Curt Bräuer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Curt Bräuer
Curt Bräuer.jpg
Født 24. februar 1889
Breslau
Død 8. september 1969 (80 år)
Wiesbaden
Yrke Diplomat, jurist
Parti Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei, Deutsche Demokratische Partei
Nasjonalitet Tyskland

Curt Bräuer (født 24. februar 1889 i Breslau, død 8. september 1969 i Wiesbaden) var en tysk karrierediplomat. Under den tyske invasjonen i 1940 var han tysk sendemann i Norge, og det var Bräuer som leverte ultimatumet til den norske regjeringen den 9. april.

Bakgrunn og virke[rediger | rediger kilde]

Studium og første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Curt var sønn av kjøpmannen Conrad Bräuer og hans hustru Wilhelmine født Pätzold. Curt Bräuer studerte jus og statsvitenskap fra 1907 til 1910 ved Det schlesiscske Friedrich-Wilhelms-universitet og ved Ernst-Moritz-Arndt-universitetet. Han var medlem av studenterforeningene Corps Lusatia Breslau (1907) og Guestfalia Greifswald (1909).[1]

Etter at han avla første statseksamen i begynnelsen av 1911 og ble promovert til Dr. iur., trådte han den 8. mars 1911 i inn i den prøyssiske justistjeneste. Samme år meldte han seg som ettåringsfrivillig. Fra 1914 studerte han orientalske språk i Berlin.

Fra 5. september 1914 til juli 1918 var han involvert i første verdenskrig. Dermed var det først den 13. desember 1919 at han kunne avlegge assessoreksamen. Den 31. januar 1920 ble han innkalt til tjeneste i utenrikstjenesten og var i første omgang attaché for utenrikshandelsavdelingen, og så fra juli 1920 ved Abteilung VI (Amerika, Spania, Portugal) ved det tyske utenriksministerium (Auswärtiges Amt - AA).

Sør-Afrika, Brussel, Paris[rediger | rediger kilde]

Den 24. september 1920 ble han forflyttet til det tyske generalkonsulat i Kappstaden, og senere til Pretoria. Fra juli 1925 var han konsul, og kom i august 1925 tilbake til AA i Berlin. I Abteilung II (Vest- og Sørøst-Europa) ble han ansvarlig for Tsjekkoslovakia.

Fra mars 1928 var han Legationsrat, og ble i juli 1930 beordret til legasjonen i Brussel. Året etter ble han forfremmet til Gesandtschaftsrat I. Klasse. Zwischen Fra 1928 var han medlem av Deutsche Demokratische Partei (DDP). Fra mai 1935 til mai 1936 var han kommissarisk leder for legasjonen i Belgia.

Den 1. august 1935 ble han medlem av NSDAP (Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei, nazistpartiet), som i mellomtiden var kommet til makt. Etter at han ved utgangen av 1937 ble satt på et spesialoppdrag i AA, var han frem til utbruddet av andre verdenskrig ambassaderåd i Paris. Derfra rapporterte han i et memorandum av 11. mars 1938 til Auswärtiges Amt at det var hans vurdering at Frankrike ikke kom til å gripe inn i tilfelle en tysk militær okkupasjon av Østerrike.[2]

Oslo 1939/1940[rediger | rediger kilde]

Han ble den 3. november 1939[3] sendemann, med ambassadørs rang,[4] sendt til Oslo, og utøvde dette embede til 16. april 1940. Fra 16. april til 24. april var han Bevollmächtiger des Reichs in Norwegen [5].

Bräuer visste ikke om den forestående invasjonen av Norge før han fikk beskjed om kvelden 8. april (bare timer før angrepet) om å overlevere et ultimatum til den norske regjeringen ved utenriksminister Halvdan Koht neste dag. Ultimatumet inneholdt en oppfordring om at Norge ikke måtte yte motstand mot de ankommende tyske styrker, en anmodning nordmennene ikke etterkom. I en samtale med kong Haakon VII prøvde han neste dag å innhente hans godkjennelse av Vidkun Quislings kuppregjering, men uten hell. Quisling måtte snart etter tre tilbake etter påtrykk fra den tyske riksregjering.

Deretter dannet Bräuer den 15. april sammen med Theodor Habicht om i samarbeid med Høyesterett det såkalte Administrasjonsrådet for de okkuperte norske områder. Det var Bräuers forhåpning at den norske regjering ville anerkjenne denne nye strukturen. Men regjeringen godkjente ikke Administrasjonsrådet som politisk institusjon, bare som en forvaltningsinstans. Ikke desto mindre forsøkte Bräuer overfor Berlin å skape det inntrykk at Administrasjonsrådet hadde fått en slags norsk politisk regjeringsstatus.

