Martin Tranmæl

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Martin Olsen Tranmæl
Martin Olsen Tranmæl
Født 27. juni 1879
Melhus
Død 1. juli 1967 (88 år)
Oslo
Yrke Politiker
Parti AP
Nasjonalitet Norsk

Martin Olsen Tranmæl (født 27. juni 1879 i Melhus, død 1. juli 1967 i Oslo) var en norsk pressemann og politiker (Ap). Han stod sentralt i norsk arbeiderbevegelse i første halvdel av 1900-tallet og var Arbeiderpartiets reelle leder i mellomkrigstiden.[1]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Fra venstre til høyre: Haakon Lie, Martin Tranmæl, Einar Gerhardsen og Ola Stigum på en utflukt tidlig på 1920-tallet.
Tranmæl der han angivelig var på sitt beste, på talerstolen.
Fra Sørmarka. I forgrunnen: Per Palle Storms statue av Martin Tranmæl.

Tranmæl var bondesønn fra gården Tranmælsøien i Melhus i Sør-Trøndelag som den fjerde av seks søsken.[2] Han fikk sin første organisasjonserfaring i avholdsbevegelsen.[3] Han arbeidet som maler og var aktiv i arbeiderbevegelsen fra århundreskiftet. Han oppholdt seg i USA i to perioder, 1900–1902 og 1903–1905.[4] Han begynte å arbeide som journalist i avisa Ny Tid i Trondheim, der han var fast redaktør fra 1913 til 1918. Tranmæl var medlem av landsstyret i partiet fra 1906 til 1918, i sentralstyret fra 1918 til 1963. Fra 1921 til 1949 var han redaktør av partiets hovedorgan, Social-Demokraten, senere Arbeiderbladet, den nåværende Dagsavisen. Han var også medlem av LO-sekretariatet i det meste av perioden 19201946.

Fra Komintern til Stortinget[rediger | rediger kilde]

Tranmæl ble landskjent da han sammen med Kyrre Grepp stod i spissen for den radikale, halvveis syndikalistisk pregede Fagopposisjonen av 1911, som bidro til at venstrefløyen fikk flertall i Arbeiderpartiet i 1918. Partiet erklærte seg da som revolusjonært, og året etter gikk det inn i den Tredje Internasjonalen (Komintern). Også de 21 opptaksvilkårene, de såkalte Moskvatesene, ble godtatt av partiet og av Tranmæl, som nå var i ferd med å bli Arbeiderpartiets mektigste politiker, selv om han ikke var formell leder. I 1921 brøt den sosialdemokratiske opposisjonen ut av partiet på grunn av dette, og dannet Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti, med blant andre Olav Oksvik som sentral person. Men Tranmæl var selv i ferd med å bli skeptisk til Komintern, og i november 1923 meldte flertallet i DNA, med Tranmæl i spissen, seg ut av organisasjonen. De som ønsket å bli værende som seksjon av Komintern, dannet da Norges Kommunistiske Parti. Men Arbeiderpartiet regnet seg fremdeles som sympatiserende organisasjon, og som et kommunistisk parti. Tranmæls rolle i DNA var så sentral at partiet av andre ble omtalt som «Tranmælpartiet» og medlemmene som «tranmælitter».

Tranmæl lot seg motvillig innvelge på Stortinget fra Oslo i 1924, og han ønsket heller ikke renominasjon i 1927. DNA og NSA ble samlet etter press fra LO i 1927, og på 1930-tallet forsvarte Tranmæl i Arbeiderbladet en parlamentarisk og reformistisk politisk linje som skilte seg kraftig fra den han hadde stått for før, men som førte til regjeringsmakt for Arbeiderpartiet under statsminister Johan Nygaardsvold.

Tranmæl var medlem av Nobelkomiteen fra 11. desember 1938 til 31. desember 1963 og dets 2. varamedlem 19281938. Da Carl von Ossietzky den 23. november 1936 ble tildelt Nobels fredspris for 1935 og Carlos Saavedra Lamas prisen for 1936 var Tranmæl fungerende medlem i Nobelkomiteen for Johan Ludwig Mowinckel som meldte forfall.

Under Andre verdenskrig oppholdt Tranmæl seg i Stockholm, der han arbeidet i LO-sekretariatet.

I etterkrigstida fikk Tranmæl en mindre dominerende rolle i partiet, men hadde fremdeles en viss innvirkning, både direkte og indirekte. Han, som hadde vært revolusjonær, var nå blant annet en sterk tilhenger av medlemskap i NATO, noe mer moderate sosialister som Nygaardsvold og Oksvik var langt mer skeptiske til.

Tranmæl var ugift, og brukte all tid på bevegelsen. Han var en intens taler, og utviklet som journalist en særegen, kompakt skrivestil.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Martin Tranmæl». Norsk biografisk leksikon. 
  2. ^ Zachariassen 1979, s. 13
  3. ^ Zachariassen 1979, s. 17–20
  4. ^ Zachariassen 1979, s. 34–58

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]