Dormer ble værende ombord i «Glasgow» til Storbritannia mens de øvrige gikk i land i Tromsø 1. mai. Den norske gullbeholdningen ble også fraktet ut via Gudbrandsdalen og Molde, og videre til Tromsø 9. mai og Storbritannia 24. mai. På denne tiden pågikk fortsatt kampene om Narvik. Ruge forlot Molde natt til 2. mai med en britisk jager og kom til Tromsø om klokken 11.00 3. mai. Ruge hadde dagen før avslått tilbud om evakuering til Storbritannia. Deler av overkommandoens stab ble med nordover.[13]

I april ble britiske styrker landsatt i Harstad, senere gikk franske styrker i land i Bjerkvik. I slutten av mai ble det opparbeidet flyplass i Bardufoss i det fortsatt ubesatte Troms. Allierte styrker ble evakuert fra Namsos 4. mai. Tyske styrker rykket nordover i Trøndelag i mai og videre inn sør i Nordland. Hemnesberget ble inntatt 10. mai og Mo i Rana 17. mai.[1]

Opphold[rediger | rediger kilde]

Bispegården i Tromsø huset i mai 1940 regjeringens kontorer

Troms var ikke berørt av kampene lenger sør og var frem til kapitulasjonen fortsatt fritt område. General Fleischer og fylkesmann Gabrielsen i Finnmark hadde på egen hånd etablert en sivil administrasjon for Nord-Norge fordi de var avskåret fra regjeringen og overkommandoen i Sør-Norge.[13]

Erfaringene fra Elverum, Nybergsund og Molde gjorde at kongen og ministrene ikke oppholdt seg i Tromsø, i stedet skjulte de seg i Målselvdalen, Lyngen, Balsfjord og Storsteinnes. Kongen og kronprinsen oppholdt seg på fylkeslegens private hytte «Trangen» i Øverbygd i Målselvdalen 2. mai til 7. juni. Kongen hadde i utgangspunktet ingen militær vakt ved hytta, men bevæpnede frivillige fra Øverbygd og Balsfjord holdt vakt på veien rundt. Ruge traff der kongen første gang siden krigen begynte, og overkommandoen etablerte seg på Nordmo i Øverbygd.[13] I lia bak kongens hytte bygget soldater et bombesikkert rom.[24] Nygaardsvold og Støsted bodde også i Øverbygd i Målselvdalen noen kilometer unna kongen. Hindahl og Sven Nielsen kom senere også til Målselvdalen. Torp, Frihagen og Wold bodde på Tennes, Ystgaard i Balsfjord og Lie på Kvesmenes i Lyngen. Trygve Lie hadde ansvar for Utenriksdepartementet fordi Koht var i London. Rundt Kvesmenes var også en del utenlandske diplomater innkvartert. Den spredde innkvarteringen gjorde det vanskelig å kommunisere med annet enn telefon (reisetiden var flere timer mellom hvert sted og vårløsingen gjorde veiene upålitelige) og telefonnettet var usikkert ved at samtalene ble blandet sammen. Omkring 16. mai flyttet statsrådene med følge til Tromsø hvor de satte opp departementenes administrasjon i Bispegården. Statsråd ble først holdt hos kongen i Målselvdalen (reisen fra Tromsø tok nesten en dag) senere på Storsteinnes meieri når veien dit var farbar, mens regjeringsmøtene ble holdt i Tromsø. Tiden i Tromsø ble brukt på en rekke sivile saker innenfor de forskjellige departementenes områder.[4] Regjeringen hadde kontrollene over radiosendere i Tromsø, Bodø og Vadsø, senderen i Bodø gikk tapt under bombingen.[11] General Ruge var også til stede i Tromsø.

Koht og Ljungberg kom tilbake fra London 18. mai. Hambro kom 28. mai fra Stockholm (via Rovaniemi, Petsamo og Kirkenes) til Tromsø og deltok deretter i regjeringens møter.[11] Konsultativ statsråd Mowinckel oppholdt seg Stockholm og i Tromsø ble det strid mellom Hambro og Nygaardsvold om Mowinckel skulle fortsette i regjeringen.[4]

Drøftinger og vurderinger[rediger | rediger kilde]

Nygaardsvolds utgangspunkt var i mai at det var mulig å holde Nord-Norge fritt.[4] Ruge så i mai lyst på muligheten for å holde Nord-Norge fritt.[13] Etter at ministrene og departementene var samlet i Tromsø ble det fra omkring 20. mai holdt regjeringsmøte hver dag, statsråd ble avholdt 31. mai og 7. juni.[5]

