Frisinnede Venstre

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Frisinnede Venstre
LandNorge
Leder(e)Abraham Berge (1909–1910), Magnus Halvorsen (1910–1912), William Nygaard d.e. (1912–1915), Erik Enge (1915–1918), Bernt Holtsmark (1918–1922), Oluf Müller (1922–1924), Karl Wefring (1924–1925), Peder Adolf Holm (1925–1930), Anton Wilhelm Brøgger (1930–1931), Einar Greve (1931–1933), Rolf Thommessen (1933–1936), Rudolf Falck Ræder (1936–1937), Trygve Swensen (1937–1939)
Grunnlagt3. mars 1909
Nedlagt1945
Ungdomsorg.Unge Frisinnede
IdeologiKlassisk liberalisme nasjonalliberalisme antikommunisme høyreradikalisme
Politisk posisjonHøyresiden

Frisinnede Venstre, senere Frisinnede Folkeparti, var et politisk parti i Norge fra 1909 til 1940. Partiet stod i det meste av sin levetid i nær forbindelse med Høyre.

Frisinnede Venstre ble formelt dannet i 1909 av utbrytere fra Venstre. Det hadde sin forløper i Samlingspartiet. Frisinnede Venstre ble båret av politiske høvdinger som Christian Michelsen og Fridtjof Nansen og hadde et drag av «antiparti»; de var misfornøyde med partipolitikk, trodde på elitestyre og manet til samling rundt «nasjonale fellesinteresser».[1][2][3][4]

Frisinnede Venstre har blitt kalt «gammelliberalere mer enn konservative».[5] Partiet la stor vekt på åndsfrihet, individualisme og klassisk økonomi. Partiet mislikte absolutte krav, spesielt fra avholdsbevegelsen og målbevegelsen. Disse betente sakene tvang begge av partiets to statsministre, Wollert Konow og Abraham Berge, til å gå av.[6][7]

Sist i 1920-årene fikk Frisinnede Venstre sterke overslag til Fedrelandslaget.[4] Partiets skjebne hang nært sammen med Fedrelandslagets politiske marginalisering etter 1930. Frisinnede Folkeparti falt ut av Stortinget i 1936. Partiet ble tvangsoppløst av okkupasjonsregimet i 1940 og ikke gjenreist som eget parti etter frigjøringen.

Historie[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn for partidannelsen[rediger | rediger kilde]

Abraham Berge var Frisinnede Venstres formelle leder, men ble hjulpet av Christian Michelsens autoritet.

I 1903 hadde moderate og liberale krefter i Venstre, som trodde på en forhandlet løsning i konsulatsaken, funnet sammen med Høyre og dannet Samlingspartiet. Samlingspolitikkens far, Christian Michelsen, ble statsminister.[8]

Da unionsoppløsningen var overstått i 1905, kom politiske skillelinjer om økonomi og sosiale forhold tydeligere frem. I striden om konsesjonslovene stod de liberale, sammen med deler av Høyre, for et sterkt forsvar av eiendomsretten.[6][9][10] De liberale ville fortsette regjeringssamarbeidet med Høyre. I 1908 ble den regjeringstro fraksjonen støtt ut fra «det konsoliderte Venstre».[7][10][11]

Christian Michelsen, som hadde trukket seg tilbake fra politikk i 1906, medvirket til å danne et nytt parti. I januar 1909 gikk det ut et opprop, undertegnet av blant andre Michelsen, Wollert Konow (SB), Abraham Berge, Sofus Arctander, Fridtjof Nansen, Erik Werenskiold, Johan Throne Holst, William Nygaard, Ernst Sars og Kristine Bonnevie.[2][12]

Partiet ble formelt stiftet under et landsmøte i Nobelinstituttets festsal i mars 1909. Det var Michelsen som foreslo «Det frisindede Venstre» som partinavn. Navnet provoserte Venstre, som antok at det nye partiet raskt ville gå opp i Høyre.[11]

Partiet for sterke personligheter[rediger | rediger kilde]

Mange av partiets kjente navn tilhørte «Lysakerkretsen» og hadde røtter i den liberale embedsmannskulturen. Frisinnede Venstre bar også med seg Venstres tradisjon for å dyrke «politiske høvdinger».[3]

Hans Fredrik Dahl skriver:

