Jens Bratlie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Jens Bratlie
Jens Bratlie
Født 17. januar 1856
Nordre Land, Norge
Død 15. september 1939 (83 år)
Oslo, Norge
Yrke Hæroffiser
Parti Høyre
Norges statsminister
20. februar 1912–31. januar 1913
Regjering Bratlie
Forgjenger Wollert Konow
Etterfølger Gunnar Knudsen
Norges forsvarsminister
20. februar 1912–31. januar 1913
Regjering Bratlie
Forgjenger Karl Bull
Etterfølger Hans Vilhelm Keilhau
Norges revisjonsminister
20. februar 1912–31. januar 1913
Regjering Bratlie
Forgjenger Wollert Konow
Etterfølger Gunnar Knudsen
Høyres formann
1911–1919
Forgjenger Fredrik Stang
Etterfølger Otto B. Halvorsen
Høyres parlamentariske leder
1910–1911
Forgjenger Fredrik Stang
Etterfølger Edvard Hagerup Bull

For pianisten og professoren, se Jens Harald Bratlie.
Jens Bratlie i uniform. Bratlie var offiser av yrke, men var også utdannet jurist

Jens Kristian Meinich Bratlie (født 17. januar 1856 i Nordre Land, død 15. september 1939 i Oslo) var en norsk hæroffiser og politiker (H). Han var Norges statsminister, forsvarsminister og revisjonsminister 1912–1913. Bratlie var stortingsrepresentant 1901–1912 og 1916–1918, parlamentarisk leder 1910–1911 og partiformann 1911–1919. Han var den eneste norske statsminister som var ungkar. Forsvarpolitikk og kamp mot sosialismen ble hovedsaker for ham, og ifølge Per Otto Borgen var Bratlies forsvarsforberedelser trolig én av de viktigste årsakene til at Norge ble holdt utenfor den første verdenskrig.[1]

Bratlie var en intelligent, rettskaffen, spartansk, arbeidsom, robust og samtidig autoritær personlighet, og rent politisk den rake motsetningen til Fredrik Stang, og kampen om ledelsen i partiet stod mellom disse to så lenge Stang var aktiv i politikken.[2]

Bakgrunn og yrkeskarrière[rediger | rediger kilde]

Han ble født på Nedre Skiaker i Nordre Land i Oppland i 1856, som sønn av sakfører og lensmann Erik Bratlie (1814–1890) og hustru Bolette Sofie Meinich (1821–1870). Jens Bratlies pleiefar var onkelen og industrimann Jørgen Meinich (1820–1911), og han var dessuten fetter av jurist og Høyre-politiker Herman Meinich (1868–1948) samt nevø av amtmann Hans Thomas Meinich (1819–1878). Han vokste opp i et hjem preget av bondekonservatismen, en ballast han hadde med seg gjennom resten av livet, og som også gav ham et solid grunnlag for hans senere karrière.

Etter fire år som kadett og tre år som offiser avla han eksamen ved Den Militære Høiskole (Krigsskolen) i 1880. Han ble deretter den første som benyttet seg av en ny bestemmelse om at eksamen herfra kunne brukes til immatrikulering ved Det Kongelige Frederiks Universitet i Kristiania.[3] Han avla juridisk embedseksamen og ble cand.jur. i 1885, bare fire år etter Krigsskolen.

Bratlie arbeidet som sakførerfullmektig hos Christian Schweigaard i Kristiania 1886–1889 og fikk militært stipend for å studere spørsmålet om vernepliktsskatt i Sveits, Østerrike, Ungarn, Serbia, Italia, Frankrike og Tyskland i 1888. Han var deretter konstituert ekspedisjonssjef i Forsvarsdepartementets arméavdeling 1889–1898 og konstituert generaladvokat for Hæren 1906–1912. Han var generalkrigskommissær 1913–1929 og hadde grad av generalmajor fra 1911. Fra 1917 var han den første direktøren for Statens Pensjonskasse. I 1893 kjøpte han Utøya i Tyrifjorden til sommerbolig, og solgte eiendommen videre til LO i 1933.[4]

Politisk arbeid[rediger | rediger kilde]

I 1890-årene var Høyre delt i synet på unionen med Sverige. Emil Stang og hans tilhengere hadde en kjølig holdning til den, mens Yngvar Nielsen, en venn av kong Oscar II, la vekt på det positive med unionen. Bratlie, som stod på god fot med kronprins Gustaf, helte over på Nielsens side. Kontakten mellom kronprinsen og Bratlie var knyttet via deres felles venn, hoffjegermester og skipsreder Thomas Fearnley.[2] Spesielt når det gjaldt forsvarspolitikken var Fearnley og Bratlie blant dem som anså unionen som en styrke for Norge. Her representerte Bratlie og hans politiske konkurrent og offiserkollega, oberst Georg Stang (forsvarsminister for Venstre 1900–1903), diametralt forskjellige syn. De to hadde diskutert dette temaet siden de gikk sammen på Krigsskolen, men uenigheten handlet egentlig om hva man burde bruke et norsk forsvar til. Bratlie og den unionsvennlige delen av Høyre ønsket en mobil felthær som kunne forsvare Den skandinaviske halvøy sammen med svenske styrker, i motsetning til Stang og Venstres prioritering av å forsvare Norge militært mot et svensk angrep.[2]

