Kampen om Bagnsbergatn gård

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Veien inn til Bagnsbergatn gård. Fjøset til venstre, løa til høyre, hovedbygningen rett frem og til høyre, stua fremme til venstre. Veien går ned til Gråbeinhølen ved høyre hjørne av hovedbygningen.

Kampen om Bagnsbergatn gård var en trefning mellom 3. kompani av IR 10 og de fremrykkende tyske styrkene som marsjerte opp Ådalen og inn i Valdres under Operasjon Weserübung i den andre verdenskrig. De tyske styrkene prøvde å omgå de norske stillingene i Bagn i Sør-Aurdal kommune. Nede i dalen er det en stor åpen gryte hvor veien går inn i gryta gjennom et smalt gjel i hver ende. De tyske styrkene kom ikke forbi og prøvde en rask flankemarsj over Bagnsbergatn med påfølgende infiltrasjon i de bakre norske områder for sperrestillingen ved Bagn.

Til minne om kampene er gården blitt erklært nasjonalt krigsminne. Det er i området satt ut tavler som viser kamphandlingene, og minneplaketter er satt opp der nordmenn og tyskere falt. Det oppmerkede området dekker GråbeinhølenBagnsbergatn gårdNedre Gubberud. Gården er en del av Bagn Bygdesamling.

Forhistorie[rediger | rediger kilde]

Bilde fra 1880-1890 som viser baksiden av ryggen de norske styrkene hadde befestet. Oppe til venstre utenfor bildet er Juvkam, på ryggen lå Solbakken, rett frem har en den åpne dalgryta i Bagn.

På ettermiddagen fredag 18. april når tyske tropper Bagn. To tyske PzKpfw I stridsvogner kjører i tet. Det er norske stillinger i berget ovenfor Storebrofoss. Disse ledes av kaptein Christiansen. De første angrepene blir stanset, og også angrep ved midnatt av III/IR 159 blir avvist.

Med kun to bataljoner kom tyskerne ingen vei i Bagn, og de sendte derfor det forsterkede 9. kompani av 236. regiment under ledelse av Herbert Stemmer i en omgående flankemarsj på høyre side langs hele åsen for å gå rundt nordmennene, rykke frem til Bagnsbergatn gård, for deretter å ta seg ned gjennom Gråbeinhølet til de norske styrkenes bakside. Resultatet av en vellykket operasjon ville blitt at nordmennene ville fått et innfall rett i sitt oppmarsjområde.

På ettermiddagen 19. april startet flankemarsjen, som raskt brakte dem i kontakt med 1. kompani av IR 10 ved Lykkja. Etter å ha overrumplet kompaniets forreste linje avanserte de raskt og gikk opp i lia. Om kvelden kom de frem til Bagnsbergatn gård og gikk i kvarter for natten.

Fremrykking og kamp med 1. kompani[rediger | rediger kilde]

Tyskerne rykket frem i tildels tung og dyp vårsnø og støtte om ettermiddagen 19. april sammen med 1. kompani av IR 10 ved Lykkja. De tyske styrkene anroper på norsk og overrumpler dem. Tyskerne presset på og det norske kompaniet ble drevet mot Tonsåsen. I disse kampene ble 11 nordmenn såret og fire tyske soldater drept; oberschütze Erich Müller, schütze Theodor Müllers fra Neuss, schütze Willi Geitebrgge fra Hagen og schütze August Hupe fra Minden. Alle tyske var i troppen fra 10. kompani / IR 159.

Fenrik Erdal samler folk og besetter veidelet ved Breidablikk, men tyskerne kommer aldri så høyt opp i lia. Tyskerne fortsatte vestover og kom til Bagnsbergatn gård utpå kvelden. De gikk i kvarter for natten og alle sivile på stedet ble internert.

