Flukten fra Oslo 9. april 1940

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Kampene i Sør-Norge

Flukten fra Oslo 9. april 1940 skjedde da Norges regjering, Stortingets medlemmer, kong Haakon VII, kronprins Olav og tjenestemenn i sentraladministrasjonen forlot Oslo 9. april 1940 som følge av det tyske angrepet på Norge i 1940. Flukten gikk først gjennom de fortsatt frie indre delene av Østlandet. Stortinget holdt sitt siste møte på Elverum og oppløste seg selv etter at Elverumsfullmakten ble til. Noen medlemmer av regjeringen og kronprinsesse Märtha med barna evakuerte fra Østlandet til Sverige.

Den videre flukten omfattet kongen, kronprinsen, regjeringens medlemmer og noen andre tjenestemenn samt noen sivile og utenlandske diplomater. Flukten gikk videre via Gudbrandsdalen, Åndalsnes og Molde til Tromsø. Tromsø fungerte som det frie Norges hovedstad i omkring en måned inntil kapitulasjonen og de sentrale personene var trygt evakuert. Ved gulltransporten ble Norges Banks gullbeholdning fraktet ut av landet samme vei. Mens konge og regjering var på flukt forsøkte Vidkun Quisling å ta makten før et sivilt styre ble opprettet i Oslo.[1]

Underveis ble det holdt stortingsmøter og statsråd der det ble gjort vedtak om den videre styringen av Norge. Dette er eneste gang Stortinget har holdt møte utenfor hovedstaden. På Elverum sto de i fare for å bli innhentet av tyske styrker, og i Nybergsund unnslapp de så vidt tysk flyangrep. I Gudbrandsdalen i april var de fem dager sperret inne mellom fremrykkende tyske styrker sørfra og fallskjermstyrker ved Dombås. Evakueringen sjøveien skjedde med britiske fartøy. Kong Haakon og kronprins Olav forlot landet fra Tromsø den 7. juni, og ble værende i eksil i Storbritannia til landet var frigjort og alliert okkupasjon avsluttet 7. juni 1945.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Angrepet på Norge i 1940

Tyske fly på Fornebu, april 1940

Dagene før invasjonen fikk norske myndigheter informasjon om tyske militære aktiviteter. Politimester Nils Onsrud varslet om senkingen av MS «Rio de Janeiro» 8. april til marinen i Kristiansand klokken 15:00, deretter til sjefen for nøytralitetsvakten, general Einar Liljedahl, klokken 16:00, og til Justisdepartementet rett etter. Omkring 100 tyske soldater fra «Rio de Janeiro» ble berget og de fortalte at det var på vei for å «beskytte» Bergen mot britene. I ytre Oslofjord varslet kaptein Leif Welding-Olsen på vaktskipet HVB «Pol III» om tyske skip på vei inn fjorden sent på kvelden 8. april.[2] Klokken 23:20 8. april fikk Hærens overkommando melding om at fremmede krigsskip av ukjent nasjonalitet hadde angrepet norske stillinger i ytre Oslofjord.[3][4]

Ettermiddagen 8. april meldte avisene i Oslo om tyske krigsskip på vei nordover gjennom Storebælt. I Stortinget var det møter til klokken 21:00 og deretter var det regjeringsmøte til 21:45.[5]

I løpet av morgenen og formiddagen den 9. april 1940 tok tyske styrker fra alle våpengrener kontroll over Bergen, Stavanger, Trondheim, Narvik, Horten, Egersund og Kristiansand. Norske styrker på Oscarsborg festning senket den tyske krysseren «Blücher» i Drøbaksundet klokken 04:20, og dette forsinket de tyske troppenes ilandstigning i Oslo. Den tyske planen var gå inn i havnen med krigsskip og raskt landsette rundt 2 000 soldater omkring klokken 05:00 slik at regjeringen ville oppfatte situasjonen som håpløs og gi opp ytterligere væpnet motstand. Den tyske planen var å ta kontroll over Fornebu med fallskjermsoldater, tåke gjorde at dette ikke ble gjennomført. Omkring klokken 09:00 landet tyske fly på Fornebu og tyske styrker tok raskt kontroll over flyplassen.[6][2][7] Flyplassen på Kjeller ble bombet mellom kl 07:40 og 11:00 den 9. april.[4] Midt på dagen 9. april tok tyske styrker kontroll over Oslo sentrum.[8]

Troms og Finnmark forble under norsk kontroll. Åndalsnes og Mørebyene, Nord-Trøndelag og Helgeland ble ikke besatt av tyske styrker i april. Mellom Bergen og Trondheim var det ingen tysk landgang: Her ble det full norsk mobilisering, og det norske sjøforsvaret fungerte som det skulle, slik at Romsdalsfjorden lå åpen for britisk landgang på Åndalsnes.[8] Norge var nøytralt før den tyske invasjonen.[1]

Tyske styrker forsøkte å skape forbindelser mellom brohodene i hovedbyene, særlig Oslo-Trondheim og Oslo-Bergen.[9] Etter 9. april drev de norske styrkene oppholdende strid og hindre de tyske styrkene å bruke forbindelseslinjer som Dovrebanen. Ved hovedfronten på Østlandet var de norske styrkene stadig på defensiven.[10]

Flukt i Sør-Norge[rediger | rediger kilde]

Stortingspresident Carl Joachim Hambro tok initiativ til evakuering og flyktet sammen med regjeringens medlemmer

Natt til 9. april møttes regjeringen på Victoria Terrasse. Den vedtok mobilisering og å be Storbritannia om hjelp. Utenriksminister Koht kontaktet deretter den britiske ambassadøren, Cecil Dormer, som ble informert om at det tyske angrepet var i gang. Kontakten ble tatt første gang klokken 02:00 og senere klokken 04:00.[11] Regjeringens beslutning om delvis mobilisering ble meddelt generalstaben omkring klokken 03:00 natt til 9. april.[4]

Den tyske sendemannen Curt Bräuer tok kontakt klokken 04:00 om natten og kom til møte med Koht på Victoria Terrasse klokken 04:30. Bräuer overleverte et ultimatum på 19 maskinskrevne sider. Bräuer krevde at det ikke skulle ytes motstand og full tysk kontroll over militæranlegg, kommunikasjon og fartøy i norske havner. Kravet ble avvist etter kort rådslaging i regjeringen. «Wir wollen unsere Selbständigkeit wahren» (norsk: «vi vil verne om vår selvstendighet») var Kohts beskjed til Bräuer. «Dann wird es Kampf geben, und nichts kann euch retten» (norsk: «da blir det kamp, og intet kan redde dere»), svarte Bräuer. Det ble bestemt at regjeringen og kongefamilien skulle flyttes til Hamar.[2][11]

Tog fra Oslo[rediger | rediger kilde]

Journalister fikk vite at regjeringen skulle reise til Hamar og kringkastet nyheten. Bräuer sendte nytt ultimatum til Hamar.[2][11] Regjeringen og de fleste av Stortingets medlemmer ble evakuert fra Oslo med ekstratog klokken 07:00 fra Østbanestasjonen mot Hamar.[12] Få timer senere var Oslo besatt av tyske styrker Toget ble satt opp etter initiativ av stortingspresident Hambro; han skal ha begynt forberedelsene straks meldingen om angrepet kom før midnatt.[13] Toget passerte Lillestrøm midt under bombingen av Kjeller flyplass; toget stanset og ble evakuert på Lillestrøm mens bombeangrepet pågikk.[4]

Hærens overkommando hadde forlatt byen litt etter klokken 08:00, og var klokken 11:00 installert på Eidsvoll landsgymnas.[4]

Den 9. april tok okkupantene kontrollen over NRK i Oslo, mens den lovlige norske regjeringen brukte kringkasteren på Hamar en tid og dessuten kortbølgesenderen på Vigra ved Ålesund. Senderen på Vigra ble bombet og til slutt ødelagt av tyske fly.[11]

9. april: Hamar[rediger | rediger kilde]

Til minne om møtet på Hamar

Stortingspresident Hambro dro den 9. april i forvegen til Hamar med bil. Der informerte han fylkesmann Knut Nordanger og ordførerne Kristian Bakken og Rudolf Hedemann fra henholdsvis Hamar og Vang om at Hamar denne dagen var blitt Norges hovedstad i henhold til Grunnlovens paragraf 68.[14] Dette er eneste gang unntaksbestemmelsen om at Stortinget kan møtes utenfor hovedstaden har blitt benyttet.[15]

