Drap

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
En tidlig beskrivelse av et mord finner vi i Bibelens fortelling om Kains drap på broren Abel. Illustrasjon av Gustave Dore (1832–1883). For øvrig er det vanlig for mordsaker i fredstid at offeret kjenner gjerningspersonen. Og som tema i litteratur og andre media har mord nærmest utviklet seg til en egen genre.

Drap er ifølge straffeloven det å med vilje ta et annet menneskes liv, eller på annen måte stå direkte ansvarlig for andres død.

Drap er som utgangspunkt uønsket og straffbart, både historisk og i de aller fleste samfunn i verden. I eldre norsk språkbruk og fremdeles i mange andre land blir ordet mord brukt om drap i sin groveste og mest straffbare form. Men i en rekke situasjoner kan drap også være straffefritt. Om et drap er berettiget, avhenger ofte av en moralsk vurdering eller av synsvinkelen (se nødrett, nødverge, krig, henrettelse).

Drap i Norge[rediger | rediger kilde]

I Norge deles drap i snever forstand inn i to juridisk hovedkategorier for ansvar. Her følger også norsk straffelov i stor grad en vanlig inndeling av drap i to hovedgrupper:

  • Forsettlig drap (Strl. § 233, første ledd), vil si å drepe med vilje, det vil ofte si at det var en intensjon om å ta den andres liv. Det kan likevel innebære drap begått i raseri og affekt, eller selvforskyldt rus, og domfellelse for forsettlig drap kan skje dersom gjerningspersonen hadde en forestilling om at dødsfall ville være en overveiende sannsynlig konsekvens av handlingen. Grov uaktsomhet er imidlertid ikke tilstrekkelig grunnlag for å dømme noen for forsettlig drap.
  • Overlagt drap (Strl. § 233, andre ledd), vil si at en ikke bare har drept med forsett, men også rasjonelt kalkulerende og planlagt, ofte omtalt som «kaldblodig mord».

Det finnes også andre lovbrudd som innebærer å ta andres liv, og slik sett kan anses som former for drap. Klanderverdige ulykker (ofte i trafikken) og fysisk vold som medfører død er i loven adskilt fra drap, men skiller seg først og fremst ut i fra lovbryterens intensjoner. Drap av ufødte og nyfødte barn er i Norge også adskild som egne lovbrudd. Forsøk på eller medvirkning til drap (inkludert selvmord) kan også straffes som drap. Disse forskjellige handlingene omtales blant annet som:

  • Legemsfornærmelse eller Legemsbeskadigelse (Strl. § 228 – 232) – det vil si fysiske vold – som har medfører at en person dør (selv om døden ikke var intensjonen bak voldsutøvelsen).
  • Uaktsomt drap (Strl. § 239) – en dødsulykke hvor noen har strafferettslig skyld.
  • Mordbrann (Strl. § 148), eller forvoldelse av sprengning, oversvømmelse eller lignende som fører til dødsfall.
  • Terrorhandling (Strl. § 147a).
  • Fødselsdrap (Strl. § 244).
  • Fosterdrap (Strl. § 245).

Drap i norsk strafferett[rediger | rediger kilde]

I norsk strafferett, og i straffeloven av 1902, brukes begrepet drap, og man skiller mellom overlagt drap (tilsvarer det eldre uttrykket «mord»), forsettlig drap og uaktsomt drap. Overlagt drap har en strafferamme på 21 års fengsel[1], mens uaktsomt drap har en strafferamme på tre års fengsel, eller seks års fengsel dersom handlingen ble foretatt under særdeles skjerpende omstendigheter.[2] Foreldelsesfristen for drap i Norge er 25 år.

I Gulatingsloven nevnes spesielt at man ikke har rett til bøter for drap mer enn tre ganger på rad, hvis man ikke har hevnet seg i mellomtiden. Heller ikke i vikingtiden var hevn noe man tok på seg med lett hjerte, siden man selv risikerte å bli neste offer, samt at det kunne dra i gang en kjede med hevndrap. Forlik var også den gang et alternativ til hevn, men mindre ærefullt, og det Gulatingsloven uttrykker er at den som gjentatte ganger tok imot bøter for drap på sine kjære, ikke kunne ha verdsatt dem høyt nok, eller rett og slett var feig. En slik person fortjente ikke bøter for dem. Men i løpet av 1200-tallet ble det et krav fra kongemakten at folk måtte ta til takke med forlik i stedet for å hevne sine kjære.[3]

I visse tilfeller kan det å ta livet av noen likevel være legalt. Etter krigens folkerett kan en lovlig stridende ta livet av andre lovlige stridende etter nærmere angitte regler. I visse rettssystemer antar man at staten har en rett til å drepe personer som har gjort seg skyldige i alvorlige forbrytelser. Etter norsk rett kan også sivile drepe i nødvergesituasjoner.[4]

Innenfor spesielt juridiske miljøer har det vært diskutert om mord eller drap som er illegale, likevel kan ansees legitime. Eksempler kan være den norske motstandsbevegelsens likvidasjoner av personer som stod i ledtog med den tyske okkupasjonsmakten under andre verdenskrig.

