Nils Onsrud

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Nils Onsrud
Født11. august 1909
Død4. desember 1975 (66 år)
Beskjeftigelse Polititjenestemann
Nasjonalitet Norge
Utmerkelser Deltagermedaljen

Nils Onsrud (født 11. august 1909 i Oslo, død 4. desember 1975) var en norsk politimester og motstandsmann som regnes som den som oppdaget angrepet på Norge i 1940.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Onsrud ble født i Oslo som sønn av bakemester Nils Onsrud og hustru Julie Mariane Evensen.[1] Han tok juridisk embetseksamen i 1931. Han fikk arbeid som sakførerfullmektig i Tromsø i 1932. I 1935 var han politikonstabel og hjelpeaktor ved Senja politikammer i Harstad. Fra 1936 til 1938 var han dommerfullmektig i Vesterålen. Etter å ha arbeidet som sekretær i Riksskattestyret og politifullmektig i Porsgrunn, kom han så til Sørlandet i 1939, da han ble ansatt som politifullmektig ved Arendal politikammer. Han fikk påtalemyndighet i Grimstad og Lillesand. Han valgte å bosette seg i Lillesand.

Invasjonen av Norge[rediger | rediger kilde]

8. april 1940 ble det tyske troppetransportskipet MS «Rio de Janeiro» torpedert av den polske undervannsbåten «Orzel» utenfor Lillesand. Skipet var en del av Operasjon Weserübung og hadde som oppgave å sette i land invasjonstyrker i Bergen. Rundt klokken 14.00 samme dag ble de første overlevende satt i land i Lillesand, og politifullmektig Onsrud registrerte at de aller fleste var i militær uniform og snakket tysk. De forklarte at de kom fra et fredelig handelsskip, men Onsrud ante ugler i mosen, da det var klart at dette var uniformerte bevæpnede soldater.[2] En soldat forsnakket seg da han våknet og spurte om de var i Bergen, og det ble også kjent at det var 80 hester om bord på skipet. Onsrud konkluderte med at et angrep på Norge var nær forestående, og at soldatene var invasjonstropper.

Klokken 14.30 ringte Onsrud til den sjømilitære sambandstasjonen i Kristiansand og fortalte hva som hadde skjedd, men følte at han ikke ble tatt på alvor. Klokken 15.00 ringte han tilbake og fikk igjen som svar at ingen kjente til forholdet. Han fikk snakke med kommandør Wigers som var sjefen for Kristiansand Sjøforsvaravsnitt, og gjorde igjen rede for saken. Onsrud ba om å få militære sendt til Lillesand omgående. Onsrud hadde selv kun to politikonstabler til disposisjon, og disse holdt vakt over de tyske soldatene som var ca. 80 mann. Kommandanten ba Onsrud ringe generalen siden soldatene var nå landsatt og ikke til sjøs. Onsrud ringte fortvilet til politikammeret i Arendal og fortalte at han ikke oppnådde gehør hos de militære. Klokken 16.15 ringte han til general Liljedahl, men generalen mente at dette var personer fra et handelsskip. Onsrud ringte så til Justisdepartementets politikontor. Han fikk beskjed om at det måtte holdes sjøforklaring og at soldatene måtte avvæpnes. Han fikk nå først gehør for sine antagelser, da byråsjef Rognlien som han var i samtale med, hadde hørt på radioen at 50 tyske skip hadde gått igjennom Store- og Lillebælt.

Onsrud gikk så hjem og tok på seg paradeuniform for å få styrket sin autoritet, og gikk til tyskerne som var samlet i tingsalen og forlangte samtlige våpen utlevert. Ordren fungerte og Onsrud ble den første som avvæpnet tyske styrker i Norge. Klokken 17.00 ringte han så igjen til generalen og ba igjen at det måtte bli sendt militære til Lillesand.

