Demarkasjonslinjen i 1940

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Den foreslåtte demarkasjonslinjen skulle gå like nord for Bodø, igjennom fjorden Sørfolda. Alt sør for linjen skulle bli besatt av Tyskland, mens Norge skulle fortsette å styre seg selv nord for linjen.

Demarkasjonslinjen i 1940 (også kjent som Mowinckel-planen eller Narvik-planen) var en foreslått demarkasjonslinje i Norge under andre verdenskrig. Den ble diskutert under felttoget i 1940, som en mulighet for å la Nygaardsvold-regjeringen fortsette å styre i et område i Nord-Norge, mens Norge sør for linjen fortsatt skulle besettes av tyske styrker.

Den foreslåtte demarkasjonslinjen skulle gå like nord for Bodø, igjennom fjorden Sørfolda. Planen ble aldri noe av, og kong Haakon og regjeringen dro heller til Storbritannia for å fortsette kampen derfra.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Tidligere statsminister Johan Ludwig Mowinckel formidlet den svenske planen til Nygaardsvold, noe som gjorde at hans politiske motstandere noe urettferdig gav den navnet «Mowinckel-planen».[1]

Mesteparten av Norge var blitt okkupert av tyske styrker etter overraskelsesangrepet 9. april 1940, men i Nord-Norge fortsatte kampene, blant annet med slaget om Narvik. De tyske styrkene var på vikende front og var isolert etter sjøslagene 10. og 13. april. Svenske myndigheter var hardt presset av tyskerne for å tillate at tyske tropper og forsyninger skulle føres til Narvik-området via Sverige. Planen om en demarkasjonslinje ble lansert av svenskene i slutten av mai som en mulighet for å få avsluttet kampene, noe som ville lette dette farlige presset. Norske kretser i Stockholm skal også ha spilt en rolle i utarbeidelsen av planen, som ble presentert for norske, tyske og britiske myndigheter.[2] Nygaardsvold-regjeringen, kong Haakon og kronprins Olav holdt i disse dagene til i Tromsø, etter at de var blitt evakuert nordover med det britiske skipet «Glasgow» den 29. april.

Den svenske forretningsmannen Birger Dahlerus møtte i begynnelsen av mai Hermann Göring i Berlin, og foreslo der at Sverige kunne sørge for demarkasjonslinje slik at tyske og allierte styrker kunne trekke seg ut. Dahlerus skisserte planen for tidligere statsminister Johan Ludwig Mowinckel før han reiste til Berlin.[3] Mowinckel var ikke avvisende til planen, og videreformidlet forslaget til Johan Nygaardsvold og regjeringen i Norge. Mowinckels involvering gjorde at de politiske motstanderne hans gav den navnet «Mowinckel-planen», selv om planen egentlig var et svensk initiativ.[1]

Finnmark inngikk i utgangspunktet ikke i de tyske okkupasjonsplanene. Otto Ruge informerte regjeringen om at Finnmark kunne bli tatt av Sovjetunionen som herreløst land. Ruge var sikker på at Storbritannia ville vinne krigen og ville derfor foreslå for tyskerne at Nord-Norge skulle forbli under norsk administrasjon. Subsidiært ville Ruge foreslå at tyske styrker straks skulle besette de nordligste områdene, noe som ville være enklere enn sovjetisk okkupasjon ved en britisk seier.[3]

Planen[rediger | rediger kilde]

Utenriksminister Halvdan Koht ledet arbeidet med å konkretisere planene om en demarkasjonslinje.

