Kampene i Østfold, april 1940

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Kampene i Østfold var innledningen til det tyske felttoget i Sør-Norge.

Innledningen[rediger | rediger kilde]

Den 10. april 1940 begynte utlasting av den tyske hovedstyrken fra Oslo havn. Allerede dagen etter var såpass mange enheter satt opp at den tyske øverstkommanderende, general Nikolaus von Falkenhorst, mente å kunne sette i gang offensive operasjoner.

Venstre kolonne mot Indre Østfold[rediger | rediger kilde]

Det ble satt opp to kolonner. Venstre kolonne besto av et infanteriregiment som skulle gå mot indre Østfold, støttet av en infanteribataljon som ble sendt til Lillestrøm og skulle gå videre over Fetsund og sørover mot Trøgstad. De avmarsjerte fra Oslo sent på kvelden 11. april, hovedsakelig satt opp på konfiskerte busser og andre kjøretøyer.

På norsk side hadde to bataljoner av IR1 og tre batterier av AR1 gruppert seg i Askimområdet. Det ble avgitt mannskaper til å dekke overgangsstedene ved Vamma, Kykkelsrud, Fossum bro, Langnes jernbanebro og Solbergfoss. Fossum bro var den eneste veiovergangen, og ble ansett som den viktigste. Her lå brogruppe 3, en styrke på 120 soldater og ni befal, med åtte mitraljøser, ledet av kaptein Fredrik Solie.

Kampene ved Fossum bro[rediger | rediger kilde]

Åstedet for kampene ved Fossum bro sett fra vest. Den nye Fossum bro til venstre, kom ikke før i 1960. De norske styrkene lå gruppert på begge sider av den gamle broen.
Glomma og Fossum bru. Bildet viser dagens veibru. Gamle Fossum bru er i dag gangbru, og ligger ca. 200 m sør for hengebrua.
Gamle Fossum bru, gjenoppbygd i 1992 med Fossum brogalleri i bakgrunnen.

Den tyske fortroppen kom fram til Fossum like etter kl. 07.00 den 12. april, og ble tatt under kraftig ild fra de norske styrkene. De to forreste bussene ble fullstendig gjennomskutt, og det sies at den eneste som kom uskadd fra den forreste bussen var den norske sjåføren. Han berget seg ved å hive seg ned bak motorblokken. Det var lagt ut ladninger i sprengkamrene i brua, og nå forsøkte man å sprenge, men ladningene gikk ikke av. Nå hadde man også lagt ut tjærelunter som reserve. Ingeniørsersjant Erik Sekkelsten løp da ut i kuleregnet på brua, tente luntene og kom seg mirakuløst nok i sikkerhet igjen. Men ladningene viste seg å være utilstrekkelige til å ødelegge brua.

Det utviklet seg til en stillingskrig der tyskerne grupperte seg ut på Glommas vestre bredd. Omtrent kl. 10.00 kom et kraftig ildangrep på de norske stillingene. Samtidig ble det observert at tyskerne samlet tropper, og det ble klart at de ville forsøke å angripe over isen. Kaptein Solie ringte opp kraftverket på Solbergfoss og ba dem åpne damlukene. De første tyskerne var kommet omtrent midtveis ut på elva da vannet kom, brakk opp isen og tok dem med seg. Deretter var det rolig et par timer.

Senere gjennom dagen forsøkte mindre grupper tyskere gjentagne ganger å gå over elva, i båter, gummibåter, og noen forsøkte til og med å svømme. Hver gang ble de avvist av de norske styrkene. Kl. 16.00 kom et kraftig ildangrep mot de norske stillingene. Det virket som alt av håndvåpen, mitraljøser og bombekastere hamret løs på stillingene. Solie merket at folkene begynte å bli slitne. Han gikk derfor tilbake og ba om forsterkninger. Men først kl. 23.30 kom 60 mann og to befal -den ene av dem var sersjant Svein Blindheim.

Kl. 02.00 på natten satte tyskerne inn et kraftig angrep på flere steder, både nord og sør for de norske stillingene. De sørget også for å holde de norske stillingene opplyst med fallskjermbluss. Etter en stund klarte tyskerne å skaffe seg fotfeste på østbredden, og de begynte å rulle opp de norske stillingene i flanken. Da kom det også et tysk framstøt direkte over brua. Kaptein Solie samlet noen mann og forsøkte å stoppe dem, men han falt under dette forsøket.

Omtrent kl. 04.00 den 13. april var den norske styrken nedkjempet og revet opp etter harde kamper. Av de 129 i brogruppe 3 var 15 falt og enda flere såret, noe som betegnes som meget alvorlige tap.

Tilbaketrekking mot Mysen[rediger | rediger kilde]

De tyske styrkene samlet seg og fortsatte framrykking østover, langs hovedveien mot Askim. På norsk side hadde et geværkompani og fem mitraljøsetropper fra IR1 gått i stilling øst for «Hurrahølet», ved den vestre utkanten av Askim. Geværkompaniet forsøkte et motstøt, men ble møtt av kraftig ild fra maskingevær og bombekastere, og ble slått tilbake. I tillegg til den tyske beskytningen fikk de også ett lag med ild som var lagt for kort av ett av de norske feltbatteriene. Fire soldater falt og mange var såret. Resten av kompaniet gikk tilbake i retning Langnes, i full oppløsning. Kl. 12.40 ble gitt ordre om tilbaketrekking til stillinger ved Korsegården og Sekkelsten øst for Askim.