Statistikk i Norge[rediger | rediger kilde]

Det finnes i hovedsak tre drapsstatistikker i Norge, alle årlige: Kripos' Oversikt over drap og Statistisk Sentralbyrås kriminalstatistikk og dødsårsaksstatistikk. Kripos' oversikt og kriminalstatistikken har med alle drap begått i Norge og som dermed behandles av norsk politi og rettsvesen. Dødsårsaksstatistikken har med alle dødsfall blant personer bosatt i Norge, uansett hvor i verden drapet ble begått.

Kripos drapsoversikt[rediger | rediger kilde]

Kripos sine tall tar utgangspunkt i tidspunktet drapet ble begått og oppdateres fortløpende for tidligere år. Det telles både drapssaker, ofre og gjerningspersoner.[5] Fra 1988 til 1999 ble det begått 476 drap i Norge,[6] som gir et gjennomsnitt på rundt 40 i året. Drap kan altså sies å være en relativt sjeldent hendelse som de færreste nordmenn noen gang blir direkte involvert i. Statistikken viser ellers at i nærmere 80 % av sakene kjente drapspersonen offeret fra før. 10 % av alle drapene ble begått av kvinner. Hele 97 % (462) av alle drapene i Norge i denne 12 årsperioden ble oppklart. Nesten halvparten av drapene ble begått i alkoholpåvirket tilstand eller i annen form for rus. De fleste gjerningspersonene var menn i alderen fra 21 til 40 år. De fleste drapene ble begått ved bruk av kniv eller annen spiss gjenstand, kvelning eller «stump vold», det vil si slag. Noen få drap ble begått ved bruk av skytevåpen.

De fleste drapssaker bruker lang tid gjennom rettsapparatetet – i gjennomsnitt nesten halvannet år,[7] noen adskillig lengre – og ender tross oppklaring ikke alltid med dom for drap. Av til sammen 174 drap begått i løpet av de fire årene 2000-2003, var under 6 prosent (10 drap) fremdeles ikke avgjort i januar 2010, men samtidig kun litt over halvparten (91 drap) gitt fengeselstraff for drap etter §233 i straffeloven. Ca. 30 prosent (54 drap) var dømt som forsettlig drap og 20 prosent (37 drap) dømt som overlagt drap. I tillegg var 12 prosent i stedet dømt for uaktsomt drap eller voldstuøvelse med døden til følge. Nesten 17 prosent av drapene var henlagt fordi gjerningspersonen var død, og ytterligere 11 prosent fordi det manglet bevis eller at gjerningspersonen ikke var strafferettslig tilregnelig. Til sist var en prosent (2 drap) også frifunnet ved domstolen.

Kriminalstatistikk og dødsårsakstatistikk[rediger | rediger kilde]

Statistisk Sentralbyrås ulike kriminalstatistikker viser antall drap (også uaktsomme drap, drapsforsøk og grove legemsbeskadigelser) som hvert år blir registrert som henholdsvis anmeldt til/av politiet, ferdig etterforsket, bestraffet og fengslet for. Det gis også informasjon om gjerningspersoner og ofre.[8] I statistikkene over anmeldte og etterforskede lovbrudd telles et drapslovbrudd per drepte offer. Fra begynnelsen av 1900-tallet fram til 1970 ser det ifølge kriminalstatistikken ut til å vært et helt stabilt antall drap i forhold til folketallet, rundt 0,2 drap per 100 000 innbygger. Fra begynnelsen av 1970-tallet ser det ut til at drapsnivået steg betydelig fram til slutten av 1980-tallet, da det lå på rundt 1,0 drap per 100 000 innbygger. Etter dette ser imidlertid nivået til å ha flatet ut og muligvis gått noe ned.[9][10][11][12] Noe av nedgangen kan imidlertid skyldes at flere personer blir reddet fra døden, på grunn av bedret medisinsk kompetanse, ved drapsforsøk og grov voldsutøvelse. Ser man på de de siste 10-20 årene er raten for drap og drapsforsøk sammenlagt - rundt 2 i året per 100 000 innbygger - kun meget svakt synkende. Tar man også med de aller groveste voldslovbruddene (hvor ofrene noen ganger også dør uten at det regnes som drap) - til sammen rundt 3 per 100 000 innbygger - er tendensen nesten helt flat.[13]

Mens det som oftest er voksne personer som er offer for drap, blir det også drept barn.[14] Blant annet norsk lovgivning er med på skjule at det første leveåret er det enkeltåret det er statistik sett størst sjanse for å bli drept.[15] Andre sårbare grupper som kan tenkes å stå i fare for å bli utdefinert er hjemløse - som tilsynelatende kan ha tatt en overdose - og eldre og døende innlagt på institusjoner.

