Solkorset

Solkorsfigur som innvielseskors i Slidredomen, en steinkirke fra slutten av 1100-tallet i Vestre Slidre.

Solkors eller hjulkors er et kors på innsiden av en sirkel og hvor endene på korsets armer berører sirkelen, er et av de eldste og mest utbredte symboler i verden. Denne gamle grafiske figuren kjennes fra alle store kulturer rundt i verden.

Det finnes i helleristninger i Norge, som innvielseskors på norske kirkevegger, på gravmonumenter, samt som kjennetegn i segl og i bumerker som har mange varianter med tilleggstreker. I Norge og i Norden har solkorset i moderne tid tapt mye av sin opprinnelige betydning grunnet Quislings parti Nasjonal Samlings bruk av symbolet.

Navnet solkors ble tatt i bruk på 1800-tallet, under påvirkning av tysk historietolkning under romantikken. Et mer nøytralt og treffende navn er hjulkors.

Gammel bruk

Irske eller keltisk høykors skal etter sigende å blandet det gamle solsymbolet med det kristne krusifikset.

Kombinasjonsfiguren av kors og sirkel ble brukt som symbol i neolittisk tid. Denne figuren har vært tolket som symbol for en forening av to motsetninger, tilsvarende yin og yang i Det fjerne østen. Det er også blitt hevdet at solkorset kan ha representert bare solen eller solen kombinert med en forestilling om et såkalt livets tre.

Sammensettingen av en sirkel og et likearmet kors (gresk kors) er imidlertid ganske nætliggende og enkel å konstruere. Denne sammensatte figuren kan derfor ha hatt forskjellig mening, symbolikk og funksjon i forskjellige kulturer og tidsaldre. Slik variasjon i symbolikk er en typisk egenskap ved mange gamle og internasjonale, grafiske tegn.

Sirkler med kors risset inn i stein, er blitt avdekket i paleolittiske huler i Pyreneene. På Callanishbautaene på Ytre Hebridene, den mest kjente megalittiske stedet i Skottland, finnes kryssende veger av stående bautasteiner som strekker seg fra en sirkels omriss. Sirkel med kors finnes skåret inn i stein eller malt på steintøy, som hos Samarakulturen i Volga. Figuren opptrer på så forskjellige steder som Pyreneene i Europa, Anatolia, Mesopotamia, det iranske platå og byene i Mohenjo-Daro og Harappa i Indusdalen. I bronsealderens Europa finnes kors i sirkler på flere objekter som er blitt identifisert som kultobjekter, eksempelvis «miniatyrstandarden» med et innlegg i rav som viser en korsform når det blir holdt opp mot lyset, datert til nordisk bronsealder, oppbevart i Det danske Nationalmuseet i København. Sirkelen med korset brukt i bronsealderen har også blitt knyttet til vognens eikehjul som på den tid hadde fire eikere. Denne teknologiske nyvinning nådde Europa på midten av 2000-tallet f.Kr. Når sirkelen med korset ble brukt i en kultur som feiret en vogn med en solfigur på, kan sirkel med kors i ha symbolisert vognhjul og/eller sol.

Symbolbruk

Såvel sirkelen som korset er universelle og helt enkle tegn som går tilbake til forhistorisk tid, kanskje blant de eldste symboler i verden. Sirkelen kan ha vært brukt både som praktisk kjennetegn og i magiske, religiøse, seremonielle eller lignende sammhenger. Både sirkelen, det likearmede korset og sirkelen med kors i, har derfor trolig hatt varierende betydning for de personer som har brukt disse figurene. Det har for eksempel vært antatt at sirkelen kan tolkes som å «avspeile seg selv ved å gå tilbake til seg». Dette kan så tolkes enda videre som en slange som biter seg selv i halen, eller som noe som fungerer i en evig, sluttet bevegelse eller annen tilstand.

Sirkelen gjenfinnes i de tidligste kulturfunn, på naturformasjoner og gjenstander, ved ferdselsårer og på bosteder. Sirkelen, både med og uten kryssende linjer som midtpunkt, har sannsynligvis ofte vært tolket som solen eller noe som er nært knyttet til solen, selv om figuren da mangler strålene som ses på ytterkanten til solskiven. Eksempelvis er det et meteorologisk tegn for solskinn.

Med et likearmet kors inne i sirkelen oppstår en figur som kan kalles et hjulkors, et solhjul eller et solkors. Kombinasjonen av både kors og sirkel kan oppfattes som et enda sterkere tegn sammen enn hver for seg. Sirkelen med korset kan av noen bli tolket som et såkalt kosmisk tegn. Dette kan så - med litt fantasi - igjen tolkes enda lenger; så som at figuren skal stå for en form for totalitet. Da kan den øverste halvdelen bety himmelen med elementene ild og luft, og den nedre halvdelen bety jorda med elementene jord og vann.

