Bombingen av Steinkjer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Steinkjer i slutten av april/begynnelsen av mai 1940. Det meste av byen ble lagt i ruiner etter det tyske angrepet.

Bombingen av Steinkjer var et tysk bombeangrep mot den norske byen Steinkjer i Nord-Trøndelag søndag den 21. og mandag den 22. april 1940, under den andre verdenskrig. I tiden før bombeangrepet hadde politiet i Steinkjer beordret tvangsevakuering av Steinkjer, i tilfelle at angrep skulle skje. De første bombeflyene kom inn over byen i 12.00–12.30-tiden 21. april, og i løpet av de to dagene angrepet utspilte seg ble det sluppet flere hundre spreng- og brannbomber. Nær 80 % av hele byen ble lagt fullstendig i ruiner og rundt 2000 ble husløse, men ingen liv gikk tapt. Angrepet fungerte svært effektivt militært, fordi det ble lett for de tyske styrkene å drive tilbake de britiske soldatene som befant seg i og rundt Steinkjer.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Flyfoto av Steinkjer fra ca. 1940, som viser hvordan byen så ut før angrepene 21.–22. april 1940.

Andre verdenskrig i Norge og Trøndelag[rediger | rediger kilde]

Norge, som opprinnelig erklærte seg nøytral under andre verdenskrig, ble dratt med i krigen etter angrepet på Norge i 1940, da det mellom 8. og 9. april ble foretatt overraskelsesangrep mot en rekke steder langs norskekysten, deriblant Trondheim i Trøndelag. Allerede om kvelden den første krigsdagen prøvde tyske krigsskip fra Trondheim å ta seg inn gjennom Skarnsundet, sannsynligvis med hensikt å gå inn i Steinkjer, men det lå imidtlertid fremdels tykk is på Beitstadfjorden helt fra 3–4 km innenfor Follafoss og videre innover mot Steinkjer. Dette gjorde at skipene var nødt til å snu.[1]

Tysk aktivitet rundt Steinkjer[rediger | rediger kilde]

I dagene før angrepet på Steinkjer var det ingen trefninger i Nord-Trøndelag, bortsett fra krigsoperasjonene som foregikk i Stjørdal og Hegra. Det var derimot stor aktivitet av tyske fly som fløy over området hver dag etter at krigen startet. På den måten klarte tyskerne å skaffe informasjon om de alliertes og norske troppers oppholdssted og bevegelser i områdene omkring Steinkjer og Namsos. Folk i området la ikke særlig merke til flyene, og ble fort vant til dem. De aller fleste hadde ingen tro på at det skulle skje krigshandlinger i Innherred. Det ble antatt at de tyske styrkene som hadde inntatt Trondheim var så fåtallige at de ikke ville rykke nordover gjennom Nord-Trøndelag, og dessuten var det stasjonert flere styrker i Steinkjer, og senere ble også store allierte styrker landsatt i Namsos.[2]

Flytoktene over byen ble flere for hver dag som gikk, og den 17. april fløy et tysk speiderfly så lavt over Steinkjer at det fløy lavere enn kirkespiret og streifet takene på hus i byen. Samme kveld ga politiet i Steinkjer ordre om å evakuere alle som bodde i nærheten av bruene. En del av byens innbyggere, spesielt barn og eldre, valgte å flytte ut av byen. Beboerne på Steinkjer gamleheim ble flyttet til Skei i Ogndal, og syke ble flyttet til lasarett på Fagerheim skole. Flere steder var det mørklegging, og i Steinkjer ble strømmen avstengt om natten. Folk som reiste nordover fra byen måtte ha passeringsseddel fra lensmann eller politi. Jernbanetrafikken opphørt, bilrutene i området ble innskrenket og telefonen ble avstengt for private samtaler. Det var likevel svært folksomt i Steinkjer disse dagene, til tross for lammelsen av offentlig kommunikasjon. Lørdag den 20. april, dagen før angrepet, var det økt flytrafikk over Steinkjer, og man fikk senere vite at det var planlagt et angrep den dagen, men at det ble utsatt på grunn av den store mengden sivile som oppholdt seg i byen den dagen.[3][4]

Bombeangrepet[rediger | rediger kilde]

Ødeleggelsene etter bombeangrepet i april 1940 var store, og nærmere 80 % av Steinkjers bebyggelse ble lagt i runier.
Ødeleggelsene etter bombeangrepet i april 1940. I bakgrunnen kan man se den tidligere Steinkjer kirke, som ble totalskadd under angrepet.

