Edward Frederick Lindley Wood

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Edward Frederick Lindley Wood
1st Earl of Halifax 1947.jpg
Født16. april 1881[1][2][3][4]
Powderham Castle
Død23. desember 1959[1][2][3][4] (78 år)
Garrowby[5]
Far Charles Wood, 2nd Viscount Halifax
Barn Charles Wood, 2nd Earl of Halifax
Utdannet ved Christ Church, Eton College
Beskjeftigelse Politiker, diplomat
Parti Det konservative parti
Nasjonalitet Storbritannia
Utmerkelser
6 oppføringer
Storkorsridder av Sankt Mikaels og Sankt Georgs orden, Hosebåndsordenen, Order of Merit, æresdoktor ved université Laval[6], Médaille Interalliée 1914-1918, storkors av forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden

Lord Halifax med Hermann Göring i Schorfheide i Tyskland, 20. november 1937.

Edward Frederick Lindley Wood, 1. jarl av Halifax, (født 16. april 1881Powderham Castle i Devon i England, død 23. desember 1959 i Garrowby Hall i Yorkshire) var en britisk konservativ politiker. Fra 1926 til 1931 var han visekonge av India.

Lord Halifax er ofte regnet som en av arkitektene bak Storbritannias ettergivenhetspolitikk overfor Tyskland før andre verdenskrig. Han var utenriksminister i Chamberlains regjering fra 1938 etter Anthony Eden som gikk av i protest. Lord Halifax var med og forhandlet frem Münchenavtalen som lot Tyskland annektere deler av Tsjekkoslovakia. Statsminister Chamberlain fremholdt at avtalen betydde «fred i vår tid». Ett år etter angrep Tyskland Polen og andre verdenskrig brøt ut.

Etter at Winston Churchill tok over som statsminister 10. mai 1940 fortsatte Lord Halifax som utenriksminister i ni måneder, derpå ble han utnevnt til ambassadør i USA.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Halifax var av Yorkshire-slekt, fjerde sønn av Charles Wood, 2. viscount Halifax. Han og søsknene var sykelige.[trenger referanse] Hans tre storebrødre døde unge. Dermed ble det han som skulle arve farens formue og sete i House of Lords. Han ble født uten venstrehånd og vissen venstrearm, men bedrev likevel ridning, jakt og skyting.[trenger referanse] Dette og hans anglo-katolske fromhet, likesom faren, fikk Winston Churchill til å gi ham tilnavnet «Holy Fox».[trenger referanse] I 2009 ble familiens røtter sporet tilbake til vikingkrigeren Magnus Irwinsson, som kom til England i 1066, med Harald Hardrådes hær.[trenger referanse]

Halifax' barndom ble delt mellom to hus i Yorkshire, Hickleton Hall nær Doncaster og Garrowby. Han ble utdannet ved Eton og Christ Church i Oxford, og ble så Fellow ved All Souls College.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Halifax var først offiser og avanserte til major ved et dragonregiment]. Han var 1910-1925 (konservativt) medlem av underhuset, 1921-22 understatssekretær] for koloniene i Lloyd Georges regjering, oktober 1922–januar 1924 undervisningsminister (under Bonar Law og Stanley Baldwin) samt november 1924-oktober 1925 jordbruksminister i Baldwins andre regjering.

Som minister viste han sitt store administrative talent og ble ansett som særlig fremragende i jordbruksanliggender.[trenger referanse] Han var en man av dypt religiøs legning[trenger referanse] og skrev en biografi om John Keble (i serien «Leaders of the church»).

Han ble utnevnt til visekonge av India den 31. oktober 1925, og ble kort tid etter adlet som baron Irwin. Han tiltrådte som visekonge 1. april 1926.

I Halifaxs tid som visekonge i India gjennomførte Simon-kommisjonen sitt arbeide. Han hadde da i oppdrag å forsøke å legge grunnen for en fremtidig status som dominion for India, men han mislyktes med å få indiske politiske organisasjoner til å samarbeide med kommisjonen.[trenger referanse] Forsøkene på å demme opp for Mahatma Gandhis kampanjer i sivil ulydighet var også mislykkede, og Halifax så seg nødt til å forhandle med den fengslede Gandhi, noe som ledet frem til pakten Gandhi-Irwin.

På 1930-tallet hadde Halifax flere ministerposter i den britiske regjeringen og var utenriksminister 1938-1940. Han var med og forhandlet frem Münchenavtalen som lot Tyskland annektere deler av Tsjekkoslovakia. Halifax ble ansett som en tenkelig statsministerkandidat etter Neville Chamberlain - hvis appeasementpolitikk han hadde støttet - i mai 1940,[trenger referanse] men Winston Churchill ble i stedet foretrukket. At Halifax ikke hadde sete i underhuset ble betraktet som et problem.[trenger referanse]

Halifax fortsatte som utenriksminister under Churchill i ni måneder til, men ble senere på året sendt som ambassadør til Washington D.C., en post han hadde til 1946.

Selvbiografi[rediger | rediger kilde]

  • Fullness of Days, Collins, 1957

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, 9. okt. 2017, Edward Frederick Lindley Wood, 1st earl of Halifax, biography/Edward-Frederick-Lindley-Wood-1st-earl-of-Halifax
  2. ^ a b data.bnf.fr, 10. okt. 2015, http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb12236920z
  3. ^ a b Internet Speculative Fiction Database, 9. okt. 2017, Sir Edward Frederick Lindley Wood, 1st Earl of Halifax, 122664
  4. ^ a b the peerage, 9. okt. 2017, Edward Frederick Lindley Wood, 1st Earl of Halifax, p2258.htm#i22580
  5. ^ 28150, 3, https://www.britishnewspaperarchive.co.uk/viewer/bl/0000104/19591224/028/0003, 24. des. 1959, Lord Halifax Dies of Chest Illness, Western Mail
  6. ^ https://www.ulaval.ca/notre-universite/prix-et-distinctions/doctorats-honoris-causa-de-luniversite-laval/liste-complete-des-recipiendaires-de-1864-a-aujourdhui.html

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Alan Campbell-Johnson: Viscount Halifax: A biography, R. Hale, 1941
  • Frederick Winston Furneaux Smith: Earl of Halifax: the life of Lord Halifax, Hamilton, 1965.
  • Andrew Roberts: The Holy Fox: The Life of Lord Halifax, 1997

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]