Kina

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Kinesisk kultur)
Hopp til navigering Hopp til søk

Koordinater: 34°N 103°Ø

Folkerepublikken Kina
中华人民共和国

Flagg

Våpen

FlaggRiksvåpen

Kart over Folkerepublikken Kina

InnbyggernavnKineser, kinesisk
HovedstadBěijīng
TidssoneUTC+8
Areal
 – Totalt:
 – Vann:
Rangert som nr. 4
9 596 960[a] km²
2,8 %
Befolkning
 – Totalt:
Rangert som nr. 1
1 367 485 388[b]
Bef.tetthet142,49 innb./km²
HDI0,719 (rangert som nr. 91)
StyreformEnhetlig folkerepublikk med ettpartisystem
PresidentXi Jinping
StatsministerLi Keqiang
President for DNFWu Bangguo
Formann for FPRKJia Qinglin
Offisielle språkKinesisk
ValutaKinesisk renminbi (CNY)
Nasjonaldag1. oktober
NasjonalsangDe frivilliges marsj (Yìyǒngjūn Jìnxíngqú)
ISO 3166-kodeCN
Toppnivådomene.cn

a^ CIA World Factbook (15. juli 2008)
b^ CIA World Factbook (est. juli 2015)

Kina, offisielt Folkerepublikken Kina (hànzì:中华人民共和国 , pīnyīn: Zhōnghuá Rénmín Gònghéguó), er det største landet i Øst-Asia og verdens mest folkerike land.

Kina hadde ved folketellingen i 2010 en befolkning på 1 339 724 852 innbyggere, noe som utgjør ca. 20 % av verdens befolkning. Landet har et landareal på 9 388 211 km², og grenser til 14 land: Mongolia, Russland, Nord-Korea, India, Nepal, Pakistan, Afghanistan, Tadsjikistan, Kirgisistan, Kasakhstan, Bhutan, Myanmar, Laos og Vietnam.

Kina er verdens eldste fortsatt eksisterende sivilisasjon. Landets historie kjennetegnes av gjentatte delinger og gjenforeninger mellom skiftende perioder av fred og krig, og voldelige dynastiske skifter. Makten var gjerne konsentrert i den kinesiske keiserens hender, men skiftet noen ganger til mektige embedsmenn og regionale krigsherrer. Landets territoriale utbredelse har variert i historien. I mange århundrer, særlig fra det 7. århundre til og med det 14. århundre, gjaldt Kina som verdens mest avanserte sivilisasjon og var Øst-Asias dominerende kulturelle sentrum.

På 1800- og 1900-tallet var landet for svakt til å slå tilbake europeisk kolonialisme og japansk invasjon, og perioden var preget av stadig ufred og økonomisk stagnasjon. Etter en blodig krig med Japan fra 1937 til 1945 fortsatte stridighetene i form av en borgerkrig mellom nasjonalister og kommunister, og etter Mao Zedong og kommunistenes seier ble Folkerepublikken Kina etablert på fastlandet, mens den tapende part trakk seg tilbake til øya Taiwan der de fortsatte og styre som Republikken Kina. Folkerepublikken Kina er derfor i en viss forstand bare den ene av to kinesiske stater.

Økonomien i Kina har tradisjonelt vært kjennetegnet av en forholdsvis fattig jordbrukssektor med 800 millioner bønder, samtidig som de store byene langs kysten gjennomgår en forrykende rask eksportledet industrialisering. Etter år 2000 har Kina i stadig sterkere grad markert seg som en teknologisk og økonomisk stormakt.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

«Zhōngguó»[rediger | rediger kilde]

Midt - Rike, Kina, skrevet med tradisjonelle og forenklede kinesiske skrifttegn

Kineserne kaller landet sitt Zhōngguó, normalt oversatt til «Riket i midten» eller «Landet i sentrum». Men bruken av betegnelsen har ikke vært geografisk entydig, og har også sine kulturelle og politiske sider. I Vår- og høstperioden ble den benyttet kun om de relativt høyt utviklede statene rundt om Huáng Hés midterste løp, og kulturelt mindre utviklede stater, som Chu og Qín var ikke medregnet. Senere ble sydligere områder medregnet, slik at regionene omkring Chángjiāng (Yangze) – og Perlefloden var med. På Táng-dynastiets tid var også «barbariske» regimer som Xianbei og Xiōngnú inne.

Før og i Hàn-dynastiets regjeringstid hadde Zhōngguó tre spesifikke betydninger:

  1. Området omkring hovedstaden, dvs. keiserens egne områder.
  2. Området under de sentrale styrkenes direkte kontroll. I Shǐjì heter det: «Åtte fjell er vidgjetne i riket. Tre er hos Man- og Yi-barbarene. Fem er i Zhōngguó».
  3. Området som nå kalles det nordkinesiske slettelandet.

Da Kina ble brutt opp i en rekke mindre stater etter Hàn-dynastiet gjennomgikk Zhōngguó-begrepet forandringer, ikke minst som følge av de nomadiske gruppene som trengte inn fra nord. Dette gjaldt desto mer etter at den kinesiske sivilisasjons vugge, områdene langs Huáng Hé, ble overtatt av disse inntrengerne. For eksempel begynte Xianbei-folket å omtale riket sitt, Det nordlige Wei, som Zhōngguó for å skille det fra Sørdynastiene, som de kalte Yi (夷, som betyr barbarene). Sørdynastiene på sin side, som bestod av folk som hadde blitt presset sørover av inntrengerne, kalte det nordlige Wei for Lu (虏, som betyr «forbrytersk» eller «fange». På denne måten ble Zhōngguó mer en kvalitetsbetegnelse som innebar politisk legitimitet.

Begrepet ble brukt fra 900-tallet av de respektive konkurrerende Liao-, Jin- og Sòng-dynastiene. Begrepet Zhōngguó ble da relatert til geografisk, kulturell og politisk identitet, og ikke lengre fortrinnsvis om etnisk opprinnelse.

Republikken Kina og senere Folkerepublikken Kina har brukt Zhōngguó om alle de områder og folk som var innenfor deres politiske kontroll. På dette grunnlaget fremholdes det at alle de 56 anerkjente etniske grupper er Zhōngguó rén (中國人), altså Zhōngguó-folk.

«Kina»[rediger | rediger kilde]

Ordet «Kina» er sannsynligvis avledet fra «Qín», dynastiet til kinas første keiser Qin Shi Huangdi.

Det norske ordet «Kina» og den sjeldnere latinske forstavelse «sino-», er sannsynligvis avledet fra «Qín» (uttales som halvveis mellom skinn og tsin, og med stigende tonefall). Andre tror at «Kina» kan komme fra et av de kinesiske ordene for te ( 茶 chá) eller silke (kinesisk 丝 ). Uansett har ordet «Kina» gått gjennom mange fremmedspråk langs Silkeveien før det til slutt nådde frem til Europa. Vestens betegnelse «Kina» har senere vandret tilbake til Japan, men har der utviklet et nedsettende ord, shina.

I snever forstand kan «Kina» bety «det egentlige Kina», eller sedvanlig «det egentlige Kina» samt Mandsjuria, Indre Mongolia, Tibet og Xīnjiāng. De nevnte regionenes grenser sammenfaller ikke nødvendigvis med de moderne provinsgrensene. I mange sammenhenger siktes det med «Kina» til Folkerepublikken Kina (eller Fastlands-Kina), mens «Táiwān» benyttes sidestilt om «Republikken Kina». I den engelsktalende forretningsverden finnes begrepet «the Greater China region» (eller på kinesisk 大中華地區) om Kina på en litt uavgrenset og inkluderende måte.