Bratlie ble valgt inn på Stortinget fra bykretsen for Kristiania, Hønefoss og Kongsvinger for perioden 1901–1903, og ble medlem av Stortingets militærkomité. Han ble siden gjenvalgt til Stortinget frem til 1912, og igjen fra 1916 til 1918. Bratlie var formann i Militærkomiteen 1904–1909, og lyktes i å sette sitt stempel på hærordningen av 1909, spesielt ettersom Georg Stang døde allerede i 1907. Med den nye hærordningen ble det lagt vekt på en størst mulig, mobiliserbar felthær. Om Bratlies innsats i komiteen skrev Ranik Halle: «Her fant fedrelandssinn, sakkyndighet, vilje og idealisme en forening som satte dype og stolte spor.»[1] Bratlie var forøvrig odelstingspresident 1906–1909, Høyres parlamentariske leder 1910–1911, stortingspresident 1910–1912 og partiformann 1911–1919. Bratlies arbeidsevne var legendarisk: Da Høyres generalsekretær Harald Gram ønsket et regelmessig daglig møte om aktuelle saker, foreslo Bratlie klokken halv seks om morgenen. Han ble allikevel aldri noen stor partiorganisator. Som stortingsrepresentant var han motstander av ordningen med permanente storting, idet han mente at dette ville svekke anseelsen for selve parlamentarismen.[1]

Statsminister Wollert Konow fra Frisinnede Venstre måtte i februar 1912 gå av som direkte følge av en nynorskvennlig ytring i Bondeungdomslaget. Riksmålsvennlige Høyre trakk sine statsråder og sin parlamentariske støtte til regjeringen, og Bratlie, som Høyres formann og parlamentariske leder, ble dermed bedt om å danne ny regjering, skjønt Bratlie ikke stod på den samme strenge riksmålslinjen som Kristiania Høyre.[2] Den 20. februar kunne Bratlie presentere sin regjering, også denne en koalisjon mellom Frisinnede Venstre og Høyre. Bratlie var konservativ med forankring i bondesamfunnet, og selv om han deltok i aksjonen mot Konow, viste han sin mykere linje ved å velge nynorskmannen Edvard Liljedahl som kirke- og undervisningsminister.[2] Ved Bratlies inntreden som statsminister kom Anna Rogstad inn som vararepresentant for ham på Stortinget, og hun ble med det den første kvinnelige stortingsrepresentanten. Lettere enn andre i Høyre klarte Bratlie å samarbeide med pietistiske strømninger fra Vestlandet. Han var prinsippfast,[1] men likefullt en kompromissets mann som var villig til å gi avkall på sine primære standpunkter for å skape enighet mellom de samarbeidende partier.[2] Blant viktige lovforslag fremlagt av regjeringen kan regnes lov om forsorg av barn, lov om barn utenfor ekteskap, lov om barn og foreldre samt hjemfallsretten i konsesjonslovene, men sistnevnte rakk ikke å bli behandlet.[1]

Bratlies arbeid for bred borgerlig samling led nederlag allerede ved stortingsvalget 1912, der Venstre fikk rent flertall etter antall mandater. Det var især på landsbygda at partiet var gått tilbake; Høyre var redusert til så å si å være bare et byparti på Østlandet. Valgresultatet ga da også «agrar-Høyre» (eller «bygde-Høyre»), som Bratlie tilhørte, vind i seilene internt i partiet, selv om valgresultatet viste noe annet. Den liberalkonservative reformpolitikken fra Fredrik Stang d.y. hadde tydeligvis ikke falt i god jord hos folk flest. Det ble reist krav om en mer aktiv landbrukspolitikk, og en beskyttelse av landbruksområdene mot industrialiseringen. Bratlies avgang var allikevel uunngåelig, og da Stortinget kom sammen på nyåret 1913, søkte Bratlies regjering avskjed og overlot makten til Gunnar Knudsens andre regjering.

Han ble senere gjenvalgt til Stortinget for perioden 1916–1918. Bratlie fortsatte som Høyres formann frem til 1919, og han var ikke blitt foreslått til gjenvalg til Stortinget året før. Han ble etterfulgt av Otto B. Halvorsen som partiformann. I 1925 deltok Bratlie i dannelsen av Fedrelandslaget, og han var styremedlem i lagets mest aktive periode.

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Bratlie ble i 1895 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. I 1910 ble han forfremmet til kommandør med stjerne «for militær og statsborgerlig fortjeneste».[5] Han mottok også 7. juni-medaljen. Bratlie var kommandør av 1. grad av Dannebrogordenen, kommandør av 1. klasse av Vasaordenen og ridder av 1. klasse av Sverdordenen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e Borgen, Per Otto (1999). Norges statsministre. Oslo: Aschehoug. s. 173–181. ISBN 82-03-22389-3. 
  2. ^ a b c d e f Wasberg, Gunnar Christie (1999). «Jens Bratlie». Norsk biografisk leksikon (2 utg.), 1. 
  3. ^ Forr, Gudleiv; Hegge, Per Egil; Njølstad, Olav (2010). Mellom plikt og lyst. Norske statsministre 1873–2010. Oslo: Dinamo forlag. s. 139–142. 
  4. ^ BTMagasinet (21. juli 2012), s. 13.
  5. ^ Amundsen, O. Delphin (1947). Den Kongelige norske Sankt Olavs orden 1847–1947. Oslo: Grøndahl & Søns Forlag. s. 74. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Borgen, Per Otto (1999). Norges statsministre. Oslo: Aschehoug. ISBN 82-03-22389-3. 
  • Forr, Gudleiv; Hegge, Per Egil; Njølstad, Olav (2010). Mellom plikt og lyst. Norske statsministre 1873–2010. Oslo: Dinamo forlag. ISBN 82-8071-245-3. 
  • Wasberg, Gunnar Christie (1999). «Jens Bratlie». Norsk biografisk leksikon (2 utg.), 1. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Jens Bratlie – bilder, video eller lyd