Statsminister Johan Nygaardsvold og hans familie ankom byen med bil. Nygaardsvold var ifølge vitner psykisk nedbrutt på grunn av krigssituasjonen og det betydelige ansvaret han satt med.[16]

Ekstratoget kom til Hamar stasjon klokken 11:10 og teatersalen Festiviteten ble brukt til ekstraordinær stortingssal fra 13:00. Det var på dette tidspunkt kjent at Danmark var blitt besatt med de samme kravene som Norge hadde avslått. 45 av stortingets medlemmer var ikke ankommet Hamar. Koht redegjorde for at Storbritannia og Frankrike hadde sagt seg villig til å hjelpe med militære styrker så snart det lot seg gjøre.[4][10]

I pausen etter dette første møtet leverte Nygaardsvold inn regjeringens avskjedssøknad som straks ble avvist av stortingspresidenten, som på sin side fikk med seg Kong Haakon, Kronprins Olav, partiledere og regjeringsmedlemmer for å overtale Nygaardsvold til å fortsette i sin stilling. Det ble vedtatt å ta kontakt med den tyske diplomaten Curt Bräuer for å innlede forhandlinger. Bräuer hadde klokken 12:00 sendt telegram til Hamar med oppfordring om å gi opp motstanden. Nytt stortingsmøte ble holdt klokken 18:30, da var 8 av Stortingets medlemmer fraværende (37 hadde kommet til etter møtet midt på dag).[4][10]

Mens de var på Hamar varslet telegrafbestyreren på Jessheim at tyske soldater var på vei nordover i kjøretøy. Møtet ble da avbrutt for evakuering med tog til Elverum.[2] Toget reiste uten Nygaardsvold og han måtte låne bil av en privatperson for å komme til Elverum.[13] Klokken 19:32 holdt Vidkun Quisling en radiotale om at han dannet regjering. Kongen forlot Sælid gård på Hamar med bil og kom til Gaarder gård på Elverum klokken 21:30.[17]

9–10. april: Elverum[rediger | rediger kilde]

Til minne om hendelsene i Nybergsund

Elverum folkehøyskole holdt Stortinget sitt siste møte på fem år. Møtet på Elverum varte fra omkring 21:20 til 22:30. Elverumsfullmakten, lagt frem av Hambro, ga regjeringen myndighet til å gjøre alle vedtak mens krigen pågikk og Stortinget ikke kunne møtes. Det ble ikke formelt votert over denne generalfullmakten og det kom ingen innvendinger. Hambro og Nygaardsvold antydet at det kunne bli nødvendig for regjeringen å forlate landet og fullmakten ville sikre regjeringen myndighet. På Elverum ble det etablert en samlingsregjering med tre konsultative statsråder fra de øvrige partier og de ble utnevnt en forhandlingsdelegasjon på tre person som sammen med Koht eventuelt skulle etablere kontakt med tyske myndigheter.[18][19][20] Stortingsrepresentantene gikk fra hverandre og møttes ikke igjen formelt før 14. juni 1945.[8]

De stortingsrepresentantene som 10. april fortsatt var på Elverum folkehøyeskole drøftet situasjon og ble orientert av Koht i løpet av dagen og reiste deretter med tog til Oslo. Kongefamilien og regjeringen fortsatte flukten. Generalstaben med kommanderende general Kristian Laake i spissen hadde flyttet til Elverum; Otto Ruge kom også dit. Om natten flyttet generalstaben videre til Rena.[20][8][19]

Kongens første nei. De røde markeringene på brevet er fra landssviksaken mot Quisling etter krigens slutt.

Omkring 100 tyske soldater sendt mot Elverum for å ta konge og regjering til fange. Den tyske styrkene møtte liten motstand på vei over Romerike og mot Hamar, men ble natt til 10. april rundt klokken 3:00 stanset av en liten norsk styrke ved Midtskogen rett vest for Elverum, og de tyske soldatene returnerte til Oslo. Da Trygve Lie fikk melding om den tyske styrken på vei fra Hamar, vekket han de andre og fikk i stand flukt videre til Nybergsund der de ankom i grålysningen den 10. april. Nybergsund hadde på forhånd blitt pekt ut som neste eventuelle stoppsted, fordi det ga mulighet for flukt både til Sverige og videre nordover.[13][21]

«Kongens nei»[rediger | rediger kilde]

Hitler hadde gitt ordre om at Bräuer skulle samtale med kongen alene, men kongen ville ha Koht med dersom vesentlige spørsmål skulle drøftes. Koht ble igjen på Elverum for å møte Bräuer. Kongen returnerte til Elverum hvor han og Koht samt tre stortingsrepresentanter møtte Bräuer 10. april i folkehøyskolens bygg. Kongen møtte først Bräuer alene, deretter hadde Bräuer møte med Koht og Kongen sammen, og til slutt de tre stortingsrepresentantene. Halvparten av stortingsrepresentantene var fortsatt på folkehøyskolen. Den tyske sendemannen Curt Bräuer hadde møtt Koht til om morgenen 9. april, kravet fra Bräuer var fortsatt at de måtte overgi seg og dessuten at kongen måtte utnevne Quisling til statsminister.[22][23][24][25]

Kravet fra Bräuer ble behandlet i statsråd i Nybergsund. Regjeringen vedtok etter kong Haakons sterke anbefaling på nytt å avvise det tyske ultimatum, herunder kravet om å utnevne en regjering ledet av Vidkun Quisling. Det tyske kravet ble avvist uten dissens. Kongens appell til regjeringen var sterkt følelsesladet og han truet med å abdisere om regjeringen gikk med på de tyske kravene.[23][24] Denne episoden omtales som «Kongens nei» eller «Kongens første nei».[26]

Tyske fly bombet Elverum og Terningmoen midt på dag 11. april: tettstedet blir ødelagt og 35 omkommer. Det er uklart om dette var en hevnaksjon for Kongens nei eller om det var militærstrategisk for å sikre forbindelsen Oslo-Trondheim gjennom Østerdalen. Elverum hadde militær forlegning som kunne ta i mot mobiliserte soldater til kamp mot invasjonsstyrken.[27][28] Folkehøyskolen ble ikke ødelagt under bombingen.[25]

11. april: Nybergsund[rediger | rediger kilde]

Natt til 11. april tilbrakte kongen og Nygaardsvold på gården Heggemoen utenfor Nybergsund.[13] Dormer, andre diplomater og noen journalister var også kommet til Nybergsund.[11] Formiddagen 11. april var det statsråd i Nybergsund og general Laake ble da erstattet av Otto Ruge som kommanderende general. Ifølge daværende utenriksminister Halvdan Koht telegraferte Ruge «straks» til den britiske regjeringa med beskjed om at hjelpen måtte komme om ikke tyskerne skulle hærta hele landet.[11] Følget oppholdt seg i Nybergsund utover dagen.

Klokken 17:45 angrep 11 tyske fly med sprengbomber, brannbomber og mitraljøser Nybergsund; angrepet varte omkring 1 time. Kongen, kronprinsen og regjeringsmedlemmene unnslapp såvidt bombingen; kjøretøy og bygninger ble ødelagt og satt i brann. Elverum ble samtidig angrepet med 19 Heinkel 111 bombefly. Den tyske planen var å sette inn et kompani fallskjermjegere i Nybergsund etter bombingen; trolig ble dette sløyfet fordi flyangrepet ble vurdert som vellykket.[29][30] Følget forflyttet seg etter dette til Innbygda i Trysil. Under et opphetet regjeringsmøte bestemte de seg for å dra videre til Lillehammer (med sikte på å reise nordover mot Dombås og Åndalsnes), etter at de hadde vurdert å flykte over grensen til Sverige.[10][31]

Ruge tok over kommandoen 11. april og flyttet hovedkvarteret til Øyer i Gudbrandsdalen.[24] På Øyer fikk Ruge bistand av Frank Foley og sekretæren Margareth Reid som hadde en kortbølgeradio med direkte kontakt til War Office i London. Reid var med Ruge hele veien til Åndalsnes.[32] Nygaardsvold var innom Ruge på Øyer 13. april, Ruge anbefalte at de kom seg forbi Dombås, helst helt til Åndalsnes, så snart som mulig i tilfelle tyskerne bombet eller tok kontroll over knutepunktet.[33]

12. april: Sverige og til Gudbrandsdalen[rediger | rediger kilde]