Sinologer benytter ordet «Kina» på en måte som er omtrent like avgrenset som den klassiske kinesiske bruken av Zhōngguó, eller avgrenset til den hàn-kinesiske etniske gruppen som utgjør 92 % av den kinesiske befolkningen.

Naturgeografi[rediger | rediger kilde]

Topografisk kart over Kina

Folkerepublikken Kina grenser til Tadsjikistan, Kirgisistan, Kasakhstan, Russland, Mongolia, Nord-Korea, Gulehavet, Østkinahavet, Formosastredet, Sørkinahavet, Vietnam, Laos, Myanmar, Bhutan, Nepal, India, Pakistan og Afghanistan.

Kina har mange forskjellige landskap, med fjell og fjellplatåer som dominerer i vest, og lavland i øst. De viktigste elvene flyter fra vest til øst (Chang Jiang (Yangtze), Huang He, Amur) og noen ganger mot sør (Perlefloden, Mekong, Brahmaputra).

Meget av Kinas jordbruksland ligger i områdene rundt de to viktigste elvene, Chang Jiang (Yangtze) og Huáng Hé, og rundt de elvene finner man den kinesiske kulturs og sivilisasjons vugge.

I øst er store og tett befolkede elvesletter ved Gulehavet og Østkinahavet; kysten mot Sørkinahavet er mer kupert. Hele det sørlige Kina er kupert med en rekke lave fjellpartier.

Mount Everest er verdens høyeste fjell, og ligger på grensen mellom Kina og Nepal.

I vest er det et stort sletteland og sør for det et stadig stigende høydedrag som etter hvert blir til fjell og til de mektige Himalayafjellene. Høyeste topp er Mount Everest. Det nordvestre hjørne er det også tørre ørkenlandskap som Taklamakan og Gobiørkenen.

I lange tider har Kinas sørvestre grense vært markert av de høye fjell og dype daler i Yunnan-provinsen. Hinsides fjellene ligger de moderne stater India og Myanmar.

Kinas klima varierer sterkt fra region til region. Den nordlige sone, som omfatter blant annet Beijing, har et klima med vintre som kan ha arktisk kulde. Den midtre sone, med blant annet Shanghai, har temperert klima. Den sørlige sone, med for eksempel Guangzhou, har et stort sett subtropisk klima.

Administrativ inndeling[rediger | rediger kilde]

Kinas provinser og prefekturer

Folkerepublikken Kina er inndelt i 23 provinser (medregnet Taiwan), fem autonome regioner, fire bykommuner på provinsnivå, og to spesielle administrative regioner. Dessuten består Folkerepublikken av 56 forskjellige offisielle nasjonaliteter.

Hongkong var tidligere en britisk koloni, men ble levert tilbake til Kina i 1997. Det har siden hatt status som en «spesiell administrativ region».

Provinser (省 shěng

Såkalte Autonome regioner(自治区)

Bykommuner(直辖市)

Spesielle administrative regioner(特别行政区)

Provins ifølge myndighetene i Beijing, men i praksis styrt av Republikken Kina

Demografi[rediger | rediger kilde]

Hàn-kinesisk kvinne i en gul og grønn hanfu, en tradisjonell drakt i denne folkegruppen.

Det har vært over hundre forskjellige etniske befolkningsgrupper i Kina. Hàn-kineserne er imidlertid tallmessig overlegne. I løpet av historien har mange etniske grupper blitt assimilert, eller forsvunnet uten spor. Flere tidligere etnisiteter er blitt sinisert (kinesiskpreget) og blitt Hàn-kinesere. Dette har ført til at antall Hàn-kinesere har økt dramatisk. I flere av Kinas (sentrale og sørlige) provinser er forskjellene i talemålet ofte så store at de må ty til «riksmålet» Mandarin eller skriftspråket (som er felles) for å gjøre seg forstått. Utenom Hàn-etnisiteten anerkjenner myndighetene i Folkerepublikken Kina til sammen 55 etniske minoriteter.

Kinas totale befolkningstall, som er verdens største, er 1,4 milliarder. Befolkningsveksten i 2007 var på 0,606 prosent. Ettersom den totale verdensbefolkning er rundt 7 milliarder, utgjør Kinas befolkning 20 % av verdens befolkning. Denne andelen kommer til å synke dramatisk i tiårene som kommer, ettersom landet siden 1979 har håndhevet en streng ettbarnspolitikk, mens land som for eksempel India ikke har gjennomført tilsvarende barnebegrensningstiltak. Ifølge FNs befolkningsprognoser kommer derfor India til å overta Kinas plass som verdens mest folkerike nasjon omkring 2030.

Den demografiske situasjon er svært ubalansert. De to viktigste problemene, som av mange demografer beskrives som tikkende bomber, er at barnetallene er svært lave i forhold til den eldre befolkning, og at kjønnsfordelingen blant barn på grunn av selektive tiltak, blant annet ved kjønnsseleksjon ved hjelp av abort eller spedbarnsdrap, er slik at man er på vei inn i en situasjon med et betydelig kvinneunderskudd.

Språk[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Kinesisk

Kinesisk er et tonespråk i den Sino-tibetiske språkfamilien. Hvis det regnes som et enkelt språk (slik kineserne selv gjør), ikke en språkfamilie (som vestlige lingvister ofte mener) er det verdens mest talte. Kinesisk har et klarere skille mellom skriftspråk og talespråk enn det en har i Vesten.

Kinesisk skriftspråk[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Hànzì

Korrekt rekkefølge og strøkretning ved skriving av kinesiske tegn følger bestemte regler.

Skriftspråket kan følges 3500 år tilbake. Det ble opprinnelig brukt til spådomskunst og administrasjon ved hoffet under Shāng-dynastiet. Skrifttegnene var opprinnelig bilder (piktogrammer) av naturfenomener, men senere under Zhōu-dynastiet begynte en å bruke dem fonetisk ved at ideogrammer som rimte ble lånt for å skape tegn for abstrakte fenomen. Fra da av ble de fleste nye tegn skapt ved å sammensette en del som kategoriklassifiserte tegnet, «en radikal», med et tegn som gav et hint om uttalen, «et fonetikum». Omkring 90 % av alle kinesiske skrifttegn er rent abstrakte sammensetninger av radikal-element og fonetikum. Derfor er det en utbredt myte å tro at kinesiske tegn er forvanskede bilder av fenomener i virkeligheten. (Selv om under 10 % av tegn opprinnelig har vært bilder. Som for eksempel 口 kǒu, munn; 人 rén, menneske; 女 , kvinne.)

Under Qín-dynastiet på 210-tallet f.Kr. ble tegnene standardisert. Tegnene fikk da navn etter det neste dynastiet, Hàn-dynastiet og heter i dag Hànzì-tegn («Hàn-folkets skrifttegn»). Dette skriftspråket holdt seg svært stabilt i form av Klassisk kinesisk frem til en reform på slutten av 1950-tallet, da antall strøk ble redusert etter modell fra vanlige håndskriftformer. Praktisk talt alt som utgis i Fastlands-Kina er skrevet med disse forenklede skrifttegnene, mens Taiwan (og til en viss grad Singapore, Hongkong og de eksilkinesiske miljøer) har holdt fast på de tradisjonelle skrifttegnene. Hànzi-tegn er er også utgangspunkt for det japanske skriftspråket Kanji.

