Skiløperpatruljen i Mørkedalen

Skiløperpatruljen i Mørkedalen eller Skipaturlje, 3. kompani, IR6 var en skipatrulje oppsatt av frivillige som opererte fra baser på Leirskogen i Sør-Aurdal under det tyske angrepet på Norge i 1940 og de påfølgende kampene i Valdres. Patruljen var involvert i flere trefninger med tyske styrker, blant annet ved Biribakken gård, Dølven, Flatmoen og ved Bjødnaskaret. Ved denne gården faller to mann fra patruljen. Gården ligger på kanten til et brattheng ovenfor Langedrag bru og gården Leite. Skiløperpatruljen gikk ned til østsiden av Begna for å gjennomføre ildoverfall av tyske styrker på andre siden av elva. Veien ned til elva går i et brattheng og er vanskelig tilgjengelig.

Forhistorie

På ettermiddagen fredag 18. april når tyske tropper Bagn. To tyske PzKpfw I stridsvogner kjører i tet. Det er norske stillinger i berget ovenfor Storebrofoss. Disse er under ledelse av kaptein Christiansen. De første angrepene blir stanset, og også angrep ved midnatt av III/IR 159 blir avvist.

På Brandbu var det satt opp en skipatrulje på 19 mann etter initiativ fra Bjørn Torgersen og Tollef Midgård. Patruljen ankommer 17. april Aurdal og får opdrag å operere selvstendig for dermed å skade fienden mest mulig, og samtidig drive rekognosering. Torsdag 18. april ankommer de en gård ved Leirskogen kirke.

Rekognosering

Torgersen, Heger Grøttumsbråten, Thue og «kjentmannen» drar på rekognosering til Leiteberget, hvor de oppretter en observasjonspost. Rundt klokken 1500 ser de tyske styrker marsjere opp dalen. Kolonnen består av en tankbil (kan være stridskjøretøy), personbiler, motorsyklister, syklister og infanteri i rask marsj, anslått til 400 mann. Resten av troppen blir hentet frem og forberedt for å gå i strid. Før de rekker frem har styrkene passert da de ikke støtter på effektiv motstand før Bagn.

Forflytting, ildoverfall ved Biribakken gård, og ny forflytning

Søndre Mørkedalen seter ovenfor Leirskogen. Det er kjent at gruppen lå på nordre seteren, mens sivile lå på den søndre.

Fredag 19. april forflytter skipatruljen til Milevatnet. Torgersen og Holsen oppdager en bilkolonne på rundt 40 vogner ved Biribakken gård nede i dalbunnen og troppen blir hentet og utgruppert ved elven etter at området er sondert av Torgersen, Midtgård og Heger. Et ildoverfall starter og bilkolonnen og gården Sparkevik på andre siden av veien beskytes i et kvarter. Her har overlevende fra den første bestrykningen søkt skjul. de organiserer etter hvert motild med mitraljøser og bombekastere. En tankbil blir kjørt frem og stillingen til skipatruljen blir så utsatt at de trekker seg tilbake.

Under dette ildoverfallet blir Biribakken gård satt i brann.

Tilbake i kvarter får de melding om at Ødegård har truffet 17 norske soldater som er flyktet fra kampene ved Breidablikk. De har fortalt at det er observert tyske «tankbiler» på stedet. På dette tidspunktet er veikrysset ved Briedablikk fortsatt besatt av norske styrker, men de har hatt sammenstøt med 9. kompani av 236. regiment som er drevet tilbake ved Gråbeinhølen.

Skipatruljen forflytter seg nå til seteren i Mørkedalen ovenfor Milevannet. Der ligger de godt bortgjemt og ute av syne.

Dalen er tømt for tyske soldater

Bjødnaskaret gård oppe på berghylla i Leiteberget

Foto: John Erling Blad (2007)

Søndag 21. april drar troppen på ny ned til Biribakken gård for å søke kontakt med fienden, og drive strid i de tyske styrkenes bakre rekker. Østigård, Haslund og Heger gjennomsøker gårdene uten å finne spor av tyske soldater. Hovedtyngden av de tyske styrkene har allerede rømt Bagn og er i full retrett mot Ådalen.

I mangel på annet tar skipatruljen seg tid til å stelle buskapen på gårdene så langt sørover dalen som til Øylund. Troppen tar seg deretter opp sønnenfor Leiteberget og opp Bjødnaskaret. Senere om kvelden blir Haslund og Øgård forlagt på Bjødnaskaret gård.