Av notater fra menig Bernhard Höfker i 2. tropp i 9. kompani fremgår det at kompaniet på dette tidspunktet har observert norske styrker og mener at de er omringet. Fra disse notatene kan det virke som angrepet i første omgang var en stridsoppklarering som kom for langt frem og mistet kontakten med egne styrker. Fremstøtet mot Gråbeinhølet kan ha vært et naturlig valg for å gjenopprette kontakten med egne styrker nede i Bagn.

Pastor Kåre Hostad forteller at avdelingen var utslitt da den kom til Bagnsbergatn, og at det virket lite trolig at de hadde planlagt et så dypt støt. De mangler mat og utstyr som en burde tro at de ville bragt med for å gjennomføre et såpass omfattende angrep.

Gråbeinhølet og kamp med 3. kompani[rediger | rediger kilde]

På morgenen fortsatte tyskerne fremrykkingen mot de norske forsvarsstillingene, og på vei ned gjennom Gråbeinhølen støtte de sammen med det norske 3. kompani av IR 10. Kampene ble senere kjent som kampen i Gråbeinhølet. De norske styrkene var under ledelse av kaptein Fredrik Rieber-Mohn. Kampene ble harde og det ble tap på begge sider.

Under kampene var det et tysk maskingeværreir som stoppet de norske styrkene fra å avansere. Lagfører Sverre Aas og de 10 mann som han hadde kommando over, meldte seg frivillig for å forsøke å nedkjempe stillingen. Med full pakning gikk de til angrep i motbakke i snøen.

Laget kom i kamp med tyskerne på kort hold og den tyske maskingeværstillingen ble tatt. I denne kampen falt MG-skytter Konrad K. Byrknes og Edvin Færøy, begge fra Gulen. Sverre Aas fra Leikanger ble såret i foten og fikk en finger avskutt av en splint fra en håndgranat.

Schütze Bernhard Höfker som er MG2er, blir såret, muligens i kampen om denne maskingeværstillingen.

Løytnant Karl Åsen førte 1. tropp og også han kom i kamp på kloss hold. Åsen fikk et streifskudd i kjeven, men fortsatte å kjempe. MG-skytter Olaf O. Hesjedal fra Stamnes i Bruvik og Hans O. Stalheim fra Vossestrand ble hard såret og døde senere.

Tilbaketrekking og sammenstøt ved Breidablikk[rediger | rediger kilde]

Tyskerne trakk seg deretter opp gjennom skogen og tilbake mot Bagnsbergatn. Den tyske kompanisjefen besluttet å gi opp, etterlate de sårede og trekke seg tilbake til troppene i Bagn. Idet de passerte Gubberud blir de observert av en norsk vaktpost som telte 100 tysk soldater som passerte et åpent felt i meget langsomt tempo. Dette blir meldt over telefon.

Ved Breidablikk støter tyskerne på norske styrker fra kompani 6 av IR 10 under kommando av kaptein Skarstein. Skarstein var blitt orientert om de fremrykkende tyske styrkene, og de blir tatt under ild. Dette kompaniet har erstattet kompani 1 som de tyske styrkene tidligere hadde drevet tilbake.

I de tyske rapportene står det at de «blir beskutt fra alle hytter» og at det er umulig å komme i posisjon på grunn av all snøen. Nedenfor veien der de norske hadde gått i stilling, var det den gangen en åpen hugstflate med skuddfelt på helt opp i 150 meter. Da de norske styrkene var i overhøyde ble det for risikabelt for kompaniet å gjennomføre et angrep, og de trakk seg tilbake igjen til Bagnsbergatn gård. Deler av det tyske kompaniet ble etterlatt på gården Gubberud med det tyngste materiellet. Turen tilbake ble en 9 timers marsj i dyp og råtten vårsnø.

Det var da ettermiddag 21. april.

Bagnsbergatn gård[rediger | rediger kilde]

Det ble organisert vakthold på gården og det ble forberedt MG-stillinger i låven og i taket på fjøset. En MG-stilling på tunet sikret veien fra Gråbeinhølet. Selv om vakthold var organisert, merket ingen de fremrykkende norske styrkene i 3. kompani av IR 10 under ledelse av kaptein Rieber-Mohn. En ildstilling ble organisert på vestsiden av gården og ild blir åpnet mot begge våningshusene.