Lantingji Xu er et kalligrafiverk malt i år 353 av Wang Xizhi. Kalligrafi er en viktig kunstart i Kina.

Kalligrafi er en viktig kunstart i Kina, på linje med malerkunst og musikk.

En utbredt misforståelse er at et skrifttegn alltid står for et ord. Et skrifttegn står alltid for én stavelse, ikke nødvendigvis for et ord. De fleste ord har to stavelser, noen kun én og enkelte tre eller fire.

Kinesisk talemål[rediger | rediger kilde]

Selv om skriftspråket er felles for Kina (små unntak for kantonesisk), er talespråket – spesielt i Sør-Kina – ofte så forskjellig at det er gjensidig uforståelig. I Fastlands-Kina kalles talespråket Hànyǔ («Hàn-folkets talemål»), mens dialektene omtales som navn på stedet + huà (for eksempel Shànghǎihuà = Shànghǎi-snakk = Shànghǎi-dialekt).

Skolesystemet og TV har imidlertid ført til at nesten alle kinesere behersker riksspråket Pǔtōnghuà som i Vesten kalles mandarin. Pǔtōnghuà bygger på dialekten rundt Běijīng og Nord-Kina der det er relativt små dialektforskjeller.

At kinesisk er et tonefallspråk vil si at tonefallet er like viktig for ordets betydning som sammensetningen av vokaler og konsonanter. Når kinesisk transkriberes til latinske bokstaver etter pīnyīn-standarden angis tonefallet med et aksenttegn. (Dette er ikke samme slag aksenter som man kjenner for eksempel fra fransk).

Standard kinesisk har fire toner.

  • 1. tone: høyt vedvarende tonefall (ā)
  • 2. tone: stigende (á)
  • 3. tone: synkende og så stigende (ǎ)
  • 4. tone: raskt fallende (à).

For personer med kinesisk som morsmål er tonefallet så opplagt at det sjelden skrives når pīnyīn benyttes, noe som fører til at vestlige personers forsøk på uttale kinesiske ord på det grunnlag gjerne blir fullstendig uforståelig for kinesisktalende.

Religion[rediger | rediger kilde]

Det keiserlige forfedretempel i Beijing. Kinas religiøse tradisjoner er svært sammensatte, men en form for forfedrekult er utbredt i de fleste religiøse retninger i landet.

Forskjellige filosofiske retninger har hatt en svært markant innflytelse på kinesisk kultur. De tre eldste hovedretninger utgikk fra konfutsianismen, taoismen og til sist buddhismen.

Kinas religiøse tradisjoner er svært sammensatte. Blant de religioner eller trossystemer som assosieres med Kina er forfedrekult, buddhisme, kinesisk folkereligion med røtter i eldgamle myter, konfutsianismen, taoismen og islam.

De fleste kinesere – 59 % av befolkningen, eller ca. 767 millioner mennesker – sier selv at de ikke er religiøse.[1] Men ritualer og religion – særlig den tradisjonelle troen på konfutsianismen, taoismen og buddhismen – spiller en viktig del i manges liv. Ca. 33 % av befolkningen følger en blanding av trosretninger som benevnes i statistikkene som «tradisjonell tro» eller bare «annet».

Ca. 8 % av befolkningen er buddhister.[2] Regjeringen har anslått antallet kristne til 16 millioner.[3] En uavhengig undersøkelse av East China Normal University i 2007 kom frem til at det er 40 millioner kristne i Kina, noe som er mye mer enn regjeringens tall, men samtidig lavere enn hva noen utenlandske observatører har kommet frem til.[4] Senere undersøkelser viser at antall kristne er sterkt økende og kan komme opp mot 247 millioner i 2030.[5]

Pr. 2016 var det mer enn det er 20 millioner muslimer i Kina.[6]

Befolkningspolitikk[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Den kinesiske ettbarnspolitikken

Kinesisk babyjente. Fra 1979 holdt myndighetene hardt på en ettbarnspolitikk, men fra 2015 har denne blitt noe myket opp.

Grunnet en befolkning på over 1,3 milliarder mennesker og en estimert vekstrate på 0,57% er Kinas regjering bekymret over og oppmerksom på sin befolkningsvekst og har med blandet hell forsøkt forskjellige typer familieplanleggingspolitikk.[7] Fra 1979 var regelen at hver familie kun fikk lov til å ha ett barn, med enkelte unntak for etniske minoriteter og for bønder på landsbygda dersom den førstefødte var en jente.[8]

Myndighetenes fødselspolitikk møtte folkelig motstand, særlig i landsbruksområder hvor det var bruk for arbeidskraft og fordi man i Kina tradisjonelt alltid ønsker seg sønner. Folk som ikke overholdt ettbarnspolitikken gav ofte uriktige opplysninger om antall familiemedlemmer under folketellinger.[9]

Offisiell politikk forbyr bruk av tvangsaborter eller tvangssterilisering, men det fremkommer jevnlig beskyldninger om at lokale embedsmenn tar drastiske midler i bruk for å nå befolkningsmålsetninger. Kinesiske demografers anslag over Kinas fødselsrate varierer fra 1,5 til 2,0. Regjeringen er særlig bekymret for at det vil bli født langt flere gutter enn piker fordi familier tradisjonelt foretrekker gutter, og det er derfor forbudt å bruke ultralyd til kjønnsbestemmelse og etterfølgende abort av pikefostre.

Den omstridte ettbarnspolitikken tok slutt i 2015, og siden den tid har gifte par anledning til å få to barn.[8]

Historie[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Kinas historie

Den kinesiske mur ved Jinshanling. De eldste delene av muren er fra styret til keiser Qin Shi Huangdi på 200-tallet f.Kr, men hoveddelen av dagens konstruksjon er fra Ming-dynastiet (1368–1644).

Den kinesiske sivilisasjon oppstod langs Huáng Hé-elva i Nord-Kina. Kineserne deler oftest opp historien i herskerdynastier, ettersom dynastiskiftene ofte innebar skifte av styreform, herskerklasse og hovedstad. Under Shāng-dynastiet ble skriftspråket, spådomskunst og litteratur som Yijing skapt. Zhōu-dynastiet var en periode preget av borgerkrig og splittelse på den ene siden og kulturell blomstring innen filosofi og litteratur på den annen side. Under Zhōu-dynastiet oppsto konfusianismen og taoismen, og litteratur og filosofi fra denne epoken ble grunnlaget for kinesisk kultur de neste 2000 år.

Alle smårikene ble samlet under keiser Shǐhuángdì i 221 f.Kr., og slik oppstod Qín-dynastiet. I Qín-årene ble byggingen av Den kinesiske mur igangsatt, et byggeprosjekt som med pauser pågikk i 1800 år. Etter at landet ble samlet av Qín-herskerne fulgte omkring 13 andre såkalte dynastier. Mange av dem omfattet et system med underlagte kongedømmer, fyrstedømmer, hertugdømmer, grevskap osv., men etter hvert nøt keiseren en reell sentralmakt. Keiserne hadde forskjellige former for regjeringer med statsminister og andre ministre, og i kortere perioder lå den reelle makten i embetsverkets, keiserslektens eller hoffevnukkenes hender.