Dormer informerte 1. juni om at de allierte på grunn av situasjonen i Frankrike ville oppgi Norge, og alle allierte stridskrefter i Norge ville bli overført til Frankrike og Storbritannia.[4] Den norske regjeringen vurderte et forslag om en våpenstillstand basert på en demarkasjonslinje nord for Bodø. Tyskland skulle i så fall få kontroll over det erobrede Norge sør for linjen mens den norske regjeringen skulle uten alliert tilstedeværelse styre Nord-Norge nord for linjen. På denne tiden var det regjeringsmøter hver dag, til dels to ganger om dagen - Hambro og Ruge deltok på en del av møtene.[4] Koht var 3. juni i Luleå og utformet på oppdrag fra regjeringen sammen med den svenske utenriksminister Günther et forslag til avtale om demarkasjonslinjen. Den norske regjeringen var også villig til å la svenske styrker bevokte den foreslåtte demarkasjonslinjen. Mowinckel og Nygaardsvold var interessert i en slik løsning, mens Hambro var mot. Kongen var enig i at det ble forsøkt å få til forhandlinger med Tyskland via Sverige. Dormer fikk utsatt evakueringen til 7. juni i påvente av svar.[4] Det kom ingen tysk respons på forslaget og planen ble ikke reelt forhandlet med tyske representanter, men general Ruge ønsket i kapitulasjonsforhandlingene at tyske styrker ikke skulle besette Finnmark som fortsatt skulle være under norsk administrasjon ved hjelp av grensevaktene som fortsatt var operative.[6]

I tiden i Troms overveide kongen og regjeringen både å bli værende i landet og å evakuere sammen med britene. Kronprinsen tilbød seg å bli værende i landet for å samarbeide med Administrasjonsrådet, dette ble sterkt frarådet av regjeringen og Hambro.[4] Den britiske sendemannen i Norge, Cecil Dormer, var instruert om å presse Haakon til å reise fordi krigskabinettet i London fryktet at det ville bli umulig å samarbeide med kongen og Nygaardsvold om frigjøringen av Norge dersom de ble værende.[6] Britene fryktet også at Norge ville bli en aktiv motstander i krigen om de ble værende.[24]

Einar Gerhardsen returnerte til Oslo sommeren 1940.

Til Storbritannia[rediger | rediger kilde]

Til det norske folk

Kongen og Regjeringen har i dette øyeblikk sett seg nødt til å flytte sitt sete og virke utenfor landets grenser. Ved det brutale overfall som den tyske regjering uten varsel satt i verk, lyktes det for tysk hærmakt å sette seg fast i Norge og etter hvert legge den største del av landet under seg. (...) Forsvarets overkommando har derfor rådd Kongen og Regjeringen til foreløbig å oppgi kampen innenlands. Og Kongen og Regjeringen har funnet det som sin plikt å følge dette råd. De flytter derfor nå ut av landet. Men de oppgir ikke dermed kampen for å gjenvinne Norges selvstendighet. Tvert imot - de vil holde fram med den utenfor landets grenser. (...)
Vi som sender dette ropet til dere i denne stund vi er nødt til å forlate Norges grunn, vi er bestemt på å sette alle våre krefter, vårt liv og alt vi eier, inn for Norges sak. Vi tror vi snart skal få komme tilbake til et fritt og selvstendig Norge, og vi håper vi skal kunne gjøre det med ære.
Haakon
Johan Nygaardsvold

Fra Forsvarssjef general Otto Ruge
Dere har hørt Kongen og Regjeringens proklamasjon. Mostanden i Nord-Norge skal opphøre, til tross for at vi i dag står ubseiret her. Det er gjort for å spare denne landsdel for ytterligere ødeleggelser. (...) Men krigen fortsetter på andre fronter, - nordmenn er med i striden der. Den dag kommer da dere atter kan reise hodet. Vent på dagen, vent med ro og tillit. Gjør ikke noe uoverveid som kan gi erobreren påskudd til represalier.
Forsvarets overkommando
den 9. juni 1940
Otto Ruge

forsvarssjef

I tiden i Troms overveide kongen og regjeringen både å bli værende i landet og å evakuere sammen med britene. Den britiske sendemannen i Norge, Cecil Dormer, var instruert om å presse Haakon til å reise fordi krigskabinettet i London fryktet at det ville bli umulig å samarbeide med kongen og Nygaardsvold om frigjøringen av Norge dersom de ble værende. General Carl Fleischer reiste sammen med regjeringen, mens general Ruge ble etter eget ønske værende og beredt til å i krigsfangenskap.[6] Ruge var krigsfange til krigens slutt. Det siste statsråd ble holdt klokken 14:00 7. juni i Bispegården, der ble Arne Sunde og Anders Fjelstad utnevnt til nye statsråder. En proklamasjon til folket signert kongen og Nygaardsvold ble sendt ut.[13]