Dobbeltposten på tunet falt alt under den første salven. Etter ildoverfallet angriper laget til lagfører Hermod Vik fra Vadheim, de stormer frem til hovedbygningen. Den er fullt belagt med tyskere. Vinduene blir slått inn og Viks menn skriker og skyter med gevær og MG gjennom veggene og opp i andre etasje. En tysker blir drept og mange blir såret i andre etasje. Det blir fortalt at det var så mye blod at det skal ha rent ned langs veggen fra senga i andre etasje, og at det skal ha dryppet blod fra kulehull i golvet.

Snø hadde smeltet på taket og vann hadde rent ned og blitt til en issvull foran stua. Dette reddet 28 sivile som lå på golvet under ildstormen.

Deretter prøver Viks menn et fremstøt gjennom hageporten mot den lille stua. Tyskerne skyter med MG gjennom vinduet og får avverget fremfallet. Inne i stua er 29 sivile internert. Stua blir mål for en massiv beskytning. To tyskere blir dødelig såret og flere andre er også såret. Det fortelles at blod måtte øses ut med feiebrett. To eldre sivile som lå i senga ble truffet. Kårmannen Andreas Bergene på 81 år blir truffet av 3 kuler, 2 i brystet og dør. Den andre, 77 år gamle Olaf Odden, blir skutt gjennom låret og overlever. På kammerset ligger 28 sivile på gulvet og ingen blir skadet. Grete Johansen som er 6 måneder skal få en narresmokk, men blir uten smokk da gummien blir skutt bort. En voksen kar får ryggstykket på jakka spjæret av en annen kule. Klokka i kårstua har 10 kulehull etter ildstormen. De 28 sivile i kammerset er blitt reddet av en issvull som ligger langs veggen og skjermer dem mot lavtgående ild.

En tysker vil ha en av de sivile til å gå ut med en hvit bordduk, men ingen vil. Til slutt roper Gunvor Kirkebakken ut med kraftig stemme «Mø har overgitt øss». De tyske soldatene gikk da ut og overga seg. Klokken var da rundt 2200. Den første av de sivile som gikk ut var Harald Storbråten, som i farten grep frakken til presten Kåre Hostad fordi det var kaldt ute. Han ble møtt i døra av en norsk soldat som utbrøt «spion» og tok ladegrep. Han smilte tilbake og den norske soldaten senket våpenet. Senere ble han forskrekket da han så hvor mange sivile som var samlet i kårstua.

De sårede i hovedbygningen kommer ut, blir avvæpnet og stilt opp. Til slutt står 36 usårede tyskere avvæpnet på tunet. I tillegg til disse er det 28 sivile som er uskadde, foruten de norske styrkene.

Nye kamper[rediger | rediger kilde]

Da starter et uoppdaget tysk MG-reir ild fra fjøstaket. Snøen spruter og feldwebel Buntz roper «Nicht schiessen – nicht schiessen!» To tyskere hopper ut av loftsluka på fjøstrevet og overgir seg. Alle hadde imidlertid ikke overgitt seg, og det smeller på ny. Denne gangen fra låvetaket. En sogning melder seg, tar med en MG og skyter tyskeren som blir liggende i en melsåe.

En gruppe tyskere hadde vært nede i bygda for å hente mat. Av disse ble 9 av 11 tatt til fange da de kom tilbake senere på natten.

Tapene[rediger | rediger kilde]

Nede i potetkjelleren i hovedbygningen lå det 11 tyskere fra lørdagens kamp i Gråbeinhølet. Kampen om kvelden hadde gitt nye 8 sårede. Kjøkkenet ble etter hvert fullt av sårede, og med norsk sanitet ble det et fullt lasarett. På kjøkkenbordet ble det operert. Plata på dette kjøkkenbordet ble senere gjenfunnet nede i Bagn etter at det var brukt som båre.

