Quisling

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Quisling, også skrevet Qvisling, Quislin, Qvislin og Quislinus, er en norsk Telemarksslekt som kan føres tilbake til den danske presten Laurits Ibsøn Quislinus (også skrevet Lars Ibsen Qvislin, 1634–1700), som kom til Christiania som slottsprest i 1665.[1] Navnet er en latinisering av Kvislemark som ligger sør på Sjælland i Danmark. Leddet «kvisle» i ordet kvislemark skal henge sammen med «todelt (elv)» eller «elvedele» og er i slekt med ordet «kvist».[2][3]

Medlemmer av slekten[rediger | rediger kilde]

Slekten er særlig knyttet til Fyresdal i Telemark. Dens medlemmer har vært prester, offiserer, leger og gårdbrukere. Disse inkluderer

Vidkun Quisling hadde tre søsken, Jørgen (1890–1964),[4] Esther (1893–1914) og Arne (1898–1991).[5] Av disse ble Jørgen lege, men hadde alvorlige psykiske problemer i den senere delen av sitt liv, Esther døde ung, mens Arne utdannet seg til sivilingeniør, utvandret til USA i 1923, giftet seg og fikk en datter. En annen gren av slekten, der mange har valgt lege-yrket, fører navnet videre i USA. Den nedstammer fra en lege Andreas Quisling, som utvandret dit i slutten av 1800-tallet. Han skal ha vært onkel til Vidkun Quisling, men åpenbart ikke identisk med Nils Andreas Quisling, som er nevnt ovenfor.[5]

Quisling som skjellsord[rediger | rediger kilde]

Vidkun Quisling (1887–1945) ledet det nasjonalsosialistiske partiet Nasjonal Samling (NS) og den tyskvennlige regjeringa i Norge under andre verdenskrig. Hans upopulære samarbeid med okkupasjonsmakten gjorde quisling til et verdenskjent skjellsord for «landssviker»

Under andre verdenskrig gjorde den nasjonalsosialistiske politikeren Vidkun Quislings upopulære samarbeid med de tyske okkupasjonsmyndighetene navnet «quisling» til et skjellsord. Ordet ble synonymt med «landssviker» og «forræder»[6] i flere språk.[7][8][9][10]«Quisling» har siden særlig blitt brukt om en person som samarbeider med en okkupasjonsmakt, gjerne i en marionetteregjering. Andre synonymer er kollaboratør. Avisen The Times brukte Quisling i betydningen «landsforræder» første gang 19. april 1940[11] og fikk følge av Daily Mail fire dager senere. Via det statlige radioselskapet British Broadcasting Corporation (BBC) ble uttrykket spredt utover verden.

29. januar 1944 hadde Göteborgs Handels- och Sjöfartstidning en karikaturtegning av Quisling på trykk, utført av den norske avistegneren Ragnvald Blix. Tegningen, som senere er blitt klassisk, viser Quisling på vei til audiens hos Hitler. Quisling strekker ut armen til nazihilsen og sier: «Jeg er Quisling», hvorpå vaktsoldaten svarer: «Og navnet?».[12] Tegningen bidro etter krigen til å forsterke begrepet quisling som ensbetydende med forræder.

Ordet «quisling» ble under krigen også brukt som skjellsord om folk som var medlemmer av Nasjonal Samling (NS),[6] eller som på annet vis samarbeidet med okkupasjonsmakten. En som var «god nordmann» kunne bli kalt en «jøssing». I 1940–41 prøvde myndighetene å vende den negative betydningen av ordet, og «quisling» ble forsøkt brukt som en hedersbetegnelse av NS selv. Blant annet brukte forsyningsminister Albert Viljam Hagelin begrepet under en tale i Colosseum kino i Oslo i mars 1941: «Ja, jeg er en quisling, og jeg er stolt over å være en quisling!». Forsøket mislyktes.

En «quisling» kunne på folkemunne dessuten bety en tokroneseddel.[6] Det ble sagt at det gikk to uslinger på en quisling. En «usling» var da en enkroneseddel.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Wiktionary-logo-en.png
Wiktionary har ordboksoppføringer om quisling