Hird og hirdmenn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Hird ble i middelalderen brukt som betegnelse på norske og danske kongers eller stormenns livvakt. Selv om ordet brukes i sagaer om hendelser i vikingtiden, har det sannsynligvis ikke vært brukt før etter denne perioden – sagaene er nedskrevet i middelalderen, og bruker sin tids språkdrakt. For vikingtiden ble Knut den stores følge kalt «ting-hlíd», et ord som må antas å ha en liknende betydning. Ordet kommer fra det norrøne hirð som igjen stammer fra det gammelengelske hir[e]d/heard/hird/hurd eller middelaldertysk heirat, som begge betyr «flokk».

Hirden var hærfølget til stormenn og konger (drottinn). En mann måtte frivillig underlegge seg hirdherren, selv om sagaen i mange tilfeller indikerer at så skjedde med tvang (et alternativ til døden). Opptak i hirden ble markert ved håndgang, sverdtaking og troskapseder. Hirdmennene ble derfor betegnet som håndgangne menn, enten sverdtakere eller edssvorne, og måtte sverge evig troskap til sin herre og love å følge han i både krig og fred, og ofre livet for han om nødvendig.

Hirdmenn[rediger | rediger kilde]

Hirdmenn hadde krav på vern og støtte fra sin herre. Dette ble kalt traust. Hirdherren lønnet troskap og tjeneste med gaver som klær, våpen og gull. Hirdmenn fikk også andeler av krigsbyttet. Om en hirdmann ble drept, skulle det betales høyere mannebøter enn for vanlige folk.

Hirdmenn i aktiv tjeneste ble sagt å være bordfaste (bordfastir). De utgjorde kongens livvakt (hofudvordr) og var et væpna følge (fylgd). Hirdmenn gjorde skiftevis tjeneste, gjerne 6-12 av gangen, og bodde på kongsgården, der mange av dem spiste ved herrens bord. Om herren var ute på reise fulgte de alltid med. Hirdmenn fikk utbetalt lønn (máli) og ble derfor også kalt málamenn. Hirdmenn deltes inn etter rangorden i hirden, der herrens stallare var hans viktigste og mest betrodde mann.

Hirdens sammensetning[rediger | rediger kilde]

  1. Stallare, før Håkon V's tid (12991319) hirdens øverste befal og kongens mest betrodde mann.
  2. Merkesmann, en som førte kongens merke/banner. Magnus Lagabøte (konge 12631280) hever i 1277 merkesmannens inntekt og posisjon i hirden til samme nivå som stallare og lendmenn. Tok over posisjonen som hirdstyrer på Håkon Vs tid.
  3. Skutilsvein (drottsete/lendmenn), fra 1277 offisielt kalt ridder. Fremover mot 1300-tallet ser det ut som tittelen drottsete øker i rang og etter hvert fyller stallarens tidligere posisjon som kongens (drottinns-) høyre hånd. Lendmenn kalles etter 1277 offisielt baroner.
  4. Kjertesvein var folk av god ætt. De var håndgangne menn, men ikke sverdtakere (ikke sverget inn ved sverdet). Kjertesveinene var unge gutter som ble opplært til hoffliv og våpenbruk, for senere å bli hirdmenn av høy rang (skutilsveiner).
  5. Fehirde er en som vokter kongens fe, gods eller penger. Fehirden holdt også styr på kongens skatteregnskaper. Han var ikke våpenfør.
  6. Gjester var ikke håndgangne menn, men snarere hirdens mørkemenn. De hadde plikt til å «gjeste» andre menns hjem, og ikke alltid med vennskap. De bisto fehirde, lendmenn og sysselmenn i saker som vedkom kongen, og fikk halv hirdmanns lønn. De hadde også plikt til å undersøke hele kongens rike, for å finne ut om han hadde uvenner noe sted. De var kongens vaktstyrke og etterretningsvesen kan man si, men de fikk ikke sitte ved herrens bord (unntatt til jul og påske).

Hirðskrá[rediger | rediger kilde]

Hirdens rettigheter og plikter ble regulert i flere lover, blant annet i Magnus Lagabøtes såkalte Hirdskrá eller Hirdskråen. Hans lovtekst er blant annet tatt med i Norges gamle Love indtil 1387, men er også utgitt separat.

Nasjonal Samlings hird[rediger | rediger kilde]

Partiet Nasjonal Samling brukte begrepet Hirden om sin kjerne av aktive. Hirden var en særorganisasjon av partiet og ble organisert militært. Medlemskap i Hirden ble obligatorisk for unge mannlige partimedlemmer fra 1941.

Hirden på Island[rediger | rediger kilde]

Hirden ble tidlig oppfattet som en egen stand. Da man innførte JónsbokAlltingetIsland i 1281, fantes der tre stender i landet: Geistlighet, kongens håndgangne menn og bøndene. I 1281 ble det også lovfestet at alle menn skulle kle seg etter sin stand og formue. For å kunne gå i alle typer klær, måtte man være enten storbonde eller en hirdmann som eide de lovbestemte våpen for sin hirdrang. Hirdmennene var også de eneste på Island som kunne bære standskarakteriserende symboler som skjold og hjelm.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Jón Vidar Sigurdsson: Den vennlige vikingen (s. 55), forlaget Pax, Oslo 2010, ISBN 978-82-530-3359-4

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]