Under dramatisk flukt natten mellom 11. og 12. april ble følget splittet opp. Statsministeren og deler av regjeringen (Birger Ljungberg, Hindahl, Anders Frihagen, Støstad og Ystgaard) kom til Lillehammer mens kongen og noen regjeringsmedlemmer endte på Drevsjø. Nygaardsvold, Frihagen og noen andre ministre kom med bil til Hamar klokken 05:00 om morgenen 12. april og videre til Vendkvern utenfor Hamar; omkring klokken 08:00 reiste de videre til Lillehammer. På Lillehammer gikk flyalarmen flere ganger og sivilbefolkningen evakuerte. De hadde sikret seg Norges Banks kontantbeholdning på Gjøvik, Hamar og Lillehammer, disse kontantene ble til dels fraktet i ministrenes biler. Natt til 13. april tilbragte Nygaardsvold på Tofte hotell ved Hundorp.[10]

Ved flukten fra Nybergsund natt til 12. april endte et følge på fem biler med blant andre kongen og kronprinsen som passasjerer ved Drevsjø der de såvidt skal ha krysset grensen til Sverige. Følget skal ha blitt avvist av svenske grensevakter. Dette følget kjørte så ned Engerdal, opp Rendalen og over Folldal til Hjerkinn og ned til Otta søndag 14. april.[10] Lie, Wold og major Østgård reiste sammen med kongen. Koht skriver at kongen ikke ønsket å søke tilflukt i Sverige, men Koht kontakt den svenske utenriksministeren med forespørsel om kongen kunne være flyktning i Sverige og samtidig fritt kunne bevege seg over grensen – den svenske regjerigen kunne ikke love noe.[11]

Koht, Torp og Hjelmtveit var i Sverige noen dager[13] og reiste der blant annet opp til Sälen i Dalarna hvor de traff kronprinsesse Märtha med barna samt Mowinckel. På Hamar hadde regjeringen ifølge Koht planlagt å bruke legasjonen (ambassaden) i Stockholm som et særkontor for utenriksdepartementet. I Sälen var det en rekke tjenestemenn fra Utenriksdepartementet, blant andre utenriksråd Jens Bull. Tjenestemennene hadde fraktet med seg omkring 4 tonn dokumenter fra departementets kontorer i Oslo. Sammen med Koht begynte Bull planlegging av arbeidet i Stockholm. Koht, Torp og noen tjenestemenn fra utenriksdepartementet forlot Sälen 14. april klokken 16:00. Hjelmtveit var syk og ble igjen i Sverige; han kom senere etter til Tromsø. Følget reiste via Trysil, Elverum og Hamar til Lillehammer, dit de ankom den 15. april klokken 06:00, og til Otta, dit de ankom klokken 12:00.[11]

13. april: Otta–Dombås[rediger | rediger kilde]

Lesjaverk var et av de mange stedene statsrådene overnattet i Gudbrandsdalen
Regjeringen holdt statsråd på Stuguflåten pensjonat litt vest for Bjorli. Kong Haakon overnattet der 22. april 1940 på vei mot Molde.[34] Foto fra Haakon VIIs og Mauds kroningsreise i 1906.

Lørdag 13. april reiste Nygaardsvold via Dombås og til Lesjaverk omkring klokken 19:00, et følge på 17 personer (mest journalister) kom etter sent på natt. På Dombås hadde sivilbefolkningen evakuert og en gruppe infanterister fra Møre regiment (med base på Åndalsnes) hadde ankommet. Søndag 14. april returnerte Nygaardsvold med følge til Otta hvor de holdt regjeringsmøte på Heggelund pensjonat, kongen, Frihagen og flere hadde da kommet til Otta. På Heggelund ble blant annet «provisoriske anordningen for rådgjerder i krig» vedtatt. På Otta var fagforeningslederne Martin Tranmæl, Konrad Nordahl og Lars Evensen kommet til.[10]

Ettermiddag 14. april kjørte Nygaardsvold på nytt nordover mot Dombås og da de kom til Dovre kirke ble Dombås bombet av fly som kom opp dalen. På denne tiden ble det sluppet fallskjermsoldater mellom Dombås og Dovre. Nygaardsvold skjulte seg natt til 15. april i en villa i Dovrebygda og ble bevoktet av bevæpnede frivillige fra lokalbefolkningen.[10] Mandag morgen 15. april forflyttet Nygaardsvold med flere seg igjen nordover og traff kaptein Eiliv Austlid med et kompani på 40 mann. De tyske soldatene var like ved og Austlids kompani som sikret regjerings bilkolonne kom i kamp og Nygaardsvold forflyttet seg til Kirkestuen gjestgiveri i Dovre. Nygaardsvold selv og følget hans reiste da ned til Heggelund ved Otta der kongen befant seg.[10]

Koht, Torp og Hjelmtveit kom 15. april fra Sverige. De ble værende på Otta 16. og 17. april, og gjorde da flere forsøk på å komme gjennom Dombås mot Åndalsnes, men ble stanset av tyske styrker i Dovrebygda. De vurderte å ta seg til Vestlandet over Strynefjellet, men der var veien vinterstengt i en strekning på 40 km og denne måtte i så fall tilbakelegges på ski. De forflyttet seg 17. april til gården Sandbu i Vågå hvor de oppholdt seg noen relativt rolige dager.[32]

På Sandbu utnevnte kongen Mowinckel, Jakob Vik og Sven Nielsen til konsultative statsråder (ifølge Nygaardsvold skjedde dette på Sandbu tidligere i april, mens det ifølge Koht skjedde på Stuguflåten 22. april). Nielsen kom opp til Sandbu, Mowinckel var i Stockholm, mens Vik fikk de ikke kontakt med. Mens regjeringen var på Sandbu avviste den en sondering fra Paal Berg og Administrasjonsrådet. Frihagen hadde oppholdt seg på Dombås mens de tyske fallskjermsoldatene ble nedkjempet av norske infanterister. Ifølge Nygaardsvold gikk 1,1 millioner kroner, «alle våre penger», i kontanter tapt under kampene på Dombås, mens Berntsen skriver at det dreide seg om 12 millioner kroner. Ruge skriver at det dreide seg om 12 millioner kroner som Frihagen overleverte hærens overkommando ved Hatledal og Ruge.[32]

Da regjeringens medlemmer på denne tiden befant seg forskjellige steder, tok de i bruk kodenavn i telefonsamtaler. «Gubben» var Nygaardsvold personlig, «Filosofen» var Koht, mens «Samvirkelaget» var selve regjeringen.[13]

Tyske fallskjermsoldater ble sluppet nær Dombås 14. april. Trygve Lie, Nygaardsvold og flere medlemmer av regjeringen kom med bil ved Dovre mot Dombås da eskorten et par hundre meter foran støtte på en tysk stilling ved Hagevollen. Regjeringens eskorte besto av en liten styrke med Eiliv Austlid i spissen. Austlid døde i stormangrepet og regjeringens biler snudde og kjørte tilbake til Kirkestuen. Under flukten gjennom Dovre-bygda og Dombås 15. april falt Eiliv Austlid mens han beskyttet regjeringsmedlemmer.[35] Alv Kjøs ble tatt til fange da han under rekognosering kjørte inn i en tysk stilling. Tyske fly bombet på denne tiden stadig områdene rundt Otta og Dombås.[11] Ruge flyttet 22. april hovedkvarteret til Venabygd og 23. april til Brennhaug stasjon i Sel.[32]

22. april: Stuguflåten[rediger | rediger kilde]

Frihagen, Lie og Ljungberg reiste i forveien til Åndalsnes for å finne egnet oppholdssted. På kvelden 21. april forlot de Sandbu i Vågå. Natt til 22. april kom Nygaardsvold med flere fra Vågå til Stuguflåten pensjonat ved Bjorli, hvor de oppholdt seg til 23. april. Mens de var på Stuguflåten slo det ned bomber i nærheten.[10] På Stuguflåten ble det holdt statsråd hvor blant annet Nortraship ble opprettet.[36] Et foreløpig vedtak om Nortraship ble gjort 19. april på Sandbu etter at Dormer og Dampierre (den franske sendemannen) 18. april hadde foreslått at Storbritannia kunne ta kontroll over hele den norsk handelsflåten.[11] Regjeringen vedtok med provisorisk anordning 22. april at medlemmer av Norges Banks direksjon i okkupert område var fritatt for sine verv (inkludert banksjef Rygg), og det ble oppnevnt ny direksjon med Anders Ræstad som leder. Ole Colbjørnsen ble oppnevnt som et av de nye medlemmene.[37]

Åndalsnes[rediger | rediger kilde]

HMS «Carlisle» hadde luftvernartilleri og lå ved Åndalsnes i aprildagene.

