Kristian Laake
| Kristian Kristiansen Laake | |||
|---|---|---|---|
 General Kristian Laake på 1930-tallet. | |||
| Født | 9. april 1875 Laake gård, Hovin sogn, Ullensaker i Norge | ||
| Død | 3. august 1950 (75 år) Skedsmo | ||
| Beskjeftigelse | Militært personell  | ||
| Utdannet ved | Krigsskolen Den militære høyskole | ||
| Parti | Venstre | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Gravlagt | Vestre gravlund | ||
| Utmerkelser | Ridder av Dannebrogordenen St. Olavs Orden Dannebrogordenen | ||
| Våpenart | Hæren | ||
| Militær grad | Generalmajor, armégeneral | ||
| Kommandoer | Kommanderende general (KG) mellom 1931-1940 | ||
| Deltok i | Angrepet på Norge | ||
Kristian Kristiansen Laake (født 9. april 1875, død 3. august 1950) var en norsk offiser som holdt posten som kommanderende general i starten av andre verdenskrig.
Biografi[rediger | rediger kilde]
Tidlig karriere[rediger | rediger kilde]
Kristian Kristiansen Laake ble født på Laake gård i Hovin sogn i Ullensaker 9. april 1875. Mellom 1931 og 1933 var han sjef for generalstaben, og fra 1931 var han også kommanderende general (KG). Som KG utarbeidet han hærordningen av 1933 for Forsvarsdepartementet.
Kong Haakon var kritisk til utnevnelsen av Laake til KG, ettersom Laake støttet Johan Ludvig Mowinckel i nedrustningen av Norge. Flere yngre offiserer ønsket også å få Laake fjernet.[1] Vinteren 1939–1940 var Laake preget av sykdom.[2] Som øverste militære ansvarlig for hærens mobilisering viste han lite initiativ i dagene før 9. april 1940, selv om han støttet generalstabssjef oberst Rasmus Hatledals mobiliseringsforslag.
Angrepet på Norge i 1940[rediger | rediger kilde]
Etter mobiliseringsbeslutningen om morgenen den 9. april maktet han heller ikke å sikre generalstabens oppsetting til Hærens overkommando, og oppholdt seg ikke ved staben de første timene. Om ettermiddagen ankom han staben som da hadde tatt tilhold på Eidsvold Landsgymnas, men ble bedt av forsvarsminister Birger Ljungberg om å møte regjeringen på Hamar. Regjeringen flyktet videre til Elverum.
General Laake og generalstabssjef Hatledal var de siste som ble sluppet gjennom sperrestillingen på Midtskogen, og fortsatte til Central hotell i Elverum. Laake la seg, mens Hatledal mottok meldingen fra utenriksminister Halvdan Koht om å stanse enhver kamp på Midtskogen, ettersom Koht ønsket å fortsette forhandlingene med tyskerne.[3] Hatledal hadde dirigert generalstaben til Elverum via Skarnes, og først om natten lyktes det å samle avdelingslederne på Rena.
