Wilhelm Olssøn
| Wilhelm Olssøn | |||
|---|---|---|---|
 |
|||
| Født | 5. april 1844 Horten, Norge |
||
| Død | 3. november 1915 (71 år) Hovinsholm, Norge |
||
| Yrke | Artillerioffiser | ||
| Parti | Høyre | ||
| Norges forsvarsminister | |||
| 1905–1907 | |||
| Regjering | Michelsen | ||
| Forgjenger | Oscar Strugstad | ||
| Etterfølger | Christian Michelsen | ||
| Norges forsvarsminister | |||
| 1895–1898 | |||
| Regjering | E. Stang II, Hagerup I | ||
| Forgjenger | Johannes Winding Harbitz | ||
| Etterfølger | Peter Theodor Holst | ||
| Norges forsvarsminister | |||
| 1893–1894 | |||
| Regjering | E. Stang II | ||
| Forgjenger | Peter Theodor Holst | ||
| Etterfølger | Johannes Winding Harbitz | ||
Christian Wilhelm Engel Bredal Olssøn (født 5. april 1844 i Horten, død 3. november 1915 på Hovinsholm) var en norsk artillerioffiser og politiker (H). Han var forsvarsminister under tre ulike regjeringer 1893–1894, 1895–1898 og 1905–1907. Wilhelm Olssøn beskrives som en «fremragende militær» som spilte en sentral, men i ettertid lite påaktet rolle, som forsvarsminister.[1][2] Han ledet opprustningen av Forsvaret etter konsulatsaken i 1895, og sørget for en bevoktning av landets grense og kyst, og etterhvert en delvis mobilisering, under forhandlingene i Karlstad i 1905.[3] Olssøn avsluttet sin militære karrière som kommanderende general.[4]
Militær karrière [rediger]
Han var forsvarsminister i Emil Stangs andre regjering fra dennes tiltredelse 2. mai 1893 til juli 1894, da han ble medlem av statsrådsavdelingen i Stockholm. Fra april 1895 holdt han igjen statsrådposten i Forsvarsdepartementet, fra 14. oktober 1895 i Francis Hagerups første regjering som satt til 16. februar 1898. Ha kom tilbake som forsvarsminister i Christian Michelsens koalisjonsregjering 11. mars 1905. Han fratrådte 24. mai 1907.
Han tok en solid militær utdannelse med krigsskolen, den militære høyskole og bergskolen i Stockholm (1872–1874). Han var i Artilleribrigaden fra 1871 til 1888. Han ble utnevnt til generalmajor i 1896 og sjef for festnings- og bergartillerikorpset samt for festnings- og bergartilleriets linjebataljon. I 1898 var han kommandant ved Oscarsborg, fra 1899 generalinspektør for kystartilleriet. I 1907 ble han generalløytnant og fra 1910 til 1912 var han kommanderende general.
Olssøn ledet opprustningen av forsvaret etter tilbaketoget i konsulatsaken i 1895. Under Karlstad-forhandlingene i 1905 sørget for en viss bevoktning av grense og kyst og fikk regjeringen med på en delvis mobilisering fra 13. september. Han støttet Karlstadkonvensjonen som innebar demolering av grensefestningene, og han hadde støtte fra nesten hele forsvaret i synet på festningene.
Olssøn var sønn av forvalter på Borregård og senere kjøpmann Edvard Olssøn og hustru Leonore Bredal. Han ble første gang gift i 1872 med Marianne Hoel, datter av stortingsmann Nils Hoel, og andre gang i 1885 med hennes søster Louise Hoel.
Utmerkelser [rediger]
Han mottok en rekke utmerkelser og ble i 1893 utnevnt til ridder av St. Olavs Orden, forfremmet til kommandør av 1. klasse i 1896 og tildelt storkorset i 1912 for militær fortjeneste.
Bibliografi [rediger]
- 1910 – Jern og staal. En kortfattet fremstilling
- 1887 – Feltartilleriets taktiske Anvendelse
- 1885 – Ydre Ballistik
- 1880 – Nogle ballistiske Data vedkommende Skibs- og Kystfæstningskanoner
- 1880 – Om Støbejern, Smedejern og Staal samt om Fabrikation af Projektiler og Kanoner
Referanser [rediger]
- ^ Wilhelm Olssøn. Norsk biografisk leksikon.
- ^ Olssön, Christian Wilhelm Engel Bredal. Nordisk Familjebok (1914).
- ^ Biografier til 1905-nettstedet. Nasjonalbiblioteket.
- ^ Christian Wilhelm Engel Bredal Olssøn. Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste.
Litteratur [rediger]
- Amundsen, O. Delphin: Den Kongelige norske Sankt Olavs orden 1847–1947. Oslo: Grøndahl & Søns Forlag, 1947.
- Thyness, Paul: «Wilhelm Olssøn». I: Norsk biografisk leksikon, 2. utgave, 7. bind. Oslo: Kunnskapsforlaget, 2003.