Ministrene Frihagen, Trygve Lie, Ljungberg og Torp hadde ankommet Åndalsnes 18. april.[13] General Ruge mente at regjeringen burde komme seg til Åndalsnes dit Frihagen, Lie og Ljungberg hadde reist i forveien.[13] Kongen og kronprinsen reiste gjennom Romsdalen til Åndalsnes kvelden 22. april.[38]

Martin Linge hadde vært på Åndalsnes (hans møtested ved mobilisering) siden 9. april, og ble som en av de første norske evakuert til Storbritannia 30. april.[39][40] Den britiske diplomaten/etterretningsmannen Frank Foley forlot Oslo med sin radiosender i bagasjen, og bisto blant annet general Ruge med radioforbindelse til London. Ifølge forfatteren Espen Haavardsholm var Foley og hans sekretær på Åndalsnes allerede 11. april.[39] Den britiske presseattachen Rowland Kenney kom til Åndalsnes. Arbeiderpartimannen Einar Gerhardsen flyktet fra hovedstaden, og bisto blant annet ved flyttingen av gullbeholdningen fra Molde til Tromsø. Dikteren Nordahl Grieg deltok som vaktmannskap under evakueringen av gullet. Nordover til Åndalsnes reiste noen sivilister som Fredrik Haslund (sammen med gullbeholdningen), hans søster Nini Haslund Gleditsch og svoger Kristian Gleditsch. Seks jernbanevogner med Norges Banks gullbeholdning kom til Åndalsnes 20. april. Deler av gullbeholdningen ble lastet på britisk skip på Åndalsnes, resten ble 25. april sendt videre til Molde med lastebiler.[13]

De britiske krysserne «Carlisle» og «Curacoa» hadde luftvernkanoner og ble liggende ved Åndalsnes etter landsetting av soldater tidligere i april. Tyske fly bombet Åndalsnes jevnlig fra 20. april og fortsatte til 1. mai; Åndalsnes stasjon var eneste intakte bygg. De britiske styrkene fra Gudbrandsdalen ble evakuert 30. april til 2. mai. Tyske hærstyrker inntok Åndalsnes 2. og 3. mai.[41][42][43][44]

23.–30. april: Molde[rediger | rediger kilde]

Regjeringen Nygårdsvold i Molde, april 1940.
Medlemmer av regjeringen Nygårdsvold fotografert i april 1940 på «Villa Knausen» 3 km utenfor Molde. 1 rekke fra venstre: Sverre Søstad, Hans Ystgaard, Johan Nygaardsvold, Halvdan Koht, Trygve Lie. 2 rekke fra venstre: Olav Hindahl, Sven Nielsen, Birger Ljungberg, Anders Frihagen.
Foto: Romsdalsmuseet/Digitalt Museum.

Kongen, Nygaardsvold med flere reiste fra Stuguflåten via Åndalsnes til Molde 23. april. I Molde oppholdt statsrådene seg på villa «Knausen», mens kongen og kronprinsen oppholdt seg på Glomstua. I Molde var det også franske og britiske diplomater. Under et bombeangrep mot Molde 28. april søkte kongen og kronprinsen ly i et skogholt ved byen, og det kjente bildet ved «Kongebjørka» ble tatt.[10][38] Kristiansund, Moldes naboby, ble totalskaddet etter bombing fra 28. april til 1. mai.[45]

Ruge og overkommandoen holdt til på Hole i Lesja 28. april da de allierte informerte om at deres styrker i Sør-Norge ble trukket ut. Han flyttet til Furset ved Batnfjorden og skrev der 30. april ordren om at de norske styrkene i Sør-Norge skulle overgi seg. Ruge og overkommandoen forlot Molde med jageren «Diana» kvelden 1. mai. Kapitulasjonen for Sør-Norge ble undertegnet i Rindal 3. mai.[46][47]

Kongen, medlemmer av regjeringen og sentraladministrasjonen ble under kraftig bombeangrep sent på kvelden 29. april og natt til 30. april evakuert fra Molde av den britiske krysseren «Glasgow».[24] Molde sto i brann mens evakueringen pågikk. De norske statsrådene fikk ta med inntil to funksjonærer hver; flere var det ikke plass til ombord.[48] Medlemmer av den britiske, franske, polske og danske legasjonen samt britiske soldater ble evakuert samtidig.[2] Totalt var det 750 personer ombord på «Glasgow». En del utenlandske diplomater (fra land som ikke var i krig) og norske tjenestemenn ble ikke med «Glasgow» på grunn av plassmangel.[11] En stor del av gullet ble sendt med «Glasgow» som satte kurs for Tromsø.[49]

Til Tromsø[rediger | rediger kilde]

Otto Ruge og overkommandoen reiste med den britiske jageren HMS «Diana» fra Molde til Tromsø.

Underveis til Tromsø ble det diskutert om de skulle gå i land i Mosjøen (eventuelt Mo i Rana), eller reise helt til Tromsø. Koht gikk inn for Mosjøen (blant annet på grunn av jernbaneforbindelse til Trondheim), mens Nygaardsvold, kong Haakon og Dromer holdt på Tromsø. Kapteinen på «Glasgow» hadde ordre om å bringe dem til et sikkert sted og tvilte om Mosjøen var trygt nok. Landsetting i Mosjøen forutsatte at Trondheim snart ble gjenerobret. Fem av regjeringens medlemmer stemte for Mosjøen og seks for Tromsø. «Glasgow» ble ekskortert av to destroyere, og skipet gikk i en lang bue ut i havet og mot nord før kursen ble lagt mot sør og Tromsø.[10]

Koht, Ljungberg og Dormer ble værende ombord i «Glasgow» til Storbritannia mens de øvrige gikk i land i Tromsø 1. mai. Den norske gullbeholdningen ble også fraktet ut via Gudbrandsdalen og Molde, og videre til Tromsø 9. mai og Storbritannia 24. mai. På denne tiden pågikk fortsatt kampene om Narvik. Ruge forlot Molde natt til 2. mai med en britisk jager og kom til Tromsø klokken 11:00 3. mai. Ruge hadde dagen før avslått tilbud om evakuering til Storbritannia. Deler av overkommandoens stab ble med nordover.[32]

I april ble britiske styrker landsatt i Harstad, senere gikk franske styrker i land i Bjerkvik. I slutten av mai ble det opparbeidet flyplass i Bardufoss i det fortsatt ubesatte Troms. Allierte styrker ble evakuert fra Namsos 4. mai. Tyske styrker rykket nordover i Trøndelag i mai og videre inn sør i Nordland. Hemnesberget ble inntatt 10. mai og Mo i Rana 17. mai.[2]

Opphold[rediger | rediger kilde]

Bispegården i Tromsø huset i mai 1940 regjeringens kontorer

Troms var ikke berørt av kampene lenger sør og var frem til kapitulasjonen fortsatt fritt område. General Fleischer og fylkesmann Gabrielsen i Finnmark hadde på egen hånd etablert en sivil administrasjon for Nord-Norge fordi de var avskåret fra regjeringen og overkommandoen i Sør-Norge.[32]

Erfaringene fra Elverum, Nybergsund og Molde gjorde at kongen og ministrene ikke oppholdt seg i Tromsø, i stedet skjulte de seg i Målselvdalen, Lyngen, Balsfjord og Storsteinnes. Kongen og kronprinsen oppholdt seg på fylkeslegens private hytte «Trangen» i Øverbygd i Målselvdalen fra 2. mai til 7. juni. Kongen hadde i utgangspunktet ingen militær vakt ved hytta, men bevæpnede frivillige fra Øverbygd og Balsfjord holdt vakt på veien rundt. Ruge traff der kongen første gang siden krigen begynte, og overkommandoen etablerte seg på Nordmo i Øverbygd.[32] I lia bak kongens hytte bygget soldater et bombesikkert rom.[50]

Nygaardsvold og Støsted bodde også i Øverbygd i Målselvdalen noen kilometer unna kongen. Hindahl og Sven Nielsen kom senere også til Målselvdalen. Torp, Frihagen og Wold bodde på Tennes, Ystgaard i Balsfjord og Lie på Kvesmenes i Lyngen. Trygve Lie hadde ansvar for Utenriksdepartementet fordi Koht var i London og Paris sammen med Ljungberg der de blant andre møtte Neville Chamberlain, Lord Halifax, Édouard Daladier og Paul Reynaud. Koht og Ljungberg var i London på tiden for Norway Debate og regjeringskrisen. Ljungberg møtte Churchill alene, mens Koht ble tatt i mot av kong Georg. Rundt Kvesmenes var i tillegg en del utenlandske diplomater innkvartert. Den spredde innkvarteringen gjorde det vanskelig å kommunisere med annet enn telefon (reisetiden var flere timer mellom hvert sted og vårløsingen gjorde veiene upålitelige) og telefonnettet var usikkert ved at samtalene ble blandet sammen. Omkring 16. mai flyttet statsrådene med følge til Tromsø hvor de satte opp departementenes administrasjon i Bispegården. Statsråd ble først holdt hos kongen i Målselvdalen (reisen fra Tromsø tok nesten en dag) senere på Storsteinnes meieri når veien dit var farbar, mens regjeringsmøtene ble holdt i Tromsø. Tiden i Tromsø ble brukt på en rekke sivile saker innenfor de forskjellige departementenes områder.[51][10] Regjeringen hadde kontrollene over radiosendere i Tromsø, Bodø og Vadsø, senderen i Bodø gikk tapt under bombingen.[18] General Ruge var også til stede i Tromsø.