«Frisinnede var de geniales parti, partiet for de frittenkende og uavhengige, for individualister og enkeltmenn, for dem som fant de andre partier altfor byråkratiske og stivbeinte.»[13]

Frisinnede Venstre kritiserte mindretallsparlamentarismen, som førte til hyppige regjeringsskifter i mellomkrigstiden, som ineffektiv. De mente at partipolitikken var splittende og la veien åpen for arbeiderbevegelsen.[1][2][3][6]

Frisinnede Venstre tenkte seg en «sterk regjering», bestående av de dyktigste, som hevet seg over særinteresser og ivaretok «nasjonens fellesinteresser». Dette har blitt tolket som en ideologisk arv fra embedsmannsstaten. Partiet så ikke på politikk som forhandling mellom interessemotsetninger, men som fornuftig administrasjon.[2][3][6]

Partiet rommet til dels motsetningsfylte oppfatninger om nasjonsbyggingen. «Lysakerkretsen» prøvde å bygge bro mellom «de to kulturer», den norrøne og den dansk-norske kulturimpulsen, som en av partistifterne, Ernst Sars, hadde vært den første til å sette ord på. Dette var bakgrunn for partiets standpunkt om fri språkutvikling. Partiet hadde både riksmåls- og landsmålsfolk i sine rekker.[4][14][15]

Frisinnede Venstre var, som skeptikere til hele partivesenet, bare løst organisert. De har blitt kalt «en armé av generaler uten fotfolk».[16] De formelle ledervervene i partiets hovedstyre og stortingsgruppe ble tillagt liten betydning.[1][2]

Tre store dagsaviser kom til å bli talerør for partiet: Tidens Tegn i Oslo, etablert av Ola Thommessen, Morgenavisen i Bergen, som var Michelsens organ, og Dagsposten i Trondheim.[8]

Valgseier, regjeringsdannelse og krise[rediger | rediger kilde]

Wollert Konow ble felt som statsminister av sine egne regjeringspartier.

Høyres sentrale ledelse ønsket ikke å la Frisinnede Venstre bli en reell konkurrent om moderate velgere. Høyres liberalkonservative formann Fredrik Stang ønsket å skape et nytt «samlingsparti», men møtte motstand både i Frisinnede Venstre og blant mer konservative høyrefolk. Forholdet mellom partiene forble komplisert og preget av en viss mistenksomhet.[10][17]

Høyre og Frisinnede Venstre fikk flertall ved stortingsvalget i oktober 1909. Valgordningen med enmannskretser tvang partiene til å samarbeide.[10][12] Christian Michelsen var ønsket som statsminister, også av mange i Høyre, men Michelsen la i stedet sin tyngde bak Wollert Konow.[2][12]

Høyre mistet raskt tålmodigheten med Konow som statsminister. I 1912 måtte Konow gå av, etter å ha erklært sin forkjærlighet for landsmålet, noe som var uhørt for et entydig riksmålsparti som Høyre.[10][12]

Regjeringskrisen splittet Frisinnede Venstres stortingsgruppe. Berge, Konow og flere andre representanter ville ikke være parlamentarisk grunnlag for et fortsatt regjeringssamarbeid med Høyre under Jens Bratlie som statsminister, som dermed kom i mindretall.[7][10]

Frisinnede Venstre hadde mange fellesforeninger med Høyre. Etter 1912 knyttet mange av disse foreningene seg sterkere til Høyre, selv om de fortsatt var åpne for sympatisører av begge partier.[18]

Kvinnesak og antiklerikalisme[rediger | rediger kilde]

Anna Rogstad var med på å stifte partiet, og i 1911 ble hun den første kvinnelige representanten på Stortinget.

Noen ledende kvinnesaksforkjempere, som Kristine Bonnevie, Anna Rogstad, Anne Holsen, Fanny Schnelle, Aadel Lampe og Anna Backer, sluttet seg til partiet. Da Rogstad møtte som vara på Stortinget i 1911, var det som den første kvinnen noensinne, og hun møtte fast så lenge Bratlie var statsminister.[19][20]

At kvinner fikk begrenset stemmerett ved stortingsvalget i 1909, antas å ha vært til de borgerlige partienes fordel. Kvinnenes stemmer avgjorde sannsynligvis utfallet i en del valgkretser, og Frisinnede Venstre fikk størst uttelling.[21]