Det var ikke bare sårede etter lørdagens kamp i Gråbeinhølet. Et stykke bortenfor husene hadde de tyske styrkene begravet 8 døde soldater. Disse ble gravd frem og sendt ned til bygda. 9. Kompani av 236. Infanteriregiment hadde i løpet av to dager hatt tapstall på 13 døde og 19 sårede.

Gubberud[rediger | rediger kilde]

På morgenen 21. april fortsatte 3. kompani av IR 10 fremrykkingen mot gårdene Øvre og Nedre Gubberud og Dalen. Disse gårdene ligger 1 km øst for Bagnsbergatn. Dalen ligger utdødd. På Øvre Gubberud finner de norske styrkene lagfører Hermod Vik at alt er endevendt, men ingen tyske styrker. Med deler av 2. og 3. tropp under ledelse av fenrik Sæteren som spiss rykker de norske styrkene frem mot Nedre Gubberud. Einar Øvrebø fra 1. lag i 2. tropp går som speider hele veien. 80 meter unna og oppe i skogkanten møter de en norsk skipatrulje.

Sitat Glauben Sie wirlich dass wir so etwas freiwillig machen? (Tror du virkelig at vi gjøre en slik ting frivillig?) Sitat
– Tilfangetatt tysk soldat
på Nedre Gubberud

Deler av den tyske styrken hadde tatt inn på Nedre Gubberud. Berit Gubberud skal ut i fjøset og går rett på forpatruljen som nå er på 10 mann. Hun blir skremt, men sier ingenting og returnerer til stua. Nå går et par mann bort til inngangsdøra og banker på. Anne Gubberud gløtter på døra og hvisker at huset er fullt av tyskere. En tysker skulle holde øye med Anne, men hun passet på å gi beskjed i et uoppmerksomt øyeblikk og går deretter rolig inn igjen. Antakelig har Berit informert henne om hva som var under oppseiling.

Da de norske kom til gården var tyskerne opptatt med å spise, og vaktene var inndratt. På loftet er en vaktpost som har hatt utsyn til hele fremrykkingen, men av ukjente årsaker har han ikke oppdaget hva som foregikk. Vestlendingene har rykket frem over åpne jorder og uten dekning.

En stormtropp blir organisert under løytnant Næss og går til angrep. De tyske styrkene oppgir all motstand. Kaptein Rieber-Mohn og noen fler tar neste hus hvor det sitter 9 mann og spiser. Totalt blir det tatt 33 mann, og en betydelig mengde krigsmateriell blir tatt som bytte.

Etterord[rediger | rediger kilde]

Under mønstringen av krigsfangene på Gubberud holder kaptein Rieber-Mohn en forelesning om tyske barn som kom til Norge under den første verdenskrig, og hvordan ingen kunne tro at de noen tiår senere skulle returnere på denne måten. Da bryter en ung tysk soldat inn med kommentaren «Glauben Sie wirklich dass wir so etwas freiwillig machen?»

Major Daubert trekker seg ut av Bagnsgryta og etterlater sitt 9, kompani. Det blir gjort forsøk på å komme i kontakt med kompaniet 21. april, først med en oppklaringstropp kl 19 og senere gjennom et siste forsøk med en frivillig patrulje kl 20. Det blir også flydd tokt med en Fiesler Storch for å finne restene av kompaniet.

Et helt kompani er tapt, og som en følge av tapene er det en betydelig usikkerhet i vurderingen av nordmennenes reelle styrke på Bagn østås. Daubert returnerer med deler av styrken til Hønefoss mens noen forlegges i Ådalen.

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Andreas Hauge; Valdres 1940, Kampen i Gråbeinhølet, på Bagnsbergane gård og ved Brediablikk, Forsvarsmuseet 1986,
  • Andreas Hauge; Werner-Hagen, Knut; Bagn 1940, Forsvarsmuseet, Oslo, 2002, ISBN 82-91218-26-9, ISSN 08005249

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]