Omtrent samtidig med dette kom de tyske styrkene så langt øst at de kunne tas under ild fra panserbatteriene på Trøgstad og Høytorp fort. De skjøt da ut fra direkte observasjon fra de norske styrkene i fronten, med melding over telefonnettet.

Tyskerne rykket tross dette inn i Askim og oppførte seg særdeles hensynsløst mot sivilbefolkningen, idet de skjøt mot alt som rørte seg. 12 sivile ble drept og mange såret.

Gleditsch holdt stillingen ved Korsegården og Sekkelsten til tidlig på ettermiddagen. Da måtte han trekke seg tilbake til Fusk. Da tyskerne tok Askim, sørget de også for å blokkere telefonsentralen, og linjene tilbake til fortene ble brutt. Høytorp fort fortsatte imidlertid å skyte etter fortets skytekart, og la systematisk ild på veikryssene. Dette for å forhindre at den tyske framrykkingen skulle gå med kjøretøy.

Det gikk ikke lang tid før stillingen ved Fusk ble uholdbar. Gleditsch måtte trekke seg ut, og fra nå ga han opp å drive mer oppholdende kamp. De norske styrkene trakk seg nå østover for å komme seg i sikkerhet over grensen til Sverige.

Kampen om Høytorp fort[rediger | rediger kilde]

Utover ettermiddagen 13. april økte strømmen av retirerende soldater ved Momarken. Da kom det også over fire hundre mann togende ut fra Høytorp fort og svingte østover mot Sverige. Effekten av dette var nærmest katastrofal.

Haubitsbataljonens retrett[rediger | rediger kilde]

Det var den motoriserte haubitsbataljonen, med sine fem flunkende nye 12 cm norskproduserte kanoner. Disse var så nye at de ikke hadde fått krigsammunisjon til dem. Men øverstkommanderende i Østfold, general Carl Johan Erichsen, hadde gitt ordre til at de måtte bringes over til Sverige. Hvorfor er uklart, men foruten å kjøre bare de fem kanonene østover, ble hele bataljonen satt opp, og mannskapene ble tatt stort sett av de som utgjorde besetningen på Høytorp fort.

Dette fikk to resultater. Det ene var at da soldatene ved Momarken fikk se fire hundre mann, som ikke hadde vært i kamp, gå sammen med dem østover, ble resultatet at retretten nå nærmest fikk karakter av flukt. Det andre var at Høytorp fort ble tappet for mye over halvparten av sin besetning.

Kampen 13. til 14. april[rediger | rediger kilde]

Fortet var nå i en håpløs stilling. All tilgjengelig kanonammunsjon, ca. 100 skudd til 12 cm tårnkanoner, var nå skutt ut. Det var ikke nok folk til å bemanne infanteristillingene. Men kommandanten, oberstløytnant Lauritz Rodtwitt, hadde fått ordre fra generalen om å holde fortet og sperre for den tyske framrykningen østover. Rodtwitt trakk sine vel tre hundre mann inn i reduiten og satset på å holde den så lenge som mulig.

De første tyske styrkene kom fram til Momarken sent på ettermiddagen og omringet snart fortet. De forsøkte flere stormangrep, blant annet ett kraftig et ved firetiden om morgenen den 14. april støttet av fly. Fortet holdt, men bombardementet var en hard påkjenning på mannskapene. På ettermiddagen kom eldste sanitetsoffiser og advarte kommandanten over mannskapenes mentale helse. Rodtwitt hadde også fått melding om at ammunisjonsbeholdningen minket faretruende. Men han hadde også fått melding over telefon at alle norske soldater nå hadde gått over til østsiden av Rødenessjøen, og var på vei over til Sverige. Rodtwitt mente da at han hadde oppfylt ordren om å dekke retretten, og han bestemte seg for å overgi fortet. En norsk soldat, og et ukjent antall tyskere falt under kampene.

Batteri Graff[rediger | rediger kilde]

Et av de tre norske feltbatteriene som deltok i kampene fikk en merkelig skjebne. De ble stående ved Salmonrud i Eidsberg, og kom seg ikke videre østover mot Sverige. Batterisjefen, kaptein Rolf Graff, forhandlet da med den tyske regimentsjefen. Graff fikk til en løsning der han fikk gå tilbake til Fredrikstad under hvitt flagg, og dimittere batteriet på vanlig vis. Batteriets utstyr ble lagret i Tøihusgaten 45 hele krigen igjennom, og ble aldri formelt tysk krigsbytte.

