Nicolai Rygg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Nicolai Rygg
Nicolai Theodorius Nilssen Rygg.jpg
Født29. februar 1872
Stavanger
Død27. september 1957 (85 år)
Oslo
Utdannet ved Universitetet i Oslo
Beskjeftigelse Samfunnsøkonom, historiker, statistiker
Nasjonalitet Norge
Medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi
Utmerkelser Kommandør av Dannebrogordenen, kommandør av St. Olavs Orden

Nicolai Theodorius Nilssen Rygg (født 29. februar 1872 i Stavanger, død 27. september 1957 i Oslo) var en norsk jurist, statistiker, økonom, historiker og sentralbanksjef. Fra 1910 til 1913 var han professor i statsøkonomi og statistikk ved Det kongelige Fredriks universitet, og fra 1913 til 1920 direktør for Statistisk sentralbyrå. Av Gunnar Knudsens regjering ble han i 1920 utnevnt til sjefdirektør (sentralbanksjef) i Norges Bank. Han ledet banken til 1946, da han ble etterfulgt av Gunnar Jahn. Rygg er mest kjent for den såkalte paripolitikken i 1920-årene. Med sitt store verk Norges Banks historie, forsvarer også Rygg en posisjon som historiker.

Statistiker[rediger | rediger kilde]

Rygg ble ansatt som sekretær i Statistisk sentralbyrå i 1898. Siden studerte han sosialstatistikk noen år i USA. Etter å ha hatt stillingen som professor i økonomi ved universitetet 1910–13, fikk han stillingen som direktør i byrået etter A. N. Kiær. Han var opptatt av arbeiderklassens kår og svært inspirert av Eilert Sundt.[1] Hans arbeid og engasjement som statistiker kom til å dreie seg mye om alkoholvaner, barn utenfor ekteskap og inntekstforhold blant arbeiderne.

I 1909 stiftet Rygg Norsk Forening for Sosialt Arbeid (nn).[2] Det var en frivillig forening med mål om å sette arbeidervern og sosiale ulikheter på dagsorden, blant annet inspirert av den noe eldre søsterforeningen i Tyskland, Verein für Socialpolitik. Foreningen jobbet for å informere middel- og underklassen om sosialpolitiske saker – «det sociale spørsmaal», og var en pressgruppe i det parlamentariske system da de sendte jevnlige henstillinger til Storting og regjeringer.[3][4] De holdt møter, utstillinger, skrev rapporter og lagde statistik som beskrev sosiale forhold i Norge.[5] Foreningen hadde få, men mektige medlemmer, som for eksempel Johan Castberg, Fernanda Nissen og Halfdan Petterøe. Foreningen eksisterer fortsatt, men med andre formål. Virksomheten som preget foreningen i de tidlige åra, ble etter hvert en naturlig del av den stadig mer omfattende velferdsstaten etter andre verdenskrig.[6]

Sentralbanksjef[rediger | rediger kilde]

Nicolai Rygg satt som sentralbanksjef i den kanskje mest turbulente perioden i Norges Banks historie. 20-årene var preget av bankkrise og av innsatsen for å bringe kroneverdien tilbake til førkrigsparitet (paripolitikken). Bankkrisa var på sitt verste i 1922–23, mens paripolitikken førte til store økonomiske vanskeligheter i årene 1925–28. Begge disse politikkområdene bidro til å gjøre Rygg og Norges Bank svært upopulær, både blant politikere og den øvrige befolkningen. I 1931 ble Norge tvunget til å forlate gullstandarden igjen, sammen med blant andre Storbritannia og Sverige. Dette bidro til å stille paripolitikken i et dårlig lys.

Rygg og Hornsruds regjering[rediger | rediger kilde]

I februar 1928 fremmet leder i Venstre, Johan Ludwig Mowinckel, sitt mistillitsforslag mot Christopher Hornsruds regjering etter en anbefaling fra Nicolai Rygg. Rygg svarte, på spørsmål fra Mowinckel, at arbeiderpartiregjeringen måtte kastes for å gjenopprette tilliten til de økonomiske forholdene i landet. Bondepartiet, Høyre og Frisinnede Venstre ønsket å felle regjeringen, men hadde ikke flertall alene. Mowinckels mistillitsforslag på vegne av Venstre ble slik avgjørende for at regjeringen falt.[7] Mowinckel ble selv ny statsminister. Under Arbeiderpartiets voksende politiske innflytelse fra 1935, måtte Rygg motsette seg stadige forsøk fra de politiske myndighetene på å få kontroll med Norges Bank og pengepolitikken.

