Édouard Daladier

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Édouard Daladier
Født18. juni 1884[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Carpentras[5]
Død10. okt. 1970[1][2][3][6]Rediger på Wikidata (86 år)
Paris[7]
BeskjeftigelsePolitiker Rediger på Wikidata
Embete
  • Parlamentsmedlem i Frankrike (1919–1942)
  • ordfører i Avignon (1953–1958)
  • statsminister (1933–1933)
  • statsminister (1934–1934)
  • statsminister (1938–1940)
  • parlamentsmedlem i Frankrike (1946–1958)
  • medlem av Europarådets parlamentarikerforsamling (1951–1955) Rediger på Wikidata
Akademisk gradAgrégation d'histoire
EktefelleMadeleine Laffont
PartiParti radical
Parti républicain, radical et radical-socialiste
NasjonalitetFrankrike
GravlagtPère Lachaise
Grave of Édouard Daladier
Medlem avEuroparådets parlamentarikerforsamling
UtmerkelserRidder av Æreslegionen (1928)[8]
Croix de guerre 1914–1918
Signatur
Édouard Daladiers signatur

Édouard Daladier (født 18. juni 1884 i Carpentras i Frankrike, død 10. oktober 1970 i Paris) var en fransk politiker (Parti Radical Socialiste).

Bakgrunn og virke[rediger | rediger kilde]

Daladier var medlem av Parti Radical Socialiste og parlamentsmedlem fra 1919. Mellom 1927 og 1932 var han partiformann og medansvarlig for bruddene med det sosialistiske parti i 1926 og med den konservative statsminister Raymond Poincaré i november 1928.

Fra 1924 var han flere ganger minister med forskjellige porteføljer, og på trettitallet (1933, 1934, 1938 – 1940) flere ganger statsminister for sentrum-høyre-koalisjoner. Under Folkefrontsregjeringen var han krigsminister.

I 1938 tilsluttet han seg den britiske Appeasementpolitikk og hadde sammen med Arthur Neville Chamberlain en vesentlig andel i inngåelsen av Münchenavtalen som i løpet av sudetkrisen førte til at de sudetentyske områdene i Tsjekkoslovakia ble avstått til Det tyske rike.

Den 3. september 1939, etter Hitlers invasjon i Polen den 1. september 1939, erklærte Daladier krig mot Tyskland, i pakt med Frankrikes bistandsavtale med Polen. Han gjorde dette nølende, i det han i det lengste hadde forsøkt å unngå en storkrig.

I mars 1940 trådte Daladier tilbake fra statsministerembedet, fordi offentligheten mente at han hadde sviktet Finland ved ikke å sende landet hjelp mot de angripende sovjetrusserne under vinterkrigen. Hans etterfølger i embedet ble Paul Reynaud.

Etter nederlaget mot Tyskland i slaget om Frankrike flyktet Daladier til Marokko. Der ble han imidlertid tatt til fange, og anklaget av Vichy-regjeringen for forræderi. Fra 1943 til 1945 var Daladier internert i Tyskland.

Fra 1946 til 1958 var han igjen parlamentsmedlem, og var Charles de Gaulles motspiller under Den fjerde republikk. Fra 1956 var han sitt partis fraksjonsleder i nasjonalforsamlingen. Daladier var ærespresident for sitt parti inntil det ble sammenslått med Parti socialiste français. Fra 1953 til 1958 var han også borgermester i Avignon.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Edouard Daladier, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Edouard-Daladier, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Munzinger Personen, oppført som Edouard Daladier, Munzinger IBA 00000000380, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 17390, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ annuaire prosopographique: la France savante, oppført som Edouard Daladier, CTHS person-ID 119717, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Léonore database[Hentet fra Wikidata]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Forgjenger:
 Léon Blum 
Frankrikes statsminister
Etterfølger:
 Paul Reynaud