Gansu

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Rekonstruert del av Den kinesiske mur i Jiayuguan i Gansu
Gansu

Gansu (kinesisk: 甘肃, pinyin: Gānsù, Wade-Giles: Kansu) er en provins nordvest i Folkerepublikken Kina. Kinesisk enkelttegnsforkortelse er 甘 Gan.

Provinshovedstad er Lanzhou.

Elven Huang He passerer den sydligste delen av provinsen. Gansu har store mineralforekomster i tillegg til at mange planter som brukes innen kinesisk medisin vokser i området.

Historie[rediger | rediger kilde]

Territoriet til det nåværende Gansu var under Kinas tidligste århundre et område som bare delvis og tidvis stod under sentralregjeringens kontroll. Det var først under Handynastiet at området fikk sine første vesentlig utviklingsimpulser, på grunn av den oppblomstrende handelen som banet seg frem mellom Kina og Sentral-Asia og riker langt vest i Eurasia i og med den såkalte Silkeveien.

Handelen dabbet av og stilnet hen særlig på 100-tallet grunnet stadige kriger og konflikter. Omtrent samtidig mottok Kina via de gamle handelsveiene gjennom Gansu sine første buddhistiske impulser. To av Kinas fire største buddhistiske tempelgrupper og -grotter ligger i Gansu (Mogaogrottene, Binglingtempelet).

300-tallet førte Toba-opprøret til et abrupt avbrudd av handelen langs Silkeveien. Gansu ble da behersket av en rekke dynastier som nedstammet fra eller var beslektet med tobaene. Fra en av tobaherskerne utgikk senere Suidynastiet (sent på 500-tallet). Suidynastiet samlet Kina til ett rike igjen, og utvidet rikets grenser vestover. Det bygde også vestlige forlengelser av den kinesiske mur, i dagens Gansu. Det var også på denne tid at provinsen fikk sitt navn; det er sammensatt av navnene til de to prefekturene (州) Gan (rundt Zhangye) og Su (rundt Jiuquan).

Suidyhnastiets politikk ble videreført av det etterfølgende Tangdynastiet. Muren ble forlenget til Dunhuang og det kinesiske rike ble ytterligere utvidet langt vestover. Det kinesiske hegemoni ble imidlertid kontinuerlig presset av sentraliatiske folk som uighurene og tibetanerne. I 751 led den kinesiske hær nederlag mot islamske styrker i Sentral-Asia, og i 781 erobret tibetanerne Dunhuang og holdt byen i mange tiår.

900-tallet og 1000-tallet opprettet de buddhistiske tangutene en mektig stat i Gansu (Xiadynastiet), som senere forsøkte å erobre hele Kina. Dette forøket strandet i 1044. Men tangutene dominerte likevel Nordkina i lang tid. I 1227 ble det nå svekkede Xia til slutt knust av mongolene. Mongolene opprettet senere Yuandynastiet og gjeninnlemmet Gansu i det kinesiske rike. Under det mongolske styre kom mange innflyttere fra Sentral-Asia til området.

Under Ming- og senere Qing-dynastiet ble vestekspansjonen gradvis gjenopptatt, med Gansu og særlig provinsens hovedstad Lanzhou som viktigste utgangspunkt. Særlig fra 1700-tallet havnet Qinghai og store deler av Tibet under kinesisk herredømme. Årene 1781-84 og 1862-1877 gikk huikineserne til opprør mot sentralmakten, men ble nedkjempet. I 1880-årene ble Xinjiang (Østturkestan) til kinesisk provins; dermed var ikke lenger Gansu grenseland. Den relativt underutviklede regionen opplevde nå en sterkere tilflytning av muslimer. De ble imidlertid diskriminert av den dominerende kinesiske befolkning, i en slik grad at det brøt ut voldsomme uroligheter som la store deler av provinsen øde. Opprørene ble slått ned, men blusset stadig opp igjen i Gansu og Qinghai frem til 1895. Resultatet ble en desimering av den muslimske befolkning i de to provinsene.

Etter Qing-dynastiets fall ble Gansu lenge regjert av krigsherren Feng Yuxiang, helt til han brøt med Kuomintang og deretter led nederlag for Kuomintang og partiets allierte huikinesiske krigsherrer. Fra 1928 var området herjet av borgerkrig; Kuomintangs allierte klarte imidlertid å holde seg ved makten. Under den annen sino-japanske krig gikk Gansu fri fra japanske angrep – området lå for langt unna. Feng og deretter Ma-klikken hadde også kontrollen med Qinghai fra 1912 til 1949. I august og september 1949 ble Gansu erobret av kommunistiske styrker og igjen innlemmet i det kinesiske stamterritorium.

Frem til 1954 ble Gansu og de tilgrensende områder administrert av Det nordvestlige forvaltningsråd. Deretter ble Gansu igjen en egen provins. I 1958 ble Ningxia fraskilt som en autonom region for huikinesere. Kommunistene innledet et industrialiseringsprogram, som ikke minst fikk impulser etter ferdigbyggingen av jernbanelinjen mellom Lanzhou og Urumqi.

Administrative enheter i Gansu[rediger | rediger kilde]

Gansu er delt inn i 14 enheter på prefekturnivå (12 byprefekturer og 2 autonome prefektur).

Kart # Navn Hanzi Hanyu Pinyin Administrativt sete Type
Gansu prfc map.png
1 Jiuquan 酒泉市 Jiǔquán Shì Suzhou Byprefektur
2 Jiayuguan 嘉峪关市 Jiāyùguān Shì Jiayuguan Byprefektur
3 Zhangye 张掖市 Zhāngyè Shì Ganzhou Byprefektur
4 Jinchang 金昌市 Jiǔquán Shì Jinchuan Byprefektur
5 Wuwei 武威市 Wǔwēi Shì Liangzhou Byprefektur
6 Baiyin 白银市 Báiyín Shì Baiyin Byprefektur
7 Lanzhou 兰州市 Lánzhōu Shì Chengguan Byprefektur
8 Linxia 临夏回族自治州 Línxià Huízú Zìzhìzhōu Linxia Autonomt prefektur
9 Gannan 甘南藏族自治州 Gānnán Zāngzú Zìzhìzhōu Hezuo Autonomt prefektur
10 Dingxi 定西市 Dìngxī Shì Anding Byprefektur
11 Longnan 陇南市 Lǒngnán Shì Wudu Byprefektur
12 Tianshui 天水市 Tiānshuǐ Shì Qinzhou Byprefektur
13 Pingliang 平凉市 Píngliàng Shì Kongtong Byprefektur
14 Qingyang 庆阳市 Qìngyáng Shì Xifeng Byprefektur

Disse 14 enhetene på prefekturnivå er inndelt i 86 enheter på fylkesnivå (17 distrikter, 4 byfylker, 58 fylker og 7 autonome fylker). Disse er igjen inndelt i 1348 enheter på kommunenivå (457 bykommuner (towns), 740 kommuner (townships), 30 etniske kommuner (ethnic townships) og 121 subdistrikter).