Gunnar Eilifsen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Gunnar Eilifsen
Gunnar Eilifsen
Gunnar Eilifsen
Født 12. september 1897
Kristiansand
Død 16. august 1943 (45 år)
Oslo
Henrettet ved skyting
Utdannelse cand.jur. fra 1922
Yrke Politiembetsmann

Gunnar Eilifsens gravstøtte - Bekkelaget gravlund, Oslo

Gunnar Eilifsen (født 12. september 1897, død 16. august 1943) var politijurist, og den første som ble henrettet av Vidkun Quislings NS-regjering.

Inn- og utmelding av NS[rediger | rediger kilde]

Eilifsen var politiembetsmann i Bergen og meldte seg på lik linje med svært mange av sine kolleger inn i NS rett etter krigsutbruddet, sannsynligvis etter påtrykk fra Jonas Lie. Noe senere ble han utnevnt til politimester i Halden. Politiet var den sterkest nazifiserte etaten under krigen – ca. halvparten var NS-medlemmer.[1]

Da Eilifsen våren 1941 meldte seg ut av NS, ble han degradert til politifullmektig og overført først til Hønefoss og våren 1943 til stillingen som leder av Oslo politikammers avdeling for sivile kriminalsaker.

Eilifsen-saken[rediger | rediger kilde]

Den nasjonalsosialistiske politimesteren Bernhard Askvig beordret Eilifsen til å avgi fem konstabler til Statspolitiet. Disse rapporterte til Eilifsen at de skulle arrestere tre jenter som ikke hadde møtt til Arbeidstjenesten. Konstablene nektet dette, og Eilifsen var enig og tilbakekalte ordren, og informerte Askvig at han ikke kunne avgi mannskaper til denne typen oppdrag.[2]

Eilifsen ble da innkalt til Askvig på Møllergata 19, men ble umiddelbart pågrepet og satt i arrest på Bredtvedt uten å ha snakket med Askvig.[2]

Terbovens inngripen[rediger | rediger kilde]

Josef Terboven ble umiddelbart informert om saken, og hevdet at slik ordrenekt ville kunne virke demoraliserende. I en situasjon hvor man kunne frykte invasjon av de allierte, måtte man kunne stole på politiet, hevdet han. Terboven krevde derfor at Eilifsen skulle dømmes til døden umiddelbart av en norsk domstol – siden han hadde forbrutt seg mot de norske reglene og ikke mot tyskerne.

Eilifsen ble stilt for retten og frikjent av de tre dommerne. Det fantes ikke lovhjemmel for å dømme ham til døden. Eilifsen ble sendt tilbake til cellen, og forsvareren gikk hjem. Terboven ble rasende og forlangte umiddelbart ny domsavsigelse. Senere på ettermiddagen ble Eilifsen ført tilbake til rettslokalet. Kun to dommere og aktor var tilstede.

Dødsdom og henrettelse[rediger | rediger kilde]

Eilifsen ble dømt til døden og henrettet ved neste soloppgang. Han fikk hverken anledning til å kontakte familie eller forsvarer etter at den siste dommen var forkynt.

Lex Eilifsen[rediger | rediger kilde]

Justisminister Sverre Riisnæs protesterte først og påpekte at det ikke fantes lovhjemmel for dette, men ble satt under sterkt press til å skrive en lov som slo fast at politiet, Førergarden og Germanske-SS Norge måtte omfattes av den militære straffelov, også i fredstid. Loven blir ofte kalt «Lex Eilifsen» og nyskapningen Politiets særdomstol. Vidkun Quisling undertegnet 3 dager etter at Eilifsen var henrettet.

Loven og domstolen ble utsatt for skarp kritikk av bl.a. Albert Wiesener, da den åpenbart hadde tilbakevirkende kraft. Politiminister Jonas Lie var pådriver for dødsdommen mot Eilifsen, Han utnevnte dommerne i Politiets særdomstol, og Karl Marthinsen og Egil Olbjørn idømte dødsstraff med dissens bare fra Egil Reichborn-Kjennerud. Dette var første gang en norsk domstol idømte dødsstraff under andre verdenskrig. Videre vakte Lies rolle i saken oppsikt, da Eilifsen var en gammel kollega og venn av Lie fra tiden ved Bergen politikammer.

Aktion Polarkreis[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Aktion Polarkreis

Samtidig som Eilifsen ble skutt 16. august 1943, ble politifolk over hele landet arrestert av tysk politi. I Oslo ble 700 politifolk satt under væpnet tysk vakt og avkrevd en lojalitetserklæring. Omkring 300 av de arresterte politifolkene ble senere sendt til konsentrasjonsleiren Stutthof i Polen, mens omkring det samme antallet ble sittende på Grini. Aksjonen hadde vært forberedt en tid under navnet Aktion Polarkreis, og Eilifsen-saken ble nå brukt som påskudd til å sette den ut i live.

Eilifsen-saken vakte stor oppmerksomhet, og sendte sjokkbølger både gjennom motstandskretser, men også innen nasjonalsosialistiske kretser, hvor særlig den underdanige lydigheten overfor det tyske diktatet var problematisk. Arbeidsmoralen innen det norske politiet sank dramatisk etter denne saken, og rekrutteringen stanset praktisk talt helt.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ole Kristian Grimnes: «Okkupasjon og politikk i Norge», i Danske tilstander, norske tilstander 1940-45 (s. 104), forlaget Press, Oslo 2010, ISBN 978-82-7547-401-6
  2. ^ a b Gunnar EilifsenStore norske leksikon

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]