Order of the British Empire

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Ordenstegn for de øverste gradene av Den britiske imperieordenen.

The Most Excellent Order of the British Empire (norsk: Den britiske imperieordenen) er en britisk ridderorden stiftet 4. juni 1917 av kong Georg V av Storbritannia til belønning av sivil og militær krigsinnsats. Bakgrunnen for opprettelsen av ordenen var behovet for å anerkjenne særlig sivil innsats i forbindelse med den første verdenskrig. Tildelingskriteriene er senere utvidet til å omfatte fortjenester av alle slag. Det ble i 1918 etablert en egen militær avdeling. Ordenen har nest lavest rang av de britiske ridderordenene, og har langt flere medlemmer enn de andre. Ordenen tildeles borgere av Storbritannia og av land i Samveldet av nasjoner som gjør bruk av det britiske ordensvesen. Andre lands borgere kan også tildeles ordenen; slike utnevnelser regnes som ekstraordinære æresutnevnelser. Regjerende monark er ordensherre, mens et medlem av den britiske kongefamilien innehar embetet som stormester.

Det er ti aktive ordener i det britiske ordensvesenet. Av disse er Hosebåndsordenen den fornemste, etterfulgt av Tistelordenen. Deretter følger Badets orden, Sankt Mikaels og Sankt Georgs orden, Ordenen for fremragende tjenester, Victoriaordenen, Fortjenstordenen, Imperiets tjenesteorden, Den britiske imperieordenen og til sist Æresriddernes orden.

Organisering[rediger | rediger kilde]

Dronning Elisabeth er ordensherre for Den britiske imperieordenen. Stormester for ordenen er prins Philip, som i 1953 overtok dette vervet etter dronning Mary.[1] Ordenen har videre en prelat, der embetet fylles av biskopen av London, en våpenkonge, registerfører, sekretær, dekan og en såkalt usher, den seremonielle plassanviser. Ordenskapellet finnes i St. Pauls katedral i London. Ordenen administreres av Det sentrale ordenskanselliet. Nominasjons- og tildelingsprosessen koordineres av et sekretariat underlagt den britiske regjeringen.

Inndeling[rediger | rediger kilde]

Ulikt andre britiske ordener, som ofte har en eller høyst tre grader, består Den britiske imperieordenen av fem grader. Ordenen ligner dermed på ordener i mange andre europeiske land, som etter modell av den franske Æreslegionen, også har fem grader. De fem gradene av Den britiske imperieordenen er inndelt i sivile og militære avdelinger. Inndelingen er:

  1. Storkorsridder eller storkorsdame (Knight Grand Cross eller Dame Grand Cross, GBE)
  2. Kommandørridder eller kommandørdame (Knight Commander, KBE eller Dame Commander, DBE)
  3. Kommandør (Commander, CBE)
  4. Offiser (Officer, OBE)
  5. Medlem (Member, MBE)

Kun de to øverste gradene er ridderlige, og innebærer således adelskap og rett til å kalle seg Sir eller Dame. Ordensklassene identifiseres ofte bare ved forkortelsene, som også benyttes i tilknytning til innehavernes navn.

I tilknytning til ordenen finnes også British Empire Medal, hvis mottagere ikke er medlem av ordenen.

Insignier[rediger | rediger kilde]

Ordensstjerne.

Ved innstiftelsen i 1917 var Britannia, personifikasjon av Storbritannia, det sentrale motiv i ordenstegnene for Den britiske imperieordenen. Ordensbåndet var purpur. Ved innstiftelsen av den militære avdelingen i 1918 fikk ordensbåndene for denne avdelingen en rød midtstripe i det purpurfargede båndet.

I 1936 ble insigniene endret. Etter dette har ordenstegnet for Den britiske imperieordenen bestått av et liljekors. Korset er i gull med lys blå emalje for de tre øverste gradene, i gull for offisersgraden og i sølv for medlemsgraden. Midtmedaljongen bærer Georg Vs og dronning Marys dobbeltportrett. Medaljongen er omgitt av en bord med innskriften «FOR GOD AND THE EMPIRE» (For Gud og Imperiet). For de tre øverste klassene er borden i rød emalje. Baksiden av medaljongen bærer Georg Vs monogram. Korset er opphengt i båndet i en imperiekrone.