Tysk okkupasjon[rediger | rediger kilde]

Fra 1938 var Rygg pådriver for forberedelsene til å evakuere Norges gullreserve i tilfelle krig.[8] De tiltakene han fikk satt i verk, og hans igangsettelse av den såkalte gulltransporten under den tyske invasjonen av Norge i april 1940, var avgjørende for at gullreserven kunne bringes i sikkerhet i Storbritannia.[8] Etter å ha fulgt etter gulltransporten et stykke på vei, returnerte Rygg tilbake til Oslo. I henhold til provisorisk anordning om pengevesenet i Norge, vedtatt av regjeringen 22. april 1940, ble Rygg og direksjonen i Oslo fritatt sine verv.[9] Norges Bank skulle formelt følge gullbeholdningen, og Arnold Ræstad ble av regjeringen utnevnt til sentralbanksjef i Ryggs sted.

Rygg og Oslo-direksjonen fortsatte imidlertid sitt virke under hele okkupasjonen. 24. april 1940 tilbød banken seg, i samarbeid med Administrasjonsrådet, å innfri de tyske okkupasjonsstyrkenes egne sedler, «Reichskredittkassenscheine», mot en fordring på det såkalte «Hauptverwaltung der Reichskredittkassen» i Tyskland.[10] Dette ga grunnlaget for tyskernes såkalte «okkupasjonskonto» i Norges Bank, hvor de ved krigens slutt hadde trukket 8,1 milliarder kroner. Rygg og Norges Bank ble imidlertid ikke nevneverdig kritisert under undersøkelsene etter krigen. Etter regjeringens hjemkomst i 1945 ble Norges Banks direksjon, «London-direksjonen» under Arnold Ræstads ledelse, fritatt sine verv og Rygg og Oslo-direksjonen utnevnt på nytt.

Ryggs innflytelse[rediger | rediger kilde]

Norges Bank spilte en svært fremtredende rolle i norsk samfunnsliv under Ryggs lederskap. Paripolitikken fikk betydning for alle lag av befolkningen og skapte et press for å bringe pengepolitikken inn under politisk kontroll. Det har vært vanlig å spore noe av årsaken til marginaliseringen av Norges Bank etter andre verdenskrig i erfaringene fra Nicolai Ryggs periode.

Rygg som historiker[rediger | rediger kilde]

Nicolai Rygg skrev verket Norges Banks historie i to bind. Det første (om perioden 1816–50) utkom i 1918 og det andre (1850–1920) i 1954. Rygg supplerte verket med en bok om årene 1920–39, Norges Bank i mellomkrigstiden, da han selv satt som sentralbanksjef.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Francis Sejersted, Ideal, teori og virkelighet. Oslo: 1973.
  2. ^ Hovland, Edgar (28. september 2014). «Nicolai Rygg». Norsk biografisk leksikon (norsk). Besøkt 9. februar 2018. 
  3. ^ Skrifter utg. Av Norsk Forening for Socialt Arbeide 1910-1916. 1912. 
  4. ^ Bjørnson og Haavet, Øyvind og Elisabet (1994). Langsomt ble landet et velferdssamfunn: Trygdens historie 1894–1994. (Norge: Ad Notam Gyldendal, 1994). s.23. Oslo: Ad Notam Gyldendal. s. s.23. 
  5. ^ Einar Storsteen (1949). (1949). ««Norsk Forening for Sosialt Arbeide fyller 40 år»». Sosialt Arbeid (1): 65–86. 
  6. ^ «Trygghet og økt velferd - Norgeshistorie». www.norgeshistorie.no (norsk). Besøkt 8. februar 2018. 
  7. ^ Nicolai Rygg, Norges Bank i mellomkrigstiden. Oslo: Gyldendal, 1950.
  8. ^ a b «Han som var forberedt da krigen kom», artikkel i Aftenposten 7. juni 2015
  9. ^ Norges Bank under okkupasjonen. (Oslo: J. Chr. Gundersen, 1945), 9–12.
  10. ^ Ibid. 26–27

Litteratur[rediger | rediger kilde]