Qíns skrekkvelde brøt sammen etter kort tid og gav plass til Hàn-dynastiet. I denne perioden ble konfusianismen forvandlet til en statsfilosofi, og Zhōu-tidens kultur fikk status som ideal. Under Suí-dynastiet ble det gigantiske byggeprosjektet Keiserkanalen oppført for å forsyne troppene ved muren. Táng-dynastiet blir av de fleste kinesere regnet som landets kulturelle gullalder, hvor kalligrafi og poesi nådde sitt høyeste nivå noensinne.

For det meste var de kinesiske hovedsteder beliggende i den østlige del av riket. De fire byene som oftest eller lengst var hovedsteder, var Nanjing, Beijing, Chang'an (i dag Xi'an) og Luoyang.

Yuán-, Míng- og Qing-dynastiene[rediger | rediger kilde]

Europeerne deler opp den kinesiske kaken. Fransk karikatur, 1898. På slutten av 1800-tallet var et sterkt svekket Kina et lett bytte for de europeiske stormaktene, som tvang de kinesiske myndighetene til å gjøre store innrømmelser.

Mongolene brøt gjennom muren på 1200-tallet og grunnla Yuán-dynastiet. De ble etter kort tid assimilert i den kinesiske kultur, og ble styrtet og etterfulgt av Míng-dynastiet. I Míng-perioden ble hovedstaden flyttet til Beijing der Den forbudte by ble oppført. Kinesiske oppdagere la ut på oppdagelsesferder til andre kontinenter, en virksomhet som tok slutt rett før europeerne for første gang nådde Kina med sine handelsskip.

Fra 1644 regjerte Qing-dynastiet (også kjent som Mandsju-dynastiet). Inntil 1700-tallet hadde Kina et klart teknologisk fortrinn i forhold til folkene i Sentral-Asia, men sakket samtidig akterut i forhold til Europa. Dette la grunnlaget for 1800-tallets defensive avvisning fra kinesernes side til den europeiske imperialisme, samtidig som Kina selv ekspanderte innover mot Sentral-Asia. Kina tapte på denne tiden flere kriger mot europeere og naboland, slik som opiumkrigene (1839–1842 og 1856–1860), den fransk-kinesiske krig (1883–1885) og den første kinesisk-japanske krig (1894–1895).

Kina på 1900-tallet[rediger | rediger kilde]

Chiang Kai-shek ledet Kuomintang og Republikken Kina fra 1925 til 1975. Etter tapet i den kinesiske borgerkrigen mistet de kontrollen over fastlandet, men Kuomintang fortsatte å styre på Taiwan.

I 1912 gikk det mandsju-dominerte Qing-dynastiet under, og ble erstattet av republikansk statsstyre i landet. Sun Yat-sen ble utropt til president. Men snart tvang Yuan Shikai, en Qing-general som hadde gått over til de revolusjonæres side, Sun til å tre tilbake og overlate presidentskapet til ham selv. Det tok ikke lang tid før Yuan prøvde å få seg selv kåret til keiser, men han ble raskt avsatt.

Etter general Yuans fall gjenstod Kina som politisk fragmentert; riktignok satt det en internasjonalt anerkjent regjering i Beijing, men den var så å si maktesløs utover landet der lokale krigsherrer var de virkelige maktutøvere.

Mot slutten av 1920-tallet klarte Kuomintang (KMT) under Chiang Kai-shek å gjenforene landet og bringe det under sin effektive kontroll. Hovedstaden ble da flyttet til Nanjing, og KMT begynte å iverksette et moderniseringsprogram i henhold til Sun Yat-sens tanker om landet som en moderne og demokratisk stat. Men fordi man likevel mente at tiden ikke var helt moden for demokratiet, ble dette Kina en ettpartistat.

Under massakren i Nanjing i 1937 drepte japanerne anslagsvis over 300 000 kinesere i løpet av kun seks uker. Mennesker ble kokt levende, brent i hel, overkjørt av stridsvogner og ved andre forferdelige metoder.[10] Forholdet mellom Japan og Kina er fortsatt anstrengt som en delvis følge av det som skjedde i Kina før og under den andre verdenskrig, og måten Japan har behandlet dette på i ettertid.[11] Mens tyskerne har betalt milliarder i erstatning, bygd minnesmerker og bedt om unnskyldning, mener mange at Japan fornærmer sine ofre med å tilbe krigsforbrytere som guder.[10]

Folkerepublikken blir opprettet[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Folkerepublikken Kinas historie

Mao Zedong grunnla Folkerepublikken Kina i 1949,og ledet den fram til sin død i 1976. Han var også grunnleggeren av den kommunistiske retningen kjent som maoisme.

Folkerepublikken Kina ble opprettet 1. oktober 1949 av kommunistpartiet etter at partiet hadde gått seirende ut av den kinesiske borgerkrig. Nasjonalist-partiet Kuomintang, som hadde tilkjempet seg regjeringsmakten i Republikken Kina etter Qīng-keiserdømmets fall i 1911, evakuerte da til øya Táiwān. Under ledelse av partiets eneveldige leder Máo Zédōng ble det igangsatt et program for å oppnå et klasseløst kommunistisk samfunn. Staten skulle skapes etter sovjetisk modell, men til forskjell fra nylig industrialiserte Sovjet, ønsket partileder Máo å bygge sin makt på bondebefolkningen, ikke industriarbeiderne. Landets offisielle ideologi ble maoismen, en variant av marxismen-leninismen som la vekt på folkelig mobilisering, oppvurdering av jordbruket, anti-tradisjonalisme og fiendtlig innstilling til vestlig innflytelse. Regimet igangsatte omfordeling av landbruksjorda, utryddelse av jordeierklassen og utdanningsreformer.

Troen på industrialisering gjennom massemobilisering førte til at partiet lanserte «det store spranget» (Dàyuèjìn), et storstilt forsøk på å ta igjen USA og Sovjet i stålproduksjon ved å bygge et smelteverk i nesten hver eneste landsby. Planen slo feil og førte til det som regnes for er verdenshistoriens største hungerkatastrofe. Antall ofre er ukjent, men anslagsvis mellom 20 til 30 millioner mennesker «mangler» ifølge landets befolkningsstatistikk. Etter «det store spranget» begynte Máo å føle sin posisjon i partiet truet. Dessuten brøt den tidligere alliansen med kommunistiske Sovjet sammen etter at den nye partiledelsen i Sovjet skiftet politisk kurs.

Under Kulturrevolusjonen (1966–1976) brukte Mao kommunistenes ungdomsbevegelse – Rødegardistene – til å renske ut politiske motstandere og forsøke å forandre samfunnet fra bunnen av.