Ordensstjernen er i sølv og har grupper av åtte tagger. Stjernen har medaljongen fra ordenstegnet i midten.

Ordenskjedet består av ledd med innstifternes monogram og det kongelige våpen. Midtleddet består av heraldiske sjøløver med trefork og en imperiekrone.

Ordensbåndet er rødt med grå striper langs kantene. Den militære avdeling har i tillegg en smal grå midtstripe. Dette er den eneste forskjell på ordenstegnene for de to avdelingene.

Til ordenen finnes også en egen ordensdrakt. Denne er rødrosa, med perlegrått fôr og perlegrå detaljer. Ordenstjernen er plassert på draktens venstre bryst.

I 2007 ble det introdusert en ordensknapp, kalt emblemet, til å bære på hverdagsantrekk. Denne er i fargene rødrosa og grått og har en gjengivelse av ordenstegnet i midten. Innføringen var et ledd i å heve Den britiske imperieordenens synlighet i samfunnet.[2]

Tildeling[rediger | rediger kilde]

For- og baksiden av ordenstegnet for medlemmer av Den britiske imperieordenen, en såkalt MBE.

Tildelingskriteriene for Den britiske imperieordenen er slik at ordenen kan tildeles en større krets enn det som er mulig for andre britiske ordener, der de fornemste, som Hosebåndordenen og Tistelordenen, har strenge begrensninger på antallet medlemmer. Andre ordener, som Badets orden og Sankt Mikaels og Sankt Georgs orden, tildeles i hovedsak spesielle grupper.

Den britiske imperieordenen er derimot en generell fortjenstorden som kan tildeles for enhver type innsats, uavhengig av mottagerens status. Ordenen var fra innstiftelsen åpen for både kvinner og menn.[3] Opprinnelig var tanken at ordenen også skulle tildeles personer fra britiske dominions, kolonier og oversjøiske besittelser etter et fastsatt kvotesystem.[1] Denne delen av tildelingene har avtatt i takt med oppløsningen av det britiske imperiet og opprettelsen av egne ordensvesen i mange land med tilknytning til Storbritannia. Ordenen kan også tildeles andre lands borgere. Slike utnevnelser regnes som æresutnevnelser, som kommer i tillegg til ordinære utnevnelser.

Den britiske imperieordenen er den britiske orden som tildeles hyppigst. Ordenen tildeles i stort omfang. De to første årene av ordenens eksistens ble det foretatt hele 22 000 tildelinger. I 1921 ble det utgitt en biografisk oversikt over mottagere der 26 409 ordensmedlemmer var med.[1] Antallet samtidig levende ordensinnehavere er senere regnet å ligge på omkring 40 000 personer til enhver tid.[1] Tildeling til medlemmer av den britiske statstjenesten, forsvarsmakten og utenrikstjenesten har skjedd etter bestemte tjenestetider og nærmest med automatikk.[1] Det foretas fortsatt tildelinger av ordenen i disse kategoriene, med separate kunngjøringer av lister over utnevnelser. Medregnet de utenlandske æresutnevnelser, regnes antallet nålevende ordensmedlemmer for å ligge på totalt over 100 000.[4]

Ordenens status i offentligheten økte betydelig etter at medlemmene i The Beatles i 1965 ble tildelt ordenen.[1] Tildeling til medlemmer av det britiske samfunn, som ikke er offentlige tjenestemenn, militære eller diplomater, har således fått økt oppmerksomhet. Selv om det store flertall av utnevnelser skjer til personer som ikke er offentlig kjent, tildeles som regel alltid ordenen også til mer kjente personer innenfor kunst, vitenskap, utdanning, populærkultur, sport, næringsliv, frivillig arbeid og veldedighet. Kjente kunstnere, skuespillere og forfattere er derfor ofte representert på de halvårlige listene over tildelinger, kjente sportsutøvere likeså. I kategorien sport er det vanlig at Den britiske imperieordenen tildeles britiske gullmedaljevinnere i De olympiske leker og De paralympiske leker. Denne praksisen medførte at nyttårslisten for 2009 kunngjorde tildeling av medlemsgraden til tidenes yngste mottager, den 14 år gamle svømmeren Eleanor Simmonds, som vant gull på 100 og 400 meter fristil under De paralympiske sommerleker i Beijing.[5] Hovedtyngden av mottagere er for øvrig over 50 år.[6]

