Moldes historie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Moldes historie som et sentralsted i Romsdalsregionen kan spores tilbake til middelalderen. Bosetninger i området kan spores videre tilbake i tid gjennom helleristninger funnet ved Bjørset vest for Molde sentrum.[1]

Veøykaupangen[rediger | rediger kilde]

Veøya ligger strategisk plassert som et knutepunkt for båttrafikken i vikingtiden. Vikingskipene gikk sjelden over Hustadvika, men gikk heller en indre led inn Romsdalsfjorden og videre inn til dagens Åndalsnes dersom man skulle til Østlandet eller inn Langfjorden dersom man skulle videre nordover mot Nidaros. Midt i dette skjæringspunktet ligger Veøya, og plasseringen førte til at det oppstod der en kaupang, Romsdals første tettsted, et økonomisk, administrativt og religiøst sentrum.

Veøya var sannsynligvis hovedsetet til Ragnvald Mørejarl. Ifølge Snorre satte Harald Hårfagre Ragnvald til å være jarl over Nordmøre og Romsdal (og etter hvert Sunnmøre). Ragnvald var far til sagnomsuste Gange-Rolv som i sagalitteraturen er blitt identifisert som den nordbo som franskmennene kaller for «Rollo» og som grunnla et jarldømme i Normandie. Via sønnen Torv-Einar som utvandret til Orknøyene ble Ragnvalds ætt giftet inn i det skotske kongehuset.

Veøya nevnes av Snorre i forbindelse med slaget ved Sekken, der kong Håkon Herdebrei i 1162 falt mot Erling Skakke. Kaupangen hadde på det meste rundt 300 innbyggere, men tapte sin betydning mot slutten av middelalderen.

Molde by[rediger | rediger kilde]

Molde vokser frem[rediger | rediger kilde]

Molde i 1800, fra Boydell's picturesque scenery of Norway
Fra Edward Backhouses reise i 1869
Utsikt over Molde fra Rekneshaugen i 1880-årene.

Lenger ute mot havet blomstret imidlertid økonomien. Fiskeværet Bud ved Hustadvika var en stund det største tettstedet mellom Trondhjem og Bjørgvin. Dette nøt også det som til slutt skulle bli by godt av. Mellom storgårdene Molde og Reknes vokste nemlig havnen Moldefjæra opp, for det meste basert på handel med trelast til Holland samt sild. I 1614 ble Molde ladested under Trondhjem. Da Danmark-Norge1600-tallet avløste lensordningen med den nye amtsordningen, ble Molde residens for amtmannen i Romsdals amt under Trondhjems stiftamt, og grunnlaget for Molde som administrasjonsby ble lagt. I 1705 ble Moldegård amtmannsbolig.

Til protester fra både Bergen og Trondhjem ble byen tildelt fulle handelsrettigheter av kong Kristian 6., og ble kjøpstad den 29. juni 1742. Privilegiebrevet ble først kjent i Molde utpå høsten.[2]

Molde som turistby[rediger | rediger kilde]

N. S. Krums kart over Molde fra 1897

Mot slutten av 1800-tallet fikk de norske fjordene en annen funksjon enn den tradisjonelle som transportårer, de ble turistattraksjoner. Fjorden, Moldepanoramaet og en idyllisk småby med trehusbebyggelse, bugnende hager, parkanlegg og alléer gjorde at Molde ble fjordbyen fremfor noen på Vestlandet. Det var i denne perioden Molde fikk tilnavnet «Rosenes by». Den økonomiske virkningen av fjorden som turistattraksjon kan ses i at Molde på slutten av 1800-tallet hadde to store hotell, Grand og Alexandra, plassert på hver sin side av byen.

Keiser Wilhelm 2. besøkte byen årlig i hele sin regjeringstid inntil første verdenskrig. Han kalte byen «Nordens Nice» og bidro slik til å gjøre byen kjent i Europa. Så var han da heller ikke alene om å besøke byen om sommeren – denne perioden var starten for Molde som cruiseby.

Oppgangsperioden tok slutt og nedgangen begynte ved at keiserbesøket i 1914 ble avlyst like før ankomst – to av skipene i følget rakk faktisk å komme frem før de måtte snu – på grunn av krisen på Balkan. Da første verdenskrig var slutt fire år senere, var ikke Wilhelm lenger keiser, og besøket i 1913 ble dermed det siste.

21. og 22. januar 1916 brant 225 bygninger og en rekke hageanlegg i en bybrann på østsiden av Moldeelva. Området ble bygd opp igjen i mur, men siden de økonomiske tidene ikke var de beste, tok det sin tid. En holme i Moldeelva ble bortregulert i forbindelse med gjenoppbyggingen. Dette satte naturlig nok Molde noe tilbake som turistby, selv om mesteparten av byen ble berget. I 1919 brant Grand Hotel på samme side av byen, og ble aldri gjenoppbygd. Turismen var blitt mindre betydningsfull etter krigen.

Bombingen i april 1940[rediger | rediger kilde]

Regjeringen Nygårdsvold i Molde, april 1940.
Medlemmer av regjeringen Nygårdsvold fotografert i april 1940 på «Villa Knausen» 3 km utenfor Molde sentrum. 1 rekke fra venstre: Sverre Søstad, Hans Ystgaard, Johan Nygaardsvold, Halvdan Koht, Trygve Lie. 2 rekke fra venstre: Olav Hindahl, Sven Nielsen, Birger Ljungberg, Anders Frihagen.{{byline:Romsdalsmuseet/Digitalt Museum}}.
Ruiner i Molde, trolig fotografert i juni 1940 av Hallvard Løken.