Trefningen ved Kolbjørnrud i Trøgstad[rediger | rediger kilde]

Samtidig som den tyske hovedstyrken gikk mot Østfold ble også en bataljon sendt til Lillestrøm. Herfra sendte den et forsterket kompani ledet av Hauptmann Gutsche over Fetsund for å gå på østsiden av Øyeren mot Trøgstad og Mysen. På denne veien (nåværende rv 22) var det i dagene før lagt ut et antall forhugninger som sperret veien. De kom et stykke forbi Gansvika uten at det syntes å være noen ende på sperringene. Gutsche ga opp og dro tilbake til Lillestrøm. Han ble omgående sendt tilbake igjen, samme vei.

Det ble mørkt, skytingen var stilnet, og major Orre ga ordre om tilbaketrekkning. Løytnant Sverre Dahl hadde ordre fra kaptein Stenersen om å gå tilbake til Trøgstad fort med sine menn. Vi viste ikke da at tyskerne hadde lidd så stort nedelag at de måtte returnere til Lillestrøm og at Gutsche øyeblikkelig fratatt kommandoen.

Et tilbakeblikk på kampene i Indre Østfold[rediger | rediger kilde]

Minnesteinen ved Fossum bro

Den mislykkede sprengningen av Fossum bro skyldtes ikke inkompetanse hos Forsvaret. Noen år tidligere hadde kjørebanen blitt utbedret, og dermed blitt tyngre. Det ville derfor kreve større ladninger for å få sprengt effektivt. Den instans som skulle ha passet på å utvide sprengkamrene og endre sprengingsinstruksen var Veivesenet.

Derimot må Forsvaret ta på seg skylden for at krigsammunisjonen var fjernet fra Høytorp og Trøgstad fort. Den var blitt flyttet tidligere på vinteren til et lager ved Langenes batteri i Spydeberg, uten at ammunisjonsansvarlig offiser var gjort oppmerksom på det. Da dette forholdet ble kjent, var allerede kampene i gang ved Fossum bru, og ammunisjonen var utilgjengelig.

Oppsetting av 12 cm haubitsbataljonen fra Høytorp fort den 13. april er meget omdiskutert. Dersom hensikten var å redde de nye kanonene fra tyskerne, hadde ikke dette vært noe problem. Hver av de fem kanonene kunne trengt en trekkvogn hver, med en sjåfør og en hjelpemann på hver bil. Isteden ble hele bataljonen satt opp, i alt ca. 460 mann; mannskaper som kunne ha vært brukt til å gjøre Høytorp fort fullt stridsdyktig. Beslutningen om å kalle ut hele bataljonen kan ha berodd på en misforståelse. Undersøkelseskommisjonen etter krigen klarte ikke å finne noen entydig forklaring på dette forholdet.

Tysk besettelse av søndre Østfold[rediger | rediger kilde]

Den tyske høyre kolonne var på ca. 1000 mann med to 10,5 cm felthaubitser. De rykket fram på hovedveien mot Moss og videre mot Fredrikstad og Sarpsborg. den 12. april kl. 12.00 var de kommet fram til Solli og Hauge bru der det var plassert norsk feltvakt. Det ble noe spredt skyting før feltvakten gikk tilbake. Tyskerne gikk videre mot Fredrikstad, som ble besatt uten kamp kl. 22.00. Neste morgen rykket de videre over Rolvsøy mot Sarpsborg. Kl. 08.00 ble de observert fra Greåker fort.

Trefningen ved Greåker fort[rediger | rediger kilde]

Skyttergalleri ved Greåker fort

Fortet var i dårlig forfatning. Tårnkanonene var ikke i brukbar stand, og det var lite ammunisjon til håndvåpen. Men de hadde satt opp sperring på veibrua, og den ble holdt under ild med de to maskingeværene som var på fortet. Den tyske framrykkingen stoppet her, men de tyske soldatene kom seg over på jernbanebrua. Så ble fortet beskutt også med en lett maskinkanon. Denne ble observert og brakt til taushet. Men da hadde tyskerne fått de to 10,5 cm haubitsene i stilling og begynte å ta fortet under ild. Kl. 11.00 var fortet omringet, det var lite ammunisjon igjen, og kommandanten besluttet å overgi Greåker fort.

Den tyske kolonnen gikk videre og besatte Sarpsborg, men viste seg aldri ved Ravneberget fort. Her fikk de isteden en telefon fra kommandanten på Greåker (som på det tidspunktet var tysk fange) med beskjed om å overgi seg. Det gjorde de ikke, men søndag 14. april bestemte sjefen seg for å sende mannskapene hjem.

Halden ble besatt den 13. april kl. 17.00.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Faye, Wilhelm: Krigen i Norge 1940. Operasjonene i Østfold. Forsvarets krigshistoriske avdeling. Gyldendal 1963
  • Hauge, Andreas: Kampene i Norge 1940. Krigshistorisk forlag, Sandefjord 1995. ISBN 82-993369-0-2
  • Haugen, Dag (red.): Indre Østfold i krig. En berettelse om kampene i Indre Østfold for 50 år siden. Mysen 1990.
  • Johannessen, Petter R.: Kaptein Graff. Batterisjefen som inngikk separat fredsavtale i 1940. MindreAlv. Fredrikstad Museum Årbok XII 2006-2007 Fredrikstad 2008. ISBN 978-82-90301-22-9