Utnevnelser til Den britiske imperieordenen kunngjøres to ganger i året, i den såkalte nyttårslisten og i forbindelse med dronningens offisielle fødselsdag, den såkalte fødselsdagslisten. Ved begge disse anledninger skjer tildeling etter innstilling fra statsministeren, den såkalte statsministerlisten, fra forsvarsdepartementet og fra utenriksdepartementet. Utenlandske æresutnevnelser offentliggjøres ikke i de halvårlige listene. Alle tildelinger skjer i monarkens navn. Omkring to prosent av de som tildeles en orden nekter å motta denne.[6]

Et medlem av ordenen, Stephen Wiltshire, framviser sitt ordenstegn etter en investiturseremoni.

I dronningens fødselsdagsliste for 2009 ble det kunngjort 984 tildelinger til briter, ikke medregnet tildelinger innenfor statsforvaltningen, forsvaret, diplomatiet eller tildelinger til personer fra andre land enn Storbritannia.[7] Langt de fleste av britene som ble utnevnt ved denne anledningen ble innlemmet i de to laveste gradene av ordenen, med 239 utnevnelser til offiser (OBE) og 611 utnevnelser til medlem (MBE). Av utnevnelsene representerte, i følge den britiske regjeringen, 72 % «vanlige folk», som har gjort betydningsfull innsats for lokalsamfunnet. Halvparten av de utnevnte var nominert av representanter for allmennheten. Kvinnene utgjorde totalt sett 42 % av de utnevnte i dronningens fødselsdagsliste for 2009 og i underkant av 8 % av de utnevnte tilhørte etniske minoritetsgrupper. Her medregnes også et mindre antall andre æresbevisninger og utnevnelser til andre ordener enn Den britiske imperieordenen. Kvinneandelen i tildelingene har siden midten av 1990-tallet ligget på mellom 30 og 40 %.[6] Kvinneandelen økte i nyttårslisten for 2010 til 45 %.[8]

Det har gjentatte ganger kommet kritikk mot det britiske ordensvesenet, herunder også tildelingspraksis for Den britiske imperieordenen.[9] Særlig har det vært reist kritikk mot byråkratiets og diplomatiets dominans i listene over tildelinger, samtidig som nominasjon har vært kontrollert av statstjenesten selv. Det har også kommet kritikk mot at tildelinger har vært politisk styrt gjennom statsministerlisten.[9] Ordensvesenet generelt og Den britiske imperieordenen spesielt har ved flere anledninger vært foreslått reformert, endog opphevet. Ved et par anledninger har det vært foreslått å endre navnet for Den britiske imperieordenen som et ledd i tilpasning av ordenen til rådende samfunnsforhold. Tidlig på 1960-tallet kom det, etter initiativ fra stormesteren, prins Philip, forslag om å endre ordenens navn til Order of the Commonwealth.[1] I 2004 ble det foreslått å erstatte ordenen med en ny.[9]

Kritikken mot at statsansatte er overrepresentert blant ordensmottagerne er forsøkt rettet ved fastsettelse av kvoter for ulike grupper statsansatte samtidig som disse utgjør en lavere andel av det totale antall tildelinger. Under statsminister John Major ble det i 1992 gjennomført reformer i tildelingspraksis der innsats og fortjenester ble mer vektlagt enn rang og tjenestetid i statsforvaltningen.[9] Samtidig ble det poengtert at frivillig innsats i større grad burde hedres ved utnevnelser til Den britiske imperieordenen. Ordenstildelinger ble samtidig underlagt en regelmessig vurdering.[9] I denne periodiske kontrollen av ordensvesenet inngår vurdering av både nominasjonsprosessen og av tildelingspraksis vurderes, blant annet ut fra fordeling av ordener mht alder, kjønn, minoritetsbakgrunn, bosted, m.m.

