Den midlertidige kirkeledelse
Den midlertidige kirkeledelse var navnet på Den norske kirkens ledelse etter det åpne bruddet med det «nazifiserte» kirkedepartementet som ble innsatt av Quisling-regjeringen under andre verdenskrig.
Kirkekampen under krigen hadde vært krass helt siden den tyske okkupasjonen av Norge i 1940. Nasjonal Samling (NS), Quislings tyskvennlige fascistparti før og under krigen, hadde lagt seg på en linje der prester ble forsøkt sensurert. Den norske kirken, på den annen side, hadde gjort kirkene til en arena der standpunkt mot nazistenes overgrep kunne markeres og protester framføres, for eksempel i form av opplesning av hyrdebrev.
_(4553986981).jpg)
Det endelige bruddet kom da domprost Arne Fjellbu ble nektet å holde gudstjeneste i Nidarosdomen den 1. februar 1942 der «statsakten», den høytidelige Quisling-innsettelsen i Oslo, ble markert samme formiddag. Innen en uke hadde alle landets biskoper nedlagt sine statlige embeder. Det ble under ledelse av biskop Eivind Berggrav utarbeidet en erklæring, Kirkens grunn, som ble lest opp i kirkene første påskedag. Følgen av dette ble at 92% av landets prester også la ned sine statlige embeder. Berggrav ble arrestert, de øvrige biskopene fikk meldeplikt.
I denne situasjonen ble Den midlertidige kirkeledelse etablert som nytt øverste organ for kirken. At det i det hele tatt skulle la seg gjøre å etablere en enhetlig ledelse for kirken, var på ingen måte opplagt. Men allerede i 1940 hadde biskop Berggrav fått istand et samarbeide med Indremisjonens leder, professor Ole Hallesby, og Ludvig Hope i Kinamisjonsforbundet. Alle tre hadde en lang vei å gå før de gikk inn i dette samarbeidet. Både Hallesby og Hope betraktet Berggrav som en liberaler, kanskje til og med en farlig liberaler i spørsmål som angikk kristen tro. Men på grunnlag av en felles forståelse av nødvendigheten av at kristen-Norge stod sammen mot nazismen ble det i 1940 oppnådd enighet om å danne Kristent samråd for den norske kirke og nå i 1942 Den midlertidige kirkeledelse. Dette organet opererte i begynnelsen åpent, og dets opprettelse ble kunngjort i landets kirker den 26. juli 1942.
Den midlertidige kirkeledelse besørget blant annet at protester mot deportasjonen av jødene og arbeidstjenesten ble lest opp fra kirkens talerstoler.[trenger referanse] Det siste ble imidlertid for mye for Quislings «norske regjering». Daværende leder av Den midlertidige kirkeledelsen Ole Hallesby ble arrestert. I tiden som kom, ble prester utestengt fra utførelsen av sine embeder og tildels sendt indre eksil. Et hundretall ble også arrestert. Den midlertidige kirkeledelse ble erstattet med Den hemmelige kirkeledelse som opererte i det skjulte med hemmelig medlemskap.