Frisinnede Venstre gikk forsiktig frem i spørsmål om å utvide stemmeretten. Michelsen hadde vært for allmenn stemmerett for kvinner, men opptrådt passivt.[20][22] Etter valget i 1909 fantes krefter i stortingsgruppen som trakk i ulike retninger, men den sterkeste motstanderen var statsråd Sofus Arctander, som endte med å gå av på saken. I 1913, da stortingsgruppen var sterkt redusert, var den med på Stortingets enstemmige beslutning om allmenn stemmerett for kvinner.[20]

Den urbankulturelle delen av Frisinnede Venstre hadde en antiklerikal tendens, og de sluttet opp om liberale standpunkter i kirkestriden.[1][23][24] De lyttet sjelden til kirkelig antifeminisme. I 1911 og 1912 stemte flere i Frisinnede Venstres stortingsgruppe sammen med Venstre og Arbeiderpartiet for å tillate kvinner i alle statlige stillinger, også som prester i statskirken.[20]

Frisinnede Venstre var, til forskjell fra Høyre, sterke statskirketilhengere, fordi de antok at liberale prester ville utsettes for meningstvang innenfor en «fri folkekirke».[23]

Krav om sparepolitikk[rediger | rediger kilde]

Frisinnede Venstre var etter stortingsvalget i 1912, ifølge historiker Alf Kaartvedt, «utslettet som et selvstendig, innflytelsesrikt parti med mulighet til å diktere samarbeidsbetingelser overfor Høyre».[25] Høyre oppfattet Frisinnede Venstre som urimelig kravstort.[1][16]

Høyre og Frisinnede Venstre kom tilbake til regjeringsmakten etter den første verdenskrig, da dyrtiden og statens inngrep i økonomien, avholds- og målsak og Arbeiderpartiets radikalisering skapte sterke fronter.[26]

Ved regjeringskrisen i 1919 prøvde Otto B. Halvorsen og senere Christian Michelsen å danne en samlingsregjering av alle partier, eventuelt en flertallsregjering med Høyre, Venstre og Frisinnede Venstre. Michelsen-alternativet var uttrykk for et ønske om en handlekraftig regjering hevet over partiene. Forsøket mislyktes, og makten fortsatte å veksle mellom mindretallsregjeringer.[2][27]

Våren 1923 døde statsminister Otto B. Halvorsen. Høyre klarte ikke å samle seg om en av sine egne, men Abraham Berge ble godtatt av de som ønsket en stram finanspolitikk.[26][28] Berge så for seg avgiftsinntekter fra brennevinssalget, som da foregikk illegalt, ved å oppheve forbudet straks. Regjeringen fikk stortingsflertallet imot seg og gikk av få måneder før stortingsvalget i 1924.[7][26][29]

Fedrelandslaget og Nansen-forsøket[rediger | rediger kilde]

Krefter i Frisinnede Venstre lanserte nasjonalhelten Fridtjof Nansen som statsminister i 1926. «Nansen-forsøket» fikk ikke den støtten det behøvde i de borgerlige partiene.

Frisinnede Venstre så radikaliseringen av arbeiderbevegelsen som en alvorlig trussel. Partiet målbar mellomkrigstidens borgerlige nasjonalisme, som hadde brodd mot den internasjonale sosialismen. Dette fikk sitt kraftigste utslag ved dannelsen av Fedrelandslaget i 1925.[4][15]

Forsøk på løsrivelse fra Høyre[rediger | rediger kilde]

Partiet hadde dårlig økonomi frem til finansieringsgruppen Vort land begynte å kanalisere midler til de som ønsket at Frisinnede Venstre skulle opptre mer selvstendig. Etter 1926 var det klart at partiet vendte seg bort fra Høyre. De løste valgtaktiske problemet som oppstod ved å inngå listeforbund, som ble innført fra og med stortingsvalget i 1930.[16]

I 1931 vedtok Frisinnede Venstres landsmøte, etter lengre debatt, å endre partinavn til Frisinnede Folkeparti.[30]

Den fremste talsmannen for en selvstendig retning var Rolf Thommessen,[16] som hadde overtatt som ansvarlig redaktør i Tidens Tegn etter sin far Ola Thommessen i 1917. Thommessen lot seg oppstille til Stortinget fra Akershus på en ren Frisinnede Venstre-liste i 1927. At Thommessen brukte så mye av sine krefter på politikk, og brukte spaltene i Tidens Tegn til ytringer som ikke vant hold opinionen, kan ha bidratt til å svekke avisens økonomi. Han måtte selge seg ut av avisen og fratre som redaktør.[31]