Koht og Ljungberg kom tilbake fra London 18. mai. Hambro kom 28. mai fra Stockholm (via Rovaniemi, Petsamo og Kirkenes) til Tromsø og deltok deretter i regjeringens møter.[18] Konsultativ statsråd Mowinckel oppholdt seg Stockholm og i Tromsø ble det strid mellom Hambro og Nygaardsvold om Mowinckel skulle fortsette i regjeringen.[10]

Drøftinger og vurderinger[rediger | rediger kilde]

Utenriksministrene Trygve Lie (til venstre) og Christian Günther, 29. oktober 1944, Stockholm.

Nygaardsvolds utgangspunkt var i mai at det var mulig å holde Nord-Norge fritt.[10] Ruge så i mai lyst på muligheten for å holde Nord-Norge fritt.[32] Etter at ministrene og departementene var samlet i Tromsø ble det fra omkring 20. mai holdt regjeringsmøte hver dag, statsråd ble avholdt 31. mai og 7. juni.[11]

Dormer informerte 1. juni om at de allierte på grunn av situasjonen i Frankrike ville oppgi Norge, og alle allierte stridskrefter i Norge ville bli overført til Frankrike og Storbritannia.[10] Den norske regjeringen vurderte et forslag om en våpenstillstand basert på en demarkasjonslinje nord for Bodø. Tyskland skulle i så fall få kontroll over det erobrede Norge sør for linjen mens den norske regjeringen skulle uten alliert tilstedeværelse styre Nord-Norge nord for linjen. På denne tiden var det regjeringsmøter hver dag, til dels to ganger om dagen – Hambro og Ruge deltok på en del av møtene.[10]

Koht var 3. juni i Luleå og utformet på oppdrag fra regjeringen sammen med Sveriges utenriksminister Christian Günther et forslag til avtale om demarkasjonslinjen. Den norske regjeringen var også villig til å la svenske styrker bevokte den foreslåtte demarkasjonslinjen. Mowinckel og Nygaardsvold var interessert i en slik løsning, mens Hambro var mot. Kongen var enig i at det ble forsøkt å få til forhandlinger med Tyskland via Sverige. Dormer fikk utsatt evakueringen til 7. juni i påvente av svar.[10] Det kom ingen tysk respons på forslaget og planen ble ikke reelt forhandlet med tyske representanter, men general Ruge ønsket i kapitulasjonsforhandlingene at tyske styrker ikke skulle besette Finnmark som fortsatt skulle være under norsk administrasjon ved hjelp av grensevaktene som fortsatt var operative.[24]

I tiden i Troms overveide kongen og regjeringen både å bli værende i landet og å evakuere sammen med britene. Kronprinsen tilbød seg å bli værende i landet for å samarbeide med Administrasjonsrådet, dette ble sterkt frarådet av regjeringen og Hambro.[10] Den britiske sendemannen i Norge, Cecil Dormer, var instruert om å presse Haakon til å reise fordi krigskabinettet i London fryktet at det ville bli umulig å samarbeide med kongen og Nygaardsvold om frigjøringen av Norge dersom de ble værende.[24] Britene fryktet også at Norge ville bli en aktiv motstander i krigen om de ble værende.[50]

Einar Gerhardsen returnerte til Oslo sommeren 1940.

Til Storbritannia[rediger | rediger kilde]

Til det norske folk

Kongen og Regjeringen har i dette øyeblikk sett seg nødt til å flytte sitt sete og virke utenfor landets grenser. Ved det brutale overfall som den tyske regjering uten varsel satt i verk, lyktes det for tysk hærmakt å sette seg fast i Norge og etter hvert legge den største del av landet under seg. (...) Forsvarets overkommando har derfor rådd Kongen og Regjeringen til foreløbig å oppgi kampen innenlands. Og Kongen og Regjeringen har funnet det som sin plikt å følge dette råd. De flytter derfor nå ut av landet. Men de oppgir ikke dermed kampen for å gjenvinne Norges selvstendighet. Tvert imot - de vil holde fram med den utenfor landets grenser. (...)
Vi som sender dette ropet til dere i denne stund vi er nødt til å forlate Norges grunn, vi er bestemt på å sette alle våre krefter, vårt liv og alt vi eier, inn for Norges sak. Vi tror vi snart skal få komme tilbake til et fritt og selvstendig Norge, og vi håper vi skal kunne gjøre det med ære.
Haakon
Johan Nygaardsvold

Fra Forsvarssjef general Otto Ruge
Dere har hørt Kongen og Regjeringens proklamasjon. Mostanden i Nord-Norge skal opphøre, til tross for at vi i dag står ubseiret her. Det er gjort for å spare denne landsdel for ytterligere ødeleggelser. (...) Men krigen fortsetter på andre fronter, - nordmenn er med i striden der. Den dag kommer da dere atter kan reise hodet. Vent på dagen, vent med ro og tillit. Gjør ikke noe uoverveid som kan gi erobreren påskudd til represalier.
Forsvarets overkommando
den 9. juni 1940
Otto Ruge

forsvarssjef

I tiden i Troms overveide kongen og regjeringen både å bli værende i landet og å evakuere sammen med britene. Den britiske sendemannen i Norge, Cecil Dormer, var instruert om å presse Haakon til å reise fordi krigskabinettet i London fryktet at det ville bli umulig å samarbeide med kongen og Nygaardsvold om frigjøringen av Norge dersom de ble værende. General Carl Fleischer reiste sammen med regjeringen, mens general Ruge ble etter eget ønske værende og beredt til å i krigsfangenskap.[24] Ruge var krigsfange til krigens slutt. Det siste statsråd ble holdt klokken 14:00 7. juni i Bispegården, der ble Arne Sunde og Anders Fjelstad utnevnt til nye statsråder. En proklamasjon til folket signert kongen og Nygaardsvold ble sendt ut.[32]

Den norske regjeringen ble informert 31. mai om at de allierte på grunn av krigen på kontinentet ville trekke seg ut av Norge. I statsråd 7. juni ble det bestemt at kongen, kronprinsen og regjeringen foreløpig skulle flytte sitt sete til Storbritannia for å fortsette kampen utenfra. De reiste fra Tromsø til London med den britiske krysseren «Devonshire» 7. juni klokken 20:00. Kongen og kronprinsen var ombord i «Devonshire» sammen de fleste statsråder med unntak av Koht ombord i «Fridtjof Nansen» som la ut dagen etter. Frihagen og Mowinckel var i Stockholm, Arne Sunde i London, og Anders Fjelstad i Paris. Med i følget var omkring 70 andre personer, blant annet sivile embetsmenn, offiserer og diplomater for de allierte landene. «Devonshire» ankom Clyde 10. juni 1940.[52] «Fridtjof Nansen» kom til Torshamn 10. juni, deretter til Edinburgh 18. juni der det også var andre norske orlogsfartøy.[11]

Ruge utsatte kapitulasjonen i Nord-Norge så lenge at de allierte i området skulle rekke å trekke seg ut og at «Devonshire» var på sikker avstand. Han ønsket også å demobilisere mest mulig av de norske soldatene før kapitulasjonen for å unngå omfattende krigsfangenskap. Ruge hadde samtidig lovet å kapitulere så raskt at man ikke risikerte bombing av flere byer, dette ville avhenge av flyværet. Den totale kapitulasjon ble undertegnet i Trondheim 10. juni 1940. Betingelsene innbefattet at den norsk styrken i Øst-Finnmark, av frykt for Sovjetunionen, skulle bli stående under kommando av fylkesmannen inntil de ble avløst av tyske styrker. Ruge reiste med båt til Trondheim der han gikk i fangenskap.[32]