Mandag 22. april drar Østigård og Haslund over til vestsiden av dalen og opp til Dølven gård. Der tar de 6 tyskere som fanger. Disse blir 23. april overlevert til de norske styrkene i Bagn.

Ny kontakt med tyske styrker

Senere på dagen rekognoserer resten av troppen sørover dalen og finner 8-10 norske fanger på en gård som er etterlatt av tyske styrker. Disse vil ikke rømme sammen med skipatruljen. Selv må de trekke seg nordover igjen da de tyske styrkene er på ny fremmarsj oppover dalen. De rømmer unna se tyske styrkene, som følger umiddelbart bak dem. Kappløpet ender i passet ved Leiteberget, hvor den norske skiløperpatruljen går opp berget mens en norsk MG-stilling åpner ild på vestsiden.

På vei opp berget møter de norske styrker på vei ned, uten våpen, som forteller at det er tyske styrker i berget ovenfor dem. De er skremt av skuddsalvene som gir ekko i bratthenget og kuler som rikosjerer fra bergveggene. Skipatruljen som er blitt kjent i området kan berolige dem med at det ikke er folk der oppe. Passet som de norske styrkene har befestet viser seg å være svært vanskelig å innta selv om det blir skutt med bombekastere og det blir skutt fra fly.

Samme dagen gjør Halfdan Schilling og Rolf Larsen oppklaring helt til Etna stasjon og rapporterer tysk oppmarsj i hele området, helt til Dokka.

Løytnant Holmsen har nå forlatt skipatruljen etter henstilling fra de eldre deltagerne, og noe senere forsviner også kjentmannen.

Angrep på det tyske hovedkvarteret på Flatmoen

På morgenen 24. april går en patrulje bestående av Torgersen, Midgård, Oscar og Ernst Thue, Øgård, Welle-Strand, Philip og Nils Haslund, Røberg, Larsen, Sørby, Heger, Grøttumsbråten og Østigaard ned til Bjødnaskaret. Heger, Grøttumsbråten og Østigaard tar stilling på utsiktspunktet sør for gården, resten rykker ned i dalen og går i stillinger tett ved veien. Denne er nå sterkt trafikkert av tyske styrker. Stillingen blir oppdaget og tatt under ild av bombekastere samtidig som de tyske styrkene kaster seg i dekning.

Skipatruljen oppgir derfor stillingene og trekker seg sørover med Torgersen og Midgård som fortropp. En tysk patrulje er nær ved å oppdage dem, men de klarer å finne nye stillinger like sør for Dokki, tett på det tyske hovedkvarteret på Flatmoen. De returnerer og henter de andre frem til den nye ildstillingen mens de er i skuddveksling med tyske patruljer som jakter på skipatruljen.

Idet skipatruljen går i stilling kommer en tysk patrulje på rundt 50 mann ut av skogen nord for skipatruljen, og rykker frem over et åpent jorde. Det åpnes ild med MG og geværer, og de overlevende tyske søker dekning i et skogholt. Mens dette pågår holder de hovedkvarteret på Flatmoen under ild. De tyske styrkene svarer med mitraljøser, og en patrulje angriper de i venstre flanke med automatvåpen.

Angrepet på det tyske hovedkvarteret blir avbrutt, skipatruljen finner skiene og starter oppstigningen til Bjørneskaret. Philip Haslund og Sørbye hadde påtatt seg å oppklare retretten og ta kontakt med Heger og Grøttumsbråten, og var derfor gått i forveien. Halvveis oppe til Bjødnaskaret høres det mitraljøseild fra Skaret, og et øyeblikk senere kommer det en salve noe lengre øst.

Tyske styrker i Bjødnaskaret

Forsiktig gikk patruljen så langt at de kunne se gården, men uten å se forpatruljen. Istedenfor å fortsette bryter skipatruljen av og tar seg opp i meget bratt terreng øst for Bjødnaskaret. De antar at ilden de har hørt er et tysk maskingevær i Skaret. På vei opp ser Midgård at det blinker i metall snaut 10 meter foran seg. Han kaster seg tilbake samtidig som tyskeren som operer mitraljøsen åpner ild. Ilden ble besvart, men fra en håpløs stilling. Merkelig nok stanser ilden fra mitraljøseskytteren. Forsiktig trekker patruljen seg unna, og de antar at hele høydedraget er besatt. Etter en lang marsj i dyp snø og ulendt terreng, klarer patruljen å komme seg gjennom de tyske linjene. Idet det lysner av dag er de tilbake i kvarteret.