Etter at det ble lagt ut miner av engelskmenn samme dag i norsk farvann ble det innkalt til møte på Stortinget med flere av den militære ledelsen i landet tilstede: Admiral Severin E. Diesen, kommanderende general Kristian Laake, admiralstabssjefen Elias Corneliussen og generalstabssjefen Rasmus Hatledal. Det ble også informert om senkningen av «Rio de Janeiro» i Lillesand, men ingenting ble gjort, ikke engang forsvarsministeren reagerte. Det ble ikke satt igang noen mobilisering eller andre tiltak.

Klokken 18.00 ringte Onsrud igjen til sambandstasjonen. Klokken 20.00 ringte han tilbake til generalen og fikk beskjed om at militært personell skulle komme neste morgen. Onsrud insisterte på å få dem med en gang, og en halv time senere, klokken 20.30, kom det endelig 40 soldater for å ta seg av de tyske soldatene. Dagen etter var invasjonen av Norge et faktum, uten at noen hadde tatt Onsrud på alvor om at en invasjon var igang og ingen tiltak var satt igang.

Onsrud under okkupasjonen[rediger | rediger kilde]

Onsrud ble senere under krigen overført til Arendal Politikammer. Han kom med i ledelsen av major Arne Laudals militærorganisasjon Kampgruppe 3 og var ordonnanssjef mellom gruppene i Arendal, Grimstad og Lillesand. Han drev også med utstrakt varsling av personer som var i fare for å bli arrestert av tyskerne. Han organiserte også flukten til lederen av Kampgruppe 3 i Arendal, Thore Idsal Tau etter at han ble arrestert. Onsrud ble selv arrestert 11. desember 1942 som følge av opprullingen av Kampgruppe 3. Han ble ført til Arkivet i Kristiansand og torturert, og 22. januar 1943 ble han sendt til Grini fangeleir og fikk fangenummer 6029. 10. juni 1943 ble han sendt som NN-fange til konsentrasjonsleiren Natzweiler-Struthof i Tyskland og fikk fangenummer 4093. Han ble senere overført til Dachau konsentrasjonsleir og Ottobrunn. Han ble evakuert av de hvite bussene i Neuengamme.

Etter krigen[rediger | rediger kilde]

Tilbake fra Tyskland tiltrådte Onsrud stillingen som konstituert politimester i Arendal. 8. mars 1946 ble han i statsråd utnevnt til politimester i Arendal. I 1947 vitnet han i Natzweiler-prosessen i Tyskland som en av de få overlevende fra denne dødsleiren. Vitneprovet varte i tre og en halv time. Han ble Sivilforsvarsdirektør i 1962, som den første som ikke var offiser. I 1967 ble han utnevnt til sorenskriver i Kragerø. Han fikk også Deltakermedaljen for sin innsats under krigen. Nils Onsrud døde 4. desember 1975 66 år gammel.

Verv[rediger | rediger kilde]

Han var formann i Politiembedsmennenes Landforening fra 1956 til 1962, representerte Venstre i Arendal bystyre fra 1954 til 1958, og satt som formann i Kongelig Norsk Automobilklub (KNA) Aust-Agder fra 1950 til 1959, og var medlem av hovedstyret i KNA fra 1954 til 1960. I 1968 ble han president i Norges Forsvarsforening, og fikk i 1974 St. Olavs Ordens ridderkors av 1. klasse for innsats i foreningen, samt sitt omfattende samfunnsnyttige virke.

Minnesmerke[rediger | rediger kilde]

Nils Onsrud
Minnesmerke over Nils Onsrud i Lillesand

I 2015 ble det tatt initiativ for å lage et minnesmerke for å hedre Nils Onsruds innsats 8. april 1940. Minnesmerke er planlagt utenfor Tingsalen i Lillesand. Dette er stedet der Onsrud avvæpnet de tyske soldatene. Flere har uttrykt seg positive til tiltaket, men Helse-, kultur- og velferdsutvalget i kommunen krevde i april 2016 at historien må kvalitetssikres før de kan gi tilslutning til initiativet om å reise et minnesmerke.[3] Etter en grundig gjennomgang av saken, valgte politikerne i kommunen i oktober 2016 å gi sin støtte til et minnesmerke over Nils Onsrud.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]