Den norske regjeringen ble informert 31. mai om at de allierte på grunn av krigen på kontinentet ville trekke seg ut av Norge. I statsråd 7. juni ble det bestemt at kongen, kronprinsen og regjeringen foreløpig skulle flytte sitt sete til Storbritannia for å fortsette kampen utenfra. De reiste fra Tromsø til London med den britiske krysseren «Devonshire» 7. juni klokken 20:00. Kongen og kronprinsen var ombord i «Devonshire» sammen de fleste statsråder med unntak av Koht ombord i «Fridtjof Nansen» som la ut dagen etter. Frihagen og Mowinckel var i Stockholm, Arne Sunde i London, og Anders Fjelstad i Paris. Med i følget var omkring 70 andre personer, blant annet sivile embetsmenn, offiserer og diplomater for de allierte landene. «Devonshire» ankom Clyde 10. juni 1940..[25] «Fridtjof Nansen» kom til Torshamn 10. juni, deretter til Edinburgh 18. juni der det også var andre norske orlogsfartøy.[5]

Kronprinsesse Märtha, prins Harald og hans søstre var tidligere evakuert fra Elverum til Sverige.[25] Deretter ble de evakuert fra den finske havnen i Liinakhamari.[trenger referanse]

Ruge utsatte kapitulasjonen i Nord-Norge så lenge at de allierte i området skulle rekke å trekke seg ut og at «Devonshire» var på sikker avstand. Han ønsket også å demobilisere mest mulig av de norske soldatene før kapitulasjonen for å unngå omfattende krigsfangenskap. Ruge hadde samtidig lovet å kapitulere så raskt at man ikke risikerte bombing av flere byer, dette ville avhenge av flyværet. Den totale kapitulasjon ble undertegnet i Trondheim 10. juni 1940. Betingelsene innbefattet at den norsk styrken i Øst-Finnmark, av frykt for Sovjetunionen, skulle bli stående under kommando av fylkesmannen inntil de ble avløst av tyske styrker. Ruge reiste med båt til Trondheim der han gikk i fangenskap.[13]

På denne tiden en gruppe sivile nordmenn til Tromsø, Gerd Egede-Nissen, de hadde reiste gjennom Sverige og Finland, og håpet å få skyss til Storbritannia.[5]

Eksil og retur[rediger | rediger kilde]

Kongens hjemkomst i 1945

Frem til april 1942 satt statsrådene Mowinckel og Frihagen i Stockholm. Hambro kom til London høsten 1944. Eksil-regjeringen går også under navnet «London-regjeringen». Norge var sammen med Nederland de to okkuperte land som hadde en anerkjent regjering under krigen.[26] Regjeringen holdt sitt første møte i eksil 11. juni.[27] Regjeringen og kongen erklærte 24. juni at de fortsatt ville oppfylle sin forpliktelser overfor Norge. Den 27. juni 1940 krevet Stortinget Kong Haakons avgang, et krav han tilbakeviste i sin tale den 8. juli, blant annet med den begrunnelse at «det forslag Presidentskapet har tenkt å legge frem for Stortinget, er blitt til gjennem en avtale med de tyske okkupasjonsmyndigheter i Norge. Det er således ikke uttrykk for en fri norsk beslutning, men resultatet av en tvangsmakt utøvd ved fremmed militær okkupasjon.»[28] Med på flukten fra Norge var omkring 20 sivile tjenestemenn. I tillegg kom Nortraships administrasjon samt personell ved ambassaden. Det var usikkert om Storbritannia lot seg forsvare mot tyske angrep og de var derfor beredt til å flykte til Canada. Fra 1940/41 holdt sentraladministrasjonen til i Kingston House sentralt i London.[29]

Eksilregjeringen hadde først en liten stab med bare noen få embetsmenn og forretningsmenn. Etterhvert ble det etablert en administrasjon med mange nordmenn og mange utlendinger. Departementsinndelingen var omtrent som hjemme med tillegg for spesielle områder som sjøfart og gjenoppbygging av Norge. Den norske handelsflåten ble beslaglagt ved provisoriske anordninger 22. april og 18. mai og dannet det økonomiske grunnlaget for Norge i eksil og norsk krigføring. Over 90 % av inntektene til eksilregjeringen kom fra Nortraship.[30]