I 1966 ble kulturrevolusjonen (Wéngé) igangsatt. Denne innebar at kommunistenes ungdomsbevegelse, millioner av rødegardister (Hóng wèi bīng), i realiteten fikk politimyndighet og nærmest ubegrensede fullmakter til å arrestere, forhøre og straffe personer som rødegardistene oppfattet som klassefiender. Millioner av mennesker, fremfor alt partifunksjonærer og intellektuelle ble tvunget til omskolering gjennom arbeid (Láojiào), det vil si straffearbeid i jordbruket. Skoler og universiteter ble stengt for at elevene og studentene skulle kunne benytte tiden til politiske massemøter og dugnadsarbeid. Tusenvis av kulturminnesmerker ble ødelagt for å fjerne symboler for landets førkommunistiske kultur. Sitatboken med politiske aforismer av formann Máo ble på kort tid den boka i hele verden med nest største opplag. I samtiden regnet regimets tilhengere kulturrevolusjonen for å være en nødvendig reaksjon mot illojalitet og byråkratisering av partiapparatet. Kritikerne og ofrene har påpekt at kulturrevolusjonen kastet landet ut i flere år med lovløshet, vilkårlig vold og økonomisk stillstand.

I 1972 gjorde USAs president Nixon et uventet skifte i utenrikspolitikken; hans besøk til landet var innledningen til normalisering av forbindelsene til Folkerepublikken Kina. USA og Folkerepublikken gjorde dette skiftet fordi begge statene anså Sovjetunionen som en større trussel enn hverandre. Folkerepublikken ble anerkjent som Kinas legitime regjering av FN, inntil da hadde republikken på Táiwān hatt Kinas plass i FN og sikkerhetsrådet.

I 1976 døde Máo Zédōng. Etter et kort interregnum der Máos enke og tidligere lederkrets kontrollerte partiet, gikk makten over til Dèng Xiǎopíng. Dèng igangsatte reformer for å gradvis innføre markedsøkonomi og tone ned persondyrkingen som hadde preget kulturrevolusjonen. Dèng og hans støttespillere var imidlertid nøye med ikke å svekke kommunistpartiets maktmonopol, og å unngå at ulønnsom statsindustri ble nedlagt så raskt at det kunne føre til massearbeidsledighet.

Kombinasjonen av fastholdelse av kommunistisk ettpartistat samtidig som markedsliberale reformer har blitt innført har ført til at vestlige kommentatorer har benyttet betegnelsen markeds-leninismen på landets styreform. Staten beholder utstrakt kontroll over pressen, partiet og politiet, men på grunn av landets størrelse har myndighetene i Beijing begrenset oversikt over de lokale maktelitene. Siden reformene i 1978 har Folkerepublikken Kina blitt en av verdens største eksportører av industrivarer. I stor grad har de fått tilgang til teknologi ved å inngå samarbeid med vestlige selskaper (joint-ventures).

Politikk og administrasjon[rediger | rediger kilde]

Xi Jinping er Folkerepublikken Kinas øverste leder. Han er landets president, Kommunistpartiets generalsekretær og leder for den sentrale militærkommisjon.

Folkerepublikken er en sosialistisk republikk og en (ikke-føderal) sentralstat. Landet regjeres på grunnlag av forfatningen fra 1982. Statssystemet består av to parallelle, hierarkiske strukturer for politikkutforming – den formelle folkevalgte strukturen med landets Folkekongress, Regjering og President på nasjonalt nivå, og partistrukturen med Partikongressen, Sentralkomiteen/Politbyrået og Generalsekretæren på nasjonalt nivå. I tråd med Formann Mao Zedongs lære om det revolusjonære partiets status som mobiliserende representant for bønders og arbeideres objektive klasseinteresser, har partiet politisk maktmonopol og det er uklar maktfordeling mellom Kommunistpartiet og de folkevalgte styringsorganene. Siden 1990-tallet har Kommunistpartiet åpnet opp for bedriftseiere og næringslivsledere, en utvikling som skjøt fart under president Jiang Zemin. Kinas nåværende president er Xi Jinping og nåværende statsminister er Li Keqiang.

Mens Kinas økonomi ble liberalisert etter Deng Xiaopings maktovertakelse på 1980-tallet, har ikke det politiske system blitt tilsvarende demokratisert. Valg til folkevalgte organer innebærer ikke flerpartivalg, og er ikke reelt demokratiske. Valg mellom flere kandidater og ulike lister på kommunenivå ble prøvd ut i en periode etter 1999, men har ikke vært forsøkt på høyere nivåer. Unntaket er Hongkong, som har flerpartidemokrati også etter overdragelsen til Kina i 1987. Kina har sterke restriksjoner på organisasjonsfrihet, ytringsfrihet, forsamlingsfrihet, rett til å få barn, og religionsfrihet. Det politiske liv har tidvis vært preget av korrupsjon, til tross for synlige og offisielt prioriterte kampanjer med harde straffer for korrupte ledere. En høyt profilert rettssak endte i 2013 med domfellelse for Bo Xilai, partisjef i Chongqing-provinsen.[12]

Det politiske liv foregår primært innenfor kommunistpartiet, selv om det har vært forsøk på å etablere alternative politiske bevegelser. Myndighetene anser Falun Gong-bevegelsen for å være en konkurrerende samfunnsorganisasjon, og forfølger medlemmene. Studenter i Beijing gjennomførte demonstrasjoner for demokrati i 1989, men protestene ble brutalt slått ned av landets militære styrker. Fagbevegelsen i Kina er ikke uavhengig, og det er regulerte samarbeid mellom partene i arbeidslivet hvor fagbevegelsen har en stilling underordnet partiet og arbeidsgiverne.

Utenrikspolitikk[rediger | rediger kilde]

Ett-Kina-politikken medfører at land som søker diplomatiske relasjoner med Folkerepublikken Kina må anerkjenne dem som det eneste legitime Kina, og derfor må avstå fra å opprettholde relasjoner med Republikken Kina på Taiwan.

██ Taiwan (Republikken Kina)

██ forbindelser kun med Folkerepublikken

██ forbindelser kun med Republikken

██ uoffisielle forbindelser med Republikken

██ forbindelser med ingen av dem

Kina har diplomatiske relasjoner med de fleste større land i verden. Sverige anerkjente, som det første vestlige land, Folkerepublikken Kina den 9. mai 1950.[13] Folkerepublikken Kina overtok i 1971 Republikken Kina (Taiwan) sin plass som representant for Kina og ble en av de fem permanente medlemmer av sikkerhetsrådet. Kina er også observatør i Organisasjonen av alliansefrie nasjoner.

Kina fører Ett-Kina-politikk, som betyr at Kina kun vil ha diplomatiske forbindelser med land som anerkjenner Kinas krav på Taiwan og som ikke har diplomatiske forbindelser med Taiwan. Den kinesiske regjering er også kraftig imot at taiwanske politikere som Lee Teng-hui og Chen Shui-bian eller kontroversielle personer som Tenzin Gyatso (Tibets Dalai Lama) mottas offisielt av noen land.

Japan og Kina har innimellom hatt et anstrengt forhold til hverandre blant annet fordi at det i noen japanske skolebøker er benektelser av overgrep begått av japanske soldater i Kina under andre verdenskrig. En annen grunn er at japanske regjeringsembedsmenn med jevne mellomrom har besøkt Yasukuni-helligdommen. Forholdet mellom Kina og Japan ble bedre etter at Shinzo Abe ble Japans statsminister i 2006.