Det er flere måter å tolke denne typen figurer på. En tolkningsmåte er å forholde seg strengt til tolkninger som kan sannsynliggjøres ut fra allmennt tilgjengelig, historisk kildemateriale. En annen tolkningsmåte er å bruke ren teori, fantasi, poesi, andre litterære virkemidler e.l. og legge inn en mening og symbolikk som fortoner seg riktig for fortolkeren.

Solkorset i Norge

Forhistorisk tid og middelalderen

Nasjonal samlings partikjennetegn fra 1933 til 1945, ble kalt for Solkors og var i fargene gult på rød bunn. Dette symboliserte både gammel, nordisk, «arisk» kultur, og riksvåpenets fargesetting.

I Norge går sirkelen med korset tilbake til bronsealderen, til rundt 1500–500 f.Kr.. Figuren finnes i helleristninger, eksempelvis som ved Sporanes i Rauland hvor det finnes i en kombinasjon med jordbrukssymboler. Det er derfor blitt hevdet at sirkelfiguren er knyttet til jordbruk og kanskje også til fruktbarhetskultus. Sirkel med kors i forekommer senere plassert på låvevegger, som på Tvitekkja i Rauland. . Det er ikke nærmere påvist, men har vært hevdet, at sirkel med kors i skal ha vært oppfattet i gammel tid i Norden, som en form for «Odinskors». Figuren knyttes på denne måten til både sola og (Odin)som en himmelgud.

Med innføringen av kristendommen fra og med rundt år 1000 e.Kr., fikk sirkel med kors en ny symbolikk. Når en kirke ble innviet, ble former av denne figuren risset, skåret inn, eller malt på kirkeveggen. Figuren kunne da tolkes som et symbol på at kirken var Kristi eiendom. Figuren ble brukt som et innvielsessymbol og kunne tolkes som å skulle holde demoner eller onde makter borte. På Uvdal stavkirke i Buskerud står et større solkors utenfor veggen.

Vi finner hjulkorset i mange norske bumerker. Det er uvisst i hvilken grad figuren da hadde en eller flere typer av mening eller symbolikk. Denne enkle figuren kan ha vært brukt bare som et praktisk kjennetegn velegnet til å risse inn, gravere og utføre med håndskrift.

Solkorset og Nasjonal Samling

Som «statsbærende parti» brukte Nasjonal Samling det ørnebårne solkorset etter tysk forbilde som statssymbol og som merke for NS Kamporganisasjon (KO).

I 1933 ble solkorset, i de «nasjonale» fargene gull på rødt (fra Norges riksvåpen), innført som offisielt merke for Quislings parti, Nasjonal Samling. For NS var det spesielt viktig at solkorset angivelig var blitt brukt som symbol av Olav den hellige. I litteraturen som NS utga ble solkorset ofte kalt for «Olavskorset».

Da NS under krigen ble «statsbærende parti», ble solkorsmerket kombinert med en stilisert ørn som har utspilte vinger (etter tysk forbilde) tatt i bruk som statssymbol og et alternativ til riksvåpenet. Blant annet erstattet det riksvåpenet på tjenestemerker fra høsten 1942. Ørnen kan ses på som enten å sitte på korsfiguren eller å bære den i klørne.

Det var uenighet i NS om symbolet. For den hedenske venstrefløyen, anført av Hans S. Jacobsen, var symbolet for kristent, og han skrev i tidsskriftet Ragnarok nr. 3 i 1937 at det var unordisk.

Solkorset har på grunn av sine moderne konnotasjoner til NS blitt lite brukt i Norge etter 1945.

Ibestads kommunevåpen

Ibestad kommune

Da Ibestad kirke i Troms ble restaurert i 1967, ble det funnet en sarkofagstein under gulvet. Ibestad kirkested stammer sannsynligvis fra 1200-tallet, så steinen kan ha blitt hugget ut på 1200- eller 1300-tallet. Den har et hjulkors som relieffmotiv. Dette motivet ble senere til Ibestads kommunevåpen, med sølvfarge på blå bunn. Kommunevåpenet er tegnet av Steinar Hanssen og ble fastsatt i kgl. res. den 19.12.1986 med denne beskrivelsen (blasoneringen): I blått et sølv hjulkors med utbøyde armer.

Litteratur

• Kostveit, Østmoe Åsta: Kors i kake, skurd i tre. Tegn og symboler i folkekulturen. Landbruksforlaget 1997. ISBN 82-529-2231-7
• Hans Cappelen og Knut Johannessen (redaktører): Norske kommunevåpen, Oslo 1987, side 204
• Hans Cappelen: «Bumerker i Norge - en oversikt» i Anders Bjønnes m.fl. (red.): Segltegninger fra hyllingene i Norge 1591 og 1610, utgitt av Norsk Slektshistorisk Forening, Oslo 2010, side 60