Opptakten til angrepet[rediger | rediger kilde]

Rundt 08.00-tiden søndag den 21. april ble det sett et fartøy utenfor iskanten i Beistadfjorden, og man forsto straks at tyskerne aktet å gå i land i KjerknesvågenInderøy. Flere i Steinkjer tenkte også at det var mulighet for at byen skulle bli beskutt fra krigsskipet ute i fjorden. Staben for det britiske regimentet som skulle rykke fram gjennom Steinkjer hadde ved dette tidspunktet tatt i kvarter i Steinkjer og nærliggende områder. De fleste britiske styrkene som hadde kommet fra Namsos hadde dratt videre sørover til Sparbu, Inderøy og Verdal. Den britiske staben fikk straks melding om tyskernes landgang på Inderøy og Skånes, og de fleste dro sørover fra Steinkjer med bil. Kun noen vakter og reserver var igjen i byen.[5]

Etterhvert ble tyskernes landstigning på Inderøy kjent blant Steinkjers innbyggere, og den ble senere bekreftet av knitringen av mitraljøser som kunne høres fra Sandvollan ved 10.00-tiden og utover. Flere av de bosatte i Steinkjer kunne med god grunn frykte at krigshandlingene skulle forsette innover mot byen, og flere av dem valgte å komme seg ut av byen raskt. Det var derimot mange som ikke visste om tyskernes nærvær, og som tok det med ro og ble igjen i byen. Litt senere på dagen ble det også tett snøkave, og flere tenkte at det ikke var noe flyvær den dagen, og at de derfor slapp unna den stadige flyalarmen.[6] Det kom imidlertid beskjed fra de norske militære myndighetene i distriktet til bykontoret i Steinkjer om at Steinkjer var nødt til å tvangsevakueres. Et meldekorps av gutter som evakueringsnemda hadde organisert løp rundt fra hus til hus i byen og ga folk beskjed om evakueringsordenen. Steinkjers innbygger måtte pakke med seg de mest nødvendige eiendelene sine, og komme seg ut av byen med en gang. Folk flest søkte tilflukt i bygdene og grendene rundt Steinkjer. Nesten alle gårdene i Ogndal ble tilholdssted fra de som hadde flyktet fra byen, men en del dro også til Sparbu, Egge, Beitstad og Kvam.[6][7]

Angrepet[rediger | rediger kilde]

Rundt klokken 12.00 hadde det blitt klarvær, og kirkeklokkene, som fungerte som flyalarm, begynte å varsle om fiendtlige fly over byen. Det lot derimot fremdeles til å være speiderfly, som Steinkjers innbyggere var vant med fra de tidligere krigsdagene. Senere, mellom 12.00 og 12.30-tiden den søndagen, kom de første bombeflyene inn over Steinkjer, og begynte å slippe spreng- og brannbomber ned over byen. Det var fremdeles flere av de evakuerende som ikke hadde klart å komme seg ut av byen enda, og nå falt det massevis av bomber rundt dem, og mange av byens bygninger tok fyr. Mange av de som ikke var ute av byen enda hadde klart å komme seg ned i kjellerne på hus og gårder i og rundt Steinkjer. Det ble stopp i bombingen 14.30 på ettermiddagen, før et nytt kraftig angrep ble innledet 15.00, og varte fram til ca. 17.30. Samtidig startet også kamper mellom de fremrykkende tyske styrkene og de britiske styrkene i og rundt byen.[8] På Nordsia i byen hadde brannbombene først klart å antenne to gårder, og brannen spredte seg fort til resten av bebyggelsen, og i løpet av få timer sto hele det tettbebygde området i flammer. På Sørsia brente det ikke like fort, men etterhvert ble hus etter hus og kvartal etter kvartal antent, og om kvelden var hele tettbebyggelsen lagt i aske. Denne dagen ble av befolkningen i Steinkjer kjent som «Bombesøndagen».[9][7]

SitatTyske bombefly kastet fra kl. 12.00 brand- og sprengbomber ned i Steinkjer og ved Figga-broene. Brand på minst 5 steder på Nordsiden, som ansees som håpløst ødelagt. På Sørsiden andtendtes kvartalet Bjerring bokhandel. Brandvesenet i aktivitetSitat
– Melding fra løytnant Sterten i Steinkjer, kl. 12.30, 21. april 1940.[8]