Menneskerettigheter[rediger | rediger kilde]

Demonstrant i Hongkong til støtte for regimekritikeren Liu Xiaobo. Lius krav om politiske reformer gjorde at han ble idømt lange fengselsstraffer for «undergravende virksomhet».[14]

Bruk av sensur er utbredt, og kommunistpartiet undertrykker enhver organisasjon som det anser for å være en trussel imot dets makt – som det var tilfellet med demonstrasjonene på Den himmelske freds plass i 1989. Kina er det landet i verden som idømmer og iverksetter flest dødsstraffer, både relativt sett og i absolutte tall. Myndighetene holder tallet på henrettede hemmelig, men Amnesty International anslår at Kina henretter flere tusen mennesker hvert år.[15]

Mediene er aktive med hensyn til å skrive om sosiale problemer og kritikk av korrupsjon i de lavere deler av regjeringen. Det er også oftere blitt tillatt å demonstrere på grunn av lokale problemer. Tidligere president Hu Jintao slo dog samtidig oftere ned på kritiske journalister, selv utenlandske.

Amnesty International laget en rapport om Kinas brudd på menneskerettigheter i forkant av Sommer-OL 2008.[16]

Økonomi og næringsliv[rediger | rediger kilde]

Kinesiske renminbi-sedler. Utenfor landets grenser omtales Kinas valuta vanligvis som «yuan», selv om dette egentlig bare er grunnenheten i valutaen renminbi.

Kina har en av verdens raskest voksende økonomier med 6-9 % årlig vekst siden markedsreformene startet for alvor i 1987. Kina er (2016) verdens nest største økonomi med et BNP på drøyt 11 200 milliarder amerikanske dollar. Verdiskapingen per innbygger var samtidig om lag 8 000 dollar, et inntektsnivå på linje med land i Sørøst-Europa, og 4-5 ganger høyere enn inntektsnivået i India. I 2009 ble Kina verdens største eksportnasjon med en vareeksport på 1.200 milliarder dollar.[17]

I 2015 var vareeksporten økt til 2 420 milliarder dollar, en dobling av eksportverdien i løpet av ni år. Importen var samme år 2 017 milliarder dollar, som gir et handelsoverskudd på 303 milliarder dollar i 2015.[18] Hovedeksporten består av tekstiler, elektroniske produkter, olje og oljeprodukter, kjemikalier, lettere industrivarer, og våpen. Også servicenæringen har vokst kraftig og utgjør mer enn 40 % av BNP.

Rénmínbì, RMB, («folkets penger») er valutaen i Folkerepublikken Kina men til daglig omtales den som kuài («spenn»). I vesten forkortes valutaen til CNY og ¥ eller Ұ brukes som symbol. I Kina bruker en derimot forkortelsen RMB og symbolet 元. Grunnenheten av rénmínbì er yuán (元.), som deles opp i 10 jiǎo (角), som igjen deles opp i 100 fēn (分). Den største enheten er 100 yuán og den minste er 1 fēn.

Reformer fra 1980-årene[rediger | rediger kilde]

Elektronikk-fabrikk i Guangdong (Kanton). Moderne forbrukerelektronikk er ofte designet av vestlige selskaper, mens den faktiske produksjonen foregår hos underleverandører i Kina.

De økonomiske reformene som startet i andre halvdel av 1980-tallet, tok sikte på å effektivisere landbruket og overflytte arbeidskraft fra bygda til mer produktiv industri og tjenesteyting i byene. Det ble i starten opprettet spesielle økonomiske soner (SEZ) hvor det ble innført markedsmekanismer, privat eiendomsrett og åpen utenrikshandel, for å få i gang eksponeringen av produksjonen mot konkurranse. Fortsatt er om lag tre fjerdedeler av befolkningen sysselsatt i jordbruket, men landbrukssektoren utgjør bare 13 % av BNP. Landet er en stor industrinasjon med egenproduksjon av biler, fly, IT-utstyr og andre kapital- og forbruksvarer. Guangdong-provinsen har stor lisensproduksjon av IT-utstyr og elektronikk, med basis i vekstbyene Shenzhen og Guangzhou.

Kina ble i 2001 medlem av WTO (Verdens handelsorganisasjon). Det er opprettet børser i Beijing og Shanghai, i tillegg til den eldre Hang Seng-børsen i Hongkong. Aksjemarkedene er likevel umodne, myndighetene tillater ikke større fluktuasjoner og griper ofte inn overfor svingninger i aksjekursene. Bankmarkedet er også umodent, noe som har bidratt til framveksten av et grått lånemarked hvor ikke-finansielle bedrifter og privatpersoner låner ut penger. Kina har lenge hatt en fundamental ubalanse i økonomien med høye investeringer og eksport, mens privat forbruk har vært beskjedent. Vestlige land med USA i spissen har anklaget Kina for å administrere en kunstig svak valuta for å styrke egen eksport på verdensmarkedet. Samlet utenriksgjeld har blitt redusert til om lag 12 prosent av BNP, mens statens totale gjeld inklusive innenriks fordringer er økende og har passert 60 prosent av BNP.[19]

Økonomiske nøkkeltall [20]

[21] [22]

2006 % av BNP 2009 % av BNP 2012 % av BNP 2015 % av BNP Kilder
BNP mrd US$ [23] 2.730 5.059 8.570,3 11.226,2 Verdensbanken, IHS
BNP/innb US$ [24] 2.082,2 3.800,5 6.264,6 7.958,0 IMF, Verdensbanken
BNP realvekst % [25] 12,7 9,2 7,8 6,9 IMF, Verdensbanken
Konsumpriser, endring 2,0 0,7 2,5 1,4 IMF
Renter repo, 1 uke 4,6 2,5 IMF
Investering mrd US$ [26] 1.165,8 42,7 2.407,5 47,6 4.004,5 47,3 4.841,0 43,8 IMF
Arbeidsløshet [27] 4,0 4,4 4,5 5,1 IMF, verdensbanken
Eksport mrd US$ [28] 973,5 35,7 1.260,3 23,7 2.188,3 24,2 2.431,0 22,0 IMF, Verdensbanken
Import mrd US$ [29] 764,5 29,1 1.040,2 19,9 1.956,4 21,5 2.046,0 18,5 IMF, Verdensbanken
Handelsbalanse mrd US$ [30] 178,4 6,5 196,3 3,9 230,6 2,7 385,5 3,5 IMF, Verdensbanken
Betalingsbalanse mrd US$ [31] 231,8 8,5 243,3 4,8 215,4 2,5 2,7 IMF, Verdensbanken
Budsjettbalanse, primær -0,7 -3,0 -1,5 -2,5 IMF

Industri, naturressurser og energi[rediger | rediger kilde]

Kina er rikt på naturressurser som blant annet kull og jernmalm, samt en betydelig andel av verdensreservene av sjeldne jordarter (rare earths). Landet utnytter olje- og gassforekomster i sør, men er blant verdens største importører av olje.

Turisme[rediger | rediger kilde]

Turister fotograferer Shanghais skyline fra strandpromenaden kjent som The Bund.