Minneplaketten over Haslund og Grøttumsbråten ovenfor Bjødnaskardet

Foto: John Erling Blad (2007)

Heger, Grøttumsbråten og Østigaard hadde ved middagstid observert en tysk styrke. denne hadde prøvd å omgå de norske stillingene på vestsiden av dalen. Østigaard hadde derfor gått nordover for å rapportere til de norske styrkene mens Heger og Grøttumsbråten fortok rekognosering. Utpå ettermiddagen gikk de ned forbi Bjødnaskaret for å sikre retretten til patruljen som var i stadig kamp. Idet de passerer gården merker de lukt av sigaretter og ble enige om at Heger skulle gå oppover å undersøke. Returnerte han ikke så skulle Grøttumsbråten gå ned å varsle de andre om at retur langs ruten var farlig.

Heger så på vei oppover en tysk post i skaret, og lot våpen ligge og passerte uhindret. Posten må ha tatt han for en lokal eller en som var stukket av fra kampene. Da kommer Philip Haslund og Egil Sørbye nedenfra, og passerte uten å bli sett av Grøttumsbråten. Først når de er på oversiden av gården ser Grøttumsbråten dem og skynder seg etter. Idet han når dem åpner den tyske mitraljøseposten ild og Haslund og Grøttumsbråten faller på stedet. Sørbye blir såret i armen og i låret. Han klarer å komme seg vekk og inn på en gård hvor han blir funnet og forbundet av Heger.

Leting etter skipatruljen

Schiller og Arne Sørbye prøver om kvelden å finne ut hvordan det er gått med skipatruljen, men havner i skuddvekslinger med tyske styrker på Leirskogen. Skipatruljen på Mørkedalen er nå stengt inne i en lomme inne på åsen ovenfor bygda som på dette tidspunktet er fremrykkingsakse for det tyske 3. kompani av IR 236.

Torsdag 25. april gjør Heger, Schilling og Haanes et nytt forsøk på å hente den sårede Sørbye, men blir beskutt og må gi opp. Senere blir også kvarteret på Mørkedalen seter beskutt og de forlater stedet og går mot Tonsåsen i håp om å kunne slå seg gjennom og nå norske styrker. De som hadde ski dekket retretten, og den sårede klarte å ta seg frem med egen hjelp. Fremme hos egne styrker avlegger de rapport for major Sæther, og blir deretter forlagt i Øyangsliseter.

Etterord

Philip Haslund og Einar Grøttumsbråten blir begravet på kirkegården ved Leirskogen kirke. Begravelsen når de drepte ble hentet opp til kirka ble en markering og Philip Haslund fikk æren å bli begravet som «ukjent soldat» ved siden av den mer kjente Einar Grøttumsbråten. Kistene blir senere på våren hentet av Philip Haslunds far Axel Haslund, og 16. mai er det ny bisettelse. Under bisettelsen uttaler presten Arne Fjellberg de berømte ordene «– Men tror de ikke, at disse guttene har reddet Norges sjel?».

Philip Haslund hadde en hørselsskade og var klasset som «kronvrak». Kanskje er det derfor han uforvarende kommer inn i de tyske stillingene, og kanskje kan dette være noe av grunnen til at Grøttumsbråten springer etter dem. Hendelsen gjorde det imidlertid mulig for resten av skipatruljen å unngå den tyske stillingen.

Egil Sørbye dør i juni av skuddskadene han har fått i sammenstøtet.

Adkomst

Det går merket tursti fra Leirskogen og til Bjødnaskardet. Denne turstien følger den gamle veien som tildels er håndgravd og oppmurt. Rett nord for Bjødnaskardet gård er det en plakett ved siden av veien med minneskrift. Etter gården fortsetter veien østover og ned gjennom bergene til gården Nedre Skaro.

Se også

• Kampene langs Randsfjorden, i Ådalen og Valdres
• Kampen ved Breidablikk
• Kampen i Gråbeinhølet
• Kampen om Bagnsbergatn gård
• Kampene ved Islandsmoen

Litteratur

• Ebba Haslund; Philip Haslund, Sagn og soge i Søndre Ourdal, 1990
• Bjørn Torgersen; rapport fra tropp 3. kompani, IR 6, skipatrulje, Sagn og soge i Søndre Ourdal, 1990