Nygaardsvold, resten av regjeringen, Hambro og 700 andre nordmenn vendte hjem fra eksil 31. mai. Kronprins Olav vendte tilbake 13. mai, mens kong Haakon, kronprinsesse Märtha og de tre barna vendte tilbake 7. juni - det allierte militærstyret av Norge ble samtidig formelt avsluttet og styringen overlatt til sivile norske myndigheter. Stortinget valgt i 1936 trådte sammen 14. juni og Einar Gerhardsen ble statsminister for en samlingsregjering 25. juni.[31]

Personer[rediger | rediger kilde]

Sentrale personer i eksil i Storbritannia:

I Nord-Amerika

Tidslinje[rediger | rediger kilde]

Senkingen av «Blücher» forsinket landgangen i Oslo
  • 7. april: Admiralitetet i London informere Norge om tyske skip i Nordsjøen[1]
  • 8. april
    • Tyske krigsskip observert på vei nordover gjennom Storebælt
    • Klokken 13:00: MS «Rio de Janeiro» senket, overlevende til Lillesand
    • Klokken 22:00: Leif Welding-Olsen varsler om tysk marine i ytre Oslofjord
    • Klokken 23:20: Hærens overkommando varsles om angrep i ytre Oslofjord.
    • Klokken 23:30: Ljunbgerg varslet Nygaardsvold

9. april[rediger | rediger kilde]

    • Klokken 01:30: Regjeringen hadde krisemøte på Victoria Terrasse, Koht konstaterte av landet var i krig
    • Klokken 4:30: Den tyske sendemann Curt Bräuer kom til UDs lokaler OG møtte Koht
    • Klokken 04:15: Tyske styrker krysset grensen inn i Danmark
    • Klokken 04:21: «Blücher» senket
    • Klokken 07:00: Regjeringen og medlemmer av Stortinget ut av Oslo med tog
    • Ca. klokken 07:00: 80 tyske fly på vei mot Oslo ble angrepet av norske jagerfly, tyske fly landet på Fornebu og tok kontroll
    • Tidlig morgen og formiddag: den franske, britiske og amerikanske legasjonen evakuerte og flyktet nordover[32]
    • Klokken 11:00: Hærens overkommando flyttet til Eidsvoll
    • Utover formiddagen: Tyske styrker inntok Oslo sentrum
    • Klokken 13:00: Stortingsmøte på Hamar
    • Klokken 19:32: Quisling erklærte statskupp i radiotale
    • Klokken 20:00: Ut av Hamar med tog til Elverum, ankomst 21:10
    • Klokken 21:20: Nytt møte der Elverumsfullmakten kom i stand, Stortinget oppløst
    • Ca. klokken 21:00: Den britiske og franske legasjonen forlot Høsbjør, noen mot Elverum noen mot Lillehammer[32]
    • Klokken 23:00: Tyske soldater ledet av Eberhard Spiller gikk inn i Hamar
Diplomater søkte tilflukt på Høsbjør hotell 9. april

fra 10. april[rediger | rediger kilde]

