Ole Colbjørnsen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Ole Colbjørnsen
Ole-colbjørnsen.jpg
Født30. mai 1897
Vegårshei
Død12. november 1973 (76 år)
Oslo
Utdannet ved Universitetet i Oslo
Beskjeftigelse Samfunnsøkonom, politiker, journalist, fysiker
Parti Arbeiderpartiet
Nasjonalitet Norge

Ole Colbjørnsen (født 30. mai 1897 i Vegårshei, død 12. november 1973 i Oslo) var en norsk fysiker, journalist, økonom og politiker (Ap).[1] Han var også vararepresentant på Stortinget fra Oslo i perioden 1937–40 for Oscar Torp. Colbjørnsen var en av Norges første ledende planøkonomer. Han var Arbeiderpartiets ledende økonom på 1930-tallet[2] og partiets første keynesianer.[3]

Etter examen artium i Arendal studerte han realfag under Carl Størmer og Lars Vegard. Colbjørnsen fattet interesse for Einsteins teorier og introduserte relativitetsteori for et norsk publikum. Colbjørnsen behersket relativitetsteorien før de eldre, etablerte fysikerne[4] og var den drivende kraft bak Einsteins besøk i Oslo sommeren 1920.[5] Samme år reiste han til Sovjetunionen (på de nye myndighetenes invitasjon) for å studere og arbeide med femårsplaner frem til 1931. Han var der ansatt i Gosplan, senere arbeidet han i et sovjetisk trelastfirma og deretter for statsrederiet i London.[6] Av frykt for Stalins utrenskinger reiste han tilbake til Norge.[7]

Da han kom tilbake i Norge begynte han som økonomijournalist i Arbeiderbladet der Tranmæl var redaktør. Med En norsk treårsplan (1933) var han sentral i utformingen av Arbeiderpartiets politikk og var dels basert på Colbjørnsens erfaringer fra Sovjetunionen. Senere var han norsk utsending til Bretton Woods der verdens valutasystem for etterkrigstiden ble utformet.[7] Han ble en viktig pådriver for en radikal omlegging av den økonomiske politikken under den dype krisen som Norge og verden da var kommet inn i. Han støttet Martin Tranmæl og Axel Sømme økonomiske politikk innad i Arbeiderpartiet. Colbjørnsen var blant de første norske økonomene som pekte på en aktiv statlig investeringspolitikk og planøkonomi for å bringe landet ut av den økonomiske krisen.[6]

Colbjørnsen skrev om økonomi for Arbeiderbladet 1932-40. Han satt også i «Tiltakskomiteen 1936».[8]

Colbjørnsen var ikke på linje med Nygaardsvold i økonomisk politikk (blant annet var underskuddsbudsjettering en uvant tanke) og forsvarspolitikk (Colbjørnsen ville satse mer på forsvaret). Han ble kritisert fra venstrefløyen for å anbefale en økonomisk politikk som var ganske lik Hitler-regimets.[7] I 1932-1933 var han i disputt med Ragnar Frisch om krisetiltak. Colbjørnsen mente Frisch' forslag om skattelette som i følge Colbjørnsen bare ville komme de bedrestilte til gode. Colbjørnsen mente også at lånefinansiering ville skape inflasjon. Striden ble raskt bilagt og sammen utarbeidet de et forslag til Arbeiderpartiets kriseprogram i 1934. I forslaget hadde Colbjørnsen akseptert å finansiere krisetiltakene med lån, mens Frisch inngikk andre kompromisser.[2]

Colbjørnsen uttalte selv at uten Tranmæls støtte ville ikke Arbeiderpartiets krisepolitikk på 1930-tallet vært mulig.[4]

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Under felttoget i Norge i 1940 var Colbjørnsen med på transporten av Norges banks gull. Da gulltransporten var på Åndalsnes kom blant andre Einar Gerhardsen og Ole Colbjørnsen til som medhjelpere. Colbjørnsen var med da gullet ble lastet om og kontrollerte mens Molde ble bombet. Kongen, kronprinsen og regjeringen holdt til i Molde noen dager i april. De la ut fra Molde havn mens byen brant bak dem.[9] Etter å ha fulgt med transporten til Tromsø ,var han med til Skottland. Halvdan Koht var også med fra Troms til Skottland.[10]

Sammen med gullet og regjeringens reisekasse på 1 million kroner reiste flere sivile blant andre Fredrik Haslund, Ole Colbjørnsen, Nordahl Grieg, Einar Gerhardsen, Øivind Lorentzen, Wilhelm Keilhau og Kristian og Nini Haslund Gleditsch.[9] Regjeringen vedtok med provisorisk anordning 22. april 1940 at medlemmer av Norges Banks direksjon i okkupert område var fritatt for sine verv, og det ble oppnevnt ny direksjon med Anders Ræstad som leder. Colbjørnsen ble oppnevnt som et av de nye medlemmene.[10]

Etter omlasting av gullet til MS «Bomma» i juni 1940, ble han sammen med Fredrik Haslund med på transporten videre til USA. Colbjørnsen ble værende i Washington.[9] Colbjørnsen var finansråd, senere handelsråd ved den norske ambassaden i Washington i tiden 1940-1948.[6]

Utgivelser[rediger | rediger kilde]

  • Hele folket i arbeid (1933). Kampanjebrosjyre.
  • Planøkonomi og sosialisering
  • En norsk 3-årsplan (1933). Med Axel Sømme.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ole Colbjørnsen i Store norske leksikon
  2. ^ a b Munthe, Preben (1996). Ragnar Frisch, Ole Colbjørnsen og Arbeiderpartiets kriseplaner. Oslo: University of Oslo, Department of Economics. ISBN 8257089397. 
  3. ^ Munthe, Preben (1999). Populister og originale økonomer. Oslo: Tano Aschehoug. ISBN 8251838428. 
  4. ^ a b Zachariassen, Aksel (1979). Martin Tranmæl. Oslo: Tiden. ISBN 8210017888. 
  5. ^ N. Voje Johansen, Einstein i Norge, Res Publica, Oslo (2010). ISBN 978-8-282-26016-9.
  6. ^ a b c Helge Røed, Ola Tiltak, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo (2018). ISBN 978-82-05-51295-5.
  7. ^ a b c Planleggeren bak det hele, Klassekampen, 16. august, 2018, s. 8.
  8. ^ Alle komiteene han satt i fra Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste
  9. ^ a b c Øksendal, Asbjørn (1974). Gulltransporten 9. april 1940. Aschehoug. ISBN 82-03-06336-5. 
  10. ^ a b Turid Wammer (2011). «Gulltransporten 1940» (PDF). 75 år NNUM 1936-2011. Nordisk Numismatisk Union: 21. Arkivert fra originalen (PDF) 5. juni 2013. Besøkt 22. august 2018.