Planen gikk ut på å avslutte krigshandlingene i Nord-Norge, og la de vestallierte styrkene reise hjem. Man skulle trekke en linje like nord for Bodø, og nord for denne linjen skulle Norge styres av norske myndigheter og militærstyrker. Sør for linjen skulle Norge fortsatt være okkupert av Tyskland. Ved Narvik skulle eventuelt svenske styrker gå inn for å bevokte området.[4] Mellom tyske og norske styrker skulle det etter planen være våpenhvile, og Norge ville formelt fortsatt være i krig.[5]

Nygaardsvold-regjeringen avviste i utgangspunktet planen, blant annet med begrunnelsen at det frie norske området i praksis ville ligge forsvarsløst om tyskerne bestemte seg for å besette det. Regjeringen var også redd for at en slik plan ville oppfattes som svik av de allierte maktene. Sistnevnte problem falt imidlertid bort da Frankrike og Storbritannia trakk seg ut av Nord-Norge fra 1. juni, da de samtidig opplyste nordmennene om at de ikke ville ha noe i mot en slik demarkasjonslinje.[4]

De alliertes åpning for planen gjorde at utenriksminister Halvdan Koht begynte arbeidet med å konkretisere planene. Han fikk resten av regjeringen med seg om kvelden 1. juni, og 2. juni godkjente også kong Haakon og kronprins Olav at man skulle forsøke seg. Dagen etter møtte Koht sin svenske kollega Christian Günther i Luleå. Koht og Günther ble enig om et utkast til en plan der linjen skulle gå fra fjorden Sørfolda rett øst til svenskegrensen, og at norske og tyske myndigheter skulle love ikke å gjøre noen krigstiltak mot områdene på andre siden av linjen. Svenske styrker skulle utplasseres på begge sider av demarkasjonslinjen for å garantere freden, og også holde byen Narvik.[6]

Alternativet: Utreise til Storbritannia[rediger | rediger kilde]

Parallelt med planene om en demarkasjonslinje arbeidet Nygaardsvold-regjeringen med mulighetene for å heller reise til Storbritannia. De vestallierte så ikke nødvendigvis på planene om en demarkasjonslinje og utreise til Storbritannia som gjensidig utelukkende, men for Koht ble dette en enten-eller-sak: Dersom man fikk sikret et ikke-okkupert Nord-Norge var det rimelig at regjeringen tok sete der.[7]

Det å velge å reise til Storbritannia ville være en klar markering av at man fortsette den væpnede kampen mot Tyskland. Det er noe mer uklart hvordan en eventuell avtale om en demarkasjonslinje ville ha fungert rent folkerettslig, selv planen ikke medførte formelle fredsforhandlinger eller en separatfred med Tyskland var den langt på vei en langt mer altomfattende våpenhvile enn hva utreisealternativet ville føre med seg. Halvdan Koht brukte da også uttrykket «en slags våpentilstand i Norge» da han snakket i London radio 19. juni, men kildene sier lite om hvordan norske myndigheter så for seg forholdet mellom Norge og de stridende stormaktene etter en eventuell demarkasjonslinje-avtale.[8]

Regjeringen vedtar utreise[rediger | rediger kilde]

Statsminister Johan Nygaardsvold var lenge i tvil, men bestemte seg 6. juni for at man måtte reise til Storbritannia for å fortsette kampen der. Med dette ble planene om en demarkasjonslinje oppgitt.

Den vanskelige allierte situasjonen under slaget om Frankrike gjorde at de vestallierte lederne allerede i slutten av mai hadde bestemte seg for å trekke styrkene sine ut av Norge, men dette hadde de holdt hemmelig for de norske lederne. Referater fra Nygaardsvold-regjeringens møter 1. juni viser at konge og regjering hadde fått sterk mistanke om at en alliert evakuering var i ferd med å skje, og samme kveld informerte den britiske sendemannen Cecil Dormer forsvarsminister Birger Ljungberg om beslutningen. Dormer fortalte at den britiske regjeringen ville være parat til å bringe kongen og regjeringen i sikkerhet, men la også til at planen om en demarkasjonslinje fortsatt var en mulighet.[9]

Den norske politiske og militære ledelsen diskuterte de to alternativene i dagene frem mot 6. juni. Regjeringen gikk formelt sett enstemmig inn for planen om en demarkasjonslinje, men sterke krefter i det politiske miljøet var lunkne. Stortingspresident C.J. Hambro mente planen ikke passet sammen med hvordan den norske handelsflåten var satt i alliert tjeneste, og også handels- og forsyningsminister Trygve Lie og justisminister Terje Wold skal ha vært skeptiske. Forsvarssjef Otto Ruge anbefalte også regjeringen å forlate landet.[10]