Om ettermiddagen dagen etter, mandag den 22. april, kom de tyske bombeflyene igjen inn over byen, og startet å bombe bebyggelsen på vestsiden av jernbanelinja på både Nordsia og Sørsia, og flere hus, brygger og en stor del trelast strøk med. Etter bombeangrepet hadde nærmere 80 % av Steinkjers bebyggelse brent ned, og den materielle virkningen av bombeangrepet var meget stor.[10] Av de 708 leilighetene i byen hadde 535 av dem brent ned, og omtrent 1800–2000 av byens rundt 2700 innbyggere ble husløse, men ingen liv gikk tapt. Den militære virkningen av angrepet var dessuten svært effektiv, ettersom det var mye lettere for de tyske styrkene som kom sørfra langs riksveien å drive tilbake de britiske troppene som fremdeles befant seg i Steinkjer og omegn. I løpet av tre dager etter angrepet klarte de tyske styrkene å besette Steinkjerområdet.[11][7]

Gjenoppbygging av byen[rediger | rediger kilde]

Store deler av Steinkjer var nødt til å gjenoppbygges etter bombeangrepet, her fra Steinkjer sentrum ca. 1957, med ny bebyggelse.

De aller fleste bygningene i Steinkjer som ble ødelagt var forretningsbygninger, og det tok ikke lang tid før de første forretningene var tilbake igjen i provisoriske lokaler som kjellere og hus, leiligheter og skur som slapp unna bombene og brannen som fulgte. Et virksomt forretningsliv ble sett på som en viktig forutsetning for at byen skulle fungere, og brakker for forretningsformål ble derfor prioritert fremfor boligbrakker til de mange som mistet sine hjem.[12] På de utbombede og nedbrente tomtene som sto igjen i Steinkjer ble det på få måneder oppført brakker etter brakker med forretninger og boliger. Allerede innen 13. juli 1940 hadde 77 forretnings- og håndverksbrakker og 10 boligbrakker blitt tatt i bruk. Gjennom alle krigsårene fram til 1945 hadde det blitt oppført 225 brakker med til sammen 120 leiligheter.[13]

Den permanente oppbyggingen av bebyggelsen i Steinkjer kom også i gang allerede i 1940. Byen mottok gjennom Nasjonalhjelpen 57 monteringsferdige hus med i alt 75 leiligheter i gave fra Svensk Røde Kors. Det ble også kjøpt inn 25 monteringsferdige tomannsboliger fra Sverige. Dessuten ble det under krigen bygget ferdig 95 leiligheter på privat initiativ. Gjenreisningsplanene for Steinkjer var klare allerede 10. september 1940, men disse ble forlanget trukket tilbake av okkupasjonsmakten. Endringsforslag ble gjennomgått, og de nye planene ble endelig stadfestet av departementet 28. oktober 1942.[13][14]

Den nye reguleringsplanen hadde blant annet som mål å skape en mer oversiktelig hovedgate gjennom byen, og man ønsket også å skape pene fronter mot Steinkjerelva. Kongens gate ble anlagt som hovedgate, den var 24 meter bred med allébeplantede fortau og to- og treetasjes murgårder i enkel arkitektur. Ei ny bru, som var et viktig element både trafikk- og utseendemessig, var også nødvendig. På begge sider av den nye Steinkjerbrua ble det anlagt to plasser, og på Sørsia fikk man torget ved kirka i Steinkjer slik som det er i dag. Etterhvert vokste byen fram, og flere bolig- og forretningsstrøk og industriområder kom etterhvert.[14]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hougen (1978), s. 22
  2. ^ Hougen (1978), s. 11–12
  3. ^ Hougen (1978), s. 30–31
  4. ^ Pedersen (1957), s. 351
  5. ^ Hougen (1978), s. 33–34
  6. ^ a b Hougen (1978), s. 34
  7. ^ a b c Pedersen (1957), s. 352
  8. ^ a b Getz, O.B. (1940). Fra krigen i Nord-Trøndelag 1940. Aschehoug. s. 69–71. 
  9. ^ Hougen (1978), s. 34–35
  10. ^ Hougen (1978), s. 36
  11. ^ Hougen (1978), s. 37
  12. ^ Koldaas (1955), s. 25
  13. ^ a b Pedersen (1957), s. 355
  14. ^ a b Pedersen, Sverre (1943). «Regulering av det brente sentrum i Steinkjer». Brente steders regulering. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Hougen, Olav (1978). Bombesøndagen i Steinkjer og krigen i Innherred i aprildagene 1940. 
  • Pedersen, Jac. Wicklem (1957). Steinkjer 100 år: 1857–1957. Steinkjer kommune. 
  • Koldaas, Erling (1995). Gjenreisning og vekst: Hovedtrekk i Steinkjers historie fra 1940–1995. Steinkjer handelsstands forening i samarbeid med Steinkjer kommune. ISBN 8299347009. 
  • Asprem, Anders S. (1991). Felttoget gjennom Stod i 1940. Steinkjer trykkeri. ISBN 8299230608. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]