Siden 1993 er nominasjon til britiske ordener forsøkt åpnet for et større publikum, blant annet ved et å invitere borgerne til å framsette forslag etter en standardisert skjema.[6] Antallet nye nominasjoner fra publikum ligger på 6 000 i året. Til enhver tid er omkring 10 000 nominasjoner under vurdering. Omkring 45 % av tildelingene som skjer etter innstilling fra statsministeren, har framkommet gjennom offentlig nominasjon.[6] Nominasjoner kan også framsettes av statsforvaltningen, der hvert departement har en egen ordenssekretær som behandler forslag. Nominasjoner til statsministerens tildelingsliste behandles til slutt av åtte komitéer, som hver vurderer forslag innen et fagfelt eller en samfunnssektor. Statsministeren kan selv fjerne forslag til ordenstildeling, mens statsministerens egne forslag til tildeling underlegges vurdering av en egen komité.[6]

Evalueringsrapporten for 2001 konkluderte med behov for større åpenhet for nominasjoner fra allmennheten og større åpenhet omkring komiteene som vurderer forslag.[9] En ny vurdering av ordensvesenet i 2004 ledet til forslag om opphevelse av ordener som nesten utelukkende tildeles statsansatte, Badets orden og Sankt Mikaels og Sankt Georgs orden.[9] Assosiasjonene til koloniriket ble ansett som upassende i vår tid og Den britiske imperieordenen ble derfor foreslått erstattet av en ny Order of British Excellence.[9] Forslagene ble ikke vedtatt. I stedet ble det gjort endringer i nominasjons- og tildelingsprosessen.

I lys av anklager om tildeling av æresbevisninger som motytelse for økonomisk støtte til partiene, er nominasjons- og tildelingsprosessen forsøkt gjort mer åpen, samtidig som den politiske innflytelsen er forsøkt redusert.[9] Statsminister Blair og hans etterfølger Gordon Brown har begge kunngjort at de ikke vil benytte seg av statsministerens rett til å fjerne navn fra nominasjonslistene og heller ikke selv foreslå egne kandidater til ordener.[10] Tilsvarende gjelder også for forsvarsministeren og forsvarsministeren. Statsministerens innflytelse gjør seg i stedet gjeldende ved de strategiske føringer på prioriterte områder og typer innsats som statsministeren gir for tildeling av Den britiske imperieordenen. I de senere år er innsats for utdanning, helse, lov og orden samt frivillig innsats de områder statsministeren ønsker prioritert ved ordenstildeling.[10] Samtidig har statsministeren ønsket å se flere «lokale helter» og «gode naboer» på listene over mottagere av Den britiske imperieordenen.[10] Hver av de åtte komitéene som vurderer forslag får nå en årlig kvote av tildelinger på hvert nivå.[10] Tildelinger innen lokalsamfunn og frivillighet dominerer på ordenens lavere nivåer. Som et resultat av endringene utgjør de senere år tildeling til ansatte i diplomatiet og andre deler av sentralforvaltningen i underkant av en firedel av de totale tildelingene til briter.[10]

Årlige tildelingskvoter[rediger | rediger kilde]

Årlige tildelingskvoter etter grad og sektor, absolutte tall (prosent):[11]

Grad Lokalsamfunn, frivillighet Økonomi Utdanning Helsesektoren Kultur og media Sport Vitenskap og teknologi Statstjenesten Utjevningskvote Totalt
Dame/Knight 8 (12,9) 10 (16,1) 8 (12,9) 8 (12,9) 8 (12,9) 1 (1,6) 4 (6,5) 4 (6,5) 11 (17.7) 62
Kommandør (CBE) 40 (19,6) 50 (24,5) 20 (9,8) 20 (9,8) 24 (11,8) 4 (2,0) 10 (4,9) 22 (10,8) 14 (6,9) 204
Offiser (OBE) 146 (31,1) 84 (17,9) 64 (13,6) 38 (8,1) 36 (7,6) 20 (4,2) 14 (3,0) 68 (14,5) - 470
Medlem (MBE) 620 (51,7) 132 (11,0) 114 (9,5) 92 (7,7) 54 (4,5) 38 (3,2) 16 (1,3) 134 (11,2) - 1 200