Frisinnede Venstre åpnet i 1920-årene for en mer aktiv stat i økonomien, blant annet for å gripe inn i arbeidskonflikter. Sosialøkonomen Oskar Jæger var en av partiets viktigste tenkere, og han ønsket å utvikle Frisinnede Venstre til et mer selvstendig, sosialt reformparti.[5][16][32]

Frisinnede Venstres ideologi og politikk tok etter hvert til seg alternative tanker og løsninger som ikke var tradisjonelt borgerlige eller sosialistiske. Flere organisasjoner og personer hadde i mellomkrigstiden slike løsninger på den økonomiske krisen. Ettersom disse tankene ikke fikk hold i opinionen, ble partiet marginalisert.

Rolf Thommessen var den største pådriveren for blokksamtalene i perioden 1933–1936 mellom Bondepartiet, Fedrelandslaget, Frisinnede Folkeparti og i en kort periode også Nasjonal Samling. Frisinnede Folkeparti hadde ved stortingsvalget 1933 et kortvarig valgsamarbeid med Nasjonal Samling. En av motstanderne av et slikt samarbeid, Rudolf Ræder fra Trondheim, ble Frisinnede Folkepartis siste stortingsrepresentant.

Forvitring[rediger | rediger kilde]

I løpet av 1930-årene smeltet mesteparten av selve partiorganisasjonen sammen med Høyre. Ved stortingsvalget 1936 stilte Frisinnede Venstre felleslister med Fedrelandslaget og tapte sin siste representasjon på Stortinget. På dette tidspunktet hadde de fleste i partiet gått inn i Høyre, og Rudolf Ræder og Trygve Swensen ledet i hver sin omgang de siste restene av det oppsmuldrede partiet frem mot den andre verdenskrig. Ræder var partiets eneste stortingsrepresentant fra 1934 og meldte for en periode overgang til Bondepartiet foran kriseforliket i 1935.[33]

Partiet stod usedvanlig sterkt i Trondheim, selv i de siste årene før krigen. Partilaget i Trondheim beholdt navnet Frisinnede Venstre. Det hadde markante kommunepolitikere som Kristian Bryn, Asbjørn Lindboe og Johan Cappelen. Partiets talerør Dagsposten ved redaktør Johannes Knudsen var byens største avis.[34][35] I navnestriden der byen ble påtvunget navnet Nidaros, appellerte Frisinnede Folkeparti sterkt til bypatriotismen, og partiets lokalpolitikere aksepterte aldri Trondheim-navnet som kompromiss.[35][36] Den senere statsministeren John Lyng ble høsten 1934 leder for en bystyregruppe med 16 representanter. Lyng meldte seg inn i Høyre i 1938.[37] Redaktør Knudsen og en del andre fra Frisinnede Venstres høyreradikale fløy i Trondheim tok stilling for Nasjonal Samling under okkupasjonen.[35]

Landsstyret i Frisinnede Folkeparti vedtok i august 1945 at partiet ikke skulle stille egne lister ved stortingsvalget.[38] Partinavnet hang ved på en del Høyre-lister ved kommunevalgene, men partiet ble ikke gjenreist.

Hvorfor partiet i liten grad blir husket i ettertiden har historikeren Hans Fredrik Dahl forklart slik: «Hvorfor har ingen hørt om partiet i dag? Fordi det er glemt — og fordi Høyre selv ikke vil huske på det, verken i sin jubileumshistorie eller i sin politiske tradisjon. De frisinnede hadde nemlig en lei tilbøyelighet. De så seg om etter nye og friske løsninger, speidet ut over bønders og småkjøpmenns horisont og lette etter store saker. Og 1920- og 30-tallets nye, store bevegelse på borgerlig side, det var fascismen.»[13]

Ledere[rediger | rediger kilde]

Formenn i hovedstyret

Formenn i stortingsgruppen

Generalsekretærer
  • Harald Hauge 1909–1911
  • Anders Hauge 1911–1918
  • Rolf Thommessen 1918–1924
  • Bernhard Kjelstrup 1924–1936