Lista under viser dødsfall på grunn av drap og overfall (se legemsbeskadigelse) som gjennomsnittstall per 100 000 bosatte. Tallene er hentet fra Statistisk sentralbyrås dødsårsaksstatistikk.[16] Statistikken viser en tydelig nedgang i dødelig vold siden midten av 1990-tallet. Fra nesten 1,6 voldelige dødsfall per 100 000 innbygger i toppåret 1986, var utbredelsen halvert til under 0,6 i 2008.[17][18]

  • 1969-1972: 0,66
  • 1979-1982: 1,11
  • 1989-1992: 1,28
  • 1999-2002: 0,91

Barmhjertighetsdrap og aktiv dødshjelp[rediger | rediger kilde]

Etter norsk rett behandles aktiv eller passiv dødshjelp, såkalt eutanasi eller medlidenhetsdrap, som drap, selv om gjerningspersonen som regel straffes mildere enn ellers. Enkelte vil også karakterisere provosert abort som drap, selv om det i Norge strafferettslig sett ikke er det.

I Norge har to saker som omhandlet eutanasi, vært oppe i Høyesterett. I den ene saken ble legen frifunnet. I den andre saken ble legen dømt, men slapp å sone. Rettspraksis viser etter dette at Norge er på linje med Nederland når det gjelder rettspraksis og allmennetiske retningslinjer.[19]

Norske uoppklarte drapssaker[rediger | rediger kilde]

I 2005 opererte Nye Kripos med 19 uoppklarte drap i Norge i de foregående 25 årene. 25-års grensen er benyttet da drap etter 25 år blir foreldet etter norsk straffelovgivning.[20] Se Liste over norske uoppklarte drapssaker for fullstendig oversikt.

Drap i flere land[rediger | rediger kilde]

I svensk rett defineres «dråp» i brottsbalkens tredje kapittels andre paragraf. For drap dømmes den som har «brakt noen annen om livet, om gjerningen med hensyn til de omstendigheter som foranlediget den eller ellers er å anse som mindre grov enn hvordan mord normalt skal bedømmes.» Det avgjørende er ofte hvorvidt handlingen kan anses å ha skjedd i hastig form, den skyldiges sinnstilstand eller hvilke forberedelser den skyldige foretok. Dommen blir mellom seks og ti års fengsel, og overtredelsen bedømmes altså mildere enn overlagt drap ("mord"), men hardere enn uaktsomt drap.

Svensk mordstatistikk er også et primæreksempel på vanskelighetene med å sammenligne ulike lands drapsrater. Mens kriminalstatistikken basert på politiets registreringer viser at det rapporteres om nærmere to hundre drap i året i Sverige, skylles det en inndefinering av blant annet mistenkelige dødsfall. Spesialstudier har vist at antallet drap egentlig ligger på rundt hundre i året, som i forhold til folketallet er omtrent på nivå med Norge. Både Eurostat og FN, som publiserer tall på drapsrater i ulike land, fraråder i utgangspunktet direkte sammenligning av nivåer landene imellom.[21] Det er likevel mulig å anta at Norge har en av de laveste drapsratene i verden.

Drapsrater («intentional killing») per 100 000 innbyggere i noen utvalgte land, år 2006. (Basert på politidata).[22]

  • USA: 5,62 (største by – New York City: 7,30)
  • Canada: 1,86 (største by – Toronto: 1,82)
  • England og Wales: 1,41 (største by – London: 2,25)
  • Sverige: 1,27 (NB: spesialstudie)
  • Norge: 0,71 (største by – Oslo: 1,67)
  • Danmark: 0,53 (største by – København: 1,80)

Drap i massemedia[rediger | rediger kilde]

Fra historier i Bibelen til de islandske ættesagaer, Shakespeares tragedier og dagens tabloid-media og TV-underholdning, har drap vært et sentralt tema i drama, debatt og underholdning. I form av kriminallitteratur og detektivserier har drap som tema har blitt hovedingrediensen i en av de absolutt mest utbredte og konsumerte fortellergenre i vår tid.

Utdypende artikkel: Kriminallitteratur

Relatert: Kategori:krim-serier

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Capote, Truman (1965): Med kaldt blod: en sannferdig beretning om et massemord og de følger det fikk, første gang utgitt på norsk i 1966 (Oslo) – ISBN 82-525-4379-0. Originalt utgitt på engelsk i 1965 (New York) – ISBN 0-375-50790-6.
  • Giertsen, Hedda (2000): K og måter å forstå drap på, Oslo. ISBN 82-00-45431-2.
  • Katz, Jack (1988): Seductions of Crime: Moral and Sensual Attractions in Doing Evil, New York. ISBN 0-465-07615-7.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]