På denne tiden kom en gruppe sivile nordmenn til Tromsø, Gerd Egede-Nissen, de hadde reiste gjennom Sverige og Finland, og håpet å få skyss til Storbritannia.[11]

Til Nord-Amerika[rediger | rediger kilde]

Kronprinsesse Märtha, prins Harald og hans søstre var kort etter 9. april evakuert fra Elverum til Sverige der de ble værende til midten av august. President Franklin D. Roosevelt beordret et skip til Petsamo for å evakuere amerikanske borgere, medlemmer av den norske kongefamilien og andre. Carl Gustaf Mannerheim beordret en finsk offiser til å ledsage de kongelige gjennom finsk område. Ombord i skipet var blant andre USAs ambassadør Florence Jaffray Harriman og den danske pianisten Victor Borge. Skipet gikk langs Norges kyst etter avtale mellom USA og Tyskland. Märtha og barna kom 28. august til Washington D.C. med et følge på elleve personer.[52][53][54][55][56] Blant andre Hambro og Ljungberg reiste etter en tid i London til Nord-Amerika.

Eksil og retur[rediger | rediger kilde]

Kongens hjemkomst i 1945

Johan Nygaardsvolds regjering fortsatt sitt virke i eksil, under navnet «London-regjeringen». Norge var sammen med Nederland de to okkuperte land som hadde en fullt anerkjent eksilregjering under krigen.[57] Regjeringen holdt sitt første møte i eksil 11. juni.[12] Med på flukten fra Norge var omkring 20 sivile tjenestemenn. Det var usikkert om Storbritannia lot seg forsvare mot tyske angrep og eksilregjeringen var derfor beredt til å flykte videre til Canada.[58]

Nygaardsvold, resten av regjeringen, Hambro og 700 andre nordmenn vendte hjem fra eksil 31. mai. Kronprins Olav vendte tilbake 13. mai, mens kong Haakon, kronprinsesse Märtha og de tre barna vendte tilbake 7. juni – det allierte militærstyret av Norge ble samtidig formelt avsluttet og styringen overlatt til sivile norske myndigheter. Stortinget valgt 19. oktober 1936 trådte sammen 14. juni.[59][15]

Tidslinje[rediger | rediger kilde]

Senkingen av «Blücher» forsinket landgangen i Oslo
Før invasjonen
tid hendelse
5. april Den britiske regjeringen vedtok operasjon Wilfred 8. april[2]
midt på dag 7. april Norske myndigheter varslet om tyske skip på vei ut fra Stettin.[2]
7. april Admiralitetet i London informerte ambassdøren om tyske skip i Nordsjøen[2]
8. april kl 9:30 Oslo sjøforsvarsdistrikt «skjerpet beredskap»[2]
formiddag 8. april HMS «Glowworm» senket i kamp med «Admiral Hipper» i havet utenfor Trøndelag.[60]
midt på dag 8. april Legasjonen i London varslet om tysk krigsskip på vei nordover trolig mot Narvik.[61]
8. april Tyske krigsskip observert på vei nordover gjennom Storebælt og Kattegat[2]
8. april kl 19:00 Oslo sjøforsvarsdistrikt «skjerpet årvåkenhet»[2]
kl 13, 8. april MS «Rio de Janeiro» senket, overlevende til Lillesand
8. april, kl 15:00 Marinen i Kristiansand varslet om at MS «Rio de Janeiro» senket.[2]
8. april kl 18:00 Nyhetsbyrået Reuters meldte at 80-100 tyske krigsskip gikk gjennom Storebælt og Kattegat.[3]
8. april 20.30 Reuters sendte ut melding om senkingen «Rio de Janeiro».[3]
kl 22:00, 8. april Leif Welding-Olsen varslet om tysk marine i ytre Oslofjord.[6]
kl 23:20, 8. april Hærens overkommando varslet om angrep i ytre Oslofjord.[62]
kl 23:30, 8. april Forsvarsminister Ljunbgerg varslet statsminister Nygaardsvold.

9. april[rediger | rediger kilde]

9. april
tid hendelse
Midnatt Nygaardsvold og regjeringsmedlemmer kom til Victoria terrasse.[63]
01:30 Regjeringen hadde krisemøte på Victoria Terrasse, Koht konstaterte av landet var i krig
02:06 Admiralstaben fikk bekreftet at krigsskipene var tyske.[63]
02:00–02:30 Regjeringen fikk melding om at krigsskip ved Bergen og i Oslofjorden var tyske.[63]
02:15 Hambro fikk melding om at tyske skip var på vei mot Bergen.[63]
4:00 Britiske «Renown» angrep «Gneisenau» ved Lofoten.[2]
04:15 Tyske styrker krysset grensen inn i Danmark
04:21 «Blücher» senket
04:30 Den tyske sendemann Curt Bräuer kom til møtte Koht i UDs lokaler
07:00 Regjeringen og medlemmer av Stortinget ut av Oslo med tog
ca 07:00 80 tyske fly på vei mot Oslo ble angrepet av norske jagerfly, tyske fly landet på Fornebu og tok kontroll
tidlig på dag den franske, britiske og amerikanske legasjonen evakuerte og flyktet nordover[64]
11:00 Hærens overkommando flyttet til Eidsvoll
formiddag Tyske styrker inntok Oslo sentrum[65]
13:00 Stortingsmøte på Hamar
18:30–19:40 Andre stortingsmøte på Hamar, avbrutt etter melding om tysk fremrykking.[20]
19:32 Quislings radiotale hvor han erklærte statskupp[65]
20:00 Stortinget m.fl. fra Hamar med tog mot Elverum
21:30–22:25 Stortingsmøte med Elverumsfullmakten, konsultative statstråder og forhandlingsdelegasjon utnevnt.[20]
ca 21 Den britiske og franske legasjonen forlot Høsbjør, noen mot Elverum noen mot Lillehammer[64]
23:00 Tyske soldater ledet av Eberhard Spiller gikk inn i Hamar
Diplomater søkte tilflukt på Høsbjør hotell 9. april

10.–11. april[rediger | rediger kilde]

10.–11. april
tid hendelse
fra ca. kl 02:00 Trefningen på Midtskogen vest for Elverum mellom norske styrker fra Terningmoen og Spillers styrke.[23][21]
formiddag, 10. april Kongen og Koht møtte Curt Bräuer i Elverum[23]
10. april Statsråd i Nybergsund avviste det tyske ultimatum («Kongens nei»)
10. april Koht orienterte stortingsrepresentanter om situasjon.[20]
Ettermiddag 10. april Stortingsrepresentantene reiste fra Elverum med tog til Oslo.[20]
Formiddag 10. april Tyske styrker tok Værnes flyplass
10. april Det britiske krigskabinettet åpnet for landgang i Namsos og Åndalsnes[2]
11. april Kongen og kronprinsen overnattet på Heggemoen sør for Nybergsund
11. april Statsråd i Nybergsund, regjeringen sluttet seg til kongens nei. Ruge utnevnt til kommanderende general[11]
11. april Bräuer møtte kongen i Nybergsund for å overtale ham
17:00–18:00 Nybergsund ble bombet, kongen med flere søkte tilflukt i skogen[8]
Elverum ble bombet
21:00 Regjeringen forlot Nybergsund

12. april til 4. mai[rediger | rediger kilde]