    • Ca. klokken 02:00: Spillers styrke stanset ved Midtskogen før Elverum
    • Kongen og Koht møtte Curt Bräuer i Elverum
    • Statsråd i Nybergsund avviste det tyske ultimatum («Kongens nei»)
    • Formiddag: Tyske styrker tok Værnes flyplass
    • Det britiske krigskabinettet åpnet for landgang i Namsos og Åndalsnes[1]
  • 11. april:
    • Kongen og kronprinsen overnattet på Heggemoen sør for Nybergsund
    • Statsråd i Nybergsund, regjeringen sluttet seg til kongens nei
    • Bräuer møtte kongen i Nybergsund for å overtale ham
    • 17:00-18:00: Nybergsund ble bombet, kongen med flere søkte tilflukt i skogen[3]
    • Elverum ble bombet
    • 21:00: Regjeringen forlot Nybergsund
  • 12. april:
    • Nygaardsvold mfl. til Tofte ved Hundorp
    • Koht, Hjelmtveit og Torp til Sverige
  • 13. april: Nygaardsvold mfl. til Lesjaverk
  • 14. april:
  • 15. april: Quisling presset til å gå av, Administrasjonsrådet tok over
  • 15. april: Koht og Torp kom til Otta fra Sverige
  • 17-18. april: Britisk landgang på Åndalsnes
  • 18. april: Ministrene Frihagen, Lie, Ljungberg og Torp ankom Åndalsnes.
  • 19. april klokken 11:00: Tyske fallskjermstyrker ved Dombås overga seg
  • 19. april: Britiske styrker til Lillehammer og Fåberg
  • 21. april ca. klokken 22:00: Kongen, Nygaardsvold med flere forlot Sandbu i Vågå
  • natt til 22. april: Ankomst Stuguflåten
  • 22. april:
    • Regjeringsmøtet på Stuguflåten vedtok Nortraship
    • Kongen og kronprinsen til Åndalsnes om kvelden.[18]
  • 23. april: Kongen og regjeringen til Molde
  • 24. april: Øivind Lorentzen, Arne Sunde og deler av gulltransporten med HMS «Galatea» fra Åndalsnes til Stortbritannia
  • 25. april: Bombingen av Molde begynte[23]
  • 26. april (kveld): Tyske styrker tok Kvam etter harde kamper
  • 28-29. april: Kristiansund ble bombet til ruiner
  • 28. april: Britene bestemte å trekke seg ut av Sør-Norge[33]
  • 29. april:
    • Molde bombet og brent
    • kl 21:00: Siste statsråd i Molde
    • kl 21:00: HMS «Glasgow» la til kai
  • 30. april:
    • Klokken 01:00: Kongen, kronprinsen og ministre samt deler av gullbeholdningen evakuert fra Molde til Tromsø med HMS «Glasgow»[34]
    • Ruge og overkommandoen til Battenfjordsøra
    • Britiske styrker forlot Dombås retning Åndalsnes
    • Forsvaret av Sør-Norge oppgitt
    • Natt til 1. mai: Brannbombing av Kristiansund, Åndalsnes og Sunndalsøra[35]

Mai[rediger | rediger kilde]

HMS «Devonshire» evakuerte kongen med flere fra Tromsø 7. juni
  • 2. mai:
    • kl 02:00: De siste britene forlot Åndalsnes.[35]
    • Tyske styrker rykket inn og heiste flagget kl 15:00[35]
    • Sunndalsøra besatt av Fischers gruppe.[35]
  • 4. mai: Allierte styrker evakuerte Namsos
  • 9. mai: Gulltransporten ankom Tromsø
  • 10. mai:
    • Tyske styrker inntok Hemnesberget
    • Tyske styrker gikk inn Be-Ne-Lux og angrep Frankrike
    • Britiske styrker okkuperte Island
    • «Snorre» med Einar Gerhardsen og andre sivile flyktninger fra gulltransporten ankom Tromsø
  • 13. mai: Nederlands dronning Wilhelmina flyktet til England
  • 16. mai: Belgias regjering forlot Belgia (Brussel inntatt 17. mai)
  • 17. mai: Tyske styrker inntok Mo i Rana
  • 18. mai: Koht og Ljungberg til Tromsø fra Storbritannia
  • 24. mai: Gulltransporten med HMS «Enterprise» til Storbritannia
  • 27. mai: Bodø ble bombet
  • 28. mai: Narvik ble gjenerobret
  • 3. juni: Koht møtte Sveriges utenriksminister i Luleå
  • 7. juni: Kongen, kronprinsen og regjeringen forlot Tromsø
  • 8. juni: «Fridtjof Nansen» (1930) fra Tromsø til Færøyene med Koht, Unni Diesen, Henry Diesen og Gerd Egede-Nissen
  • 10. juni: Norske militære styrker overga seg
  • 11. juni: Kongen, kronprinsen og regjeringen kom til London