Med 60,7 millioner utenlandske besøkende i 2017 var Kina det fjerde største turistmålet i verden.[32] Flesteparten av de utenlandske besøkende er imidlertid kinesere fra Taiwan, Hongkong og Macao, og hvis disse holdes utenfor mottok landet 26 millioner utenlandske turister i 2014. De fleste utenlandske turister kommer fra andre land i Asia, og landene med flest antall turister til Kina er Sør-Korea, Japan, Russland, USA, Vietnam, Malaysia og Mongolia. Omtrent 20 % av turister til Kina er europeere, og omtrent halvparten av disse er russere.[33]

Større kinesiske foretak[rediger | rediger kilde]

Kinas næringsliv domineres av statseide bedrifter, og mange av disse hører blant verdens største konsern i sine bransjer. Alle de store bankene er statlige, og det samme gjelder samtlige fire lisenshavere innenfor telekommunikasjoner. Også de største energiselskapene er statseide, både innenfor oljeproduksjon (CNPC, CNOOC, Sinopec, PetroChina), og innenfor vannkraft- og kullkraftproduksjonen (State Grid, CPIC). En del større private selskaper er registrert i Hongkong, og noen større private selskap i fastlands-Kina har særlig vokst fram innenfor IT-industrien (Lenovo, Huawei, Alibaba).

Samfunn[rediger | rediger kilde]

Kalender[rediger | rediger kilde]

Kinesisk nyttår er den viktigste av de tradisjonelle kinesiske helligdagene, og feires i hele landet. Her fra fyrverkeriet under nyttårsfeiringen i Hongkong i 2012.

Den kinesiske kalender er en lunisolarkalender. I Kina benytter man i dag den gregorianske kalenderen, men den kinesiske kalender brukes fremdeles til markering av tradisjonelle helligdager, for eksempel kinesisk nyttår, Duanwu-festival og Månefesten. Den brukes også til å velge en gunstig dag for brylluper eller for innvielse av en ny bygning. Ettersom en måned i den kinesiske kalender er like lang som månens omløpstid, forteller kalenderen også noe om månens faser.

Den kinesiske kalender har også gitt navn til årene. De følger en syklus på tolv forskjellige år i denne rekkefølgen: rotte, okse, tiger, hare, drage, slange, hest, sau, ape, hane, hund, og gris. 5. februar 2019 begynner grisens år, mens rottens år begynner 25. januar 2020.

Forskning og teknologi[rediger | rediger kilde]

Eldre kinesisk kompass. De første kompassene ble funnet opp i Kina rundt 300-200 f.Kr.

Historisk sett har kinesernes tekniske oppfinnelser omfattet for eksempel kompasset, boktrykkerkunsten, papiret, den orientalske abakus, kruttet, armbrøsten og rustningen.

Nevnes bør også astrologi, arkitektur og geografi. Den kinesiske matematiker Zu Chongzhi klarte på 400-tallet å regne ut tallet π (pi) med syv desimaler. Alkymi er taoistisk kjemi, svært forskjellig fra moderne kjemi. Kineserne drev det tidlig langt innen biologi og urtelære, blant annet om medisinale planter. Likeså var kineserne tidlig ute med kirurgi, og er fremdeles helt i tet hva gjelder akupunktur.

I dag produserer Kina nær sagt alle tenkelige varer og tjenester for hjemmemarkedet, og har også en betydelig eksport. Av høyteknologiske varer produserer Kina særlig elektronikk og hardware, deriblant pc-er og telekommunikasjonsutstyr. Det foregår en god del innovasjon i Kina, men landet er uten tvil en stor netto-importør av teknologi og vitenskapelig kunnskap.

Massemedier[rediger | rediger kilde]

Kinas statlige fjernsynsselskap heter CCTV, og har hovedkontor i en karakteristisk skyskraper i Beijing.

Kinas største fjernsynsselskap er China Central Television (CCTV), som er statseid og underlagt Publisitetsdepartementet til Kinas kommunistparti. CCTV har 24 kanaler og når én milliard mennesker. De internasjonale kanalene til CCTV ble i 2016 skilt ut under merkenavnet China Global Television Network (CGTN), og CGTN driver kanaler på engelsk, arabisk, fransk, spansk og russisk.[34]

Folkerepublikken Kinas største dagsavis er Folkets dagblad, som er organ for kommunistpartiet. Landet har også to engelskspråklige aviser: Beijing-baserte China Daily og Shanghai-baserte Shanghai Daily. Den kinesiske regjeringen står også bak nyhetsbyrået Xinhua.

Kina har liten eller ingen grad av pressefrihet, og organisasjonen Reportere uten grenser rangerer landet nær bunnen i sine årlige oversikter over pressefrihet i verdens land.[35] Kinesiske medier er under streng statelig kontroll, og det er vanskelig for utenlandske journalister å arbeide i landet. Myndighetene overvåker også av hva folk poster på internett, i chat-rom og i sosiale medier, og journalister og bloggere som kritiserer myndighetene risikerer fengselsstraff.[36]

Kultur[rediger | rediger kilde]

Kinas kultur er en av verdens eldste. Landet hadde et utviklet samfunnssystem allerede for 4 000 år siden og det er i Kina mange store oppfinnelser har sett dagens lys, for eksempel papiret og boktrykkerkunsten, porselen, krutt og kompasset. Keiserdynastiene varte i mer enn 2 500 år og omfattet både epoker med stabilitet og med revolusjonerende forandring.

Musikk, dans og drama[rediger | rediger kilde]

Dragedans er en kinesisk tradisjonell fremvisningsdans. Den fremføres ofte under festiviteter.

Kineserne utviklet et stort antall musikkinstrumenter, blant annet zheng, xiao og erhu. Musikkinstrumentet sheng fikk en rekke arvtakere i Vesten.

Dragedans og Løvedans er kjente kinesiske former for fremvisningsdans.

Litteratur og skriftkultur[rediger | rediger kilde]

Kinesisk litteratur har en lang og rik historie, delvis tilskyndet av oppdagelsen av trykkekunsten under Song-dynastiet. Forut for den tid var de klassiske og religiøse manuskripter nettopp «manuskripter» – håndskrevne, med blekkpensel. Det dreide seg for det meste om konfutsianske, taoistiske og buddhistiske verker. For å granske disse tekstene opprettet de lærde et stort antall akademier. Noen av akademiene var finansiert av herskerdynastiene, og de kongelige kunne selv ta aktivt del i diskusjonene der. Av dokumenter forfattet på denne tidlige tid er titusener blitt bevart. Kinesiske filosofer, forfattere og diktere har for det meste nydt stor respekt i samfunnet, og spilt en viktig rolle som kulturbærere.

Billedkunst, byggekunst og museer[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Verdensarven i Asia#Kina

Terrakottahæren har vært en del av verdensarven siden 1987, og er et av Folkerepublikken Kinas fremste turistmål.

Siden Folkerepublikken Kina ratifiserte UNESCOs konvensjon om beskyttelse av kultur- og naturarven i 1985 har landet fått 53 oppføringer på listen over Verdens kultur- og naturarvsteder, noe som er nest flest i verden. Blant de mest kjente verdensarvstedene i Kina er Den forbudte by i Beijing, Den kinesiske mur, Potalapalasset i Tibet og Terrakottahæren ved Qin Shi Huangdis mausoleum.

Mat og drikke[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Det kinesiske kjøkken

Det kinesiske kjøkken er berømt verden rundt. Bildet viser tilberedningen av Pekingand, en av de mest kjente rettene internasjonalt.

Mat er en viktig del av kinesisk kultur. Stort sett all mat er knyttet til en eller annen effekt på helsen. Kineserne spiser ofte ute. Det kinesiske kjøkken har opphav i de forskjellige provinsene og det finnes uendelig mange retter.