Ordenen i Samveldet og andre land[rediger | rediger kilde]

Tolv av landene i Samveldet, som deler statsoverhode med Storbritannia, gjør også bruk av det britiske ordensvesenet. Nominasjon for tildeling skjer for disse landenes vedkommende gjennom de respektive landenes regjering.[6] Utnevnelser av utenlandske æresmedlemmer skjer gjennom utenriksdepartementet.[6]

Investitur[rediger | rediger kilde]

Ordensoverrekkelse skjer 25 ganger i året ved offisiell investitur på Buckingham Palace, der ordener overrekkes av dronningen eller fyrsten av Wales.[6] En gang året arrangeres investitur også i Holyrood Palace i Edinburgh.[6] Det har også forekommet investitur i Cardiff i Wales. Noen tildelinger foretas også av stattholderne, dronningens representant i fylkene.[6]

Privilegier[rediger | rediger kilde]

Utnevnelse til de to øverste gradene medfører opphøyelse i ridderstanden, samt retten til å føre tiltaleformen Sir eller Dame foran navnet. Innehavere av alle grader kan føre de respektive gradsforkortelser etter navnet. Den som utnevnes til Knight Grand Cross eller Dame Grand Cross har også rett til å søke om å få utruste sine våpenskjold med skjoldholdere.

Borgere av andre land enn dem som har ordenen som en del av sitt ordensvesen, kan motta ordenen som en æresbevisning, men ordet «Honorary» føyes da til foran de respektive ordensgrader. En æresutnevnelse for utenlandske borgere medfører ikke adelskap, og heller ikke retten til å føre tiltaleformen Sir eller Dame.

Norske innehavere[rediger | rediger kilde]

Den britiske imperieordenen er også tildelt mange nordmenn. Blant dem som er hedret med ordenen er Kristian Smidt, Hjalmar Riiser-Larsen, Wilhelm Meisterlin, Leif Tronstad, Jan Baalsrud, John Ingebrigt Rognes, Johan Koren Christie, Kristian Gleditsch, Jomar Brun, Sverre Petterssen, Erik Gjems-Onstad, Edvard Christian Danielsen, Johan Bredal, Theodor Broch, Anders Jahre, Bjørn Egge, Arne Rettedal, Frithjof Utne og Richard Herrmann. I 1929 ble Vidkun Quisling utnevnt til kommandørgraden, men ble i 1944 fratatt ordenen.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g J.M. Lee: «Why the OBE survived the Empire», Historian, Summer, 2008, s. 28–31.
  2. ^ Emblem for honours, Directgov.
  3. ^ «New Order of Knigthood for Women in Great Britain», Current History, august, 1917, s. 328–329.
  4. ^ Order of the British Empire, The British Monarchy.
  5. ^ New Years Honours List 2009, Cabinet Office, 31. desember 2008.
  6. ^ a b c d e f g h i j k Hayden Philipps: Review of the Honours System, Ceremonial Secretariat, Cabinet Office, 2004.
  7. ^ Queen's Birthday Honours List 2009, Cabinet Office, CAB04/09, 13. juni 2009.
  8. ^ New Year Honours List 2010 - in detail, Directgov, 31. desember 2009.
  9. ^ a b c d e f g h i Honours, House of Commons Library.
  10. ^ a b c d e Three Years of Operation of the Reformed Honours System, Report by the Cabinet Office, 2008.
  11. ^ Three Years of Operation of the Reformed Honours System, Report by the Cabinet Office, 2008.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • (en) Peter Duckers: British Orders and Decorations, Princes Risborough: Shire Publications, 2004.
  • (en) Peter Galloway: «The Most Excellent Order of the British Empire» i Guy Stair Sainty og Rafal Heydel-Mankoo: World Orders of Knighthood and Merit, første bind, Buckingham: Burke's Peerage, 2006, s. 545–550.
  • (en) Peter Galloway: The Order of the British Empire, London: Central Chancery of the Orders of Knighthood, 1996.
  • (da) Poul Ohm Hieronymussen og Jørgen Lundø: Europæiske ordner i farver, København: Politikens forlag, 1966, s. 120–121.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]