Valghistorikk[rediger | rediger kilde]

Stortingsvalg
Valg Oppslutning (%) Mandater
1909 41,41
23 / 123
1912 33,01
4 / 123
1915 28,71
1 / 123
1918 30,41
10 / 126
1921 33,41
15 / 150
1924 32,51
11 / 150
1927 1,4
2 / 150
1930 2,6
4 / 150
1933 1,62
1 / 150
1936 1,33
0 / 150

Merknader

  1. Valgsamarbeid med Høyre.
  2. Valgsamarbeid med Nasjonal Samling.
  3. Valgsamarbeid med Fedrelandslaget.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e Torgersen, Ulf (1966). «Våre helter og høvdinger». Kontrast: tidsskrift for politikk, kultur, kritikk. Oslo: Pax (3): 58–70. ISSN 0085-2597. 
  2. ^ a b c d e f g Wyller, Thomas Chr. (1975). Christian Michelsen: politikeren. Oslo: Dreyer. s. 174–202. ISBN 82-09-01248-7. 
  3. ^ a b c d Stenseth, Bodil (1993). En norsk elite: nasjonsbyggerne på Lysaker 1890–1940. Oslo: Aschehoug. s. 121–128. ISBN 82-03-16857-4. 
  4. ^ a b c d Sørensen, Øystein (1993). Fridtjof Nansen: mannen og myten. Oslo: Universitetsforlaget. s. 139–147. ISBN 82-00-21735-3. 
  5. ^ a b Hveding, Øistein (1994). «Det Frisinnede Venstre i norsk politikk». I Andersen, Håkon With, Dahl, Svein, Haarstad, Kjell og Simensen, Jarle. Clios tro tjener: festskrift til Per Fuglum. Universitetet i Trondheim. s. 101–110. ISBN 82-7765-000-0. 
  6. ^ a b c d Sørensen, Øystein (1988). «Colbjørnsen-tradisjonen i norsk politikk 1770–1940». Historisk tidsskrift. 67 (3): 303–311. ISSN 0018-263X. 
  7. ^ a b c d Carstens, Svein. «Abraham Berge». Norsk biografisk leksikon (digital utg.). snl.no. Besøkt 2. mars 2024. 
  8. ^ a b Wyller, Thomas Chr. (1975). Christian Michelsen: politikeren. Oslo: Dreyer. s. 40–52. ISBN 82-09-01248-7. 
  9. ^ Wyller, Thomas Chr. (1975). Christian Michelsen: politikeren. Oslo: Dreyer. s. 154–166. ISBN 82-09-01248-7. 
  10. ^ a b c d e f Greve, Tim (1964). «1908–1912: Kampen om regjeringsmakten». I Hambro, C.J. m.fl. (red.). Det Norske Storting gjennom 150 år. III. Utgitt av Stortinget. Oslo: I kommisjon hos Gyldendal. s. 175–188. 
  11. ^ a b Fuglum, Per (1989). Én skute – én skipper: Gunnar Knudsen som statsminister 1908–10 og 1913–20. Trondheim: Tapir. s. 20–29 og 100–101. ISBN 82-519-0910-4. 
  12. ^ a b c d Kaartvedt, Alf (1984). Høyres historie. 1. Oslo: Cappelen. s. 299–325. ISBN 82-02-04990-3. 
  13. ^ a b Dahl, Hans Fredrik (13. oktober 2013). «Til høyre for Høyre»Gratis registrering kreves. Dagbladet. Oslo. Besøkt 2. mars 2024. 
  14. ^ Stenseth, Bodil (1993). En norsk elite: nasjonsbyggerne på Lysaker 1890–1940. Oslo: Aschehoug. s. 128–142. ISBN 82-03-16857-4. 
  15. ^ a b Østerud, Øyvind (2015). «Kampen om selvstendigheten og språket: Nasjon, nasjonsbygging, nasjonalisme». I Seland, Bjørg. Selvstendighet og nasjonsbygging 1814–2014. Oslo: Cappelen Damm Akademisk. ISBN 978-82-02-49927-3. doi:10.23865/noasp.78. 
  16. ^ a b c d e Danielsen, Rolf (1984). Høyres historie. 2. Oslo: Cappelen. s. 180–190. ISBN 82-02-04991-1. 