Det spises med pinner. Maten serveres i felles skåler på bordet og alle spiser av alle de rettene som er på bordet. I Sør-Kina er ris det dominerende tilbehøret, men i nord er det mer basert på brød laget av korn. Fokus på maten og dens betydning for helsen er meget utbredt og kineserne bruker en langt større del av sin inntekt på mat enn man gjør i Norge. De er langt mer oppmerksom på smak, kvalitet og viktigheten av å spise sunt og variert.

Idrett[rediger | rediger kilde]

Basketspilleren Yao Ming er en av Kinas mest kjent idrettsutøvere, kjent fra NBA-karrieren fra 2002 til 2011.

Kina er blant de tidligste steder i verden hvor man begynte å drive med sport. Det finnes bevis for at Kina er det sted i verden der en form for fotball først ble spilt.[37] Andre populære sportsgrener i Kina:[38] kampsport, bordtennis, badminton, svømming, basketball og i den senere tiden golf og rugby. Brettspill som go, xiangqi (kinesisk sjakk) og mahjong (májiàng) og i den senere tiden sjakk er populære spill i Kina.

I kinesisk kultur anses det som viktig å være fysisk aktiv, og man kan se eldre trene qigong og tai chi i parker om morgenen og studenter som gjør uttøyningsøvelser på skolens område. Den profesjonelle amerikanske basketball-ligaen NBA har mange unge tilhengere i Kina og Yao Ming er et stort idol for dem.

Sommer-OL 2008 ble avholdt i Beijing og andre byer i Kina.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Alison Bailey; Ronald G. Knapp; Peter Neville-Hadley; m.fl.: Kina. folk, landskap, kultur, historie. Pegasus forlag 2008. ISBN 9788244200400
  • Erling Borgen. Rød Drøm: mitt møte med Kina Oslo, 1998 ISBN 82-03-22292-7
  • Elisabeth S. Eide. Vårt skjeve blikk på kineserne. Aschehoug, 1995
  • Torbjørn Færøvik. Kina : en reise på livets elv. Oslo, 2004 ISBN 82-02-23517-0, h.
  • Torbjørn Færøvik: Midtens Rike: En vandring i Kinas historie. Oslo, 2009, ISBN 978-82-02-27269-2
  • Jung Chang. Ville Svaner: Tre Døtre av Kina. Oslo, 1993 ISBN 82-05-27065-1. Slektshistorie og selvbiografi om tre generasjoner kinesiske kvinners livserfaringer 1900-1980.
  • Cecilia Lindqvist: Tegnenes rike, en beretning om kineserne og skrifttegnene deres. Oslo, 1993
  • Trygve Løtveit: Den gule keiser, og andre historiske fortellinger fra det gamle Kina. Huitfeldt, 1995
  • Kevin Sinclair: Kina, en kulinarisk reise, autentiske oppskrifter fra verdens største land. Oslo, 2000
  • Jonathan D. Spence: Kinas århundre. Gyldendal, 1996

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ World Desk Reference. D K Publishing. ISBN 0-7566-1099-0
  2. ^ Macintosh, R. Scott. China's prosperity inspires rising spirituality (March 9, 2006). Retrieved 15. april 2006.
  3. ^ «Chinese government official statistics on Christian population in China». hrwf.org. Arkivert fra originalen 8. august 2007. Besøkt 27. august 2007. 
  4. ^ «Christian population in China». guardian.co.uk. Besøkt 27. august 2007. 
  5. ^ NTB (21. april 2014). «– Kina vil om få år bli verdens største kristne land». abcnyheter.no. Arkivert fra originalen 24. april 2014. Besøkt 23. april 2014. 
  6. ^ «There are more than 20 million Muslims in China. For some, piety is a dangerous political act». Vox. 15. juli 2016. Besøkt 21. januar 2019. 
  7. ^ The New England Journal of Medicine, September 2005
  8. ^ a b «Kinas ettbarnspolitikk er historie». VG. 27. desember 2015. Besøkt 21. januar 2019. 
  9. ^ http://www.usembassy-china.org.cn/sandt/fertl2b.htm, Arkivert 27. september 2007 hos Wayback Machine.
  10. ^ a b «Nanjing-massakren lever fremdeles». Forskning.no. 26. april 2005. Besøkt 21. januar 2019. 
  11. ^ «Løgnene som aldri dør»Betalt abonnement kreves. Ny Tid. 31. august 2006. Besøkt 21. januar 2019. 
  12. ^ «Bo Xilai tiltalt for korrupsjon og maktmisbruk». VG. 25. juli 2013. Besøkt 21. januar 2019. 
  13. ^ «China and Sweden». Den kinesiske ambassaden i Sverige. Arkivert fra originalen 1. januar 2008. Besøkt 26. april 2008. 
  14. ^ «Liu Xiaobo dømt til 11 års fengsel». NRK Urix. 25. desember 2009. Besøkt 21. januar 2019. 
  15. ^ «Death Penalty: World’s biggest executioner China must come clean about ‘grotesque’ level of capital punishment». Amnesty International. 11. april 2017. Besøkt 21. januar 2019. 
  16. ^ «AI-rapport om Kinas brudd på menneskerettigheter i forkant av Sommer-OL 2008». Arkivert fra originalen 11. april 2008. Besøkt 26. april 2008. 
  17. ^ Verdens handelsorganisasjon: International Trade Statistics 2010, side 13. Besøkt 5. juni 2011.
  18. ^ Country Report - China. IHS Markit, 13. september 2017.
  19. ^ IMF Ch IV Report 2017, side 43 og 45.
  20. ^ IMF Ch IV Report 2017
  21. ^ IMF Ch IV Report 2015
  22. ^ IMF Ch IV Report 2010
  23. ^ Verdensbanken - Data, løpende dollar
  24. ^ Verdensbanken - Data, løpende priser
  25. ^ Verdensbanken - Data, faste 2005-dollar.
  26. ^ Investeringer i % av BNP, og i US dollar - Data, Verdensbanken. Besøkt september 2017.
  27. ^ Arbeidsløshet, % - Verdensbanken, ILO-metoden. Besøkt november 2015.
  28. ^ Eksport i % av BNP, og i US dollar - Data, Verdensbanken. Besøkt september 2017.
  29. ^ Import i % av BNP, og i US dollar - Data, Verdensbanken.Besøkt september 2017.
  30. ^ Handelsbalanse i % av BNP, og i US dollar - Verdensbanken. Besøkt september 2017.
  31. ^ Betalingsbalanse i % av BNP, og i US dollar - Verdensbanken. Besøkt september 2017.
  32. ^ UNWTO Tourism Highlights: 2018 Edition, UNWTO, 2018, s. 8.
  33. ^ «China Tourism — Current Trends and Facts». China Highlights. Besøkt 21. januar 2019. 
  34. ^ «China’s state broadcaster CCTV rebrands international networks as CGTN in global push». South China Morning Post. 31. desember 2016. Besøkt 21. januar 2019. 
  35. ^ «2018 World Press Freedom Index». Reportere uten grenser. Besøkt 21. januar 2019. 
  36. ^ «China : Even closer control». Reportere uten grenser. Besøkt 21. januar 2019. 
  37. ^ Origins of the Great Game. 2000. Athleticscholarships.net. Accessed 23. april 2006.
  38. ^ ESPN Soccernet. 2002. ESPN Soccernet. Accessed 26. januar 2006

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]