På Granlund hotell på Rena var general Laake og 150 stabsoffiserer innlosjert, fem mil unna regjeringen som ikke engang hadde invitert Laake til forhandlingene som militær rådgiver. Han hadde knapt hatt kontakt med justisminister Terje Wold siden morgenen den 9. april da Laake fylte 65 år og stod utenfor Festiviteten på Hamar i påvente av regjeringen, iført sivile klær. Senere sa kong Olav om hendelsen: «For en offiser som meg var det mildt sagt deprimerende at sjefen for hæren møte opp på Hamar i sivil frakk og paraply.» Nå var 36 timer gått siden tyskernes ankomst, og ennå ingen forbindelse etablert mellom Norges politiske og militære ledelse. Mobiliseringen var feilslått, mange dradd hjem, og mens hæren manglet våpen, mat og ammunisjon, var noen av de viktigste depotene overtatt av tyskerne. Omsider besluttet general Laake å tilkalle Wold. Under møtet på hotellet anklaget han offiserene for å ha spolert mobiliseringen. Adolf Munthe forklarte høsten 1940 at de yngre offiserene ble så opprørt over denne urimelige anklagen, at Munthe var redd de skulle trekke våpen. Etterretningssjefen Harald Wrede Holm påpekte at regjeringen snarest måtte komme med en kunngjøring, for folk ante ikke om regjeringen fortsatt eksisterte eller ikke. Quisling hadde sagt på radio at den hadde trukket seg, uten at dette var blitt motsagt. Wold svarte da at regjeringen ikke hadde hørt noe fra kommanderende general Laake. Laake svarte med en inntrengende anmodning om at forhandlingene med tyskerne ble videreført, til britene rakk å sende hjelp. Under møtet ble Wold flere ganger kalt til telefonen, der Trygve Lie opplyste at tyskerne kom til å støtte Quislings kupp, så regjeringen hadde ikke annet valg enn å dra til Sverige; men dette skulle ikke offiserene vite. Wold sa da ikke mer om å fortsette kampen.[4]
Terje Wold dro deretter til regjeringen på Nybergsund og ble møtt med kontrabeskjed: Kampen skulle fortsettes. Men Wold mente at de som var på Rena, «sto ferdig til å oppgi det hele, og hadde fryktet at han ville bli tatt til fange av staben.» Kommanderende general måtte snarest skiftes ut med en som var sin stilling voksen. Valget falt på oberst Otto Ruge som hadde oppfordret politikerne til kamp og var skikket til å gjenreise tilliten. Laake ble innvilget avskjed i nåde i statsråd kl 9 neste morgen; midt under møtet gikk flyalarmen.[5]
Politisk sognet Laake til Venstre, og begrunnelsen for hans opptreden var ikke politisk sympati for angriperne. Han anses for å være blant gruppen av eldre offiserer i 1940 som i mange år hadde advart mot nedrustningen, og nå følte en veldig skuffelse over å bli satt til side av de politiske myndigheter som var ansvarlige. Blant annet hadde han vært i Tyskland på 1930-tallet og sett nazistenes opprustning, men da han kom hjem og rapporterte om dette til regjeringen Nygaardsvold, ble han avvist med at dette kun var spill for galleriet av tyskerne. Det passet ikke inn i «det brukne geværs politikk». Som KG manglet Laake Ruges evne til å ta initiativ til improvisert motstand, på tvers av de reglementene som var forberedt i fredstid.
Den militære undersøkelseskommisjon av 1946 kritiserte Laake, men siden innstillingen var hemmeligstemplet frem til 1978, ble ikke kritikken offentlig kjent. De fleste historikerne i perioden skrev derfor bare om Laake at han gikk av for aldersgrensen 9. april, som tilfeldigvis var hans 65-årsdag.
Men som kommanderende general hadde Laake en særaldersgrense på 68 år. Etter sin fratreden dro han hjem til Strømmen, gjennom tyskkontrollert område, og levde tilbaketrukket resten av krigen.[6]
Laake døde 3. august 1950 og ligger gravlagt på Vestre Gravlund i Oslo.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Aage Georg Sivertsen: 9. april 1940 (s. 75-76), Kagge forlag 2015, ISBN 978-82-489-1598-0
- ^ Otto Ruge (1989). Felttoget. Aschehoug. s. 11. ISBN 8203161960.
- ^ Alf R. Jacobsen: Kongens nei (s. 109), forlaget Vega, ISBN 9-788282-114189
- ^ Alf R. Jacobsen: Kongens nei (s. 136-39)
- ^ Alf R. Jacobsen: Kongens nei (s. 142-43)
- ^ «Kristian Laake», Soldatregisteret, Narvik Krigsmuseum
Se også[rediger | rediger kilde]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Den militære undersøkelseskommisjonen av 1946' (NOU 1979/47)
- Ruge, Otto: «Annen verdenskrig»
- Akershus fylke, Ullensaker, Ministerialbok nr. I 16 (1863–1875), Fødte og døpte 1875, side 187
- Kristiansen, Tom: Otto Ruge. Hærføreren (Oslo, 2019)
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
| Forgjenger: Ivar Bauck |
Kommanderende general |
Etterfølger: Otto Ruge |