En eventuell avtale om en demarkasjonslinje måtte nødvendigvis også ha tyskernes tilslutning, men det varte og rakk med noe svar fra tyske myndigheter. Ettersom tiden gikk ble utreisealternativet stadig mer aktuelt, blant annet fordi dette alternativet krevde en rekke rent praktiske forberedelser. Når tyskerne stadig unnlot å reagere vokste utreisealternativet i regjeringsmedlemmenes sinn.[11] De alliertes raske tilbaketrekning gjorde iverksetting av planen vanskelig.[3]

Det var først den 6. juni at statsminister Johan Nygaardsvold virkelig innstilte seg på å reise til Storbritannia. Resten av regjeringen var etterhvert kommet til samme konklusjon, og kirke- og undervisningsminister Nils Hjelmtveit skriver: «Dag etter dag gikk imidlertid uten at vi hørte noe fra Sverige, og etter hvert svant det vesle håp vi hadde til at saken [om demarkasjonslinjen] skulle gå i orden».[12] 7. juni ble det formelle vedtaket om å reise til Storbritannia fattet i regjeringen, og samme dag gikk konge og regjering om bord i den britiske krysseren «Devonshire». Koht hadde fortsatt et tynt håp om at avtalen med tyskerne skulle gå i orden, og ble igjen i Norge i tilfelle man trengte å ha noen her til å sluttføre avtalen. Koht fikk sendt beskjed via Sverige om at man ville regne det som et avslag om man ikke hadde fått positivt svar innen klokken 14:00 den 8. juni. Oppsynsskipet «Fridtjof Nansen» lå i Tromsø klar for å transportere Koht til Storbritannia, og det forlot byen én time etter fristen var gått ut. Ombord var også sjefen for 6. divisjon generalmajor Carl Gustav Fleischer, kommanderende admiral Henry Diesen, Kohts sekretær Unni Diesen og skuespilleren Gerd Egede-Nissen. 12. juni kom «Fridtjof Nansen» frem til TórshavnFærøyene. Fartøyet gikk siden i konvoi sammen med flere norske trålere til Storbritannia og ankom Edinburgh den 18. juni 1940.[13]

Én time etter fristen for å svare på forslaget om demarkasjonslinje, klokken 15:00 den 8. juni, sendte Otto Ruge i Tromsø melding til den tyske overkommando i Oslo om at han ville stanse kampene og ville forhandle om å overgi Nord-Norge til tysk okkupasjon.[14][15] Den 10. juni klokken 10.00 kapitulerte 6. divisjon på Bjørnfjell i general Dietls hovekvarter i SolheimsbrakkaSpionkopen. Samme dag ble en kapitulasjonsavtale undertegnet i Trondheim.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Hovdenakk, Sindre (2014). Johan Ludwig Mowinckel : mannen i midten. Schibsted. s. 201. ISBN 9788251656924. 
  2. ^ Grimnes (1987), side 63.
  3. ^ a b c Norsk krigsleksikon 1940-45. [Oslo]: Cappelen. 1995. s. 141, 285. ISBN 8252525490. 
  4. ^ a b Grimnes (1987), side 63-64.
  5. ^ Grimnes, Ole Kristian (1984). Norge i krig. Overfall. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203114164. 
  6. ^ Grimnes (1987), side 64.
  7. ^ Grimnes (1987), side 65.
  8. ^ Grimnes (1987), side 64-65.
  9. ^ Kersaudy, François (1990). Kappløpet om Norge. Grøndahl. s. 211-212. ISBN 8250417542. 
  10. ^ Grimnes (1987), side 77-80.
  11. ^ Grimnes (1987), side 81-82.
  12. ^ Hjelmtveit, Nils (1969). Vekstår og vargtid. Aschehoug. s. 169. 
  13. ^ Koht, Halvdan (1947). Frå skanse til skanse. Tiden. s. 181. 
  14. ^ Grimnes (1987), side 82-83.
  15. ^ Fjørtoft, Kjell (1991). På feil side: den andre krigen. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205202311. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]