  17. ^ Kaartvedt, Alf (1984). Høyres historie. 1. Oslo: Cappelen. s. 247–254. ISBN 82-02-04990-3. 
  18. ^ Kaartvedt, Alf (1984). Høyres historie. 1. Oslo: Cappelen. s. 244. ISBN 82-02-04990-3. 
  19. ^ Lønnå, Elisabeth (1996). Stolthet og kvinnekamp: Norsk Kvinnesaksforenings historie fra 1913. Oslo: Gyldendal. s. 58. ISBN 82-05-24495-2. 
  20. ^ a b c d Agerholt, Anna Caspari (1973). Den norske kvinnebevegelses historie. Med innledning av Kari Skjønsberg (ny utg.). Oslo: Gyldendal. s. 222–244. ISBN 82-05-05877-6. 
  21. ^ Larsen, Eirinn og Øksendal, Lars Fredrik (2013). «De glemte kvinnevalgene». Historisk tidsskrift. 92 (4): 563–590. ISSN 0018-263X. doi:10.18261/ISSN1504-2944-2013-04-06. 
  22. ^ Wyller, Thomas Chr. (1975). Christian Michelsen: politikeren. Oslo: Dreyer. s. 168–169. ISBN 82-09-01248-7. 
  23. ^ a b Ellingsen, Terje (1973). Fri folkekirke: Den norske kirkes forfatning under debatt 1906–1916. Oslo, Bergen og Tromsø: Universitetsforlaget. s. 74–75 og 156–159. ISBN 82-00-07027-1. 
  24. ^ Kaartvedt, Alf (1984). Høyres historie. 1. Oslo: Cappelen. s. 295. ISBN 82-02-04990-3. 
  25. ^ Kaartvedt, Alf (1984). Høyres historie. 1. Oslo: Cappelen. s. 338. ISBN 82-02-04990-3. 
  26. ^ a b c Greve, Tim (1964). «1920–1928: Skiftende mindretallsregjeringer». I Hambro, C.J. m.fl. (red.). Det Norske Storting gjennom 150 år. III. Utgitt av Stortinget. Oslo: I kommisjon hos Gyldendal. s. 175–188. 
  27. ^ Danielsen, Rolf (1984). Høyres historie. 2. Oslo: Cappelen. s. 10–14. ISBN 82-02-04991-1. 
  28. ^ Danielsen, Rolf (1984). Høyres historie. 2. Oslo: Cappelen. s. 110–114. ISBN 82-02-04991-1. 
  29. ^ Danielsen, Rolf (1984). Høyres historie. 2. Oslo: Cappelen. s. 125–127 og 134–135. ISBN 82-02-04991-1. 
  30. ^ «Frisindede venstre skifter navn». Adresseavisen. Trondheim: 5. 1. september 1931. 
  31. ^ Ottosen, Rune. «Rolf Thommessen». Norsk biografisk leksikon. 
  32. ^ Carstens, Svein. «Oskar Jæger». Norsk biografisk leksikon (digital utg.). snl.no. Besøkt 9. mars 2024. 
  33. ^ Norland, Andreas (1973). Hårde tider : Fedrelandslaget i norsk politikk. Oslo: Dreyers forlag. s. 254. 
  34. ^ Kirkhusmo, Anders (1997). «Det konservative regimet: administrasjonen». Trondheims historie 997–1997. 5. Hovedredaktør Jørn Sandnes. Oslo: Universitetsforlaget. s. 161–163. ISBN 82-00-22860-6. 
  35. ^ a b c Rygg, Per (1984). «Nasjonal Samling i Trondheim og Strinda 1940–1945». Trondhjemske samlinger. Trondhjems historiske forening: 101–117. ISSN 0800-4722. 
  36. ^ Kirkhusmo, Anders (1997). «Det konservative regimet: administrasjonen». Trondheims historie 997–1997. 5. Hovedredaktør Jørn Sandnes. Oslo: Universitetsforlaget. s. 191. ISBN 82-00-22860-6. 
  37. ^ Langslet, Lars Roar (1989). John Lyng: Samarbeidets arkitekt. Oslo: Cappelen. s. 36–38. ISBN 82-02-11184-6. 
  38. ^ «Det frisinnede folkeparti stiller ikke egne lister ved stortingsvalget». Nordlandsposten. Bodø: 3. 30. august 1945. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]