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i Tamelander, M. og N. Zetterling (2001): 9. april. Oslo: Spartacus.
  2. ^ a b c d e Munthe-Kaas, O. (1955): Operasjonene gjennom Romerike-Hedemarken-Gudbrandsdalen-Romsdalen. Krigen i Norge 1940. Bind 1. Oslo: Gyldendal.
  3. ^ a b c d Skodvin, Magne (1991): Norsk historie 1939-1945. Krig og okkupasjon. Oslo: Samlaget.
  4. ^ a b c d e f g h i j k l m n o Nygaardsvold, Johan: Norge i krig. 9. april - 7. juni 1940. Oslo: Tiden, 1982.
  5. ^ a b c d e f g h i j k l Koht, Halvdan: Frå skanse til skanse. Minne frå krigsmånadene i Noreg 1940. Oslo: Tiden, 1947.
  6. ^ a b c d e f g Skodvin, Magne (red.) (1984): Norge i krig. Bind 1. Oslo: Aschehoug.
  7. ^ http://www.arkivverket.no/arkivverket/Bruk-av-arkiver/Nettutstillinger/Riksarkivets-vaarslipp-2011/Nygaardsvold-regjeringen-paa-flukt-i-Norge-9.-april-7.-juni-1940
  8. ^ a b c d e f g Harald Berntsen (1991): I malstrømmen. Johan Nygaardsvold 1879-1952. Oslo: Aschehoug.
  9. ^ Hauge & Stensrud: Kjære Hamar: Også vi når det blir krevet... s. 22-23
  10. ^ Gjerdåker, Brynjulv: Stiftstad og bygdeby: Hamars historie 1935-1991. Det tyske felttoget, s. 66. Hamar kommune 1998, ISBN 82-994906-1-8
  11. ^ a b c Jenssen, A. og K. Hanssen (1971): Fra fred til fred. Krigen 1939-1945. Bind 1. Norsk utgave. Oslo: Aschehoug.
  12. ^ https://snl.no/Kongens_nei
  13. ^ a b c d e f g h i Ruge, Otto og Olav Riste: Felttoget. General Otto Ruges erindringer fra kampene april-juni 1940. Oslo: Aschehoug, 1989.
  14. ^ Reidar Hirsti (1982): Gubben. Johan Nygaardsvold - mannen og epoken. Oslo: Gyldendal.
  15. ^ https://www.regjeringen.no/nb/dep/smk/ansvarsomrader/forloperne/1905-1945/1940-Statsministeren-og-sekretaren/id759077/
  16. ^ Turid Wammer (2011). «Gulltransporten 1940» (PDF). 75 år NNUM 1936-2011. Nordisk Numismatisk Union: 21. 
  17. ^ Dagbladet: «Eiliv kan få Krigskorset for å ha reddet regjeringen i 1940», 16. august 2009.
  18. ^ a b http://www.rbnett.no/krigsvaaren/article207667.ece
  19. ^ http://www.andalsnes-avis.no/frapapir/article207701.ece (avisartikkel basert på boka 1940 av Rolf Larsen)
  20. ^ Åndalsnes Arkivert 24. februar 2014 hos Wayback Machine. i Norsk Krigsleksikon 1940-1945, J. W. Cappelen Forlag A/S, oppslag 6. mai 2014.
  21. ^ a b Haavardsholm, Espen: Martin Linge – min morfar. Familieroman med fotografier. Oslo: Oktober forlag, 2007.
  22. ^ http://nbl.snl.no/Martin_Linge
  23. ^ a b Øksendal, Asbjørn (1974). Gulltransporten 9. april 1940. Aschehoug. ISBN 82-03-06336-5. 
  24. ^ a b Dagsavisen, 6. juni 2015, s.26-30.
  25. ^ a b Riste, Olav: London-regjeringa.' Oslo: Samlaget, 1995.
  26. ^ Skodvin s. 85
  27. ^ https://www.arkivverket.no/arkivverket/Bruk-arkivet/Nettutstillinger/Riksarkivets-vaarslipp-2011/Nygaardsvold-regjeringen-paa-flukt-i-Norge-9.-april-7.-juni-1940
  28. ^ «Mine plikter - «Kongens andre nei»». Kongehuset. Besøkt 22. november 2012. 
  29. ^ Skodvin, Magne (red.) (1984): Norge i krig. Bind 7. Oslo: Aschehoug.
  30. ^ Arkivverket: «Nygaardsvold-regjeringen i London 1940-1945», udatert, lest 7. mars 2015.
  31. ^ Skodvin, Magne (red.) (1995): Norge i krig. Bind 8. Oslo: Aschehoug.
  32. ^ a b Reid, Margaret og Leif C. Rolstad (1980): April 1940: en krigsdagbok. Margaret Reids dagbok. Gyldendal forlag ISBN 978-82-05-12148-5
  33. ^ Grimnes, Ole Kristian (1995). «Norsk krigsleksikon». I Dahl, Hjeltnes, Nøkleby, Ringdal, Sørensen. Norsk krigsleksikon 1940-45. Oslo: Cappelen. ISBN 82-02-14138-9. 
  34. ^ http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Kongens-ukjente-telegram-fra-flukten-6302248.html
  35. ^ a b c d Parelius, Nils (1970). Molde og Romsdal i krigstiden 1940-1945 (med utdrag fra bøkene). Romsdalsmuseet. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]