Molde ble angrepet fra fly 17. april. Etter å oppholdt seg på Stuguflåten to netter reiste Nygaardsvold med flere til Molde via Åndalsnes 23. april. I Molde oppholdt statsrådene seg på villa «Knausen», mens kongen og kronprinsen oppholdt seg på Glomstua, og overkommandoen med Otto Ruge i spissen holdt litt utenfor byen. I Molde var det også franske og britiske sendemenn. Disse siste dagene i april var Molde fungerende hovedstad for Norge. Under et bombeangrep mot Molde 28. april søkte kongen og kronprinsen ly i et skogholt ved byen, og det kjente bildet ved «Kongebjørka» ble tatt.[3] Natt til 23. april 1940 ankom Håkon 7. og kronprins Olav Molde med dampskipet DS «Romsdal» fra Åfarnes,[4] og utover dagen fulgte regjeringsmedlemmene og deler av sentraladministrasjonen i biler fra Lesja. Gullbeholdningen kom med biler fra Åndalsnes. Dager tidligere hadde flere allierte styrker etablert seg i byen, og allerede 10. april var det blitt opprettet et sjøforsvarsavsnitt i byen. Fra 24. april og frem mot mai ble Molde, Åndalsnes, Kristiansund og en rekke mindre steder, utsatt for en massiv bombing fra tyske styrker.[trenger referanse] Tyske fly bombet Molde sentrum 25. april fra klokken 15. Strekningen sentrum-Fuglset ble truffet av brannbomber. Byen brant 29. april etter bombingen og befolkningen forsøkte å redde møbler og andre gjenstander med båt. Sent på kvelden 29. april gikk kongen Haakon og andre i hans følge (blant annet flere statsråder og sivile tjenestemenn) om bord i den britiske krysseren «Glasgow» for å bli fraktet til Tromsø. Store deler av gullbeholdningen ble også sendt med «Glasgow».[4] Molde sto i brann mens evakueringen pågikk. Medlemmer av den britiske, franske, polske og danske (minister Oxholm) legasjonen samt britiske soldater ble evakuert samtidig.[5] Ruge forlot Molde natt til 2. mai med en britisk jager. Ruge hadde dagen før avslått tilbud om evakuering til Storbritannia. Deler av overkommandoens stab ble med nordover.[6] Motstanden er i ettertid blitt symbolisert gjennom torpedojageren «Sleipner», som bet godt fra seg.

Kampene gikk imidlertid ikke så godt, og det ble bestemt at Sør-Norge skulle overgis. 29. april kom krysseren «Glasgow» til Molde for å eskortere kongefølget og regjeringen fra Molde. Etter en dramatisk lasting av personell og last, vanskeliggjort av branner i havneområdet – blant annet et kullager – som følge av tysk bombing, forlot «Glasgow» Molde klokken 01.10 30. april, etter å ha ligget til kai i tre timer.

Bykjernen, det vil si stort sett den delen som ikke ble rammet av bybrannen 24 år tidligere, ble lagt fullstendig i ruiner som følge av den tyske bombingen, og i etterkrigstiden gjenreist med relativt store, men enkle, murgårder langs brede gater. Men til tross for at det siste av 1800-tallets idyll gikk tapt, har denne uken også bidratt til å opprettholde Molde som turistby.[trenger referanse] Et bilde av Kong Haakon og kronprins Olav under Kongebjørka ved Glomstua i Molde gikk verden rundt og skapte oppmerksomhet rundt Norges situasjon som tysk okkupasjonsoffer. Kongebjørka er senere blitt en betydelig turistattraksjon.

Etter krigen[rediger | rediger kilde]

Molde bykommune dekket opprinnelig et forholdsvis lite areal som nå er byens sentrum. På 1900-tallet og 2000-tallet er kommunens grenser utvidet i flere omganger. Etter krigen har Molde hatt en til dels betydelig folkevekst og blitt en by som er det dominerende sentrum for et omland på om lag 60 000 mennesker.

I 1915 og i 1952 ble bygrensene justert ved at deler av det omkringliggende Bolsøy herred ble innlemmet i Molde. Henholdsvis 183 og 1 913 innbyggere i Bolsøy ble berørt av disse grensejusteringene.

Molde ble 1. januar 1964 slått sammen med Bolsøy. Samtidig ble deler av Veøy herred, samt Mordal krets i Nord-Aukra herred innlemmet i Molde. Med dette økte folketallet fra 8 289 til 17 118, hvorav 7 995 av de nye innbyggerne kom fra Bolsøy.

1. januar 2020 ble Molde ytterligere utvidet ved sammenslåing av med Nesset og Midsund.

Byen har befestet sin posisjon som administrasjonsby, og ble bispesete da Møre bispedømme ble opprettet i 1983.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Turistbrosjyre om Gamle Molde (Historieportalen
  2. ^ Niels de Seve, Molde bys historie. Bind I: før året 1838. Ladested og kjøpstad (Molde kommune 1962): s. 185
  3. ^ Nygaardsvold, Johan: Norge i krig. 9. april - 7. juni 1940. Oslo: Tiden, 1982.
  4. ^ a b Harnes, Oddbjørn (1982). Med kongefamilien gjennom Romsdal 1906-1982 : en reise i tekst og bilder. Molde: Romsdals budstikke. ISBN 8299088909. 
  5. ^ Tamelander, M. og N. Zetterling (2001): 9. april. Oslo: Spartacus.
  6. ^ Ruge, Otto og Olav Riste: Felttoget. General Otto Ruges erindringer fra kampene april-juni 1940. Oslo: Aschehoug, 1989.