12–30. april
tid hendelse
12. april Nygaardsvold mfl. til Tofte ved Hundorp; Koht, Hjelmtveit og Torp til Sverige.
13. april Nygaardsvold mfl. til Lesjaverk
13. april, kl 4:00 Frank Foley kom til Øyer for å bistå Ruge i kontakt med britiske myndigheter.[66][67]
14. april Hønefoss okkupert.[68]
14. april Statsråd på Otta
14. april Slaget ved Dombås, Dombås besatt av tyske fallskjermsoldater.
14. april Britisk/fransk landgang i Namsos
14. april Norsk styrker i Høytorp fort ved Mysen overga seg
15. april Quisling presset til å gå av, Administrasjonsrådet tok over.[1]
15. april Koht og Torp kom til Otta fra Sverige
16. april Kongsvinger besatt.[68]
17–18. april Britisk landgang på Åndalsnes
18. april Ministrene Frihagen, Lie, Ljungberg og Torp ankom Åndalsnes.
19. april 11:00 Tyske fallskjermstyrker ved Dombås overga seg
19. april Britiske styrker til Lillehammer og Fåberg
21. april ca. 22:00 Kongen, Nygaardsvold med flere forlot Sandbu i Vågå
21.-22. april Bombingen av Steinkjer
natt til 22. april Regjeringen og kongen Stuguflåten vest for Bjorli
22. april Regjeringsmøtet på Stuguflåten vedtok Nortraship
22. april Kongen og kronprinsen til Åndalsnes om kvelden[38]
23. april Kongen og regjeringen til Molde
24. april Josef Terboven blir sivil leder for den tyske okkupasjonen av Norge.[1]
24. april Øivind Lorentzen, Arne Sunde og deler av gulltransporten fra Åndalsnes til Storbritannia.[69]
25. april Bombingen av Molde begynte[48]
25-26. april Norske styrker på Voss overga seg.
26. april (kveld) Tyske styrker tok Kvam etter Kampene ved Kvam
28. april Tyske styrker nådde Otta og Kvikne[70]
28. april Britene bestemte å trekke seg ut av Sør-Norge[71]
28. april-1.mai Kristiansund totalskadet etter bombing.[72]
29. april Molde bombet og brent.
29. april, kl 21:00 Siste statsråd i Molde; HMS «Glasgow» la til kai
30. april kl 1:00 Kongen, kronprinsen og ministre samt deler av gullbeholdningen evakuert fra Molde til Tromsø med HMS «Glasgow»[73]
30. april Ruge og overkommandoen til Batnfjordsøra
30. april Britiske styrker forlot Dombås retning Åndalsnes
29-30. april Tyske styrker på Østlandet fikk ved Berkåk kontakt med tyske styrker i Trøndelag.[2][74]
1. mai Fagernes ble inntatt.
Natt til 1. mai Brannbombing av Kristiansund, Åndalsnes og Sunndalsøra[75]
2. mai, kl 02:00 De siste britene forlot Åndalsnes[75]
2. mai 15:00 Tyske styrker inntok Åndalsnes[75]
2. mai Sunndalsøra besatt av Fischers gruppe[75]
natt til 4. mai Allierte styrker ledet av Mountbatten evakuerte Namsos[76]

Mai[rediger | rediger kilde]

HMS «Devonshire» evakuerte kongen med flere fra Tromsø 7. juni
Mai
tid hendelse
7.–8. mai Norway Debate i Underhuset.
9. mai Gulltransporten ankom Tromsø
10. mai Tyske styrker inntok Hemnesberget
10. mai Churchill ble statsminister i Storbritannia.
10. mai Tyske styrker gikk inn Be-Ne-Lux og angrep Frankrike i Slaget om Frankrike
10. mai Britiske styrker okkuperte Island
10. mai «Snorre» med Einar Gerhardsen og andre sivile flyktninger ankom Tromsø
17. mai Tyske styrker inntok Mo i Rana
18. mai Koht og Ljungberg til Tromsø fra Storbritannia
24. mai Gulltransporten med HMS «Enterprise» til Storbritannia
27. mai Bodø ble bombet
28. mai Narvik ble gjenerobret av norske og allierte styrker

Juni[rediger | rediger kilde]

Juni
tid hendelse
1. juni De allierte hadde bestemt seg for tilbaketrekking fra Nord-Norge.[77]
3. juni Koht møtte Sveriges utenriksminister Günther i Luleå
7. juni Kongen, kronprinsen og regjeringen forlot Tromsø med britisk krigsskip
8. juni «Fridtjof Nansen» fra Tromsø til Færøyene med Koht, Unni Diesen, Henry Diesen og Gerd Egede-Nissen
10. juni Norske militære styrker overga seg; Ruge i krigsfangeskap
11. juni Kongen, kronprinsen og regjeringen kom til London