Bräuer var overbevist om at den norske regjeringen ville ha akseptert den tyske overmakten, hvis det ikke hadde vært for Hitlers krav om Vidkun Quisling som statsminister. Bräuer hadde heller ikke ansporet til eller støttet Quislings maktovertagelse; den nye regjering ledet av Quisling ble fremlagt som et fait accompli til Curt Bräuer og tyskerne.[6] Hitler skal ha tatt nyheten om statskuppet positivt, og han gav samme kveld Bräuer ordre om å slutte å forhandle med Nygaardsvold. Bräuer kunne fortsette å forhandle med kong Haakon, så lenge kongen anerkjente Quislings makt. Bräuer var imidlertid dypt skeptisk til Quislings evner og hans påståtte støtte i befolkningen, og begynte straks å arbeide for andre løsninger. Derfor var han åpen for det norske initiativet om et administrasjonsråd for de besatte områdene sammensatt av endel høyere norske tjenestemenn. Hitler bestemte seg for å følge Bräuer og Habichts linje, men valgte å holde Quisling i «reserve», i tilfelle han kunne komme til nytte i fremtiden. I en velregissert overdragelsesseremoni i radioen sørget Bräuer for at Paal Berg overtok makten fra Quisling i tilsynelatende ordnede former. Bräuer hadde sørget for å legge opp seremonien slik at det virket som at Berg frifant Quisling for kuppet uken før, selv om dette ikke var Bergs intensjon. Quisling følte seg også manipulert, men kunne lite gjøre uten tysk støtte.[7]

Nygaardsvold og kongen kom ikke til å anerkjenne Administrasjonsrådet som en lovlig erstatter for regjeringen, og krigshandlingene i Norge fortsatte. Vanskelighetene opprørte Hitler, som la ansvaret for de vanskelige forholdene på Bräuer og Habicht. Kort tid deretter ble Bräuer trukket tilbake fra Oslo, og utenriksminister Joachim von Ribbentrop og Auswärtiges Amt ble fratatt ansvaret for Norge.[8] Den 16. april 1940 ble Bräuer hensatt i midlertidig pensjon som diplomat.

Etter Bräuers avsettelse ble det Josef Terboven som tok over i Oslo, en mann som Hitler mente var en sterkere og mer aktiv politisk personlighet. Josef Terboven ble innsatt som Reichskommissar for det okkuperte Norge.

Wehrmacht, krigsfangenskap[rediger | rediger kilde]

Den 4. mai 1940 ble Bräuer innkalt til tjeneste i Wehrmacht. Den 1. november 1944 ble han forfremmet til Oberstleutnant i reserven. I 1945 havnet han i sovjetisk krigsfangenskap, og ble ikke løslatt fra det før i desember 1953.

Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

I 1954 utløste et planlagt foredrag av Bräuer for en norsk studentforening stor oppstandelse i den norske befolkning. Det var meningen at Bräuer skulle redegjøre for hendelsene rundt den tyske invasjon i 1940 sett fra sitt perspektiv. Den norske regjering benyttet rettslige midler for å forhindre Bräuers innreise til Norge.[9]

I april 1959 ble Bräuer nok en gang gitt et spesialoppdrag av Auswärtiges Amt.[10]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Maria Keipert (red.): Biographisches Handbuch des deutschen Auswärtigen Dienstes 1871–1945. Herausgegeben vom Auswärtigen Amt, Historischer Dienst. Band 1: Johannes Hürter: A–F. Schöningh, Paderborn u. a. 2000, ISBN 3-506-71840-1.
  • Munzinger: Internationales Biographisches Archiv 13/1955 av 21. mars 1955.
  • Berit Nøkleby: Fra november til april — sendemann Bräuers personlige politikk, i Helge Paulsen (red.): 1940: fra nøytral til okkupert. Oslo: Universitetsforlaget. 1969. s. 467. 

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kösener Corpslisten 1960, 81, 334; 52, 303
  2. ^ William Young: German Diplomatic Relations 1871–1945. iUniverse, Lincoln 2006, s. 240.
  3. ^ Andre kilder: 14. november 1939.
  4. ^ Frühere Botschafter in Norwegen Offizielle Webseite der Deutschen Botschaft in Norwegen
  5. ^ 1940: fra nøytral til okkupert. Oslo: Universitetsforlaget. 1969. 
  6. ^ Hans Fredrik Dahl: Quisling – En fører for fall, Oslo 1992, Aschehoug, 78-79 (BIBSYS)
  7. ^ Hans Fredrik Dahl: Quisling – En fører for fall, Oslo 1992, Aschehoug, 110-116 (BIBSYS)
  8. ^ Eckart Conze, Norbert Frei, Peter Haas, Moshe Zimmermann: Das Amt und die Vergangenheit, s. 250f. Jfr. Susanne Maerz: Die langen Schatten der Besatzungszeit. „Vergangenheitsbewältigung“ in Norwegen als Identitätsdiskurs. Berlin, 2008, s. 49
  9. ^ Munzinger: Internationales Biographisches Archiv 13/1955 vom 21. März 1955
  10. ^ Mitteilung des Auswärtigen Amtes vom 31. Mai 2010