Birger Ljungberg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Birger Ljungberg
Ljungberg L 3172Fo30141705180012.jpg
Født7. juni 1884
Kråkerøy
Død20. april 1967 (82 år)
Fredrikstad
Beskjeftigelse Politiker, offiser
Parti Høyre
Nasjonalitet Norge
Utmerkelse Haakon VIIs 70-årsmedalje, ridder av Dannebrogordenen, ridder av Finlands hvite roses orden
Norges forsvarsminister
22. desember 1939–oktober 1941[1]
RegjeringNygaardsvold
ForgjengerFredrik Monsen
EtterfølgerOscar Torp

Birger Ljungberg (født 7. juni 1884Kråkerøy, død 20. april 1967 i Fredrikstad) var en norsk offiser og politiker (H). Han var forsvarsminister i Johan Nygaardsvolds arbeiderpartiregjering 1939–41, og avsluttet den militære karrieren med generalmajors grad.

Ljungberg var sønn av bruksbestyrer August Petter Ljungberg og Berthea Lequamb. Han tok eksamen fra Krigsskolens øverste avdeling 1906, den militære høyskolen i 1909, og ble premierløytnant i 1. Akershusiske Brigade i 1906. Han tjenestegjorde som adjutant ved Smålenenes linjebataljon fra 1910, og hadde permisjon og opphold i Sør-Amerika i 1911 til 1912. Ljungberg ble gift i Oslo 14. januar 1928 med hoffrøken Beate Konow Søeberg (1901–1968), datter av konsul på Sumatra Thomas Konow Søeberg. Hennes søster, Agnes, var gift med komponist og dirigent Olav Kielland.

I 1916 ble han kaptein og regimentsadjutant i Telemarken Infanteriregiment nr 3, til 1917. Han var sjef for 2. jegerkompani fra 1919 til 1930, Han var også lærer ved Infanteriets skyteskole og medlem av konstruksjonskomiteen for håndvåpen fra 1918. Fra 1919 var han også lærer ved Krigsskolen, og fra 1924 til 1927 var han adjutant hos H M Kongen. Han var kompanisjef og sjef for Krigsskolen fra 1930 til 1932, og fra 1932 til 1937 tjenestegjorde han ved Generalstaben. 24. desember 1937 ble han oberst og sjef for Østfold Infanteriregiment nr 1 og kommandant i Fredrikstad, en stilling han hadde til 22. desember 1939.

Utnevnelsen av høyremannen Ljungberg til forsvarsminister i 1939 var et forsøk på å dempe kritikken fra offiserene. Han opplevde de dramatiske dagene i 1940 med det tyske angrepet på Norge som ansvarlig statsråd. Ljungbergs opptreden i tiden rundt det tyske angrepet ble kritisert av Undersøkelseskommisjonen av 1945. Særlig ble han tillagt mye av ansvaret for at mobiliseringsordren 9. april var så uklar.[2] Han ble med regjeringen til Storbritannia, satt som forsvarsminister frem til oktober 1941, da han ble permittert og Oscar Torp ble konstituert som statsråd, siden utnevnt formelt. Ljungberg fungerte siden som statsråd i noen uker fra februar til mars 1942, hvorpå Torp kom tilbake.[1] Ljungberg ble generalmajor og representant for Forsvarsdepartementet i USA fra 1942 til 1943, militærattaché i Canada 1943 til 1944 og i USA 1944 til 1945. Han trådte ut av aktiv tjeneste i 1946 og fikk avskjed i nåde i 1949.

Han ble tildelt kong Haakon VIIs 70-årsmedalje og utnevnt til ridder av Dannebrogordenen og Finlands hvite roses orden.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Barth, Bj Keyser: Norges militære embedsmenn 1929, Oslo 1930
  • Oppegaard, Tore Hiorth: Østfold regiment, 1996

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b I oktober 1941 ble Ljungberg permittert fra stillingen som forsvarsminister. Oscar Torp tok over, først som vikar, siden formelt. Ljungberg fungerte igjen i stillingen en kort tid, 1.2.-19.3. 1942, før han endelig fratrådte. Se Skogrand, Kjetil (2001). «Historien om det som burde ha skjedd». Norsk militært tidsskrift. Arkivert fra originalen 18. januar 2012. 
  2. ^ Undersøkelseskommisjonen av 1945. Oslo: Aschehoug. 1. januar 1946. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]