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Knut Helle, Ståle Dyrvik, Edgar Hovland og Tore Grønlie (2013): Grunnbok i Norges historie. Fra vikingtid til våre dager. Universitetsforlaget.
  2. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q Tamelander, M. og N. Zetterling (2001): 9. april. Oslo: Spartacus.
  3. ^ a b c Claasen, Adam (1. mars 2004). «The German Invasion of Norway, 1940: The Operational Intelligence Dimension». Journal of Strategic Studies. 27. 1: 114–135. ISSN 0140-2390. doi:10.1080/0140239042000232792. Besøkt 5. oktober 2020. 
  4. ^ a b c d e f g Munthe-Kaas, O. (1955). Krigen i Norge 1940 : B. 1 : Operasjonene gjennom Romerike, Hedemarken, Gudbrandsdalen, Romsdalen. Gyldendal. 
  5. ^ Haga 2000, s. 26
  6. ^ a b Grimnes, Ole Kristian (1990). Oscarsborg festning 9. april 1940. [Drøbak]: Oscarsborg festnings venner. 
  7. ^ Grimnes 1987, s. 17
  8. ^ a b c d e Skodvin, Magne (1991): Norsk historie 1939–1945. Krig og okkupasjon. Oslo: Samlaget.
  9. ^ Christensen 1975
  10. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s Nygaardsvold, Johan (1982). Norge i krig : 9. april - 7. juni 1940. Tiden. ISBN 8210023446. 
  11. ^ a b c d e f g h i j k l m n o Koht, Halvdan (1947). Frå skanse til skanse : minne frå krigsmånadene i Noreg 1940. Tiden. 
  12. ^ a b «Vårslipp 2011 : Nygaardsvold-regjeringen på flukt i Norge 9. april-7. juni 1940». Arkivverket (norsk). 10. mai 2017. Besøkt 2. juni 2021. «Det var fem norske regjeringer som var virksomme under krigen, men vi har delt dem inn i seks ved å presentere Nygaardsvold-regeringen i Norge og England hver for seg. Ved å følge lenkene under vil du kunne lese mer om regjeringene, bla direkte i protokollene og se bilder av alle statsrådene.» 
  13. ^ a b c d e f g h i Berntsen, Harald (1991). I malstrømmen : Johan Nygaardsvold 1879–1952. Aschehoug. ISBN 8203161553. 
  14. ^ Hauge & Stensrud: Kjære Hamar: Også vi når det blir krevet... s. 22–23
  15. ^ a b Leerberg, Nora Naguib. Mestad, Ola; Michalsen, Dag, red. «§ 68 | Grunnloven». Grunnloven. Historisk kommentarutgave 1814–2020 (norsk). doi:10.18261/9788215054179-2021-082. Besøkt 30. september 2022. «§ 68 gjør også unntak for alminnelig møtested, og fastsetter at dersom det foreligger «overordentlige omstendigheter» kan kongen velge «en annen by i riket» som Stortingets samlingssted. To tilfeller av slike omstendigheter er spesifikt nevnt: Fiendtlig innfall eller smittsom syke. Siden 1814 er unntaksbestemmelsen kun anvendt en gang, som følge av Tysklands angrep på Norge 9. april 1940 da Stortinget flyttet til Hamar og Elverum.» 
  16. ^ Gjerdåker, Brynjulv (1998): Stiftstad og bygdeby: Hamars historie 1935–1991. Det tyske felttoget, s. 66. Hamar kommune, ISBN 82-994906-1-8
  17. ^ «Kongens nei - 9. april». annomuseum.no (norsk). Besøkt 24. februar 2022. 
  18. ^ a b c Jenssen, A. og K. Hanssen (1971): Fra fred til fred. Krigen 1939–1945. Bind 1. Norsk utgave. Oslo: Aschehoug.
  19. ^ a b Wyller, Thomas Chr. (1962). Politisk rekonstruksjon mai - juni 1945: (arbeidstittel). Oslo. 
  20. ^ a b c d e f Østbø, Ivar Buch (1995). Stortinget: "all makt i denne sal" : håndbok - Stortinget. Oslo: Schibsted. ISBN 8251615461. 
  21. ^ a b Midtskogen 9.april 1940: utgitt til minnehøytidelighetene Midtskogen-Elverum 9. april 1978 : [i anledning av] Hærjubileet 1978. Elverum: [Østoppland forsvarsdistrikt, Østoppland infanteriregiment nr. 5]. 1978. 
  22. ^ Grimnes 1987, s. 119
  23. ^ a b c d Christensen 1975, s. 34
  24. ^ a b c d e f g Skodvin, Magne (red.) (1984): Norge i krig. Bind 1. Oslo: Aschehoug.
  25. ^ a b Hagen, Trond Ivan (16. september 2016). «Nå åpnes kongerommet». NRK. Besøkt 3. oktober 2022. 
  26. ^ «Kongens nei». Store norske leksikon. 9. april 2019. Besøkt 2. juni 2021. 
  27. ^ Eide, Stein S. (5. juni 2020). «Bombingen av Elverum var ikke tysk hevnaksjon – NRK Innlandet – Lokale nyheter, TV og radio». NRK. Besøkt 2. oktober 2022. 
  28. ^ Hagen, Trond Ivan (11. januar 2016). «Da tyskerne bombet Elverum». NRK. Besøkt 2. oktober 2022. 
  29. ^ Grimnes 1987, s. 124
  30. ^ «Krigsutbruddet i Hedmark 1940 - dag for dag - Anno». annomuseum.no (norsk). Besøkt 3. oktober 2022. 
  31. ^ Grimnes 1987, s. 126
  32. ^ a b c d e f g h i j Ruge, Otto; Riste, Olav (1989). Felttoget : general Otto Ruges erindringer fra kampene april-juni 1940. Aschehoug. ISBN 8203161960. 
  33. ^ Reidar Hirsti (1982): Gubben. Johan Nygaardsvold - mannen og epoken. Oslo: Gyldendal.
  34. ^ «Kongens fluktrute - Anno». annomuseum.no. Besøkt 27. februar 2022. 
  35. ^ Dagbladet: «Eiliv kan få Krigskorset for å ha reddet regjeringen i 1940», 16. august 2009.
  36. ^ «1940: Statsministeren og sekretæren». Regjeringen.no (norsk). Statsministerens kontor. 21. august 2014. Besøkt 2. juni 2021. «Våren 1940 kom det tyske angrepet på Norge til å avslutte det korte samarbeidet mellom statsminister Johan Nygaardsvold og hans sekretær siden oktober 1939, Finn Solberg Larsen. Nygaardsvold mente sekretæren forlot ham. Solberg Larsen, som i 1946 skiftet navn til Lønnå, hevder at han ikke gjorde det.» 
  37. ^ Turid Wammer (2011). «Gulltransporten 1940» (PDF). 75 år NNUM 1936-2011. Nordisk Numismatisk Union: 21. Arkivert fra originalen (PDF) 5. juni 2013. Besøkt 21. august 2016. 
  38. ^ a b c «Kongefamilien under krigen». rbnett.no. 17. april 2010. Besøkt 2. juni 2021. 
  39. ^ a b Haavardsholm, Espen: Martin Linge – min morfar. Familieroman med fotografier. Oslo: Oktober forlag, 2007.
  40. ^ Haavardsholm, Espen (25. februar 2020). «Martin Linge». Norsk biografisk leksikon. Besøkt 2. juni 2021. 
  41. ^ http://www.andalsnes-avis.no/frapapir/article207701.ece (avisartikkel basert på boka 1940 av Rolf Larsen)
  42. ^ Åndalsnes Arkivert 24. februar 2014 hos Wayback Machine. i Norsk Krigsleksikon 1940–1945, J. W. Cappelen Forlag A/S, oppslag 6. mai 2014.
  43. ^ Kynoch, J.H. (1995). Nakne soldater. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203220622. 
  44. ^ Øystein Mølmen: Raumabanen/Romsdalen, Lesja og Dovre. Kamphandlingene i april 1940. Lesjaskog: Raumabanens kulturlag, 1999.
  45. ^ «Bombingen av Kristiansund - Gjenreisningsbyen Kristiansund». www.kristiansund.kommune.no. Besøkt 3. oktober 2022. 
  46. ^ Minneskrift: aprildagene 1940. Komiteen for markering av 50-årsminnet for overfallet på Norge. 1990. 
  47. ^ Reid, Margaret (1980). April 1940: en krigsdagbok : Margaret Reids dagbok. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205121486. 
  48. ^ a b Øksendal, Asbjørn (1974). Gulltransporten 9. april 1940. Aschehoug. ISBN 82-03-06336-5. 
  49. ^ Grimnes 1987, s. 117
  50. ^ a b Dagsavisen, 6. juni 2015, s.26–30.
  51. ^ Norge og den 2. verdenskrig: mellom nøytrale og allierte. Oslo: Univ.forl. 1968. s. 27. 
  52. ^ a b Riste, Olav (1995). "London-regjeringa" : Norge i krigsalliansen 1940–1945. Samlaget. ISBN 8252144705. 
  53. ^ Mørtvedt, Mari Aftret (25. oktober 2020). «Faktasjekk og kuriosa fra Atlantic Crossing episode 1». NRK. Besøkt 28. oktober 2020. «Den dramatiske grensepasseringen fra Norge til Sverige er en omdiskutert hendelse.» 
  54. ^ Andresen, Knut Reidar (26. april 2013). «Kronprinsesse Märtha i Amerika – de». NRK. Besøkt 25. oktober 2020. 
  55. ^ Møller, Arvid (1990). Kronprinsesse Märtha: hustru, mor, medmenneske. Oslo: Cappelen. ISBN 8202124174. 
  56. ^ «Han fick världen att skratta i 70 år». Aftonbladet (svensk). 24. desember 2000. Besøkt 16. november 2020. «Borge var i Sverige när han fick veta att Hitlers nazister ockuperat Danmark. Borge, som var jude, bestämde sig för att fly - när han hämtat sin mor i Köpenhamn. Men mamma var för sjuk för att följa med. Så Victor Borge tog sig upp till Petsamo i nordligaste Finland och flydde därifrån till USA.» 
  57. ^ Skodvin s. 85
  58. ^ Skodvin, Magne (red.) (1984): Norge i krig. Bind 7. Oslo: Aschehoug.
  59. ^ Skodvin, Magne (red.) (1995): Norge i krig. Bind 8. Oslo: Aschehoug.
  60. ^ Zetterling, N. (2008). Blixtkrig! 1939-1941. Prisma.
  61. ^ Haga 2000, s. 22
  62. ^ Grimnes 1987, s. 13
  63. ^ a b c d Grimnes 1987, s. 16
  64. ^ a b Reid, Margaret og Leif C. Rolstad (1980): April 1940: en krigsdagbok. Margaret Reids dagbok. Gyldendal forlag ISBN 978-82-05-12148-5
  65. ^ a b Christensen 1975, s. 32
  66. ^ Reid, Margaret og Leif C. Rolstad (1980):April 1940: en krigsdagbok. Margaret Reids dagbok. Gyldendal forlag ISBN 978-82-05-12148-5
  67. ^ Årflot, Odd: Soldat, april 1940. Oslo: Samlaget, 1985.
  68. ^ a b Christensen 1975, s. 38
  69. ^ Øksendal, Asbjørn (1974). Gulltransporten 9. april 1940. Aschehoug. ISBN 82-03-06336-5. 
  70. ^ Grimnes, Ole Kristian (1984): Norge i krig. Bind 1. Serien redigert av Magne Skodvin Oslo: Aschehoug.
  71. ^ Grimnes, Ole Kristian (1995). «Norsk krigsleksikon». I Dahl, Hjeltnes, Nøkleby, Ringdal, Sørensen. Norsk krigsleksikon 1940–1945. Oslo: Cappelen. ISBN 82-02-14138-9. 
  72. ^ «Bombingen av Kristiansund - Gjenreisningsbyen Kristiansund». www.kristiansund.kommune.no. Besøkt 3. oktober 2022. 
  73. ^ «Kongens ukjente telegram fra flukten». www.aftenposten.no. 21. april 2004. Besøkt 2. juni 2021. «Vi er inne i en forferdelig tid, men jeg lever fortsatt i håpet, skrev kong Haakon VII i et telegram til Storbritannias kong Georg VI 30. april 1940.» 
  74. ^ Grimnes, Ole Kristian (1995). «felttoget i Norge i 1940». I Dahl, Hjeltnes, Nøkleby, Ringdal, Sørensen. Norsk krigsleksikon 1940–1945. Oslo: Cappelen. s. 94–96. ISBN 82-02-14138-9. 
  75. ^ a b c d Parelius, Nils (1970). Molde og Romsdal i krigstiden 1940–1945 : en bibliografi med noen utdrag fra bøkene. Romsdalmuseet. 
  76. ^ Shakespeare, s. 188
  77. ^ Norge og den 2. verdenskrig: mellom nøytrale og allierte. Oslo: Univ.forl. 1968. s. 27. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]